Har du lagt merke til hvordan stemningen i en gruppe kan endres, når nye personer kommer inn?
For noen år siden var jeg på et jentevorspiel. Samtalen var vel etablert i små grupper da de tre siste gjestene kom. Den ene jenta hadde blondt, skulderlangt hår, huden var vinterblek, men flott mot den dyplilla kjolen. Den avslørte lange, slanke ben og akkurat passe kløft. Make- up’ en var naturlig og hun smilte mye, selv om hun ikke kjente noen i rommet. I fem sekunder kunne man høre en knappenål falle, mens 10 -12 jenter vurderte den nyankomne trusel..jeg mener, gjesten. Hun var en sånn jente som bare ER naturlig nydelig, som ikke trenger særlig mange hjelpemidler for å understreke det, og som i tillegg er så hyggelig at det blir umulig å hate henne – selv om det kanskje er jenters første instinkt. Festen tok en helt ny vending etter at hun kom, alle ble inkludert i en fells samtale, vi lo masse og stemingen var avslappet. Kanskje ble det sånn fordi alle opplevde å få fordommene sine rett i fleisen da jenta i den lilla kjolen gjorde entré?
Apropos jentevorspiel. Som voksen føler man kanskje at den sosiale forskjellen mellom kjønnene minker. Likevel vil dynamikken blant kvinner endre seg så snart det er en mann til stede – kanskje særlig dersom det er noens kjæreste eller samboer? Hvorfor føles det som om jenter legger bånd på seg så fort de kan høres av en mann? Vi har en tendens til å diskutere samlivsproblemer og kanskje menn generelt – men om vi gjør det FORAN en mann, så foregår diskusjonen på et annet plan – mer overfladisk? Kanskje tenker vi at all kaklingen og analyseringen vi ellers driver med er for kjedelig for en mann å høre på? Er vi redde for å bli korrigert? At en mann skal ta til orde og si, nei hallo – sånn tenker vi faktisk ikke! Eller er det frykten for å oppfattes som “ei typisk kjerring” og dermed mindre attraktiv for det motsatte kjønn?
Noen mennesker utstråler en naturlig autoritet. Når jeg ser for meg en slik person, ser jeg umiddelbart for meg en mann, men jeg har også møtt kvinner som har denne evnen. Jeg kan liksom ikke sette fingeren på hva det er – men enkelte fører seg med en slik ro og stillferdig kontroll, at man ikke kan overse det. Det er slike mennesker som får folk til å lytte uten å anstrenge seg, der andre må skrike og brøle, og enda ikke bli tatt alvorlig. Eller kanskje nettopp derfor. Noen ganger har jeg sett folk som vanligvis er brautende brølaper i sosiale sammenhenger, forvandles til logrende rævsleikere så snart en person med “ekte” autoritet blir en del av gruppen. Det er ganske komisk.
Det er utrolig morsomt å legge merke til hvordan vi påvirker hverandre. Ofte får jeg lyst til å sette meg med en kaffe på torget og bare titte på folk som går forbi, prøve å gjette hva slags typer de er og hva slags egenskaper de har.
Mennesker er fascinerende!
Share on Facebook
Mennesker er så innmari fascinerende!
“Kanskje tenker vi at all kaklingen og analyseringen vi ellers driver med er for kjedelig for en mann å høre på?”
Det ER kjedelig da!
Hehe. Jeg er sånn som har mest guttevenner og bare ordet jentevorspiel får meg til å få ståpels. Jeg trenger noen mannfolk rundt meg for å ikke bli tullete, mon tro om det er nettopp fordi jentene da tar seg sammen? Eller om det er fordi jeg da i hvert fall har noen å snakke med som ikke kakler?
Og dette er veldig kjønnsstereotypisk kjenner jeg, jeg mener jo egentlig ikke det engang, jeg mener mer personlighetstyper. For jeg har jo noen fantastiske jentevenner også, som jeg elsker å være sammen med. Men de er nok ikke de fryktelig typiske “jente-jentene”.
Jeg tror vi to kunne hatt det veldig artig over en kaffe eller med en vinkveld.
Og den der jentehatingen? Hvor i alle dager kommer den fra? Sånn, opprinnelig? Hvorfor begynte jenter å hate hverandre? Det må jo være litt misunnelse elns. bak?
Heldigvis vokser de fleste av seg det sånn stort sett. Det må jo være slitsomt også?
Men ja, jeg kan absolutt sitte å bare se på folk, det er morsomt det. Det er så interessant hvordan de tenker og hva de gjør, og hvorfor de gjør det.
(Jeg skulle kanskje egentlig blitt psykolog.)
Jeg er nok ganske ambivalent i hvorvidt jeg er jente – jente eller ikke. Jeg syns jentevorspiel ofte er morsommere, om det er med mine gamle venninner f.eks. Jeg kan også godt diskutere samlivsproblemer – men ikke i det langsommelige, dersom det da ikke er MINE samlivsproblemer, hehe. Nå har jeg ikke det selv, derfor er det ikke lenger så spennende å høre om andres, ganske enkelt fordi man ikke kan delta i samtalen på samme måte. Jeg har også en del egenskaper som ikke er så “kvinnelige”, og jeg tror ikke jeg oppfattes som utpreget feminin i min væremåte. Jeg snakker mye og kan ta stor plass hvis jeg er i det humøret. Men jeg kan også trekke meg tilbake og ikke delta i særlig grad – det avhenger litt av selskapet og min egen form, i grunn.
Jentehating, det er vel et konkurranseinstinkt antar jeg. Jeg kjenner det igjen sjøl også, det er som en ryggmargsrefleks. Man vurderer seg selv i forhold til andre, og andre i forhold til en selv. Jeg har den refleksen, og jeg tror i grunn ikke jeg blir kvitt den – men jeg er bevisst på det, og jeg tillater ikke meg selv å mislike noen utelukkende på bakgrunn av hva jeg ser. Jeg har vokst av meg DET i alle fall. Ja, det handler om misunnelse. Om dårlig selvtillit og alle sånne ting som man ikke liker. Jeg vet jeg hadde tenkt over slike ting i mindre grad, dersom jeg hadde hatt større trygghet i meg selv.
Vinkveld – haha – da er jeg i mitt ess!
Jeg leste da selvsagt ‘jenteleverpostei’. Jadda. Men da jeg kom meg forbi det, trekker jeg gjenkjennende på smilebåndet når det gjelder observasjonene av medmennesker (og meg selv), måten vi er rundt hverandre og hvordan de fleste av oss tilpasser oss dem vi er med/møter. Det er veldig interessant å følge med på andre mennesker, og jeg tror det er derfor veldig mange oppgir at de liker så godt å feks sitte på en kafe og bare se ut av vinduet på menneskemengden utenfor, se hvordan vi bærer oss, hvordan vi forholder oss til andre, kroppspråk og energier – det er virkelig interessant og jeg er en av dem som fint kan finne underholdning i å observere slikt, jeg også:)
SV: Tusen takk for skjønne ord, kjære deg♥ Jeg ble virkelig rørt:)
“…hvordan vi tilpasser oss dem vi møter” – Jah!
Alle har ulike personligheter avhengig av hvem man er sammen med. Jeg har venner og bekjente som jeg formes av når jeg er sammen med dem, alle på helt ulikt vis. Det er ikke nødvendigvis forbundet med noen form for falskhet, man bare spiller på de sidene som allerede er i en selv, for at kommunikasjonen skal gli lett, og at alle skal føle seg vel.
De jeg føler meg aller mest vel sammen med, er dem jeg i minst mulig grad blir “farget av” når vi er sammen. Når man ikke trenger å tenke på sosiale “koder”, og man kan være 100% seg selv – og ikke bare en del av seg selv, hvis du skjønner hva jeg mener.
Det er veldig fascinerende!