Dårlig kommunikasjon

Jeg syns det er godt å slippe å kjøre bil til og fra jobb – av selvforklarende årsaker for de som har lest bloggen min lenge! Jeg sparer masse penger på å ta bussen, og det er behagelig å slippe å bale med parkering og… egentlig kjøring generelt, det var alltid mye styr med meg og den bilen…!

Nå er det ikke alltid en dans på roser å kjøre kollektivt heller. Jeg bor på et lite sted med sparsom bussforbindelse, så det er litt kritisk at man faktisk rekker den planlagte avgangen. Hvis ikke er det fort en time eller mer til neste. For en som stort sett er ute i siste minutt til alt mulig, får jeg en utilsiktet spurt etter en og annen buss, f.eks i forgårs etter jobb. Bussen passerte meg i det jeg ventet på grønt lys på vei bort på stoppet, og jeg løp som en gal etter den da jeg endelig fikk krysse gata. Heldigvis så sjåføren at jeg skulle være med og ventet på meg, til tross for at ingen andre passasjerer skulle på. Tilfeldigvis kom ei jeg kjenner kjørende forbi idet jeg nærmet meg bussen, hun så min gaselleaktige galopp, slengte bilen inn i busslomma mens hun la seg på fløyta. Litt mindre gaselleaktig kunne jeg altså kaste meg inn i bilen hennes, nærmest i spranget, og vi passerte bussen som fortsatt sto der og ventet på meg.

Seks minutter senere takket jeg for skyssen på busstoppet nedenfor boligfeltet der jeg bor, en tungt trafikkert 80 – sone. Mens jeg nok en gang ble stående å vente på å krysse veien, kom bussen jeg skulle sittet på kjørende. Den blinker inn til siden, og jeg står så langt ute mot veibanen at jeg faktisk må flytte meg for at han skal komme seg inn på busslomma. Kjære vene, han kunne vel sluppet av folk to meter lenger fram, det er god plass, tenkte jeg. Men det ER ingen som skal av, han venter på at jeg skal gå PÅ! Igjen! Heldigvis ble det en luke i trafikken akkurat da, så jeg kan luske meg beskjemmet over veien så sjåføren forstår at jeg ikke skal sitte på denne gangen heller.


Morgenen etter tok jeg en annen veske enn vanlig, og til tross for at jeg hadde gjort meg ærend å flytte busskortet over i den rette veska, klarte jeg likevel å glemme det igjen på kommoden hjemme. Jeg hadde verken kort eller kontanter med meg heller, så den som måtte tigge seg til en gratis busstur til jobb, var selvfølgelig meg. Og selvfølgelig var det den samme sjåføren som stoppet for meg to ganger dagen før! *rødme*

I det “deilige” sommerværet vi har hatt i det siste, har jeg brukt denne snasne regnjakken hver dag, drivende hvit med røde detaljer, garantert å klistre seg i hukommelsen. Note to self, øve på speilselfier og vaske speilet i kjellergangen. 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook

Når dyrene blir syke

For et par dager siden la jeg merke til at den ene nymfeparakitten vår virket litt pjuskete. Nå som det har vært litt varme, har de fått vært ute i volieren oftere. Det er fortsatt nytt for dem å være ute i frisk luft, så jeg ser de blir ekstra trøtte når de har vært ute noen timer. Da jeg kom ut for å gi frokost her om dagen, fløy han ikke ned i matskålen som han pleier, og han var uvanlig stille. Da jeg kom hjem fra jobb, satt han som en liten fjærball på pinnen sin, helt tydelig ikke i form.

Av instinkt vil en fugl skjule sykdom så lenge den klarer. Når man først ser at de er syke, er det ofte for sent. Vi har hatt nymfer som har dødd under 48 timer etter første synlige sykdomstegn, så jeg ble veldig bekymret for denne, der han satt med puffede fjær og lukkede øyne. Sannsynligvis har han pådratt seg en liten forkjølelse etter å ha stått ute noen timer i helgen. Jeg tenkte jeg skulle skru opp varmen i fuglehuset, bare for å oppdage at Mogway hadde geskjeftiget seg med å gnage opp ledningen til varmeovnen den dagen! Heldigvis har ikke fugler spytt, så de får ikke strøm i seg.

Må nok finne en annen løsning på varmekilde i fuglehuset!! Araen har aldri tygget på ledninger, men nå fikk hun det tydeligvis over seg at hun måtte prøve! 

Jeg tok den syke nymfen inn, så nå står den på badegulvet og får stell og pleie der. Den ser litt kvikkere ut nå, og jeg håper virkelig det går bra. Den spiser frø og virker å ha normal fordøyelse, så det er et godt tegn. Ute i fuglehuset venter kompisen dens, og skjønner nok ikke hvorfor den plutselig ble alene i nymfeavdelingen.

Stakkar liten, håper den føler seg raskt bedre! 

Share on Facebook

Nytt liv til knuste utekrukker

Hvis du er like nøye med å tømme og ta inn utekrukker som meg – altså ikke så veldig nøye i det hele tatt – så har du kanskje noen utekrukker som møtte våren i flere deler etter frostnettene. Du trenger ikke kaste dem!

Du trenger noen mini – planter, eller en stor og noen små, slik som her. Monter potteskåret i jorden litt innenfor ytterkanten, slik at du kan plante både på innsiden og utsiden av den. Sett de små plantene i “skråningen” som oppstår, fyll gjerne ut med litt stein, det gir ekstra støtte til potteskåret.

Fint, og en lur måte å tyne en ekstra sesong ut av ødelagte utekrukker! :)

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Heia Norge!

Eurovision blir nok stående på her i bakgrunnen i kveld. Jeg syns avstemmingen er mest morsom, jeg orker ikke all gnålingen, hehe. Jeg har ikke engang hørt det norske bidraget, men håper naturligvis at den slår godt an! Heia Norge! :)

Disse kjeksene hjelper i alle fall på nasjonalfølelsen! Om det ikke skulle gå veien i kveld, så passer de i alle fall til 17. mai. Og gode er de uansett.
Du trenger en vanlig mørdeig eller oppskrift til lyse kjeks, samt næringsfarger. Jeg brukte denne oppskriften x2, og Wilton sine gel – farger.

200 g smør
100 g sukker
3 ss vaniljesukker
300 g hvetemel

Del deigen i tre, og farg en rød og en blå del, og legg den i kjøleskapet en time. Kjevle ut deigklumpene til rektangler på ca 1 cm tykkelse, og legg dem oppå hverandre. Rull langsiden inn til en stor pølse. Skjær i skiver med en skarp kniv, og stek kjeksene på 175 grader i 10 – 15 minutter. Fargene blir grumsete om den steker for lenge, så følg litt med. (Deigen er så god at den kan spises uten å stekes i det hele tatt!)

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Enkle tips til kule kaker

April og mai er bakemånedene framfor alle for meg. Jeg baker til spesielle anledninger for venner og kjente, og nå i konfirmasjonstiden går det mye egg og mel her i huset! Det ikke så vanskelig å lage kule kaker! Kanskje trenger du bare noen tips for å komme i gang selv:

1. Beregn god tid!
Kan ikke understreke dette nok! De første gangene jeg bakte på bestilling, gjorde jeg alt dagen før jeg skulle levere kaken, noe som resulterte i at jeg ble stående med kakepynting til klokken 4 på natten. Nå planlegger jeg hele prosessen i god tid, fra hvordan kaken skal se ut, til hva jeg trenger å handle inn og hvilke dager jeg skal gjøre hva. Å handle ingredienser, farge marsipan og lage figurer kan man f.eks gjøre noen dager før, og det sparer mye tid. Jeg bruker en sjokoladekakeoppskrift som blir bedre når den står noen dager, så jeg kan bake den en dag eller to før den må være ferdig. Da kan jeg kose meg med pyntingen, og det er jo det morsomste!
Denne kaken var kjempegøy å lage! Den vant premie for beste utseende på Matfestivalen i Ålesund i fjor. Dette var første gang jeg malte dekoren på med pensel. Også første gang jeg bakte til konkurranseformål. 
 2. Bruk oppskrifter og ingredienser som passer til formålet.
Dersom du skal skjære ut eller stable kaken, er det viktig at den er kompakt og ikke smuldrer. Med mindre jeg får ønsker om noe annet, bruker jeg alltid den samme kakeoppskriften. Unngå krem med sukker i kaker som dekoreres med marsipan, det får marsipanen til å svette og se udelikat ut. Det forkorter også holdbarheten til kaken. Jeg bruker som regel smørkrem, enten med vaniljesmak eller kakao. Det er godt med et lag rødt syltetøy mellom bunnene også.

Kaker som skal stables, trenger ekstra støtte. Tre en grillpinne tvers gjennom alle lagene, legg evt en liten skive tynn papp mellom etasjene, så unngår du at kaken siger. Her har jeg laget gitarer i hvit sjokolade. Smelt sjokoladen, sprøyt den ut i ønsket fasong på et bakepapir og legg i fryseren til den er hard igjen. Flammene er også hvit sjokolade som jeg har sprøytet på og håndmalt.

3. Pisk riktig
Ikke slurv med piskingen, la sukker og smør bli helt hvitt og mykt før du tilsetter egg. Smørkrem blir også bedre jo lenger du pisker den opp. Bruk K – vispen om du har kjøkkenmaskin, ballongvispen tenderer til å blåse altfor mye luft inn, og kaken kollapser når den stekes. Etter at du har tilsatt mel og væske, skal deigen ikke piskes mer enn at alt er en jevn masse, du kan gjerne bruke slikkepott til dette. Bruker du også romtempererte ingredienser og rett steketemperatur, får du en høy og fin kake som ikke synker sammen på midten.

En enkel og dekorativ kake
Veskekaker er ganske enkle å lage. Del en kakebunn i to og sett halvdelene mot hverandre med smørkrem i mellom. Dekk resten av kaken med smørkrem og kle med marsipan eller fondant. Dekorer som du vil. Her er noen eksempler på veskekaker jeg har laget tidligere:

Red velvet kake med ostekremfyll. Den var ikke stabil nok til å stå oppreist, men den funker liggende også. Vil anbefale det samme for gulrotkake og andre kaker som er litt løse i fisken. 

Dette er den vanlige sjokoladekaken min, trukket med marsipan farget med kakao.Denne laget jeg forrige uke. Jeg bruker Wilton næringsfarger, de gir solide farger med bare liten mengde produkt, så den påvirker ikke smak eller konsistens. Mønsteret er rullet på med en kjevle jeg kjøpte for 3 euro på et kokkekurs i Athen! Et kupp!! Jeg ser alltid etter bakeutstyr i utlandet, det er myye billigere. Silikonformene mine er fra Marokko og kostet 10 kroner for 10 stk, i Polen kjøpte jeg utstikkere brukt til bl.a blomstene på denne kaken for en brøkdel av prisen det koster i Norge. Avslutter med den siste kaken jeg bakte til konfirmasjoner i år. Du kan kjøpe hvit marsipan, med det er dyrt og smaker ikke som vanlig marsipan syns jeg. Med titanoksid kan du farge vanlig marsipan hvitere, som jeg har gjort her – men ikke bruk for mye, marsipanen blir tørrere av det. Jeg bruker for øvrig vanlig Eldorado marsipan fra Kiwi.
Lykke til med bakingen! :)

 

Share on Facebook

Marsipanroser i Skjonghellaren

Skjonghellaren er en stor hule i fjellsiden på vestsiden av Valderøya utefor Ålesund. Åpningen er 38 meter høy, men smalner ned til under en meter inn mot det trangeste. Det er funnet spor av bosetning tilbake til jernalderen, men man vet ikke hva slags type tilhold menneskene hadde i hellaren. Kanskje bodde de her hele året, kanskje var det en leir som ble brukt i forbindelse med jakt og fiske. Det er funnet rester av dyreliv her fra 30.000 år tilbake, blant de eldste funnene i Norge.

Vi har tatt turen hit fra tid til annen, et fascinerende sted. Jeg har lenge tenkt at det er et super plass å feire en eller annen anledning – så vi tok med en bursdagsfest hit.

Mye av grafittien som dekorerer veggene i hulen skriver seg mange tiår tilbake. De eldste jeg har sett er fra 1920. En lokalhistorisk kuriositet. 

Selve hulen går langt innover fjellet. Ca 100 m inn er det laget en luke som går ett nivå ned, til en liten hule til. 

Kveldssola skinner rett inn i hula på sommeren, men helt innerst er det helt mørkt.
Like ved parkeringsplassen kan man ta av fra stien til området merket Trollkjelen. I krysset er en ny gapahuk, fin pauseplass! Stien er fint opparbeidet med grus og trebroer, litt klyving på stener før man kommer til den lille hulen som er Trollkjelen. Det er en bitteliten åpning man kan heise seg ned i, det henger et tau til hjelp her. Det er litt bratt, men ikke mer enn noen meter dypt før man er nede i selve kjelen.
Vi fikk en superfin kveld i Skjonghellaren, og en annerledes måte å feire bursdag på! :)

Share on Facebook