Da jeg var liten, var jeg livredd for å skifte på senga. Dette fordi jeg aldri kunne være sikker på at det ikke var edderkopper inni dynetrekket, eller under madrassen. Jeg hadde angst for å finne ut at jeg hadde sovet med lodne krapyl av den åttebeinede sorten. Da ville jeg heller leve i uvisshet. Min største frykt var egentlig ikke at det skulle VÆRE dyr senga – frykten gikk mest ut på å få frykten bekreftet. Hvis du skjønner nyansen.
Så i går morges, siden jeg var så veldig tidlig oppe, (i dag også! Yey, me!)hadde jeg tid til å ta av sengetøyet. Jeg hang det ut vinduet til lufting, noe som i min barndom var utelukket, da både åpne vinduer og dyner i friluft nærmest var en skriftlig invitasjon til insekter å regne. Så planla jeg at jeg IKKE skulle gjøre som jeg alltid gjør, nemlig å vente helt til jeg finner ut at NÅ skal jeg legge meg (som kjent, det skjer gjerne utpå natten en gang) – for så å oppdage at jeg først må ta på sengetøy. Akkurat det gikk ikke helt etter planen, så klokken 00.42 i natt sto jeg med laken og dynetrekk og bannet for meg selv, at jeg ikke hadde ordnet dette litt før. Jeg trev tak i hodeenden av madrassen min, for å trekke lakenet rundt hjørnet. Der så jeg en svart klump på kanten av madrassen, som raskt brettet ut 8 lange, hårete bein. Med smidige bevegelser klatret den opp på det høyeste punktet, altså hjørnet jeg sto og holdt i. Jeg grøsset på ryggen, samtidig som jeg ble mektig irritert. En veldig merkelig følelse. Visste jeg det ikke, liksom! Edderkopper KAN faktisk finne på å legge seg til i sengen! Også i hodeenden, så den i nattens mulm og halvmørke kunne kravle rundt på ansiktet mitt. Som det sosiale medier – ludderet jeg er, var min umiddelbare tanke å hente kameraet, men jeg innså raskt at jeg ikke kunne slippe dette beistet med øynene. Tenk om den ble helt borte for meg, mens jeg lette etter et drapsvåpen (og kamera). Jeg gjorde det eneste jeg kunne. Jeg ropte på Ivar. Mens jeg prøvde å ikke høres hysterisk. Som vanlig for de fleste menn nå etter riddertiden, tok det ham en halv uendelighet å oppfatte både hva jeg ville og hvor jeg befant meg i huset – men til slutt kom han galant inn på soverommet med en liten krøll dasspapir. Som han selvfølgelig gav til meg, så jeg fikk gjøre ende på krapylet selv.
Det gjorde jeg uten å blunke. Jeg er nemlig egentlig ikke redd edderkopper. Jeg ganske enkelt hater dem, og finner meg såvisst ikke i å dele seng med dem!
Ikke min edderkopp, men den sånn ca samme sort. Kanskje. Hvem vet.
Jækk!!! Jeg får gåsehud og kvalmefornemmelser…… Har faktisk aldri tenkt på at det kan ligge edderkopper rundt omkring på skjulte steder i senga…. så takk skal du ha…..
Kunne ikke bare fuglene spist løvetann eller barnåler eller noe annet vi har mer enn nok av som ikke er plagsomt!
Husker jeg hadde helt fobi på sensommeren når jeg bodde hjemme. Modern hang alltid klærne til tørk ute (noe jeg heldigvis slipper, siden flere i familien har pollenallergi) men i hvertfall; På sensommeren så ble hagen innvandert av saksedyr… dem er fæle dem…, de kunne krabbe inn i sokker , bukselommer… ja overalt. Klærne ble endevendt og ristet, men jeg opplevde likevel å sitte på bussen å kjenne at det var et eller annet som krabbet på ryggen! Alle instinkter tilsa at jeg skulle vrenge av meg genser og t-skjorte i vill fart, men man gjør jo ikke det på bussen liksom!
Så jeg prøvde så godt jeg kunne å få knust utysket mot seteryggen uten å se helt loka ut
Var førstemann inn på toalettet på bussstasjonen og fikk vrengt av meg, og ganske riktig et knust saksedyr kunne ristes ut av t-skorta! Innsekter er i grunnen en dårlig oppfinnelse
Vær så god!
Aaah, saksedyr – eller klippedyr, som vi ser, er grusomme! Det er ganske mange av dem heromkring også. Jeg hadde AAAAAAAAAALDRI klart å skvise dem inntil ryggen, da hadde jeg heller vrengt av meg skjorta, buss eller ei, haha! 
Herrejemini! Det bildet der freaker meg ut.
Du er nødt til å skrive masse nye innlegg veldig fort nå sånn at det forsvinner laaaangt ned.
Hihi!
“Som vanlig for de fleste menn nå etter riddertiden, tok det ham en halv uendelighet å oppfatte både hva jeg ville og hvor jeg befant meg i huset – men til slutt kom han galant inn på soverommet med en liten krøll dasspapir. Som han selvfølgelig gav til meg….” Veldig veldig bra Mariann, *flire*
Ridderligheten er dessverre død for lenge siden, hehe.
Du er bare best på dette med å beskrive situasjoner , “personer ” ting og tang.
En ser tingene for seg og det er ikke mulig å ikke flire og le selvom det hele kanskje kjennes ganske “guffent”.
Haha, takk!