Jeg har hørt at man blir klinisk gal av å gå tre netter uten søvn. Jeg kan herved skrive under på at det stemmer. Tro nå ikke at jeg overdriver for effektens skyld, for det gjør jeg aldri *host*

Vi har vært i Tromsø i helga, i bryllup. Vi hadde et hårete tidsskjema denne gangen, vi lettet 20.30 torsdag kveld og ankom Tromsø 23.50, med to stuptrøtte, gråtende barn. Vanligvis ville vi kjørt til gården til svigers, en times biltur unna flyplassen, men pga klokkeslettet sov vi hos broren til Ivar i byen. Skjønt, sov og sov. Jeg slumret på sofaen til vi omsider fant ut at det var på tide å legge oss i halv – totiden.

Det var komplett umulig for meg å sovne på sovesofaen. For det første lå Ivar og jeg under samme dyne, noe som i utgangspunktet er dårlig nytt for min nattero. For det andre var det varmt i rommet – men den største grunnen var Viktor, som spant rundt i søvne på en madrass på gulvet. Han havnet støtt utenfor med hodet, underkroppen eller andre deler av sin anatomi, så jeg måtte hele tiden stå opp for å legge ham i rett posisjon. Det førte til at jeg lå med et halvt øye åpent i to timer, før jeg til slutt fant ut at han kanskje ble roligere hvis jeg la meg på madrassen sammen med ham. Det ble han ikke, men jeg lå i det minste trangere, på hardere underlag, og fikk øyeblikkelig beskjed så snart min sønn rørte på lilletåen. Begge ungene sov til halv ni, og jeg snek meg til to timer alene på madrassen etter det – men da var det slutt, Sara kom og spurte hvorfor jeg sov så lenge.

Senere på fredag kjørte vi til foreldrene til Ivar, der vi hadde en rolig dag. Det ble naturligvis sene natta før jeg somlet meg til køys i strålende midnattssolskinn. I den kjente sengen på gården sov jeg som et barn, riktignok i selskap med noen bisarre mareritt. Jeg sov til 10, heldigvis, så jeg hadde noe å gå på de påfølgende nettene.

Lørdag var det bryllup, med alt som hører med. Klokka ble halv fire på natten før vi nok en gang tumlet inn døra hos broren til Ivar, og rommet vi lånte på loftet. Viktor så ut til å sove rolig, så jeg tok sjansen på å legge meg sammen med Ivar. Denne natten valgte mitt minste gull å underholde meg med en forferdelig blikk – aktig hoste han har pådratt seg, samt at han var tett i nesen og snufset ustanselig. Sara snakket i søvne, og en milliard måker slåss om et eller annet kadaver i altfor umiddelbar nærhet. Og den fordømte sola skinner døgnet rundt. Desperasjonen begynte å melde seg, særlig siden jeg visste at natten etter ville bli av den korte sorten, da flyet vårt hjem gikk i morges klokken 6.40.

Søndag var jeg ødelagt, dagen sneglet seg avgårde i en tåke. I et forsøk på å kneble ungene i rimelig tid for å slippe at DE skulle være i zombietilstand på hjemreisen, la jeg meg sammen med dem klokken 21 – og sovnet, sånn halvveis. Siden jeg EGENTLIG hadde tenkt å stå opp igjen for å pakke kofferten, slapp jeg meg ikke helt inn i søvnen, før Ivar kom inn for å legge seg 23.30. Da gav jeg opp, kledde av meg og utsatte pakkingen til klokken 4.35. Tenkte at jeg nå i alle fall fikk noen kvalitetstimer på øyet.

Neida.

Det var HELT UMULIG å sovne! Viktor sov som en stein, Sara drømte ikke, Ivar snorket ikke, til og med de hysteriske, døgnville måkene holdt nebb utenfor. Kroppen min skrek etter søvn, men øynene nektet plent å holde seg igjen, og sinnet tviholdt på sin bevissthet. Klokken 00.55 kledde jeg på meg igjen, gikk ned i stua, drakk litt vann, oppdaterte Facebook med en frustrert status og knottet på pc’en til klokka 2. Mobilen min tikket nådeløst mot 4.30, da jeg visste alarmen ville gå av og dagen måtte begynne om vi skulle rekke flyet. Jeg la meg under pleddet på sofaen, men selv i stillheten (og sollyset) på stua var det ikke mulig å falle i søvn. Sara ropte på meg fra loftet klokken 3, fordi dynen hennes hadde falt på gulvet. I sengen ved siden av purket Ivar uforstyrret videre.

Klokken 5.30 sto Ivar opp, da hadde jeg pakket ferdig i langsom stillhet nede på stua. Det ble en lang og meget trøtt flytur, der Ivar i sin visdom overtok det meste av barnepass og generell tankevirksomhet. Vi kom hjem klokken 11, Ivar overrasket meg med å gå på jobb, og torpederte effektivt min plan om å legge meg et par timer.

Så her sitter jeg, mer eller mindre i The Twilight Zone, og lurer på hvordan jeg skal lure ungene til å parkere de hyperaktive rumpene sine i barnesikre omgivelser en tre, fire timer uten voksenkontakt.

Viktor tok igjen litt tapt søvn i går ettermiddag.

Ps. Vi har naturligvis også kost oss masse, hatt strålende St. Hans vær, overvært et flott bryllup og fått tid sammen med familien i nord.