Å bli voksen, etter at man har blitt voksen

I går følte jeg meg som mitt gamle jeg. Og ikke på en bra måte. Eller jo, litt.

De siste par årene har jeg tatt mange grep for å unngå de situasjonene som gjorde bloggen min morsom den gangen jeg startet i 2009. Jeg var kronisk på etterskudd og klarte aldri å tenke mer enn fem minutter fram i tid – det skapte mye kaos. Og morsomme blogginnlegg. Mye av grunnen til at jeg sluttet å blogge et par år, var faktisk at jeg ikke lenger hadde noe særlig å fortelle så lenge jeg hadde litt bedre kontroll på tilværelsen.

Denne uken derimot, hadde jeg prokrastrinert å kjøpe mer brød inntil det punkt at jeg faktisk var nødt til å gjøre det klokka 8 om morgenen i går for å kunne sørge for skolemat. Siden jeg ikke orket å ta med hele veska på butikken, tok jeg bare Visakortet ut av lommeboka og la det på benken ved siden av mobilen og bilnøklene. Så kjørte jeg fra det. Hvordan er det mulig?

Heldigvis lå det noen mynter rundt omkring i bilen, så jeg kunne skrape sammen nok cash til å løse ut et brød. Kjørte hjem, ordnet matpakker som jeg skulle nedom skolen med, før jeg suste videre til en avtale jeg hadde 8.45.

Jeg skulle på jobb klokka 10, så klokka 9.36 begynte jeg å få litt dårlig tid. Jeg var imidlertid ferdig med det jeg skulle, så jeg tenkte at jeg akkurat rakk å kjøpe noe mat til meg selv, nå som jeg hadde Visakortet med meg. Parkerte ved en Spar – butikk, strakk meg etter lommeboka i veska – bare for å oppdage to matbokser som ikke var levert. What! Jeg husker jo nesten at jeg var på skolen og la dem i hylla! Klokka var 9.45, det ville ta meg minst 20 minutter å kjøre fram og tilbake med de matpakkene, så jeg ville ikke rekke jobb i tide. Gragl.

Jeg savner av og til å være en mer ukomplisert person, som tok alt på sparket og sjelden følte på stress. Å lære meg å utarbeide en plan, og holde meg til den, krever mye av meg. Jeg måtte finne opp hjulet på nytt mange ganger, og jeg må oppleve konsekvensen av ting som ikke fungerer mange ganger, før jeg klarer å gjøre en endring. Og noen ganger har jeg tilbakefall, sånn som i går.

Dette er noe jeg har lyst til å skrive mer om, uten å ha noen ambisjoner om å bli en slags lifecoach – blogg! Jeg har det ikke i meg å bruke begreper som “å ta del i denne reisen” og sånt – men jeg har lyst til å fortelle om hvordan det er å være en født vims, som på et tidspunkt blir tvunget til å undertrykke sine naturlige instinkter om å la alt flyte.

Litt vilkårlig bilde. Jeg skulle gå ut og ta et nytt nå på morgenkvisten, mens jeg koste meg en kopp kaffe. Men så oppdaget jeg at jeg har glemt å kjøpe kaffe. 

Share on Facebook

Motordeler og blondeduker

Årets siste feriedager tilbringes på landsbygda nordpå. Her nytes late dager med flott natur, sosialt samvær med familie og venner, og opptil flere dager med sol og varme. Jeg skal jeg ikke utbrodere akkurat dette til kjedsommelighet, det var bare for å sette scenen for min nyeste bilhistorie.

Her om dagen hadde jeg et ærend et stykke bortetter veien, så jeg brukte en av bilene som er tilgjengelig for utlån på gården. Det er vanskelig å beskrive denne farkosten uten å fornærme eieren, så jeg må først si at det er utrolig snilt at vi fikk låne den og at den stort sett fungerer etter intensjonen. Kjøreopplevelsen er imidlertid tilsvarende en pappeske trukket med aluminiumsfolie, med fire hjul vilkårlig montert med løse bolter.

I det jeg la i vei mot destinasjonen, hørte jeg i grunn med det samme at motoren gav fra seg et litt større lydrepertoar enn jeg har lagt merke til tidligere. Nå snakker vi ikke om et kjøretøy fra dette årtusenet, så jeg skrev de nye lydene på alderskontoen. Etter et par hundre meter, begynte det imidlertid å lyse “STOP” i lysende orange skrift i dashen. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å ta gode avgjørelser i bilsammenheng, så i dette tilfellet bestemte jeg meg for å innhente en second opinion. Jeg ringte gemalen som befant seg på fisketur, for å spørre om det hadde noe for seg å lytte til oppfordringen fra bilen. Han, som sto midtfjords til knes i sprellende torsk og prøvde å få sluken ut av kjeften på den siste fisken, sa at det sannsynligvis gikk bra å kjøre et stykke til, så jeg og min mann – som for øvrig er maskiningeniør – ble enige om at det tryggeste var å ikke stoppe motoren, siden batterilampen også begynte å lyse rødt. Ja, sånn at jeg kunne komme meg hjem, tenkte vi.

Jeg skulle heldigvis ikke særlig langt, for det ble en mistenkelig lukt av brent gummi inne i kupeen relativt kort tid etter, så jeg kjørte inn til siden og stoppet motoren. Jeg var takk og lov rukket fram, så jeg innhentet assistanse på stedet fra to kumulerte karer innen motor. De konkluderte med et blikk under panseret (og røykskyen som sto opp derfra) at diagnosen var svidd startmotor. De dyttet bilen i gang igjen, så jeg kunne krype hjem uten bruk av nevnte motordel.

Gemalen kom tilbake fra fisketur, og som medskyldig (kremt) tok han på seg oppgaven å skru ut den ødelagte delen. Jeg som hovedanklaget, følte nok skyld til at jeg ble med opp i garasjen som moralsk støtte. (Noe ut over det kan jeg normalt ikke bidra med i slike sammenhenger.) Å få ut startmotoren viste seg lettere tenkt enn gjort, for den ene skruen var plassert så skinnbarlig utilgjengelig at den var umulig å lokalisere uten inngående kjennskap til den aktuelle modellen. Jeg kunne høre på glosestyrken at min nordnorske mann begynte å bli en smule utålmodig, så jeg gjorde det enhver kvinne gjør i en krisesituasjon – jeg Googlet. “Hvordan skifte startmotor på Peugot 307″

Litt overraskende fant jeg umiddelbart en 6 år gammel forumtråd på engelsk der noen hadde nøyaktig tilsvarende problemstilling. “Jeg har lokalisert to av skruene, men finner ikke den tredje og siste” leste jeg høyt, før det litt skrøpelige internettet akkurat der tok seg en pause.
- Kan du kanskje fortælle mæ nokka nytt i den sammenhængen?!, hørte jeg fra under motoren, der mannen med tilkjempet ro ventet på resten av høytlesningen. Lynraskt forflyttet jeg med til et sted med bedre dekning, og kunne følgelig formidle et pinlig omstendelig svar fra en kar som nylig hadde foretatt samme operasjon. Ikke lite stolt kunne jeg konstatere at mitt bidrag førte til at den bortgjemte bolten ble funnet betydelig raskere enn den ellers ville ha blitt, ettersom det ble lett grundig fra undersiden av motoren. Hvis du skal skifte startmotor på en Peugot 307, må du ta den siste bolten ovenfra. Legg deg det på minnet, så kan du muligens briljere med denne kjensgjerningen selv, på et senere tidspunkt.

Etter ytterligere innsats, var startmotoren frigitt fra sin tilværelse inne i motorrommet, og vi kunne starte jakten på en ny. En ringerunde senere, kunne minst et par steder inne i byen skilte med en mulig erstatter av riktig sort. Så da ble det bytur.

Noen timer senere måtte vi erkjenne at INGEN hadde helt rette arten startmotor, så vi måtte bestille en. Jeg vil tro de fleste vi var innom hadde et sterkt ønske om å bistå oss i nøden, ettersom den ødelagte delen ble presentert som dette.

Den ene mekanikeren kommenterte forsiktig: blir ikkje kjærringa di førrbannja når du bruke blondedukan til å pakke inn motordelan?

Om lykken står oss bi, kommer rette sorten til gards i morgen, etter nok en “svipptur” til byen langsetter den humpete landevei – med en annen bil. Forhåpentligvis i tide til at eieren ankommer etter sitt opphold i veldig fjerne strøk. Kjære deg, hvis du leser dette på en eller annen flyplass et eller annet sted i en annen tidssone: jeg kan nesten garantere at bilen din vil starte bedre enn noensinne når du kommer hjem.

I motsatt fall blir dette en føljetong.

Share on Facebook

Dårlig kommunikasjon

Jeg syns det er godt å slippe å kjøre bil til og fra jobb – av selvforklarende årsaker for de som har lest bloggen min lenge! Jeg sparer masse penger på å ta bussen, og det er behagelig å slippe å bale med parkering og… egentlig kjøring generelt, det var alltid mye styr med meg og den bilen…!

Nå er det ikke alltid en dans på roser å kjøre kollektivt heller. Jeg bor på et lite sted med sparsom bussforbindelse, så det er litt kritisk at man faktisk rekker den planlagte avgangen. Hvis ikke er det fort en time eller mer til neste. For en som stort sett er ute i siste minutt til alt mulig, får jeg en utilsiktet spurt etter en og annen buss, f.eks i forgårs etter jobb. Bussen passerte meg i det jeg ventet på grønt lys på vei bort på stoppet, og jeg løp som en gal etter den da jeg endelig fikk krysse gata. Heldigvis så sjåføren at jeg skulle være med og ventet på meg, til tross for at ingen andre passasjerer skulle på. Tilfeldigvis kom ei jeg kjenner kjørende forbi idet jeg nærmet meg bussen, hun så min gaselleaktige galopp, slengte bilen inn i busslomma mens hun la seg på fløyta. Litt mindre gaselleaktig kunne jeg altså kaste meg inn i bilen hennes, nærmest i spranget, og vi passerte bussen som fortsatt sto der og ventet på meg.

Seks minutter senere takket jeg for skyssen på busstoppet nedenfor boligfeltet der jeg bor, en tungt trafikkert 80 – sone. Mens jeg nok en gang ble stående å vente på å krysse veien, kom bussen jeg skulle sittet på kjørende. Den blinker inn til siden, og jeg står så langt ute mot veibanen at jeg faktisk må flytte meg for at han skal komme seg inn på busslomma. Kjære vene, han kunne vel sluppet av folk to meter lenger fram, det er god plass, tenkte jeg. Men det ER ingen som skal av, han venter på at jeg skal gå PÅ! Igjen! Heldigvis ble det en luke i trafikken akkurat da, så jeg kan luske meg beskjemmet over veien så sjåføren forstår at jeg ikke skal sitte på denne gangen heller.


Morgenen etter tok jeg en annen veske enn vanlig, og til tross for at jeg hadde gjort meg ærend å flytte busskortet over i den rette veska, klarte jeg likevel å glemme det igjen på kommoden hjemme. Jeg hadde verken kort eller kontanter med meg heller, så den som måtte tigge seg til en gratis busstur til jobb, var selvfølgelig meg. Og selvfølgelig var det den samme sjåføren som stoppet for meg to ganger dagen før! *rødme*

I det “deilige” sommerværet vi har hatt i det siste, har jeg brukt denne snasne regnjakken hver dag, drivende hvit med røde detaljer, garantert å klistre seg i hukommelsen. Note to self, øve på speilselfier og vaske speilet i kjellergangen. 

Share on Facebook

Den nasjonale løgnen

Vi har nok alle brukt uttrykket i en eller annen sammenheng. Særlig når vi flotter oss med Nansen og Amundsen og de folka der, de som satte Norge på kartet. “Du vet, nordmenn er født med ski på beina.”

Nei, vi er ikke det!

Jeg ble født uten ski. Det var ikke engang et par ski i rommet, faktisk ikke i omkringliggende nærhet av sykehuset, enda jeg er født på vinteren. På denne tiden av året, høytiden for appelsiner, Kvikklunsj, og – ja, nettopp, ski – så føles det som om jeg har en udefinert fødselsdefekt. Jeg føler meg alltid litt mindre norsk i påsken.

Hvis jeg prøver å formidle denne skavanken til min skigående omgangskrets , kommenterer de alltid: åh, jeg er også KJEMPEdårlig! Har ikke stått slalom på flere ÅR! Helt talentløs, assa!

Takk, jeg skjønner at hensikten er at jeg skal føle meg bedre. Men dere aner ikke hva dere snakker om. At du ikke har stått slalom på årevis, teller ikke når det du egentlig mener er at du nå går på topptur på randoné. Kan du holde deg oppreist på ski ned en bakke, er du flinkere enn meg. Punktum.

Det er mulig min talentløshet må oppleves. Så la meg male noen bilder:
For ti år siden, inviterte en av Ivar sine venner oss til 30 årslag på Voss. Voss, ekstremsportens vugge, med flere skianlegg enn fastboende. Tanken på å gå i trekket med en gjeng fjellvante nordlendinger – på VOSS – skremte vettet av meg. Så klaaart var de andre også var skikkelig dårlig på ski assa, da jeg ymtet frampå at jeg kanskje bare ble på hytta. Dessuten var det en gjeng dansker som prøvde seg i går, og hahaha – DE var jo heeeelt elendige, så jeg kom ikke til å bli dårligst. La meg si det slik, de danskene var nok ganske fornøyde med å ikke være dårligst på dag to. Det jeg husker mest fra den turen, er ansiktet til Ivar når han iblant slapp den pedagogiske og oppmuntrende masken han hadde på hver gang vi hadde blikkontakt, på den ENE turen vi rakk å kjøre NED, den DAGEN – hvordan er det mulig å være så komplett blottet for skiegenskaper?

Mens jeg skrev dette, forsøkte jeg å se for meg hvordan jeg tar meg ut i skibakken. Jeg var innom mange sammenlikninger, men landet på denne. En flodhest surfende på en diger bølge, med middagstallerkner spent fast på beina. Sånn føles det å stå på ski, når man virkelig ikke kan.
 Ja, hvordan er det egentlig mulig? Jeg har lyst til å påberope meg arvelig belastning. Min mor prøver langrennski av og til, min far… prøver ikke. Da vi var barn, pleide mamma å ta oss med på (fantastiske) turer til Ørskogfjell (en haug, mer enn et fjell), med kakao, Kvikklunsj, spade og… akebrett. Vi gikk 200 m fra bilen, grov ei sittegrop og rant i bakkene på det vi hadde av ting som kunne rennes på: store flak av voksduk, båtfendere og plastposer. Vi fikk fregner og solbrilleskille vi også – men vi lærte ikke å stå på ski. En gang, da jeg og broren min var veldig små, gikk mamma på sine gamle treplanker opp Måselia med oss ungene i et akebrett, festet med tau rundt livet på seg selv. På vei hjem rant hun nedover den slakke bakken mot parkeringsplassen, med kapasitet utelukkende til å holde seg selv på beina. En langlegget bjørk sto midt i bakken, mamma kjørte til høyre for den, broren min og jeg havnet til venstre. Tauet i mellom gjorde jobben sin. Mens vi alle kavet i snøen, gled ekte nordmenn i knickers og knestrømper forbi, mens de ristet på hodet og smattet med tungen. “Tsk, tsk å herje med ungene på den måten”.

Etterhvert som vi ble eldre, har brødrene mine tatt ansvar for sin egen skikjøring. De deltok på skidagene på skolen; jeg satt på en benk i bunnen av bakken. De kjøpte seg snowboard og dro ofte til fjells, jeg holdt meg stort sett på havnivå. Det er dermed vanskelig å hevde at genetikken sto i veien for min utvikling, og jeg må nok skylde på min egen manglende vilje til å utsette meg for beinbrudd og, enda verre, pinlige forestillinger i skibakken. Eksen min Sigurd, tok meg med én gang, da jeg var omkring 19. På toppen av trekket ramlet jeg over ledningen som forsyner heisen med strøm, og jeg skjønte ikke hvorfor alle ble hengende i fjellsiden etter at jeg gikk (falt) av. Før en 12 åring sa, døh – gidder du putte inn igjen kontakten? Vi brukte for øvrig tre timer for å komme oss ned igjen.

Så giftet jeg meg med en nordlending, noe som gjorde det vanskelig å ytterligere utsette min forsinkede skikarriere. Heldigvis fikk vi to barn i rask rekkefølge, så jeg fikk trenert det enda noen år. Å måtte amme er en fin unnskyldning for å ikke stå på ski. Når barna ble store nok, tenkte jeg, kan jeg gå i barnetrekket uten å se ut som en idiot, bare peke på de hjelpeløse små, himle med øynene og smile mildt med mitt innøvde “noen må jo ofre seg” – uttrykk. Perfekt. Bortsett fra at begge ungene ligner på sin far, og for lengst har passert stadiet der de trenger assistanse i bakken. I fjor påske sto barna i familietrekket, mens jeg kavet – liggende-  på det der båndet for toåringer, som praktisk talt ligger på flatmark, helt ute av stand til å komme meg verken opp eller av. Ivar måtte trykke på nødstoppen for å stable meg på beina. Skjønner du? Du er ikke dårlig på ski. 

Folk som meg er dårlige på ski!

 

Share on Facebook

Hvorfor gjøre det lett, når man kan gjøre det vanskelig?

Skulle bare ta en rask tur med Mogway i kveld, prøvde å treffe mellom regnbygene, men det var så klart umulig. Skulle heller ikke gå til topps på den 143 m høye fjellknausen i nabolaget, men holde meg i skogen der det er vindstille, kanskje finne noen kantareller. Ei regnbyge senere, ble det i grunn ganske fint, så jeg gikk litt høyere enn jeg hadde tenkt. Så fant jeg noen blåbær, som jeg plukket mens Mogway koste seg i ei bjørk. Da var jeg egentlig begynt å gå i retning hjem, så istedet for å snu og gå samme vei tilbake, tenkte jeg at jeg like godt kunne følge fjellryggen tilbake til huset vårt, siden det likevel ikke regnet så veldig akkurat nå. Det er litt bratt og gjengrodd ned på den siden, men ingen… direkte stup.

Så begynte det å regne igjen, og siden vi ikke lenger var beskyttet av skogen ble det i grunn litt vind også. Mogway begynte å skjelve litt på tærne, så jeg tok henne ned på armen så hun skulle slippe å sitte våt på skulderen min i blåsten. Dermed mistet jeg en hånd å ta meg for da terrenget begynte å skrå nedover. Jeg fulgte noe som begynte som en fin og tydelig sti, og endte opp i et overgrodd villnis av einer, lyng og gress, som effektivt skjulte forrædersk glatt og hullete ur. Det som måtte være et hjortetråkk snodde seg ut og inn mellom vegetasjonen. Hjort kan tydeligvis gå bratt, men særlig sans for effektiv retning har den ikke.

På dette tidspunktet så jeg rett ned på hustakene nedenfor, så nært at jeg kunne sett inn vinduene -men det var klin umulig å finne en vei nei; enten var det umulig å komme seg gjennom eineskogen, eller så var hustomtene sprengt inn i fjellet på en slik måte at det var håpløst å ta seg helt ned til veien. Vi var nå begge søkkvåte. For å tenke litt klarere, nappet jeg ut musikken fra øra, og stappet ørepluggene inn i ei veldig våt lomme med iskalde fingre, sammen med mobilen. Jeg orket ikke verken stenge ned Spotify eller lukke glidelåsen.

Etter en liten stund, som føltes som en evighet, fant jeg et hjortetråkk som endte i en av naboene våre sitt blomsterbed. Vi snek oss langs husveggen og ned terrassetrappen deres, og så var vi plutselig på asfaltert vei, 150 meter hjemmefra. Ah! Mogway kjente seg straks igjen, og flakset ivrig med vingene mot huset vårt. I det jeg låste oss inn i fuglehuset, tenkte jeg at jeg skulle ta en søkkvåt – selfie av oss begge, bare for å oppdaget – hva ellers – at mobilen min hadde sklidd ut av lomma på et eller annet tidspunkt. Jeg visste akkurat hvor det hadde skjedd også, nemlig idet jeg braste meg igjennom ei halvvoksen or, der bunnvegetasjonen nådde meg til hoftehøyde og terrenget var som aller mest ufremkommelig. Det var nemlig der det ville bli desidert vanskeligst å finne den igjen, og hadde jeg ekstra flaks ville jeg pådra meg både flått og hoggormbitt i prosessen. Jeg vurderte i fem sekunder om jeg hadde råd til å tape de 6000 kr telefonen kostet for to år siden, tross alt er to år ca to tusen mobilår, og det var på tide å kjøpe en ny. Men siden jeg er like avhengig av mobil som de fleste andre, skjønte jeg at det ikke var noe alternativ å la den ligge igjen i regnet.

Jeg listet meg opp terrassetrappa til naboen igjen, gjennom blomsterbedet, mens jeg prøvde å finne igjen tråkket mitt. Det var omtrent like vanskelig som å følge sporene til en elefant gjennom Christiania Glasmagasin,siden jeg hadde brøytet meg vei på slutten der. Jeg rotet litt rundt, til jeg fant igjen stedet der jeg mistenkte at mobilen hadde falt ut (jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg visste at den lå der, i virkeligheten kunne den ramlet ut av lomma hvor som helst, ettersom ledningen til ørepluggene tøt i alle retninger, og jeg hadde noen nær på-ræva opplevelser før jeg kom ned på veien) Akkurat som om det skulle vært skjebnebestemt, eller kanskje underbevisstheten min bare ville spare meg for hoggormbitt da jeg tenkte “jeg gidder ikke lukke Spotify”, kunne jeg bare LYTTE etter mobilen. Jeg fant den med en gang – den HANG faktisk i den halvvoksne ora, etter ledingen til øreproppene. Lars Vaular brølte “Rett opp og ned” ut i regnet. Gud.

Her skulle jeg egentlig ha hatt et bilde av mobilen min der den hang i greinene, men siden jeg trengte mobilen for å ta bilde av den, ble det et av mitt misfornøyde fjes på åstedet i stedet. 

Share on Facebook

The partner trap

På fredag var Ivar og klippet seg. 80% av gangene han har vært hos frisøren, ser jeg det ikke. Om jeg har ett mannlig gen, så er det det – å ikke legge merke til nye ting ved ektefellen. Grunnen til at jeg vet at han var hos frisøren denne gangen, var fordi det førte til at vi ble forsinket til en familiedate. I alle fall, han hadde funnet en ny frisør, og det var virkelig ikke måte på hvor fornøyd han var. Frisøren hadde nemlig vært svært så fin, host, flink, rimelig var det også. “Det tok så lang tid, fordi hun nektet å slippe meg ut før håret var perfekt”, sa Ivar. Javel. Jeg så jo med selvsyn at han VAR spesielt fin på håret, så det var jo bra.

I helgen var vi på campingtur. Mens vi kjørte gjennom distriktet lørdag ettermiddag, kunne Ivar opplyse meg om at i nettopp denne bygda bodde frisøren som hadde klippet ham dagen før. Hun pendlet til byen hver dag, tenk, det klarte hun på bare en time hver vei. (Umulig, med mindre hun kjører i 150 km/t og har privat ferge – men ok) Med unntak av de gangene bardomsvenninnen min har klippet håret til Ivar, har jeg aldri hatt såpass god oversikt over privatlivet til frisøren til min mann. Hm.

På MANDAG kveld spurte Ivar meg nok en gang hva jeg syns om den nye sveisen. Han sto ved kjøkkenbenken og ryddet opp etter kveldsmaten, jeg satt med laptopen foran fjeset. I løpet av helga hadde jeg pådratt meg en kraftig forkjølelse, så min evne til normal tilstedeværelse og engasjement var meget begrenset. Mulig det bare er en unnskyldning, om jeg er knekkende ærlig ville nok den følgende samtalen forløpt på samme vis uansett. I alle tilfeller syns jeg vi hadde diskutert både frisøren og sveisen, frisørSALONGEN og OMGANGSKRETSEN til frisøren mer enn nok på dette tidspunktet. Jeg lurte på hvorfor i all verden Ivar følte behov for å ta opp emnet på nytt. Det eneste jeg kunne tenke meg ville gjøre Ivar SÅ interessert i en frisørsalong, var om den så ut som dette:
(kilde)
- Jeg har jo allerede sagt du var fin, hvorfor spør du?
- SER du ikke noe nytt, spør Ivar så. (Ok, jeg lukter en felle, men for mitt bare liv kan jeg ikke se en eneste ting som ikke var nøyaktig lik dagen før) Ivar tar demonstrativt brillene av seg, så jeg virkelig kan få studere sveisen uten forstyrrende elementer. Jeg går helt bort til ham for å se ordentlig.
- Jeg ser ikke en dritt, har du vært hos frisøren i dag igjen da?
- Næææi…. ho syns kanskje æ skulle farge håret, mumler han, og tar på seg brillene igjen.
- Hæ! Hvem?
- Frisøren…
Jeg begynner å le, litt frenetisk.
- Frisøren syns du burde farge håret. Hvorfor syns hun det da, la hun merke til at du begynner å få grå hår, mohaha (ah, ziing, en syler inn fra sidelinjen der)
- Næææi, ho snakka om noe… striper eller noe.
Jeg gransker manken til Ivar, men kan ikke se at det har antydning til uvant fargespill.
- Så har du gjort det da? Farget det??
- Næææi…
- Så hva i hel… er det? Har hun nappet øyebrynene dine? Vokset neserota?
- Nei, nei… ingenting, glem det.

Jeg ler, enda mer frenetisk, Ivar ler også, litt ubestemmelig. Han skjuler et eller annet med vilje, men jeg skjønner ikke hva det er – og jeg vet ikke om han er sur for at jeg ikke ser det, eller om han ler seg lørvete av mitt ekteskapelige tåkesyn. Uansett blir jeg overmannet av spreng i bihulene og tettpakkede nesebor, og utslitt av dette uløselige mysteriet, går jeg og legger meg. Jeg tenker på hva i helsike det er med den frisøren som får min meget lite forfengelige mann til å vurdere å farge håret. Og jeg tenker at jeg antagelig må oppsøke den lille salongen hennes i morgen den dag, for her er det noe muffens.

Tirsdagen treffer vi broren min og samboeren hans. Min svigerinne sier mer eller mindre umiddelbart: Oi, Ivar, har du fått deg nye briller? Så fine de var!

Ivar ser på meg, mens han omtrent dør av latter. – Ja. Jeg henta dem i går!

Mitt eneste forsvar er at det er det indre som teller, tralala…. ;)

Share on Facebook

Jeg avanserer

Jeg har jo etterhvert blitt ganske kjent for bil – historiene mine. Ferietiden hittil i år, kan tyde på at jeg avanserer til eskapader med fly i stedet. I år dro Ivar og barna før meg til svigerforeldrene mine i Tromsø. Jeg reiste oppover alene, en uke senere, på billetten jeg hadde bestilt sjøl.  Denne statustråden fra er fra Facebook, og jeg antar reaksjonen til de som kjenner meg forteller historien greit på egen hånd:

 

Jeg blir ikke lenger overrasket over at ingen er overrasket ;)

Ivar bestilte til seg selv og ungene idet han snublet over et tilbud fra SAS i vår, der barna reiste gratis. Der og da klarte jeg ikke bestemme meg hvilken dato det passet for meg å reise til Tromsø, så jeg skulle ordne meg billett sjøl, senere. Det tok meg en mnd å somle meg til, men midt i juni, fem minutter før jeg hadde en avtale på jobb, fant jeg ut at det passet å kjøpe flybillet. Den første jeg fant, på SAS, med samme fly som Ivar hjem, kostet 6666 NOK. WTF, uaktuelt! Sjekka Norwegian, og fant en tur til rundt 2500 kr, kjøpte den, og tenkte at hvis Ivar klarte å fly nordover alene med begge ungene (7 timer), så klarer han vel det sørover også. Idet jeg skulle lukke nettleser- vinduene (og avtalen min kom inn døra) oppdaget jeg at 6666 – kroners turen på SAS var valgt på feil måned – juni, ikke juli. JAHA, det var derfor det kostet en formue! Sjekka SAS en gang til, nå på rett måned, og joda – SÅ KLART ble prisen straks mer fornuftig! AAAhh! Kanseller billetten på Norwegian, bestill ett av de TO (!) ledige setene på flyet til Ivar og ungene. Siden jeg fikk det brenntravelt, bestilte jeg bare tilbaketuren, og tenkte at jeg kunne bestille utreisen en annen dag når jeg hadde bedre tid. Jada. Å booke én reise med to bookingnumre er jo alltid ideelt.

Såååå ventet jeg noen dager før jeg bestilte tur – billetten. Ganske sikker på at jeg husker å ha tenkt, “jeg tar søndag, selv om den koster 200 kr mer enn mandagsbilletten”. Lenge var jeg dermed overbevist om at jeg SKULLE reise søndag 21. juli. Men så begynte mamma å mase om når flyet mitt gikk, uuuukesvis (minst) før jeg skulle reise. Jeg hadde på det tidspunktet ikke den fjerneste ide, så jeg sa gjentatte ganger at jeg skulle sjekke mailen og finne det ut. Da hun endelig hadde spurt meg 71 ganger, sjekket jeg mailen, og ble litt paff da jeg fant en billett for mandag 22 juli. (Jeg ble så paff at jeg faktisk ikke sjekket klokkeslettet for avgang engang - åpenbart ikke flyselskapet heller, for denne billetten gjaldt naturligvis den kansellerte reisen fra Norwegian) Så jeg sa til mamma, og flere andre, mandag 22. juli. (og fikk en hel del; hæ, mandag? Var det ikke søndag? Neida, nå har jeg sjekka, jeg huska visst feil.) Jeg visste fremdeles ikke helt akkurat NÅR flyet gikk, men herremin, det var jo dritlenge (dagevis) til.

Uken hjemme alene gikk som den pleier, i en døs, siden jeg lider av uhelbredelig lakenskrekk hver gang Ivar er borte. Søndag 21.juli klokken 03.02 satt jeg på femte runden på den aller siste siden på internett, og tenkte at OK – EN sjekk på mailen, så skal jeg legge meg. På det tidspunktet var min geniale plan å gjøre AALT jeg hadde utsatt HEELE uka på min eneste hele fridag den påfølgende dagen. Inkludert pakking. Jeg fikk øket hjerterytme da jeg så en mail fra SAS: du kan nå sjekke inn. Hm? Det var jo tidlig. Så jeg åpnet den, så datoen: 21. juli – og før jeg rakk registrere klokkeslettet, tenkte jeg at jeg nå hadde seriøse problemer hvis avgangen var klokken 07.00 – det er nemlig det flyet vi pleier å booke, det var under fire timer til, og jeg hadde ikke løftet en halv finger på en hel uke. Jeg hadde jo hele søndagen å ordne det på, høhø.

Til alt hell hadde jeg for en gangs skyld fly på kvelden, 18.30. Så jeg rakk alt  mye  en hel del noe av det jeg hadde planlagt å gjøre i løpet av søndag formiddag. Jeg sendte melding til Ivar: Hei! Jeg kommer i dag jeg! Han svarte i sedvanlig stil: ok.

Share on Facebook

En hverdagskjønnsrollestudie

Begge ungene har vært febersyke et par dager, Ivar har hatt hjemmekontor. Etter (den herlige gatekjøkken) middagen jeg ordnet i dag, utviklet samtalen seg på følgende vis:

Ivar: Æ går ut å gjør nåkka ute.
Jeg: Hva skal du da? (uvanlig interessert)
Ivar: (sukker) én av tusen ting som venter – skru ned forskaling (vi fikk ny mur utenfor tidligere i uka) klippe plen..
Jeg: JEG kan klippe plen!

Så, etter at Ivar hadde gått ut, ventet jeg til alle naboene hadde durt og skranglet over tomtene sine etter tur, på denne eneste noenlunde tørre dagen denne uka. Så gikk jeg omsider ut, som den siste i nabolagets plenklippings – stafett. (Pytt, det er vi sjøl som har de minste ungene i nærheten, og de har snudd døgnet totalt)

Sara: Skal DU klippe plen, mamma?
Jeg: Ja?
Sara: E ikke det mannane som bruka å klippe plen da?
Jeg: Pøh. Damer kan også klippe plen!

Jeg bukserte klipperen ut av skjulet. Etter to resultatløse drag i snora, tenkte jeg at Ivar kunne hjelpe meg å få start. Så jeg hentet ham, fra bak huset der han demonterte forskaling.

Ivar: Træng du hjælp?
Jeg: Ja…
Ivar: Til å få ut klipperen?
Jeg (indignert): Nei! Til å starte den! *snøft*

Så viste han meg at jeg måtte sette spaken under kanin – symbolet, før jeg dro i snora. Han dro ett drag, og klipperen startet. Han forklarte at jeg nå kunne flytte spaken mot skilpadde- symbolet. Det visste jeg jo. Også var jeg skuffa over at han ikke spurte om jeg hadde åpnet for bensinen, for det visste jeg også, den lille ventilen på slangen hadde jeg funnet og skrudd opp. Jeg hadde også konstatert at det var bensin på tanken, ikke mye, men jeg vurderte det som nok. Ingenting av dette spurte Ivar om. Det burde han ha gjort.

Ivar gikk bak huset igjen, og jeg klippet én stripe gress. Så døde klipperen. Jeg fikk start igjen, men den døde, helt sånn sakte, akkurat som om den var tom for bensin. Med kjennermine, skrudde jeg opp bensintanken og sjekket. Njø, det skvulpet nå litt bensin nedi der, men det var kanskje litt lite når tomten er litt kupert og tanken bikker opp og ned, tenkte jeg i mitt tekniske sinn. Så jeg hentet Ivar igjen.

Ivar: Skal æ fylle på bensin?
Jeg: Ja….

Ikke for at jeg ikke VISSTE hvor jeg skulle tømme bensinen. Men jeg visste ikke hvor bensinen står. Også var jeg ikke overbevist om at det faktisk var problemet. Så Ivar fylte på bensin. Også fikk han ikke start. Ivar har veldig vondt i albuen etter å ha skrudd OPP forskalingen. (Og bygd St. Hans bål) Han var bare sånn passe fornøyd med å herje med en vrangvillig startsnor.

Ivar: Hælv… (mumler) du må jo sjekke bensin før du starte nåkka!
Jeg: Jeg gjorde det! Jeg syns det så nok ut!
Ivar: Jaja – jeg vet ikke om motoren har blitt sur eller hva. Men Æ e nå hvertfall sur!
Jeg: …. (fniser på en måte jeg håper er avvæpnende)

Ivar: Har du skrudd på den hær? (peker på ventilen som åpner for bensinen)
Jeg: (stolt) Ja! Jeg åpnet den!
Ivar: Nei. Du stengte den. Den sto åpen.
Jeg: ???! (har fortsatt problemer med å tro at Ivar har latt den stå åpen, han er nemlig verdens største pedant i slike fall)

Ivar: Ser du? O- F-F står det der.
Jeg: Å ja. Jeg så ikke på den. Er du ikke glad for at jeg hjelper deg å klippe plen?
Ivar: Du innser at hvis jeg hadde klipt plenen sjøl, så hadde jeg vært ferdig nå?
Jeg: Vil du heller at jeg skal hjelpe deg å skru ned forskaling?

Tenk, det ville han ikke.

Men jeg klippet plena da!

Share on Facebook

Gdansk, del II (som ikke gikk bra)

Veien TIL Gdansk gikk forbløffende bra. Det til tross for at flyet var tre timer forsinket, informasjonen om sådan mer enn mangelfull, og da flyet endelig kom hadde det problemer med døra, så kun 137 av de opprinnelig 200 passasjerene fikk bli med til Polen. En russisk familie med små barn sto igjen i gaten og gråt, samtidig som utidig fulle norske menn (og minst en russer) fikk gå ombord. (Skal man først sile passasjerene sine, kan man jo godt sile dem med litt kosmisk rettferd…) Umiddelbart etter landing, toget fire uniformerte og bevæpnede politifolk inn i flyet og plukket med seg en full russisk borger.

Ingenting av dette ble viet plass i mitt første innlegg. Rett og slett fordi vi – mot alle standarder for min del, skled glatt igjennom alle hindringer. Ingen truet med å ta fra oss plassen ombord, ingen sa noe om feil på bestillingen vår, jeg hadde til og med med meg pass, kort og penger. Jeg hadde glemt batteriet til kameraet hjemme, det var min (så langt) største blemme – men fordi avgangen var så forsinket, rakk Ivar å kjøre til flyplassen med det, og jeg fikk det av en velvillig Securitasvakt fem sekunder før vi gikk ombord. I det hele tatt gikk alt så silkemykt at jeg allerede burde bli mistenksom. Dette går altfor bra.

Da vi skulle HJEM, hadde vi på forhånd sjekket når vi burde dra fra hotellet. To ganger. Vi valgte tidspunktet midt i mellom de to rådene vi hadde fått, og var dermed på Gdansk flyplass halvannen time før avgang. Innsjekk – køen gikk raskt og greit, og de tre venninnene mine fikk lempet koffertene sine på bagasjebåndet og boardingkortene i hånden. I det jeg satte min koffert på vekta, så jeg at noe var galt.

Umm.. you are Mariann“, spurte jenta i skranken. Jada. “There is problem“. Selvfølgelig. Egentlig tror jeg at jeg skjønte allerede da hva det var. Noe jeg ikke hadde tenkt på, så mye som ett sekund i det halve året som var gått siden billettene var bestilt. Navnet mitt. Navnet mitt er feil.

Da jeg giftet meg i 2008, levde jeg i den villfarelse at man våknet opp dagen etter med nytt etternavn. At staten Norge automatisk ville oppdage at du nå var en halvdel av en helhet. Jeg forandret navnet mitt på Facebook, og døpte bloggen min etter navnet til Ivar. Men i passet mitt står fremdeles pikenavnet mitt. Jeg HADDE jo tenkt å endre det. Men jeg har ikke gjort det. De færreste vet det. Ikke engang hun som bestilte flybilletten min. Så der sto jeg, med en flybillet hjem, som ikke var min. Jeg heter ikke Mariann Johansen. That is problem. Det var ikke tale om å slippe meg inn i flyet.

Litt sightseeing – bilder innimellom her, for å lette stemningen.

Så jeg måtte pent plukke med meg kofferten min og gå til billettservicen. Jeg lurte på hvor mye gebyr det kunne være for å endre navnet på en billett, én time før flyet skulle ta av. På sidelinjen sto venninnene mine, i ulike grader av vantro. Aldri vært på tur med “fru Johansen” før, nei.

Ved billettservicen fikk jeg heldigvis et vennlig menneske, en ung dame. Hun opplyste med bedrøvet blikk, at jeg muligens måtte betale 250 zloty (ca 500 kr) for å få endret etternavnet. Det var ikke i nærheten av det jeg hadde fryktet, så jeg smilte mitt vennligste smil og sa at det var helt i orden. Hun knottet i vei på dataen sin, ringte og herjet, uten at det ble noen ordnings. Klokka gikk, følte ikke at vi hadde all verdens tid til dette her. Fra tid til annen gløttet jeg bort på reisefølget mitt, som satt i flokk og ventet. Og ventet. En-de-lig sa min vennlige hjelper at hun nå “bare skulle sjekke om jeg måtte betale for navneendring” – jeg lurte på hva hun hadde drevet med de siste 45 (!) minuttene, men ok. Hun trykket “enter” – og jeg kunne se ansiktet hennes falle sammen. “Name change is not possible“. Naturligvis ikke. Det var for sent, innsjekken var stengt for lenge siden, det var nå bare en liten halvtime til avgang. Køen ved sikkerthetskontrollen var en mil lang. Så hva nå? “You have to buy new ticket“. Jesus Kristus. Tanken slo meg, at det som nå skjer er at hun forteller meg at flyet er fullt, til tross for at Mariann Johansen ikke vil være i stand til å benytte seg av setet sitt. Det var ingen Mariann Johansen til stede som kunne kansellere den for henne heller.

Heldigvis er jeg dreven på forviklinger, så jeg beholdt roen. “Jeg har liten koffert, jeg kan ta den med ombord” Det koster nemlig ekstra å sjekke inn bagasje. Det koster ekstra å ta med håndbagasje også, og Whizz Air skiller mellom stor og liten koffert. “Make it as cheap as you can“, sa jeg, og stålsatte meg. Hun ba om å få se kofferten min. Jeg løftet den. Nesten skamfull mumlet hun “that is big suitcase“, og tastet inn gebyret for stor håndbagasje. Smerte.

1015 zloty (2000 + kr) senere hadde jeg en ny billett i hånden. I det øyeblikket går det opp for meg at kofferten min, som jeg måtte sette meg på for å klare å lukke igjen da vi skulle dra fra hotellet, inneholder alskens likvide ulovligheter, noe av det av både monetær og sentimental verdi. Parfymen fra Ivar, f.eks. Aldri i helvete om jeg får den gjennom sikkerhetskontrollen uten at de tømmer rått og råte i søpla. Christ. 29 minutter til avgang. Venninnene mine overtar det de kan av flytende kosmetikk i lynlåseposene sine, jeg tar på meg (dun)jakken for å få begrenset innholdet i kofferten min. Håndvesken stapper vi oppi vesken til venninnen min, for kofferten er det eneste jeg har lov til å ta med ombord – kun én håndbagasje, nemlig.

Strawberry Daiquiri hjelper mot alt.
I sikkerhetskontrollen velger vi feil kø, nemlig den som går desidert treigest. Jeg svetter i (dun)jakken min. Da det ENDELIG er vår tur, spør vakten om jeg har pc eller kamera i kofferten. Ja, kamera. Lite eller stort? Sukk. Stort. Take out, please. Naturligvis. Jeg åpner kofferten, og solkrem (200 ulovlige ml) og ansiktsrens (150 ulovlige ml), samt et par miniflasker Baylies, tyter ut såpass at jeg må stappe det på plass igjen. INGEN bryr seg om det, nei! Jeg sorterer kameraet, pass, lommebok, den dyrebare billetten og selvfølgelig, kofferten i kurvene, trasker gjennom metalldetektoren uten at det piper, stiller meg på andre siden og venter på å få beskjed om at kofferten min må gjennomgå en full sikkerhetssjekk pga meget suspekt innhold. Det ville nemlig ta de siste 19 minuttene vi hadde før flyet tok av, og jeg ville vært strandet i Polen til neste avgang – på lørdag. Utrolig nok, antagelig pga et øyeblikks uoppmerksomhet av karmapolitiet, ble det venninna mi som ble stoppet. Min koffert kom glidende ut av tunnelen, uforstyrret. Er det mulig.Til alt overmål hadde mitt omsorgsfulle reisefølge kjøpt mat til meg, som jeg kunne spise på flyet.

Jeg må innrømme at jeg ikke pustet ordentlig før jeg satt ombord. Dyr lærdom, men pytt, penger kommer og går uansett. Jeg var bare glad jeg kom meg hjem den dagen, hehe.

Om to uker skal vi til Kreta, sammen med svigerfamilien min. Det er søsteren til Ivar som har bestilt billetten. Jeg sendte henne en mail (og Ivar ringte henne på eget initiativ). Billetten min hadde to skrivefeil i navnet mitt.

Det er rettet opp nå.

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Gdansk, del 1 (den som gikk bra)

I helga var jeg på jentetur til Gdansk. At jeg reiser noe som helst sted, fører som regel til viderverdigheter, men denne gangen skulle jeg reise sammen med tre damer som vanligvis går for å ha stålkontroll. Kan min dårlige flyplass – karma danke ut disse tre søstrene sine planleggings – skillz? Ja. Men først litt reiseskildring.

På denne turen har jeg overhodet ikke hatt noe med arrangeringen å gjøre. Faktisk tok det meg opptil flere mnd etter at turen var bestilt å finne ut hvor Gdansk egentlig ligger. (I Polen) Alle formaliteter var iherdig googlet og booket i forkant av min ytterst kompetente venninne, helt ned til forslag om hvilke restauranter som var å foretrekke.

Hotellet, Radisson Sas, ligger i Gamlebyen, nydelig beliggenhet og flotte businessclass rom. Veldig bra frokost, og etter norske mål, rimelig. Ja, alt rotet er mitt.
Den første kvelden, lørdag, gjorde vi ikke annet enn å spise en på alle måter utfyllende middag, siden vi landet tre timer forsinket. Nyyydelig mat på restauranten Goldwasser, som ligger nede ved elven.
Søndag ettermiddag tok vi drosje de 20 minuttene (ca 150 kr) til Sopot.
Sopot er en koselig by, som vi dessverre ikke fikk sett mer enn den kjente piren av, samt handlegaten vi tråkket gjennom for å komme ned til sjøen.
I Sopot kan man bade, shoppe, spise og drikke, feste til langt på natt – eller, som vi hadde planer om – tilbringe størstedelen av dagen på et spa. Men først spiste vi lunsj på en semi – meksikansk restaurant, som ikke stolte på at vi ville klare å spise uten å søle på klærne.
Spaet er på fasjonable Sheraton Hotel, har høy klasse og mange fasiliteter. Jeg vet ikke om vi var ekstra heldige, men vi hadde nesten hele spa – anlegget for oss selv.

Vi ble vennlig tatt i mot av to damer i resepsjonen, som forklarte oss hvordan dagens program så ut. En av oss gikk rett til pedikyr, resten tilbragte et par timer i svømmebassengene (delikate og rene, med stemningslys, mosaikkfliser fra gulv til tak, i kongeblått, gull og sort, og – eh – stort sett beroligende sjølyder, klassisk musikk og fuglekvitter på lydanlegget) Det fins dusjnisjer i rund, organisk formgivning, med ulike “opplevelser” tilgjengelig via et tastatur i veggen, samt steamrooms med forskjellige tema. Det festligste var imidlertid boblebadet, med plass til et tjuetalls mennesker. Jeg satt i det, helt alene og hørte på måkeskrik og plaskende vann i det blåskimrende lyset, mens korsryggen min ble boblet sønder og sammen til blodkarene kriblet av fryd. I midten var det en mindre runding, som man kunne sprudle litt ekstra i. Jeg prøvde det, med det resultat at jeg hadde mitt svare strev med å holde bikinien på plass og hodet over vann. Føltes omtrent slik jeg vil tro det føles å stå i en geysir, øyeblikket før den fyker til værs. Mer morsomt enn behagelig, altså.

Så skulle vi til behandlinger. Vi ble geleidet inn i “the relax lounge”, hvor vi etter kort tid ble hentet av fire velstelte, pene jenter i ryddige uniformer, smil på leppene og midjer så slanke som høvlespon (i likhet med 79% av den kvinnelige, polske befolkning. Legg igjen kompleksene hjemme.)

Vi hadde bestilt flere behandlinger, og slik jeg hadde oppfattet, skulle jeg først ha kroppsmassasje. Min behagelige “therapist” snakket ikke så tydelig engelsk, så jeg var usikker på om det faktisk var massasje jeg skulle få, siden jeg tydelig syns hun nevnte noe om full bodyscrub.

Inne i det stemningsfulle behandlingsrommet, gav hun meg en engangstruse, omtrent like sexy som en lyskestrekk, men den dekket det grøvste. Jeg la meg på magen på benken, slik jeg hadde fått beskjed om. Jeg visste fortsatt ikke om hun skulle skrubbe eller massere, men siden benken var dekket av plast under håndkleet mitt, tenkte jeg det var pga massasjeoljen.

Det var det ikke. Hun gikk løs på leggene mine med noe som umiddelbart føltes som en vinkelsliper. I vikreligheten var det en grov saltskrubb, som etter det første sjokket, faktisk var behagelig. Bortsett fra på fotsålene, jeg flirte hysterisk så fort hun prøvde å skrubbe der. Hun gav fort opp. Smått flirfull ble jeg også da hun omhyggelig danderte en sammenbrettet håndduk slik at den til enhver tid dekket de sentrale delene av brystkassen, etterhvert som hun skrubbet seg rundt overkroppen min. Til slutt spør hun silkemykt “ju vant to skrabb ze boobs?” Altså, jeg mener, boobs? Du kan ikke si det i en slik setting og forvente at jeg skal holde meg alvorlig. Langt mindre foreta en rasjonell avgjørelse i sakens anledning. Så jeg sa ja, og all den nitidige brettingen og foldingen for å beskytte “ze boobs” fra nysgjerrige blikk, virket brått ganske bortkastet. Hun grov løs i åttetalls – sirkler på samtlige deler av min øvre anatomi, mens jeg tenkte på begravelser for å ikke fnise av uttrykket “ze boobs”. Så var hun ferdig, hun pakket meg inn i plasten (aha) og inni der lå jeg som en svissrull med sukker og svettet i et kvarter. Så var det tid for en dusj, og en assistert innsmurning i “milk” (en flytende bodylotion) også var behandlingen ferdig. Jeg følte meg allerede som et nytt menneske.

Det neste på programmet var hot stone massasje. Alltid hatt lyst til å prøve det, men i Norge koster en time nesten det samme som vi betalte for hele denne spa – pakken. Jeg byttet “therapist” med en av venninnene mine, og i relax – loungen rakk vi  å diskutere de lekre engangstrusene. Jeg skjønte ikke hvorfor venninna mi kalte det “en stringtruse”, for min dekket i alle fall rumpa – men jeg forsto det da min nye “therapist” rakte meg en trusepakke med omtrent halvparten av innholdet av den forrige: et “plagg” som i all overveienhet besto av tanntråd, bare litt tykkere foran. Nuvel.

Hot stone massasjen var ytterst behagelig. Steinene var glovarme, helt på grensen til å svi hull i skinnet – men therapisten flyttet dem rundt med innøvd eleganse, uten å brenne meg. Steinene svømte over huden min inni hendene hennes, badet i friksjonsløs olje og la igjen varme spor over hele meg. Det var som om hun spilte et innviklet spill bare hun selv kjente reglene til, la fra seg steiner i ulik størrelse på ulike deler av kroppen etterhvert som de tapte varme, byttet ut en med en ny gloende het en, skled den systematisk omkring til hun kunne bytte ut en annen. I forhold til harde muskler og knuter, ville jeg foretrukket en dypere massasje med mer trøkk – men alt i alt, veldig avspennende.

Samme jente skulle også gi meg ansiktsbehandling. Hun spurte på litt famlende engelsk hva jeg ønsket, og jeg svarte “maybe a deep clean?” – siden jeg har vært plaget med kviser i det siste. Hun grep en lampe med dusinvis av intense led – lyspunkter omkring et forstørrelseglass på størrelse med en middels melon. Hun trakk i pannehuden min mens hun studerte porene inngående under lupen. “Ju laike to sunbathe, mayby?” Ai. Jeg liker ikke å sole meg, jeg tar praktisk talt aldri solarium og jeg bor på Sunnmøre – vi er ikke akkurat belemret med solfylte somre. Sannheten er at jeg er j-vlig sløv med solkrem, og det har – særlig i Tanzania – ført til en fin andregrads forbrenning i panna, på nesen og på haka. Jeg ser det sjøl, flere måneder senere er det arr og pigmentflekker enda. Det var litt forstemmende at det var det første en profesjonell ville kommentere, så jeg tenker det må bli en endring på mine solkrem – vaner.

Uansett, hun vasket og renset og “tonet” i vei, inntil hun sa opplysende “and now, peelingk”. Jeg forventet skrubb. I stedet smurte hun en slags gele over fjeset mitt, som hun gned iherdig inn. Det begynte å svi øyeblikkelig. Jeg vil jo ikke være en plagsom, klagete kunde, så jeg led i stillhet. Etter et par minutter spurte hun hvordan jeg hadde det. Det svei noe jæævlig, men siden jeg regnet med at det skulle være sånn, sa jeg at det gikk fint. “No faier?” sier hun. Eh, joda, litt fire. “You ok?” Ehe, jada. Snart må det jo være over. Neida. Hun gnukket og gned, til jeg tenkte at dette må være sånn de gjør i Hollywood, der de skreller av det øverste hudlaget for å gro ut et nytt og rynkefritt. No pain, no gain, tenkte jeg, og holdt ut. “You ok?” spurte hun etter tre ulidelige minutter til. Joda, jeg hadde det fint, jeg, men måtte jo innrømme at det var en smule smertefullt. Hun kommenterte at dette var en “stronk peelingk”, for solskadet hud, men manglet ord til å forklare hvordan den virket – jeg antar hun trygt kunne lært seg engelsk for batterisyre, for det må uten tvil stå på ingredienslisten. For å være hyggelig, tok hun mer vann i geleblandingen og skummet den litt opp. I det minste fordelte det smerten jevnere utover, så jeg holdt ut fem minutter til. Da følte jeg meg klar til å holde foredrag om livet som kvinnen uten ansikt. Resten av behandlingen husker jeg ærlig talt ikke, men den var i alle fall mer behagelig. Og “therapisten” selv beskrev det ferdige resultatet som “spectacular”. Jeg så sånn ut:
Om kvelden fikk jeg sår i ansiktet, og tre dager senere hadde jeg fått ca femten spørsmål om hva som har skjedd der jeg fortsatt har brannsår på kinnbeina. MEN, alle kvisene og hudormene er grillet bort, tilbake er bare noen forkullede rester av døde epatelier, og jeg kan se at huden min er finere.

Vi hadde egentlig tenkt å drosje tilbake til Gdansk for å stæsje oss litt, men vi var halvdøde av sult, så vi gikk på en fin thairestaurant i det vi sto og gikk i, rødskimrende og blankskurte i meget – eh – komfortable outfits. Maten var som vanlig, upåklagelig (ThaiThai Restaurant, Sopot)

Så kjørte vi tilbake til Gdansk, gikk oss en liten spasertur, halvparten av oss tok en margarita på en bar og ble overvettes fnisete – dette på tross av at drinken smakte som saltlake.

Alt i alt, hadde vi en fantastisk tur. Gdansk er en utrolig vakker by, det er lett å finne fram. Vi var stort sett på turist – steder, siden vi hadde begrenset tid, men absolutt et sted jeg gjerne ville dratt igjen, både med venninner, eller med mann og barn.

Det hører naturligvis til en kaotisk del til denne turen. Det er tross alt meg det er snakk om. Men sparer den til senere, så jeg virkelig får utbrodere de pinlige detaljene ;)

 

 

Blogglisten hits

Share on Facebook