Husk at du skal dø

Når folk som skal dø snakker, lytter vi. Vi lyttet til Per Fugelli, ikke bare fordi han var en klok mann, men fordi i ordene hans kjente vi tyngden av vår egen skjebne, formidlet av en mann som sto på terskelen til sin. Alle skal dø, og alle vet det – men de fleste av oss lever som om vi hadde all verdens tid. Alt kan vente, for vi har det så travelt. Eller verre, vi venter ikke på muligheten til å gjennomføre noen drøm, for vi har ingen – vi lar dager og år bare gli umerkelig forbi, som sand i et timeglass.

En eldre dame betrodde meg for en tid tilbake; jeg angrer sånn på at jeg aldri dro til Tromsø. Jeg hadde så mange sjanser, men jeg turte aldri. Nå er det for sent.

Jeg tenkte; det der skal aldri bli meg. Aldri om jeg skal sitte på tampen av livet og angre på alt jeg ikke gjorde. Derfor dro jeg til Tanzania tidligere i år, med innsamlede penger til barneskolen og utstyr til sykehuset. Det tok meg sju år å gjennomføre den tanken, selv om det eneste jeg trengte å gjøre var å bestemme meg. Jeg sier ja til alt jeg har lyst til, selv om jeg egentlig ikke tør – som å holde foredrag foran mange mennesker. Det strider enormt mot min introverte natur å stå alene på en scene, men jeg tør, når jeg har lyst.

Derimot har jeg ikke lyst til å kjøre karuseller på tivoli, eller hoppe fallskjerm, så det sier jeg nei til. Jeg sier også nei til å henge med mennesker som tapper meg for energi, og til hvem som helst så lenge jeg føler mest behov for å være alene. Et godt liv handler om å si ja og nei til de rette tingene. Man må selv finne ut hva de er. 

I morgen tidlig sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Jeg lander i Denver, Colorado, og skal videre til et bittelite sted under Rocky Mountains som heter Nederland. Der skal jeg treffe noen jeg møtte på Kilimanjaro for fire år siden, og sammen med henne skal jeg gå i fjellet, vi skal bade i varme kilder, besøke indianderlandsbyer og vi skal rafte i elv. Jeg er skrekkslagen for elveraftingen, men jeg vil, så jeg sa ja. Neste tirsdag skal vi gå det høyeste fjellet i staten New Mexico, Wheeler Peak. Jeg er i mitt livs dårligste form, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp, men jeg vil, så jeg skal. Jeg må kjøre bil i USA, og alle som vet litt om meg, kan tenke seg hva jeg føler om det – men jeg må, så jeg skal.

Jeg vil ikke vente på at livet skal komme i gang. At jeg skal få tid til det jeg har lyst til, eller at tilværelsen skal legge seg til rette for at ting jeg drømmer om skal skje. Det er få ting som ramler ned i fanget på en, man må iverksette selv. Og husk at du skal dø. Kanskje blir livet ditt kortere enn du tror. Kanskje har du ikke helse så lenge som du innbiller deg. Ikke vent. Lev nå.

Dette bildet har jeg vist flere ganger, men for meg sier det mye om motivasjon. Det er tatt i fjor, 2016, min tredje tur på Kilimanjaro, den tyngste turen. Jeg ble syk siste natten mens vi gikk opp, jeg klarte ikke spise, jeg kastet opp, alt vannet mitt frøs, det var iskald vind, og jeg var dødssliten. Tankene om å snu kom stadig oftere, jeg har stått på toppen før, jeg trenger ikke bevise noe, bare gå ned, jeg orker ikke. Det som fikk meg til å fortsette, var bursdagskortet til pappa, som jeg hadde laget hjemme i Norge før jeg dro. Jeg visste at vi ville stå på toppen den dagen han fylte 65. Dette bildet skulle jeg sende ham når vi kom i dekning igjen, og jeg skulle få det til. Så jeg satte en fot foran den andre, inntil jeg endelig var der. Man klarer alt, men man må ville det, og man må bestemme seg for det.  

 

Share on Facebook

Husk at jenter kan like mye som gutter, nå da dere!

Er det bare jeg som styrer landet i bar overkropp mens jeg poserer anstrengt i skinny jeans og prøver å se overrasket ut?
Hvis du ikke skjønte bildereferansen, så kan du lese dette innlegget. Og dette. Og ta en titt på dette bildet

Det er valgdag! Jeg er heldigvis ferdigstemt; jeg forhåndsstemte første dagen, fordi jeg var så sent ute ved forrige valg at jeg nesten ikke fikk avlevert stemme – til tross for at jeg sto to timer i kø.

Jeg tror valget i år kan gå alle veier. Jeg tror også at valgoppslutningen blir rekordlav, dessverre. Folk er lei av fagre ord som aldri blir til handling, for mange føler at stemmen deres ikke teller, og at alle politikere lyver uansett. Og alt er så forvirrende, de vet ikke nok til å stemme på noen.

De små partiene har vært mye tydeligere i politikken sin enn de to store, AP og Høyre. I tillegg stemmer mange taktisk, som meg, og ikke nødvendigvis på hvem de vil ha som statsminister. Resultatet blir kanskje et veldig fragmentert resultat, som igjen gjør at det blir vanskelig å føre en ensrettet og slagkraftig politikk? Tenk om det blir 29% valgoppslutning og vi får Trygve Slagsvold Vedum som statsminister? Eller MDG – Lan?

Vi er uansett heldige. Vi har et usedvanlig flott hjemland, og et godt utgangspunkt for et velfungerende samfunn. Likestilling f.eks. Vi har en barselpolitikk der pappaen er inkludert på en unik måte. Jenter blir innkalt til førstegangstjeneste. Og vi har kvinnelig statsminister, i alle fall inntil midnatt, kanskje lenger. Det syns jeg er flott, selv om jeg ikke stemmer på Erna.

Uansett hvem du stemmer på, eller om du stemmer blankt for den del – det viktigste er å delta! Og husk at jenter er like flinke som gutter, og at det slett ikke er nødvendig å kle av seg for å få fram poenget sitt, om man ikke har skikkelig, skikkelig lyst å vise seg fram avkledd da. Det er lov, det også.

Personlig syns jeg det er et like viktig budskap at i landet vårt kan man faktisk bli statsminister, selv om man er kvinne, overvektig, har dysleksi og aldri vist seg naken offentlig. Verdt å tenke på for mange.

Godt valg! Stem! :)

Share on Facebook

Å bli voksen, etter at man har blitt voksen

I går følte jeg meg som mitt gamle jeg. Og ikke på en bra måte. Eller jo, litt.

De siste par årene har jeg tatt mange grep for å unngå de situasjonene som gjorde bloggen min morsom den gangen jeg startet i 2009. Jeg var kronisk på etterskudd og klarte aldri å tenke mer enn fem minutter fram i tid – det skapte mye kaos. Og morsomme blogginnlegg. Mye av grunnen til at jeg sluttet å blogge et par år, var faktisk at jeg ikke lenger hadde noe særlig å fortelle så lenge jeg hadde litt bedre kontroll på tilværelsen.

Denne uken derimot, hadde jeg prokrastrinert å kjøpe mer brød inntil det punkt at jeg faktisk var nødt til å gjøre det klokka 8 om morgenen i går for å kunne sørge for skolemat. Siden jeg ikke orket å ta med hele veska på butikken, tok jeg bare Visakortet ut av lommeboka og la det på benken ved siden av mobilen og bilnøklene. Så kjørte jeg fra det. Hvordan er det mulig?

Heldigvis lå det noen mynter rundt omkring i bilen, så jeg kunne skrape sammen nok cash til å løse ut et brød. Kjørte hjem, ordnet matpakker som jeg skulle nedom skolen med, før jeg suste videre til en avtale jeg hadde 8.45.

Jeg skulle på jobb klokka 10, så klokka 9.36 begynte jeg å få litt dårlig tid. Jeg var imidlertid ferdig med det jeg skulle, så jeg tenkte at jeg akkurat rakk å kjøpe noe mat til meg selv, nå som jeg hadde Visakortet med meg. Parkerte ved en Spar – butikk, strakk meg etter lommeboka i veska – bare for å oppdage to matbokser som ikke var levert. What! Jeg husker jo nesten at jeg var på skolen og la dem i hylla! Klokka var 9.45, det ville ta meg minst 20 minutter å kjøre fram og tilbake med de matpakkene, så jeg ville ikke rekke jobb i tide. Gragl.

Jeg savner av og til å være en mer ukomplisert person, som tok alt på sparket og sjelden følte på stress. Å lære meg å utarbeide en plan, og holde meg til den, krever mye av meg. Jeg måtte finne opp hjulet på nytt mange ganger, og jeg må oppleve konsekvensen av ting som ikke fungerer mange ganger, før jeg klarer å gjøre en endring. Og noen ganger har jeg tilbakefall, sånn som i går.

Dette er noe jeg har lyst til å skrive mer om, uten å ha noen ambisjoner om å bli en slags lifecoach – blogg! Jeg har det ikke i meg å bruke begreper som “å ta del i denne reisen” og sånt – men jeg har lyst til å fortelle om hvordan det er å være en født vims, som på et tidspunkt blir tvunget til å undertrykke sine naturlige instinkter om å la alt flyte.

Litt vilkårlig bilde. Jeg skulle gå ut og ta et nytt nå på morgenkvisten, mens jeg koste meg en kopp kaffe. Men så oppdaget jeg at jeg har glemt å kjøpe kaffe. 

Share on Facebook

Hjernens skattkammer

Man sier at det er på barna man ser at tiden går. Ikke direkte usant, men om det er en ting som viser med all mulig tydelighet at tiden har galoppert, så er det dine gamle musikkavspillingsenheter.

I går måtte jeg lete opp russeavisen fra avgangsåret mitt, fordi jeg prøver å nøste opp i en gammel tråd som har viklet seg inn i hjernebarken min den siste uken. (Et navn som jeg ikke klarer å plassere i hukommelsen – utrolig enerverende) Russeavisen visste jeg lå i et av de nederste sedimentene i en kiste jeg bruker til denslags relikvier. Jeg har ikke åpnet den på flere år, og sist tydeligvis bare for å slenge inn en haug gamle julekort, bursdagshilsner og reiseminner. En mengde tanker jeg har glemt at jeg har tenkt, boblet til overflaten. Rart hvordan døde ting kan sette i gang så mange følelser.

Det første som slo meg var at det ser ut til at jeg over flere år har hatt et patologisk behov for å ta vare på ombordstigningskort, museumsbilletter, bykart og severdighetsbrosjyrer. Jeg fant en avis fra en vilkårlig dato i 1999, som jeg har en vag anelse om at jeg skulle ta vare på, fordi alt fra 1999 kom til å bli verdifullt en vakker dag. Alt jeg kom over i denne kategorien gikk i søpla, men innimellom alt jeg ikke skjønner hvorfor jeg har spart, fant jeg en mengde andre minner. Gamle kassetter, for eksempel. Plutselig husket jeg at vi hørte på Ti i Skuddet hver uke, og satt med fingrene på rec og play for å ta opp favorittsangen. 90 – tallets piratkopiering! 

Bilder av mennesker du en gang hadde en relasjon til, som du aldri kommer til å se igjen. Noen fordi du ikke ønsker det, andre fordi du ikke lenger har muligheten. Noen bilder gjør det godt å kaste, andre legges varsomt tilbake i konvolutten og spares til neste tur ned Memory Lane.

Andre er mer av den morsomme sorten. Den gule mappen sendte Sunnmørsposten ut til alle barn som fikk en tegning på trykk på Kompis – siden, et konsept jeg har glemt for flere tiår siden. Med det samme jeg så mappen, husket jeg hvilken tegning jeg hadde laget, og hvor stolt jeg var av den. Tegningen ligger også i kisten, men lenger ned enn jeg grov meg i går. Et skolebilde fra 6. klasse. Gud, jeg husker den sveisen, jeg kan fortsatt kjenne følelsen av tøystrikkene vi brukte, som vi kjøpte på Adelsten. Mamma pleide å sy “scrunchies” av stoffrester, som vi kunne ha utenpå kjøpestrikkene, for mer en mer “fluffy” look. Hamsteren var lillebroren min sin, den het Snufs – Herman og var en underlig skapning. Den hadde helt abnorm hårvekst, og lignet mer og mer på et marsvin i miniatyr. Hesten er Karitulla, den første fórhesten jeg hadde, og det er ungdomskjæresten som sitter i salen sammen med lillebroren min. Han hadde lenger hår enn meg i mange år, men en aprildag i 1997 fant han omsider mot til å klippe seg kort. Han har heldigvis holdt seg til det siden.

Jeg lo da jeg fant denne saken:

Den er av nyere dato, relativt sett – jeg tror den sto på bryllupskaken til meg og mannen min for ni år siden, eller i alle fall er den fra kakebordet, og på et tidspunkt falt den overende og brudgommen mistet hodet. Bryllupskaken vår var en katastrofe, bakeriet hadde glemt bestillingen, så de slengte den sammen mens vi spiste bryllupsmiddag. Den var skakk og skjev da den ble levert, all dekoren var feil, og timen vi hadde brukt i panleggingsmøte med konditoren virket temmelig bortkastet. Det ble en morsom historie og jeg er mer opptatt av morsomme historier enn en perfekt bryllupskake.

Jeg prøver å kaste ting som ikke lenger har noen verdi eller funksjon, og alle YouTube – videoer jeg har sett om decluttering oppfordrer en til å kvitte seg med vekten fra fortiden. Minnene blir ikke borte, selv om tingen som holder minnet blir borte, sier de. Det er ikke alltid sant. Man kan ikke klamre seg til alt mulig, men noen epoker er det fint å kunne huske. Det er noe med veien man har gått for å komme dit man er, og alt det der. Det meste av det jeg pakket opp i går, ble pakket ned igjen.

Share on Facebook

Helgardering

Jeg kan nesten se når tid på dagen folk har gått ut døra hjemme. Vi har nemlig ekstremt skiftende vær for tiden. Værmeldingen består i enda større grad enn vanlig av gjetninger og helgarderinger, og det er slett ikke sikkert at påkledningenom morgenen matcher været hele dagen. Sist lørdag hadde jeg f.eks på meg foret regnkåpe og støvletter da jeg gikk hjemmefra, og følte meg litt teit da jeg gikk gjennom sentrum noen timer senere, solen strålte og det var 18 grader og vindstille.

Tidligere i uken så vi som ventet på bussen hjem fra jobb ut som dette:

Det går veldig fort mot høst nå, det er mørkt om natten igjen, og det har regnet såpass mye at det ikke lenger føles som sommer. Selv om det har vært fint de siste par dagene, er det et annet drag i luften. Jeg har ikke noen favorittårstid, jeg har alltid vært mest glad i overgangene, som nå, når jeg begynner å tenke på pledd, kakao og stearinlys. Første gangen man kjenner lukten av frost før vinteren, og når man ser morgensolen over fjellene for første gang om våren. Det er alltid så fint, den fasen da man fortsatt kan ha forventinger til det som ligger foran. Forhåpentligvis har vi noen fine høstdager å se fram til!

 

Share on Facebook

Første mobbedag etter sommerferien

I dag har mange hatt sin første skoledag. Jeg tror de fleste har sett frem til å treffe vennene sine, og komme i gjenge igjen etter en lang ferie. Men ikke alle.

“Den sosiale rangordningen” har flyttet seg fra skolegården til mobiltelefonen. Barn helt ned i 10 – års alderen teller og sammenligner antall likes. Selv om det er 13 – års grense på de fleste sosiale medier, er det mange yngre som har fått det. Appen musical.ly har vært populær lenge, i praksis Facebook for barn, men med musikkvideotema. Mange har også Instagram og Snapchat. Respons på innleggene sine er en målbar skala på egen popularitet, og å la være å gi respons er en effektiv måte å få noen til å føle seg utestengt.

Mobbing på internett har en annen karakter enn fysisk mobbing. Det finnes en mengde muligheter til å være anonym, og man kan effektivt samarbeide om isolering og utfrysing av enkeltpersoner. Det finnes eksempler på bursdager som har blitt planlagt sabotert ved at hele, eller deler av klassen blir enige om å takke ja til invitasjon, men likevel utebli. Via ulike nettsteder kan man sende meldinger anonymt, eller man kan opprette “mobbetråder” i forum under pseudonym. Det er vanskeligere for voksne å oppdage denne formen for mobbing, og terskelen for å si fra kan være høy for barna. Det kan også være lettere å bli med på mobbingen, fordi flokkmentaliteten blir så sterk når alle kommuniserer åpent med hverandre, f.eks på Messenger.

Jeg har aldri blitt mobbet, men jeg husker en gang et av de siste årene på skolen, da alle pr. definisjon var voksne. Internett var en splitter ny greie, og vi hadde fått tilgang på pc’er med enkle redigeringsprogram. Jeg var på vei til forelesning, og i fellesarealet var det hengt opp et bilde av meg i A4 – format, manipulert slik at ansiktet mitt laget en stygg grimase. Det opplevdes som et slag i magen å se det, jeg følte meg ekstremt dum, og jeg skjønte ikke hva intensjonen var. Prøvde noen å være morsom, eller ekkel? Det viste seg at det var vennene mine som hadde hengt opp bildet, de kom like bak meg og spurte om jeg ikke syns det var fint. De lo, og jeg lo, lettet. Da jeg så nærmere etter hadde de skrevet “ikke bli sur” på arket, og det hele var helt uskyldig. Men hvordan det føltes med det samme jeg så det har jeg ikke glemt, og jeg klarer ikke forestille meg hvordan det må være å gå på skolen hver dag med en sånn følelse i magen. Å vite at et manipulert bilde av meg sirkulerte på mobiler over hele skolen, og alle lo av meg bak ryggen min. Dette, og verre ting, er realiteten for en mengde barn.

Jeg vil gjerne videreformidle et råd fra Kripos, som egentlig er myntet på å avdekke bildemisbruk og forsøk på å oppnå seksuell kontakt mellom voksne og barn. Rådet er imidlertid overførbart til andre situasjoner også, og det er enkelt: spør barna hvordan dagen deres har vært, også på sosiale medier. Hva skjer på Internett for tiden? Hvilke apper bruker de? Hva snakker de om? Kanskje har barnet ditt hatt en fin dag på sosiale medier, men vet om ting om andre barn, som voksne også burde vite.

Det er så utrolig viktig at det ikke oppstår en diger kløft mellom voksne og barn på dette området. Vi vet stort sett hva barna våre gjør, hvem de er sammen med, og hvor de oppholder seg i virkeligheten. Det kan ikke være sånn at vi ikke vet hva de gjør, hvem de er sammen med og hvor de oppholder seg på Internett. Ikke at vi skal overvåke barna, men vi må ha en dialog om hva som foregår, på samme måte som vi har ellers. Barn og unge kommuniserer på en helt annen måte enn før, og foreldregenerasjonen faller kanskje av lasset. Men det er vårt ansvar å holde oss oppdatert. Det er vårt ansvar at barna våre ikke foretar seg ting som setter dem selv, eller andre barn i fare, forlegenhet eller ubehageligheter.

Det er vårt ansvar at barna våre ikke mobber. 

Share on Facebook

Du vinner om du ligger med alle kompisene hans

Jeg heier på annerledeshet, på alle som tør, på alle som lar jantelov være jantelov. Særlig blant de unge er det steintøft å hevde seg, den indre justisen er knallhard og de sosiale mediekanalene er nådeløse.

Derfor har jeg ofte heiet på Sophie Elise. Jeg ser en jente som har hatt et intenst ønske om å oppnå noe, om å bli sett. Hun har turt å kreve oppmerksomhet, og hun har fått den, på godt og vondt. Hun har våget å være sårbar, men klarer også å vise styrke. Man kan mene hva man vil om barbielooken, om kroppsfokuset, om hennes valg av yrkeskarriere og i livet ellers – men det er ingen tvil om at det krever en sterk rygg å tåle all den verbale julingen som følger med når man lever av å være offentlig. Jeg har ikke alltid vært enig i virkemidlene, men jeg respekterer hennes rett til å bruke dem og jeg tror at hun virkelig har et ønske om å gjøre en forskjell for andre jenter, for dyr, og for miljøet.

Jeg ble dermed litt skuffet da hun, som offer for hevnporno, som en kvinne som bestandig har måttet bevise at hun også har en hjerne fordi hun velger å se ut som hun gjør, som uttalt feminist og selverklært forbilde, ga ut en sang der hun reduserer seg selv til det hun stadig blir kritisert for å være – en som kun kan hevde seg i kraft av sin seksualitet. Med singelen “All your friends”, som øyensynlig handler om komplisert kjærlighet og maktbalansen i et forhold, synger Sophie Elise at hun kan “knulle alle vennene” til ham hun vil ha for å “vinne”.

“Mange vil kjenne seg igjen i følelsene som ligger mellom linjene”, sier hun om sangen hun har skrevet på egenhånd. Jeg er ikke direkte uenig i at man kan ha irrasjonelle tanker når man er i et komplisert forhold, om å ta kontroll, ta hevn, tanker man kanskje ikke ville satt ut i livet, sånn egentlig. Men jeg er litt betuttet over at hun valgte å formidle akkurat den tanken for publikummet sitt, som hovedsakelig er unge jenter – du har makt fordi du kan skreve for kompisgjengen, liksom. Føkke opp livet hans ved å vise at andre vil ha det du kan tilby? Virkelig, Sophie Elise? Er det ikke nettopp dette du har kjempet siden tenårene for å motbevise? At du er mer enn kroppen din?

Da Sophie Elise ble kalt knulledukke av Radioresepsjonen i 2014, tok hun det med fatning, selv om feminister ble sekundærkrenket på hennes vegne. “Jeg ba om det” sa hun til Dagbladet. Jeg husker jeg syns det var litt kult, hun eide det, liksom. Men hva ber du om nå, Sophie Elise? Ber du om at vi skal fokusere på ditt intellekt? På din personlighet? På din rett til å bli tatt alvorlig som en kvinne som er sterk i seg selv, og ikke i kraft av det hun har mellom bena?

Faksimile; Sophie Elise sin Instagram

Jeg skjønner at mye av dette handler om å bli lagt merke til, å skille seg ut i mengden. Å være vulgær har funket for Sophie Elise siden tenårene, og det sier jeg med respekt, fordi jeg alltid har følt at hun har hatt substans bak fasaden. At hun spiller spillet, og skjønner spillereglene. Hun velger en drøy strofe for at medier og hvermansen skal mene noe om det, på samme måte som hun er drøy i bilder og uttrykk på sosiale medier, fordi det selger, og fordi det setter henne i en posisjon der hun kan dele sine hjertesaker til et større publikum. Og når hun nå tar steget ut, i håp om å bli tatt seriøst som singer/ songwriter, får mulighet til å gi ut en tekst fra sitt eget hjerte, en prosess som med hennes egne ord har kostet henne enormt mye, og som har vært både sår og tøff – så velger hun altså å fortelle at hun kan knulle seg til seier hvis hun vil. 

Da jeg var like gammel som Sophie Elise hadde jeg nokså detaljerte fantasier om å dytte eksen min utenfor en bro. Men om jeg hadde et ungt, hengivent publikum som så opp til meg, ville jeg kanskje ikke gitt ut en sang om akkurat den delen av mitt sjelelige liv. Særlig hvis jeg også brukte mye energi på å bygge et image som en spesielt empatisk og omsorgsfull person.

Share on Facebook

Disse barna slaktes som kyllinger

Da jeg var i Tanzania sist, fikk jeg høre flere hjerteskjærende barneskjebner, særlig blant barn med funksjonshemming. Mange av disse drepes ved fødselen, eller de holdes skjult under uverdige forhold, fordi foreldrene tror barnet er en straff fra Gud. Mangelen på helt grunnleggende folkeopplysning er etter min mening blant de største hindrene for utvikling i Tanzania. Det er denne vankunnskapen som gir groteske utslag som den nigerianske gutten Hope, anklaget for å være heks, utstøtt og overlatt til seg selv, to år gammel.

Denne jenta har en kromosomfeil, og vokste opp blant geiter, uten klær eller ordentlig mat. Hun ble adoptert av en hvit familie i Tanzania for få år siden, og har det heldigvis godt i dag.

Barn med albinisme har en spesielt risikofylt hverdag, fordi mange fortsatt tror at kroppsdelene med den lyse huden kan brukes til uchawi, magi. Medisinmenn bruker blod og innvoller fra albinobarn til å lage heksebrygg som skal bringe rikdom, eller de lager amuletter av knokler, hud og hår. Albinoer kalles zeru, spøkelse, på swahil. Zeru har ingen menneskeverd, de er “djevelens barn” og er i praksis fritt vilt. De blir like gjerne drept, partert og solgt til medisinmenn av sin egen familie. Armer, bein eller kjønnsdeler kappes av, ofrene blør ofte ihjel. Alle albinoer er utsatt, men det er særlig kvinner og barn som angripes, på åpen gate eller hjemme i sin egen seng. Albinojegere tjener store penger på dette, og i et fattig land er det en “enkel” karrierevei.

Faksimile fra Aftenposten om den nådeløse jakten på albinobarn. Bildet er linket til artikkelen, publisert i 2009. 

Senest forrige uke, natt til fredag 14 juli, ble boligene for albinobarn som drives av det Lutheranske sykehuset Haydom i Manyara, angrepet av fire menn som forsøkte å komme til barna som bor der. De skar over gitteret på vinduet, men heldigvis klarte vakten å rope om hjelp slik at naboene kunne komme til unnsetning. Det berget livet til barna; denne gangen. Dessverre vil det garantert skje igjen, og igjen.

Haydom har sterke bånd til Norge, og mange norske leger og sykepleiere har bidratt på sykehuset med utstyr og arbeidskraft opp gjennom årene. Haydom trenger nå bidrag for å styrke sikkerheten omkring albinobarna, med vakthold og forsterkninger av bygningsmassen. Akkurat nå er det minst to nordmenn på sykehuset, og det er flere her hjemme som forsøker å få i stand en innsamling. Dette er folk som bruker av egen tid og innsats for å hjelpe direkte, sånn som jeg syns er best i et korrupt land som Tanzania. Hjelpen kommer rett til de som trenger det, uten administrasjonsgebyrer og mellomledd.

Hvis du ønsker å hjelpe albinobarna på Haydom, kan du bidra til konto

3075.11.75066 eller via Vipps: 976 86 447

Her kan du se en kjempefin, profesjonelt produsert video fra Haydom, som viser hvor viktig dette sykehuset er og hva slags arbeid de gjør.

Her (sterke bildeinntrykk) finner du en artikkel om magi på swahili, forfatteren oppfordrer leseren til å avstå fra å ty til uchawi for å oppnå suksess, til tross for at man hører om mange vellykkede mennesker som angivelig har benyttet seg av det.

Og ikke minst, i denne videoen får du hilse på akkurat de barna det gjelder denne gangen, albinobarna som bor på Haydom, og som Lilli Ann fra Norge har jobbet for å ivareta sikkerheten til siden 2015.

Jeg har allerede sendt et bidrag til Haydom, og jeg håper flere vil gjøre det.
Om du ikke kan birda med penger, hjelp gjerne til ved å dele informasjonen. 

Tusen takk! :)  

Del innlegget på Facebook under

 

Share on Facebook

Hvor lenge varer feriefølelsen?

I alle fall kortere enn den flassende brunfargen. Til og med kortere enn tiden det tar å vaske opp klærne i bagasjen.

Hver gang jeg drar noe sted, ønsker jeg at jeg kunne ta med meg noe av opplevelsen hjem til hverdagen, roen i kroppen, gleden over å ha fri. Men feriefølelsen drukner altfor fort i den daglige tralten, rutinen og de huslige oppgavene. Plutselig våkner man en vanlig tirsdag og føler seg litt gretten, alt kjennes som før, som om man aldri har vært borte. Det skulle vært en mental konto man kunne gjøre innskudd i mens man var på ferie, og gjøre uttak når man trengte det hjemme.

Jeg har kommet til en konklusjon da, i dag, en litt muggen og umotivert morgen, der alt føltes akkurat litt for grått. Ferie for meg er ikke nødvendigvis sol og strand, god mat og fremmede steder. Ferie er like mye fravær av plikter, muligheten til å bruke tiden sin til akkurat det man vil. Det er ikke så lett hjemme når man jobber og har familie, men det ER mulig. Det handler om disse øyeblikkene, som til vanlig bare flyter av sted uten at vi merker det. Vi er bevisstløse, går på autopilot, og altfor ofte ønsker vi oss til steder vi ikke kan være, til ting vi ikke får opplevd, og alt vi skulle ønske vi kunne gjøre. Vi skulle ønske været var litt bedre, så vi kunne dra på stranden. Vi skulle ønske vi hadde mer tid, så vi kunne finne på noe sammen med venner. Vi skulle ønske vi hadde mer overskudd, så vi fikk gjort unna alt som burde vært gjort.

Jeg vil ta kontroll på flere av disse øyeblikkene, som man går glipp av fordi man ikke er mentalt til stede. Carpe diem, og alt det der. Dessverre har arbeidende foreldre sjelden mulighet til å carpe en hel diem, altfor mye annet krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse. Men vi kan senke ambisjonene, tenke at vi i det minste skal carpe et og annet øyeblikk. Det er faktisk bittelitt ferie på en helt vanlig dag.

I går kjørte jeg og handlet. Det var en fin kveld, skyet, men fjorden lå blank og det var ikke verken vind eller regn. Jeg kjøpte sushi og en tegneserie, og satte meg på et svaberg i fjæra. Det var ingen andre der, bare sjøfugler og meg. Jeg spiste billig sushi med fjordutsikt, mens jeg leste Tegnehanne til jeg ble oppspist av knott, og det var utrolig fint. Ikke knotten da, men det var 15 minutter før det som bare var mine, som gav meg noe, på ordentlig. Feriefølelse.

I morges var det ikke så verst vær, ikke strålende, men jeg satte pris på å kunne gå i t-skjorte til bussen. Det tar 10 – 15 minutter, og det er egentlig flott langs veien. Jeg legger bare ikke så godt merke til det alltid. Jeg tenkte at hvis jeg hadde fri i dag, så ville jeg kanskje gått meg en fjelltur. Jeg rekker ikke det, men jeg går jo her, nå – det er jo ganske fint? Ikke sant?

Jeg kom hjem til tomt hus, og kunne lage en rask middag fordi jeg hadde gjort den klar kvelden før. Luksus, begge deler. Jeg drakk kaffe på terrassen med sjokolade og en ny bok. Lykke.
Været holdt ikke helt inn i dag, men hva så, det er mye kos i et ullpledd og en papegøye.

Vi kan gjøre hverdagen lettere, lysere og mer ferieaktig hvis vi nøyer oss med mindre. Fem minutter ute av tralten, gjør noe annet, ta med kaffen ut, se på solnedgangen, gå på kafe, ring en venninne – rett og slett ta en mikroferie! Det er kos, det!

 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook