Frafall i flokken

I det siste har det skjedd mye trist. Vi mistet alle de små kyllingene våre, tre av dem kunne jeg ikke gjøre noe for, de døde om natten. De tre andre bedrev jeg intens livredning på, laget grøt av knust for og vann, og gav dem med pipette. Jeg fikk ikke gjort stort annet enn å sitte å se på dem, og håpe at det skulle gå bra. Likevel døde ytterligere to i løpet av de to neste dagene, og da vi trodde vi hadde berget den siste, som vokste og virket sprek, døde den også helt plutselig for noen dager siden.

En av kyllingene får litt knust pellets og vann, uten at det kunne hjelpe dem. Vi finner nok ikke ut nøyaktig hva som sviktet. Kanskje hadde de det for varmt eller for fuktig, eller begge deler, kanskje var de bare svakelige i utgangspunktet. Det er så mye som kan gå galt med slike små skapninger. 
I mellomtiden fikk vi en syk undulat hjem til oss, jeg visste at den ikke hadde noen sjanse – den hadde en stor kreftsvulst i buken, og jeg skulle ta den til dyrlegen over helgen for å avlive den. Det rakk jeg ikke, men i det minste slapp den noe mer. Da jeg trodde det ikke kunne bli verre, fant jeg den ene nymfeparakitten helt utslått i fuglehuset, han var så dårlig at jeg skjønte at dette ikke ville gå bra. Jeg hadde ham inne på stua hele kvelden der han fikk masse kos og nærhet. Jeg fant en nokså stor, hard kul øverst på brystet, sannsynligvis kreft det også. Jeg satt våken med ham til klokken var ett, da la jeg ham i et håndkle på baderomsgulvet, og der sovnet han inn i løpet av natten. Han har vært i dårlig form flere ganger, men alltid kviknet til igjen. Av alle fuglene var det verst å miste denne, han var håndtam, en integrert del av flokken, og etterlater seg en kompis som nok lurer på hvor han har blitt av.

Lille Knotten fikk masse kos den siste kvelden sin. Han var helt rolig, nesten på grensen til å være bevisstløs mesteparten av før han sovnet for godt. Jeg håper han ikke hadde vondt, stakkars liten. 

Jeg håper vi får tak i noen nye beboere i fuglehuset så fort som mulig, det er ikke bra for den siste å sitte igjen alene. Når slike ting skjer, blir jeg bekymret for at noe skal hende med Mogway. Fugler er så skjøre, og det er vanskelig å oppdage sykdom før det er for sent. Få dyrleger har noen særlig kunnskap om fugler, så det er ikke lett å få hjelp om det skulle være noe heller. 

Trist å dele slike nyheter, men siden jeg var så rask å skrive om kyllingene måtte jeg nesten fortelle at de ikke klarte seg også <3

 

Share on Facebook

Rosabloggerpoesi

Hva sa du, lille venn?
Vent litt, mamma skal bare sjekke Facebook igjen.
Jeg la ut et bilde som ingen har likt,
og det har gått fem minutter, kan det være en nettverksvikt?

Hold rundt meg kjære, lat som du vil.
La det se litt spontant ut, det får du vel til?
Hold mobilen litt høyt, da ser jeg tynnere ut
ta et til, det der ble ikke nok sussetrut.

Ta bilde fra hjørnet, der det ikke er rot.
Ingen kan se det vi utelot
Det er ikke så nøye om alt er sant
litt filter på virkeligheten trenger alle iblant

Det er ikke vanskelig å bli populær
det er faktisk nok å ta av litt klær
Legg ut et bilde der du viser litt lår
så skal du se hvor mange “liker” du får

Ingen vil se ditt sanne jeg
ikke engang du selv, så bare fake ivei.
Til slutt vil du faktisk tro på det selv,
pass bare på at du ikke går på en smell.

For skal du skape en parallell virkelighet,
hvor du lever i perfeksjon og lykksalighet,
må du vokte deg vel; både dag og natt -
det må ALDRI publiseres bilder noen andre har tatt!

Share on Facebook

Happy Halloween

Jeg liker Halloween, og pleier å gjøre mye ut av det. En vakker dag skal jeg reise til Mexico og oppleve Dia de Muertos, som antagelig er noe av opprinnelsen til Halloween slik vi kjenner den i dag. Man kan si mye om kjøpepress, tiggekultur og amerikanske usikker, men det som ligger helt i bånn er en feiring av livet og enkeltmennesket – og det syns jeg er fint. Og jeg syns det er morsomt med kostymer og barn som gleder seg – i skrivende stund sitter jeg nede i entreen med fyr i ovnen og en kopp kaffe, fordi jeg ikke orker å løpe opp og ned trappene mellom alle som ringer på. Det er koselig! :)

Årets feiring ble mer nedtonet enn tidligere, jeg har f.eks ikke gått helt over styr med dekor. Jeg hadde planer om å lage en mer komplisert kake, men oppdaget for sent at jeg ikke hadde en form som egnet seg til det jeg hadde tenkt, så det ble en veldig enkel utgave laget i randform, med Nonstop – fyll. Heldigvis trenger ikke en Halloween – kake å være så veldig vakker, og god var den uansett!

Gresskarlykt må vi selvfølgelig ha også.

Happy halloween til alle som liker det, og til dere andre: nå er det et helt år til neste gang! :)

Share on Facebook

Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag. 

Share on Facebook

Alt går litt langsommere

En dag forsinket, kom jeg meg til Tromsø på mandag, tilbake til de 200 år gamle veggene i huset vi bor i her, den storslagne utsikten, den friske luften og nærheten til fjellene, skogen og havet. Mye av dette har vi hjemme på Sunnmøre også. Likevel er det en annen puls her oppe, alt går liksom litt langsommere. Luksusen vi finner her, er tid. Tid og hvilepuls.

Når morgenens største utfordring består i om du skal lage pulvercappuciono eller presskannekaffe.
Hver gang jeg er på reise, tenker jeg at jeg vil ta med meg feriefølelsen hjem – jeg skrev om det her. Jeg vil ha stressfrie hverdager, tid til å klemme på mine nærmeste, overskudd til å spørre hvordan dagen deres har vært, og ikke minst, lytte til hva de svarer. Hverdagen vil alltid stille andre krav enn feriedager, jeg vet det. Men mye handler også om prioriteringer og innstilling. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sove 30 minutter lenger om morgenen, får vi en dårligere start enn om jeg bare konfronterer den lidelsen det er å komme seg ut av senga. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sitte på mobilen – som jeg gjør altfor ofte – går det på bekostning av noe annet; en samtale, en stemning jeg går glipp av, en oppgave jeg burde fått unna.

Jeg hørte begrepet “mental clutter” et sted. Nå som “decluttering” i hjemmet har blitt en trend, burde vi kanskje gjøre det samme i hodet vårt. Alt “mental clutter”, all støyen og rotet i hjernen som forårsaker stress, er i realiteten utsatte avgjørelser. Det gav veldig mening for meg. Når jeg blir stressa av at klesskapene er tomme for rene klær, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å sette på en maskin (eller tre). Når jeg blir stressa av en telefon fra regnskapsføreren min, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å levere bilagene mine i rimelig tid. Stressmomentene i livet mitt skyldes sjelden mangel på tid. Det skyldes i all hovedsak at jeg prioriterer den tiden jeg har, på andre ting – og ikke alltid de riktige tingene. Når det blir nok slike stressmomenter, er det vanskelig å hode på noe som ligner feriefølelse.

Jeg leste en bok for en tid tilbake, en selvhjelpsbok fra midt på 90 – tallet. Det er godt over 20 år siden, men folk var visst stressa den gangen også. Selv om forfatteren brukte eksempler som ble komisk utdaterte, var det merkelig å se hvor overførbare de mentale mekanismene er til dagens samfunn. Prinsippet i boken var “gjør det nå”. Når du registrerer en oppgave som må gjøres, så gjør det – ikke tenk at du skal gjøre det senere, når du får tid, lyst eller overskudd. Gjør det nå. 

Så kanskje du kan beholde feriefølelsen litt lenger.

Share on Facebook

Tromsø, her kommer jeg…ikke helt enda

Jeg er tydeligvis vaksinert mot smertefrie reiser! Akkurat nå skulle jeg vært i Trondheim, og ventet på neste fly til Tromsø. Det er jeg ikke. Jeg var fortsatt hjemme, klar til avgang, da SAS sendte SMS om at flyet mitt var to timer forsinket. Det betydde at jeg ville miste forbindelsen min til Tromsø, som naturligvis var siste fly nordover i kveld.

Når jeg ser hvordan avtalen om flyplasstransport ble gjort, skjønner jeg muligens bedre hvorfor mamma kom ikke bare det vanlige kvarteret tidligere enn avtalt, men en hel time og et kvarter tidligere enn avtalt. Trodde flyet gikk 16.40, hun plutselig. Eller at klokka var 16.41 da hun kom. Eller noe. Eplet faller ikke sånn kjempelangt fra stammen.

Jeg kontaktet SAS, prøvde å forklare vedkommende at det var helt meningsløst å sende meg til Trondheim, når jeg ikke ville komme meg videre derfra. Personen jeg snakket med kunne ikke gjøre noe som helst før flyet mitt var minst tre timer forsinket. Beklager, altså. Men jeg kommer jo til å bli TJUEtre timer forsinket fra Trondheim om jeg drar dit, flyet mitt fra Ålesund letter jo ikke før 30 minutter etter at fly nr 2 har forlatt Trondheim! Og det går ikke flere fly! Om hun ikke kunne booke meg om via Oslo, men nei, det det var fullt, og det var ingen verdens ting hun kunne gjøre, jeg måtte bare vente og se hva som skjedde.

Jeg regner med SAS betaler transport og overnatting da, sa jeg. “Det kan du snakke med SAS Trondheim om, så fikser de det for deg”, var svaret. Om du ikke snakker flytende dårlig kundebehandler, så er det direkte oversatt for; det vil jeg ikke si noe om, men du kan snakke med noen andre, som jeg kan gi skylden hvis de sier nei”.

Det er jo veldig dumt å sende meg bare halve veien, sa jeg, når vi VET at det blir økte kostnader for alle involverte, og da særlig arbeidsgiveren hennes, men nei, hun gjentok refrenget, overhooodet ingenting hun kunne foreta seg, siden flyet mitt bare var to timer forsinket, og ikke tre. Veldig beklager, altså.

Så vi dro til Vigra, Ålesunds lille lufthavn. Der var det jo en hel del passasjerer med samme problem, likevel møtte vi langt mer imøtekommende personell, som faktisk gjorde et oppriktig forsøk på å avhjelpe situasjonen. Ikke bare fikk vi forklart hva problemet besto i (manglet opptil flere crew- medlemmer ombord) – de sjekket alle muligheter for å booke meg om til Oslo, men dessverre, med fulle fly og få avganger, ville jeg ikke rekke siste fly derfra heller. Men de kunne selvfølgelig ordne en billett så tidlig som mulig i morgen, (06.10, skrik!). slik at jeg kunne reise hjem og sove i min egen seng, og slippe å tilbringe kvelden på ørkesløs venting på et fly som uansett ikke ville fly meg helt fram.

Så da kjørte mamma meg hjem igjen, og her sitter jeg. Jeg har jo tømt kjøleskapet, jeg spiste risengrynsgrøt til middag klokka tre, bare for å bruke opp all melken, og bortsett fra to brødskiver er det det eneste jeg har spist i dag. Det eneste jeg fant i fryseren var noen krabbeklør som jeg fikk av pappa forleden. Heldigvis hadde jeg glemt å kaste den tørre kneipen som ligger i brødskuffen, og jeg har jo en majonestube ferdig krøllet fra i går, da jeg brukte hele kvelden på å prokrastinere pakkingen.

Sukk. I alle fall rekker jeg å tenke litt ekstra på om jeg har glemt noe. 

Share on Facebook

Reisefeber

Jeg flyr til Tromsø i morgen, og er overhodet ikke klar.

Før jeg reiser noe sted, får jeg alltid en sånn rar, veldig hektisk energi. Jeg vet ikke hva det skyldes, kanskje er det skippertak – genet som våkner så fort jeg begynner å få liten tid. Plutselig skal jeg liksom avslutte alt mulig, sånn at jeg ikke har noe halvferdig hengende over meg mens jeg er borte. Denne dyptliggende angsten er noe jeg strengt tatt burde kjenne på til daglig, siden jeg alltid har minst 10 påbegynte og/eller halvferdige ideer og prosjekter gående. Men så lenge tidsperspektivet er uendelig, føler jeg bare unntaksvis behov for å gjøre noen av dem ferdig. Så kommer en reisedag, og da skal alt skje – helst på bekostning av de tingene jeg burde gjort først, som å pakke kofferten.

Har levd helt greit med en gørrskitten mikrobølgeovn i tre uker  over en måned sikkert et halvt år, men 22 timer før jeg skal rekke et fly, får jeg ikke ro i sjelen før den er vasket. Selv om jeg ikke har pakket kofferten enda. 

Nå som jeg prøver å være litt mer organisert, er det en del stressfaktorer jeg har lært meg å kjenne igjen. F.eks klær. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har skullet pakke, bare for å finne ut at 78% av klærne mine befinner seg i skittentøyet. Jeg har kjøpt mange strømpepakker andre steder enn hjemme, for å si det sånn!  Nå går jeg vanligvis inn for å tømme skittentøykurven i god tid, så jeg vet at jeg har noe å legge i kofferten – men denne gangen har det sviktet litt, altså. Jeg vet ikke om jeg bare prøver å utsette pakkingen, eller om den manglende planleggingen skyldes at jeg nettopp har kommet hjem fra en lang reise og ikke helt har klart å omstille meg mentalt til en ny tur allerede.

Jeg liker også å rydde før vi reiser. For det første er det fint å slippe å komme hjem til et bombenedslag, men det viktigste er at jeg TENKER mye bedre når jeg rydder, og det er lettere å huske det som må huskes mens man er i sorteringsmodus. Jeg rydder for øvrig også når jeg er rasende for noe, det hjelper da også! (Innsidetips for framtiden, til min mann…!) Nå som det omsider begynner å gå opp for meg at det er i morgen jeg skal dra, gikk jeg løs på kjøkkenet med dødsforakt. I stedet for å vaske de klærne jeg skal ha med meg..

Skal vi være borte noen dager, prøver jeg å tømme kjøleskapet for mat som blir dårlig mens vi ikke er hjemme. Frukt skjærer jeg opp i terninger og fryser ned, og bruker dem i smoothier senere. Mogway syns det er en grei deal. Men jeg har altså enda ikke pakket kofferten. 
Vi hadde nokså mye ost i kjøleskapet, og også endel rester av kjøttpålegg. Det får rett og slett bli med til Tromsø, selv om det nok hadde holdt seg fint. Akkurat denne kjenner jeg er litt sånn tvangstanke – aktig, men jeg hater virkelig å kaste mat og jeg vet det blir sikkert en ost og vin – kveld i Tromsø før det skjer her, så…. da får det bare være litt OCD. Jeg har for øvrig fortsatt ikke pakket kofferten. 

Veldig mye viktigere enn å pakke kofferten, 20 timer før avreise: sortere det gjenværende kjøttpålegget i annen, egnet emballasje og sette pent stablet i kjøleskapet, slik at jeg kan vaske og tørke plasten og legge det i plastavfallet – samt  naturligvis rulle sammen majonesen til en mindre plasskrevende tube. (Det ser ut som vi spiser enorme mengder salami her i familien, men det skyldes nok aller mest at mannen min har vært alene hjemme i 10 dager og stått for all handlingen selv)

Så i øyeblikket sitter jeg her og skriver, mens jeg drikker et glass vin. Kjøkkenet er ferdig ryddet, men jeg har enda ikke vasket alle klærne jeg skal ha med, og stua er ikke særlig hjertelig velkommen hjem – aktig. Men ok. Et glass vin til, så har jeg hvilepuls uansett.

God helg, alle! 


Share on Facebook

Savner papegøyen din deg når du er borte?

Jeg har lest ulike påstander om intelligensen til store papegøyer, der de blir lagt på nivå med hunder, primater og tre år gamle barn. Jeg vet ikke hva som er mest beskrivende, men de er i alle fall høyt utviklede sosiale skapninger, med sterkt flokkinstinkt. Mogway var 3 mnd gammel da jeg fikk henne, nå er hun snart 20, og det er jeg som er flokken hennes. Hun skiller kraftig mellom mennesker, noen liker hun umiddelbart, f.eks min far, som hun nesten aldri ser, men likevel alltid søker seg til om hun kan velge. Andre, som en kar jeg var sammen med en stund, hatet hun intenst (burde gitt meg et par hint..). Hun kan med andre ord ikke føle tilhørighet, eller ha glede av et hvilket som helst menneske. Det sterke båndet de knytter til enkeltpersoner, og den høye intelligensen er en av hovedgrunnene til at jeg aldri anbefaler noen å skaffe seg en stor fugl, om de ikke er langt over gjennomsnittet engasjert – de krever mye, lever lenge, og de sørger over brutte bånd. 

Da jeg var borte i nesten to uker nå nettopp, var Mogway hjemme sammen med resten av familien. Jeg ble fortalt at de første dagene, løp hun som besatt bort til trappa hver gang hun hørte en lyd fra utgangsdøra nede. Mannen min sa det virket som om hun ventet på meg. Da jeg skulle hente henne inn første gang etter jeg kom hjem, løftet hun fjærene på hele kroppen, strakk ut vingene og kunne ikke slutte å rope “hei” og “hallo”. Til vanlig er hun sjelden særlig kosete, men hver gang vi har vært borte fra hverandre kan jeg nærmest knørve henne inntil meg og kose med henne som man koser med en hund, mens hun sier “ååååh, kos, kos, kos!”

Papegøyer trives best med daglige rutiner. Om jeg ikke henter henne inn i huset når det blir lyst ute, vil hun skrike seg hes. Vi tilbringer alltid en time eller to på morgenen sammen, på den måten får hun også ut litt energi og oppmerksomhetsbehov før hun blir alene noen timer. Her har jeg prøvd å gi henne frokost i sitt eget eggeglass, men min er naturligvis langt mer interessant. 

Så ja, papegøyen min savner meg når jeg er borte :) Hun husker godt, og har et rikt følelsesliv. De kan tenke både framover og bakover, selv om jeg tviler på at de har noen oppfatning av tid slik som vi har.

 

Share on Facebook

Husk at jenter kan like mye som gutter, nå da dere!

Er det bare jeg som styrer landet i bar overkropp mens jeg poserer anstrengt i skinny jeans og prøver å se overrasket ut?
Hvis du ikke skjønte bildereferansen, så kan du lese dette innlegget. Og dette. Og ta en titt på dette bildet

Det er valgdag! Jeg er heldigvis ferdigstemt; jeg forhåndsstemte første dagen, fordi jeg var så sent ute ved forrige valg at jeg nesten ikke fikk avlevert stemme – til tross for at jeg sto to timer i kø.

Jeg tror valget i år kan gå alle veier. Jeg tror også at valgoppslutningen blir rekordlav, dessverre. Folk er lei av fagre ord som aldri blir til handling, for mange føler at stemmen deres ikke teller, og at alle politikere lyver uansett. Og alt er så forvirrende, de vet ikke nok til å stemme på noen.

De små partiene har vært mye tydeligere i politikken sin enn de to store, AP og Høyre. I tillegg stemmer mange taktisk, som meg, og ikke nødvendigvis på hvem de vil ha som statsminister. Resultatet blir kanskje et veldig fragmentert resultat, som igjen gjør at det blir vanskelig å føre en ensrettet og slagkraftig politikk? Tenk om det blir 29% valgoppslutning og vi får Trygve Slagsvold Vedum som statsminister? Eller MDG – Lan?

Vi er uansett heldige. Vi har et usedvanlig flott hjemland, og et godt utgangspunkt for et velfungerende samfunn. Likestilling f.eks. Vi har en barselpolitikk der pappaen er inkludert på en unik måte. Jenter blir innkalt til førstegangstjeneste. Og vi har kvinnelig statsminister, i alle fall inntil midnatt, kanskje lenger. Det syns jeg er flott, selv om jeg ikke stemmer på Erna.

Uansett hvem du stemmer på, eller om du stemmer blankt for den del – det viktigste er å delta! Og husk at jenter er like flinke som gutter, og at det slett ikke er nødvendig å kle av seg for å få fram poenget sitt, om man ikke har skikkelig, skikkelig lyst å vise seg fram avkledd da. Det er lov, det også.

Personlig syns jeg det er et like viktig budskap at i landet vårt kan man faktisk bli statsminister, selv om man er kvinne, overvektig, har dysleksi og aldri vist seg naken offentlig. Verdt å tenke på for mange.

Godt valg! Stem! :)

Share on Facebook

Å bli voksen, etter at man har blitt voksen

I går følte jeg meg som mitt gamle jeg. Og ikke på en bra måte. Eller jo, litt.

De siste par årene har jeg tatt mange grep for å unngå de situasjonene som gjorde bloggen min morsom den gangen jeg startet i 2009. Jeg var kronisk på etterskudd og klarte aldri å tenke mer enn fem minutter fram i tid – det skapte mye kaos. Og morsomme blogginnlegg. Mye av grunnen til at jeg sluttet å blogge et par år, var faktisk at jeg ikke lenger hadde noe særlig å fortelle så lenge jeg hadde litt bedre kontroll på tilværelsen.

Denne uken derimot, hadde jeg prokrastrinert å kjøpe mer brød inntil det punkt at jeg faktisk var nødt til å gjøre det klokka 8 om morgenen i går for å kunne sørge for skolemat. Siden jeg ikke orket å ta med hele veska på butikken, tok jeg bare Visakortet ut av lommeboka og la det på benken ved siden av mobilen og bilnøklene. Så kjørte jeg fra det. Hvordan er det mulig?

Heldigvis lå det noen mynter rundt omkring i bilen, så jeg kunne skrape sammen nok cash til å løse ut et brød. Kjørte hjem, ordnet matpakker som jeg skulle nedom skolen med, før jeg suste videre til en avtale jeg hadde 8.45.

Jeg skulle på jobb klokka 10, så klokka 9.36 begynte jeg å få litt dårlig tid. Jeg var imidlertid ferdig med det jeg skulle, så jeg tenkte at jeg akkurat rakk å kjøpe noe mat til meg selv, nå som jeg hadde Visakortet med meg. Parkerte ved en Spar – butikk, strakk meg etter lommeboka i veska – bare for å oppdage to matbokser som ikke var levert. What! Jeg husker jo nesten at jeg var på skolen og la dem i hylla! Klokka var 9.45, det ville ta meg minst 20 minutter å kjøre fram og tilbake med de matpakkene, så jeg ville ikke rekke jobb i tide. Gragl.

Jeg savner av og til å være en mer ukomplisert person, som tok alt på sparket og sjelden følte på stress. Å lære meg å utarbeide en plan, og holde meg til den, krever mye av meg. Jeg måtte finne opp hjulet på nytt mange ganger, og jeg må oppleve konsekvensen av ting som ikke fungerer mange ganger, før jeg klarer å gjøre en endring. Og noen ganger har jeg tilbakefall, sånn som i går.

Dette er noe jeg har lyst til å skrive mer om, uten å ha noen ambisjoner om å bli en slags lifecoach – blogg! Jeg har det ikke i meg å bruke begreper som “å ta del i denne reisen” og sånt – men jeg har lyst til å fortelle om hvordan det er å være en født vims, som på et tidspunkt blir tvunget til å undertrykke sine naturlige instinkter om å la alt flyte.

Litt vilkårlig bilde. Jeg skulle gå ut og ta et nytt nå på morgenkvisten, mens jeg koste meg en kopp kaffe. Men så oppdaget jeg at jeg har glemt å kjøpe kaffe. 

Share on Facebook