Skryt av musa til dama di

Med klump i magen og lårene krysset, så jeg NRK sitt program “Innafor” om intimkirurgi. Kort oppsummert har det et eller annet sted i fra, oppstått en standard for hvordan et kvinnelig underliv skal se ut. Unge jenter føler som vanlig at de ikke lever opp til gitt fasit, og allerede før de kommer i puberteten, søker urovekkende mange informasjon om mulighetene for å skjære bort det overføldige og stramme opp det høyst sannsynlig imaginære slarket på egne kjønnslepper.

Altså, grensen for skjønnhetshysteri må trekkes lenge før jenter i konfirmasjonsalder opplever sitt eget underliv som vanskapt. Jeg innser imidlertid at jeg, som stormer mot 40, ikke har noen som helst innvirkning på unge jenters selvbilde. Det fins ikke ett ord jeg kan si, som ville overbevist en usikker pike om at hun er bra nok som hun er – hva vet jeg, det er 150 år siden jeg var ung. Men gutter – dere kan!

Skryt av musa til dama di! Eller daten din. ONS’et ditt. Uansett – hvis du er så sykt heldig å finne deler av din egen anatomi innenfor trusestrikken til ei jente, så gi henne komplimenter for det du finner! Du har ingenting å tape, tvert i mot, øker sannsynligheten betydelig for at du får tilgang ved en senere anledning!

I nesten alle andre henseender, konkurrerer jenter mot andre jenter, utseendemessig (seriøst, hvis de utelukkende var ute etter å imponere hankjønn, ville bukser med høyt liv, alle former for pannebånd, grafisk eyeliner og buskete øyebryn aldri slått an på motefronten) Men her, karer, har dere faktisk påvirkningskraft! Mellom lårene på kvinner er det stort sett dere som har oversikt, og det er dere som setter standarden for hva som er bra nok. Og let’s face it, ujevne kjønnslepper har vel svært sjelden vært en dealbreaker hvis man først kommer så langt at man får se dem.

Dessuten, hvis denne… trenden (!) griper om seg, er ikke framtidspotensialet en økning visuelt perfekte dåser (!!) – tvert i mot – det dere kan se fram til er en uendelighet av jenter som begrenses enda mer av sin egen usikkerhet (i tillegg til en økende mengde arrete underliv) og som vegrer seg for å gi seg hen til gutter hun liker, fordi hun er ridd av komplekser oppstått i hennes eget hode. Er det noen som tror at det stopper ved minor labia? I flere år har vi hatt en skjønnhetsindustri som i tur og orden har overbevist jenter at de trenger extensions i håret, restylane i lepper og kinn, botox i panna, silikon i puppene, minkhår på øyevippene og tatovering på øyebrynene. Nå skal altså intimområdene invaderes av de samme kommersielle interessene – det er ikke lenger nok å være fri for hår og ellers opprettholde en normal personlig hygiene. Der det finnes vev å skjære bort, finnes det alltid et marked.Og det vil til enhver tid finnes dem som blottet for enhver moral, vil tjene penger på DIN usikkerhet. I ytterste konsekvens vil det ikke finnes ei singel jente under 30 som vil ha sex før hun har fått bleket rumpesprekken.

Jenter, alvorlig talt – hvis en fyr er så ubegripelig avstumpet at han kommenterer underlivet ditt i negative vendinger, kan du være helt trygg på at du har med en uerfaren valp å gjøre, som hovedsakelig henter sitt erfaringsgrunnlag fra internettporno – og jeg anbefaler den påstanden som tilsvar til kritiske kommentarer, før du sparker ham ut av laknene. De fleste gutter verdt å ha under dyna vil være begeistret over underlivet ditt, selv om kjønnsleppene dine har ulik lengde, selv om de indre er på utsiden av de ytre, det ene paret er mørkere enn det andre, om de er for tykke eller for tynne.

Hvordan kjønnslepper ser ut har hittil aldri blitt tillagt noen vekt, og slik bør det fortsette å være. Det er nok! Denne delen av kroppen må jenter kunne føle stolt eierskap til, uten at vi skal akseptere barbariske inngrep som minner om kjønnslemlestelse som ideal!

Share on Facebook

Kjenn på det nå

Idet vi går inn i den ordentlig hysteriske innspurten til julestria, vil jeg gjerne at de som har mulighet, blir med meg i en felles minnestund på forskudd, for de små hverdagsgledene vi har tatt for gitt før vi kom til desember.

- Den betryggende varmen i mellomgulvet som dekning på Visakortet gir
- Bukser og overdeler som ikke strammer absolutt alle steder
- Hvilepuls
- Normalt blodtrykk og insulinnivå
- God samvittighet

Share on Facebook

Hvorfor beskytter vi ikke gutter sin penis?

I går kveld, ble jeg opplyst på en blogg jeg sjelden forbinder med folkeopplysning. Og det er jeg glad for.

Fra nyttår 2015, kunne norske sykehus med loven i hånd utføre rituell omskjæring av guttebarn (babyer). Ikke bare det, Helse – og omsorgdepartementet nekter også alle leger å reservere seg mot å utføre inngrepet, til tross for at motstanden fra legene selv er massiv. Begrunnelsen er at omskjæring er kulturelt betinget, og at inngrepet har blitt utført i tusenvis av år. “Guttene vil bli omskåret enten vi vet om det eller ikke, og vi ønsker at hensynet til barna skal veie tyngst”, sier Helsedepartementet, og inkluderer inngrepet i den statlige refusjonsordningen. Barneombudene i Norden gikk sammen i 2013 for å jobbe fram en nedre aldersgrense på 15 år, fordi inngrepet bryter med medisinsk- etiske prinsipper, det er irreversibelt, smertefullt og kan føre til alvorlige komplikasjoner.

Spaltist Isra Zariat delte nylig en rystende ytring om unge, muslimske jenter som blir utsatt for jomfrusjekk av norske leger. Dette førte takk og lov til en sunn debatt om urgamle religiøse skikker som er på fullstendig kollisjonskurs med moderne, vestlig levesett. Helseminister Bent Høie kommer raskt på banen med denne sterke og følelseladde kronikken. For deg som ikke orker å lese den, vil jeg gjerne trekke ut det vesentlige:

- “en grov krenkelse av et ungt menneske, og strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter”
- “har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse. Tvert imot”
- “frihet til å bestemme over egen kropp (…) og ta selvstendige valg”
-  ”vi har ulike lover og forskrifter som slår fast hva som skal prioriteres av helsehjelp (…) helsepersonell skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
-  ”det er ikke helsehjelp. Det er ikke forsvarlig. Det er ikke omsorgsfullt. Det er en krenkelse (…) Og jeg vil ikke ha noe av det.”

Så, for å sammenfatte: dette er greit:
 Men dette er ikke:
Jeg beklager – jeg fikk meg ikke engang til å tegne barns kjønnsdeler. Jeg føler med alle legene som mot sin vilje må skjære, skrape og strekke i dem. Jeg syns alle barn har rett til å bestemme over sin egen anatomiske framtid. Når de er gamle nok, kan de gjøre hva de vil med dem.

Du kan dele dette innlegget, hvis du vil.  

Share on Facebook

Avrusning

Før helgen hadde jeg dette innlegget på trykk i Aftenposten. Det ble delt en rekke ganger og engasjerte mange, også Tv2 som inviterte meg til Oslo for å snakke om barns rett til privatliv. Dermed fikk jeg anledning til å tenke enda mer over mitt eget forhold til sosiale medier, særlig siden jeg spammet Facebooken min med oppdateringer fra fredag til mandag- og tilbakemeldingene strømmet på. (Tusen takk!!)

Det er ingen tvil om at vi er et mobilavhengig folkeslag. Bare på reisen Ålesund – Oslo, brukte jeg mobilen til alt mulig. Jeg snakket og mailet med redaksjonene jeg skulle møte i, jeg mottok flybilletter og hotellvoucher på mail, jeg kjøpte togbillett via Ruter – appen og betalte den med Vipps. På toget satt jeg i likhet med 99% av passasjerene på sosiale medier, eller sendte SMS til familien, og avtalte møter med vennene mine i Oslo. I Tv2 sitt green room, sitter alle med mobilen i hånda og følger med på sin egen statusoppdatering på Facebook der de har tagget seg med God Morgen Norge. eller hva de nå skal være med på. Det tas selfier i sminken, eller foran presseveggen og nybegynnere som meg selv prøver å få med seg en og annen kjendis i bakgrunnen. Det er egentlig en smule rystende når man løfter blikket, og ser hvor mange – eller hvor FÅ som ikke sitter med nesen ned i skjermen. Og selv om mange av tingene jeg har ramset opp gjør hverdagen vår enklere, har vi gjort oss så mentalt avhengige av den at mobilen er en forstyrrelse, og ikke et tilskudd.
 Visste du at du blir avhengig av å sjekke sosiale medier fordi det trigger belønningssenteret i hjernen? Vi har lært oss opp til å føle tilfredsstillelse hver gang vi sjekker Facebook, derfor gjør vi det tusen ganger oftere enn vi strengt tatt trenger. Visste du også at hjernen tvinges til å prosessere all informasjon du utsetter den for? Selv om du bare scroller gjennom oppdateringene, må hjernen din ta en mengde avgjørelser i rask rekkefølge – skal den ignorere eller reagere, skal den lagre eller forkaste? Kort sagt blir de sekundene eller minuttene du bruker på å klikke deg rundt den vanlige runden på nettet hver gang du har litt tid å slå ihjel, et stressmoment for hjernen din. Om du prøver å ignorere behovet for å sjekke mobilen, blir du stresset fordi du føler deg avsondret og frakoblet. Vi kan ikke vinne.

Siden fredag har jeg tenkt på Facebook og blogg minst 20 timer i døgnet. Store deler av tiden gikk med til å tenke over hva jeg skulle si, og forberede meg mentalt på å være med på noe så nervepulveriserende som direktesendt riksdekkende TV. Men jeg kjenner meg minst like utmattet av å nærmest manisk følge med på responsen på nettet, siden saken “min” lå ute flere steder på Facebook og nyhetskanaler, i tillegg til at jeg selv delte mye på min egen profil. Akkurat nå har jeg mest lyst til å aldri åpne nettleseren min igjen, men jeg vet at i morgen vil jeg lure på hva som har skjedd på Facebook i løpet av natten, hva VG kan finne på å skremme oss med i dag, og hva damene på Kvinneguiden har konspirert opp siden sist jeg sjekket.

Vi må logge av, folkens.  

Share on Facebook

Alle fortjener en bestevenn

Tusenvis av barn har begynt på skolen i disse dager. Så jeg tenker litt.

Jeg kjente ikke en sjel da jeg begynte i første klasse. Jeg var en patologsik sjenert unge med uhyre sterke morsbindinger. Jeg grein så mye da mamma forsøkte å ha meg i barnehagen, at hun tok meg ut etter kort tid. Et av mine tidligste minner er den intense følelsen av å bli forlatt på et fremmed sted og den ukjente, eldre jenta som knep meg i armen slik at jeg begynte å gråte hysterisk. Jeg husker det var en lettelse å ha en grunn til å gråte.

Da jeg begynte på skolen, fulgte mamma meg hver dag, og satt på en stol bakerst i klasserommet hele skoledagen. Jeg vet ikke hvor lenge dette pågikk, mange uker, kanskje måneder.

Etterhvert, med stor innsats fra min mor, ble jeg kjent med de andre jentene i klassen, og ble en fjerdedel av et firkløver som hang mye i lag. Jeg var et underlig barn, som mesteparten av tiden befant meg langt inne i irrgangene i mitt eget hode, der jeg skapte helt andre verdner enn den mitt fysiske legeme befant seg i. Jeg var stille i klassen, elendig i gym og sosialt dyrket jeg stort sett kunsten å gjøre meg så usynlig som mulig. Jeg hadde egentlig god selvtillit, en slags indre trygghet, men jeg fornemmet at jeg ofte ble oppfattet som litt snål av de andre, og visste nok instinktivt at å unngå oppmerksomhet var en klok overlevelsestrategi. Som voksen har jeg forstått at jeg er introvert, høysensitiv og med et såkalt “rikt indre liv”, noe som gjør at jeg sjelden føler meg ensom – men også som barn forsto jeg at det å ha noen å kalle sine venner utgjorde all verdens forskjell. Det var en base, et sikkerhetsnett, og en bekreftelse på at jeg ikke var et fullkomment utskudd.

Jeg kom spesielt godt overns med Ragnhild. Anne Marthe kom også veldig godt overns med Ragnhild, og periodevis var jeg dødelig sjalu fordi jeg helst ville ha Ragnhild for meg selv. Jeg er blottet for konfrontative evner, så jeg led i stillhet – men på et tidspunkt, jeg tror det må ha vært i første eller andre klasse, samlet jeg opp alt motet jeg kunne skrape sammen og bestemte meg for å spørre Ragnhild om vi skulle være bestevenner.
 (Siden både Ragnhild og Anne Marthe kommer til å lese dette, må jeg presisere at de begge telles blant mine aller nærmeste venner fremdeles, og vi har utallige minner sammen som er koseligere enn dette, haha! :D )

 Det er tøft å være barn. Mange sier det er tøffere i dag, jeg vet ikke. Jeg tror menneskelige følelser er uforanderlige. Opplevelsen av annerledeshet, sårbarhet og frykt var vondt for 30 år siden, slik det sannsynligvis også er i dag for en ny generasjon barn.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette, egentlig hadde jeg bare lyst til å tegne det sylskarpe minnet jeg har av Ragnhild og meg i den tomme, trykkende skolekorridoren på Hessa Barneskole for 30 år siden. I ettertid er episoden mest en komisk kuriositet, men det er interessant at dette er ett av ganske få konkrete minner jeg har fra barneskoletiden. Jeg ser så mange barn, og unge jenter, som er sånn som jeg var. Og jeg håper at de alle har noen, slik som jeg hadde. Alle fortjener en bestevenn.

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)  

Share on Facebook

Offentlig kvinnelig nakenhet

Nå er det den tiden på året, da ordet “sommerkroppen” skal selge artikler. “Sommerkroppen” har blitt et nokså vidt begrep, fra å speile et slankt og solbrunt korpus, til å også inkludere “elsk deg selv som du er, uansett utgangspunkt”. I kjølvannet av denne utviklingen, får vi magasinforsider med lubne lår og mager uten ruter iført bikini – eller ingen bikini – servert med følelsen av at det faktisk er en FORDEL om man er litt på den runde siden av slank, for da er man i det minste NORMAL! For det er jo tydeligvis ikke NORMALT å være tynn, eller like å trene, eller bare være velsignet med gode gener.

Uansett. Aviser og ukeblader flyter over av naken hud, pupper og lår, og dertil hørende kritikk og/ eller hyllester. Det kan være litt forvirrende for en stakkar, å skjønne hva som er innafor og ikke når det kommer til nakne damer. Fortvil ikke, her kommer kræsjkurs.
Nei, nei, nei. Her er det meste feil. Dette er kvinneundertrykkende, kvalmt, objektiviserende og grenseløst provoserende. Dessuten er hun et dårlig forbilde, i egenskap av sitt blotte åsyn og åpenbart manglende vurderingsevne, med de puppene og det håret. Totalt skivebom. Alle som finner dette attraktivt er neandertalere. Punktum.
Gråsone. Nakenhet kan være et virkemiddel for å rette oppmerksomheten mot en nobel sak. Som pelsmotstand. Merkelig nok er det her en fordel å være ut over det vanlige attraktiv, og helst kjendis, så dette vil nok ikke funke for alle. F. eks er det en lett smuldrende balansegang mellom ønsket om å rette oppmerksomheten mot saken, og ikke seg selv. Blir det for åpenlyst at man kler av seg for egen selvhevdelse, blir det hele bare pinlig. Enkelte idrettslag har forsøkt denne varianten i kalendersammenheng, altså å la seg avbilde uten klær for å støtte opp om Vestre Innvik Håndball og Geriljabroderi, og mageplasket en smule. Mannlige brannkorps har forsøkt det samme, med større hell. Kvinnesaksforkjempere har også tradisjon for å bekjempe kvinnelig nakenhet med MER nakenhet, men her er det viktig å mene at dette er helt i orden, hvis ikke er man nemlig motsander av likestilling og fritt vilt i samtlige kommentarfelt, og på noen skytebaner. Kler man av seg for kvinnesaken, spiller utseende ingen rolle, og her er vi tilbake til et tidligere punkt, nemlig at det er en fordel jo mer NORMAL du ser ut. Noe som bringer oss til neste eksempel.
Dette er riktig. Tre ganger hurra! Endelig en HELT NORMAL kropp, kvinnefrigjørende, befriende for sjelen,samfunnskorrigerende, en motvekt til det forkvaklede kroppsbilde. Et bidrag til mental folkehelse, og et eksempel til etterfølgelse.

Det er vesentlig å ta offentlig profil og historikk med i betraktning, når man vurderer om det er greit at kvinnen er naken i avisen. Ta f.eks Kim Kardashian, som satte seg som mål å “break the internet” med sin glinsende, formidable stuss. Om det ikke knuste internettet, så gikk det i alle fall verden rundt en million ganger. Det var utelukkende dette hun ville, og mer forventer vi ikke av henne; mission accomplished, uten riper i lakken og en god del ekstra millioner i banken. Så begår Else Koss Furuset et plagiat, men her ble motivet for ullent, er det humor, er det kvinnesak, hva er det? Og ER det egentlig noe av Else sin anatomi og manglende sjeanse vi ikke allerede har sett? Selv om det kom i media, ble den kollektive reaksjonen et “meh..” Stor innsats og styling til tross, Else sitt rumpebilde ble fort glemt. SÅ kommer polerte Caroline Berg Eriksen og viser oss hekken på forsiden av Det Nye, og folket går i taket. Nei, DETTE var flaut, HVOR er managmentet, spekulativt, gammeldags, karakterdrap, objektivisering av kvinnekroppen, og naturligvis – et HÅN mot kvinnefrigjøringen!

Det kan virke litt selvmotsigende at noen får flengende kritikk, mens andre mottar hyllest for å gjøre nøyaktig det samme. Men det er det ikke. Selvmotsigende altså. Man må bare akseptere at noen kan kle av seg, og det er greit, mens andre ganske enkelt ikke kan slippe unna med det. Det er ikke selvmotsigende. Eller dobbeltmoralsk. Det er en av disse tingene som man bare må velge å tro på, sånn som med Gud og Jesus og sånn. Man får mer sjelefred om man bare avfinner seg med paradokser og dobbeltmoral og reinhekla usannsynligheter, selv om de ligger helt opp i dagen. Jeg syns det hjelper å lukke øynene, og peke skikkelig hardt på trommehinnene mine mens jeg synger en sang jeg ikke kan. Særlig det med å lukke øynene. Det gjør jeg ofte.

Håper du lærte noe!

Hvis du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)

Share on Facebook