Endelig ute av flaggermushulen

I år er det 10 år siden vi flyttet inn i dette huset. I like mange år har belysningen vært av typen “midlertidig”. Vi har åpen løsning mellom kjøkken og stue, og rommet i seg selv er luftig og med mye naturlig lys. Nå bor vi jo på en breddegrad der naturlig lys er begrenset, for ikke å si ikke – eksisterende halvparten av året. Hver eneste sensommer har vi tenkt at I ÅR må vi få ordnet ordentlig lys før mørketiden! De siste fire årene har vi lett aktivt etter en taklampe, men vi finner aldri noe vi liker, eller som kan fungere i et rom som er både stue og kjøkken. Jeg har kjøpt flere smålamper, til vinduene, en lampett til veggen, en bordlampe og en stående leselampe, men ingen av dem har hatt den ønskede effekten, å lyse opp stua generelt og spisebordet spesielt, uten at man blir blendet av den når man sitter i sofaen. Til slutt begynte vi å snakke om å lage en lampe selv, for det var tydeligvis helt umulig å finne det vi var ute etter i butikk.

I hagen vår har vi hatt en stor bjørk, som av en eller annen grunn avgikk ved døden i forfjor. Mannen min hugget den opp til ved nå i høst, og i den prosessen kom han inn med et stort emne som har foreslo å lage en lampe av. Han tilbragte noen kvelder nede i kjelleren, og på bursdagen min i desember kom han opp med resultatet:
Det ble så fint! Det er akkurat en sånn type lampe jeg har sett mest på på Pinterest, den passer i interiøret vårt (som ikke har noen utpreget stil…), det finnes ingen som har helt likedan, og ikke minst – den funker! Den har led – lysskinner nedfelt som lyser opp taket og rommet, uten at det skjærer i øynene når man sitter i sofaen. Kulene med “glødepærer” lyser opp spisebordet, og kan dimmes.

Å få ordentlig lys i rommene vi oppholder oss mest i er befriende, først nå ser vi hvor anstrengende den dunkle tilværelsen har vært. Det føles som om vi har bodd i en flaggermushule i flere år, og endelig kommet ut i dagslys!

Share on Facebook

Alt vi ikke trenger i 2018

Godt nytt år! Det er tiden for blanke ark, nye begynnelser, og friskt pågangsmot. Mitt pågangsmot fikk en alvorlig knekk allerede i morges, det har blitt mildvær og bakken ned til busstoppet var en dødsløype av friksjonsløs klinkis. Heldigvis overlevde både jeg og lårhalsen min, og jeg rakk til og med bussen.

Jeg har, som alltid på denne tiden, tenkt mye på hva det nye året vil bringe. 2017 har vist at man må virvle opp mye grums for å kunne bevege seg framover, så her lister jeg opp alt grumset vi ikke trenger å ta med oss inn i det blanke, nye året.

1. #metoo
En viktig kampanje som har gitt en mengde ofre for seksuell trakassering en stemme. Forhåpentligvis vil den føre til at færre opplever denne typen maktmisbruk det kommende året!

2. Plast
I løpet av 2017 har det blitt ordentlig fokus på de fatale konsekvensene plastforbruket vårt har. Utallige videoer og nyhetsoppslag om dette de siste månedene ser endelig ut til å ha den ønskede effekten. Forbrukerne har begynt å tenke, politikerne har tatt grep (flere land har bla. forbudt plastposer i butikken), og forskere har funnet fram til gode, nedbrytbare erstatninger som ikke kveler planeten vår.

3. Kommentarfelthat
Jeg vet ikke om noe mer blodtrykksforhøyende enn å lese kommentarfelt, derfor gjør jeg det ikke så ofte. I fjor sto flere profilerte personer fram og snakket om hetsen de opplever, og hva det gjør med lysten til å uttale seg. Vi misbruker ytringsfriheten når vi sprer ondsinnet oppgulp på nettet, og i ytterste konsekvens vil den viktige offentlige debatten forstumme.

4. Mobbing
Det går litt på det samme som forrige punkt, men likevel ikke. Mobbing rammer fremdeles altfor mange, og det forebyggende arbeidet må absolutt ikke stoppe opp. Jeg håper langt færre, helst ingen, opplever å bli mobbet eller utestengt i det kommende året.

5. Skjønnhetstyranni
Jeg håper dette blir året da skjønnhetsfilter og bilderedigering blir komisk avleggs. Jeg blir mørkeredd av å se bilder på enkelte sosiale mediekanaler, noen ser ikke menneskelige ut lenger!  Døde øyne fulle av kunstig påført glimt, og huden er poreløs og glatt som porselen! Slå et slag for rynker og kviser i 2018, og skru av filteret på portrettfunksjonen! :)

6. Kommersiell eksponering av barn
Jeg er heldig som har fått tatt aktivt del i debatten om barns rett til privatliv på nettet. Stadig flere har tatt til orde for hvorfor barn må få lov til å skape sin egen digitale identiet. Det er fortsatt noen som insisterer på å bruke egne barn i sin kommersielle bloggvirksomhet. Jeg håper 2018 kommer med klarere sanksjonsmuligheter her. Hvorfor skal de skyve barna foran seg inn i offentlighetens lys, når de vet hvor tøft det kan være å oppholde seg der?

7. Donald Trump
Trenger vel ikke si noe mer om det…!

8. Lettkrenkelighet
Enhver negativ følelse var tydeligvis en krenkelse i 2017. Vi tok krenkehysteriet så langt at vi gjerne ble krenket på andres vegne. Særlig i desember blir en mengde mennesker sekundærkrenket på vegne av dem som ikke feirer jul slik som oss, og går til angrep på alt som potensielt kan være krenkende for andre, med det resultat at de som VIL feire tradisjonell jul, føler seg dypt krenket! Selvfølgelig kan man bli sint, provosert, fornærmet, forurettet, indignert, eller bare rett og slett sur når vi er uenige med noen – men la oss i det aller minste nyansere språket litt, og ikke kalle det en krenkelse når vi egentlig bare er litt irritert.

9. Mannen
Etter å ha terrorisert en bygd og alle nyhetskanaler også i 2017, må han rett og slett bare pelle seg ned i løpet av den kommende snøsmeltingen. Nå har geologene trodd så mye og så lenge, at det i det minste er hevet over enhver tvil at tro kan flytte fjell.

10. Paradise Hotel
1017 sesonger må rett og slett være nok.

Alle gode ønsker for det nye året!

Share on Facebook

Rosabloggerpoesi

Hva sa du, lille venn?
Vent litt, mamma skal bare sjekke Facebook igjen.
Jeg la ut et bilde som ingen har likt,
og det har gått fem minutter, kan det være en nettverksvikt?

Hold rundt meg kjære, lat som du vil.
La det se litt spontant ut, det får du vel til?
Hold mobilen litt høyt, da ser jeg tynnere ut
ta et til, det der ble ikke nok sussetrut.

Ta bilde fra hjørnet, der det ikke er rot.
Ingen kan se det vi utelot
Det er ikke så nøye om alt er sant
litt filter på virkeligheten trenger alle iblant

Det er ikke vanskelig å bli populær
det er faktisk nok å ta av litt klær
Legg ut et bilde der du viser litt lår
så skal du se hvor mange “liker” du får

Ingen vil se ditt sanne jeg
ikke engang du selv, så bare fake ivei.
Til slutt vil du faktisk tro på det selv,
pass bare på at du ikke går på en smell.

For skal du skape en parallell virkelighet,
hvor du lever i perfeksjon og lykksalighet,
må du vokte deg vel; både dag og natt -
det må ALDRI publiseres bilder noen andre har tatt!

Share on Facebook

Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag. 

Share on Facebook

Alt går litt langsommere

En dag forsinket, kom jeg meg til Tromsø på mandag, tilbake til de 200 år gamle veggene i huset vi bor i her, den storslagne utsikten, den friske luften og nærheten til fjellene, skogen og havet. Mye av dette har vi hjemme på Sunnmøre også. Likevel er det en annen puls her oppe, alt går liksom litt langsommere. Luksusen vi finner her, er tid. Tid og hvilepuls.

Når morgenens største utfordring består i om du skal lage pulvercappuciono eller presskannekaffe.
Hver gang jeg er på reise, tenker jeg at jeg vil ta med meg feriefølelsen hjem – jeg skrev om det her. Jeg vil ha stressfrie hverdager, tid til å klemme på mine nærmeste, overskudd til å spørre hvordan dagen deres har vært, og ikke minst, lytte til hva de svarer. Hverdagen vil alltid stille andre krav enn feriedager, jeg vet det. Men mye handler også om prioriteringer og innstilling. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sove 30 minutter lenger om morgenen, får vi en dårligere start enn om jeg bare konfronterer den lidelsen det er å komme seg ut av senga. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sitte på mobilen – som jeg gjør altfor ofte – går det på bekostning av noe annet; en samtale, en stemning jeg går glipp av, en oppgave jeg burde fått unna.

Jeg hørte begrepet “mental clutter” et sted. Nå som “decluttering” i hjemmet har blitt en trend, burde vi kanskje gjøre det samme i hodet vårt. Alt “mental clutter”, all støyen og rotet i hjernen som forårsaker stress, er i realiteten utsatte avgjørelser. Det gav veldig mening for meg. Når jeg blir stressa av at klesskapene er tomme for rene klær, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å sette på en maskin (eller tre). Når jeg blir stressa av en telefon fra regnskapsføreren min, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å levere bilagene mine i rimelig tid. Stressmomentene i livet mitt skyldes sjelden mangel på tid. Det skyldes i all hovedsak at jeg prioriterer den tiden jeg har, på andre ting – og ikke alltid de riktige tingene. Når det blir nok slike stressmomenter, er det vanskelig å hode på noe som ligner feriefølelse.

Jeg leste en bok for en tid tilbake, en selvhjelpsbok fra midt på 90 – tallet. Det er godt over 20 år siden, men folk var visst stressa den gangen også. Selv om forfatteren brukte eksempler som ble komisk utdaterte, var det merkelig å se hvor overførbare de mentale mekanismene er til dagens samfunn. Prinsippet i boken var “gjør det nå”. Når du registrerer en oppgave som må gjøres, så gjør det – ikke tenk at du skal gjøre det senere, når du får tid, lyst eller overskudd. Gjør det nå. 

Så kanskje du kan beholde feriefølelsen litt lenger.

Share on Facebook

Reisefeber

Jeg flyr til Tromsø i morgen, og er overhodet ikke klar.

Før jeg reiser noe sted, får jeg alltid en sånn rar, veldig hektisk energi. Jeg vet ikke hva det skyldes, kanskje er det skippertak – genet som våkner så fort jeg begynner å få liten tid. Plutselig skal jeg liksom avslutte alt mulig, sånn at jeg ikke har noe halvferdig hengende over meg mens jeg er borte. Denne dyptliggende angsten er noe jeg strengt tatt burde kjenne på til daglig, siden jeg alltid har minst 10 påbegynte og/eller halvferdige ideer og prosjekter gående. Men så lenge tidsperspektivet er uendelig, føler jeg bare unntaksvis behov for å gjøre noen av dem ferdig. Så kommer en reisedag, og da skal alt skje – helst på bekostning av de tingene jeg burde gjort først, som å pakke kofferten.

Har levd helt greit med en gørrskitten mikrobølgeovn i tre uker  over en måned sikkert et halvt år, men 22 timer før jeg skal rekke et fly, får jeg ikke ro i sjelen før den er vasket. Selv om jeg ikke har pakket kofferten enda. 

Nå som jeg prøver å være litt mer organisert, er det en del stressfaktorer jeg har lært meg å kjenne igjen. F.eks klær. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har skullet pakke, bare for å finne ut at 78% av klærne mine befinner seg i skittentøyet. Jeg har kjøpt mange strømpepakker andre steder enn hjemme, for å si det sånn!  Nå går jeg vanligvis inn for å tømme skittentøykurven i god tid, så jeg vet at jeg har noe å legge i kofferten – men denne gangen har det sviktet litt, altså. Jeg vet ikke om jeg bare prøver å utsette pakkingen, eller om den manglende planleggingen skyldes at jeg nettopp har kommet hjem fra en lang reise og ikke helt har klart å omstille meg mentalt til en ny tur allerede.

Jeg liker også å rydde før vi reiser. For det første er det fint å slippe å komme hjem til et bombenedslag, men det viktigste er at jeg TENKER mye bedre når jeg rydder, og det er lettere å huske det som må huskes mens man er i sorteringsmodus. Jeg rydder for øvrig også når jeg er rasende for noe, det hjelper da også! (Innsidetips for framtiden, til min mann…!) Nå som det omsider begynner å gå opp for meg at det er i morgen jeg skal dra, gikk jeg løs på kjøkkenet med dødsforakt. I stedet for å vaske de klærne jeg skal ha med meg..

Skal vi være borte noen dager, prøver jeg å tømme kjøleskapet for mat som blir dårlig mens vi ikke er hjemme. Frukt skjærer jeg opp i terninger og fryser ned, og bruker dem i smoothier senere. Mogway syns det er en grei deal. Men jeg har altså enda ikke pakket kofferten. 
Vi hadde nokså mye ost i kjøleskapet, og også endel rester av kjøttpålegg. Det får rett og slett bli med til Tromsø, selv om det nok hadde holdt seg fint. Akkurat denne kjenner jeg er litt sånn tvangstanke – aktig, men jeg hater virkelig å kaste mat og jeg vet det blir sikkert en ost og vin – kveld i Tromsø før det skjer her, så…. da får det bare være litt OCD. Jeg har for øvrig fortsatt ikke pakket kofferten. 

Veldig mye viktigere enn å pakke kofferten, 20 timer før avreise: sortere det gjenværende kjøttpålegget i annen, egnet emballasje og sette pent stablet i kjøleskapet, slik at jeg kan vaske og tørke plasten og legge det i plastavfallet – samt  naturligvis rulle sammen majonesen til en mindre plasskrevende tube. (Det ser ut som vi spiser enorme mengder salami her i familien, men det skyldes nok aller mest at mannen min har vært alene hjemme i 10 dager og stått for all handlingen selv)

Så i øyeblikket sitter jeg her og skriver, mens jeg drikker et glass vin. Kjøkkenet er ferdig ryddet, men jeg har enda ikke vasket alle klærne jeg skal ha med, og stua er ikke særlig hjertelig velkommen hjem – aktig. Men ok. Et glass vin til, så har jeg hvilepuls uansett.

God helg, alle! 


Share on Facebook

Savner papegøyen din deg når du er borte?

Jeg har lest ulike påstander om intelligensen til store papegøyer, der de blir lagt på nivå med hunder, primater og tre år gamle barn. Jeg vet ikke hva som er mest beskrivende, men de er i alle fall høyt utviklede sosiale skapninger, med sterkt flokkinstinkt. Mogway var 3 mnd gammel da jeg fikk henne, nå er hun snart 20, og det er jeg som er flokken hennes. Hun skiller kraftig mellom mennesker, noen liker hun umiddelbart, f.eks min far, som hun nesten aldri ser, men likevel alltid søker seg til om hun kan velge. Andre, som en kar jeg var sammen med en stund, hatet hun intenst (burde gitt meg et par hint..). Hun kan med andre ord ikke føle tilhørighet, eller ha glede av et hvilket som helst menneske. Det sterke båndet de knytter til enkeltpersoner, og den høye intelligensen er en av hovedgrunnene til at jeg aldri anbefaler noen å skaffe seg en stor fugl, om de ikke er langt over gjennomsnittet engasjert – de krever mye, lever lenge, og de sørger over brutte bånd. 

Da jeg var borte i nesten to uker nå nettopp, var Mogway hjemme sammen med resten av familien. Jeg ble fortalt at de første dagene, løp hun som besatt bort til trappa hver gang hun hørte en lyd fra utgangsdøra nede. Mannen min sa det virket som om hun ventet på meg. Da jeg skulle hente henne inn første gang etter jeg kom hjem, løftet hun fjærene på hele kroppen, strakk ut vingene og kunne ikke slutte å rope “hei” og “hallo”. Til vanlig er hun sjelden særlig kosete, men hver gang vi har vært borte fra hverandre kan jeg nærmest knørve henne inntil meg og kose med henne som man koser med en hund, mens hun sier “ååååh, kos, kos, kos!”

Papegøyer trives best med daglige rutiner. Om jeg ikke henter henne inn i huset når det blir lyst ute, vil hun skrike seg hes. Vi tilbringer alltid en time eller to på morgenen sammen, på den måten får hun også ut litt energi og oppmerksomhetsbehov før hun blir alene noen timer. Her har jeg prøvd å gi henne frokost i sitt eget eggeglass, men min er naturligvis langt mer interessant. 

Så ja, papegøyen min savner meg når jeg er borte :) Hun husker godt, og har et rikt følelsesliv. De kan tenke både framover og bakover, selv om jeg tviler på at de har noen oppfatning av tid slik som vi har.

 

Share on Facebook

Å bli voksen, etter at man har blitt voksen

I går følte jeg meg som mitt gamle jeg. Og ikke på en bra måte. Eller jo, litt.

De siste par årene har jeg tatt mange grep for å unngå de situasjonene som gjorde bloggen min morsom den gangen jeg startet i 2009. Jeg var kronisk på etterskudd og klarte aldri å tenke mer enn fem minutter fram i tid – det skapte mye kaos. Og morsomme blogginnlegg. Mye av grunnen til at jeg sluttet å blogge et par år, var faktisk at jeg ikke lenger hadde noe særlig å fortelle så lenge jeg hadde litt bedre kontroll på tilværelsen.

Denne uken derimot, hadde jeg prokrastrinert å kjøpe mer brød inntil det punkt at jeg faktisk var nødt til å gjøre det klokka 8 om morgenen i går for å kunne sørge for skolemat. Siden jeg ikke orket å ta med hele veska på butikken, tok jeg bare Visakortet ut av lommeboka og la det på benken ved siden av mobilen og bilnøklene. Så kjørte jeg fra det. Hvordan er det mulig?

Heldigvis lå det noen mynter rundt omkring i bilen, så jeg kunne skrape sammen nok cash til å løse ut et brød. Kjørte hjem, ordnet matpakker som jeg skulle nedom skolen med, før jeg suste videre til en avtale jeg hadde 8.45.

Jeg skulle på jobb klokka 10, så klokka 9.36 begynte jeg å få litt dårlig tid. Jeg var imidlertid ferdig med det jeg skulle, så jeg tenkte at jeg akkurat rakk å kjøpe noe mat til meg selv, nå som jeg hadde Visakortet med meg. Parkerte ved en Spar – butikk, strakk meg etter lommeboka i veska – bare for å oppdage to matbokser som ikke var levert. What! Jeg husker jo nesten at jeg var på skolen og la dem i hylla! Klokka var 9.45, det ville ta meg minst 20 minutter å kjøre fram og tilbake med de matpakkene, så jeg ville ikke rekke jobb i tide. Gragl.

Jeg savner av og til å være en mer ukomplisert person, som tok alt på sparket og sjelden følte på stress. Å lære meg å utarbeide en plan, og holde meg til den, krever mye av meg. Jeg måtte finne opp hjulet på nytt mange ganger, og jeg må oppleve konsekvensen av ting som ikke fungerer mange ganger, før jeg klarer å gjøre en endring. Og noen ganger har jeg tilbakefall, sånn som i går.

Dette er noe jeg har lyst til å skrive mer om, uten å ha noen ambisjoner om å bli en slags lifecoach – blogg! Jeg har det ikke i meg å bruke begreper som “å ta del i denne reisen” og sånt – men jeg har lyst til å fortelle om hvordan det er å være en født vims, som på et tidspunkt blir tvunget til å undertrykke sine naturlige instinkter om å la alt flyte.

Litt vilkårlig bilde. Jeg skulle gå ut og ta et nytt nå på morgenkvisten, mens jeg koste meg en kopp kaffe. Men så oppdaget jeg at jeg har glemt å kjøpe kaffe. 

Share on Facebook

Froskelår og eplemuffins

Da vi kom hjem i ettermiddag, satt det en liten padde midt på gulvet i gangen vår. Den var dekket av støv og hybelkaniner, og så veldig tørr og stakkarslig ut. Antagelig har den trodd den var lur, sneket seg inn og gjemt seg i en krok og blitt der noen dager, inntil den fant ut at et vindfang er et ublidt sted for et amfibium i lengden. Halvdød har den tatt sjansen på å sette seg i lyset, og antagelig tenkt at det fikk briste eller bære.

Det er syndeflod utenfor i øyeblikket, så vi slapp den slappe padden ut i en nokså dyp pytt i innkjørselen, så vi kunne se den komme til seg selv. Det gjorde den, og etter en svømmetur satte den seg på det dypeste punktet i vannet og nøt sitt naturlige element.

Jeg reddet en pinnsvinbaby i dag også. Den vraltet rett foran bilen vår på da vi var på vei ut til foreldrene mine. “STOPP, den må bort fra veien!”, og utrolig nok stoppet mannen min. Jeg løftet pinnsvinungen forsiktig og strente rett mot bilen med den piggete ballen i hendene. Vinduet på førersiden åpnet seg langsomt. “SETT den i grøftekanten”, fulgt av det det eneste argumentet som ville klart å presse litt fornuft inn i skallen min i sånne øyeblikk – mora er sikkert rett i nærheten, den dauer om du tar den med deg! (Jeg skulle ikke ta den med hjem, jeg tenkte å sette den ut på tomta til foreldrene mine) Men jeg satte den i gresset og håper den holder seg unna asfalten.

Egentlig var det slett ikke dette jeg skulle skrive om. Det er et par uker siden skolestart, og jeg kjenner allerede på matpakke – prestasjonsangst. Så jeg laget noen matmuffins med eple og kanel i går kveld. Jeg brukte denne oppskriften, bare at jeg byttet ut halvparten av hvetemelet med havremel, sukkeret med en spiseskje sukrin og litt honning. Og jeg brukte bare ett eple, for jeg hadde ikke flere. De ble litt kompakte, men absolutt et godt alternativ til de trøtte brødskivene jeg har sendt med hittil. Jeg kokte plommesyltetøy også i går, og det var kjempegodt på.

Share on Facebook

Hjernens skattkammer

Man sier at det er på barna man ser at tiden går. Ikke direkte usant, men om det er en ting som viser med all mulig tydelighet at tiden har galoppert, så er det dine gamle musikkavspillingsenheter.

I går måtte jeg lete opp russeavisen fra avgangsåret mitt, fordi jeg prøver å nøste opp i en gammel tråd som har viklet seg inn i hjernebarken min den siste uken. (Et navn som jeg ikke klarer å plassere i hukommelsen – utrolig enerverende) Russeavisen visste jeg lå i et av de nederste sedimentene i en kiste jeg bruker til denslags relikvier. Jeg har ikke åpnet den på flere år, og sist tydeligvis bare for å slenge inn en haug gamle julekort, bursdagshilsner og reiseminner. En mengde tanker jeg har glemt at jeg har tenkt, boblet til overflaten. Rart hvordan døde ting kan sette i gang så mange følelser.

Det første som slo meg var at det ser ut til at jeg over flere år har hatt et patologisk behov for å ta vare på ombordstigningskort, museumsbilletter, bykart og severdighetsbrosjyrer. Jeg fant en avis fra en vilkårlig dato i 1999, som jeg har en vag anelse om at jeg skulle ta vare på, fordi alt fra 1999 kom til å bli verdifullt en vakker dag. Alt jeg kom over i denne kategorien gikk i søpla, men innimellom alt jeg ikke skjønner hvorfor jeg har spart, fant jeg en mengde andre minner. Gamle kassetter, for eksempel. Plutselig husket jeg at vi hørte på Ti i Skuddet hver uke, og satt med fingrene på rec og play for å ta opp favorittsangen. 90 – tallets piratkopiering! 

Bilder av mennesker du en gang hadde en relasjon til, som du aldri kommer til å se igjen. Noen fordi du ikke ønsker det, andre fordi du ikke lenger har muligheten. Noen bilder gjør det godt å kaste, andre legges varsomt tilbake i konvolutten og spares til neste tur ned Memory Lane.

Andre er mer av den morsomme sorten. Den gule mappen sendte Sunnmørsposten ut til alle barn som fikk en tegning på trykk på Kompis – siden, et konsept jeg har glemt for flere tiår siden. Med det samme jeg så mappen, husket jeg hvilken tegning jeg hadde laget, og hvor stolt jeg var av den. Tegningen ligger også i kisten, men lenger ned enn jeg grov meg i går. Et skolebilde fra 6. klasse. Gud, jeg husker den sveisen, jeg kan fortsatt kjenne følelsen av tøystrikkene vi brukte, som vi kjøpte på Adelsten. Mamma pleide å sy “scrunchies” av stoffrester, som vi kunne ha utenpå kjøpestrikkene, for mer en mer “fluffy” look. Hamsteren var lillebroren min sin, den het Snufs – Herman og var en underlig skapning. Den hadde helt abnorm hårvekst, og lignet mer og mer på et marsvin i miniatyr. Hesten er Karitulla, den første fórhesten jeg hadde, og det er ungdomskjæresten som sitter i salen sammen med lillebroren min. Han hadde lenger hår enn meg i mange år, men en aprildag i 1997 fant han omsider mot til å klippe seg kort. Han har heldigvis holdt seg til det siden.

Jeg lo da jeg fant denne saken:

Den er av nyere dato, relativt sett – jeg tror den sto på bryllupskaken til meg og mannen min for ni år siden, eller i alle fall er den fra kakebordet, og på et tidspunkt falt den overende og brudgommen mistet hodet. Bryllupskaken vår var en katastrofe, bakeriet hadde glemt bestillingen, så de slengte den sammen mens vi spiste bryllupsmiddag. Den var skakk og skjev da den ble levert, all dekoren var feil, og timen vi hadde brukt i panleggingsmøte med konditoren virket temmelig bortkastet. Det ble en morsom historie og jeg er mer opptatt av morsomme historier enn en perfekt bryllupskake.

Jeg prøver å kaste ting som ikke lenger har noen verdi eller funksjon, og alle YouTube – videoer jeg har sett om decluttering oppfordrer en til å kvitte seg med vekten fra fortiden. Minnene blir ikke borte, selv om tingen som holder minnet blir borte, sier de. Det er ikke alltid sant. Man kan ikke klamre seg til alt mulig, men noen epoker er det fint å kunne huske. Det er noe med veien man har gått for å komme dit man er, og alt det der. Det meste av det jeg pakket opp i går, ble pakket ned igjen.

Share on Facebook