Marsipanroser i Skjonghellaren

Skjonghellaren er en stor hule i fjellsiden på vestsiden av Valderøya utefor Ålesund. Åpningen er 38 meter høy, men smalner ned til under en meter inn mot det trangeste. Det er funnet spor av bosetning tilbake til jernalderen, men man vet ikke hva slags type tilhold menneskene hadde i hellaren. Kanskje bodde de her hele året, kanskje var det en leir som ble brukt i forbindelse med jakt og fiske. Det er funnet rester av dyreliv her fra 30.000 år tilbake, blant de eldste funnene i Norge.

Vi har tatt turen hit fra tid til annen, et fascinerende sted. Jeg har lenge tenkt at det er et super plass å feire en eller annen anledning – så vi tok med en bursdagsfest hit.

Mye av grafittien som dekorerer veggene i hulen skriver seg mange tiår tilbake. De eldste jeg har sett er fra 1920. En lokalhistorisk kuriositet. 

Selve hulen går langt innover fjellet. Ca 100 m inn er det laget en luke som går ett nivå ned, til en liten hule til. 

Kveldssola skinner rett inn i hula på sommeren, men helt innerst er det helt mørkt.
Like ved parkeringsplassen kan man ta av fra stien til området merket Trollkjelen. I krysset er en ny gapahuk, fin pauseplass! Stien er fint opparbeidet med grus og trebroer, litt klyving på stener før man kommer til den lille hulen som er Trollkjelen. Det er en bitteliten åpning man kan heise seg ned i, det henger et tau til hjelp her. Det er litt bratt, men ikke mer enn noen meter dypt før man er nede i selve kjelen.
Vi fikk en superfin kveld i Skjonghellaren, og en annerledes måte å feire bursdag på! :)

Share on Facebook

Den nasjonale løgnen

Vi har nok alle brukt uttrykket i en eller annen sammenheng. Særlig når vi flotter oss med Nansen og Amundsen og de folka der, de som satte Norge på kartet. “Du vet, nordmenn er født med ski på beina.”

Nei, vi er ikke det!

Jeg ble født uten ski. Det var ikke engang et par ski i rommet, faktisk ikke i omkringliggende nærhet av sykehuset, enda jeg er født på vinteren. På denne tiden av året, høytiden for appelsiner, Kvikklunsj, og – ja, nettopp, ski – så føles det som om jeg har en udefinert fødselsdefekt. Jeg føler meg alltid litt mindre norsk i påsken.

Hvis jeg prøver å formidle denne skavanken til min skigående omgangskrets , kommenterer de alltid: åh, jeg er også KJEMPEdårlig! Har ikke stått slalom på flere ÅR! Helt talentløs, assa!

Takk, jeg skjønner at hensikten er at jeg skal føle meg bedre. Men dere aner ikke hva dere snakker om. At du ikke har stått slalom på årevis, teller ikke når det du egentlig mener er at du nå går på topptur på randoné. Kan du holde deg oppreist på ski ned en bakke, er du flinkere enn meg. Punktum.

Det er mulig min talentløshet må oppleves. Så la meg male noen bilder:
For ti år siden, inviterte en av Ivar sine venner oss til 30 årslag på Voss. Voss, ekstremsportens vugge, med flere skianlegg enn fastboende. Tanken på å gå i trekket med en gjeng fjellvante nordlendinger – på VOSS – skremte vettet av meg. Så klaaart var de andre også var skikkelig dårlig på ski assa, da jeg ymtet frampå at jeg kanskje bare ble på hytta. Dessuten var det en gjeng dansker som prøvde seg i går, og hahaha – DE var jo heeeelt elendige, så jeg kom ikke til å bli dårligst. La meg si det slik, de danskene var nok ganske fornøyde med å ikke være dårligst på dag to. Det jeg husker mest fra den turen, er ansiktet til Ivar når han iblant slapp den pedagogiske og oppmuntrende masken han hadde på hver gang vi hadde blikkontakt, på den ENE turen vi rakk å kjøre NED, den DAGEN – hvordan er det mulig å være så komplett blottet for skiegenskaper?

Mens jeg skrev dette, forsøkte jeg å se for meg hvordan jeg tar meg ut i skibakken. Jeg var innom mange sammenlikninger, men landet på denne. En flodhest surfende på en diger bølge, med middagstallerkner spent fast på beina. Sånn føles det å stå på ski, når man virkelig ikke kan.
 Ja, hvordan er det egentlig mulig? Jeg har lyst til å påberope meg arvelig belastning. Min mor prøver langrennski av og til, min far… prøver ikke. Da vi var barn, pleide mamma å ta oss med på (fantastiske) turer til Ørskogfjell (en haug, mer enn et fjell), med kakao, Kvikklunsj, spade og… akebrett. Vi gikk 200 m fra bilen, grov ei sittegrop og rant i bakkene på det vi hadde av ting som kunne rennes på: store flak av voksduk, båtfendere og plastposer. Vi fikk fregner og solbrilleskille vi også – men vi lærte ikke å stå på ski. En gang, da jeg og broren min var veldig små, gikk mamma på sine gamle treplanker opp Måselia med oss ungene i et akebrett, festet med tau rundt livet på seg selv. På vei hjem rant hun nedover den slakke bakken mot parkeringsplassen, med kapasitet utelukkende til å holde seg selv på beina. En langlegget bjørk sto midt i bakken, mamma kjørte til høyre for den, broren min og jeg havnet til venstre. Tauet i mellom gjorde jobben sin. Mens vi alle kavet i snøen, gled ekte nordmenn i knickers og knestrømper forbi, mens de ristet på hodet og smattet med tungen. “Tsk, tsk å herje med ungene på den måten”.

Etterhvert som vi ble eldre, har brødrene mine tatt ansvar for sin egen skikjøring. De deltok på skidagene på skolen; jeg satt på en benk i bunnen av bakken. De kjøpte seg snowboard og dro ofte til fjells, jeg holdt meg stort sett på havnivå. Det er dermed vanskelig å hevde at genetikken sto i veien for min utvikling, og jeg må nok skylde på min egen manglende vilje til å utsette meg for beinbrudd og, enda verre, pinlige forestillinger i skibakken. Eksen min Sigurd, tok meg med én gang, da jeg var omkring 19. På toppen av trekket ramlet jeg over ledningen som forsyner heisen med strøm, og jeg skjønte ikke hvorfor alle ble hengende i fjellsiden etter at jeg gikk (falt) av. Før en 12 åring sa, døh – gidder du putte inn igjen kontakten? Vi brukte for øvrig tre timer for å komme oss ned igjen.

Så giftet jeg meg med en nordlending, noe som gjorde det vanskelig å ytterligere utsette min forsinkede skikarriere. Heldigvis fikk vi to barn i rask rekkefølge, så jeg fikk trenert det enda noen år. Å måtte amme er en fin unnskyldning for å ikke stå på ski. Når barna ble store nok, tenkte jeg, kan jeg gå i barnetrekket uten å se ut som en idiot, bare peke på de hjelpeløse små, himle med øynene og smile mildt med mitt innøvde “noen må jo ofre seg” – uttrykk. Perfekt. Bortsett fra at begge ungene ligner på sin far, og for lengst har passert stadiet der de trenger assistanse i bakken. I fjor påske sto barna i familietrekket, mens jeg kavet – liggende-  på det der båndet for toåringer, som praktisk talt ligger på flatmark, helt ute av stand til å komme meg verken opp eller av. Ivar måtte trykke på nødstoppen for å stable meg på beina. Skjønner du? Du er ikke dårlig på ski. 

Folk som meg er dårlige på ski!

 

Share on Facebook

Kortreist og langdrygt

Jeg drømmer om å dyrke egne grønnsaker. Egentlig har jeg ganske mange drømmer i den sjangeren, og har det siste året innsett at jeg burde bodd enda lenger ut på landet, slik at jeg kunne fylle tomten med høns, geiter, hester og, vel, grønnsaker, uten å slippe opp for plass eller vennlig innstilte naboer. Imidlertid er jeg god på visjoner, og mindre god på gjennomføring – særlig over tid. Jeg er derfor ikke særlig egnet til grønnsaksdyrking, eller annet som krever oppmerksomhet og innsats over en lengre periode.

Første gang jeg satte frø i jorden, for tre, fire år siden, plantet jeg reddik, plukksalat og sukkererter i isbokser på altanen. De kom opp som grønne lyn, til min store fryd, og overbefolket snart alle isboksene. Planen var å “kose meg” med å potte om de små spirene etterhvert. Relativt fort fant jeg ut to ting – hvis du planter 1000 reddikfrø, får du 1000 reddikplanter. Det samme gjelder for salat og sukkererter. Det andre er at ompotting er gørrkjedelig, og endeløst, om du har noe slikt som 3000 spirer (mildt overdrevet, men det var sånn det føltes) Dermed mistet jeg nokså fort interessen for de overfylte isboksene, og de ble i all overveienhet overlatt til sin egen skjebne under skåldende sol og høljende regn. Svigermor reddet en del av avlingen, så det ble litt salat og noen få reddiker. Sukkerertene overlevde ikke. Året etter kjøpte jeg drivhus, for da måtte jo alt gå så meget lettere, tenkte jeg.

Nå har det gått noen sesonger, og jeg lærer stadig noe nytt. For eksempel at jeg syns det er mest gøy å plante, og høste. Det i mellom har jeg ikke overskudd til å følge opp, så det blir som det blir.

I fjor ble det sånn. Et knøttlite Halloween – gresskar, som modnet seg ferdig på kjøkkenbenken, et par veldig rare og litt bitre agurker, og en uendelighet av kirsebærtomat (mange flere enn på bildet, altså! De fortsatte bare å komme!) 
I år har Ivar tatt større del i de innledende rundene, i motsetning til før, da han stort sett bedrev førstehjelp på døende planter, forefallende reparasjon av drivhuset etter alle stormene og stille opprydding av alt mitt rot i forbindelse med dette (og andre) prosjekter. Ivar har langt bedre kontinuitetskapasitet enn meg, dessuten er han mye flinkere til å gjøre ordentlig forarbeid. I fjor følte jeg f.eks at jeg kunne avansere til gulrøtter, så jeg kjøpte to pallekarmer og 1 -en- sekk jord. Ivar foreslo at jeg muligens burde investere i mer jord, eller i det aller minste spa opp torva under den sparsomme sengen jeg sådde i. Det følte jeg var komplett bortkastet tid, siden gulrøtter burde greie å vokse seg ned gjennom det som pleide å være en del av plenen vår. Tips til nysådde grønnsaksbønder: det klarer de ikke. 

Fjorårets gulrotavling. Høy Tjernobyl – faktor! (Men gode!) 

I alle fall: takket være Ivar sitt initiativ har vi har allerede sådd og spirt OG pottet om paprika, tomat og en enslig agurkplante av 24 (!) plantede frø. De er mer plasskrevende enn de var for 14 dager siden, men fortsatt for sårbare til å settes ut i drivhuset – så inntil videre bor alle babyene i stua:

 

 

Share on Facebook

Værsjuk

Dette er den tiden på året, da Moder Natur virkelig gjør det vanskelig å bo på disse breddegrader. Dagene har for lengst blitt lysere, vårblomstene har begynt å titte opp av bakken, småfuglene kvitrer, og på oppholdsdager gnistrer solen i kritthvite sunnmørsfjell i horisonten. Det er balsam for sjelen etter en mørk vinter, og man kjenner med hele seg at det endelig går mot vår – og langt der framme, sommer.

I år har vi hatt mye fint vær! Jeg har kjøpt en fem – årsbok, der jeg skriver værnotater, og korte referater om vi har gjort noe spesielt. Min mentale alder er åpenbart 77 år, men jeg har altså lenge ønsket meg en sånn bok, for vi husker jo aldri egentlig hvordan været har vært – så fort vi får en dag med sol, glemmer vi alle regnværsdagene – og omvendt.

Sånn er det nå. Jeg har håndfaste bevis på at det hittil HAR vært mange flotte dager så langt i 2017, men den siste uka har det vært noe solid DRITT! Man skulle tro at de fine dagene vi har hatt, la seg på en slags konto, der man kunne spare seg opp litt tålmodighet når regnet kom. Det kan man ikke, eller i alle fall kan ikke jeg det. Jeg blir først litt overrasket, sånn, oi, var det sånn det var, når man våkner til plaskende regn og tunge skyer. Så blir jeg veldig fort (vi snakker timer) lei, og når det ALDRI ser ut til å ta slutt på elendigheten blir jeg beint fram kok forbanna. Jeg føler meg lurt langt opp i stry – hvert år, selv om jeg VET at det er sånn det er å bo her oppunder Nordpolen – at man først skal bli fristet av de lange, lyse dagene og den stigende solen, for så å bli smadret til jorden av regn og hagl og kuling og føkkings våt jævla snø som legger seg og smelter om en annen, så veiene dekkes av vått slaps og de første vårblomstrene henger med nebbet i den gjørmehaugen som bare i forrige uke så ut som en nyvåken plen.

Hvis det var noen som helst tvil: jeg er værsjuk. Det føles sånn:

Og sånn: Og sånn:

Share on Facebook

Empty nest syndrome

Empty nest syndrome er en ikke – patologisk tilstand som oppstår hos foreldre hvis barn nettopp har forlatt redet.

Det er enda noen år til vår husholdning kun går på to sylindre på fulltid – men jeg merker godt at Ivar og jeg ikke nødvendigvis er inkludert i alle sider av barnas liv lenger. På mange måter en lettelse, ettersom man kan tillate seg å pleie egne behov i dann og vann – men det fører også til et visst omsorgsoverskudd. Det gir seg nokså merkelige utslag av og til.

Her om dagen oppdaget jeg at jeg gikk rundt og snakket til robotstøvsugeren vår, Bromhilda – hun ble døpt da vi fikk henne for et par år siden, mest fordi Ivar omtalte henne som vår italienske hushjelp til alle naboene. Jeg har ikke brydd meg så mye om Bromhilda hittil, for å være helt ærlig har jeg ikke engang lært meg hvordan jeg tømmer henne for hybelkaniner etter endt innsats. Hun har liksom bare vært der, programmert til å jobbe mens vi er borte. Det har stort sett vært Ivar sitt ansvar å spore henne opp når hun ikke finner veien tilbake til ladestasjonen, eller går seg fast i gardiner og ledninger.

Nå for tiden jeg hjemme en time lenger om morgenen, dermed er jeg ofte til stede når Bromhilda skrider til verket – helst i det øyeblikket jeg er ferdig med alt jeg vil rekke før jobb, og setter meg ned med en kaffekopp. Når hun begynner, må jeg reise meg for å flytte stolene bort fra spisebordet, så hun kommer til alle brødsmulene som ligger igjen etter frokost. Så følger jeg etter henne ut på kjøkkenet for å se at hun ikke forsvinner under den delen av kjøkkenbenken som (fremdeles!) mangler sokkel. Jeg har tatt meg selv i å tenke at dette er lite innsatsbesparende i forhold til å dra ut støvsugeren selv – men det blir ytterligere latterlig i det jeg innser at jeg går der som en annen hønemor.
“Ikke gå der, da blir du sittende fast, vet du.”
“Uff, skal du ut i gangen, der er jo trappen!” (Hun har en sensor som hindrer henne i å falle ned, men jeg stoler åpenbart ikke på den.)
“Nei, nei, nå har jeg jo NETTOPP hjulpet deg ut av den vasen med ledninger, hvorfor går du dit igjen?!”

Ivar fikk robotgressklipper av oss til bursdagen sin i fjor. Hvis jeg ser ham følge etter den og snakke med den, tror jeg vi må vurdere å skaffe oss en hund.

Share on Facebook

Etargilde

Halloween innleder årets ete – maraton. For det første kommer ungene hjem med mer godteri enn de klarer å spise opp, så jeg ofrer meg naturligvis for å få det unna. (Vi kaster ikke Halloween – snop her i huset, nei!) Nå er det straks en uke siden knask – eller knep- runden, og på stuebordet står fremdeles skåler med de dropsene alle liker minst. De varer nok en uke til.

I tillegg kommer bursdager, skolearrangementer, juleavslutninger og andre sosiale sammenkomster tettere enn hagl fram mot jul. Om ikke lenge er det på tide å begynne på julebaksten, noe som betyr at jeg kommer til å spise småkaker til kaffen fire ganger daglig. Alt dette før vi i det hele tatt har begynt å tenke på selve julematen, romjulsfestene og familiesammenkomstene, og nyttårsaften, og all restematen vi må kvitte oss med i januar, samtidig som vi skal begynne et nytt og bedre liv.

Tilgjengelighet svikter min begresningsevne. Inneholder det sukker, og det er tilgjengelig, vil jeg spise det. Dessuten sliter jeg med å kaste noe som kan brukes – derfor vil jeg så fort dette innlegget er ferdig, spise nok et stykke gresskarpai, som ingen egentlig er særlig begeistret for, men som jeg uansett lager hvert år, fordi jeg ikke makter å kaste to kilo gresskarinnmat. Etterpå skal jeg lage gresskarmuffins av de siste restene av gresskarpure. Så skal vi ut til foreldrene mine, der barna har sovet i natt. Kanskje er det noe restemat etter broren min sin bursdag i går. Selv om jeg egentlig fortsatt er stappmett etter all tapasen fra det andre selskapet vi var i.

Huff. Vel. I – landsproblemer, er også problemer, antar jeg.

 

Share on Facebook

Husmorporno

Ingen som kjenner meg godt, ville kalt meg en ryddig person. Ingen som har møtt meg én gang heller. Men inni meg, bak alt det ytre rotet, bor det en infernalsk pedant som helst ville fargekodet garderoben og sortert krydderet alfabetisk etter opprinnelsesland.

Ironisk nok er det min indre pedant som har hindret meg i å ha orden; jeg tar for meg så mye på en gang, og gjør det så omstendelig, at oppgaven blir uoverkommelig. Da jeg var barn, og hadde stadige krangler med min mor om tilstanden rommet mitt befant seg i, foregikk rydding slik at jeg rev absolutt alt ut av skapene, og begynte å sortere. Midt i prosessen skjedde en av to ting: jeg ble lei, eller jeg fant et Donald – blad jeg ikke hadde lest på en stund. Rommet mitt var mer rotete enn da jeg begynte, inntil jeg så den blodåren i pannen til mamma, som antydet at jeg hadde omtrent fem sekunder å grave fram gulvflaten igjen. Da trødde jeg alt tilbake i skapene.

De siste par årene har har jeg blitt flinkere til mye. Blant annet har jeg oppdaget den berusende gleden av å KASTE! Jeg har alltid vært latterlig sentimental til ting, og tar vare på alt mulig. Nå leter jeg hele tiden etter noe å kvitte meg med, og jeg reorganiserer skuffer og skap så fort jeg får en mulighet.

Jeg har også oppdaget en rekke youtubere som har gått gjennom den samme oppvåkningen. Du kan søke på The KonMari Method, minimalisme, eller decluttering, og få opp en uendelighet av videoer som forklarer hvordan du skal kvitte deg med de emosjonlle bindingene du har til ting, rydde opp i livet og omgivelsene, og få det bedre med deg selv. Se f.eks på hun her, er det ikke noe nærmest erotisk over måten hun organiserer alle sakene sine? Jeg blir i alle fall helt salig av å se på. Her en dag så jeg en 11 minutter lang video av en dame fra innerste midtvesten som vasket huset sitt. Hun vasket huset. I 11 redigerte minutter. Da tenkte jeg at jeg kanskje har nådd et punkt der jeg bør utivde søkeordshistorikken min litt, men i alle fall: det er veldig inspirerende.

Nå høres det ut som om huset vårt også burde se ut som en minimalist bodde der. Det kan jeg jo bare si, at det gjør det ikke. Jeg må ta en ting i gangen, og foreløpig har jeg fått noenlunde kontroll på kjøkkenet. Resten av huset…. vel, det flyter som vanlig. Kanskje mer enn vanlig.

En ting jeg har tenkt på en stund, er at det aldri er samsvar mellom når huset vårt faktisk ER ryddig, og når det kommer besøk. Hver gang jeg får ånden over meg, og faktisk får orden på alle (de synlige) flatene i huset samtidig, kan jeg være sikker på at det ikke er en lyd å høre fra noen. Men så fort huset er tilbake i normaltilstand, eller helst verre, er det noen som stikker innom med fire minutters forvarsel:
 


Share on Facebook

Storsinn

Jeg innrømmer det gjerne: jeg elsker å ha rett. Å leve ut dette trekket ved min personlighet er dessverre lite kompatibelt med et lykkelig ekteskap. Derfor prøver jeg hardt å ikke hovere over mine små og store seire i hverdagen.

En gjenganger i vårt samliv, er at Ivar spør om jeg vet hvor et eller annet han trenger er. Dette spørsmålet kan avstedkomme en av to reaksjoner hos meg, enten blir jeg irritert over at han ikke selv har oversikt over tingene sine – eller at jeg med lett overlegen mine kan fortelle ham nøyaktig hvor det ligger, helst et sted der han allerede har lett. Mitt stolteste øyeblikk i så henseende var i fjor, da han ringte meg fordi han lette etter årskortet til akvariet. På tidspunktet befant jeg meg på et fjell i Chamonix, på vei for å se på isbreen Mer de Glace. Midt i en sykt lang oppoverbakke, tusenvis av kilometer unna, kunne jeg uten å blunke fortelle Ivar at årskortet lå arkivert i den lilla permen på kontoret i kjelleren, merket “Mariann” med dymo – sticker; sortert bakerst under filmappen “Diverse 2015″. Jeg følte meg så skamløst suveren, at jeg knapt berørte bakken resten av veien til topps, og jeg kommer til å minne Ivar på denne episoden minst en gang i året til en av oss dør. Og sikkert enda lenger. (At det nevnte kontoret nå, et år senere, ser ut som Berlin anno 1945, trenger vi ikke snakke om. Jeg holder på.)

Å utvise storsinn er imidlertid langt mer taktisk enn å feire enhver liten hverdagsseier. Særlig siden det ekteskapelige overtaket har en tendens til å bølge litt fram og tilbake. Ivar er f.eks veldig flink til å late som ingenting hver gang jeg ikke får el – bilen vår til å virke. Og etter 8 års ekteskap lar han endelig være å kommentere progresjonen når jeg setter i gang et større rydd – og – sorterprosjekt. Noe som fort kan *host* prege huset… en stund.

Share on Facebook

Livsløgner

Jeg er nok selv hun nr. 2. Men jeg er gift med nr. 3…… ;)

 

Share on Facebook

Noe utrolig har skjedd!

Skulle ønske jeg kunne delt dette 1. april. Det ville vært en bra spøk at dette faktisk er sant.

I morges plasserte jeg som vanlig min snart 17 år gamle ara, Mogway, på badevasken mens jeg stelte meg. Han så litt pjusk ut, så jeg bøyde meg ned for å gi ham en suss. Da fløy han i synet på meg, beit seg fast i nesen med slik kraft at blodet silte. Jeg måtte slite ham løs. Det var ikke vondt, antagelig fordi jeg ble så sjokkert, og fordi han fikk tak på den tykkeste delen av nesevingen. Jeg så meg i speilet, blodstrømmen rakk meg til leppa og jeg så et u – formet hull i huden som antagelig blir et fint arr. Mogway krøp sammen som om han var skamfull. Eller syk. Noe var i alle fall alvorlig galt, jeg har aldri sett ham sånn før! Kjente han meg ikke igjen? Jeg farget håret mitt drastisk i går, ble han redd den røde luggen? Jeg gjorde meg ferdig, bar ham tilbake i buret, ordnet barna og fulgte dem til skole og barnehage.
Mogway <3
Jeg tittet inn til Mogway før vi forlot huset, han lå paddeflat i bunnen av buret, en uhyrlig tanke for en frisk fugl. Jeg ble fra meg av bekymring og dårlig samvittighet. Hvordan hadde jeg kunnet overse tegnene, jeg hadde jo lagt merke til at han tullet med maten, at han hadde nappet seg i fjærene på brystet, og at jeg flere ganger hadde sett ham sitte på bunnen av buret. Men jeg trodde han kanskje var litt matlei, at han kjedet seg siden jeg har hatt lite tid til ham i det siste, at han likte å sitte på den hjemmelagde stigen jeg satte i buret hans, som han plukket i stkykker slik at pinnene ble liggende i bunnen. Jeg hadde ham jo ute hver dag, og han var kvikk da. Hadde han fått kreft? Blitt alvorlig deprimert? Hadde han fått en infeksjon, fordi jeg ikke hadde vasket buret på altfor lenge?

Egentlig skulle jeg på jobb, men måtte hjem for å sjekke Mogway og evt. kjøre ham til dyrlegen. Han lå fortsatt, men klatret opp på pinnen sin da jeg kom inn. Han åpnet nebbet og blåste seg opp (en trusel) da jeg skulle løfte ham ut. Nølende steg han på hånden min. Jeg tenkte å kose med ham, men han hugg etter fingrene mine (bet ikke) så jeg måtte slippe ham. Nede på gulvet smatt han under sofaen. Han liker å sitte under møbler, han blir veldig leken og tøysete når han får lov til å gå under skapet på badet f.eks – men nå rømte han rett og slett fra meg. Jeg tenkte at dyr gjemmer seg for å dø, og holdt på å gråte av redsel.

Jeg la meg ned for å se om han krøp sammen der under sofaen, men tvert i mot så han pigg og glad ut, plukket nysgjerrig rundt seg og møtte blikket mitt med et “smil” slik han vanligvis gjør. En forsiktig lettelse rislet rundt hjertet mitt, kanskje det likevel kunne gå bra? Jeg plasserte ham i vinduet så han kunne se ut mens jeg vakset buret hans.

Og der så jeg det.

Et egg! Jeg trodde ikke mine egne øyne, jeg tenkte faktisk at noen hadde lagt det der for å lure meg! Men det var mindre enn et hønseegg, og plutselig ble det helt åpenbart hvorfor Mogway fra så aggressiv, og hvorfor han søkte seg til bunnen av buret så mye! “Han” var blitt mamma!
Mogway har alltid blitt omtalt som “han”, selv om jeg på direkte spørsmål har svart at “han” sannsynligvis er en hun, fordi – eh – hun er nokså spedbygd. Araer må DNA – testes for å kjønnsbestemmes, men jeg har aldri brydd meg om å gjøre det. Jeg vet at fugler kan få egg selv om de ikke har partner, men jeg tror ikke det er særlig vanlig for store papegøyer. (Det dreier seg naturligvis om et ubefruktet egg, som aldri kan bli en kylling) OG, jeg har hatt Mogway i 16 hekkesesonger før dette, og aldri, aldri har jeg opplevd at… hun (dette blir uvant!) har lagt egg. Jeg ble fullstendig tatt på senga, og veldig, veldig letta!:)

Jeg snakket med fugleoppretteren som solgte meg Mogway i sin tid, han sa at dette var helt normalt. Jeg skulle fjerne eggene om det kom flere, så ville alt komme i vanlig gjenge om noen dager. Så nå venter vi på flere papegøye – påske – egg! :)
Viktor syns det var kjempestas å få et papegøye -egg, så vi skal ha det med i barnehagen og vise det fram.

Share on Facebook