Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook

Når dyrene blir syke

For et par dager siden la jeg merke til at den ene nymfeparakitten vår virket litt pjuskete. Nå som det har vært litt varme, har de fått vært ute i volieren oftere. Det er fortsatt nytt for dem å være ute i frisk luft, så jeg ser de blir ekstra trøtte når de har vært ute noen timer. Da jeg kom ut for å gi frokost her om dagen, fløy han ikke ned i matskålen som han pleier, og han var uvanlig stille. Da jeg kom hjem fra jobb, satt han som en liten fjærball på pinnen sin, helt tydelig ikke i form.

Av instinkt vil en fugl skjule sykdom så lenge den klarer. Når man først ser at de er syke, er det ofte for sent. Vi har hatt nymfer som har dødd under 48 timer etter første synlige sykdomstegn, så jeg ble veldig bekymret for denne, der han satt med puffede fjær og lukkede øyne. Sannsynligvis har han pådratt seg en liten forkjølelse etter å ha stått ute noen timer i helgen. Jeg tenkte jeg skulle skru opp varmen i fuglehuset, bare for å oppdage at Mogway hadde geskjeftiget seg med å gnage opp ledningen til varmeovnen den dagen! Heldigvis har ikke fugler spytt, så de får ikke strøm i seg.

Må nok finne en annen løsning på varmekilde i fuglehuset!! Araen har aldri tygget på ledninger, men nå fikk hun det tydeligvis over seg at hun måtte prøve! 

Jeg tok den syke nymfen inn, så nå står den på badegulvet og får stell og pleie der. Den ser litt kvikkere ut nå, og jeg håper virkelig det går bra. Den spiser frø og virker å ha normal fordøyelse, så det er et godt tegn. Ute i fuglehuset venter kompisen dens, og skjønner nok ikke hvorfor den plutselig ble alene i nymfeavdelingen.

Stakkar liten, håper den føler seg raskt bedre! 

Share on Facebook

Nytt liv til knuste utekrukker

Hvis du er like nøye med å tømme og ta inn utekrukker som meg – altså ikke så veldig nøye i det hele tatt – så har du kanskje noen utekrukker som møtte våren i flere deler etter frostnettene. Du trenger ikke kaste dem!

Du trenger noen mini – planter, eller en stor og noen små, slik som her. Monter potteskåret i jorden litt innenfor ytterkanten, slik at du kan plante både på innsiden og utsiden av den. Sett de små plantene i “skråningen” som oppstår, fyll gjerne ut med litt stein, det gir ekstra støtte til potteskåret.

Fint, og en lur måte å tyne en ekstra sesong ut av ødelagte utekrukker! :)

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Heia Norge!

Eurovision blir nok stående på her i bakgrunnen i kveld. Jeg syns avstemmingen er mest morsom, jeg orker ikke all gnålingen, hehe. Jeg har ikke engang hørt det norske bidraget, men håper naturligvis at den slår godt an! Heia Norge! :)

Disse kjeksene hjelper i alle fall på nasjonalfølelsen! Om det ikke skulle gå veien i kveld, så passer de i alle fall til 17. mai. Og gode er de uansett.
Du trenger en vanlig mørdeig eller oppskrift til lyse kjeks, samt næringsfarger. Jeg brukte denne oppskriften x2, og Wilton sine gel – farger.

200 g smør
100 g sukker
3 ss vaniljesukker
300 g hvetemel

Del deigen i tre, og farg en rød og en blå del, og legg den i kjøleskapet en time. Kjevle ut deigklumpene til rektangler på ca 1 cm tykkelse, og legg dem oppå hverandre. Rull langsiden inn til en stor pølse. Skjær i skiver med en skarp kniv, og stek kjeksene på 175 grader i 10 – 15 minutter. Fargene blir grumsete om den steker for lenge, så følg litt med. (Deigen er så god at den kan spises uten å stekes i det hele tatt!)

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Enkle tips til kule kaker

April og mai er bakemånedene framfor alle for meg. Jeg baker til spesielle anledninger for venner og kjente, og nå i konfirmasjonstiden går det mye egg og mel her i huset! Det ikke så vanskelig å lage kule kaker! Kanskje trenger du bare noen tips for å komme i gang selv:

1. Beregn god tid!
Kan ikke understreke dette nok! De første gangene jeg bakte på bestilling, gjorde jeg alt dagen før jeg skulle levere kaken, noe som resulterte i at jeg ble stående med kakepynting til klokken 4 på natten. Nå planlegger jeg hele prosessen i god tid, fra hvordan kaken skal se ut, til hva jeg trenger å handle inn og hvilke dager jeg skal gjøre hva. Å handle ingredienser, farge marsipan og lage figurer kan man f.eks gjøre noen dager før, og det sparer mye tid. Jeg bruker en sjokoladekakeoppskrift som blir bedre når den står noen dager, så jeg kan bake den en dag eller to før den må være ferdig. Da kan jeg kose meg med pyntingen, og det er jo det morsomste!
Denne kaken var kjempegøy å lage! Den vant premie for beste utseende på Matfestivalen i Ålesund i fjor. Dette var første gang jeg malte dekoren på med pensel. Også første gang jeg bakte til konkurranseformål. 
 2. Bruk oppskrifter og ingredienser som passer til formålet.
Dersom du skal skjære ut eller stable kaken, er det viktig at den er kompakt og ikke smuldrer. Med mindre jeg får ønsker om noe annet, bruker jeg alltid den samme kakeoppskriften. Unngå krem med sukker i kaker som dekoreres med marsipan, det får marsipanen til å svette og se udelikat ut. Det forkorter også holdbarheten til kaken. Jeg bruker som regel smørkrem, enten med vaniljesmak eller kakao. Det er godt med et lag rødt syltetøy mellom bunnene også.

Kaker som skal stables, trenger ekstra støtte. Tre en grillpinne tvers gjennom alle lagene, legg evt en liten skive tynn papp mellom etasjene, så unngår du at kaken siger. Her har jeg laget gitarer i hvit sjokolade. Smelt sjokoladen, sprøyt den ut i ønsket fasong på et bakepapir og legg i fryseren til den er hard igjen. Flammene er også hvit sjokolade som jeg har sprøytet på og håndmalt.

3. Pisk riktig
Ikke slurv med piskingen, la sukker og smør bli helt hvitt og mykt før du tilsetter egg. Smørkrem blir også bedre jo lenger du pisker den opp. Bruk K – vispen om du har kjøkkenmaskin, ballongvispen tenderer til å blåse altfor mye luft inn, og kaken kollapser når den stekes. Etter at du har tilsatt mel og væske, skal deigen ikke piskes mer enn at alt er en jevn masse, du kan gjerne bruke slikkepott til dette. Bruker du også romtempererte ingredienser og rett steketemperatur, får du en høy og fin kake som ikke synker sammen på midten.

En enkel og dekorativ kake
Veskekaker er ganske enkle å lage. Del en kakebunn i to og sett halvdelene mot hverandre med smørkrem i mellom. Dekk resten av kaken med smørkrem og kle med marsipan eller fondant. Dekorer som du vil. Her er noen eksempler på veskekaker jeg har laget tidligere:

Red velvet kake med ostekremfyll. Den var ikke stabil nok til å stå oppreist, men den funker liggende også. Vil anbefale det samme for gulrotkake og andre kaker som er litt løse i fisken. 

Dette er den vanlige sjokoladekaken min, trukket med marsipan farget med kakao.Denne laget jeg forrige uke. Jeg bruker Wilton næringsfarger, de gir solide farger med bare liten mengde produkt, så den påvirker ikke smak eller konsistens. Mønsteret er rullet på med en kjevle jeg kjøpte for 3 euro på et kokkekurs i Athen! Et kupp!! Jeg ser alltid etter bakeutstyr i utlandet, det er myye billigere. Silikonformene mine er fra Marokko og kostet 10 kroner for 10 stk, i Polen kjøpte jeg utstikkere brukt til bl.a blomstene på denne kaken for en brøkdel av prisen det koster i Norge. Avslutter med den siste kaken jeg bakte til konfirmasjoner i år. Du kan kjøpe hvit marsipan, med det er dyrt og smaker ikke som vanlig marsipan syns jeg. Med titanoksid kan du farge vanlig marsipan hvitere, som jeg har gjort her – men ikke bruk for mye, marsipanen blir tørrere av det. Jeg bruker for øvrig vanlig Eldorado marsipan fra Kiwi.
Lykke til med bakingen! :)

 

Share on Facebook

Marsipanroser i Skjonghellaren

Skjonghellaren er en stor hule i fjellsiden på vestsiden av Valderøya utefor Ålesund. Åpningen er 38 meter høy, men smalner ned til under en meter inn mot det trangeste. Det er funnet spor av bosetning tilbake til jernalderen, men man vet ikke hva slags type tilhold menneskene hadde i hellaren. Kanskje bodde de her hele året, kanskje var det en leir som ble brukt i forbindelse med jakt og fiske. Det er funnet rester av dyreliv her fra 30.000 år tilbake, blant de eldste funnene i Norge.

Vi har tatt turen hit fra tid til annen, et fascinerende sted. Jeg har lenge tenkt at det er et super plass å feire en eller annen anledning – så vi tok med en bursdagsfest hit.

Mye av grafittien som dekorerer veggene i hulen skriver seg mange tiår tilbake. De eldste jeg har sett er fra 1920. En lokalhistorisk kuriositet. 

Selve hulen går langt innover fjellet. Ca 100 m inn er det laget en luke som går ett nivå ned, til en liten hule til. 

Kveldssola skinner rett inn i hula på sommeren, men helt innerst er det helt mørkt.
Like ved parkeringsplassen kan man ta av fra stien til området merket Trollkjelen. I krysset er en ny gapahuk, fin pauseplass! Stien er fint opparbeidet med grus og trebroer, litt klyving på stener før man kommer til den lille hulen som er Trollkjelen. Det er en bitteliten åpning man kan heise seg ned i, det henger et tau til hjelp her. Det er litt bratt, men ikke mer enn noen meter dypt før man er nede i selve kjelen.
Vi fikk en superfin kveld i Skjonghellaren, og en annerledes måte å feire bursdag på! :)

Share on Facebook

Den nasjonale løgnen

Vi har nok alle brukt uttrykket i en eller annen sammenheng. Særlig når vi flotter oss med Nansen og Amundsen og de folka der, de som satte Norge på kartet. “Du vet, nordmenn er født med ski på beina.”

Nei, vi er ikke det!

Jeg ble født uten ski. Det var ikke engang et par ski i rommet, faktisk ikke i omkringliggende nærhet av sykehuset, enda jeg er født på vinteren. På denne tiden av året, høytiden for appelsiner, Kvikklunsj, og – ja, nettopp, ski – så føles det som om jeg har en udefinert fødselsdefekt. Jeg føler meg alltid litt mindre norsk i påsken.

Hvis jeg prøver å formidle denne skavanken til min skigående omgangskrets , kommenterer de alltid: åh, jeg er også KJEMPEdårlig! Har ikke stått slalom på flere ÅR! Helt talentløs, assa!

Takk, jeg skjønner at hensikten er at jeg skal føle meg bedre. Men dere aner ikke hva dere snakker om. At du ikke har stått slalom på årevis, teller ikke når det du egentlig mener er at du nå går på topptur på randoné. Kan du holde deg oppreist på ski ned en bakke, er du flinkere enn meg. Punktum.

Det er mulig min talentløshet må oppleves. Så la meg male noen bilder:
For ti år siden, inviterte en av Ivar sine venner oss til 30 årslag på Voss. Voss, ekstremsportens vugge, med flere skianlegg enn fastboende. Tanken på å gå i trekket med en gjeng fjellvante nordlendinger – på VOSS – skremte vettet av meg. Så klaaart var de andre også var skikkelig dårlig på ski assa, da jeg ymtet frampå at jeg kanskje bare ble på hytta. Dessuten var det en gjeng dansker som prøvde seg i går, og hahaha – DE var jo heeeelt elendige, så jeg kom ikke til å bli dårligst. La meg si det slik, de danskene var nok ganske fornøyde med å ikke være dårligst på dag to. Det jeg husker mest fra den turen, er ansiktet til Ivar når han iblant slapp den pedagogiske og oppmuntrende masken han hadde på hver gang vi hadde blikkontakt, på den ENE turen vi rakk å kjøre NED, den DAGEN – hvordan er det mulig å være så komplett blottet for skiegenskaper?

Mens jeg skrev dette, forsøkte jeg å se for meg hvordan jeg tar meg ut i skibakken. Jeg var innom mange sammenlikninger, men landet på denne. En flodhest surfende på en diger bølge, med middagstallerkner spent fast på beina. Sånn føles det å stå på ski, når man virkelig ikke kan.
 Ja, hvordan er det egentlig mulig? Jeg har lyst til å påberope meg arvelig belastning. Min mor prøver langrennski av og til, min far… prøver ikke. Da vi var barn, pleide mamma å ta oss med på (fantastiske) turer til Ørskogfjell (en haug, mer enn et fjell), med kakao, Kvikklunsj, spade og… akebrett. Vi gikk 200 m fra bilen, grov ei sittegrop og rant i bakkene på det vi hadde av ting som kunne rennes på: store flak av voksduk, båtfendere og plastposer. Vi fikk fregner og solbrilleskille vi også – men vi lærte ikke å stå på ski. En gang, da jeg og broren min var veldig små, gikk mamma på sine gamle treplanker opp Måselia med oss ungene i et akebrett, festet med tau rundt livet på seg selv. På vei hjem rant hun nedover den slakke bakken mot parkeringsplassen, med kapasitet utelukkende til å holde seg selv på beina. En langlegget bjørk sto midt i bakken, mamma kjørte til høyre for den, broren min og jeg havnet til venstre. Tauet i mellom gjorde jobben sin. Mens vi alle kavet i snøen, gled ekte nordmenn i knickers og knestrømper forbi, mens de ristet på hodet og smattet med tungen. “Tsk, tsk å herje med ungene på den måten”.

Etterhvert som vi ble eldre, har brødrene mine tatt ansvar for sin egen skikjøring. De deltok på skidagene på skolen; jeg satt på en benk i bunnen av bakken. De kjøpte seg snowboard og dro ofte til fjells, jeg holdt meg stort sett på havnivå. Det er dermed vanskelig å hevde at genetikken sto i veien for min utvikling, og jeg må nok skylde på min egen manglende vilje til å utsette meg for beinbrudd og, enda verre, pinlige forestillinger i skibakken. Eksen min Sigurd, tok meg med én gang, da jeg var omkring 19. På toppen av trekket ramlet jeg over ledningen som forsyner heisen med strøm, og jeg skjønte ikke hvorfor alle ble hengende i fjellsiden etter at jeg gikk (falt) av. Før en 12 åring sa, døh – gidder du putte inn igjen kontakten? Vi brukte for øvrig tre timer for å komme oss ned igjen.

Så giftet jeg meg med en nordlending, noe som gjorde det vanskelig å ytterligere utsette min forsinkede skikarriere. Heldigvis fikk vi to barn i rask rekkefølge, så jeg fikk trenert det enda noen år. Å måtte amme er en fin unnskyldning for å ikke stå på ski. Når barna ble store nok, tenkte jeg, kan jeg gå i barnetrekket uten å se ut som en idiot, bare peke på de hjelpeløse små, himle med øynene og smile mildt med mitt innøvde “noen må jo ofre seg” – uttrykk. Perfekt. Bortsett fra at begge ungene ligner på sin far, og for lengst har passert stadiet der de trenger assistanse i bakken. I fjor påske sto barna i familietrekket, mens jeg kavet – liggende-  på det der båndet for toåringer, som praktisk talt ligger på flatmark, helt ute av stand til å komme meg verken opp eller av. Ivar måtte trykke på nødstoppen for å stable meg på beina. Skjønner du? Du er ikke dårlig på ski. 

Folk som meg er dårlige på ski!

 

Share on Facebook

Kortreist og langdrygt

Jeg drømmer om å dyrke egne grønnsaker. Egentlig har jeg ganske mange drømmer i den sjangeren, og har det siste året innsett at jeg burde bodd enda lenger ut på landet, slik at jeg kunne fylle tomten med høns, geiter, hester og, vel, grønnsaker, uten å slippe opp for plass eller vennlig innstilte naboer. Imidlertid er jeg god på visjoner, og mindre god på gjennomføring – særlig over tid. Jeg er derfor ikke særlig egnet til grønnsaksdyrking, eller annet som krever oppmerksomhet og innsats over en lengre periode.

Første gang jeg satte frø i jorden, for tre, fire år siden, plantet jeg reddik, plukksalat og sukkererter i isbokser på altanen. De kom opp som grønne lyn, til min store fryd, og overbefolket snart alle isboksene. Planen var å “kose meg” med å potte om de små spirene etterhvert. Relativt fort fant jeg ut to ting – hvis du planter 1000 reddikfrø, får du 1000 reddikplanter. Det samme gjelder for salat og sukkererter. Det andre er at ompotting er gørrkjedelig, og endeløst, om du har noe slikt som 3000 spirer (mildt overdrevet, men det var sånn det føltes) Dermed mistet jeg nokså fort interessen for de overfylte isboksene, og de ble i all overveienhet overlatt til sin egen skjebne under skåldende sol og høljende regn. Svigermor reddet en del av avlingen, så det ble litt salat og noen få reddiker. Sukkerertene overlevde ikke. Året etter kjøpte jeg drivhus, for da måtte jo alt gå så meget lettere, tenkte jeg.

Nå har det gått noen sesonger, og jeg lærer stadig noe nytt. For eksempel at jeg syns det er mest gøy å plante, og høste. Det i mellom har jeg ikke overskudd til å følge opp, så det blir som det blir.

I fjor ble det sånn. Et knøttlite Halloween – gresskar, som modnet seg ferdig på kjøkkenbenken, et par veldig rare og litt bitre agurker, og en uendelighet av kirsebærtomat (mange flere enn på bildet, altså! De fortsatte bare å komme!) 
I år har Ivar tatt større del i de innledende rundene, i motsetning til før, da han stort sett bedrev førstehjelp på døende planter, forefallende reparasjon av drivhuset etter alle stormene og stille opprydding av alt mitt rot i forbindelse med dette (og andre) prosjekter. Ivar har langt bedre kontinuitetskapasitet enn meg, dessuten er han mye flinkere til å gjøre ordentlig forarbeid. I fjor følte jeg f.eks at jeg kunne avansere til gulrøtter, så jeg kjøpte to pallekarmer og 1 -en- sekk jord. Ivar foreslo at jeg muligens burde investere i mer jord, eller i det aller minste spa opp torva under den sparsomme sengen jeg sådde i. Det følte jeg var komplett bortkastet tid, siden gulrøtter burde greie å vokse seg ned gjennom det som pleide å være en del av plenen vår. Tips til nysådde grønnsaksbønder: det klarer de ikke. 

Fjorårets gulrotavling. Høy Tjernobyl – faktor! (Men gode!) 

I alle fall: takket være Ivar sitt initiativ har vi har allerede sådd og spirt OG pottet om paprika, tomat og en enslig agurkplante av 24 (!) plantede frø. De er mer plasskrevende enn de var for 14 dager siden, men fortsatt for sårbare til å settes ut i drivhuset – så inntil videre bor alle babyene i stua:

 

 

Share on Facebook