Frafall i flokken

I det siste har det skjedd mye trist. Vi mistet alle de små kyllingene våre, tre av dem kunne jeg ikke gjøre noe for, de døde om natten. De tre andre bedrev jeg intens livredning på, laget grøt av knust for og vann, og gav dem med pipette. Jeg fikk ikke gjort stort annet enn å sitte å se på dem, og håpe at det skulle gå bra. Likevel døde ytterligere to i løpet av de to neste dagene, og da vi trodde vi hadde berget den siste, som vokste og virket sprek, døde den også helt plutselig for noen dager siden.

En av kyllingene får litt knust pellets og vann, uten at det kunne hjelpe dem. Vi finner nok ikke ut nøyaktig hva som sviktet. Kanskje hadde de det for varmt eller for fuktig, eller begge deler, kanskje var de bare svakelige i utgangspunktet. Det er så mye som kan gå galt med slike små skapninger. 
I mellomtiden fikk vi en syk undulat hjem til oss, jeg visste at den ikke hadde noen sjanse – den hadde en stor kreftsvulst i buken, og jeg skulle ta den til dyrlegen over helgen for å avlive den. Det rakk jeg ikke, men i det minste slapp den noe mer. Da jeg trodde det ikke kunne bli verre, fant jeg den ene nymfeparakitten helt utslått i fuglehuset, han var så dårlig at jeg skjønte at dette ikke ville gå bra. Jeg hadde ham inne på stua hele kvelden der han fikk masse kos og nærhet. Jeg fant en nokså stor, hard kul øverst på brystet, sannsynligvis kreft det også. Jeg satt våken med ham til klokken var ett, da la jeg ham i et håndkle på baderomsgulvet, og der sovnet han inn i løpet av natten. Han har vært i dårlig form flere ganger, men alltid kviknet til igjen. Av alle fuglene var det verst å miste denne, han var håndtam, en integrert del av flokken, og etterlater seg en kompis som nok lurer på hvor han har blitt av.

Lille Knotten fikk masse kos den siste kvelden sin. Han var helt rolig, nesten på grensen til å være bevisstløs mesteparten av før han sovnet for godt. Jeg håper han ikke hadde vondt, stakkars liten. 

Jeg håper vi får tak i noen nye beboere i fuglehuset så fort som mulig, det er ikke bra for den siste å sitte igjen alene. Når slike ting skjer, blir jeg bekymret for at noe skal hende med Mogway. Fugler er så skjøre, og det er vanskelig å oppdage sykdom før det er for sent. Få dyrleger har noen særlig kunnskap om fugler, så det er ikke lett å få hjelp om det skulle være noe heller. 

Trist å dele slike nyheter, men siden jeg var så rask å skrive om kyllingene måtte jeg nesten fortelle at de ikke klarte seg også <3

 

Share on Facebook

Seks nye familiemedlemmer

Jeg kan ikke tro hvor små de er!

For tre uker siden bestilte jeg noen minivakteler, en liten hønsefugl, enda mindre enn en vanlig vaktel. Eggene klekket denne helgen, og hele seks av ti egg ble til kyllinger. Så i går kveld kjørte jeg på direkten fra flyplassen da jeg kom fra Oslo, og hentet de nye beboerne våre.

Jeg har bare sett voksne fugler av denne typen, og ble overrasket over hvor knøttsmå kyllingene er. De får uten problemer plass på en femkroning, og minner litt om små, dunkledde frosker. De er usannsynlig spretne, og hopper lett ut av rugekassen de fortsatt bor i. 

Første natten sov de i fuglehuset, og jeg var i grunn innstilt på å sove der ute selv, haha – jeg fikk nemlig angst for at det skulle bli noe galt med rugekassen, slik at kyllingene ble kokt ihjel i løpet av natten. Det holdt nesten på å skje med Mogway da hun var baby og bodde i varmeskap, plutselig ble det noe galt med termostaten og temperaturen steg til over 45 grader. Heldigvis oppdaget jeg det i tide. Uansett, vaktelkyllingene overlevde natten, men i morges flyttet jeg dem inn i huset, siden jeg ikke var helt overbevist om at Mogway ville la den spennende rugekassen være i fred mens jeg var på jobb.

Så nå bor de i kjelleren, og her får de bli til de er store nok til å flytte ut i en vanlig kasse med varmelampe. De har blitt sterkere bare siden i går, bena deres bærer dem bedre og de har kanskje lagt på seg et gram eller to, så det går veldig fort!

Sett så nusselig da! Alle kyllingene løp bort til hånden min og slåss om å krølle seg inntil den. De savner kanskje en varm mammakropp å gjemme seg under, selv om de har det godt og varmt inne i rugekassen. Se de små vingestubbene på den gule, jeg smelter!! :)  

 

Share on Facebook

Savner papegøyen din deg når du er borte?

Jeg har lest ulike påstander om intelligensen til store papegøyer, der de blir lagt på nivå med hunder, primater og tre år gamle barn. Jeg vet ikke hva som er mest beskrivende, men de er i alle fall høyt utviklede sosiale skapninger, med sterkt flokkinstinkt. Mogway var 3 mnd gammel da jeg fikk henne, nå er hun snart 20, og det er jeg som er flokken hennes. Hun skiller kraftig mellom mennesker, noen liker hun umiddelbart, f.eks min far, som hun nesten aldri ser, men likevel alltid søker seg til om hun kan velge. Andre, som en kar jeg var sammen med en stund, hatet hun intenst (burde gitt meg et par hint..). Hun kan med andre ord ikke føle tilhørighet, eller ha glede av et hvilket som helst menneske. Det sterke båndet de knytter til enkeltpersoner, og den høye intelligensen er en av hovedgrunnene til at jeg aldri anbefaler noen å skaffe seg en stor fugl, om de ikke er langt over gjennomsnittet engasjert – de krever mye, lever lenge, og de sørger over brutte bånd. 

Da jeg var borte i nesten to uker nå nettopp, var Mogway hjemme sammen med resten av familien. Jeg ble fortalt at de første dagene, løp hun som besatt bort til trappa hver gang hun hørte en lyd fra utgangsdøra nede. Mannen min sa det virket som om hun ventet på meg. Da jeg skulle hente henne inn første gang etter jeg kom hjem, løftet hun fjærene på hele kroppen, strakk ut vingene og kunne ikke slutte å rope “hei” og “hallo”. Til vanlig er hun sjelden særlig kosete, men hver gang vi har vært borte fra hverandre kan jeg nærmest knørve henne inntil meg og kose med henne som man koser med en hund, mens hun sier “ååååh, kos, kos, kos!”

Papegøyer trives best med daglige rutiner. Om jeg ikke henter henne inn i huset når det blir lyst ute, vil hun skrike seg hes. Vi tilbringer alltid en time eller to på morgenen sammen, på den måten får hun også ut litt energi og oppmerksomhetsbehov før hun blir alene noen timer. Her har jeg prøvd å gi henne frokost i sitt eget eggeglass, men min er naturligvis langt mer interessant. 

Så ja, papegøyen min savner meg når jeg er borte :) Hun husker godt, og har et rikt følelsesliv. De kan tenke både framover og bakover, selv om jeg tviler på at de har noen oppfatning av tid slik som vi har.

 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Når dyrene blir syke

For et par dager siden la jeg merke til at den ene nymfeparakitten vår virket litt pjuskete. Nå som det har vært litt varme, har de fått vært ute i volieren oftere. Det er fortsatt nytt for dem å være ute i frisk luft, så jeg ser de blir ekstra trøtte når de har vært ute noen timer. Da jeg kom ut for å gi frokost her om dagen, fløy han ikke ned i matskålen som han pleier, og han var uvanlig stille. Da jeg kom hjem fra jobb, satt han som en liten fjærball på pinnen sin, helt tydelig ikke i form.

Av instinkt vil en fugl skjule sykdom så lenge den klarer. Når man først ser at de er syke, er det ofte for sent. Vi har hatt nymfer som har dødd under 48 timer etter første synlige sykdomstegn, så jeg ble veldig bekymret for denne, der han satt med puffede fjær og lukkede øyne. Sannsynligvis har han pådratt seg en liten forkjølelse etter å ha stått ute noen timer i helgen. Jeg tenkte jeg skulle skru opp varmen i fuglehuset, bare for å oppdage at Mogway hadde geskjeftiget seg med å gnage opp ledningen til varmeovnen den dagen! Heldigvis har ikke fugler spytt, så de får ikke strøm i seg.

Må nok finne en annen løsning på varmekilde i fuglehuset!! Araen har aldri tygget på ledninger, men nå fikk hun det tydeligvis over seg at hun måtte prøve! 

Jeg tok den syke nymfen inn, så nå står den på badegulvet og får stell og pleie der. Den ser litt kvikkere ut nå, og jeg håper virkelig det går bra. Den spiser frø og virker å ha normal fordøyelse, så det er et godt tegn. Ute i fuglehuset venter kompisen dens, og skjønner nok ikke hvorfor den plutselig ble alene i nymfeavdelingen.

Stakkar liten, håper den føler seg raskt bedre! 

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Eggende

Papegøyen min Mogway, har fått sin egen side her inne, du finner den i arkfanen over her. Jeg opplever så mye morsomt med henne at jeg gjerne vil ha et sted å dele det. For tre år siden, fortalte jeg om første gang hun la egg, episoden som snudde opp ned på alt jeg hadde trodd om hvilket kjønn hun var. Siden den gang har hun dessverre lagt egg hver vår.

Tidligere har hun ikke brydd seg om eggene, og jeg har fjernet dem etterhvert som de kom. Imidlertid blir hun mer og mer hormonell for hvert år, og det virker som om hun selv går lenger og lenger inn i hekkemodus – det er derfor jeg sier dessverre om eggleggingen, for prosessen er fysisk krevende, og frustrerende for Mogway fordi instinktene hennes roper på noe hun ikke kan få. Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke bare skaffer en hann, og lar henne få unger, særlig nå som jeg får bygget et stort uterom til henne. Det er ikke veldig stor forskjell på å ha én papegøye, enn å ha to. Grunnen til at jeg ikke gjør det er ganske enkel; det fins ikke mange nok gode hjem til store papegøyer. De lever i 60 – 80 år, og mange får uverdige liv fra hjem til hjem, fordi folk ikke innser hvor mye styr det er å ha en stor fugl i huset. De bråker, roper, roter og ødelegger. Får de ikke nok stimuli, vil de utvikle adferdsproblemer, biting, hyling, fjærplukking, hærverk. Jeg vil ikke bidra til at flere papegøyer blir ulykkelige vandrepokaler. Disse fuglene knytter seg sterkt til enkeltpersoner, og de sørger dypt om de blir forlatt.

Vel, nok om det. Hittil i år har Mogway fått tre egg i rask rekkefølge, og fordi hun har holdt så høyt tempo, lot jeg det siste være hos henne for å forsøke å stoppe produksjonen av nye egg. Dessuten så hun ut til å ønske å ruge på dette, i motsetning til tidligere der hun bare har latt eggene bli liggende. Her en morgen da jeg gjorde rent i buret, raste hun imidlertid inn, styrtet bort til egget og begynte å romstrere rundt for å få det under buken igjen. I tillegg KOSEPRATET hun med det; “e du der, åh, e du så trøtt, åh, kos,kos!” Hun slutter aldri å overraske meg med hva hun kan finne på å si i helt rett situasjon! Jeg fikk henne ikke til å gjøre det igjen, men jeg filmet en liten snutt i kveld etter at jeg hadde ryddet i buret, der hun gjør noe av det samme:

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under her :)

Share on Facebook