Sushi, vår såkalte omplasseringskatt, var en hun da vi fikk henne. Nå er det en han. Om det var tvil til å begynne med, ble det i hvertfall bekreftet i går, da Ivar så ham klatre opp på ryggen på en annen katt – dog uten helt å vite hva han skulle der. Jeg har også merket at han er langt mer villig til å oppholde seg utendørs, et tydelig tegn på at han merker at noe er i gjære der nede i rognpåsan.

Jeg syns alle katteeiere skal kastrere kattene sine. Jeg kan vanligvis se en sak fra flere sider, men her fins ingen unnskyldning. Å ikke kastrere katten sin, er uansvarlig kattehold. Etter at jeg begynte å følge med på Dyrebeskyttelsen, har det gått opp for meg hvor desperat situasjonen er for mange katter, og hvor UFATTELIG mange kattunger som fødes. Langt flere enn det finnes hjem til. Det er dyreplageri, og å ikke kastrere katten sin er å bidra til dette dyreplageriet. Det spiller ingen rolle om det er en hun eller han, den eneste praktiske betydningen det har, er hvem sitt problem kattungene blir. Sånn, da har jeg lagt den eneste ekstremaktivist – meningen min på bordet.

Nå har jeg en kjønnsmoden katt selv, og to barn som har adoptert denne pusen som sin egen. Jeg ble tatt på senga over hvor fort de la sin elsk på katta, de brydde seg ikke om kattungene som jeg flasket opp, de pep og skrek og kunne ikke leke eller kose. Å se ungene sammen med Sushi er en fryd, de er så glad i ham.

Så nå er jeg litt i bedaring. Meningen var at han skulle gis bort, jeg har ikke selv noe stort behov for å ha en katt. Samtidig har jeg ikke gjort den helt store innsatsen for at noen skal adoptere ham heller, bortsett fra at han ligger på Dyrebeskyttelsen sine sider. Hvis ingen vil ha ham, må jeg ta ansvar for ham, og akkurat nå er 10 år med katt ikke noe jeg har noe brennende ønske om. Samtidig gjør det jo ikke så mye heller, det er mest dette med ferier som er vanskelig, og kattedoen inne er jo bare til å hate. Meeeen han er jo så god og kosete, og før eller siden vil ungene uansett mase om å få et kjæledyr….. osv, osv.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan denne lille katteknipen skal ende, men uansett skal han kastreres, og det skal skje fort.

Si farvel til kjønnsdriften, pusekatt. Nå blir du en lat, liten Mons. 

Om ett avsnitt kommer alle som kjenner meg godt til å si, å gud, det er så tyyyypisk deg, Mariann.

For en liten stund siden meldte jeg meg som krisehjem for katter. Jeg skulle ta inn en halvvoksen katt i januar, men i forgårs ble fire kattunger funnet i en eske ved en sterkt trafikkert vei. Jeg vet ikke om tanken var at de skulle bli overkjørt, men de er så små at de uansett ville dødd på få timer, om de ikke hadde blitt funnet av en mann som sa fra til Dyrebeskyttelsen. De har ikke åpnet øynene ordentlig enda, noe som betyr at de antagelig bare er en drøy uke gamle.

Jeg fikk dem i går, og det siste døgnet har jeg gitt dem morsmelkerstatning på flaske hver tredje til fjerde time. Det er to svarte og to gråspraglete, etter det jeg klarer å tyde, bare én guttepus. De virker heldigvis friske, selv om de savner mammaen sin. Jeg håper de får i seg nok næring. Dyrlegen sa at de to første ukene vil være mest kritisk. I dag har det i alle fall sett veldig bra ut, selv om de to svarte, som også er minst, sliter med å venne seg til den nye maten.

Da jeg var barn, fant jeg en død katt, frosset hjel utenfor huset vårt. Den var bare stivfrossen på den ene siden, så jeg tenkte at dersom jeg bare fikk varmet den, så ville den bli levende igjen. Jeg tok kadaveret inn i huset, pakket det inn i tepper, og ventet. Mamma og pappa kom hjem, og klikket naturligvis i vinkel. De kastet katten i søpla, hvorpå jeg sporenstreks hentet den opp igjen, og fortsatte mitt bisarre Frankenstein – forsøk.

Så å mate fire smånøster døgnet rundt i noen uker før jul – pytt. Jeg håper jeg klarer å flaske dem opp og at noen vil ha dem når de er store nok til å flytte ut.