Froskelår og eplemuffins

Da vi kom hjem i ettermiddag, satt det en liten padde midt på gulvet i gangen vår. Den var dekket av støv og hybelkaniner, og så veldig tørr og stakkarslig ut. Antagelig har den trodd den var lur, sneket seg inn og gjemt seg i en krok og blitt der noen dager, inntil den fant ut at et vindfang er et ublidt sted for et amfibium i lengden. Halvdød har den tatt sjansen på å sette seg i lyset, og antagelig tenkt at det fikk briste eller bære.

Det er syndeflod utenfor i øyeblikket, så vi slapp den slappe padden ut i en nokså dyp pytt i innkjørselen, så vi kunne se den komme til seg selv. Det gjorde den, og etter en svømmetur satte den seg på det dypeste punktet i vannet og nøt sitt naturlige element.

Jeg reddet en pinnsvinbaby i dag også. Den vraltet rett foran bilen vår på da vi var på vei ut til foreldrene mine. “STOPP, den må bort fra veien!”, og utrolig nok stoppet mannen min. Jeg løftet pinnsvinungen forsiktig og strente rett mot bilen med den piggete ballen i hendene. Vinduet på førersiden åpnet seg langsomt. “SETT den i grøftekanten”, fulgt av det det eneste argumentet som ville klart å presse litt fornuft inn i skallen min i sånne øyeblikk – mora er sikkert rett i nærheten, den dauer om du tar den med deg! (Jeg skulle ikke ta den med hjem, jeg tenkte å sette den ut på tomta til foreldrene mine) Men jeg satte den i gresset og håper den holder seg unna asfalten.

Egentlig var det slett ikke dette jeg skulle skrive om. Det er et par uker siden skolestart, og jeg kjenner allerede på matpakke – prestasjonsangst. Så jeg laget noen matmuffins med eple og kanel i går kveld. Jeg brukte denne oppskriften, bare at jeg byttet ut halvparten av hvetemelet med havremel, sukkeret med en spiseskje sukrin og litt honning. Og jeg brukte bare ett eple, for jeg hadde ikke flere. De ble litt kompakte, men absolutt et godt alternativ til de trøtte brødskivene jeg har sendt med hittil. Jeg kokte plommesyltetøy også i går, og det var kjempegodt på.

Share on Facebook

Hjernens skattkammer

Man sier at det er på barna man ser at tiden går. Ikke direkte usant, men om det er en ting som viser med all mulig tydelighet at tiden har galoppert, så er det dine gamle musikkavspillingsenheter.

I går måtte jeg lete opp russeavisen fra avgangsåret mitt, fordi jeg prøver å nøste opp i en gammel tråd som har viklet seg inn i hjernebarken min den siste uken. (Et navn som jeg ikke klarer å plassere i hukommelsen – utrolig enerverende) Russeavisen visste jeg lå i et av de nederste sedimentene i en kiste jeg bruker til denslags relikvier. Jeg har ikke åpnet den på flere år, og sist tydeligvis bare for å slenge inn en haug gamle julekort, bursdagshilsner og reiseminner. En mengde tanker jeg har glemt at jeg har tenkt, boblet til overflaten. Rart hvordan døde ting kan sette i gang så mange følelser.

Det første som slo meg var at det ser ut til at jeg over flere år har hatt et patologisk behov for å ta vare på ombordstigningskort, museumsbilletter, bykart og severdighetsbrosjyrer. Jeg fant en avis fra en vilkårlig dato i 1999, som jeg har en vag anelse om at jeg skulle ta vare på, fordi alt fra 1999 kom til å bli verdifullt en vakker dag. Alt jeg kom over i denne kategorien gikk i søpla, men innimellom alt jeg ikke skjønner hvorfor jeg har spart, fant jeg en mengde andre minner. Gamle kassetter, for eksempel. Plutselig husket jeg at vi hørte på Ti i Skuddet hver uke, og satt med fingrene på rec og play for å ta opp favorittsangen. 90 – tallets piratkopiering! 

Bilder av mennesker du en gang hadde en relasjon til, som du aldri kommer til å se igjen. Noen fordi du ikke ønsker det, andre fordi du ikke lenger har muligheten. Noen bilder gjør det godt å kaste, andre legges varsomt tilbake i konvolutten og spares til neste tur ned Memory Lane.

Andre er mer av den morsomme sorten. Den gule mappen sendte Sunnmørsposten ut til alle barn som fikk en tegning på trykk på Kompis – siden, et konsept jeg har glemt for flere tiår siden. Med det samme jeg så mappen, husket jeg hvilken tegning jeg hadde laget, og hvor stolt jeg var av den. Tegningen ligger også i kisten, men lenger ned enn jeg grov meg i går. Et skolebilde fra 6. klasse. Gud, jeg husker den sveisen, jeg kan fortsatt kjenne følelsen av tøystrikkene vi brukte, som vi kjøpte på Adelsten. Mamma pleide å sy “scrunchies” av stoffrester, som vi kunne ha utenpå kjøpestrikkene, for mer en mer “fluffy” look. Hamsteren var lillebroren min sin, den het Snufs – Herman og var en underlig skapning. Den hadde helt abnorm hårvekst, og lignet mer og mer på et marsvin i miniatyr. Hesten er Karitulla, den første fórhesten jeg hadde, og det er ungdomskjæresten som sitter i salen sammen med lillebroren min. Han hadde lenger hår enn meg i mange år, men en aprildag i 1997 fant han omsider mot til å klippe seg kort. Han har heldigvis holdt seg til det siden.

Jeg lo da jeg fant denne saken:

Den er av nyere dato, relativt sett – jeg tror den sto på bryllupskaken til meg og mannen min for ni år siden, eller i alle fall er den fra kakebordet, og på et tidspunkt falt den overende og brudgommen mistet hodet. Bryllupskaken vår var en katastrofe, bakeriet hadde glemt bestillingen, så de slengte den sammen mens vi spiste bryllupsmiddag. Den var skakk og skjev da den ble levert, all dekoren var feil, og timen vi hadde brukt i panleggingsmøte med konditoren virket temmelig bortkastet. Det ble en morsom historie og jeg er mer opptatt av morsomme historier enn en perfekt bryllupskake.

Jeg prøver å kaste ting som ikke lenger har noen verdi eller funksjon, og alle YouTube – videoer jeg har sett om decluttering oppfordrer en til å kvitte seg med vekten fra fortiden. Minnene blir ikke borte, selv om tingen som holder minnet blir borte, sier de. Det er ikke alltid sant. Man kan ikke klamre seg til alt mulig, men noen epoker er det fint å kunne huske. Det er noe med veien man har gått for å komme dit man er, og alt det der. Det meste av det jeg pakket opp i går, ble pakket ned igjen.

Share on Facebook

Sjørøvergull

Jeg fkk plutselig ånden over meg mens jeg ryddet et rom i kjelleren, og fant noe gammel hobbymaling.

Jeg kjøpte noen trehvite oppbevaringsboksene for noen år siden på Nille. De er billige og praktiske, egentlig fine som de er, men gøy å fornye litt. Jeg malte den ene med matt, svart hobbymaling fra Panduro og la over et lag med Lady gullmaling. Begge er vannbaserte, tørker veldig fort og er enkle å ha med å gjøre.

Vet ikke helt hvor jeg skal ha den enda, men tenker på kontoret med post og papirer og slikt i.
Her er andre ting jeg har malt tidligere med den samme fargekombinasjonen. Lysfatet/ serveringsbrettet har jeg lagt mer gullmaling på, da blir effekten sterkere. Det er finest med mørke farger i bunn, syns jeg. Det er mye røde pigmenter i gullfargen, og effekten blir fort skrikende og voldsom om bunnfargen ikke er litt diskret.

En gammel mini- kommode som jeg har prøvd å kvitte meg med mange ganger, men jeg tar den alltid ut av “gi -bort -kassen” når jeg rydder, selv om jeg egentlig ikke har bruk for den. Jeg syns den er så søt! Den har alltid vært svart, men nokså bleket og slitt, så jeg malte den også med sortmalingen før den fikk et strøk gull på seg. 

Denne ble ikke så fotogen, haha! Det er en Quality Street – boks, som jeg kledde med marmorpreget kontaktplast for en tid tilbake. Det var ikke mulig å få den pent til på lokket, så det var fortsatt i sin opprinnelige stand inntil nå. Det ble ikke så fint med maling på heller, men den skal uansett ikke stå til framme, jeg bruker den bare til oppbevaring av hobbyting. Det går mot høst, og da er det koselig med slike små prosjekter!

 

Share on Facebook

Agurknytt

Jeg var spent på drivhuset da jeg nylig kom hjem fra ferie, mens vi var borte har det skjedd veldig mye! 

Ikke at jeg skal ta noen som helst slags ære. Noen husker kanskje dette innlegget fra i vår, der jeg fortalte om min litt vinglete pliktfølelse når det kommer til grønnsakshagen. Jeg syns det er morsomt å så, og høste, det i mellom klarer jeg liksom ikke å opprettholde nok engasjement for. Altså… det som er selve jobben… så alt det har mannen tatt ansvar for, i drivhuset som jeg absolutt skulle ha. (Og som han måtte bygge)

Se så fint! Rene jungelen inne i det lille drivhuset vårt, men det er akkurat plass så lenge *noen* passer på å forhindre at agurkplantene tar seg altfor mye til rette. I fjor hadde vi ca 10 kubikk agurkplante, som produserte to, nokså bitre agurker. I år er det så mange, og så store at jeg tror jeg må sylte ned noen.

De stakkars spirene som vi satte ut fikk en røff start. Det var mye sol, men nokså kaldt i tiden etterpå, så det gikk bekymringsfullt langsomt en lang stund. Men så begynte det å skje ting! Og da reiste vi på ferie. Heldigvis har vi venner som også har drivhus, så vi byttet på å passe på hverandres.

Vi slet med agurkplantene, frøene ville ikke spire, og de få som kom opp døde etter kort tid. Vi plantet over 30 frø, nå er 3- 4 av dem sterke planter, med en mengde store agurker og enda flere på vei. En klase kirsebærtomat blir modne når det blir litt sol igjen, og noen av paprikaene har også fått små, grønne frukter. Vi har også noen gulrøtter på nordsiden av tomta som også ser ut til å stå fint. Det enste som gikk katastrofalt dårlig var jordbæra, den trivdes ikke verken i drivhuset eller i hagen, mange av plantene døde, de som overlevde produserte få blomster, svært få blomster ble til bær, og de bæra som kom, tok skjora med det samme de fikk antydning til rødme.

Det er noe helt eget å kunne gå ut av huset og hente sin egen mat. Og det er når jeg skriver sånne ting at jeg skjønner hvor mye vi, samfunnet, har fjernet oss fra noe så grunnleggende som kunnskap om å dyrke jorda. Jeg må stoppe meg selv fra å skrive en avhandling om hvorfor så mange drømmer om enklere liv nå for tiden, med langsommere innhold, slik som dette, å være selvforsynt og ha god tid. Jeg nøyer meg med å konstatere min egen barnslige glede ved å gå ut i drivhuset og plukke en agurk til søndagsfrokosten. (Ok, greit, jeg har nettopp hatt ferie i to uker og jeg er fortsatt på midnattsol – tid. Jeg sto opp til lunsj, og dette var mitt første måltid i går. Og hvis jeg ikke hadde måttet gå ut i drivhuset, ville omeletten min ikke blitt så brent!)

 

Share on Facebook

Motordeler og blondeduker

Årets siste feriedager tilbringes på landsbygda nordpå. Her nytes late dager med flott natur, sosialt samvær med familie og venner, og opptil flere dager med sol og varme. Jeg skal jeg ikke utbrodere akkurat dette til kjedsommelighet, det var bare for å sette scenen for min nyeste bilhistorie.

Her om dagen hadde jeg et ærend et stykke bortetter veien, så jeg brukte en av bilene som er tilgjengelig for utlån på gården. Det er vanskelig å beskrive denne farkosten uten å fornærme eieren, så jeg må først si at det er utrolig snilt at vi fikk låne den og at den stort sett fungerer etter intensjonen. Kjøreopplevelsen er imidlertid tilsvarende en pappeske trukket med aluminiumsfolie, med fire hjul vilkårlig montert med løse bolter.

I det jeg la i vei mot destinasjonen, hørte jeg i grunn med det samme at motoren gav fra seg et litt større lydrepertoar enn jeg har lagt merke til tidligere. Nå snakker vi ikke om et kjøretøy fra dette årtusenet, så jeg skrev de nye lydene på alderskontoen. Etter et par hundre meter, begynte det imidlertid å lyse “STOP” i lysende orange skrift i dashen. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å ta gode avgjørelser i bilsammenheng, så i dette tilfellet bestemte jeg meg for å innhente en second opinion. Jeg ringte gemalen som befant seg på fisketur, for å spørre om det hadde noe for seg å lytte til oppfordringen fra bilen. Han, som sto midtfjords til knes i sprellende torsk og prøvde å få sluken ut av kjeften på den siste fisken, sa at det sannsynligvis gikk bra å kjøre et stykke til, så jeg og min mann – som for øvrig er maskiningeniør – ble enige om at det tryggeste var å ikke stoppe motoren, siden batterilampen også begynte å lyse rødt. Ja, sånn at jeg kunne komme meg hjem, tenkte vi.

Jeg skulle heldigvis ikke særlig langt, for det ble en mistenkelig lukt av brent gummi inne i kupeen relativt kort tid etter, så jeg kjørte inn til siden og stoppet motoren. Jeg innhentet assistanse på stedet fra to karer med motorerfaring. De konkluderte med et blikk under panseret (og røykskyen som sto opp derfra) at diagnosen var svidd startmotor. De dyttet bilen i gang igjen, så jeg kunne krype hjem uten bruk av nevnte motordel.

Gemalen kom tilbake fra fisketur, og som medskyldig (kremt) tok han på seg oppgaven å skru ut den ødelagte delen. Jeg som hovedanklaget, følte nok skyld til at jeg ble med opp i garasjen som moralsk støtte. (Noe ut over det kan jeg normalt ikke bidra med i slike sammenhenger.) Å få ut startmotoren viste seg lettere tenkt enn gjort, for den ene skruen var plassert så skinnbarlig utilgjengelig at den var umulig å lokalisere uten inngående kjennskap til den aktuelle modellen. Jeg kunne høre på glosestyrken at min nordnorske mann begynte å bli en smule utålmodig, så jeg gjorde det enhver kvinne gjør i en krisesituasjon – jeg Googlet. “Hvordan skifte startmotor på Peugot 307″

Litt overraskende fant jeg umiddelbart en 6 år gammel forumtråd på engelsk der noen hadde nøyaktig tilsvarende problemstilling. “Jeg har lokalisert to av skruene, men finner ikke den tredje og siste” leste jeg høyt, før det litt skrøpelige internettet akkurat der tok seg en pause.
- Kan du kanskje fortælle mæ nokka nytt i den sammenhængen?!, hørte jeg fra under motoren, der mannen med tilkjempet ro ventet på resten av høytlesningen. Lynraskt forflyttet jeg med til et sted med bedre dekning, og kunne følgelig formidle et pinlig omstendelig svar fra en kar som nylig hadde foretatt samme operasjon. Ikke lite stolt kunne jeg konstatere at mitt bidrag førte til at den bortgjemte bolten ble funnet betydelig raskere enn den ellers ville ha blitt, ettersom det ble lett grundig fra undersiden av motoren. Hvis du skal skifte startmotor på en Peugot 307, må du ta den siste bolten ovenfra. Legg deg det på minnet, så kan du muligens briljere med denne kjensgjerningen selv, på et senere tidspunkt.

Etter ytterligere innsats, var startmotoren frigitt fra sin tilværelse inne i motorrommet, og vi kunne starte jakten på en ny. En ringerunde senere, kunne minst et par steder inne i byen skilte med en mulig erstatter av riktig sort. Så da ble det bytur.

Noen timer senere måtte vi erkjenne at INGEN hadde helt rette arten startmotor, så vi måtte bestille en. Jeg vil tro de fleste vi var innom hadde et sterkt ønske om å bistå oss i nøden, ettersom den ødelagte delen ble presentert som dette.

Den ene mekanikeren kommenterte forsiktig: blir ikkje kjærringa di førrbannja når du bruke blondedukan til å pakke inn motordelan?

Om lykken står oss bi, kommer rette sorten til gards i morgen, etter nok en “svipptur” til byen langsetter den humpete landevei – med en annen bil. Forhåpentligvis i tide til at eieren ankommer etter sitt opphold i veldig fjerne strøk. Kjære deg, hvis du leser dette på en eller annen flyplass et eller annet sted i en annen tidssone: jeg kan nesten garantere at bilen din vil starte bedre enn noensinne når du kommer hjem.

I motsatt fall blir dette en føljetong.

Share on Facebook

Hvor lenge varer feriefølelsen?

I alle fall kortere enn den flassende brunfargen. Til og med kortere enn tiden det tar å vaske opp klærne i bagasjen.

Hver gang jeg drar noe sted, ønsker jeg at jeg kunne ta med meg noe av opplevelsen hjem til hverdagen, roen i kroppen, gleden over å ha fri. Men feriefølelsen drukner altfor fort i den daglige tralten, rutinen og de huslige oppgavene. Plutselig våkner man en vanlig tirsdag og føler seg litt gretten, alt kjennes som før, som om man aldri har vært borte. Det skulle vært en mental konto man kunne gjøre innskudd i mens man var på ferie, og gjøre uttak når man trengte det hjemme.

Jeg har kommet til en konklusjon da, i dag, en litt muggen og umotivert morgen, der alt føltes akkurat litt for grått. Ferie for meg er ikke nødvendigvis sol og strand, god mat og fremmede steder. Ferie er like mye fravær av plikter, muligheten til å bruke tiden sin til akkurat det man vil. Det er ikke så lett hjemme når man jobber og har familie, men det ER mulig. Det handler om disse øyeblikkene, som til vanlig bare flyter av sted uten at vi merker det. Vi er bevisstløse, går på autopilot, og altfor ofte ønsker vi oss til steder vi ikke kan være, til ting vi ikke får opplevd, og alt vi skulle ønske vi kunne gjøre. Vi skulle ønske været var litt bedre, så vi kunne dra på stranden. Vi skulle ønske vi hadde mer tid, så vi kunne finne på noe sammen med venner. Vi skulle ønske vi hadde mer overskudd, så vi fikk gjort unna alt som burde vært gjort.

Jeg vil ta kontroll på flere av disse øyeblikkene, som man går glipp av fordi man ikke er mentalt til stede. Carpe diem, og alt det der. Dessverre har arbeidende foreldre sjelden mulighet til å carpe en hel diem, altfor mye annet krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse. Men vi kan senke ambisjonene, tenke at vi i det minste skal carpe et og annet øyeblikk. Det er faktisk bittelitt ferie på en helt vanlig dag.

I går kjørte jeg og handlet. Det var en fin kveld, skyet, men fjorden lå blank og det var ikke verken vind eller regn. Jeg kjøpte sushi og en tegneserie, og satte meg på et svaberg i fjæra. Det var ingen andre der, bare sjøfugler og meg. Jeg spiste billig sushi med fjordutsikt, mens jeg leste Tegnehanne til jeg ble oppspist av knott, og det var utrolig fint. Ikke knotten da, men det var 15 minutter før det som bare var mine, som gav meg noe, på ordentlig. Feriefølelse.

I morges var det ikke så verst vær, ikke strålende, men jeg satte pris på å kunne gå i t-skjorte til bussen. Det tar 10 – 15 minutter, og det er egentlig flott langs veien. Jeg legger bare ikke så godt merke til det alltid. Jeg tenkte at hvis jeg hadde fri i dag, så ville jeg kanskje gått meg en fjelltur. Jeg rekker ikke det, men jeg går jo her, nå – det er jo ganske fint? Ikke sant?

Jeg kom hjem til tomt hus, og kunne lage en rask middag fordi jeg hadde gjort den klar kvelden før. Luksus, begge deler. Jeg drakk kaffe på terrassen med sjokolade og en ny bok. Lykke.
Været holdt ikke helt inn i dag, men hva så, det er mye kos i et ullpledd og en papegøye.

Vi kan gjøre hverdagen lettere, lysere og mer ferieaktig hvis vi nøyer oss med mindre. Fem minutter ute av tralten, gjør noe annet, ta med kaffen ut, se på solnedgangen, gå på kafe, ring en venninne – rett og slett ta en mikroferie! Det er kos, det!

 

Share on Facebook

Dårlig kommunikasjon

Jeg syns det er godt å slippe å kjøre bil til og fra jobb – av selvforklarende årsaker for de som har lest bloggen min lenge! Jeg sparer masse penger på å ta bussen, og det er behagelig å slippe å bale med parkering og… egentlig kjøring generelt, det var alltid mye styr med meg og den bilen…!

Nå er det ikke alltid en dans på roser å kjøre kollektivt heller. Jeg bor på et lite sted med sparsom bussforbindelse, så det er litt kritisk at man faktisk rekker den planlagte avgangen. Hvis ikke er det fort en time eller mer til neste. For en som stort sett er ute i siste minutt til alt mulig, får jeg en utilsiktet spurt etter en og annen buss, f.eks i forgårs etter jobb. Bussen passerte meg i det jeg ventet på grønt lys på vei bort på stoppet, og jeg løp som en gal etter den da jeg endelig fikk krysse gata. Heldigvis så sjåføren at jeg skulle være med og ventet på meg, til tross for at ingen andre passasjerer skulle på. Tilfeldigvis kom ei jeg kjenner kjørende forbi idet jeg nærmet meg bussen, hun så min gaselleaktige galopp, slengte bilen inn i busslomma mens hun la seg på fløyta. Litt mindre gaselleaktig kunne jeg altså kaste meg inn i bilen hennes, nærmest i spranget, og vi passerte bussen som fortsatt sto der og ventet på meg.

Seks minutter senere takket jeg for skyssen på busstoppet nedenfor boligfeltet der jeg bor, en tungt trafikkert 80 – sone. Mens jeg nok en gang ble stående å vente på å krysse veien, kom bussen jeg skulle sittet på kjørende. Den blinker inn til siden, og jeg står så langt ute mot veibanen at jeg faktisk må flytte meg for at han skal komme seg inn på busslomma. Kjære vene, han kunne vel sluppet av folk to meter lenger fram, det er god plass, tenkte jeg. Men det ER ingen som skal av, han venter på at jeg skal gå PÅ! Igjen! Heldigvis ble det en luke i trafikken akkurat da, så jeg kan luske meg beskjemmet over veien så sjåføren forstår at jeg ikke skal sitte på denne gangen heller.


Morgenen etter tok jeg en annen veske enn vanlig, og til tross for at jeg hadde gjort meg ærend å flytte busskortet over i den rette veska, klarte jeg likevel å glemme det igjen på kommoden hjemme. Jeg hadde verken kort eller kontanter med meg heller, så den som måtte tigge seg til en gratis busstur til jobb, var selvfølgelig meg. Og selvfølgelig var det den samme sjåføren som stoppet for meg to ganger dagen før! *rødme*

I det “deilige” sommerværet vi har hatt i det siste, har jeg brukt denne snasne regnjakken hver dag, drivende hvit med røde detaljer, garantert å klistre seg i hukommelsen. Note to self, øve på speilselfier og vaske speilet i kjellergangen. 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook

Når dyrene blir syke

For et par dager siden la jeg merke til at den ene nymfeparakitten vår virket litt pjuskete. Nå som det har vært litt varme, har de fått vært ute i volieren oftere. Det er fortsatt nytt for dem å være ute i frisk luft, så jeg ser de blir ekstra trøtte når de har vært ute noen timer. Da jeg kom ut for å gi frokost her om dagen, fløy han ikke ned i matskålen som han pleier, og han var uvanlig stille. Da jeg kom hjem fra jobb, satt han som en liten fjærball på pinnen sin, helt tydelig ikke i form.

Av instinkt vil en fugl skjule sykdom så lenge den klarer. Når man først ser at de er syke, er det ofte for sent. Vi har hatt nymfer som har dødd under 48 timer etter første synlige sykdomstegn, så jeg ble veldig bekymret for denne, der han satt med puffede fjær og lukkede øyne. Sannsynligvis har han pådratt seg en liten forkjølelse etter å ha stått ute noen timer i helgen. Jeg tenkte jeg skulle skru opp varmen i fuglehuset, bare for å oppdage at Mogway hadde geskjeftiget seg med å gnage opp ledningen til varmeovnen den dagen! Heldigvis har ikke fugler spytt, så de får ikke strøm i seg.

Må nok finne en annen løsning på varmekilde i fuglehuset!! Araen har aldri tygget på ledninger, men nå fikk hun det tydeligvis over seg at hun måtte prøve! 

Jeg tok den syke nymfen inn, så nå står den på badegulvet og får stell og pleie der. Den ser litt kvikkere ut nå, og jeg håper virkelig det går bra. Den spiser frø og virker å ha normal fordøyelse, så det er et godt tegn. Ute i fuglehuset venter kompisen dens, og skjønner nok ikke hvorfor den plutselig ble alene i nymfeavdelingen.

Stakkar liten, håper den føler seg raskt bedre! 

Share on Facebook