For noen år siden var jeg på et jentevorspiel. Samtalen var vel etablert i små grupper da de tre siste gjestene kom. Den ene jenta hadde blondt, skulderlangt hår, huden var vinterblek, men flott mot den dyplilla kjolen. Den avslørte lange, slanke ben og akkurat passe kløft. Make- up’ en var naturlig og hun smilte mye, selv om hun ikke kjente noen i rommet. I fem sekunder kunne man høre en knappenål falle, mens 10 -12 jenter vurderte den nyankomne trusel..jeg mener, gjesten. Hun var en sånn jente som bare ER naturlig nydelig, som ikke trenger særlig mange hjelpemidler for å understreke det, og som i tillegg er så hyggelig at det blir umulig å hate henne – selv om det kanskje er jenters første instinkt. Festen tok en helt ny vending etter at hun kom, alle ble inkludert i en fells samtale, vi lo masse og stemingen var avslappet. Kanskje ble det sånn fordi alle opplevde å få fordommene sine rett i fleisen da jenta i den lilla kjolen gjorde entré?

Apropos jentevorspiel. Som voksen føler man kanskje at den sosiale forskjellen mellom kjønnene minker. Likevel vil dynamikken blant kvinner endre seg så snart det er en mann til stede – kanskje særlig dersom det er noens kjæreste eller samboer? Hvorfor føles det som om jenter legger bånd på seg så fort de kan høres av en mann? Vi har en tendens til å diskutere samlivsproblemer og kanskje menn generelt – men om vi gjør det FORAN en mann, så foregår diskusjonen på et annet plan – mer overfladisk? Kanskje tenker vi at all kaklingen og analyseringen vi ellers driver med er for kjedelig for en mann å høre på? Er vi redde for å bli korrigert? At en mann skal ta til orde og si, nei hallo – sånn tenker vi faktisk ikke! Eller er det frykten for å oppfattes som “ei typisk kjerring” og dermed mindre attraktiv for det motsatte kjønn?

Noen mennesker utstråler en naturlig autoritet. Når jeg ser for meg en slik person, ser jeg umiddelbart for meg en mann, men jeg har også møtt kvinner som har denne evnen. Jeg kan liksom ikke sette fingeren på hva det er – men enkelte fører seg med en slik ro og stillferdig kontroll, at man ikke kan overse det. Det er slike mennesker som får folk til å lytte uten å anstrenge seg, der andre må skrike og brøle, og enda ikke bli tatt alvorlig. Eller kanskje nettopp derfor. Noen ganger har jeg sett folk som vanligvis er brautende brølaper i sosiale sammenhenger, forvandles til logrende rævsleikere så snart en person med “ekte” autoritet blir en del av gruppen. Det er ganske komisk.

Det er utrolig morsomt å legge merke til hvordan vi påvirker hverandre. Ofte får jeg lyst til å sette meg med en kaffe på torget og bare titte på folk som går forbi, prøve å gjette hva slags typer de er og hva slags egenskaper de har.

Mennesker er fascinerende!

Vi faller alltid inn i et særegent modus når vi er her. Det er bestandig mange mennesker å treffe, ofte er det store anledninger slik som denne gangen, og mye som skjer rundt det. Likevel er det en rytme, en puls som er annerledes enn hjemme, mer… rolig. Klokka betyr lite, mobiltelefonen enda mindre. Vi er friere fra barna, fordi hele storfamilien ofte er her samtidig, det er alltid noen som passer på, som har tid til å leke, eller et fang å sitte på. Jeg har mer ro i kroppen selv, færre ting som stjeler tiden og oppmerksomheten min. Jeg tenkte i går kveld at jeg føler meg som en mamma som er “nærmere” når jeg er her. Hjemme er det så mye annet, man får sjelden ro eller tid til å sette seg ned og bare være til sammen med barna. Ikke at ungene har særlig mye tid til verken mamma eller pappa her oppe. De leker, løper mellom gårdene,  og nyter sin utvidede frihet og søskenbarna sine. De er så store nå, de gleder seg til å komme til Tromsø, elsker familien sin her, og savner dem når vi er hjemme. Når vi sier til dem at hjemreisen nærmer seg, blir de lei seg. Sara sa “men vi har jo ikke vært her lenge! Jeg har bare vært i fjøsen én gang!” Og Viktor vil kjøre mer traktor med Bestefar, rase mer med tante A og være våken til klokken halv elleve på kvelden, i dagslys.

Det er lenge siden vi har hatt mulighet til å komme nordover nå, over et halvt år. Heldigvis er det ikke lenge til neste gang, bare noen få korte uker. Vi har allerede flybillett, og gleder oss allerede. Det gjør det lettere å dra hjem.

Klimaet er derimot ganske annerledes. Vi dro fra langt framsprunget vår, tulipaner og bristeferdig rhododendhron i hagen. Her er ikke snøen engang borte fra jordene, og i hele dag har det faktisk snødd. Det er også dagslys døgnet rundt, og jeg merker at det er lett å bli enda mer døgnvill enn jeg ellers pleier å være. Jeg tenker vanligvis ikke over det arktiske døgnet lenger, men i natt merket jeg det siden jeg var lys våken klokken 2.10 og fraværet av mørke gjorde ikke den saken noe enklere.

Sånn ser det ut utenfor vinduene våre her

Likevel, etter en ettermiddag som i stor grad har dreid seg om mat og kaker i overflod, så sitter jeg her i lyset av kveldssolen som brått skinner gjennom det stålgrå skylaget, ned på den frådende fjorden og den langsomt smeltende snøen, bunaden er vrengt av og erstattet med en løs joggebukse med strikk i livet……….og det eneste jeg lurer på er hva mer jeg kan greie å ete, dersom jeg bare får ned enda en kopp kruttsterk, fordøyelseoppmuntrende kopp svart kaffe.

Vi er i Tromsø. Vi morgen er det konfirmasjon, så dagen går med til å fjerne en høyst gjenstridig flekk på min bunadsskjorte, stryke penklær, bake kaker og lage mat.

Ha en strålende dag, og gratulerer til alle konfirmanter i helgen!

<3

Jeg har ingen Facebook – venner som er sånn som Malin Schulze beskriver (heldigvis). Ingen som legger ut antall forbrente kcal på TREN hver evige dag, ei heller noen som støtt oppdaterer hva de skal spise til middag, illustrert med bilde fra Instragram.

Mine venner nevner bittesmå opplevelser i hverdagen, de klager på været, de gratulerer hverandre med dagen og legger ut linker til morsomme bilder eller interessante nyheter. Trivialiteter som regel, men siden jeg har begrenset min venneliste til folk hvis liv jeg faktisk er interessert i, så er jeg stort sett i målgruppen for hva disse folka velger å dele.

Likevel har jeg absolutt ingen problemer med å se for meg dem som legger ut flinkis – status etter flinkis – status, som siler hverdagen sin gjennom et nådeløst filter, der bare solskinnet slipper gjennom. Jeg ler av teksten til Shultze, fordi min forestilling av hva Facebook er, sammenfaller med hennes beskrivelse av de sosiale kodene der inne. Men jeg KJENNER ingen som faktisk ER sånn? (Det er jo en reel mulighet for at det er min venneliste som er mangelfull?)

På samme måte når jeg snakker med folk som virkelig HATER Facebook, og ikke under noen omstendighet kunne tenke seg å skaffe seg en profil. “Jeg er ikke interessert i å vite når naboen driter, eller hva de spiser til middag”. Vel, det er strengt tatt ikke jeg heller, men det virker å være en gjengs oppfatning av at statuser på FB stort sett dreier seg om dette. Det er jo heller ikke sant? Jeg har riktignok en venn som en periode oppdaterte sine 300 venner om sine tarmbevegelser, men det var et krumspring i hans relativt bisarre form for humor. Jeg har ikke noen som legger ut kleine “nå er jeg ordentlig lei meg…………………….” statuser heller, du vet, de som bare fisker etter oppmerksomhet og tester hvem av vennene som bryr seg nok til å spørre hva som har skjedd – for så å si, nei, jeg vil ikke si det her, det er for privat, osv.. Jeg hører støtt historier der folk forteller om de uhyrligste krangler for åpen scene, totale mangel på sosiale antenner, bilder på avveie… alt mulig – men jeg har aldri SETT det skje. Til og med historiene jeg hører, er ofte andre og – tredjehånds informasjon.

Er det en slags urban myth at Facebook har så mange brukere totalt uten filter?

Then again…………..det er vel noe som heter “ingen røyk uten ild”?

Før vi satte i gang med denne gjennomgripende renoveringen av huset, vurderte vi alvorlig å bygge ut her, fordi vi trodde kjøkkenet kom til å bli klaustrofobisk. Etter at Ivar hadde tegnet 1004 forslag til planløsninger, kom vi fram til at en utbygging ville blitt uforholdsmessig dyr, og dessuten forringet fasaden sett utenfra. Dermed bestemte vi oss for å gjøre det beste ut av den plassen vi hadde. Det angrer vi ikke et sekund på! Kjøkkenet oppleves absolutt ikke trangt, det er masse benkeplass og snertne skuffeløsninger.

Vanskelig å få gode oversiktsbilder, men her er noen detaljer i alle fall! Nå er vi i den prosessen der JEG også kan bidra, nemlig å organisere skuffer og skap, og gi rommet personlighet. Det er helt fantastisk å komme hit! I seks år har Ivar og jeg bodd i “midlertidighet”, dette er hus nr to for oss. Å endelig kunne innrede og dekorere for framtiden, DET er lykke, det!

Men NÅ! De siste dagene har jeg savnet dette veldig, en kaffe mens ungene ser på tv, og et nytt blogginnlegg i hodet! Pr. nå er det bare følgende jeg har på hjertet, jeg har det superbra, og jeg har ikke slutta å blogge, hehe! Også vil jeg fortelle om det gamle kjøkkenet vårt sitt endelikt her i huset.

Frontene på det gamle kjøkkenet var fine, ikke så gamle heller, noen måtte vel ha bruk for dem? Jeg la dem ut for salg på nettet, og kom i kontakt med en person som ville kjøpe. Skrogene var gamle, det falt meg ikke inn at noen ville ha dem, derfor tømte vi ikke ut av skapene den dagen kjøperen skulle komme. Da jeg kom hjem fra jobb i åttetida på kvelden, sto det en henger utenfor huset, og Ivar og kjøkkenkjøperen var i full gang med å skru ned rubb og stubb. Han kjøpte både sokler, ventilator, vask, benkeplater og alt. Tenk, så fikk vi både nedmonteringshjelp og bortkjøring OG betalt, hehe! Kjøperen var også fornøyd, vi solgte meget rimelig, og det gamle kjøkkenet vårt passet helt flott der han skulle bruke det. Sånt kan man like!

Nå står rommet ribbet, og snart kan jeg endelig smadre de grufulle flisene, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen. Ja, retro er kult, men da må man kjøre hele linja, hvilket vårt gamle kjøkken ikke gjorde. Vi fant for øvrig matchende gulv et annet sted i huset, hehe. Dette skal bli vårt nye soverom.

Også dukket det opp én enkelt løs flis, som vi har satt på nykjøkkenet som et minne om det som var før. Koselig, og akkurat nok! Flere bilder av kjøkkenet kommer, jeg vil bare komme litt i orden der først. Vi snakkes snart!

Kort fortalt – mange av kranglene mamma og jeg hadde da jeg var barn, handlet om nettopp rydding. Mamma prøvde å lære meg at mitt rom var mitt ansvar, og uansett hvor skrekkelig det så ut der, ryddet hun aldri for meg. For øvrig en tanke som var helt fjern for meg, jeg var et meget privat barn og jeg ville antagelig klikket i vinkel om mamma hadde rørt mine ting. I 10 – 12 års alderen forsto jeg at mødrene til klassekameratene mine pleide å rydde for barna sine. De syns det var behagelig å slippe, noe som sjokkerte meg. Jeg ville aldri latt mamma slippe løs i mine saker. Ikke at det var så mye hemmelig, men jeg ville gjøre det selv, når det passet meg, og på min måte. (En kombinasjon som sjelden slo særlig vellykket ut i praksis)

Grunnen til at jeg tenker på dette, er at jeg brukte to og en halv time på å rydde rommet til ungene i går, uten å komme ordentlig i mål. (Litt symptomatisk for måten jeg gjør ting på, setter ikke i gang før ting er i ferd med å vokse meg over hodet, og angriper problemet på en meget omstendelig måte – jeg bretter tellekanter, sorterer leker og stabler bamser så de ser pene ut) Jeg har bedt Sara tusen ganger om å rydde, men hun er – dessverre – prikk lik meg. Hun begynner å sortere Barbiene sine, så finner hun ut at hun skal børste håret deres og kle på dem og, og, og…. etter fire og et halv minutt har hun glemt hele ryddingen, og leker i vei i kaoset hun sitter i.

Så i går ryddet jeg. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen

Før: