Hvorfor gjøre det lett, når man kan gjøre det vanskelig?

Skulle bare ta en rask tur med Mogway i kveld, prøvde å treffe mellom regnbygene, men det var så klart umulig. Skulle heller ikke gå til topps på den 143 m høye fjellknausen i nabolaget, men holde meg i skogen der det er vindstille, kanskje finne noen kantareller. Ei regnbyge senere, ble det i grunn ganske fint, så jeg gikk litt høyere enn jeg hadde tenkt. Så fant jeg noen blåbær, som jeg plukket mens Mogway koste seg i ei bjørk. Da var jeg egentlig begynt å gå i retning hjem, så istedet for å snu og gå samme vei tilbake, tenkte jeg at jeg like godt kunne følge fjellryggen tilbake til huset vårt, siden det likevel ikke regnet så veldig akkurat nå. Det er litt bratt og gjengrodd ned på den siden, men ingen… direkte stup.

Så begynte det å regne igjen, og siden vi ikke lenger var beskyttet av skogen ble det i grunn litt vind også. Mogway begynte å skjelve litt på tærne, så jeg tok henne ned på armen så hun skulle slippe å sitte våt på skulderen min i blåsten. Dermed mistet jeg en hånd å ta meg for da terrenget begynte å skrå nedover. Jeg fulgte noe som begynte som en fin og tydelig sti, og endte opp i et overgrodd villnis av einer, lyng og gress, som effektivt skjulte forrædersk glatt og hullete ur. Det som måtte være et hjortetråkk snodde seg ut og inn mellom vegetasjonen. Hjort kan tydeligvis gå bratt, men særlig sans for effektiv retning har den ikke.

På dette tidspunktet så jeg rett ned på hustakene nedenfor, så nært at jeg kunne sett inn vinduene -men det var klin umulig å finne en vei nei; enten var det umulig å komme seg gjennom eineskogen, eller så var hustomtene sprengt inn i fjellet på en slik måte at det var håpløst å ta seg helt ned til veien. Vi var nå begge søkkvåte. For å tenke litt klarere, nappet jeg ut musikken fra øra, og stappet ørepluggene inn i ei veldig våt lomme med iskalde fingre, sammen med mobilen. Jeg orket ikke verken stenge ned Spotify eller lukke glidelåsen.

Etter en liten stund, som føltes som en evighet, fant jeg et hjortetråkk som endte i en av naboene våre sitt blomsterbed. Vi snek oss langs husveggen og ned terrassetrappen deres, og så var vi plutselig på asfaltert vei, 150 meter hjemmefra. Ah! Mogway kjente seg straks igjen, og flakset ivrig med vingene mot huset vårt. I det jeg låste oss inn i fuglehuset, tenkte jeg at jeg skulle ta en søkkvåt – selfie av oss begge, bare for å oppdaget – hva ellers – at mobilen min hadde sklidd ut av lomma på et eller annet tidspunkt. Jeg visste akkurat hvor det hadde skjedd også, nemlig idet jeg braste meg igjennom ei halvvoksen or, der bunnvegetasjonen nådde meg til hoftehøyde og terrenget var som aller mest ufremkommelig. Det var nemlig der det ville bli desidert vanskeligst å finne den igjen, og hadde jeg ekstra flaks ville jeg pådra meg både flått og hoggormbitt i prosessen. Jeg vurderte i fem sekunder om jeg hadde råd til å tape de 6000 kr telefonen kostet for to år siden, tross alt er to år ca to tusen mobilår, og det var på tide å kjøpe en ny. Men siden jeg er like avhengig av mobil som de fleste andre, skjønte jeg at det ikke var noe alternativ å la den ligge igjen i regnet.

Jeg listet meg opp terrassetrappa til naboen igjen, gjennom blomsterbedet, mens jeg prøvde å finne igjen tråkket mitt. Det var omtrent like vanskelig som å følge sporene til en elefant gjennom Christiania Glasmagasin,siden jeg hadde brøytet meg vei på slutten der. Jeg rotet litt rundt, til jeg fant igjen stedet der jeg mistenkte at mobilen hadde falt ut (jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg visste at den lå der, i virkeligheten kunne den ramlet ut av lomma hvor som helst, ettersom ledningen til ørepluggene tøt i alle retninger, og jeg hadde noen nær på-ræva opplevelser før jeg kom ned på veien) Akkurat som om det skulle vært skjebnebestemt, eller kanskje underbevisstheten min bare ville spare meg for hoggormbitt da jeg tenkte “jeg gidder ikke lukke Spotify”, kunne jeg bare LYTTE etter mobilen. Jeg fant den med en gang – den HANG faktisk i den halvvoksne ora, etter ledingen til øreproppene. Lars Vaular brølte “Rett opp og ned” ut i regnet. Gud.

Her skulle jeg egentlig ha hatt et bilde av mobilen min der den hang i greinene, men siden jeg trengte mobilen for å ta bilde av den, ble det et av mitt misfornøyde fjes på åstedet i stedet. 

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>