Ingen som kjenner meg godt, ville kalt meg en ryddig person. Ingen som har møtt meg én gang heller. Men inni meg, bak alt det ytre rotet, bor det en infernalsk pedant som helst ville fargekodet garderoben og sortert krydderet alfabetisk etter opprinnelsesland.

Ironisk nok er det min indre pedant som har hindret meg i å ha orden; jeg tar for meg så mye på en gang, og gjør det så omstendelig, at oppgaven blir uoverkommelig. Da jeg var barn, og hadde stadige krangler med min mor om tilstanden rommet mitt befant seg i, foregikk rydding slik at jeg rev absolutt alt ut av skapene, og begynte å sortere. Midt i prosessen skjedde en av to ting: jeg ble lei, eller jeg fant et Donald – blad jeg ikke hadde lest på en stund. Rommet mitt var mer rotete enn da jeg begynte, inntil jeg så den blodåren i pannen til mamma, som antydet at jeg hadde omtrent fem sekunder å grave fram gulvflaten igjen. Da trødde jeg alt tilbake i skapene.

De siste par årene har har jeg blitt flinkere til mye. Blant annet har jeg oppdaget den berusende gleden av å KASTE! Jeg har alltid vært latterlig sentimental til ting, og tar vare på alt mulig. Nå leter jeg hele tiden etter noe å kvitte meg med, og jeg reorganiserer skuffer og skap så fort jeg får en mulighet.

Jeg har også oppdaget en rekke youtubere som har gått gjennom den samme oppvåkningen. Du kan søke på The KonMari Method, minimalisme, eller decluttering, og få opp en uendelighet av videoer som forklarer hvordan du skal kvitte deg med de emosjonlle bindingene du har til ting, rydde opp i livet og omgivelsene, og få det bedre med deg selv. Se f.eks på hun her, er det ikke noe nærmest erotisk over måten hun organiserer alle sakene sine? Jeg blir i alle fall helt salig av å se på. Her en dag så jeg en 11 minutter lang video av en dame fra innerste midtvesten som vasket huset sitt. Hun vasket huset. I 11 redigerte minutter. Da tenkte jeg at jeg kanskje har nådd et punkt der jeg bør utivde søkeordshistorikken min litt, men i alle fall: det er veldig inspirerende.

Nå høres det ut som om huset vårt også burde se ut som en minimalist bodde der. Det kan jeg jo bare si, at det gjør det ikke. Jeg må ta en ting i gangen, og foreløpig har jeg fått noenlunde kontroll på kjøkkenet. Resten av huset…. vel, det flyter som vanlig. Kanskje mer enn vanlig.

En ting jeg har tenkt på en stund, er at det aldri er samsvar mellom når huset vårt faktisk ER ryddig, og når det kommer besøk. Hver gang jeg får ånden over meg, og faktisk får orden på alle (de synlige) flatene i huset samtidig, kan jeg være sikker på at det ikke er en lyd å høre fra noen. Men så fort huset er tilbake i normaltilstand, eller helst verre, er det noen som stikker innom med fire minutters forvarsel: