I går kveld satt jeg på Finn.no og lette etter en hundegård til salgs. Jeg har lenge hatt lyst til å lage et utebur til papegøyen min, og et hundebur ville passet fint. Av nysgerrighet bladde jeg gjennom kategorien “Fugler” også, og ble forstemmet over å se alle som ville kvitte seg med papegøyene sine. Særlig arapapegøyer. Jeg visste ikke at det fantes så mange araer i privat eie i Norge engang.

Det er ikke noen hemmelighet at min papegøye har hatt noen meget kjedelige år. Det er ikke mulig å ha ham sammen med helt små barn, papegøyer biter knallhardt og klipper en babyfinger i to uten problem. De som har hørt en ara skrike, skjønner hvorfor han ikke kunne stå i bur på stua. Da vi flyttet inn i huset vi bor i nå, var Sara halvannet år. Mogway fikk et eget rom i kjelleren, noe som var helt uvant for ham. I 10 år hadde han vært mer ute av buret enn inni, han har sittet på skulderen min mesteparten av sin våkne tid, og vært en integrert del av hverdagslivet mitt. Plutselig hadde jeg ikke lenger overskudd til å ta meg av ham.

Etterhvert som ungene ble større, har det blitt lettere. Primært har jeg tatt ungene “på besøk” til Mogway i kjelleren, de har fått gi ham nøtter og snakke med ham. Det er fortsatt ikke nok underholdning for en klok papegøye som araer er, men det hjalp på samvittigheten min og kortet kanskje inn døgnet til Mogway litt også.

Nå i sommer har han begynt å få være med ut i hagen mer. Han begynner å bli voksen selv med sine 15 år, og har ikke lenger de største utfallene med rastløshet og hyl og skrik for den minste ting, så han kan være med på ting uten at jeg nødvendigvis må stå ved siden av ham til enhver tid. I det siste har jeg begynt å ta ham opp til oss på morgenene, slik jeg gjorde før jeg fikk barn. Han spiser frokost med oss, og er med på morgenrutinene. Det gjør meg så glad, endelig er det mulig å få dette til uten at jeg opplever det som et stressmoment. Han knytter seg til ungene også, og blir mer og mer nysgjerrig på dem. I går satt Viktor på gulvet og lekte med et stort ullpledd. Mogway e-l-s-k-e-r å gjemme seg, så han kom tassende helt bort til Viktor og ville under pleddet sammen med ham. Viktor turte ikke, og jeg ville ikke tatt sjansen på å la ham gjøre det heller – men det var så flott å oppdage at Mogway har så stor tillit til Viktor at han ville latt ham leke med helt nærkontakt.

Det har aldri vært aktuelt for meg å kvitte meg med Mogway, selv om jeg vet at han akkurat i denne perioden kanskje ville hatt det bedre hos noen andre. Grunnen til at jeg skaffet meg en slik papegøye, som gjerne lever i 80 år, var at jeg ville ha et dyr som jeg slapp å miste til alderdom. Jeg hadde en undulat fra jeg var 7 til jeg var 19, da han døde gråt jeg i dagevis. Mogway og jeg er in it for the long run, og jeg vil ha ham til en av oss dør.

Å bytte eier er en enorm omveltning for en stor papegøye. De fleste er svært emosjonelt knyttet til en av sine eiere, og det er slett ikke sikkert at den vil slå seg til ro hos noen andre. Det krever i så fall veldig mye av den som tar over den. Jeg mener ikke å høres fordømmende ut, jeg vet at ting ikke alltid blir slik man har tenkt – men jeg syns det er trist at mange papegøyer (og mindre fugler også) lever kummerlige liv i all sin tid, eller omflakkende tilværelser fra eier til eier. Jeg skal overhodet ikke påstå at jeg ante hva jeg gikk til ved å skaffe meg en ara, så jeg er ikke bedre enn noen andre, langt i fra. Men jeg har  holdt fast ved ansvaret jeg tok på meg da jeg kjøpte ham for 15 år siden. Og endelig ser det ut til at Mogway langsomt kan komme tilbake til sitt gamle liv på skulderen min. <3

Ah! Nå virker ikke bildeopplasteren, derfor gammelt bilde.