Nå har vi en seksåring i huset, og Sara går inn i sine siste, korte måneder i barnehagen. Alle foreldre har det vel denne følelsen hver gang ungene går inn av en epoke og inn i en annen. Dette blir vårt første store, lille steg sammen med eldstejenta vår.

I helgen hadde vi feiring, familien på lørdag og barnehagegruppa på søndag. Et vennepar av oss har nylig fått laget to store hoppeslott som de leier ut til arrangementer, og det tenkte jeg var en super ide til Sara sin bursdag. Vi har stor hage, så vi kunne ha selskapet litt sånn ute/inne, siden det vanligvis er ganske fint vær i april.

Selvfølgelig, å planlegge noe utendørs på en bestemt dato her på Sunnmøre er jevngodt med en skriftlig søknad om generøst dritvær. Det har vært tørt og fint og sol i langsommelig tid, men på søndag meldtes store mengder regn. Derfor ble det endring i planene, men heldigvis løste alt seg til det beste. Jeg fikk leie en gymsal på særdeles kort varsel, så vi kunne spise pølser og muffins hjemme hos oss mens hoppeslottet ble montert nede på skolen. (Og skyene samlet seg i hopetall på himmelen)

Denne airdanceren sto utenfor skolen, og breaket i vinden. Litt skummel, mest morsom syns Viktor. (Akkurat nå la jeg merke til at det ser ut som om det er fint vær, men det begynte å regne i bøtter og spann, akkurat i det vi kom oss inn i gymsalen.)
Én time før gjestene skulle komme snakket jeg med Runar fra luftleik.no, som skulle komme med hoppeslottet, da han tilfeldigvis spurte hvor mange barn det ville bli. Det aner man jo aldri, noen sier fra hvorvidt de kommer eller ei, andre gjør det ikke – men jeg hadde i alle fall 14 bekreftede, og ventet sannsynligvis noen til. Så da tok han likegodt med to hoppeslott, noe vi ikke ville hatt plass til i hagen. Da fikk alle ungene hoppe samtidig og slapp å vente på tur. Det var en kjempesuksess, ungene var ekstatiske, de hoppet til de var gjennomsvette.

Dette er det største hoppeslottet, det har innebygd sklie, alle ungene stormet rett bort til det først. Utrolig nok gikk det hele for seg uten knuffing og krangling, alle fikk plass. Men det var veldig greit å ha det andre stående, for etterhvert løp ungene fram og tilbake mellom slottene, og alle fikk hoppe av hjertens lyst.
Viktor fikk også være med på festen.

Jeg hadde bare invitert til bursdag i to timer, og under omstendighetene var det altfor kort tid. Ungene kunne gjerne hoppet i to timer til, men siden gymsalen var leid bort etter oss måtte vi pakke sammen klokken tre. De som ikke var blitt henta enda, fikk hjelpe til å hoppe luften ut av slottene. Nesten like morsomt som å sprette rundt i dem!

Også pga tidsskjemaet, åpnet Sara pakker hjemme i fred og ro da vi kom hjem, ferdig utsprettet, som man ser av sveisen, hehe. Her åpner hun pakken fra kjæresten sin, som er en utrolig skjønn gutt i barnehagegruppa. De har vært kjærester i snart to år, og har allerede forlovet seg og giftet seg opptil flere ganger! Han hadde vært på gullsmed og kjøpt øredobber, og instruert sin mor om at Sara hadde både sommerfugl- øredobber og hjerte – øredobber fra før, så det kunne de IKKE kjøpe!

Senere på dagen kom noen venner i nabolaget på besøk også. Siden vi måtte ta med bursdagskaken i gymsalen, passet det ikke så godt med bursdagssang og lysblåsing. Så vi gjorde det nå, med halvspist kake og Viktor som lystenner.

Sara hadde nesten ikke pust igjen etter all hoppingen, så hun blåste ut lysene ett og ett.

Å ja, kaken. Jeg hadde ikke overskudd til å bake en veldig tidkrevende kake, så det ble en enkel hjertekake med rosa trekk i marsmallowfondant. Jeg fatter fortsatt ikke hvorfor mange syns dette griseriet er enklere å ha med å gjøre enn marsipan. Dette er kun min andre kake med mmf, så det er antagelig en vanesak – men den store fordelen var at nesten alle barna likte smaken på det (ikke så rart siden det hovedsakelig er sukker) – i motsetning til marsipan som helst ligger igjen på fatet når kakestykket er borte.

Jeg har denne romantiske forestillingen om å levere ut lekre, hjemmelagde julekort til slekt og venner, fortrinnsvis innen 15. januar. Det koker som regel ut i at dette endeløse prosjektet henger over meg fra lillejulaften til langt ut i februar, siden jeg er ute av stand til å masseprodusere kort i det tempoet som kreves. Jeg har imidlertid lært litt fra år til år, så i i januar i fjor noterte jeg i almanakken min på den 15. november: TA BILDER TIL JULEKORT!! Så har man liksom kommet i gang. Og det klarte jeg faktisk.

I år – eller hvert år egentlig, men i år var første gang jeg var tidlig nok ute til at det kunne være realistisk å gjennomføre det – hadde jeg tenkt å lage til et lite fotostudio hjemme, og ta vakre bilder av mine vakre barn. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta med papegøyen og katten i bildet, men innså heldigvis min begrensning i tide. Så, midt i november dro jeg opp lammeskinn og div. nokså julete rekvisitter opp under flombelysningen fra leselyset på stua, og stablet ungene oppå der.

Det er ikke alltid så lett å få to barn til å se noenlunde sjarmerende ut i samme sekund. Den ene er kanskje mest opptatt av rekvisittene.

Eller den andre bli rammet av akutt demonbesettelse.

Evt. kan begge få akutt latterkrampe

Den ene kan stille med sin beste pose, mens den andre er midt i ansiktsgymnastikken.

Til slutt, etter massiv motivering fra mor, fikk vi en variant der begge så fine ut.

Etter mild beskjæring og fjerning av røde øyne, ble det ikke så verst. Selv mitt utrente fotoøye ser at bildet er altfor gult og blast, og da jeg fikk dem framkalt angret jeg som en hund på at jeg hadde valgt bort den hvite kanten – men ok.

Så gjensto bare den lille jobben med å lage kortene og få dem ut til rette vedkommende