Angstkontroll

Jeg har egentlig litt høydeskrekk. Å gå helt ut der avgrunnen stuper rett ned gir meg en helt absurd frykt for at jeg på en eller annen måte skal bli trukket utfor mot min vilje. Det er jo helt teit, jeg vet jo at tyngdekraften virker som normalt selv om jeg befinner meg på kanten. Likevel stoler jeg ikke helt på at de fysiske lovene ikke brått skal opphøre akkurat når jeg står der.

Fra kjøkkenvinduet ser vi rett bort på en stupbratt kløft, Ravneskaret. Jeg har gått opp det fjellet mange ganger, og passert nede ved veien enda oftere. Hver gang tenker jeg at en vakker dag skal jeg gå bort til selve skaret og se ned. Jeg har enda ikke gjort det, før i kveld. Bare det å ta av fra stien og gå mot kløften, gjorde knærne mine skjelvende lenge før jeg så ned i ura.

Det å vinne over seg selv og sin egen angst gir en følelse av mestring som vanskelig kan måles. Den smitter over til andre områder av livet, og man lærer seg teknikker for å skyve redselen tilbake nederst i magen igjen. For min del funker det best å rett og slett la være å grue seg. Bare bestemme seg for at dette er noe jeg har lyst til, og så overse hvor redd jeg egentlig er. Når jeg står der og skal gjennomføre, fokuserer jeg på å ikke la tankene ta kontroll over kroppen. Gå et skritt, og ett til, selv om pulsen øker og det suser litt i ørene. Det er ikke alltid snakk om å gå ut på en kant, det kan være å snakke foran masse folk, reise alene til et sted jeg ikke har vært, eller at jeg har sagt ja til noe jeg egentlig ikke vet hva innebærer. Nå om dagen er jeg f. eks litt nervøs for noe jeg skal på mandag, men jeg nekter å bruke energi på det før jeg står der.

Via Ferrata i Loen. Dette kostet meg ganske mye. Jeg hadde tvunget tanken på denne hengebrua ut av hodet i ukesvis allerede. Da jeg sto der, var jeg mindre redd enn jeg trodde jeg skulle være. Likevel var de første skrittene utpå ganske skumle. Jeg husker jeg sang “Take me to church” for meg selv. Jeg kan ikke teksten så godt, så det hjalp meg å holde andre tanker på avstand. 

Jeg brukte urimelig lang tid å komme meg bort til kanten i kveld. Jeg valgte en usedvanlig krøkkete rute, gjennom alskens einekratt og ur. Jeg kjente den velkjente svikten rundt kneskålene, og jeg klarte ikke holde bildene av såpeglatt mose og stein som raser ut etter tusen år på samme sted ute av hodet. Nærme kanten – som egentlig buer seg ganske mye før den bretter seg vertikalt ned i ura – satte jeg meg på rumpa og akte meg fram. Prøvende hang jeg først en fot utenfor, så den andre. Det gikk fint. Jeg fikk kontroll. Utsikten er fantastisk. Veien tilbake er kortere, og lettere.

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *