Disse barna slaktes som kyllinger

Da jeg var i Tanzania sist, fikk jeg høre flere hjerteskjærende barneskjebner, særlig blant barn med funksjonshemming. Mange av disse drepes ved fødselen, eller de holdes skjult under uverdige forhold, fordi foreldrene tror barnet er en straff fra Gud. Mangelen på helt grunnleggende folkeopplysning er etter min mening blant de største hindrene for utvikling i Tanzania. Det er denne vankunnskapen som gir groteske utslag som den nigerianske gutten Hope, anklaget for å være heks, utstøtt og overlatt til seg selv, to år gammel.

Denne jenta har en kromosomfeil, og vokste opp blant geiter, uten klær eller ordentlig mat. Hun ble adoptert av en hvit familie i Tanzania for få år siden, og har det heldigvis godt i dag.

Barn med albinisme har en spesielt risikofylt hverdag, fordi mange fortsatt tror at kroppsdelene med den lyse huden kan brukes til uchawi, magi. Medisinmenn bruker blod og innvoller fra albinobarn til å lage heksebrygg som skal bringe rikdom, eller de lager amuletter av knokler, hud og hår. Albinoer kalles zeru, spøkelse, på swahil. Zeru har ingen menneskeverd, de er “djevelens barn” og er i praksis fritt vilt. De blir like gjerne drept, partert og solgt til medisinmenn av sin egen familie. Armer, bein eller kjønnsdeler kappes av, ofrene blør ofte ihjel. Alle albinoer er utsatt, men det er særlig kvinner og barn som angripes, på åpen gate eller hjemme i sin egen seng. Albinojegere tjener store penger på dette, og i et fattig land er det en “enkel” karrierevei.

Faksimile fra Aftenposten om den nådeløse jakten på albinobarn. Bildet er linket til artikkelen, publisert i 2009. 

Senest forrige uke, natt til fredag 14 juli, ble boligene for albinobarn som drives av det Lutheranske sykehuset Haydom i Manyara, angrepet av fire menn som forsøkte å komme til barna som bor der. De skar over gitteret på vinduet, men heldigvis klarte vakten å rope om hjelp slik at naboene kunne komme til unnsetning. Det berget livet til barna; denne gangen. Dessverre vil det garantert skje igjen, og igjen.

Haydom har sterke bånd til Norge, og mange norske leger og sykepleiere har bidratt på sykehuset med utstyr og arbeidskraft opp gjennom årene. Haydom trenger nå bidrag for å styrke sikkerheten omkring albinobarna, med vakthold og forsterkninger av bygningsmassen. Akkurat nå er det minst to nordmenn på sykehuset, og det er flere her hjemme som forsøker å få i stand en innsamling. Dette er folk som bruker av egen tid og innsats for å hjelpe direkte, sånn som jeg syns er best i et korrupt land som Tanzania. Hjelpen kommer rett til de som trenger det, uten administrasjonsgebyrer og mellomledd.

Hvis du ønsker å hjelpe albinobarna på Haydom, kan du bidra til konto

3075.11.75066 eller via Vipps: 976 86 447

Her kan du se en kjempefin, profesjonelt produsert video fra Haydom, som viser hvor viktig dette sykehuset er og hva slags arbeid de gjør.

Her (sterke bildeinntrykk) finner du en artikkel om magi på swahili, forfatteren oppfordrer leseren til å avstå fra å ty til uchawi for å oppnå suksess, til tross for at man hører om mange vellykkede mennesker som angivelig har benyttet seg av det.

Og ikke minst, i videoen får du hilse på akkurat de barna det gjelder denne gangen, albinobarna som bor på Haydom, og som Lilli Ann fra Norge har jobbet for å ivareta sikkerheten til siden 2015.

Jeg har allerede sendt et bidrag til Haydom, og jeg håper flere vil gjøre det.
Om du ikke kan birda med penger, hjelp gjerne til ved å dele informasjonen. 

Tusen takk! :)  

Del innlegget på Facebook under

 

Share on Facebook

Hvor lenge varer feriefølelsen?

I alle fall kortere enn den flassende brunfargen. Til og med kortere enn tiden det tar å vaske opp klærne i bagasjen.

Hver gang jeg drar noe sted, ønsker jeg at jeg kunne ta med meg noe av opplevelsen hjem til hverdagen, roen i kroppen, gleden over å ha fri. Men feriefølelsen drukner altfor fort i den daglige tralten, rutinen og de huslige oppgavene. Plutselig våkner man en vanlig tirsdag og føler seg litt gretten, alt kjennes som før, som om man aldri har vært borte. Det skulle vært en mental konto man kunne gjøre innskudd i mens man var på ferie, og gjøre uttak når man trengte det hjemme.

Jeg har kommet til en konklusjon da, i dag, en litt muggen og umotivert morgen, der alt føltes akkurat litt for grått. Ferie for meg er ikke nødvendigvis sol og strand, god mat og fremmede steder. Ferie er like mye fravær av plikter, muligheten til å bruke tiden sin til akkurat det man vil. Det er ikke så lett hjemme når man jobber og har familie, men det ER mulig. Det handler om disse øyeblikkene, som til vanlig bare flyter av sted uten at vi merker det. Vi er bevisstløse, går på autopilot, og altfor ofte ønsker vi oss til steder vi ikke kan være, til ting vi ikke får opplevd, og alt vi skulle ønske vi kunne gjøre. Vi skulle ønske været var litt bedre, så vi kunne dra på stranden. Vi skulle ønske vi hadde mer tid, så vi kunne finne på noe sammen med venner. Vi skulle ønske vi hadde mer overskudd, så vi fikk gjort unna alt som burde vært gjort.

Jeg vil ta kontroll på flere av disse øyeblikkene, som man går glipp av fordi man ikke er mentalt til stede. Carpe diem, og alt det der. Dessverre har arbeidende foreldre sjelden mulighet til å carpe en hel diem, altfor mye annet krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse. Men vi kan senke ambisjonene, tenke at vi i det minste skal carpe et og annet øyeblikk. Det er faktisk bittelitt ferie på en helt vanlig dag.

I går kjørte jeg og handlet. Det var en fin kveld, skyet, men fjorden lå blank og det var ikke verken vind eller regn. Jeg kjøpte sushi og en tegneserie, og satte meg på et svaberg i fjæra. Det var ingen andre der, bare sjøfugler og meg. Jeg spiste billig sushi med fjordutsikt, mens jeg leste Tegnehanne til jeg ble oppspist av knott, og det var utrolig fint. Ikke knotten da, men det var 15 minutter før det som bare var mine, som gav meg noe, på ordentlig. Feriefølelse.

I morges var det ikke så verst vær, ikke strålende, men jeg satte pris på å kunne gå i t-skjorte til bussen. Det tar 10 – 15 minutter, og det er egentlig flott langs veien. Jeg legger bare ikke så godt merke til det alltid. Jeg tenkte at hvis jeg hadde fri i dag, så ville jeg kanskje gått meg en fjelltur. Jeg rekker ikke det, men jeg går jo her, nå – det er jo ganske fint? Ikke sant?

Jeg kom hjem til tomt hus, og kunne lage en rask middag fordi jeg hadde gjort den klar kvelden før. Luksus, begge deler. Jeg drakk kaffe på terrassen med sjokolade og en ny bok. Lykke.
Været holdt ikke helt inn i dag, men hva så, det er mye kos i et ullpledd og en papegøye.

Vi kan gjøre hverdagen lettere, lysere og mer ferieaktig hvis vi nøyer oss med mindre. Fem minutter ute av tralten, gjør noe annet, ta med kaffen ut, se på solnedgangen, gå på kafe, ring en venninne – rett og slett ta en mikroferie! Det er kos, det!

 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

3 ting ingen over 40 skal ta på seg!

Inspirert av dette innlegget.

Det er vanskelig å skjule at årene går. Kroppen endres, rynker dukker opp, og huden siger på steder du aldri hadde forestilt deg. Deprimerende nok i seg selv, men heldigvis kan man unngå mange av feilene man ofte gjør i denne fasen av livet. Det er bare snakk om bevisstgjøring. Kle deg i hva pokker du vil, så lenge det får deg til å føle deg bra – men unngå å ta på deg disse tre tingene.

1. Blytung helgenglorie
Når man blir eldre, ser man livet oftere i evighetsperspektiv, og man titter mer opp fra sin egen navle enn man gjorde i ungdomstiden. Vi blir mer bevisste våre egne behov, og flinkere til å prioritere dem. Kanskje fordi vi nærmer oss punktet der livet bak oss er lenger enn det som ligger foran? Som unge bruker vi masse energi på ting vi ikke kan forandre, og frykt for andres fordømmelse. Steng slike energilekkasjer. Tid og overskudd er kostbare ressurser. Ikke kast dem bort på problemer som ikke angår deg, bare for å framstå bedre i andres øyne. 

2. Briller som man kan titte skrått over kanten på
Med alder kommer visdom. Og når man føler seg klok, er det kort vei til å bli overbærende. Trangen til å dele vår akkumulerte livsvisdom presser seg fram i møte med de unge – men legg bånd på den. Den oppvoksende slekt må gjøre sine egne erfaringer – hvis ikke vil de nå 40 år, uten å bli det minste klokere. Ikke se skrått nedover din egen neserygg, mens du doserer om livets store sammenhenger – sannsynligheten for at publikum vil himle med øynene (og legge til 30 år på alderen din) er større enn at de tar til seg det du sier. Som du vet; 20 – åringer kan alt i verden allerede, du kan ikke lære dem noe. Det er bare tiden som kan vise dem at du likevel hadde rett.

3. For mange hatter
Ikke alle rekker å få voksne barn innen de er 40. Tvert i mot vil mange befinne seg i selve tidsklemme- tiåret, der barnas skolegang og fritidsaktiviteter krever mye engasjement. Kanskje sitter du i FAU eller i styret i idrettslaget, har tatt på deg trenerverv, eller sitter i velforening. Eller alle på en gang, i tillegg til at du prøver å stable på beina ditt eget sosiale liv nå som småbarnsperioden er over. Det er krevende å holde styr på alle hattene man skal bekle i ulike roller, og man kommer raskt i lojalitetskonflikter. Hold styr på hattene dine, bland dem for all del ikke sammen – og ikke minst; kvitt deg med dem som ikke tilfører noe positivt til livet ditt.

Omfavn de gode sidene ved å modnes. Når man har levd med seg selv i 40 år eller mer, har man blitt bedre kjent med sine sterke og svake sider. Vedlikeholdet av eksteriøret krever kanskje mer, men den indre tryggheten kompenserer!

Og la for all del ingen fortelle deg hvordan du skal kle deg! :)

Lik gjerne siden min på Facebook her

Share on Facebook

De som faktisk selger barna sine for klikk

Aftenposten følger opp problematikken rundt barns rett til privatliv i sosiale medier, nå sist med denne artikkelen, og denne. Det er flott at store medier følger opp dette, det er fremdeles altfor mye informasjon tilgjengelig om navngitte barn på nettet. Det er en ting om man som privatperson deler for mye. Hva om man eier en bedrift, som baserer inntekten sin på å skape et publikum til familielivet sitt?

En person med mange følgere på sosiale medier, kan ta betalt for omtale av et produkt eller en tjeneste. Det trenger ikke være en blogg, SnapChat og Instagram er høyst aktuelle kanaler for annonsører. Mange, også her i Norge, har så mange følgere at de kan leve utelukkende av annonseinntektene fra sine sosiale mediekanaler. De er ikke bare privatpersoner og foreldre, de er bedrifter, med organisasjonsnumre og skatteplikt. Jo flere klikk, jo bedre muligheter til å tjene penger på reklame.

Jeg mener at også annonsørene må stå til ansvar for hva slags blogger de samarbeider med. I fjor promoterte f.eks Lindex sin nyfødtkolleksjon via en rekke profilerte foreldrebloggere. Stabburet har gjort det samme med Leverpostei, og nylig hadde Forskerfabrikken en tilsvarende kampanje for sin sommerskole for barn. Bloggforeldrene får penger for å omtale produktet i et betalt innlegg, eller “reklame” som det ville blitt kalt i en avis. Siden reklame har en litt negativ klang, er det om å gjøre å utforme annonsen slik at det ligner mest mulig på et ordinært innlegg. På den måten slipper bloggeren å kjede leserne sine, og annonsøren får mest mulig valuta for pengene. I praksis betyr dette at Leverposteien blir plassert i et innlegg om bloggbarnas matvaner, bloggerens nyfødte blir modell for Lindex sine freshe bodyeri str. 50, og skolebarna i blogglandskapet blir kledd opp i forskeroutfit og poserer for foreldrenes titusentalls daglige følgere.

Mange barn jobber som modeller, og blir eksponert bredt i massemedia. Men barn i tradisjonell reklame er kontekstløse. Vi vet ikke hva de heter, hvor de går på skole, eller hva de liker på brødskiva. Dessuten er de beskyttet av arbeidsmiljøloven. Jeg spurte Arbeidstilsynet hva slags rettigheter barn har når de brukes i annonsesammenheng på foreldrenes blogg. Svaret var som følger:

Hva foreldre vil publisere på nettet av familiemedlemmer vil ikke komme inn under Arbeidstilsynets myndighet så fremt barnet ikke er ansatt som arbeidstaker i foreldrenes næringsvirksomhet.”

Bloggbarna er ikke ansatt i Bloggfamilien AS, men de benyttes likevel til samme type markedsføring som mor eller far tar betalt for – uten lønn i tradisjonell forstand, og uten juridiske rettigheter.

Arbeidstilsynet skriver også: “Arbeidstilsynets regelverk omtaler ikke bruk av sosiale medier, men ved bruk bør det tas hensyn til barns rettigheter i risikovurderingen samt hvilke tiltak som må iverksettes for å unngå at arbeidet kan medføre uheldige følger barnet for i fremtiden.”

Dette bør være et alvorlig tankekors, ikke bare for foreldrene, men for de annonsørene som er med på å gjøre eksponering av barn i sosiale media til en lønnsom markedsstrategi. Flere av disse barna har store deler av sin barndom eksponert for tusenvis av fremmede, også utenom de sponsede innleggene. Tusenvis av fremmede vet mer om dem, enn de vet om egne barns venner. Er det rett av foreldrene å ofre barnas privatliv for penger? Og er det rett av annonsørene å opprettholde livsgrunnlaget til slike blogger, ved å fortsette å kjøpe reklame av dem?

Barns privatliv har en egenverdi. Om du ikke ville publisert et tilsvarende bilde av deg selv, eller annen voksen, så ikke publiser det av barn heller. Ikke for likes, og spesielt ikke for penger.

Share on Facebook

Altså, hva faen?

Jeg fikk en dårlig start i morges, en typisk tirsdag, dagen da rekylen etter helgens søvnmønster slår inn, og alle er litt trøttere og litt surere enn ellers. Jeg prøvde å sjonglere barn, skolemat, klesvask og en papegøye som plutselig trodde hun var med i Pirates of the Caribbean eller noe. Jeg skrev en irritert SMS til mamma om en filleting, før jeg endelig satte meg ned med min egen frokost, og dagens nettaviser.

På et sekund føltes alle mine ørsmå utfordringer enda mindre. Alle de ungene. Alle de stakkars ungene, og familiene deres i Manchester. Jeg kjenner at jeg dør innvendig av å tenke på at en slik ide kan oppstå i hodet til noe menneske. Hva faen er det som skjer!

Forrige gang noe slikt skjedde, i Sverige, tegnet jeg en tegning som jeg la ut på Facebook, med denne teksten:

Da London ble rammet av terror i mars, laget jeg en skisse av en sint, engelsk bulldog. Tanken var å få fram noe erkebritisk, som symboliserte styrke og kampvilje…men så tegnet jeg den aldri ferdig. Nå skjer det igjen, i vårt naboland. Som de fleste andre føler jeg frykt og raseri. Det er for ofte, det kommer for nært, og det er så ufattelig meningsløst. Denne gangen tegnet jeg tegningen min ferdig. Jeg la til flere hunder, og tok bort de blottede tennene. 
Hundens fremste kvaliteter er dens påtagelige livsglede, dens grenseløse kjærlighet, dens sterke lojalitet, og ikke minst dens evne til å reise seg etter alle slag som livet gir. Det er disse egenskapene vi trenger i tider som dette. Ikke flere skarpe tenner.
Jeg står for det. Jeg mener fortsatt at det beste vi kan gjøre er å ikke bli kneblet av frykt, men insistere på livsglede og kjærlighet. Reise oss hver gang vi blir slått ned. Ikke miste tilliten til at samhold er sterkere enn hat.

Men akkurat nå, når fortvilelsen og raseriet kjemper om plassen i brystet, og jeg tenker på alle som går sin verste dag i møte i dette øyeblikk….

da tenker jeg at båndtvangen er opphevet og at bikkjene kjenner lukten av blod.

Alle mine tanker til de berørte i Manchester. Verden sørger med dere i dag <3 

Share on Facebook

Bønder og byjenter

Jeg giftet meg inn i en gårdbrukerfamilie for snart 10 år siden. I begynnelsen ble jeg fornærmet da mannen min kalte meg “byjente”. Tross alt hadde jeg lidd den nedsettende benevnelsen “bone” i hele barndommen, fordi jeg bodde 10 minutter i feil retning unna sentrum. Det var ikke en fjøs i drift i mils omkrets fra mitt barndomshjem og først da jeg begynte på videregående ble jeg klar over at det fantes folk på min alder som måtte ta fjøsstell før de gikk på skolen. Jeg husker hvor fjernt det var for meg.

Likevel syns jeg ikke jeg fortjente å bli kalt byjente. Jeg visste godt hvor kjøtt, egg og melk kom fra, og trodde jeg hadde god innsikt i prosessen fra dyr til kartong. Hvor mye kunne det være å vite, liksom? Sånn tror jeg det er for mange som ikke vokser opp på gård. Hvor vanskelig kan det være? Det er ikke bonden som legger eggene, eller lager melken, det er jo bare å hente det i fjøsen.

Jeg fikk en solid realitetsorientering i den lille bygda nordpå hos svigerfamilien min. Aldri har jeg møtt folk som jobber så hardt, og jeg innså at jeg ikke hadde forstått hvor mye en gård krever. Jeg var nok langt mer “byjente” enn jeg trodde. Jeg har sett mennesker i livssituasjoner der man normalt ville vært sykmeldt i måndesvis, som fortsatt går på jobb, hver dag, fordi hvis ikke er det 150 dyr som går sultne og skitne. På sommeren er det ikke uvanlig at traktorene går døgnet rundt for å berge inn høyet. På vinteren skal det brøytes, i tillegg til fjøsstell. Dyra skal gjetes og stelles, og jordene holdes i orden. Det er få rom for pauser, selv i livets tyngste stunder ved sykdom, samlivsbrudd og dødsfall, krever gårdsdriften det samme, syv dager i uken, alle årets dager. De fleste bøndene jeg kjenner har høy terskel for å hente inn avløser, fordi det spiser av det lille overskuddet de har, og fordi de har høyere arbeidsmoral enn noen andre mennesker jeg har møtt. 

På denne tiden av året diskuteres det hvor mye bøndene skal tjene på å produsere mat. Som vanlig er det noen som syns de allerede får altfor mye, og at maten vi kjøper er for dyr. Andre har mer innsikt i politikken her enn meg, så jeg skal overlate tallknusingen til dem – men spør deg selv: hvor høy lønn skulledu hatt for å jobbe like mye som en gårdbruker? Sannsynligvis langt mer enn det som er realiteten for en gjennomsnittsbonde i dag.

Maten er for dyr? Vi kaster 350 000 tonn mat hvert år - og det er forbrukerne som kaster mest, med sine 271 480 tonn. Hvis maten virkelig hadde vært så sykt dyr, så hadde vi antagelig både kjøpt og forbrukt den med langt mer respekt enn vi gjør i dag! Norsk mat er ikke dyrt i forhold til hva vi tjener. I 1958 brukte en husholdning over 40% av inntekten på mat, på 70 og 80 – tallet, rundt 20 – 25%. Rundt årtusenskiftet la den seg på rundt 11%, og har holdt seg der siden. 11%! Vi har råd til å beholde norsk landbruk! Det er ikke bøndene som tjener mest på matproduksjon. Se på leddene mellom bonde og forbruker, se hvem som ligger på inntektstoppen – det er ikke gårdbrukerne, det er Reitan og Hagen og de andre som driver storbutikk.

Jeg syns det er utrolig rart at så mange i Norge er villige til å overlate noe så grunnleggende som matproduksjon til andre land, samtidig som vi utviser en dyp skepsis til alt som lukter av sentralisert kontroll og overgivelse av vår selvbestemmelserett – f.eks EU. Vi vil stort sett klare oss sjæl, vi nordmenn. Men MAT – nei, det kan vi bare kjøpe av andre, det er billigere. Personlig er jeg ikke noen dommedagsprofet, jeg tror jevnt over det meste går bra – men se på USA, verdens største matvareprodusent. De har stemt fram en Playmobil – figur med skjelvende avtrekksfinger til å styre landet sitt i fire år. Er det noen som tror Donald Trump ville ofret Norge en tanke, dersom han måtte velge mellom å fø sitt eget land, eller oss? Hva om Syd – Europa kollapser under innvandringsbølgen fra de krigsherjede landene i sør, er det noen som tror de ville sendt forsyninger halvveis til Nordpolen for å berge oss? Jeg tror ikke det.

Jeg leste en gang at det vil komme en tid der bare den som kan så, vil spise. Det spiller ingen rolle hvor mye penger vi har, hvis det ikke finnes noe å kjøpe! Det skjer antagelig ikke i vår tid, kanskje ikke i barna våre sin tid heller. Men vi må tenke mer enn en generasjon fram – og det gjør vi ikke ved å brekke ryggen på norsk landbruk. Vi må ta vare på noe så grunnleggende som egen matproduksjon, også i framtiden!

Share on Facebook

Nasjonaldag og kråkecamp

I år feiret vi 17.mai ved Dyrkornvatnet i Stordal. Sterke i troen på at de fine værmeldingen ville slå til, kjørte vi hjemmefra i går kveld i kraftige regnbyger. Vi slo opp telt og laget sen middag i meget frisk bris rett ved vannet utpå kvelden. Heldigvis var det ikke særlig kaldt, og vi kom oss til sengs før en ny regnbyge skylte over dalen. Det regnet og blåste hele natten, men vi hadde det passe varmt i teltet og alle fikk sove.

Her rigges telt og mat. 

Vi våknet til morgentåke og vindstille klokken 8. Vi heiste flagget i et lite grantre og spiste en god frokost mens himmelen ble blåere og blåere og solen varmet mer og mer. Rundt lunsjtider tok vi den korte turen opp Vikahornet, som vi så opp på fra teltplassen vår. Det er flott utsikt på toppen, rett ut i den mektige Storfjorden med de bratte fjellsidene som stuper ned i vannet på begge sider. I motsatt retning ser man de taggete tindene i Sunnmørsalpene.
Mogway koste seg veldig på denne turen, årets første uteovernatting. Hun flyttet umiddelbart inn i et bestemt tre (nede til venstre) og der koste hun seg i mange timer. Da vi kom ned fra Vikehornet, satte hun seg faktisk til å sove mens vi ordnet mat, det er ikke ofte hun har så mye ro på seg når vi er ute. Kanskje hun fortsatt kan huske hvordan hun papegøyer, selv om de naturlige instinktene sløves av å leve med mennesker.
Det var fantastisk at været slo til så ettertrykkelig når vi først hadde bestemt oss for å feire 17. mai på denne måten. Det var godt å ha tid til å snakke og lytte, og bare være sammen i fantastisk natur i strålende sol. Stort mer nasjonalromantisk kan vi ikke få det.

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Share on Facebook