Altså, hva faen?

Jeg fikk en dårlig start i morges, en typisk tirsdag, dagen da rekylen etter helgens søvnmønster slår inn, og alle er litt trøttere og litt surere enn ellers. Jeg prøvde å sjonglere barn, skolemat, klesvask og en papegøye som plutselig trodde hun var med i Pirates of the Caribbean eller noe. Jeg skrev en irritert SMS til mamma om en filleting, før jeg endelig satte meg ned med min egen frokost, og dagens nettaviser.

På et sekund føltes alle mine ørsmå utfordringer enda mindre. Alle de ungene. Alle de stakkars ungene, og familiene deres i Manchester. Jeg kjenner at jeg dør innvendig av å tenke på at en slik ide kan oppstå i hodet til noe menneske. Hva faen er det som skjer!

Forrige gang noe slikt skjedde, i Sverige, tegnet jeg en tegning som jeg la ut på Facebook, med denne teksten:

Da London ble rammet av terror i mars, laget jeg en skisse av en sint, engelsk bulldog. Tanken var å få fram noe erkebritisk, som symboliserte styrke og kampvilje…men så tegnet jeg den aldri ferdig. Nå skjer det igjen, i vårt naboland. Som de fleste andre føler jeg frykt og raseri. Det er for ofte, det kommer for nært, og det er så ufattelig meningsløst. Denne gangen tegnet jeg tegningen min ferdig. Jeg la til flere hunder, og tok bort de blottede tennene. 
Hundens fremste kvaliteter er dens påtagelige livsglede, dens grenseløse kjærlighet, dens sterke lojalitet, og ikke minst dens evne til å reise seg etter alle slag som livet gir. Det er disse egenskapene vi trenger i tider som dette. Ikke flere skarpe tenner.
Jeg står for det. Jeg mener fortsatt at det beste vi kan gjøre er å ikke bli kneblet av frykt, men insistere på livsglede og kjærlighet. Reise oss hver gang vi blir slått ned. Ikke miste tilliten til at samhold er sterkere enn hat.

Men akkurat nå, når fortvilelsen og raseriet kjemper om plassen i brystet, og jeg tenker på alle som går sin verste dag i møte i dette øyeblikk….

da tenker jeg at båndtvangen er opphevet og at bikkjene kjenner lukten av blod.

Alle mine tanker til de berørte i Manchester. Verden sørger med dere i dag <3 

Share on Facebook

Bønder og byjenter

Jeg giftet meg inn i en gårdbrukerfamilie for snart 10 år siden. I begynnelsen ble jeg fornærmet da mannen min kalte meg “byjente”. Tross alt hadde jeg lidd den nedsettende benevnelsen “bone” i hele barndommen, fordi jeg bodde 10 minutter i feil retning unna sentrum. Det var ikke en fjøs i drift i mils omkrets fra mitt barndomshjem og først da jeg begynte på videregående ble jeg klar over at det fantes folk på min alder som måtte ta fjøsstell før de gikk på skolen. Jeg husker hvor fjernt det var for meg.

Likevel syns jeg ikke jeg fortjente å bli kalt byjente. Jeg visste godt hvor kjøtt, egg og melk kom fra, og trodde jeg hadde god innsikt i prosessen fra dyr til kartong. Hvor mye kunne det være å vite, liksom? Sånn tror jeg det er for mange som ikke vokser opp på gård. Hvor vanskelig kan det være? Det er ikke bonden som legger eggene, eller lager melken, det er jo bare å hente det i fjøsen.

Jeg fikk en solid realitetsorientering i den lille bygda nordpå hos svigerfamilien min. Aldri har jeg møtt folk som jobber så hardt, og jeg innså at jeg ikke hadde forstått hvor mye en gård krever. Jeg var nok langt mer “byjente” enn jeg trodde. Jeg har sett mennesker i livssituasjoner der man normalt ville vært sykmeldt i måndesvis, som fortsatt går på jobb, hver dag, fordi hvis ikke er det 150 dyr som går sultne og skitne. På sommeren er det ikke uvanlig at traktorene går døgnet rundt for å berge inn høyet. På vinteren skal det brøytes, i tillegg til fjøsstell. Dyra skal gjetes og stelles, og jordene holdes i orden. Det er få rom for pauser, selv i livets tyngste stunder ved sykdom, samlivsbrudd og dødsfall, krever gårdsdriften det samme, syv dager i uken, alle årets dager. De fleste bøndene jeg kjenner har høy terskel for å hente inn avløser, fordi det spiser av det lille overskuddet de har, og fordi de har høyere arbeidsmoral enn noen andre mennesker jeg har møtt. 

På denne tiden av året diskuteres det hvor mye bøndene skal tjene på å produsere mat. Som vanlig er det noen som syns de allerede får altfor mye, og at maten vi kjøper er for dyr. Andre har mer innsikt i politikken her enn meg, så jeg skal overlate tallknusingen til dem – men spør deg selv: hvor høy lønn skulledu hatt for å jobbe like mye som en gårdbruker? Sannsynligvis langt mer enn det som er realiteten for en gjennomsnittsbonde i dag.

Maten er for dyr? Vi kaster 350 000 tonn mat hvert år - og det er forbrukerne som kaster mest, med sine 271 480 tonn. Hvis maten virkelig hadde vært så sykt dyr, så hadde vi antagelig både kjøpt og forbrukt den med langt mer respekt enn vi gjør i dag! Norsk mat er ikke dyrt i forhold til hva vi tjener. I 1958 brukte en husholdning over 40% av inntekten på mat, på 70 og 80 – tallet, rundt 20 – 25%. Rundt årtusenskiftet la den seg på rundt 11%, og har holdt seg der siden. 11%! Vi har råd til å beholde norsk landbruk! Det er ikke bøndene som tjener mest på matproduksjon. Se på leddene mellom bonde og forbruker, se hvem som ligger på inntektstoppen – det er ikke gårdbrukerne, det er Reitan og Hagen og de andre som driver storbutikk.

Jeg syns det er utrolig rart at så mange i Norge er villige til å overlate noe så grunnleggende som matproduksjon til andre land, samtidig som vi utviser en dyp skepsis til alt som lukter av sentralisert kontroll og overgivelse av vår selvbestemmelserett – f.eks EU. Vi vil stort sett klare oss sjæl, vi nordmenn. Men MAT – nei, det kan vi bare kjøpe av andre, det er billigere. Personlig er jeg ikke noen dommedagsprofet, jeg tror jevnt over det meste går bra – men se på USA, verdens største matvareprodusent. De har stemt fram en Playmobil – figur med skjelvende avtrekksfinger til å styre landet sitt i fire år. Er det noen som tror Donald Trump ville ofret Norge en tanke, dersom han måtte velge mellom å fø sitt eget land, eller oss? Hva om Syd – Europa kollapser under innvandringsbølgen fra de krigsherjede landene i sør, er det noen som tror de ville sendt forsyninger halvveis til Nordpolen for å berge oss? Jeg tror ikke det.

Jeg leste en gang at det vil komme en tid der bare den som kan så, vil spise. Det spiller ingen rolle hvor mye penger vi har, hvis det ikke finnes noe å kjøpe! Det skjer antagelig ikke i vår tid, kanskje ikke i barna våre sin tid heller. Men vi må tenke mer enn en generasjon fram – og det gjør vi ikke ved å brekke ryggen på norsk landbruk. Vi må ta vare på noe så grunnleggende som egen matproduksjon, også i framtiden!

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Share on Facebook

De nye deltagerne til neste sesong av kjendis- Farmen

Jeg har ikke sett så mye som et sekund av årets kjendis- Farmen. Jeg innså sånn ca halvveis i sesongen at jeg muligens gikk glipp av noe som var verdt å se, men vi har faktisk sagt opp alle TV – abonnementene våre, for snart et år siden. (seriøst, jeg anbefaler det til alle. Med mindre du LIKER å spyle penger ned i dass, da, eller du faktisk ser på alt du betaler for) Jeg har ikke sett Fjorden Cowboys heller, så jeg aner ikke hvem Lothepus er.

Hvis neste sesong ser ut som dette, skal jeg imidlertid vurdere å skaffe TV2 igjen :)

Share on Facebook

Empty nest syndrome

Empty nest syndrome er en ikke – patologisk tilstand som oppstår hos foreldre hvis barn nettopp har forlatt redet.

Det er enda noen år til vår husholdning kun går på to sylindre på fulltid – men jeg merker godt at Ivar og jeg ikke nødvendigvis er inkludert i alle sider av barnas liv lenger. På mange måter en lettelse, ettersom man kan tillate seg å pleie egne behov i dann og vann – men det fører også til et visst omsorgsoverskudd. Det gir seg nokså merkelige utslag av og til.

Her om dagen oppdaget jeg at jeg gikk rundt og snakket til robotstøvsugeren vår, Bromhilda – hun ble døpt da vi fikk henne for et par år siden, mest fordi Ivar omtalte henne som vår italienske hushjelp til alle naboene. Jeg har ikke brydd meg så mye om Bromhilda hittil, for å være helt ærlig har jeg ikke engang lært meg hvordan jeg tømmer henne for hybelkaniner etter endt innsats. Hun har liksom bare vært der, programmert til å jobbe mens vi er borte. Det har stort sett vært Ivar sitt ansvar å spore henne opp når hun ikke finner veien tilbake til ladestasjonen, eller går seg fast i gardiner og ledninger.

Nå for tiden jeg hjemme en time lenger om morgenen, dermed er jeg ofte til stede når Bromhilda skrider til verket – helst i det øyeblikket jeg er ferdig med alt jeg vil rekke før jobb, og setter meg ned med en kaffekopp. Når hun begynner, må jeg reise meg for å flytte stolene bort fra spisebordet, så hun kommer til alle brødsmulene som ligger igjen etter frokost. Så følger jeg etter henne ut på kjøkkenet for å se at hun ikke forsvinner under den delen av kjøkkenbenken som (fremdeles!) mangler sokkel. Jeg har tatt meg selv i å tenke at dette er lite innsatsbesparende i forhold til å dra ut støvsugeren selv – men det blir ytterligere latterlig i det jeg innser at jeg går der som en annen hønemor.
“Ikke gå der, da blir du sittende fast, vet du.”
“Uff, skal du ut i gangen, der er jo trappen!” (Hun har en sensor som hindrer henne i å falle ned, men jeg stoler åpenbart ikke på den.)
“Nei, nei, nå har jeg jo NETTOPP hjulpet deg ut av den vasen med ledninger, hvorfor går du dit igjen?!”

Ivar fikk robotgressklipper av oss til bursdagen sin i fjor. Hvis jeg ser ham følge etter den og snakke med den, tror jeg vi må vurdere å skaffe oss en hund.

Share on Facebook

Skryt av musa til dama di

Med klump i magen og lårene krysset, så jeg NRK sitt program “Innafor” om intimkirurgi. Kort oppsummert har det et eller annet sted i fra, oppstått en standard for hvordan et kvinnelig underliv skal se ut. Unge jenter føler som vanlig at de ikke lever opp til gitt fasit, og allerede før de kommer i puberteten, søker urovekkende mange informasjon om mulighetene for å skjære bort det overføldige og stramme opp det høyst sannsynlig imaginære slarket på egne kjønnslepper.

Altså, grensen for skjønnhetshysteri må trekkes lenge før jenter i konfirmasjonsalder opplever sitt eget underliv som vanskapt. Jeg innser imidlertid at jeg, som stormer mot 40, ikke har noen som helst innvirkning på unge jenters selvbilde. Det fins ikke ett ord jeg kan si, som ville overbevist en usikker pike om at hun er bra nok som hun er – hva vet jeg, det er 150 år siden jeg var ung. Men gutter – dere kan!

Skryt av musa til dama di! Eller daten din. ONS’et ditt. Uansett – hvis du er så sykt heldig å finne deler av din egen anatomi innenfor trusestrikken til ei jente, så gi henne komplimenter for det du finner! Du har ingenting å tape, tvert i mot, øker sannsynligheten betydelig for at du får tilgang ved en senere anledning!

I nesten alle andre henseender, konkurrerer jenter mot andre jenter, utseendemessig (seriøst, hvis de utelukkende var ute etter å imponere hankjønn, ville bukser med høyt liv, alle former for pannebånd, grafisk eyeliner og buskete øyebryn aldri slått an på motefronten) Men her, karer, har dere faktisk påvirkningskraft! Mellom lårene på kvinner er det stort sett dere som har oversikt, og det er dere som setter standarden for hva som er bra nok. Og let’s face it, ujevne kjønnslepper har vel svært sjelden vært en dealbreaker hvis man først kommer så langt at man får se dem.

Dessuten, hvis denne… trenden (!) griper om seg, er ikke framtidspotensialet en økning visuelt perfekte dåser (!!) – tvert i mot – det dere kan se fram til er en uendelighet av jenter som begrenses enda mer av sin egen usikkerhet (i tillegg til en økende mengde arrete underliv) og som vegrer seg for å gi seg hen til gutter hun liker, fordi hun er ridd av komplekser oppstått i hennes eget hode. Er det noen som tror at det stopper ved minor labia? I flere år har vi hatt en skjønnhetsindustri som i tur og orden har overbevist jenter at de trenger extensions i håret, restylane i lepper og kinn, botox i panna, silikon i puppene, minkhår på øyevippene og tatovering på øyebrynene. Nå skal altså intimområdene invaderes av de samme kommersielle interessene – det er ikke lenger nok å være fri for hår og ellers opprettholde en normal personlig hygiene. Der det finnes vev å skjære bort, finnes det alltid et marked.Og det vil til enhver tid finnes dem som blottet for enhver moral, vil tjene penger på DIN usikkerhet. I ytterste konsekvens vil det ikke finnes ei singel jente under 30 som vil ha sex før hun har fått bleket rumpesprekken.

Jenter, alvorlig talt – hvis en fyr er så ubegripelig avstumpet at han kommenterer underlivet ditt i negative vendinger, kan du være helt trygg på at du har med en uerfaren valp å gjøre, som hovedsakelig henter sitt erfaringsgrunnlag fra internettporno – og jeg anbefaler den påstanden som tilsvar til kritiske kommentarer, før du sparker ham ut av laknene. De fleste gutter verdt å ha under dyna vil være begeistret over underlivet ditt, selv om kjønnsleppene dine har ulik lengde, selv om de indre er på utsiden av de ytre, det ene paret er mørkere enn det andre, om de er for tykke eller for tynne.

Hvordan kjønnslepper ser ut har hittil aldri blitt tillagt noen vekt, og slik bør det fortsette å være. Det er nok! Denne delen av kroppen må jenter kunne føle stolt eierskap til, uten at vi skal akseptere barbariske inngrep som minner om kjønnslemlestelse som ideal!

Share on Facebook

Kjenn på det nå

Idet vi går inn i den ordentlig hysteriske innspurten til julestria, vil jeg gjerne at de som har mulighet, blir med meg i en felles minnestund på forskudd, for de små hverdagsgledene vi har tatt for gitt før vi kom til desember.

- Den betryggende varmen i mellomgulvet som dekning på Visakortet gir
- Bukser og overdeler som ikke strammer absolutt alle steder
- Hvilepuls
- Normalt blodtrykk og insulinnivå
- God samvittighet

Share on Facebook

Hvorfor beskytter vi ikke gutter sin penis?

I går kveld, ble jeg opplyst på en blogg jeg sjelden forbinder med folkeopplysning. Og det er jeg glad for.

Fra nyttår 2015, kunne norske sykehus med loven i hånd utføre rituell omskjæring av guttebarn (babyer). Ikke bare det, Helse – og omsorgdepartementet nekter også alle leger å reservere seg mot å utføre inngrepet, til tross for at motstanden fra legene selv er massiv. Begrunnelsen er at omskjæring er kulturelt betinget, og at inngrepet har blitt utført i tusenvis av år. “Guttene vil bli omskåret enten vi vet om det eller ikke, og vi ønsker at hensynet til barna skal veie tyngst”, sier Helsedepartementet, og inkluderer inngrepet i den statlige refusjonsordningen. Barneombudene i Norden gikk sammen i 2013 for å jobbe fram en nedre aldersgrense på 15 år, fordi inngrepet bryter med medisinsk- etiske prinsipper, det er irreversibelt, smertefullt og kan føre til alvorlige komplikasjoner.

Spaltist Isra Zariat delte nylig en rystende ytring om unge, muslimske jenter som blir utsatt for jomfrusjekk av norske leger. Dette førte takk og lov til en sunn debatt om urgamle religiøse skikker som er på fullstendig kollisjonskurs med moderne, vestlig levesett. Helseminister Bent Høie kommer raskt på banen med denne sterke og følelseladde kronikken. For deg som ikke orker å lese den, vil jeg gjerne trekke ut det vesentlige:

- “en grov krenkelse av et ungt menneske, og strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter”
- “har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse. Tvert imot”
- “frihet til å bestemme over egen kropp (…) og ta selvstendige valg”
-  ”vi har ulike lover og forskrifter som slår fast hva som skal prioriteres av helsehjelp (…) helsepersonell skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
-  ”det er ikke helsehjelp. Det er ikke forsvarlig. Det er ikke omsorgsfullt. Det er en krenkelse (…) Og jeg vil ikke ha noe av det.”

Så, for å sammenfatte: dette er greit:
 Men dette er ikke:
Jeg beklager – jeg fikk meg ikke engang til å tegne barns kjønnsdeler. Jeg føler med alle legene som mot sin vilje må skjære, skrape og strekke i dem. Jeg syns alle barn har rett til å bestemme over sin egen anatomiske framtid. Når de er gamle nok, kan de gjøre hva de vil med dem.

Du kan dele dette innlegget, hvis du vil.  

Share on Facebook