Savner papegøyen din deg når du er borte?

Jeg har lest ulike påstander om intelligensen til store papegøyer, der de blir lagt på nivå med hunder, primater og tre år gamle barn. Jeg vet ikke hva som er mest beskrivende, men de er i alle fall høyt utviklede sosiale skapninger, med sterkt flokkinstinkt. Mogway var 3 mnd gammel da jeg fikk henne, nå er hun snart 20, og det er jeg som er flokken hennes. Hun skiller kraftig mellom mennesker, noen liker hun umiddelbart, f.eks min far, som hun nesten aldri ser, men likevel alltid søker seg til om hun kan velge. Andre, som en kar jeg var sammen med en stund, hatet hun intenst (burde gitt meg et par hint..). Hun kan med andre ord ikke føle tilhørighet, eller ha glede av et hvilket som helst menneske. Det sterke båndet de knytter til enkeltpersoner, og den høye intelligensen er en av hovedgrunnene til at jeg aldri anbefaler noen å skaffe seg en stor fugl, om de ikke er langt over gjennomsnittet engasjert – de krever mye, lever lenge, og de sørger over brutte bånd. 

Da jeg var borte i nesten to uker nå nettopp, var Mogway hjemme sammen med resten av familien. Jeg ble fortalt at de første dagene, løp hun som besatt bort til trappa hver gang hun hørte en lyd fra utgangsdøra nede. Mannen min sa det virket som om hun ventet på meg. Da jeg skulle hente henne inn første gang etter jeg kom hjem, løftet hun fjærene på hele kroppen, strakk ut vingene og kunne ikke slutte å rope “hei” og “hallo”. Til vanlig er hun sjelden særlig kosete, men hver gang vi har vært borte fra hverandre kan jeg nærmest knørve henne inntil meg og kose med henne som man koser med en hund, mens hun sier “ååååh, kos, kos, kos!”

Papegøyer trives best med daglige rutiner. Om jeg ikke henter henne inn i huset når det blir lyst ute, vil hun skrike seg hes. Vi tilbringer alltid en time eller to på morgenen sammen, på den måten får hun også ut litt energi og oppmerksomhetsbehov før hun blir alene noen timer. Her har jeg prøvd å gi henne frokost i sitt eget eggeglass, men min er naturligvis langt mer interessant. 

Så ja, papegøyen min savner meg når jeg er borte :) Hun husker godt, og har et rikt følelsesliv. De kan tenke både framover og bakover, selv om jeg tviler på at de har noen oppfatning av tid slik som vi har.

 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Eggende

Papegøyen min Mogway, har fått sin egen side her inne, du finner den i arkfanen over her. Jeg opplever så mye morsomt med henne at jeg gjerne vil ha et sted å dele det. For tre år siden, fortalte jeg om første gang hun la egg, episoden som snudde opp ned på alt jeg hadde trodd om hvilket kjønn hun var. Siden den gang har hun dessverre lagt egg hver vår.

Tidligere har hun ikke brydd seg om eggene, og jeg har fjernet dem etterhvert som de kom. Imidlertid blir hun mer og mer hormonell for hvert år, og det virker som om hun selv går lenger og lenger inn i hekkemodus – det er derfor jeg sier dessverre om eggleggingen, for prosessen er fysisk krevende, og frustrerende for Mogway fordi instinktene hennes roper på noe hun ikke kan få. Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke bare skaffer en hann, og lar henne få unger, særlig nå som jeg får bygget et stort uterom til henne. Det er ikke veldig stor forskjell på å ha én papegøye, enn å ha to. Grunnen til at jeg ikke gjør det er ganske enkel; det fins ikke mange nok gode hjem til store papegøyer. De lever i 60 – 80 år, og mange får uverdige liv fra hjem til hjem, fordi folk ikke innser hvor mye styr det er å ha en stor fugl i huset. De bråker, roper, roter og ødelegger. Får de ikke nok stimuli, vil de utvikle adferdsproblemer, biting, hyling, fjærplukking, hærverk. Jeg vil ikke bidra til at flere papegøyer blir ulykkelige vandrepokaler. Disse fuglene knytter seg sterkt til enkeltpersoner, og de sørger dypt om de blir forlatt.

Vel, nok om det. Hittil i år har Mogway fått tre egg i rask rekkefølge, og fordi hun har holdt så høyt tempo, lot jeg det siste være hos henne for å forsøke å stoppe produksjonen av nye egg. Dessuten så hun ut til å ønske å ruge på dette, i motsetning til tidligere der hun bare har latt eggene bli liggende. Her en morgen da jeg gjorde rent i buret, raste hun imidlertid inn, styrtet bort til egget og begynte å romstrere rundt for å få det under buken igjen. I tillegg KOSEPRATET hun med det; “e du der, åh, e du så trøtt, åh, kos,kos!” Hun slutter aldri å overraske meg med hva hun kan finne på å si i helt rett situasjon! Jeg fikk henne ikke til å gjøre det igjen, men jeg filmet en liten snutt i kveld etter at jeg hadde ryddet i buret, der hun gjør noe av det samme:

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under her :)

Share on Facebook