Om nøyaktig et halvt år fra i dag er jeg i Tanzania igjen! 
Jeg trodde aldri i mitt liv at jeg var så masochistisk anlagt at jeg ville gå Kilimanjaro en gang til. Men det vil jeg. Denne gangen sammen med moren min, noe jeg tror blir både morsomt og utfordrende. Mamma stiller like jomfruelig som jeg gjorde i 2010, både i forhold til trening i å gå i fjell og – eh – sikkert også når det gjelder innsikt i egne begrensninger.
F. eks i denne lille skråningen, som er et helvete å gå opp, og enda verre å gå ned. (5680 moh)
Da jeg og Ivar planla turen vår for drøyt to år siden, vurderte jeg aldri noe annet utfall enn at jeg skulle klare å nå toppen. Ikke fordi jeg er godt trent, eller vant til å presse meg selv i relativt ekstreme situasjoner. Jeg ville nå toppen fordi jeg er så inn i det aller jævligste sta. Sånn vet jeg at mamma også tenker, og jeg tror at hun kommer til å greie det, utelukkende på den egenskapen. Akkurat slik jeg gjorde. Jeg er bare spent på hvordan det blir å se det. Hvis hun må like langt ned i kjelleren som jeg måtte da vi skulle ned igjen, blir det tøft. Hvis hun IKKE skulle klare det blir det enda verre. Hva skulle jeg gjort da, snudd sjøl, eller gått fra henne? Det er ikke like ille hvis jeg ikke skulle klare det sjøl denne gangen, jeg er mest opptatt av at mamma skal klare det – men jeg vil naturligvis av hele mitt hjerte være til stede når hun står på 5895 moh! Det ligger masse motivasjon i det for min del.
Love my look på dette bildet, hehe. Neste år, ikke ha vannforsyningen og ekstra jakke inni dunjakka idet toppbildet tas! Og gidd å fjerne balaklava’ en
Så nå begynner planleggingen, nok en gang! Til forskjell fra sist har jeg nå alt utstyret jeg trenger, jeg må bare huske hva jeg pakket med meg 
Mitt mål denne gangen, er at jeg skal klare å komme meg opp OG NED uten å måtte sette meg ned og grine midt i fjellsiden på vei ned igjen. Og denne gangen skal jeg gjøre det jeg tenkte å gjøre forrige gang, nemlig ta med meg barneklær og ting jeg vil gi bort i landsbyen. Det angret jeg så veldig på at jeg lot være sist.
Fineste bildet fra hele bryllupsreisen vår <3
Ah, det har du HELT
ååååh, jeg gleder meg så til å lese om turen deres!! for du har vel tenkt å dele den? Husker jeg leste om din og ivar sin tur med tårer i øynene. <3
Jeg skal lese den histiroen på nytt sjøl, hehe! Må minne meg på hvor jævlig og fantastisk det var for to år siden! Og det blir selvfølgelig rapporter herpå også!
Jeg tenkte jeg skulle ta med en notetbok denne gangen, for det var veldig vanskelig å huske alt i ettertid, dagene flyter fort over i hverandre. 
JEG GLEDER MEG!! 
……ble plutselig posta forrige kommentar:) Prøve en gang til. Det har du HELT rett i min kjære datter, mamma SKAL opp, Basta!:) Men æh…. bør vel kanskje starte med treninga snart, he he. Jeg gleder meg villt til dette altså, skal bli utrolig spennende, både å komme seg opp på toppen, og få med seg alle inntrykkene undervegs. Dessuten så skal jeg jo også ta 1030 bilder pr dag, så jeg håper at helsa holder:)
Hehe, jeg tekte vi kanskje muligens skulle planlegge noen turer i nærmeste framtid, ja!
Det første du må sette i gang med er vaksineringsprogrammet, hehe.
Gleder meg vilt og uhemma på DEN ferierapporten – med dertilhørende ørti bilder!!
Steike så sprekt av deg Mariann, og mamma’n din!! 
Jah, jeg gleder meg så sykt mye nå som jeg skriver om det at jeg kjenner det kribler i magen!!
Mamma er supersprek! Hun fikk fallskjermhopp i 50 – årsgave, og hoppet! 
Fy fader så tøffe dere er!
Vel, det håper jeg også at vi er, hehe!
Wow! Så utrolig kult! Creds til både deg og mamma
Takk, ja det blir kjempemorsomt dette!
O,sjait..du er tøff du Mariann! Tøff mamma også
Verdens tøffeste mamma!
Åh, jeg følger med, og har nedtelling sammen med deg!! Stahet er viktig, mye viktigere enn super fysikk! (Mange sånne topptrente ble jo båret ned i hui og hast, husker jeg…) Hvis man i tillegg tåler høyden, fikser man det. Noen får “bare” vondt i hodet mm, mens andre spyr og blir helt i ørska. Jeg hadde vondt i hue, men SKULLE opp.
Det frister bittelitt å gå en gang til. Men bare bittelitt… Vi har så vidt begynt å snakke om tur for hele gjengen om tre år. Ikke Kilimanjaro, men Tanzania. Og vi skal ha kofferter fulle av klær som skal gis bort, ja!
Jeg gikk på ren stahet, akkurat slik jeg visste jeg ville. Jeg hadde fjellsko som jeg hadde brukt en grand total på 3,5 minutter da vi begynte å gå, hehe. Jeg bare visste at jeg skulle opp uansett, og selv i de tyngste stundene vurderte jeg aldri å gi opp. Så stahet kommer man langt med, man må virkelig VILLE komme seg opp. Jeg lurer på hvordan det vil påvirke meg denne gangen, om jeg takler høyden like bra, eller om det blir HELT jævlig nå… spennende!
Super tur , tøffere enn toget du -o).
Gleder meg til å lese i etterkant , Ja for det er jo ern selvfølge at du deler i etter kant =0)
Det er selvfølgelig en selvfølgelig selvfølgelighet, hehe!
Åh, jeg gleder meg allerede til å lese om den turen!
Jeg tror jeg ville begynte å løpe litt nå.
Haha! Jeg har – eh – planlagt å ta opp igjen joggingen, men dessverre mista jeg jo den fancy mobilen min, så jeg har ikke musikk på øret, og da er det som kjent helt umulig å jogge… *host*… Jeg skal. Snart. (hehe..)
Hvis jeg finner den lille iPod Shuffle’n min kan du låne den.
*jelpsåm*
(For ja, det er virkelig umulig å løpe uten.)
Takk!!
Jeg har invitert moren min på en liten fjelltopp i dag, så vi kommer i gang, hehe! 
Imponerende!
Tøft gjort!