Kati Kati Camp

Mamma og jeg hadde så mange fantastiske øyeblikk på safari etter Kilimanjaro, jeg må bare skrive litt om dem også. Jeg og Ivar var i Ngorongorokrateret da vi var i Tanzania sist, og det var flott – men krateret er bare 2 x 2 mil i diameter, og huser titusner av dyr. Selv om dyrne er ville og vandrer ut og inn av krateret som de vil, føles det bittelitt som å kjøre rundt i en zoo når man er der på safari.

Denne gangen hadde vi, i tillegg til en dagstur i Ngorogoro, to netter ute på selve Serengeti. Campen heter KatiKati, og kan med litt velvillighet, kalles en teltleir. “Teltene” er på størrelse med et billig hotellrom, har innlagt vann (dvs. en tank hengende utenfor teltet), vannklosett (!!!) og flotte senger. Det er virkelig telt, man går ut og inn via glidelås, og lerretsveggene blafrer i vinden. Men *host* komforten er jo noe annet enn i et standard tomanns Marmut fjelltelt. Og maten…smask! Vi fikk den beste maten på hele reisen her.

Her bodde vi i tre korte dager. Leiren er semi – permanent, på den måten at den er flyttbar og så lite invaderende i terrenget som mulig – men denne har fått stå på samme sted et par sesonger nå. De må flytte den når terrenget begynner å slites av mennesklig nærvær.

Her er doen. Man KAN skylle ned, om man er utstyrt med en engels tålamot. Sånn er det med de fleste toaletter i Tanzania, og det er om å gjøre å planlegge når man skal – eh – noe stort, for det er ikke sikkert du blir kvitt det så lett som man er vant til. MEN, for all del, a little piece of heaven å senke skinka ned på en skikkelig dass når man først skal noe.

Både mamma og jeg er nattmennesker de lux, men i Tanzania ble kveldene bare kortere og kortere. Vi var stort sett i køys før 22 hver kveld, men her ute gikk vi og la oss rett etter middag klokka halv ni!! Uhørt. Mange inntrykk som skal fordøyes, man blir utrolig søvnig og sover godt, nesten uansett forhold. Det er lys her også, drives av solcellepaneler!

Jeg hadde sett fram til denne opplevelsen, for jeg har hørt at dyrene kommer veldig tett opp i teltene om natten. Jeg gledet meg til å høre løvebrøl og elefanttråkk i bleggmørket, det ville sikkert bli en helt spesiell atmosfære. Det ble det jo, forsåvidt, men ikke helt som jeg hadde tenkt.

Vi sovnet med det samme vi la oss, vi hadde kjørt hele dagen, og var slitne. Jeg våknet flere ganger i løpet av natten av lyder utenfor, fjerne dyrelåter og vinden som blafret i teltet. Jeg sovnet igjen hver gang, helt til sånn i tretiden. Jeg våket av noe, og selv i halvsøvne kunne jeg fornemme nærværet av et stort dyr rett utenfor. Jeg ble faktisk redd, haha, jeg ante jo ikke hva det var, og veggene i teltet føltes plutselig syltynne og skrøpelige. Jeg hørte bevegelsene helt tydelig, luskende skritt, stri pels som gnisset hår mot hår for hvert steg. Et og annet prust, men dette var ikke noen gnu eller gaselle. Den var alene, og det var ikke hovslag jeg hørte. Det var poter. Jeg falt i søvn etter noen minutter, lett anspent, men jeg var så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken.

Litt etter hørte jeg den lett gjenkjennelige kaklingen av hyener. Hyener er SVÆRE, tunge beist med kraftige labber og diger kjeft. Og de var inne i leiren, jeg hørte dem passere teltet, og etter lyden å dømme hadde de samling borte ved bålplassen vår – 15 meter fra sengen jeg lå i. Jeg ble stiv som en pinne, jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha vett til å bli redd av noe sånt, men det var skremmende og spennende på samme tid. Jeg tenkte at – eh – det var synd ikke mamma fikk med seg dette, jeg hørte på den jevne pusten hennes at hun sov tungt. Jeg prøvde å hviske, men hun våknet ikke. Neivel, jeg kunne ligge her sammen med hyenene alene. Grøss. Jeg sov og våknet om hverandre, alt ettersom hvor nære hyenene kom glidelåsen vår. Jeg visste ikke hva klokken var, men jeg visste at alarmen på mobilen til mamma ville ringe klokken fem. Gud hjelpe meg hvis den begynnre å hyle med de sinnsyke skapningene utenfor, husker jeg at jeg tenkte.

Plutselig ble det et himla spetakkel der ute, kaklingen gikk over til vill snerring og bjeffing, og jeg hørte hyenene slåss så fillene føk. Da fikk jeg mer enn nok, og jeg hvisket så høyt jeg turte til mamma: våkn opp!! Det er fullt av hyener her, våkn opp!! Mamma bråvåknet, og i samme øyeblikk hørte vi et kjempehøyt trompetstøt gjalle gjennom leiren. Elefantene! Hyenene ble blikkstille på mindre enn et sekund, og etter dette var det helt knyst i leiren.

Morgenen etter snakket jeg med guiden vår, og han bekreftet det jeg hadde antatt – det var mange hyener rundt teltene hele natten. Han hadde lagt og ventet på løvene fortalte han, for hyenene følger gjerne løvene rundt, i håp om at de skal drepe noe de kan stjele. Men, ingen løver. Helt greit, tenkte jeg.

Her hadde dyrne fest, og elefantene satte en stopper for den ved å knekke dette treet som en fyrstikk. Dette er altså bålplassen vår, rett utenfor der vi spiser måltidene våre, og bilene står parkert om natten. En ganske vill opplevelse, morsom i ettertid, men litt vel spennende mens det sto på, må jeg være så pinglete å innrømme! :)

BTW: Legg merke til antrekket! Vi fikk fem sekunder å pakke om alt vi eide på vei hit, fordi vi ikke hadde fått beskjed om at vi kun kunne ta med 15 kg bagasje på det knøttlille innlandsflyet som skulle frakte oss herfra. Vi hadde 30 kg hver. Såehm, i mellom det faktum at man ikke har med fritidsklær i overflod, samt at dette er ganske på slutten av de rene antrekkene, så var dette det beste jeg kunne få til. Toppet heila driden med min fancy hodeskalleveske som jeg kjøpte i Barcelona. Står til terningkast sju og en halv, minst. Heldigvis så vi ikke et speil på 14 dager.

Legger ved noen stemningsbilder fra kveldene. Fy fader så fantastisk dette stedet var. Om du noensinne får mulighet, reis hit! Det sitter i hjertet for evig og alltid. Tanzania <3

Share on Facebook

Siste dag

Det har vært veldig morsomt å skrive om min og mamma sin Kilimanjarotur. Tusen takk for alle fine kommentarer her, på Facebook og ellers! :) Vi hadde en kjempefin opplevelse, i alle fall når man ser tilbake på det, hehe. Det er naturligvis skuffende med det samme å ikke komme til Uhuru Peak, men under omstendighetene gjorde vi det rette ved å snu på Gilmans. 

Å komme seg ned fra Kilimanjaro er svært tungt. Det siste døgnet før toppen er knallhardt, man går mesteparten av dagen, hele natten og store deler av morgenen bare for å komme seg OPP. Når man skal ned skredryggen er det bratt og løst under beina, det er utmattende for en kropp som allerede er sliten.

Mamma var fullstendig utslitt og fikk hjelp av Kamili og Modeste for å komme seg ned. De stoppet fortsatt ofte, heldigvis for meg, for nå klarte ikke jeg å henge med. Bena skalv under meg i de bratte nedoverbakkene, jeg hadde ikke sjans å holde guidenes tempo der de småsprang ned fjellsiden med mamma mellom seg. Forrige gang satt jeg meg rett ned i fjellsiden og grein av fortvilelse, jeg var så tappet for krefter. Jeg var ikke like død denne gangen, men jeg kjente godt at vi hadde gått oppover i ni timer uten mat. Jeg var sikkert også ganske dehydrert, siden vannet mitt ikke tinte opp før utpå formiddagen. Jeg sjanglet etter de andre, jeg husker på ett tidspunkt at jeg måtte på do, for første gang på veldig mange timer. Jeg la fra meg sekken og gikk mot en steinur, gjorde det jeg skulle – også gikk jeg rundt steinene på andre siden og ut på stien igjen – og havnet kanskje 15 skritt nedenfor sekken min, så jeg måtte gå opp å hente den. Den “anstrengelsen” gjorde meg så svimmel at jeg måtte sette meg rett ned i flere minutter.

Her er vi ved Hans Meyer igjen, dvs halvveis mellom Gilmans og Kibo.
Mamma er kvalm og svimmel nå, Kamili sier det er fordi magen slår krøll på seg når man går fort ned såpass mange høydmeter.
Vi holdt etterhvert greit tempo ned til Kibo, og vi gikk rett og la oss i samme sengene som vi hadde tidligere. Jeg syns det var pussig at mamma orket å pakke ut soveposen sin, jeg la meg bare under jakkene mine, vi skulle jo bare hvile en kort stund, så spise et ordentlig måltid før vi gikk den siste mila ned til Horombo. Man er nødt til å forlate Kibo absolutt senest klokken 14, nå var vel klokka rundt 12 omtrent.

Mamma ville ikke ha noe mat, så jeg spiste sammen med Mathias, som faktisk hadde greid å komme seg til topps – den eneste i gruppen vår. Lise og Julie hadde allerede gått videre nedover, og Mathias gikk umiddelbart etter maten. Jeg drøyde så lenge jeg kunne før jeg vekket mamma. Hun så fremdeles helt ødelagt ut idet hun stakk fjeset ut av soveposen. Av en eller annen grunn hadde hun forstått det slik at vi skulle være på Kibo hele natten, det var derfor hun hadde pakket ut. Gode gud, det var helt grusomt å måtte gi henne en så knusende kontrabeskjed, at vi hadde en mil igjen å gå.

John kom og purret på oss, vi måtte komme oss av gårde. Hvordan i all verden skulle vi få med mamma den lange, lange milen ned? Til alt overmål hadde hun tråkket over en eller annen gang på den slingrete nedturen, ankelen hennes var synlig hoven. Jeg snakket med John, tenkte kanskje han hadde en mirakuløs løsning, men hva kunne han si? Vi kunne bare gå pole, pole (sakte, sakte), det var eneste mulighet, å ta tiden til hjelp nok en gang.

Jeg gikk inn til mamma igjen og hjalp henne å pakke ned soveposen. Jeg spurte om hun ville at jeg skulle høre om det var mulig å legge henne på en “stretcher”, en båre med ett sykkelhjul montert på, som brukes til å frakte syke eller skadde ned fjellet.
- HAH! Aldri i verden om jeg skal oppi en sånn!
Det var kanskje det som skulle til, for da klarte hun i alle fall å komme seg opp og ut av hytta. Modeste var fortsatt med oss, han tok sekken til mamma. Vi begynte å gå nedover, og det gikk faktisk ganske bra.

Idet man runder Mawensi, den lille toppen på Kilimanjaro, går man igjennom et område som har mye vær. Terrenget deler seg i flere daler og høydedrag som skyene hoper seg opp i. Vi gikk gjennom en hagleskur her, det tordnet voldsomt over hodene våre og skyene var veldig fascinerende.
Vi gikk sakte, men vi trengte ikke stoppe så mye. Jeg tipper vi brukte rundt fire timer til Horombo. Den siste timen var usannsynlig lang, men endelig, endelig kunne mamma krølle seg inn i soveposen og sove helt til neste morgen. Jeg ryddet i tingene mine, leste litt bok og klarte faktisk å sende en SMS til Ivar om hvordan det hadde gått med oss. Jeg ville ikke sove før jeg hadde spist, jeg var usigelig lei av å bli vekket for å tvangsfores, så jeg ventet heller til maten var klar. Mamma sov over middagen, til kokken sin store fortvilelse (She needs to eat! More energy!) Vi andre hadde et fint felles måltid og delte opplevelsene våre med hverandre før vi tok en meget tidlig natt.

Klokken 7 neste morgen var vi klare til ny dyst. På halvveien spiste vi deilig lunsj på Mandara – hvor jeg fikk dokumentert min lekre 2. grads forbrenning på nesa og haka. Jeg gikk hele dagen før uten solkrem, det blir fint neste gang jeg soler meg, tenker jeg.

Mamma var sprekest av alle denne dagen, hun gikk sammen med John, langt foran meg og Julie, vi hadde så vondt under beina, vi klarte ikke å gå fortere. Herre, jeg var dritlei av å gå da vi endelig kom til gaten, haha – det er den største utfordringen på nedtur, at man er søkklei av å tråkke, og det er mange timer å gå selv om det er nedoverbakke.

John finner en gekko, som jeg naturligvis er nødt til å knø på. Jeg digger reptiler!

Vel tilbake på hotellet, samles hele gruppen, vi og alle hjelperne våre i hagen. John deler ut diplomer, de synger Kilimanjarosangen for oss, og vi deler ut tips og klær vi har lyst til å legge igjen. Jeg hadde med meg barneklær, John tok alle Sara sine for å gi bort. En av bærerne tok en pose av Viktor sine klær, det var så fint å se ansiktet hans når han pakket opp plaggene, særlig en rutete skjorte som var så tøff på Viktor da han var to år – han viste den fram til de andre, og de nikket bifallende. Det viste seg at han ikke hadde verken barn eller kone, men han skulle spare på dem til han fikk egne barn. (Enten den eller så løp han ned i landsbyen, og solgte dem, man vet jo aldri, hehe – men uansett er det noen som får glede av dem)

Mamma og John
Modeste og Kamili, endelig ferdig med fem dagers knallhard jobb. 

Her er hele støtteapparatet vårt, unntatt to som hadde begynt på hjemveien sin etter de lange arbeidsdagene. Han som står helt til venstre heter Lennart, han var kokkens assistent og serverte oss deilig mat flere ganger for dag. En utrolig søt og vennlig gutt, som virkelig gjorde stor innsats for at vi skulle trives. Vi fikk så mye mat, altfor mye, brød, suppe, frukt og en stor hovedrett til alle måltider. På Mandara gikk vi alle stappmette fra frokostbordet, etter å ha spist både havregrøt, frukt og brød. Lennart lette fortvilet etter oss leiren rundt, og jaget oss tilbake til bordet – han hadde jo ikke fått servert oss pølser og stekt egg!! Han valgte mamma sin fleecejakke da det var hans tur å velge klær, og han tok den på seg med en gang :) Tusen takk for at dere fulgte oss på tur! :)

(Og hvis noen vil gå Kilimanjaro sammen med meg, er jeg klar! :D )

Share on Facebook

Natten

Klokken 23.00 blir vi vekket. Utrolig nok kjenner jeg fortsatt ingen kvalme eller svimmelhet. Jeg kan ikke tro at det går an å være så heldig. Jeg ser på den bulkete haugen ved siden av meg, som er mamma dypt inni soveposen sin. Hun stikker hodet ut, ansiktet hennes er nesten ugjenkjennelig av søvn og den fysiske anstrengelsen tidligere på dagen. Det er tungt for henne å komme i gang. Huff, jeg håper hun kvikner til. Jeg var spent på natten, og hvordan det ville bli å gå her nå som det ikke var snø å trå på. Det meste var klart tidligere på kvelden, det var bare å pakke sammen soveposene, kle på seg, gå på do og få i seg litt te og Mariekjeks.

En hel del folk har gått før oss da vi står klare ved midnatt. Jeg ser hodelyktene sno seg oppover fjellsiden, sikk – sakk. Mamma og jeg legger oss bakerst i gruppa vår, sammen med Modeste og Kamili. Jeg registrerer at alle gruppene foran oss går usannsynlig fort. De tar ikke pauser, de går i en lang, lang snirkelkø, tett i tett etter hverandre. Ikke overraskende er de støyende amerikanerne en del av den lange ormen av lys der oppe, jeg hører dem faktisk helt ned hit, de hoier og skriker og er ekstremt høye på seg selv og sin egen prestasjon. Er det mulig, tenker jeg og ler for meg selv.

Mamma og jeg sakker fort etter de andre, men det gjør ikke noe, jeg er overhodet ikke interessert i å halse etter noen på dette tidspunktet. Jeg vet at natten er uendelig lang. Vi gikk svært sakte forrige gang også, fordi så mange følte seg dårlige, likevel rakk vi til Gilmans Point til klokken 6.30, soloppgang. Derfor bekymrer det meg ikke at mamma stopper og henter seg inn ofte. Mange starter fra Kibo etter oss, og så lenge vi har folk bak oss, føler jeg at vi har tid nok.

Men oppoverbakkene som har vært tunge hele tiden, tar nå aldri slutt. De veksler bare mellom stupbratt og mindre bratt. Det går aldri nedover, ikke engang bortover. Hvert steg er høyere enn det forrige. Skal man hvile, må man stoppe. Mamma må stoppe ofte, og etterhvert må hun også sette seg ned litt før hun klarer å gå videre. Stadig flere grupper passerer, inntil jeg ikke lenger kan se noen hodelykter mellom oss og Kibo.

To timer inn i natten, kommer den første ned. Det er den ene amerikanske jenta. Hun ser stivt i bakken mens guiden hennes støtter henne ned fjellsiden. Mamma reiser seg og fortsetter å gå. Oppover. Jeg skjønner ikke hvor hun henter kreftene, jeg trodde hun var utslitt før vi begynte.

Klokken går, og vi forflytter oss svært sakte. Jeg slites mellom optimisme og frustrasjon, og ikke minst, medynk med mamma, som nå antagelig er mer sliten enn hun har vært i hele sitt liv. Hun klarer ikke mer enn noen få skritt, før hun må sette seg ned, stadig oftere må jeg kakke henne i skoen for å få henne til å reise seg igjen. Jeg vil ikke være den som sier “snu, du klarer ikke mer”. Så lenge hun greier å sette en fot foran den andre, er det mulig å komme seg til topps. Selv gir hun ingen uttrykk for å ville gi opp, aldri, selv om den ene etter den andre nå kommer nedover fjellet igjen, uten å ha nådd så langt som til Gilmans Point.

Jeg venter på at vi skal nå Hans Meyers Point, den lille hulen i fjellet der vi ville hatt te og kjeks hvis vi hadde gått sammen med de andre. Det er halvveis til Gilmans. Omsider er vi der, og jeg slår på mobilen min som jeg har spart batteriene på helt til nå. (For det ER nemlig ikke strøm på hyttene! ;) ) Klokken min er akkurat 04.00 når vi går fra Hans Meyer etter en kort pause, uten te. Jeg sier til mamma at vi MÅ være på Gilmans senest klokken 7, dersom vi skal ha håp om å nå Uhuru Peak, toppen. Det er minst halvannen time for oss å gå mellom Gilmans og Uhuru, og vi skal jo ikke bare opp, vi må også ned – som jeg smertelig erfarte forrige gang – og da skal vi gå helt til Horombo, ca 2 mil. Om vi skal rekke hele strekningen før det blir mørkt, kan vi ikke bruke formiddagen på å komme til Uhuru.

Det er fullt mulig å komme seg fra Hans Meyer til Gilmans på 2 – 3 timer, men da må man gå i stødig tempo. Det klarer ikke mamma. Hun kaver seg videre, stopper og går, stopper og går. Hun er så sliten, men ikke med et eneste ord antyder hun at hun vil gå ned. I enda to lange timer til går vi slik, mamma kjemper og kjemper. Jeg begynner å bli kald, den stappmørke natten føles som om den spiser seg innpå meg, vi er helt alene i denne delen av fjellet, og jeg lengter etter solen. Vannet mitt har frosset til solid is. Jeg hater mørket, jeg hater den forbanna løse massen på skredryggen vi går på, den ruller under skoene for hvert skritt. Hater hver eneste kampestein vi må runde for å komme videre oppover, hater å se at mamma tapper seg så totalt for krefter. Mange ganger ønsker jeg hun ville si “nå må vi snu”, jeg får vondt av å se henne sånn. Modeste og Kamili begynner å hinte til meg, “mountain big trouble for Mama”. Kamili spør henne hvert tiende minutt om hun føler seg svimmel, kvalm eller uvel – men hun svarer alltid, nei, nei, jeg har det fint. Just exhausted. Andre ganger tenker jeg at dette går jo helt fint, vi rekker til Gilmans, om vi ikke rekker Uhuru, det gjør ikke noe. Gilmans er flott, vi går dit og snur, da har vi masse tid og kan hvile på Kibo før vi fortsetter ned. Hjernen min spretter fra det ene til det andre, og følelsene raser. Og jeg er kald. Hvor blir det av solen.

Vannet mitt frøs til is i løpet av natten.
Klokken 6.30 sitter vi i skråningen, fortsatt altfor langt unna Gilmans. Solen kommer, mamma sitter på en stein med lukkede øyne. For tusende gang brøler Modeste, “no sleep, Mama, no sleep!” For første gang foreslår jeg for mamma å snu.
- Nå sitter vi her på denne steinen, også ser vi på soloppgangen i fred og ro. Tar noen bilder, også snur vi nedover.
- Ikke tale om! Må opp!
Herregud! Jeg setter pekefingrene mine foran pannen, som to horn, snur meg mot Modeste og lager brekelyd. – “Like a goat!” Han ler ikke. Men mamma reiser seg og går videre oppover.

Solen kommer. Mawensi, 5150 moh.
Dagslyset flommer over fjellsiden, og endelig kan vi se mer enn den lille sirkelen av lys fra hodelykten. Både kropp og sjel tiner opp en smule. Modeste er imidlertid bekymret. Sun is coming, we’ ll be warm (er ikke det greit da, tenker jeg)  – we’ll want to sleep, big trouble going down. Aha. Jeg ser opp på mamma foran meg, som igjen ligger på bakken og prøver å mobilisere kroppen til fortsatt innsats. (I ettertid har hun fortalt meg at hun sovnet så fort hun lukket øynene) Det er tydelig at guidene vil at mamma skal snu. Kamili sier til meg, you go, Modeste take you to summit. Jeg har vært innom dette scenarioet flere ganger før vi dro. Hva om en av oss ikke klarer? Jeg hadde konkludert med at dersom begge var i stand til å ta en rasjonell avgjørelse for seg selv, og at begge var enige i at det var greit å skille lag – så ville jeg gjort det. Jeg ville snudd og gått ned alene, og jeg ville forstatt oppover om mamme ikke greide. I dette tilfellet er det fullstendig uaktuelt for meg å gå fra mamma. No, I’ll stay with you.
Nok en gang går vi videre. Vi ser Gilmans nå, det er innen rekkevidde, og det tror jeg er den eneste grunnen til at mamma får lov til å fortsette. Hun passer nemlig stadig bedre til beskrivelsen Desmond gav oss under briefingen på hotellet, av en person som rammes av hjerneødem (dødelig høydesyke)
- He’s like the only drunk in the room; the only one who doesn’t know he’s drunk. Man blir påståelig og steil, tenker kun på å komme seg til topps, uansett hvor usannsynlig det er. Man sjangler og virker ustødig. Jeg tror ikke for alvor at mamma er i ferd med å få hjerneødem, men det er uansett skremmende å se henne på denne måten. Hun er matt og fjern i blikket og klarer knapt å holde øynene oppe. Munnen er krøllet i et malplassert lite smil hele tiden, som om hun prøver det beste hun klarer å se ut som om hun aldri har hatt det så fint. Hun er så sta, hun ville slept seg opp på øyelokkene om hun hadde kunnet. Problemet er nå at vi slipper opp for tid. Vi har truffet Julie og Lise, de snudde begge på Gilmans og er på vei ned. Klokka går fra oss.

Kamili og Modeste setter ned foten idet vi endelig, endelig passerer den hvite stokken som markerer selve Gilmans Point. Mamma har hatt flere bevisstløse øyeblikk, og sitter ned mer enn hun klarer å gå. Kamili prøver å forhandle med meg, noe jeg finner helt komisk, han lover å lage diplom til mamma (det er tre punkter man får diplom for å nå, det første er Gilmans) om vi tar bilde av mamma der vi står, med skiltet i bakgrunnen. I promise, you take picture, I give her diploma, but now, make her turn! Jeg kunne ikke brydd meg filla om det diplomet, Gilmans Point eller Uhuru, det eneste jeg vil er at mamma skal være trygg. Så mens Kamili stabler henne på beina, tar jeg bilde av dem, også begynner vi å gå ned.

Gilmans Point! Hurra! Modeste, til venstre, er trøtt, sliten, sur og lei på dette punktet, men han anstrenger seg og viser tommel opp for Mama, som klarte å komme seg til 5681 moh på ren og skjær viljestyrke. Kamili, snille, milde Kamili slipper ikke armen til mamma herfra.
Nå er det bare to mil igjen. Nedoverbakke.

Share on Facebook

Tredje dag

Den første etappen etter Horombo består av mange lange, seige motbakker. Vi er snart på 4000 moh, de fleste vil merke at man ikke får like mye oksygen som man pleier. Mamma hoster mer enn tidligere, og dagen starter blytungt. De andre går fortere enn oss, og omsider er guidene villige til å dele gruppen, noe jeg har savnet tidligere på turen. De som går raskest kan ikke bestemme tempoet for alle, men det er ikke greit for dem å måtte stoppe å vente hele tiden heller. Særlig Julie har behov for å gå jevnt, hun blir svimmel og uggen hver gang hun må stoppe og starte på nytt. Så John tar med seg de tre andre, mens jeg, mamma og assistguidene Modeste og Kamili danner baktroppen. Modeste tilbyr seg å ta ryggsekken til mamma i en uendelig lang oppoverbakke. Mamma svarer nølende, ok, maybe just up the hill. Haha. Det er mer eller mindre utelukkende oppoverbakken til toppen herfra :)

Så Modeste plasserer elegant sin egen digre ryggsekk på hodet, og tar mamma sin lille Bergans på ryggen. Utrolig. Ser du de grønne takene midt på bildet? Det er den siste helikopterplassen. Derfra passerer vi 4000 moh, og helikoptre kan ikke fly høyere enn hit. Don’t break a leg. 

Det er mye lettere å gå når vi ikke må pese etter de andre. Jeg føler meg i fin form, jeg er glad for å slippe ubehag pga høyden. Jeg vet ikke hvor forskjellen ligger, det kan være tilfeldig, det kan være jeg drikker mer vann, eller kanskje de få joggeturene og spinningtimene jeg har hatt siden sist betaler seg på denne måten. Mamma slipper også unna både hodepine og kvalme, heldigvis. Vi går rolig, og er ikke lenger etter de andre enn at vi tar dem igjen i pausene. Det er fint.

Jeg går og sleper på det digre kameraet jeg kjøpte til Ivar til jul, rundt halsen hele turen. Det er unektelig litt masete, men det gjør i alle fall at jeg tar flere bilder! :) Modeste, med sekk på hodet, og Kamili følger trofast med oss. Se hva de går i. Jeg vil sende dem masse klær!!

Ved lunsjtider har vi nådd “månelandskapet”. All vegetasjon er borte, og heldigvis, terrenget flater ut, inntil den siste, forferdelige bakken opp mot Kibo Hut. Vi tar lunsj i steinura jeg husker fra sist, da vi satt her i øsende regn. Denne gangen er det tørt, men mye vind. De store steinene gir god ly, vi fryser ikke. Kamili gav meg imidlertid streng beskjed om å ta på hetta i det åpne slettelandskapet, den kalde vinden kjøler ned hjernen og gir en forferdelig hodepine om man ikke dekker seg til. Lydig som jeg er, trakk jeg den over hodet mens vi gikk.

Her spiser vi lunsj. Vi får ferdige bokser med masse mat i hver morgen, vi bærer dem selv i sekkene – og spiser mindre og mindre av dem for hver dag som går. Man orker ikke mye mat.

Klok av gårsdagens erfaring vil jeg gå på do mens vi likevel stopper. Det er ikke mye skjul i landskapet, men jeg fant en fin stein som dekket det grøvste. Der, 4300 høydemeter fra nærmeste tampong, sanitetsbind eller truseinnlegg får jeg mensen. Urk! Ikke rart magen min var ekstra opprørsk. Og siden jeg først har trampet over denne intimgrensen, kan jeg si at jeg ikke tok med adekvat utstyr for slike situasjoner fordi jeg bruker p- pillen og trodde jeg ville være i stand til å kontrollere tidspunktet. Føkk. Jaja, man får klare seg som best man kan.

I det klare været, ser man Kibo lenge før man er der. Sist lå skyene helt ned til bakken, så det er nytt for meg å se målet på dette tidspunktet. Jeg peker det ut for mamma. Der er det. “Bare dit? Det ser jo ikke langt ut”. Jeg rister på hodet. “Det er langt. Tro ikke noe annet enn at det er langt” Terrenget er flatt, helt til vi tar til venstre, opp mot hyttene. Vi tar igjen de andre i enden av bakken, vi tar en pust der for å mote oss opp til stigningen. Jeg er spent på hvordan det blir denne gangen. Denne bakken holdt på å knekke meg aldeles sist jeg gikk her, men da ante jeg ikke hvor lang den var og jeg så ingenting i tåkeheimen. Nå ser man jo husene, de helvetes steinhusene, på den verste plassen jeg har vært på jorden. Vi går. Det er tungt. Jævlig tungt. Jeg teller skrittene mine. Mamma går foran meg, hun er sliten, men hun går.

Her ser vi Kibo allerede, ganske kort tid etter lunsj. Det tar to eller tre timer å gå dit herfra, det er tungt å komme seg opp til hyttene, stien slynger seg sikk -sakk opp stigningen så det er langt og bratt. Over Kibo ser dere hvordan fjellsiden vi skal gå om natten ser ut. Jeg er glad for at det ser akkurat så skrekkelig ut som det er, særlig det siste stykket.
Jeg er sliten, men ikke knust da vi endelig kommer opp til Kibo. Jeg ser med et halvt øye at det er altor mye folk her. De slår opp telt, som åpenbart ikke er for bærere og guider på plassen utenfor hyttene. Shait. Får vi ikke rom? Julie kommer, hun har hørt at campen er full, noen australiere raser over å ikke ha fått senger. Det frister meget lite å ligge i telt, og magen min krymper seg da jeg ser en rekke bærere dra ut en haug soveunderlag som de legger ved teltene. Heldigvis får vi etterhvert plass i en av steinbygningene, mye mindre enn forrige gang, bare plass til drøyt 20 sengeplasser i to etasjer, tett i tett. Det er knapt gulvplass til å stå, langt mindre legge fra seg noe utstyr, så vi sover i sengene med alt gearet vårt rundt oss. Klokken er rundt fire, tror jeg, jeg har ikke lenger oversikt over tiden. Middag klokken seks, så vi benytter anledningen til en hvil i soveposen. Jeg ser at mamma er veldig sliten i dag, og hosten hennes bekymrer meg. I natt skal vi til topps. Jeg håper disse få timene vi har her, vil være nok for mamma, at hun klarer å samle energien som trengs.

Kibo. Vi får skviset oss inn i det syltrange rommet ved den nest nederste døren. Der inne sover minst 20 stk. Fordelen med at det er meget – eh – intime forhold, er at vi slipper den bitende kulden Ivar og jeg opplevde i den langt romsligere hytten vi hadde da.
Middagen blir først 18.40, forsinket fordi spiserommet er overbefolket. Det oppleves bare forstyrrende å bli vekket, ingen er sultne. I denne høyden er apetitten en saga blott, alle pirker i maten. En dame kaster opp rett ved siden av oss, ingen bryr seg om det. Ingen hjelper henne, eller tørker opp etter henne, der hun sjangler ut av rommet. Julie sier, now I know what you ment, Mariann, this really is hell on earth. Jeg hater dette stedet. Jeg har ingen minner herfra, annet enn kulde, utmattelse og ubarmhjertige omgivelser. Hyttene er rå og kalde, og gir ingen ly for annet enn vinden. Man føler energien renne ut mellom fingrene på en, og selv om jeg aldri har vært her såpass oppegående som jeg er nå, er det vanskelig å føle noe annet enn… likgyldighet. Jeg er ikke sliten nok til å bli motløs, men har heller ikke krefter til å glede meg over alt jeg har klart hittil. Dette stedet stjeler alt fra en, det er virkelig hell on earth.

Klokken 19.30 er vi ferdig spist og ferdig ompakket. Vi legger oss, og håper på noen timer dyp søvn før nattens strabaser. Klokken 23 vil de vekke oss, ved midnatt må vi være klare til å gå. 12 timer uten mer søvn, uten mer mat, bare sakte stigning opp mot stjernehimmelen over oss. 5895 meter over havet, ligger Uhuru Peak og venter.

Share on Facebook

Andre dag

Tross den bråkete natten, følte jeg meg lysvåken klokken seks, og begynte så stille som mulig å gjøre klart det jeg kunne gjøre klart fra soveposen. Klokken 6.30 kom de med te på døren, og varmt vaskevann. Jeg var overrasket over å kjenne at jeg ikke i det hele tatt var kvalm eller svimmel slik som sist jeg våknet her. Imidlertid hadde jeg i lengre tid hatt trøblete mage, også hjemme, noe jeg tilskrev en kraftig antibiotikakur jeg måtte ta rett før vi dro. Jeg får aldri diaré eller den typen vanskeligheter på reise, snarere tvert i mot, magen min stopper helt opp og blir oppblåst og meget – eh – treg. Slik var det nå også, det er veldig ubehagelig, men klart å foretrekke framfor å måtte løpe i buskene hver tredjehundre meter. Mandara har de fineste toalettene, så jeg håpet det skulle… løse seg her, men det gjorde det ikke.

Dyreliv. Denne kålormen er ca på størrelse med lillefingeren min.
Vi gikk klokken 8.30, alle var i fin form, det var flott klarvær og lett å gå. Vi går ut av jungelen nå, terrenget åpner seg opp, og ganske fort ser vi “the summit” foran oss. Det ser meget langt ut opp dit. Det er, til min skuffelse, ikke snø annet enn på isbreene, men ok, alt kan vel ikke være som sist heller. Det er masse folk på stien denne dagen, vi går mye i kø. En gruppe amerikanere utmerker seg, noen gutter i 20 – årene og det jeg antar er faren til noen av dem. De snakker så UTROLIG høyt, og mye, hele tiden. De går i et sinnsvakt tempo, våte av svette. De passerer oss flere ganger, men vi tar dem alltid igjen, fordi de må stoppe så mye. Jeg skjønner ikke hvorfor guidene deres ikke sier fra at de burde gå langsommere, bruke mindre energi på å snakke, og heller holde et jevnere tempo. I stedet sliter de seg ut, blir søkksvette i klærne og minker muligheten for en smidig høydeakklimtisering. Jaja. Vi går rolig og jevnt, mamma og jeg følger fint med.

Her ser vi toppen.
Skrekkelig langt! :)
Vi tar lunsj ca halvveis i løypa, rundt klokken ett. Ett medlem av gruppen vår har fått mageproblemer, og blir hengende etter, men det ser ut til å gå fint. Man kommer langt på vilje.
Flinke mammaen min, i god form til lunsj!
Etter lunsj endrer terrenget seg noe. Det blir blytungt å gå, det er mange og lange bakker. Idiotisk nok droppet jeg å tisse ved lunsjplassen, og jeg har bortimot krampe i blæra etter kort tid. Jeg nekter å stoppe hele gruppa på grunn av min egen toskeskap, så jeg tvinger meg framover til noen andre trenger et stopp. Heldigvis ruller det inn noen truende skyer etter en times tid, så vi må fram med regnponchoene. Jeg formelig spretter ut i en busk, hehe. Det blir lettere å gå etterpå, det kommer ikke noe regn, men det er fortsatt ganske kupert terreng. Etterhvert som vi nærmer oss neste leir, Horombo, henger mamma og jeg litt etter de andre. Mamma sliter med pusten i motbakkene og trenger små stopp innimellom. Assistguide Modeste går sammen med oss, og snakker og snakker og snakker. Han kler absolutt ikke navnet sitt (“beskjeden”). Han er en selvsikker og brautende fyr, men hjelpsom og munter (i alle fall inntil videre). Han oppmuntrer oss det han klarer, og viser oss hvilken av de ørtenhundre svingene som skjuler leiren foran oss.Jeg kjenner et stikk av bekymring for dagen i morgen. De drepende bakkene opp mot neste camp, Kibo – mitt personlige lille helvete. Det blir enda tyngre for mamma og de reduserte lungene hennes.

Til slutt runder vi den siste svingen, og ser Horombo foran oss. Vi er på 3700 moh, vi har brukt ca sju timer hit. Annet enn tung pust, merker mamma og jeg ikke et dugg til høyden, heldigvis. Derimot har jeg grillet meg ganske betraktelig på baksiden av leggene og på overarmene og hendene. Det svir og huden er hoven. At jeg aldri lærer. I morgen må fjellstøvlene på, det blir jo gøy med solbrente legger.

På Horombo må vi sove i fellesrom med 20 sengeplasser. Det er to “matsaler”/ hytter med spisesal på Horombo, dette er en stor leir fordi mange sover her et ekstra døgn på tur opp, og alle sover her på vei ned. Det kan være så mye som 250 mennesker her på en gang. Denne dagen er det heldigvis ikke så mange, men det kryr av folk likevel. Vi bekymrer oss litt for at det skal bli nok en natt med mye uro, snakking og tråkking fram og tilbake, men heldigvis tar alle i hytta natt klokken 21.30. Jeg føler ikke jeg sover så tungt, men siden vi ligger i soveposen 10 – 12 timer i døgnet, føler jeg meg uthvilt likevel.

Mamma pakker ut tingene sine for natten. Det er helt utrolig hvor lave krav man stiller til komfort, hygiene og andre hverdagslige ting man tar for gitt hjemme. Det er en av de tingene jeg liker med å være på tur. De simpleste ting blir store gleder, som varmt vaskevann og fresh deodorant om morgenen. Og nok dopapir.
Klok av skade, og drittlei utallige toalettbesøk, prøver jeg å anpasse vanninntaket slik at jeg skal slippe å stå opp om natten. Vi drikker 3, 4 liter vann i døgnet, og sammen med Diamoxen, høydesyketablettene (vanndrivende) gjør det at man må tisse mye oftere enn vanlig. Det funker, på Horombo står jeg bare opp en gang rundt midnatt. Det blåser ute, vinden suser i den spisse takkonstruksjonen. Jeg vet det er kaldt, og at toalettet er ubrukelig, noen har totalt bommet på skåla med bæsjen sin og de andre av typen “hull i gulvet” er gått tett. Derfor tværer jeg så lenge jeg klarer, vet at jeg må bruke skråningen på utsiden av hytta. Til slutt må jeg gi meg, tusler meg ned den stupbratte hønsestigen fra 2. etasje og ut i det stummende mørket. Langt, langt der nede raser en storm, lynene splintrer himmelen flere ganger mens jeg stavrer meg ned skråningen. Jeg hører tordenskrallene buldre. Jeg ønsker jeg hadde med kamera, selv om jeg nok ikke ville orket å vente på å fange et lyn i linsa. Over Horombo lyser imidlertid stjernene, de er store som ping – pong baller og virker nære nok til å ta på. Det er så ufattelig vakkert, og jeg minnes på hvorfor jeg orker å gå gjennom denne torturen som er Kilimanjaro en gang til. Det er så mange øyeblikk som gjør alt slitet, all skitten og alle kompromissene, verdt det.

Share on Facebook