Gdansk, del 1 (den som gikk bra)

I helga var jeg på jentetur til Gdansk. At jeg reiser noe som helst sted, fører som regel til viderverdigheter, men denne gangen skulle jeg reise sammen med tre damer som vanligvis går for å ha stålkontroll. Kan min dårlige flyplass – karma danke ut disse tre søstrene sine planleggings – skillz? Ja. Men først litt reiseskildring.

På denne turen har jeg overhodet ikke hatt noe med arrangeringen å gjøre. Faktisk tok det meg opptil flere mnd etter at turen var bestilt å finne ut hvor Gdansk egentlig ligger. (I Polen) Alle formaliteter var iherdig googlet og booket i forkant av min ytterst kompetente venninne, helt ned til forslag om hvilke restauranter som var å foretrekke.

Hotellet, Radisson Sas, ligger i Gamlebyen, nydelig beliggenhet og flotte businessclass rom. Veldig bra frokost, og etter norske mål, rimelig. Ja, alt rotet er mitt.
Den første kvelden, lørdag, gjorde vi ikke annet enn å spise en på alle måter utfyllende middag, siden vi landet tre timer forsinket. Nyyydelig mat på restauranten Goldwasser, som ligger nede ved elven.
Søndag ettermiddag tok vi drosje de 20 minuttene (ca 150 kr) til Sopot.
Sopot er en koselig by, som vi dessverre ikke fikk sett mer enn den kjente piren av, samt handlegaten vi tråkket gjennom for å komme ned til sjøen.
I Sopot kan man bade, shoppe, spise og drikke, feste til langt på natt – eller, som vi hadde planer om – tilbringe størstedelen av dagen på et spa. Men først spiste vi lunsj på en semi – meksikansk restaurant, som ikke stolte på at vi ville klare å spise uten å søle på klærne.
Spaet er på fasjonable Sheraton Hotel, har høy klasse og mange fasiliteter. Jeg vet ikke om vi var ekstra heldige, men vi hadde nesten hele spa – anlegget for oss selv.

Vi ble vennlig tatt i mot av to damer i resepsjonen, som forklarte oss hvordan dagens program så ut. En av oss gikk rett til pedikyr, resten tilbragte et par timer i svømmebassengene (delikate og rene, med stemningslys, mosaikkfliser fra gulv til tak, i kongeblått, gull og sort, og – eh – stort sett beroligende sjølyder, klassisk musikk og fuglekvitter på lydanlegget) Det fins dusjnisjer i rund, organisk formgivning, med ulike “opplevelser” tilgjengelig via et tastatur i veggen, samt steamrooms med forskjellige tema. Det festligste var imidlertid boblebadet, med plass til et tjuetalls mennesker. Jeg satt i det, helt alene og hørte på måkeskrik og plaskende vann i det blåskimrende lyset, mens korsryggen min ble boblet sønder og sammen til blodkarene kriblet av fryd. I midten var det en mindre runding, som man kunne sprudle litt ekstra i. Jeg prøvde det, med det resultat at jeg hadde mitt svare strev med å holde bikinien på plass og hodet over vann. Føltes omtrent slik jeg vil tro det føles å stå i en geysir, øyeblikket før den fyker til værs. Mer morsomt enn behagelig, altså.

Så skulle vi til behandlinger. Vi ble geleidet inn i “the relax lounge”, hvor vi etter kort tid ble hentet av fire velstelte, pene jenter i ryddige uniformer, smil på leppene og midjer så slanke som høvlespon (i likhet med 79% av den kvinnelige, polske befolkning. Legg igjen kompleksene hjemme.)

Vi hadde bestilt flere behandlinger, og slik jeg hadde oppfattet, skulle jeg først ha kroppsmassasje. Min behagelige “therapist” snakket ikke så tydelig engelsk, så jeg var usikker på om det faktisk var massasje jeg skulle få, siden jeg tydelig syns hun nevnte noe om full bodyscrub.

Inne i det stemningsfulle behandlingsrommet, gav hun meg en engangstruse, omtrent like sexy som en lyskestrekk, men den dekket det grøvste. Jeg la meg på magen på benken, slik jeg hadde fått beskjed om. Jeg visste fortsatt ikke om hun skulle skrubbe eller massere, men siden benken var dekket av plast under håndkleet mitt, tenkte jeg det var pga massasjeoljen.

Det var det ikke. Hun gikk løs på leggene mine med noe som umiddelbart føltes som en vinkelsliper. I vikreligheten var det en grov saltskrubb, som etter det første sjokket, faktisk var behagelig. Bortsett fra på fotsålene, jeg flirte hysterisk så fort hun prøvde å skrubbe der. Hun gav fort opp. Smått flirfull ble jeg også da hun omhyggelig danderte en sammenbrettet håndduk slik at den til enhver tid dekket de sentrale delene av brystkassen, etterhvert som hun skrubbet seg rundt overkroppen min. Til slutt spør hun silkemykt “ju vant to skrabb ze boobs?” Altså, jeg mener, boobs? Du kan ikke si det i en slik setting og forvente at jeg skal holde meg alvorlig. Langt mindre foreta en rasjonell avgjørelse i sakens anledning. Så jeg sa ja, og all den nitidige brettingen og foldingen for å beskytte “ze boobs” fra nysgjerrige blikk, virket brått ganske bortkastet. Hun grov løs i åttetalls – sirkler på samtlige deler av min øvre anatomi, mens jeg tenkte på begravelser for å ikke fnise av uttrykket “ze boobs”. Så var hun ferdig, hun pakket meg inn i plasten (aha) og inni der lå jeg som en svissrull med sukker og svettet i et kvarter. Så var det tid for en dusj, og en assistert innsmurning i “milk” (en flytende bodylotion) også var behandlingen ferdig. Jeg følte meg allerede som et nytt menneske.

Det neste på programmet var hot stone massasje. Alltid hatt lyst til å prøve det, men i Norge koster en time nesten det samme som vi betalte for hele denne spa – pakken. Jeg byttet “therapist” med en av venninnene mine, og i relax – loungen rakk vi  å diskutere de lekre engangstrusene. Jeg skjønte ikke hvorfor venninna mi kalte det “en stringtruse”, for min dekket i alle fall rumpa – men jeg forsto det da min nye “therapist” rakte meg en trusepakke med omtrent halvparten av innholdet av den forrige: et “plagg” som i all overveienhet besto av tanntråd, bare litt tykkere foran. Nuvel.

Hot stone massasjen var ytterst behagelig. Steinene var glovarme, helt på grensen til å svi hull i skinnet – men therapisten flyttet dem rundt med innøvd eleganse, uten å brenne meg. Steinene svømte over huden min inni hendene hennes, badet i friksjonsløs olje og la igjen varme spor over hele meg. Det var som om hun spilte et innviklet spill bare hun selv kjente reglene til, la fra seg steiner i ulik størrelse på ulike deler av kroppen etterhvert som de tapte varme, byttet ut en med en ny gloende het en, skled den systematisk omkring til hun kunne bytte ut en annen. I forhold til harde muskler og knuter, ville jeg foretrukket en dypere massasje med mer trøkk – men alt i alt, veldig avspennende.

Samme jente skulle også gi meg ansiktsbehandling. Hun spurte på litt famlende engelsk hva jeg ønsket, og jeg svarte “maybe a deep clean?” – siden jeg har vært plaget med kviser i det siste. Hun grep en lampe med dusinvis av intense led – lyspunkter omkring et forstørrelseglass på størrelse med en middels melon. Hun trakk i pannehuden min mens hun studerte porene inngående under lupen. “Ju laike to sunbathe, mayby?” Ai. Jeg liker ikke å sole meg, jeg tar praktisk talt aldri solarium og jeg bor på Sunnmøre – vi er ikke akkurat belemret med solfylte somre. Sannheten er at jeg er j-vlig sløv med solkrem, og det har – særlig i Tanzania – ført til en fin andregrads forbrenning i panna, på nesen og på haka. Jeg ser det sjøl, flere måneder senere er det arr og pigmentflekker enda. Det var litt forstemmende at det var det første en profesjonell ville kommentere, så jeg tenker det må bli en endring på mine solkrem – vaner.

Uansett, hun vasket og renset og “tonet” i vei, inntil hun sa opplysende “and now, peelingk”. Jeg forventet skrubb. I stedet smurte hun en slags gele over fjeset mitt, som hun gned iherdig inn. Det begynte å svi øyeblikkelig. Jeg vil jo ikke være en plagsom, klagete kunde, så jeg led i stillhet. Etter et par minutter spurte hun hvordan jeg hadde det. Det svei noe jæævlig, men siden jeg regnet med at det skulle være sånn, sa jeg at det gikk fint. “No faier?” sier hun. Eh, joda, litt fire. “You ok?” Ehe, jada. Snart må det jo være over. Neida. Hun gnukket og gned, til jeg tenkte at dette må være sånn de gjør i Hollywood, der de skreller av det øverste hudlaget for å gro ut et nytt og rynkefritt. No pain, no gain, tenkte jeg, og holdt ut. “You ok?” spurte hun etter tre ulidelige minutter til. Joda, jeg hadde det fint, jeg, men måtte jo innrømme at det var en smule smertefullt. Hun kommenterte at dette var en “stronk peelingk”, for solskadet hud, men manglet ord til å forklare hvordan den virket – jeg antar hun trygt kunne lært seg engelsk for batterisyre, for det må uten tvil stå på ingredienslisten. For å være hyggelig, tok hun mer vann i geleblandingen og skummet den litt opp. I det minste fordelte det smerten jevnere utover, så jeg holdt ut fem minutter til. Da følte jeg meg klar til å holde foredrag om livet som kvinnen uten ansikt. Resten av behandlingen husker jeg ærlig talt ikke, men den var i alle fall mer behagelig. Og “therapisten” selv beskrev det ferdige resultatet som “spectacular”. Jeg så sånn ut:
Om kvelden fikk jeg sår i ansiktet, og tre dager senere hadde jeg fått ca femten spørsmål om hva som har skjedd der jeg fortsatt har brannsår på kinnbeina. MEN, alle kvisene og hudormene er grillet bort, tilbake er bare noen forkullede rester av døde epatelier, og jeg kan se at huden min er finere.

Vi hadde egentlig tenkt å drosje tilbake til Gdansk for å stæsje oss litt, men vi var halvdøde av sult, så vi gikk på en fin thairestaurant i det vi sto og gikk i, rødskimrende og blankskurte i meget – eh – komfortable outfits. Maten var som vanlig, upåklagelig (ThaiThai Restaurant, Sopot)

Så kjørte vi tilbake til Gdansk, gikk oss en liten spasertur, halvparten av oss tok en margarita på en bar og ble overvettes fnisete – dette på tross av at drinken smakte som saltlake.

Alt i alt, hadde vi en fantastisk tur. Gdansk er en utrolig vakker by, det er lett å finne fram. Vi var stort sett på turist – steder, siden vi hadde begrenset tid, men absolutt et sted jeg gjerne ville dratt igjen, både med venninner, eller med mann og barn.

Det hører naturligvis til en kaotisk del til denne turen. Det er tross alt meg det er snakk om. Men sparer den til senere, så jeg virkelig får utbrodere de pinlige detaljene ;)

 

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Meg og mine bilhistorier

Det var jo bare et spørsmål om tid før de ble riksnyheter…. :P Veldig bra at jeg fikk en journalist med like stor sans for drama som meg selv, som klarte å få så mye ut av så lite – han siterte til og med mamma, hehe! Har dere hørt Johan Golden og Atle Antonsen sin spalte “Lokalnytt” eller hva det heter, i radioprogrammet Misjonen? Da jeg leste artikkelen første gang, tenkte jeg at dette er mat for dem, en mini – sak fra et lite sted, rikt illustrert og med kommentarer av kjendis – ornitolog. Jeg visste ikke at det fantes kjendis – ornitologer.

Når det er sagt, var det en veldig spesiell opplevelse å bli antastet av en linerle. Men også veldig morsomt å få dele hendelsen med alle som frekventerer nrk.no, det gjorde virkelig dagen min i går! :D

Trykk på bildet for å lese saken :)

 

 

 

 

Share on Facebook