Når det er sagt, var det en veldig spesiell opplevelse å bli antastet av en linerle. Men også veldig morsomt å få dele hendelsen med alle som frekventerer nrk.no, det gjorde virkelig dagen min i går!

Trykk på bildet for å lese saken

Jeg har i alle fall bakt igjen, denne gangen til konfirmasjon. For et par år siden bakte jeg red velvet – kake til moren til konfirmanten. Den var veldig god, men ostekremfyllet var en utfordring å få til, derfor har jeg aldri laget den igjen. Nå kom Red Velvet opp i samtalen, og det ville være morsomt å prøve den igjen – denne gangen som en 3D – kake.

Jeg har sett så mange morsomme varianter av kaker i veskeform, så jeg bestemte meg for det. Jeg laget Manuelas Ultimate Red Velvet Cheesecake, og trakk den med marsmallowfondant. Jeg har gnålt mye her og der om den marshmallowfondanten, at jeg syns det er klinete og vanskelig å jobbe med. Men, jeg innser at MMF har sine fordeler, og akkurat til denne kaken syns jeg smaksmessig at MMF passer bedre enn marsipan. Jeg ville ha trekket så svart som mulig, derfor blandet jeg kakao i MMF’en og pøste på med næringsmiddelfarge. Det ble likevel ikke helt svart, men ok.
Dette dreier seg som man kanskje skjønner, ikke om en utpreget “rosa” konfirmant. Derfor pyntet jeg kaken med en liten hodeskalle i glidelåsen. I det jeg la siste hånd på verket kom Ivar bak meg, og han steilet da han så pynten: pønta du me ei HODESKALLE! Så da måtte jeg ta en sikkerhetsSMS til konfirmantens mor, for å sjekke at hodeskaller var innafor. Og det var det, hehe.

Et inside – tips til andre kakebakere, denne vesken skulle egentlig stå på høykant, men da jeg kjente hvor tung den var, og med tanke på at fyllet inni ble ganske tyntflytende forrige gang jeg prøvde på denne, tok jeg ikke sjansen. Så for meg at hele stasen ség sammen mens vi var i kirken, derfor ble det en liggende variant. Om jeg lager veskekake en annen gang, blir det en vanlig sjokoladekake med smørsjokoladefyll, som holder sin egen vekt stødigere enn denne.

Lite bilde av børnene i finstasen rekker vi vel også å få med her. Sara har vært og klippet seg hos frisøren, min tidligere nevnte stylistvenninne har åpent egen salong, og Sara var der og fikk klippet bort et antall cm. Så heldig var ikke Viktor, som jeg har gått løs på med klippemaskin på egen hånd. Viktor ble ferdig før jeg følte meg helt ferdig, for å si det sånn, men med tøff skinnjakke slipper man unna med noen hakk i sveisen

Snart har Ivar bursdag. Etter fjorårets suksess med “fiskekaken“, sliter jeg med å overgå meg sjøl, haha! Hva i all verden skal jeg finne på? Ski, jakt, fiske, friluftsliv bør være stikkord føler jeg, men jeg finner ikke noe motiv som egner seg som kake?

- HEJJ, jag söker Mariann?!
- Ja, det er meg, sukket jeg, hvorpå jeg skrudde av det ene øret og fortsatte det jeg holdt på med, mens han bablet i vei i det andre øret. Halvparten av informasjonen gikk meg hus forbi, men jeg er for høflig til å legge på når jeg først har svart. Han la ut om en annonse arbeidsplassen min hadde på nettsiden deres, som hadde hatt så mange treff at vi faktisk hadde tjent hele 995 kroner i bonus på den! (Utrolig, ikke sant! En svenske ringer fra skjult nummer og vil GI meg penger! Nesten for godt til å være sant.) Nå lurte han veldig på hva jeg ville gjøre med disse pengene, naturligvis. Før han rakk å be meg om å si hvilken konto jeg ville ha dem inn på, svarte jeg smørblidt:

- Vet du hva, du kan få dem!
Det vippet ham av pinnen et nanosekund. Så lo han godmodig, på sedvanlig selgervis, og sa, nej, det var snällt, men det har jag inte anledning at gjöra. Så vad…

- Hør her, avbrøt jeg, jeg har aldri hørt om firmaet du ringer fra og jeg har såvisst ikke inngått noen avtale med dere. Vi kjøper av prinsipp aldri annonsering på nett. Så jeg er ikke interessert i å motta verken “bonuspenger” eller kjøpe noe annet av deg, avsluttet jeg i mitt mest avvisende tonefall, og gjorde meg klar til å legge på.

Tenk, da ble han litt sur.

- Så varför tittar jag på min dator og ser at du har inngått en avtal med Jessica et – eller – annet den 12. september i 2012?! Du har sagt ja til et tilbod, som varade i sex månader, och nu är dom månaden gådd. Du har inte sagt upp ditt abonnement, så nu er du bundet for ett år, vilket kostar 11.900 kronor!

Så ble jeg litt sur. Dvs. først lo jeg litt, for det hele var så komplett idiotisk.

- Vet du hva, da syns jeg du skal sende meg det du har av avtaler med meg, så skal jeg se på det.

Nei, det gikk ikke an, for de sendte aldri ut noe på mail. Hehehehhe… ! 

- Nå skal jeg spare oss begge for litt tid. Jeg har ikke inngått noen avtale med dere. Jeg er ikke interessert i å inngå en avtale med dere. Hvis du mener du har noe til meg, eller på meg, så send det i posten. Inntil da føler jeg meg ganske ferdig med denne samtalen.

Da ble han enda surere.

- Jag sitter her med er faktura, som jag kan skicka i posten til er. Den är på 11.900 kroner. Jag kan skicka den åt deg, vill du att jag ska gjöra det?! (Er litt usikker på om han prøver å true meg, eller om han spør om jeg VIL ha en regning på 11.900 kroner) Så jeg svarer “Vær så god, send i vei. Den blir naturligvis ikke betalt.”

Da tok samtalen en litt annen vending.

- Jaha, og du vet vel va som händer om man inte betalar för seg! (Og mye annet bla – bla – bla, presentert på truende vis)
- Jeg er fullstendig klar over saksgangen i et bestridt krav, derfor ønsker jeg deg hjertelig velkommen til å sende regning på vår ikke – eksisterende avtale.
- Jag kunde inte skicka en faktura til dej om du inte var redan kund! Det vore OLAGLIT! (Jah, for DET bryr du deg om!) Du ÄR redan kund, därfor kan jag skicka deg en faktura, fattar du det?!
- Nei, jeg er ikke kunde hos dere.
- Så varför ser jag ditt namn og avtal på min dator?!
- Jeg vet ikke. Kanskje fordi du er en svindler?

Ok, da ble han skikkelig sur, men det fikk i alle fall en slutt på samtalen.

Jeg blir så steike forbanna! Hvordan i heite hule har folk samvittighet til å tjene penger på denne måten? Jeg har snakket med nok kataloghaier opp gjennom årene til å vite at 90% av alle annonseringstilbud du får som daglig leder av en bedrift er: A) ikke i nærheten av å være verdt prisen du betaler, eller B) BULLSHIT! Mange firmaer har som forretningside å sende ut fakturaer, i de ekstreme tilfellene uten at det foreligger verken avtale eller kontakt mellom selger og “kjøper”. Annonseplassen du har “kjøpt” er enten ikke – eksisterende, eller ligger på en nettside/ katalog/ produkt ingen av dine potensielle kunder har hørt om. Noen blir redde av trusler om inkasso, de betaler, og holder dermed liv i disse slimålene. Noen har ikke fartstid nok til å skjønne at de har blitt lurt, og tror de har gjort en bra avtale. Jeg har gjort alle disse feilene, og de har lært meg å aldri, aldri takke ja til noe som helst på telefon. Derfor kunne jeg tillate meg å være såpass oppesen denne gangen, jeg visste at de ikke har noe å fare med. Reaksjonen hans er det mest ekstreme jeg har vært med på, men så har jeg heller aldri vært så frekk i kjeften sjøl.

Jeg svarer ikke lenger på anrop som begynner på sifre som 22, 23, 33 osv. før jeg har sjekka dem på 1881. Er det en selger, lagrer jeg nummeret på mobilen i en mappe sperret for innkommende anrop. Jeg gidder ikke kaste bort tiden min. Jeg bryr meg ikke lenger om hvor de ringer fra, om det er seriøse aktører, wannabe – søketjenester, eller rene svindlere slik denne svensken sannsynligvis var.

Så, nå venter jeg spent på å få en regning på 11.900 kroner i posten. Jeg håper de sender den. Så fort jeg får tak i firmanavn og nummer, skal jeg ha det veldig festlig.

I helgen hadde vi feiring, familien på lørdag og barnehagegruppa på søndag. Et vennepar av oss har nylig fått laget to store hoppeslott som de leier ut til arrangementer, og det tenkte jeg var en super ide til Sara sin bursdag. Vi har stor hage, så vi kunne ha selskapet litt sånn ute/inne, siden det vanligvis er ganske fint vær i april.

Selvfølgelig, å planlegge noe utendørs på en bestemt dato her på Sunnmøre er jevngodt med en skriftlig søknad om generøst dritvær. Det har vært tørt og fint og sol i langsommelig tid, men på søndag meldtes store mengder regn. Derfor ble det endring i planene, men heldigvis løste alt seg til det beste. Jeg fikk leie en gymsal på særdeles kort varsel, så vi kunne spise pølser og muffins hjemme hos oss mens hoppeslottet ble montert nede på skolen. (Og skyene samlet seg i hopetall på himmelen)

Denne airdanceren sto utenfor skolen, og breaket i vinden. Litt skummel, mest morsom syns Viktor. (Akkurat nå la jeg merke til at det ser ut som om det er fint vær, men det begynte å regne i bøtter og spann, akkurat i det vi kom oss inn i gymsalen.)
Én time før gjestene skulle komme snakket jeg med Runar fra luftleik.no, som skulle komme med hoppeslottet, da han tilfeldigvis spurte hvor mange barn det ville bli. Det aner man jo aldri, noen sier fra hvorvidt de kommer eller ei, andre gjør det ikke – men jeg hadde i alle fall 14 bekreftede, og ventet sannsynligvis noen til. Så da tok han likegodt med to hoppeslott, noe vi ikke ville hatt plass til i hagen. Da fikk alle ungene hoppe samtidig og slapp å vente på tur. Det var en kjempesuksess, ungene var ekstatiske, de hoppet til de var gjennomsvette.

Dette er det største hoppeslottet, det har innebygd sklie, alle ungene stormet rett bort til det først. Utrolig nok gikk det hele for seg uten knuffing og krangling, alle fikk plass. Men det var veldig greit å ha det andre stående, for etterhvert løp ungene fram og tilbake mellom slottene, og alle fikk hoppe av hjertens lyst.
Viktor fikk også være med på festen.

Jeg hadde bare invitert til bursdag i to timer, og under omstendighetene var det altfor kort tid. Ungene kunne gjerne hoppet i to timer til, men siden gymsalen var leid bort etter oss måtte vi pakke sammen klokken tre. De som ikke var blitt henta enda, fikk hjelpe til å hoppe luften ut av slottene. Nesten like morsomt som å sprette rundt i dem!

Også pga tidsskjemaet, åpnet Sara pakker hjemme i fred og ro da vi kom hjem, ferdig utsprettet, som man ser av sveisen, hehe. Her åpner hun pakken fra kjæresten sin, som er en utrolig skjønn gutt i barnehagegruppa. De har vært kjærester i snart to år, og har allerede forlovet seg og giftet seg opptil flere ganger! Han hadde vært på gullsmed og kjøpt øredobber, og instruert sin mor om at Sara hadde både sommerfugl- øredobber og hjerte – øredobber fra før, så det kunne de IKKE kjøpe!

Senere på dagen kom noen venner i nabolaget på besøk også. Siden vi måtte ta med bursdagskaken i gymsalen, passet det ikke så godt med bursdagssang og lysblåsing. Så vi gjorde det nå, med halvspist kake og Viktor som lystenner.

Sara hadde nesten ikke pust igjen etter all hoppingen, så hun blåste ut lysene ett og ett.

Å ja, kaken. Jeg hadde ikke overskudd til å bake en veldig tidkrevende kake, så det ble en enkel hjertekake med rosa trekk i marsmallowfondant. Jeg fatter fortsatt ikke hvorfor mange syns dette griseriet er enklere å ha med å gjøre enn marsipan. Dette er kun min andre kake med mmf, så det er antagelig en vanesak – men den store fordelen var at nesten alle barna likte smaken på det (ikke så rart siden det hovedsakelig er sukker) – i motsetning til marsipan som helst ligger igjen på fatet når kakestykket er borte.

Jeg er ekstra fornøyd med denne fordi utgangspunktet er et bilde jeg så for flere år siden. Jeg laget kaken utfra mitt eget hode og fant selv ut hvordan jeg skulle forme og plassere “flasken”. Jeg syns at alle vesentlige deler av en kake skal være spiselige, det er de her, og den er veldig god!

I Sara sin bursdag blir det ikke noen avasnert 3D – kake (tror jeg), men jeg har store planer for dagen, så jeg håper værgudene står meg bi!

Jeg har samlet noen av kakene mine her, ikke den mest aktive siden, men framover blir det antagelig litt baking igjen, siden det er konfirmasjoner og bursdager over en lav sko på denne tiden av året.

Nå er det sånn at det eneste jeg “MÅ”(!!) ha, er klær. I motsatt fall ville jeg sannsynligvis fått mer enn ett skrått blikk fra mine omgivelser. Jeg blir grenseløst provosert av å bli fortalt av mer, eller helst mindre, kvalifiserte medier at jeg MÅ HA en kort genser til våren. For det må jeg på ingen måte. Jeg MÅ ikke ha smykker “som virkelig synes” heller, eller detaljer med dyreprint, som går sin seiersgang for ørtende sesong på rappen. Jeg “MÅ” overhodet ikke ha en haremsbukse, som mest av alt ser ut som om den er sydd av en synshemmet førsteklassing med langt framskreden parkinson (og her går jeg ikke til angrep på parkinsonrammede førsteklassinger med øyekatarr – jeg går til angrep på den antatt funksjonsfriske og sannsynligvis høytlønnede designeren som først kom fram til at haremsbukser er et adekvat plagg i ikle seg for flere kvinner enn Jasmin i Disney’s Aladdin. Det er nemlig ikke det. Min høyst personlige mening er at haremsbukser er bælschtøgt på de aller, aller fleste, muligens med unntak av modellen på 185 cm og en matchvekt på snaue 39,5 kg på en god dag – der hun står, frosset på et glanset bilde, Photoshoppet og i en flatternde positur. I virkeligheten: nei. Ok, nok om haremsbukser.)
Poenget er, at det er ikke en eneste minMoteSonia som kan vise meg noe jeg MÅ ha for den kommende sesongen. Det er mye jeg VIL ha. Det er mye jeg KAN kjøpe. Men det er ingenting jeg MÅ ha, så lenge jeg har tekstiler nok til å dekke det aller grøvste, og ikke får meg til å se ut som et utskudd. Jeg vil gjerne være fin. Men jeg MÅ ikke, alltid. (Mesteparten av tiden nøyer jeg meg med påkledd)
Og jeg vil – tusen takk – velge sjøl hva jeg vil bruke pengene mine på.
Jeg har aldri opplevd å lese at jeg MÅ ha en ny telefon. Eller et nytt kjøleskap, eller en ny tv. Dette til tross for at elektrobransjen er blant de mest insisterende innen reklame og produktpromotering. Likevel er det altså nesten bare motebransjen som tillater seg å bombastisk fortelle deg hva du MÅ kjøpe nytt, flere ganger i året. Hvorfor? Og nå skal jeg ty til det mest nedrige av alle tekstmessige triks fra boken Slimete Argumenter og Misforståtte Påstander: Er det fordi motebransjen i all hovedsak henvender seg til kvinner? Er det fordi utsagnet “DU MÅÅÅ HA DEN” rører noe i oss kvinner, noe ur…eh..aktig, som skriver seg helt tilbake til… tenårene, der fjorten prepubertale jenter deler den samme, kollektive oppfatningen av hva som er DRITFINT? Jeg vet ikke. Det kan være så enkelt som at setningen “seasons must have” har oversatt seg i motespråket som en forkvaklet versjon av et vennlig forslag. Det er mulig jeg er for immun mot fashion til å se forbi det, når moteskribenter uttaler seg i sin egen verson av kategorisk imperativ. Uansett er det få utsagn som gir meg MINDRE lyst til å åpne lommeboken, enn “du MÅ kjøpe den”.

Motejournalister: Hva skjer hvis jeg IKKE kjøper den?

(Hittil, ingenting.)

Denne gangen hadde vi, i tillegg til en dagstur i Ngorogoro, to netter ute på selve Serengeti. Campen heter KatiKati, og kan med litt velvillighet, kalles en teltleir. “Teltene” er på størrelse med et billig hotellrom, har innlagt vann (dvs. en tank hengende utenfor teltet), vannklosett (!!!) og flotte senger. Det er virkelig telt, man går ut og inn via glidelås, og lerretsveggene blafrer i vinden. Men *host* komforten er jo noe annet enn i et standard tomanns Marmut fjelltelt. Og maten…smask! Vi fikk den beste maten på hele reisen her.

Her bodde vi i tre korte dager. Leiren er semi – permanent, på den måten at den er flyttbar og så lite invaderende i terrenget som mulig – men denne har fått stå på samme sted et par sesonger nå. De må flytte den når terrenget begynner å slites av mennesklig nærvær.

Her er doen. Man KAN skylle ned, om man er utstyrt med en engels tålamot. Sånn er det med de fleste toaletter i Tanzania, og det er om å gjøre å planlegge når man skal – eh – noe stort, for det er ikke sikkert du blir kvitt det så lett som man er vant til. MEN, for all del, a little piece of heaven å senke skinka ned på en skikkelig dass når man først skal noe.

Både mamma og jeg er nattmennesker de lux, men i Tanzania ble kveldene bare kortere og kortere. Vi var stort sett i køys før 22 hver kveld, men her ute gikk vi og la oss rett etter middag klokka halv ni!! Uhørt. Mange inntrykk som skal fordøyes, man blir utrolig søvnig og sover godt, nesten uansett forhold. Det er lys her også, drives av solcellepaneler!

Jeg hadde sett fram til denne opplevelsen, for jeg har hørt at dyrene kommer veldig tett opp i teltene om natten. Jeg gledet meg til å høre løvebrøl og elefanttråkk i bleggmørket, det ville sikkert bli en helt spesiell atmosfære. Det ble det jo, forsåvidt, men ikke helt som jeg hadde tenkt.

Vi sovnet med det samme vi la oss, vi hadde kjørt hele dagen, og var slitne. Jeg våknet flere ganger i løpet av natten av lyder utenfor, fjerne dyrelåter og vinden som blafret i teltet. Jeg sovnet igjen hver gang, helt til sånn i tretiden. Jeg våket av noe, og selv i halvsøvne kunne jeg fornemme nærværet av et stort dyr rett utenfor. Jeg ble faktisk redd, haha, jeg ante jo ikke hva det var, og veggene i teltet føltes plutselig syltynne og skrøpelige. Jeg hørte bevegelsene helt tydelig, luskende skritt, stri pels som gnisset hår mot hår for hvert steg. Et og annet prust, men dette var ikke noen gnu eller gaselle. Den var alene, og det var ikke hovslag jeg hørte. Det var poter. Jeg falt i søvn etter noen minutter, lett anspent, men jeg var så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken.

Litt etter hørte jeg den lett gjenkjennelige kaklingen av hyener. Hyener er SVÆRE, tunge beist med kraftige labber og diger kjeft. Og de var inne i leiren, jeg hørte dem passere teltet, og etter lyden å dømme hadde de samling borte ved bålplassen vår – 15 meter fra sengen jeg lå i. Jeg ble stiv som en pinne, jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha vett til å bli redd av noe sånt, men det var skremmende og spennende på samme tid. Jeg tenkte at – eh – det var synd ikke mamma fikk med seg dette, jeg hørte på den jevne pusten hennes at hun sov tungt. Jeg prøvde å hviske, men hun våknet ikke. Neivel, jeg kunne ligge her sammen med hyenene alene. Grøss. Jeg sov og våknet om hverandre, alt ettersom hvor nære hyenene kom glidelåsen vår. Jeg visste ikke hva klokken var, men jeg visste at alarmen på mobilen til mamma ville ringe klokken fem. Gud hjelpe meg hvis den begynnre å hyle med de sinnsyke skapningene utenfor, husker jeg at jeg tenkte.

Plutselig ble det et himla spetakkel der ute, kaklingen gikk over til vill snerring og bjeffing, og jeg hørte hyenene slåss så fillene føk. Da fikk jeg mer enn nok, og jeg hvisket så høyt jeg turte til mamma: våkn opp!! Det er fullt av hyener her, våkn opp!! Mamma bråvåknet, og i samme øyeblikk hørte vi et kjempehøyt trompetstøt gjalle gjennom leiren. Elefantene! Hyenene ble blikkstille på mindre enn et sekund, og etter dette var det helt knyst i leiren.

Morgenen etter snakket jeg med guiden vår, og han bekreftet det jeg hadde antatt – det var mange hyener rundt teltene hele natten. Han hadde lagt og ventet på løvene fortalte han, for hyenene følger gjerne løvene rundt, i håp om at de skal drepe noe de kan stjele. Men, ingen løver. Helt greit, tenkte jeg.

Her hadde dyrne fest, og elefantene satte en stopper for den ved å knekke dette treet som en fyrstikk. Dette er altså bålplassen vår, rett utenfor der vi spiser måltidene våre, og bilene står parkert om natten. En ganske vill opplevelse, morsom i ettertid, men litt vel spennende mens det sto på, må jeg være så pinglete å innrømme!

BTW: Legg merke til antrekket! Vi fikk fem sekunder å pakke om alt vi eide på vei hit, fordi vi ikke hadde fått beskjed om at vi kun kunne ta med 15 kg bagasje på det knøttlille innlandsflyet som skulle frakte oss herfra. Vi hadde 30 kg hver. Såehm, i mellom det faktum at man ikke har med fritidsklær i overflod, samt at dette er ganske på slutten av de rene antrekkene, så var dette det beste jeg kunne få til. Toppet heila driden med min fancy hodeskalleveske som jeg kjøpte i Barcelona. Står til terningkast sju og en halv, minst. Heldigvis så vi ikke et speil på 14 dager.

Legger ved noen stemningsbilder fra kveldene. Fy fader så fantastisk dette stedet var. Om du noensinne får mulighet, reis hit! Det sitter i hjertet for evig og alltid. Tanzania <3

Noen ganger føles det som om hodet mitt sprenges.
Jeg vil kaste opp, men klarer ikke.
I stedet bygger trykket seg opp i hjernen,
og kroppen min føles som om den herjes av bunnløs angst.

Jeg vil snu meg bort, men klarer ikke.
Det er overalt, jeg kan ikke unnslippe.
Bildene….. bildene sliter i sinnet mitt.
Ordene…. de gir ingen mening, men likevel…

det gjør så jævlig vondt.

Jeg prøver å holde ut. Jeg må holde ut.

Før eller siden….

…før eller siden, tar også denne sesongen av Paradise Hotell slutt.

Vekk meg når det er over.

Så jeg sto opp tidsnok, pakket bagen, vekket Sara, kledde på Viktor, laget frokost til meg selv, vekket Sara, spiste, fikk Viktor til å spise noe annet enn eple, vekket Sara, tok ut av oppvaksmaskinen mens jeg drakk kaffen min, vekket Sara, pakket nye ullklær til barnehagen, tok med jobbtingene mine som jeg ikke skulle glemme, laget frokost til Sara som omsider sto opp – OGSÅ gikk vi til barnehagen. Der skulle vi ha et møte med en voksen, som dessverre var blitt syk, så det utgikk og jeg fikk straks bedre tid til å rekke bussen. Jeg kledde på Sara uteklær, sa hadet til Viktor, husket på å legge penger i spleisekonvolutten til ei som skal slutte, og var ganske fornøyd med at alt dette gikk uten antydning til øket hjerterytme. Jeg gikk til bussen, så på klokka, ble litt overrasket over hvor mye den var, men ok.

Vinteren har sin siste krampetrekning. Det gjorde starten på dagen min så mye bedre. Eller ikke.

En ting som er noe FORBASKET skit med bussen her ute, er at den stort sett går når den passerer, uavhengig av hva klokken er i forhold til rutetabellen. I forrige uke mistet jeg den samme bussen klokken 9.34, ett minutt før den faktisk skulle gå – andre ganger står jeg på stedet hvil til klokka er nærmere kvart på. I dag sto jeg på stoppet akkurat på avgangstid, og noen meget ferskt utseende spor i snøen, gjorde at jeg antok at bussen hadde passert tidlig – så jeg gikk hjemover igjen, for å gi vår halvdøde Opel mulighet til å frakte meg til byen. Jeg hadde ingen forhåpninger om at det skulle gå, den starter kun hvis den er ladet om natten, og nå har den stått i ro siden søndag.

Bare for å gjøre det hele enda verre, bestemte jeg meg for å gå langs hovedveien, så jeg kunne velge mellom å vade i snø til anklene på fortauet, eller bli hyttet og fløytet til av bilistene ved å gå i veikanten, der det var brøytet. Jeg prøvde begge alternativer, uten å føle noen av delene særlig tilfredsstillende. Enda festligere ble det da den helvetes bussen bestemte seg for å passere meg, en 7-8 minutter for sent på sin vei til sentrum. Slå FOR ALL DEL et slag for kollektiv trafikk, dere! Vel hjemme var selvfølgelig Opelen dødere enn en ukegammel sild på tørt land, så her sitter jeg.

I det aller minste fikk jeg opp både puls og hjerterytme likevel. Om en time tar jeg neste buss på jobb, da vil soverommet være ryddig og de rene klærne være brettet. Og jeg vil føle meg bedre. Heldigvis.

Her er det bare å kutte opp alle ingrediensene, drysse over krydderet og helle over en god dæsj olje. Jeg bruker kaldpresset olivenolje, men det har en veldig egen smak mange ikke liker – så bytt gjerne ut med rapsolje som er mer nøytral. Hakk nøttene og dryss over alt det andre. Honningen smelter jeg i et eggeglass, 30 sekunder i mikroovn, og ringler over salaten helt til slutt.

Alle grønnsakene og osten kan skjæres opp kvelden før, det tar mindre tid enn en reklamepause på tv3. Oppbevar dem i en boks med lokk i kjøleskap, men bland ikke inn olje og ost, da blir det bare bløtt og uapetittelig i løpet av natten. På morgenen trenger du bare å slenge alt i en dyptallerken, og du bruker ikke lenger tid på dette enn på å stelle til to brødskiver.