Samliv og prokrastinering

I oktober gjorde en venninne meg en tjeneste, så jeg kjøpte en boks sjokoladetrøfler til henne, du vet, de mørke, gode med kakao utenpå. Til tross for at vi bor mindre enn 400 meter fra hverandre, virket det fullstendig uoverkommelig for meg å få avlevert takksigelsen. Sjokoladetrøflene sto på kjøkkenbenken i langsommelig tid, inntil mannen min en dag spurte “hva som var i den boksen”.

– Det er sjokolade, men ikke spis dem, jeg skal gi dem bort.
– Men jeg har allerede åpnet den… og spist tre stykker.
– ?! Hvorfor spør du da hva som er i den?
– Jeg måtte bare sjekke hvor mye trøbbel jeg var i.

Så da hadde jeg naturligvis ikke annet valg enn å spise resten av sjokoladen selv.

Jeg kjøpte en ny boks sjokoladetrøfler, men dagene gikk; utallige ganger tenkte jeg at I DAG skal jeg gå ned med den! Jeg må bare ordne en konvolutt og et kort først….

I november (!) ble jeg invitert på et julebord hjemme hos noen, det kom litt brått på,og jeg tenkte jeg burde ta med en gave til verten. Beleilig nok hadde jeg en boks sjokoladetrøfler stående på kjøkkenbenken…

I desember (!!) hadde jeg kjøpt sjokoladegave nr. tre, denne gangen med juletema. Og fordi jeg hadde invitert venninnen min på kaffe i en annen sammenheng, fikk jeg endelig sagt takk for hjelpen, hjemme hos meg selv!

Jeg har alltid dyrket utsettelseadferd. Det gir seg av og til komiske utslag, som dette. Selv om jeg vet godt når jeg prokrastinerer, sitter det likevel i ryggmargen som en slags trass. Jeg finner alltid en unnskyldning for hvorfor den oppgaven kan vente litt til. Det krever ofte mer energi å utsette, enn å gjøre selve oppgaven. Rart, ikke sant? På den positive siden får jeg gjort veldig mye annet mens jeg prokrastinerer. F.eks ville jeg sannsynligvis aldri fått vasket innerdørene i huset om det ikke var fordi jeg prøvde å utsette noe enda kjedeligere.
Å leve med en kronisk prokrastinør er en utfordring for en som er stikk motsatt. Mannen min er den typen som ikke får ro før han har gjort det han har hengende over seg. Jeg blir derimot sjelden påvirket av uferdige oppgaver, og kjenner på stresset først når jeg får dårlig tid. Og jo mer stressa jeg blir, jo mer føler jeg at jeg må “slappe av litt først”, fordi jeg blir sliten av å være stressa. Livsstilcoachen Mel Robbins, har et brutalt råd til alle som prokrastinerer:

Motivasjon er verdiløst! Du kommer aldri til å få lyst til å gjøre det!

Den traff meg. Min taktikk er å hvile meg til overskudd, mens jeg venter på at motivasjonen skal komme sigende. Det skjer jo aldri. Det som får en kronisk utsetter til å få ting gjort, er tidsnød. Når man først får det gjort, tenker man, hei, det var jo lett – hvorfor gjorde jeg det ikke med en gang? Også blir man litt bitter på all energien man har brukt på å utsette, på å grue seg til å ta den telefonen, svare på den mailen, eller rydde det skapet.

Jeg blir nok aldri kvitt min naturlige latskap. Men neste gang jeg kjøper en sjokolade til noen, skal jeg levere den før det har gått 9 uker. Baby steps..

Kuriøs fakta: det er flere uker siden jeg skrev ferdig dette innlegget. Jeg har bare prokastrinert å logge meg på bloggen helt til nå 😛 

Share on Facebook

2 thoughts on “Samliv og prokrastinering

  • March 20, 2018 at 23:24
    Permalink

    Uff, da. Skrev innlegg om meg, du. ????

    Reply
    • March 22, 2018 at 10:33
      Permalink

      Haha! 😀 Dette innlegget går ut til alle mine medsøstre i ånden! 😀

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *