Rosabloggerpoesi

Hva sa du, lille venn?
Vent litt, mamma skal bare sjekke Facebook igjen.
Jeg la ut et bilde som ingen har likt,
og det har gått fem minutter, kan det være en nettverksvikt?

Hold rundt meg kjære, lat som du vil.
La det se litt spontant ut, det får du vel til?
Hold mobilen litt høyt, da ser jeg tynnere ut
ta et til, det der ble ikke nok sussetrut.

Ta bilde fra hjørnet, der det ikke er rot.
Ingen kan se det vi utelot
Det er ikke så nøye om alt er sant
litt filter på virkeligheten trenger alle iblant

Det er ikke vanskelig å bli populær
det er faktisk nok å ta av litt klær
Legg ut et bilde der du viser litt lår
så skal du se hvor mange “liker” du får

Ingen vil se ditt sanne jeg
ikke engang du selv, så bare fake ivei.
Til slutt vil du faktisk tro på det selv,
pass bare på at du ikke går på en smell.

For skal du skape en parallell virkelighet,
hvor du lever i perfeksjon og lykksalighet,
må du vokte deg vel; både dag og natt -
det må ALDRI publiseres bilder noen andre har tatt!

Share on Facebook

#notme

Jeg har aldri blitt voldtatt, misbrukt eller seksuelt trakassert. Jeg har ikke en gang mottatt penisbilder på mobilen. Jeg begynner å føle meg litt alene!

Jeg ble bevisst neglisjert på Maxbo en gang, jeg skulle kjøpe materialer til noe jeg skulle bygge. Teller det? Da det til slutt kom bort en kar, ble jeg ikke spurt om jeg trengte hjelp, men “ehm, er du bare med noen andre du, eller….?” Nei, jeg skal faktisk ha 8 stk 9mm sponplater uten fals, hulkilslister og noen 2,5” lekter, svarte jeg. Jeg følte meg ikke sånn kjempekrenket etterpå, men kanskje jeg burde? Jeg kan vel kjøpe bygningsmaterialer, selv om jeg har blondt hår og hadde støvletter med hæl, liksom?

En lørdagsnatt i min grønne ungdom sto jeg i garderobekø, og en meget beruset mannsperson presset underlivet sitt mot meg bakfra. Det sorterer vel under uønsket seksuell oppmerksomhet, og jeg ble riktignok også skikkelig irritert. Så jeg snudde meg og spurte om han virkelig syns han hadde noe å reklamere for. Egentlig har jeg mer dårlig samvittighet for den kommentaren, enn raseri for at han krenket min intimsfære. Han var en dust, i alle fall akkurat da. Men det var jeg også.

Jeg har også jobbet i utelivsbransjen, og forsøkt å irettesette voksne menn som tar med seg sprit inn på områder der vi ikke har lov til å servere slikt. Da kommer det fort noen kommentarer av mindre hyggelig karakter, og man lurer oppriktig på om de samme mennene noengang har barnebarnet sitt på fanget og bare er en koselig, tussete bestefar. De ville aldri sagt det de sa, om den som serverte dem var en annen mann. Men de ville fortsatt vært ubehagelige og kranglete, og like irriterende.

Det er selvfølgelig langt herfra til det å bli grafset på av en mann som står i en maktposisjon i forhold til deg, eller bli fysisk tvunget til å gjøre noe du ikke vil. Jeg vil ikke underslå viktigheten av en spontan aksjon som #metoo har blitt. Det er FLOTT at seksuell trakassering blir tatt opp til debatt, og det er INGEN tvil om at mange menn har utnyttet sin posisjon ovenfor en rekke kviner. Det finnes ingen unnskyldning for det.

Poenget mitt er at det akkurat i øyeblikket, ser ut til at alle kvinner i et moderne samfunn har blitt utsatt for overgrep i en eller annen form. Og at alle menn har på et eller annet vis, begått overgrep mot en kvinne. Faktisk har jeg sett meningsytringer som antyder at mannen kan være en overgriper nærmest uten å vite det. Og at enhver ubehagelighet man kommer ut for handler om sex og kjønnsrelatert undertrykkelse. Personlig tror jeg at mange situasjoner ikke nødvendigvis handler om at den som trakasserer og maktmisbruker er mann. Mange situasjoner bunner ut i at enkelte mennesker ganske enkelt er idioter, som mangler sosiale antenner og vitale sjelsevner – og det kan like godt være en kvinne.
Baksiden med en massiv kampanje som #metoo, er at den skaper et voldsomt dragsug, der alt følger med inn og nyansene blir borte. Det skilles ikke mellom ubehagelige opplevelser, som både menn og kvinner vil oppleve i løpet av livet, og direkte overgrep. Også ender vi opp med et inntrykk av at alle kvinner er ofre, og alle menn er monstre.

Mange menn forgriper seg IKKE på kvinner. Mange kvinner har aldri blitt utsatt for noe av det som beskrives i det som kommer fram i lyset av #metoo – kampanjen.

Oppi alt, må vi ikke miste det faktum av syne. 

Share on Facebook

Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag. 

Share on Facebook

Alt går litt langsommere

En dag forsinket, kom jeg meg til Tromsø på mandag, tilbake til de 200 år gamle veggene i huset vi bor i her, den storslagne utsikten, den friske luften og nærheten til fjellene, skogen og havet. Mye av dette har vi hjemme på Sunnmøre også. Likevel er det en annen puls her oppe, alt går liksom litt langsommere. Luksusen vi finner her, er tid. Tid og hvilepuls.

Når morgenens største utfordring består i om du skal lage pulvercappuciono eller presskannekaffe.
Hver gang jeg er på reise, tenker jeg at jeg vil ta med meg feriefølelsen hjem – jeg skrev om det her. Jeg vil ha stressfrie hverdager, tid til å klemme på mine nærmeste, overskudd til å spørre hvordan dagen deres har vært, og ikke minst, lytte til hva de svarer. Hverdagen vil alltid stille andre krav enn feriedager, jeg vet det. Men mye handler også om prioriteringer og innstilling. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sove 30 minutter lenger om morgenen, får vi en dårligere start enn om jeg bare konfronterer den lidelsen det er å komme seg ut av senga. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sitte på mobilen – som jeg gjør altfor ofte – går det på bekostning av noe annet; en samtale, en stemning jeg går glipp av, en oppgave jeg burde fått unna.

Jeg hørte begrepet “mental clutter” et sted. Nå som “decluttering” i hjemmet har blitt en trend, burde vi kanskje gjøre det samme i hodet vårt. Alt “mental clutter”, all støyen og rotet i hjernen som forårsaker stress, er i realiteten utsatte avgjørelser. Det gav veldig mening for meg. Når jeg blir stressa av at klesskapene er tomme for rene klær, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å sette på en maskin (eller tre). Når jeg blir stressa av en telefon fra regnskapsføreren min, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å levere bilagene mine i rimelig tid. Stressmomentene i livet mitt skyldes sjelden mangel på tid. Det skyldes i all hovedsak at jeg prioriterer den tiden jeg har, på andre ting – og ikke alltid de riktige tingene. Når det blir nok slike stressmomenter, er det vanskelig å hode på noe som ligner feriefølelse.

Jeg leste en bok for en tid tilbake, en selvhjelpsbok fra midt på 90 – tallet. Det er godt over 20 år siden, men folk var visst stressa den gangen også. Selv om forfatteren brukte eksempler som ble komisk utdaterte, var det merkelig å se hvor overførbare de mentale mekanismene er til dagens samfunn. Prinsippet i boken var “gjør det nå”. Når du registrerer en oppgave som må gjøres, så gjør det – ikke tenk at du skal gjøre det senere, når du får tid, lyst eller overskudd. Gjør det nå. 

Så kanskje du kan beholde feriefølelsen litt lenger.

Share on Facebook

Empirier fra Junaiten

Først og fremst, takk for så mye respons og “liker” på innlegget jeg skrev før jeg reiste! Mange som leser her inne er tydeligvis opptatt av å leve mens man kan! :)

Jeg kom hjem fredag ettermiddag, og det har ikke vært tid til noe jetlag. Det vanlige livet går i sitt sedvanlige tempo, det er bare å falle inn i rytmen igjen først som sist. Men før jeg gir slipp på denne roadtripen gjennom to stater, tenkte jeg å dele noen erfaringer fra min transatlantiske opplevelse.

- Aldri skryt av norsk natur til noen fra Colorado. De har alt vi har, fire ganger større. Utenom fjorder, da.

- USA har en av verdens mest paranoide immigrasjonsmyndigheter. Det er det eneste stedet de vil forvente et utfyllende svar på spørsmålet “and what kind of friends are they” når du oppgir “besøke venner” som “purpose of visit” i passkontrollen. Veldig fristende å svare “oh, you know, just the regular, drugdealing, delinquent kinda friends”, men det ville antagelig blitt tatt i mot med like stor begeistring som å svare “ja” på om du har deltatt i terror eller terrorlignende handlinger. (Du blir spurt om det også. Ikke svar ja.)

- Alle stereotyper du noensinne har sett på film, finnes i virkeligheten. Den overvektige indianeren med den lange sølvfletten, den fulle meksikaneren med uflidd skjegg og rutete skjorte, den stutte, middelaldrende damen fra midtvesten med bred dialekt, hjelbleket hår og to cm tykk kajalstrek rundt hele øyet, den kjekke sølvreven med slimfit jeans og cowboyboots, den modne hippiedamen med flagrende gevanter og øredobber av turqoise… i løpet av ti dager har jeg sett dem alle, og enda fler. For en traust nordmann framstår mange nærmest som komiske parodier. Jeg har vært i California for noen år tilbake, og fikk bekreftet det samme der – bare andre stereotyper; det blonde bombenedslaget, den Barbie – Ken aktige mannen. Alle genuint hyggelige mennesker når du snakker med dem, for øvrig.

Den amerikanske landeveien er akkurat så lang og rett som man ser på film. Det er antagelig derfor de kan ha langvarig øyekontakt med passasjerene, lete etter noe i hanskerommet eller føre en intens krangel, samtidig som de kjører. På film. 

- De fleste amerikanere du møter, er til enhver tid klar til å dele sin livshistorie med deg, til tross for at deres bekjentskap begrenser seg til tre og et halv minutt, og du aldri vil se dem igjen. Om du føler behov for å bli kjent med nye mennesker, anbefaler jeg en vanlig rutebuss etter klokken 19 i en hvilken som helst middels by i det sørlige midtvesten.

- Alle er innenfor en fem sekunders tidsramme, helt komfortabel med å kalle deg “honey” eller “sweetie”. Jeg foretrakk begge de førstnevnte framfor den brede varianten av “ma’am”, som mest av alt fikk meg til å føle meg som en aldrende lærerinne.

De spiser faktisk helt sinnsvake mengder chili i New Mexico….! 

- Når du sier at Norge er hovedstaden i Sverige, vil i alle fall én amerikaner (tidlig i femtiårene, fra Florida) nikke iherdig og svare “oh, riiiight”, som om han bare hadde glemt at det var sånn det hang sammen. Minst fem amerikanere, inkl. en bensinstasjonansatt, har aldri i sitt liv sett en euro, eller hørt om EU. Jeg kom ved et uhell til å gi fra meg en 10 – euro seddel som betaling for to cola på en bensinstasjon, langt ute i den nymeksikanske ødemarka. Jenta bak disken rakk å se ut som jeg hadde gitt henne monopolpenger før jeg oppdaget feilen. Mens jeg løp ut igjen i bilen for å hente rett valuta, stimlet de mannlige kundene seg om seddelen som om den skulle vært laget av uran. Da jeg kom tilbake var de overmåtelig nysgjerrige, jeg måtte forklare hva en euro var, og hvordan den kunne være gyldig i flere land. Den ene karen spurte med glødende øyne; and how much is it worth?! Føkk, som jeg angrer på at jeg ikke svarte 10 millioner dollar.

- Man adopterer ordet “fuck” mye fortere enn man tror.

Disse husene ser mer ut som kulisser jeg så på Universal Studios for noen år siden, men mange av småbyene som fortsatt er bebodd, har denne byggestilen.

Det er fint å være på reise, og denne turen sorterer under “fantastisk” – men det er godt å komme hjem også, og det er om mulig enda mer fantastisk! :)

 

 

Takk for at du leste – del gjerne innlegget på Facebook under: 

Share on Facebook

Husk at du skal dø

Når folk som skal dø snakker, lytter vi. Vi lyttet til Per Fugelli, ikke bare fordi han var en klok mann, men fordi i ordene hans kjente vi tyngden av vår egen skjebne, formidlet av en mann som sto på terskelen til sin. Alle skal dø, og alle vet det – men de fleste av oss lever som om vi hadde all verdens tid. Alt kan vente, for vi har det så travelt. Eller verre, vi venter ikke på muligheten til å gjennomføre noen drøm, for vi har ingen – vi lar dager og år bare gli umerkelig forbi, som sand i et timeglass.

En eldre dame betrodde meg for en tid tilbake; jeg angrer sånn på at jeg aldri dro til Tromsø. Jeg hadde så mange sjanser, men jeg turte aldri. Nå er det for sent.

Jeg tenkte; det der skal aldri bli meg. Aldri om jeg skal sitte på tampen av livet og angre på alt jeg ikke gjorde. Derfor dro jeg til Tanzania tidligere i år, med innsamlede penger til barneskolen og utstyr til sykehuset. Det tok meg sju år å gjennomføre den tanken, selv om det eneste jeg trengte å gjøre var å bestemme meg. Jeg sier ja til alt jeg har lyst til, selv om jeg egentlig ikke tør – som å holde foredrag foran mange mennesker. Det strider enormt mot min introverte natur å stå alene på en scene, men jeg tør, når jeg har lyst.

Derimot har jeg ikke lyst til å kjøre karuseller på tivoli, eller hoppe fallskjerm, så det sier jeg nei til. Jeg sier også nei til å henge med mennesker som tapper meg for energi, og til hvem som helst så lenge jeg føler mest behov for å være alene. Et godt liv handler om å si ja og nei til de rette tingene. Man må selv finne ut hva de er. 

I morgen tidlig sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Jeg lander i Denver, Colorado, og skal videre til et bittelite sted under Rocky Mountains som heter Nederland. Der skal jeg treffe noen jeg møtte på Kilimanjaro for fire år siden, og sammen med henne skal jeg gå i fjellet, vi skal bade i varme kilder, besøke indianderlandsbyer og vi skal rafte i elv. Jeg er skrekkslagen for elveraftingen, men jeg vil, så jeg sa ja. Neste tirsdag skal vi gå det høyeste fjellet i staten New Mexico, Wheeler Peak. Jeg er i mitt livs dårligste form, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp, men jeg vil, så jeg skal. Jeg må kjøre bil i USA, og alle som vet litt om meg, kan tenke seg hva jeg føler om det – men jeg må, så jeg skal.

Jeg vil ikke vente på at livet skal komme i gang. At jeg skal få tid til det jeg har lyst til, eller at tilværelsen skal legge seg til rette for at ting jeg drømmer om skal skje. Det er få ting som ramler ned i fanget på en, man må iverksette selv. Og husk at du skal dø. Kanskje blir livet ditt kortere enn du tror. Kanskje har du ikke helse så lenge som du innbiller deg. Ikke vent. Lev nå.

Dette bildet har jeg vist flere ganger, men for meg sier det mye om motivasjon. Det er tatt i fjor, 2016, min tredje tur på Kilimanjaro, den tyngste turen. Jeg ble syk siste natten mens vi gikk opp, jeg klarte ikke spise, jeg kastet opp, alt vannet mitt frøs, det var iskald vind, og jeg var dødssliten. Tankene om å snu kom stadig oftere, jeg har stått på toppen før, jeg trenger ikke bevise noe, bare gå ned, jeg orker ikke. Det som fikk meg til å fortsette, var bursdagskortet til pappa, som jeg hadde laget hjemme i Norge før jeg dro. Jeg visste at vi ville stå på toppen den dagen han fylte 65. Dette bildet skulle jeg sende ham når vi kom i dekning igjen, og jeg skulle få det til. Så jeg satte en fot foran den andre, inntil jeg endelig var der. Man klarer alt, men man må ville det, og man må bestemme seg for det.  

 

Share on Facebook

Husk at jenter kan like mye som gutter, nå da dere!

Er det bare jeg som styrer landet i bar overkropp mens jeg poserer anstrengt i skinny jeans og prøver å se overrasket ut?
Hvis du ikke skjønte bildereferansen, så kan du lese dette innlegget. Og dette. Og ta en titt på dette bildet

Det er valgdag! Jeg er heldigvis ferdigstemt; jeg forhåndsstemte første dagen, fordi jeg var så sent ute ved forrige valg at jeg nesten ikke fikk avlevert stemme – til tross for at jeg sto to timer i kø.

Jeg tror valget i år kan gå alle veier. Jeg tror også at valgoppslutningen blir rekordlav, dessverre. Folk er lei av fagre ord som aldri blir til handling, for mange føler at stemmen deres ikke teller, og at alle politikere lyver uansett. Og alt er så forvirrende, de vet ikke nok til å stemme på noen.

De små partiene har vært mye tydeligere i politikken sin enn de to store, AP og Høyre. I tillegg stemmer mange taktisk, som meg, og ikke nødvendigvis på hvem de vil ha som statsminister. Resultatet blir kanskje et veldig fragmentert resultat, som igjen gjør at det blir vanskelig å føre en ensrettet og slagkraftig politikk? Tenk om det blir 29% valgoppslutning og vi får Trygve Slagsvold Vedum som statsminister? Eller MDG – Lan?

Vi er uansett heldige. Vi har et usedvanlig flott hjemland, og et godt utgangspunkt for et velfungerende samfunn. Likestilling f.eks. Vi har en barselpolitikk der pappaen er inkludert på en unik måte. Jenter blir innkalt til førstegangstjeneste. Og vi har kvinnelig statsminister, i alle fall inntil midnatt, kanskje lenger. Det syns jeg er flott, selv om jeg ikke stemmer på Erna.

Uansett hvem du stemmer på, eller om du stemmer blankt for den del – det viktigste er å delta! Og husk at jenter er like flinke som gutter, og at det slett ikke er nødvendig å kle av seg for å få fram poenget sitt, om man ikke har skikkelig, skikkelig lyst å vise seg fram avkledd da. Det er lov, det også.

Personlig syns jeg det er et like viktig budskap at i landet vårt kan man faktisk bli statsminister, selv om man er kvinne, overvektig, har dysleksi og aldri vist seg naken offentlig. Verdt å tenke på for mange.

Godt valg! Stem! :)

Share on Facebook

Å bli voksen, etter at man har blitt voksen

I går følte jeg meg som mitt gamle jeg. Og ikke på en bra måte. Eller jo, litt.

De siste par årene har jeg tatt mange grep for å unngå de situasjonene som gjorde bloggen min morsom den gangen jeg startet i 2009. Jeg var kronisk på etterskudd og klarte aldri å tenke mer enn fem minutter fram i tid – det skapte mye kaos. Og morsomme blogginnlegg. Mye av grunnen til at jeg sluttet å blogge et par år, var faktisk at jeg ikke lenger hadde noe særlig å fortelle så lenge jeg hadde litt bedre kontroll på tilværelsen.

Denne uken derimot, hadde jeg prokrastrinert å kjøpe mer brød inntil det punkt at jeg faktisk var nødt til å gjøre det klokka 8 om morgenen i går for å kunne sørge for skolemat. Siden jeg ikke orket å ta med hele veska på butikken, tok jeg bare Visakortet ut av lommeboka og la det på benken ved siden av mobilen og bilnøklene. Så kjørte jeg fra det. Hvordan er det mulig?

Heldigvis lå det noen mynter rundt omkring i bilen, så jeg kunne skrape sammen nok cash til å løse ut et brød. Kjørte hjem, ordnet matpakker som jeg skulle nedom skolen med, før jeg suste videre til en avtale jeg hadde 8.45.

Jeg skulle på jobb klokka 10, så klokka 9.36 begynte jeg å få litt dårlig tid. Jeg var imidlertid ferdig med det jeg skulle, så jeg tenkte at jeg akkurat rakk å kjøpe noe mat til meg selv, nå som jeg hadde Visakortet med meg. Parkerte ved en Spar – butikk, strakk meg etter lommeboka i veska – bare for å oppdage to matbokser som ikke var levert. What! Jeg husker jo nesten at jeg var på skolen og la dem i hylla! Klokka var 9.45, det ville ta meg minst 20 minutter å kjøre fram og tilbake med de matpakkene, så jeg ville ikke rekke jobb i tide. Gragl.

Jeg savner av og til å være en mer ukomplisert person, som tok alt på sparket og sjelden følte på stress. Å lære meg å utarbeide en plan, og holde meg til den, krever mye av meg. Jeg måtte finne opp hjulet på nytt mange ganger, og jeg må oppleve konsekvensen av ting som ikke fungerer mange ganger, før jeg klarer å gjøre en endring. Og noen ganger har jeg tilbakefall, sånn som i går.

Dette er noe jeg har lyst til å skrive mer om, uten å ha noen ambisjoner om å bli en slags lifecoach – blogg! Jeg har det ikke i meg å bruke begreper som “å ta del i denne reisen” og sånt – men jeg har lyst til å fortelle om hvordan det er å være en født vims, som på et tidspunkt blir tvunget til å undertrykke sine naturlige instinkter om å la alt flyte.

Litt vilkårlig bilde. Jeg skulle gå ut og ta et nytt nå på morgenkvisten, mens jeg koste meg en kopp kaffe. Men så oppdaget jeg at jeg har glemt å kjøpe kaffe. 

Share on Facebook

Hjernens skattkammer

Man sier at det er på barna man ser at tiden går. Ikke direkte usant, men om det er en ting som viser med all mulig tydelighet at tiden har galoppert, så er det dine gamle musikkavspillingsenheter.

I går måtte jeg lete opp russeavisen fra avgangsåret mitt, fordi jeg prøver å nøste opp i en gammel tråd som har viklet seg inn i hjernebarken min den siste uken. (Et navn som jeg ikke klarer å plassere i hukommelsen – utrolig enerverende) Russeavisen visste jeg lå i et av de nederste sedimentene i en kiste jeg bruker til denslags relikvier. Jeg har ikke åpnet den på flere år, og sist tydeligvis bare for å slenge inn en haug gamle julekort, bursdagshilsner og reiseminner. En mengde tanker jeg har glemt at jeg har tenkt, boblet til overflaten. Rart hvordan døde ting kan sette i gang så mange følelser.

Det første som slo meg var at det ser ut til at jeg over flere år har hatt et patologisk behov for å ta vare på ombordstigningskort, museumsbilletter, bykart og severdighetsbrosjyrer. Jeg fant en avis fra en vilkårlig dato i 1999, som jeg har en vag anelse om at jeg skulle ta vare på, fordi alt fra 1999 kom til å bli verdifullt en vakker dag. Alt jeg kom over i denne kategorien gikk i søpla, men innimellom alt jeg ikke skjønner hvorfor jeg har spart, fant jeg en mengde andre minner. Gamle kassetter, for eksempel. Plutselig husket jeg at vi hørte på Ti i Skuddet hver uke, og satt med fingrene på rec og play for å ta opp favorittsangen. 90 – tallets piratkopiering! 

Bilder av mennesker du en gang hadde en relasjon til, som du aldri kommer til å se igjen. Noen fordi du ikke ønsker det, andre fordi du ikke lenger har muligheten. Noen bilder gjør det godt å kaste, andre legges varsomt tilbake i konvolutten og spares til neste tur ned Memory Lane.

Andre er mer av den morsomme sorten. Den gule mappen sendte Sunnmørsposten ut til alle barn som fikk en tegning på trykk på Kompis – siden, et konsept jeg har glemt for flere tiår siden. Med det samme jeg så mappen, husket jeg hvilken tegning jeg hadde laget, og hvor stolt jeg var av den. Tegningen ligger også i kisten, men lenger ned enn jeg grov meg i går. Et skolebilde fra 6. klasse. Gud, jeg husker den sveisen, jeg kan fortsatt kjenne følelsen av tøystrikkene vi brukte, som vi kjøpte på Adelsten. Mamma pleide å sy “scrunchies” av stoffrester, som vi kunne ha utenpå kjøpestrikkene, for mer en mer “fluffy” look. Hamsteren var lillebroren min sin, den het Snufs – Herman og var en underlig skapning. Den hadde helt abnorm hårvekst, og lignet mer og mer på et marsvin i miniatyr. Hesten er Karitulla, den første fórhesten jeg hadde, og det er ungdomskjæresten som sitter i salen sammen med lillebroren min. Han hadde lenger hår enn meg i mange år, men en aprildag i 1997 fant han omsider mot til å klippe seg kort. Han har heldigvis holdt seg til det siden.

Jeg lo da jeg fant denne saken:

Den er av nyere dato, relativt sett – jeg tror den sto på bryllupskaken til meg og mannen min for ni år siden, eller i alle fall er den fra kakebordet, og på et tidspunkt falt den overende og brudgommen mistet hodet. Bryllupskaken vår var en katastrofe, bakeriet hadde glemt bestillingen, så de slengte den sammen mens vi spiste bryllupsmiddag. Den var skakk og skjev da den ble levert, all dekoren var feil, og timen vi hadde brukt i panleggingsmøte med konditoren virket temmelig bortkastet. Det ble en morsom historie og jeg er mer opptatt av morsomme historier enn en perfekt bryllupskake.

Jeg prøver å kaste ting som ikke lenger har noen verdi eller funksjon, og alle YouTube – videoer jeg har sett om decluttering oppfordrer en til å kvitte seg med vekten fra fortiden. Minnene blir ikke borte, selv om tingen som holder minnet blir borte, sier de. Det er ikke alltid sant. Man kan ikke klamre seg til alt mulig, men noen epoker er det fint å kunne huske. Det er noe med veien man har gått for å komme dit man er, og alt det der. Det meste av det jeg pakket opp i går, ble pakket ned igjen.

Share on Facebook

Helgardering

Jeg kan nesten se når tid på dagen folk har gått ut døra hjemme. Vi har nemlig ekstremt skiftende vær for tiden. Værmeldingen består i enda større grad enn vanlig av gjetninger og helgarderinger, og det er slett ikke sikkert at påkledningenom morgenen matcher været hele dagen. Sist lørdag hadde jeg f.eks på meg foret regnkåpe og støvletter da jeg gikk hjemmefra, og følte meg litt teit da jeg gikk gjennom sentrum noen timer senere, solen strålte og det var 18 grader og vindstille.

Tidligere i uken så vi som ventet på bussen hjem fra jobb ut som dette:

Det går veldig fort mot høst nå, det er mørkt om natten igjen, og det har regnet såpass mye at det ikke lenger føles som sommer. Selv om det har vært fint de siste par dagene, er det et annet drag i luften. Jeg har ikke noen favorittårstid, jeg har alltid vært mest glad i overgangene, som nå, når jeg begynner å tenke på pledd, kakao og stearinlys. Første gangen man kjenner lukten av frost før vinteren, og når man ser morgensolen over fjellene for første gang om våren. Det er alltid så fint, den fasen da man fortsatt kan ha forventinger til det som ligger foran. Forhåpentligvis har vi noen fine høstdager å se fram til!

 

Share on Facebook