Reiseliv

I februar 2010 dro mannen min og jeg på bryllupsreise til Tanzania. Vi gikk Kilimanjaro og var på safari, som ekte turister. Som mange andre ble jeg forelsket i landet, og i folkene vi møtte. Tanzania er allsidig, frodig, vakkert og rått, menneskene varme og imøtekommende. Dessverre er Tanzania også fattigdom, korrupsjon og utnyttelse. Selv som turist, ser man denne delen av den tanzanianske hverdagen tydelig. Helt siden jeg var der første gang, har jeg ønsket å bidra til noe positivt for det lille samfunnet der vi bodde, i landsbyen Marangu.

Den gangen bodde Tone Ellefsrud i Marangu. Tone er norsk helsearbeider, og har jobbet med menneskerettigheter i Afrika i en årrekke. Hun inviterte klatregruppen vi var med i hjem til seg, for å fortelle hvordan det er å drive hjelpearbeid i et korrupt land som Tanzania. Jeg har aldri glemt det besøket, jeg var så imponert og sjokkert over alt Tone hadde måttet tåle for å kunne hjelpe lokalbefolkningen mot korrupsjon og sosiale problemer som fattigdom, alkoholisme og HIV – og likevel klare å gjøre en forskjell for hundrevis av barn og voksne.

Siden 2010 har jeg dratt tilbake til Marangu, og Kilimanjaro, to ganger, i 2013 og 2016. Hver gang har jeg lagt igjen alt jeg har kunnet av penger, klær og utstyr til de som har hjulpet oss på fjellet. Jeg har aldri reist derfra med en følelse av at jeg har gjort nok, og hver gang jeg har kommet hjem, tenker jeg at jeg vil tilbake.

Forrige gang jeg sto her var på pappaen min sin bursdag. 

Det er vanskelig å sende ting til Marangu. Pakker blir stjålet på veien, eller det blir krevd urimelige tollavgifter for å få dem utlevert. Da jeg kom hjem fra Kilimanjaro sist, i mars 2016, begynte jeg å se for meg å reise ned igjen, uten alt det plasskrevende fjellutstyret. I stedet ville jeg fylle hele bagasjekvoten med klær og andre ting som trengs i landsbyen. Jeg sendte en mail til Tone, som nå har flyttet tilbake til Norge, men fortsatt driver en fadderbarnsordning som sørger for skolegang for over 250 barn, samt et matprogram på barneskolen Mengeni. Matprogrammet gir sunn og næringsrik mat til alle elevene hver skoledag. Tone ønsket meg hjertelig velkommen til Marangu, og vi ble enige om en dato hvor vi skulle treffes i Tanzania, nøyaktig 7 år etter vi møttes første gang. 

I januar 2017 startet jeg en innsamling på Facebook, og fikk inn 9150 kroner fra venner og kjente. Disse pengene overførte jeg til Tone, og hun fordelte dem videre. 75% av beløpet gikk til matprogrammet på Mengeni, resten gikk til den lokale 4H – gruppen Tone startet for noen år siden. Så bestilte jeg flybillett og et rom på Marangu Hotel, der jeg etterhvert har blitt kjent med eierne av stedet, familien Brice – Bennet; varme og omsorgsfulle mennesker, som bidrar med svært mye positivt i lokalsamfunnet.

Deler av den fantastiske hagen på Marangu Hotel. Egentlig er dette en gammel kaffeplantasje, men bygningene brukes nå til overnatting, primært for turister som skal gå Kilimanjaro. I all sin enkelhet, uten tvil en av topp fem steder i verden jeg noensinne har bodd – jeg ganske enkelt elsker dette stedet! 
 Så, mindre enn et år etter jeg var der sist, satte jeg føttene mine på afrikansk jord igjen i februar i år. I bagasjen hadde jeg med førstehjelpsutstyr til sykehuset, som jeg fikk av firmaet Survitec her i Ålesund. Sparebanken Møre sendte med meg penner og blyanter til skolebarna. Moren min og jeg tømte klesskapene våre for alt jeg kunne få plass til av klær, og jeg gav bort absolutt alt, til kjente og ukjente. Det eneste jeg hadde med meg hjem, var undertøyet mitt, og klærne jeg hadde på meg da jeg dro.   

Det var fantastisk å oppleve Marangu så nært. Jeg møtte mennesker hvis historier jeg aldri vil glemme, på godt og vondt. Og nok en gang, vel hjemme, har jeg denne følelsen av å måtte tilbake.

Noen bilder og historier: 

Denne jenta er rundt 12 år, ingen vet nøyaktig når hun er født. Moren hennes var alene, faren er ukjent. Hun har en funksjonshemming, noe som ofte oppfattes som en straff fra Gud. Mange av disse barna blir drept, eller de holdes innesperret så lenge de lever. Jenta på bildet oppholdt seg i en innhegning for geiter, hun manglet absolutt alt og ingen tok vare på henne. Tone tok henne til seg og fikk henne på skole. Da hun måtte flytte tilbake til Norge, ble jenta adoptert av en familie i Marangu. Jeg fikk være mye sammen med henne de første dagene, en utrolig tillitsfull og skjønn jente, nesten uten språk, men med et smil som kan smelte stein. Nå har hun nettopp begynt på skole for barn med særlige behov rett i nærheten av der hun bor. 

Jeg fikk være med Alice, Tone sin lokale assistent, til markedet i landsbyen for å ukeshandle til Mengeni barneskole. De gangene jeg har vært her før, har det ikke vært marked, bare tomme boder, og mengder av søppel som jeg ikke kan forstå hvorfor de ikke rydder opp. Å oppleve markedet fra innsiden var veldig artig! Om det er ett ord man lærer seg fort på swahili i en slik situasjon, så er det muzungu. (Hvit!) Jeg så en gruppe andre “muzungu” passere markedsplassen mens jeg sto blant de kavende, svettende og kaklende kvinnene i salgsbodene. Alice var midt i en opphetet debatt om prisen på en måneds forbruk av bønner, og støynivået generelt var formidabelt. De andre muzunguene gikk i store sirkler på utsiden av det organiserte kaoset av markedet, mens de diskret tok bilder inn mot oss med digre speilreflekskameraer og lange linser. Det gav meg en merkelig følelse av å være fullstendig malplassert og samtidig inkludert på et annet nivå enn andre muzungu – veldig rart, og veldig morsomt! Disse barna går på Mengeni barneskole i Marangu. I bakgrunnen ser du de fine toalettene som Tone fikk bygget. (se plaketten på veggen) Jeg husker at disse var helt nye da jeg var der i 2010. I ettertid har hun også fått opp et eget toalett til lærerne. Ordentlige hygieneforhold på skolen gjorde at antall tilfeller av omgangssyke og diare gikk betydelig ned.  Jeg besøkte barneskolen på en tirsdag, og da står det ugali på menyen. Ugali er en slags stappe som lages av maismel og vann. I tillegg får de frukt og grønnsaker hver dag. Feilernæring er et større problem enn underernæring i Marangu. Flere barn hadde aldri smakt kjøtt før de kom på Mengeni. Det er så godt som aldri fravær på onsdager, for da serverer de kjøtt på skolen. Noen foreldre forsøker å få barna inn på skolen når de er fire år, ett år for tidlig – fordi da vet de at de i alle fall får ett måltid for dag. 

Maten kokes her. Det ser ikke så bra ut med norske øyne kanskje, (ikke så mye HMS i arbeidsstillingen heller!) men da jeg var her i 2010 var dette kjøkkenet i praksis ikke stort mer enn en hule av betong, mørk og røykfull. Nå er det større, taket er skiftet ut med blikkplater som slipper inn lys, og det er støpt ny ovn. Glade barn, som spiser all maten sin. De har ikke bestikk, så alle må vaske seg før de får spise. 
Her er jeg på rektors kontor, rektor til venstre, og assisterende rektor i midten. Pennene jeg fikk fra Sparebanken Møre hadde en sånn “pute” i enden som man kan bruke på smarttelefoner. Det fins ikke så mange smarttelefoner i Marangu, men de som har “ordentlige” jobber har gjerne en. Slike penner hadde de imidlertid aldri sett før, og det skapte STOR begeistring! 🙂 I tillegg hadde jeg fått blyanter og viskelær til barna. På lærerrommet, med noen av lærerinnene. Skolen hadde kjøpt hver sin kitenge (et stort tøystykke som brukes til å sy klær) til Tone og meg, som takk for pengene vi hadde med. Vi hadde en lattermild og lett hysterisk seremoni hvor vi ble ikledd kitenge’ne. Veldig fint å møte disse damene!  Dette er på sykehuset i Marangu. Jeg hadde aldri vært her før, og trengte hjelp til å komme i kontakt med ledelsen – men det ordnet seg via familien Brice – Bennet på Marangu Hotel, de skaffet både sjåfør og “guide”. Ikke alle i høye stillinger setter pris på at hvite folk blander seg i deres saker, og jeg var egentlig forberedt på det meste da jeg ankom sykehuset. De tok i mot meg med avmålt høflighet, men da de så alt jeg hadde med, ble de svært overstrømmende og takket mange ganger. De fikk masse bandasjer, desinfeksjon, tape og plaster, førstehjelpsmasker og engangshansker. 

Jeg er så glad for at jeg hadde mulighet til å gjennomføre denne tanken som jeg har hatt i bakhodet i 7 år. I den store sammenhengen betyr det kanskje ikke så mye, utfordringene i Tanzania er så ubegripelig store – men for meg, og for de som får nytte av den bittelille innsatsen, betyr det mye.

Blogglisten hits

4 thoughts on “Reiseliv

  • March 14, 2017 at 09:19
    Permalink

    Så flott å få se hva ‘mitt’ lille bidrag gikk til! En fantastisk innsats Mariann!!!

    Reply
    • March 22, 2017 at 10:28
      Permalink

      Tusen takk, og takk for at du bidro! 🙂 : )

      Reply
  • March 9, 2019 at 15:55
    Permalink

    Jeg er dypt rørt over innlegget ditt og over kjærligheten og medmenneskeligheten din. Jeg sitter faktisk å gråter en skvett fordi du tok meg tilbake til Tanzania, et sted jeg vokste opp i for mange år siden. Jeg har alltid ønsket å dra tilbake, nå er helsen min så skrekkelig dårlig at jeg nok må innse at det aldri blir en mulighet og derfor blir slike reiseskildringer så uhyre mye verdt for meg. Det lar meg reise selv om jeg er lenket til sengen.
    Mine foreldre var i Norad og drev med hjelpearbeid. Selv vi unger ble satt til å klippe bandasjeruller og brette dem til små firkanter. En gang i uken samlet vi oss alle hjelpearbeidsbarna og klippet og brettet. Gud, så mye gnagsår jeg fikk av den svære tunge saksen, og bandasjerullen var ENORM!! Jeg har ennå flere kitenger her hjemme og kanga og et utall makonder, ibenholt figurer skåret ut i vakre kunstverk. De er gull verdt for meg.

    Jeg husker at vi på safariturene hadde med oss bunkevis av viskelær og blyanter, kjørte innom bittesmå skoler og leverte dem. Takknemligheten de viste var til å bli ydmyk over, selv for en syvåring. Det gav meg tidlig et perspektiv på alt jeg tok som en selvfølge var ikke det for andre.

    Jeg har mange rike minner fra Tanzania. Min interesse for botanikk ble dannet der, jeg presset afrikanske planter mellom aviser og tejpet dem på ark. Løp til naboen som katalogiserte afrikanske planter for universitetet i Dar-es-salaam og fikk navn på dem og familenavnet , og skrev det ned. Jeg fikk med årenes løp et gigantisk samling i herbariet mitt men det største øyeblikket var da jeg fant en strå art som aldri hadde vært oppdaget og navngitt før. Det skapte stor ståhei og jeg fikk navngi planten.

    En svensk prest, faren til venninnen min fikk oversatt Glade Jul til swahili da vi var der nede og vi fikk synge på urfremføringen av den. Visstnok første gang i verdenshistorien at den ble sunget på swahili. Jeg husker alle ordene ennå. Den er utrolig vakker. Vi fikk hilse på Julius Nyerere og Oluf Palme da vi var der, de var på besøk i vår lille «landsby». Det var som 17 mai og julaften med alle afrikanere og hvite ute i sin fineste stas med selvlagde tanzanianske og svenske flagg i hendene. Og så var det stor bankett for de mest prominente folkene og vi barna sto og glodde med store øyne.

    Selv om jeg var liten fikk jeg med meg mye av det som skjedde. Vi hvite var ikke alltid så velkomne, vi kom med all vår rikdom og våre metoder som vi skulle påtvinge afrikanerne og det var ikke alltid mottatt med takknemlighet, forståelig nok. Det var mye hjelpearbeid på den tiden som kunne vært gjort annerledes og vært mer virkningsfullt hadde vi hatt mer respekt for deres kultur. Noe ble en suksess, skoler ble bygget, mange ble utdannet, sykehus ble bygget og reddet mange, men mye feilet også.

    Da alle hjelpearbeidernes kontrakter var omme,var vi den eneste familien igjen der. Det var ingen skoler å gå på, så jeg hadde hele dagen til å leke med afrikanske barn. Det tok noen dager og så kunne jeg snakke flytende swahili. Har glemt absolutt alt nå. Da vi reiste gav jeg alt jeg eide til afrikanske venner. Tegnesaker, dukker, bamser, barbie (!). Jeg angret på det senere at jeg ikke har eneste leke fra min egen barndom å gi til mine barn, men forhåpentligvis skapte de glede for andre som ikke hadde så mye.

    Personlig hadde jeg aldri i livet våget å dra ned dit med så små barn på den tiden. At vi alle overlevde er et under. Uten sykehus, omgitt av skorpioner, løver, slanger og giftige insekter er det et under at jeg gjorde det, for vill som jeg var kom jeg utfor det aller meste. Det første jeg gjorde da jeg ankom Tanzania var å tråkke på en skorpion. Det sprengte smerteterskelen. Så kom jeg kontakt med noen hårete larver og vips så hovnet hele meg opp til dobbelt størrelse med utslett over hele kroppen. Det svei og klødde at vannkoppene og meslingene jeg hadde akkurat hatt bleknet i sammenligning. Så slo jeg hodet og lå i koma i tre dager.

    Jeg hadde gått i frø hadde jeg bodd langt ute i bushen og sett barnet mitt lide sånn uten noen medisiner eller muligheter for å hjelpe. Vi kom jo fra trygge Norge, helt uerfarne med hva vi skulle passe oss for, så vi lærte den smertefulle veien om at soldatmaur unngår man, at når du må spa ut kakerlakker med spade så har du et problem i huset osv. Etterhvert ble vi eksperter på å se etter slanger før vi la oss, riste sko og klær, holde bålet flammende for å holde løvene unna osv. Og vi overlevde alle sammen.

    Afrika, hvis du en gang har fått det under huden, går det aldri bort. Samtlige hjelpearbeidere klarte bare et år hjemme i Norge før de måtte tilbake. Jeg drømmer meg ofte bort i minner derifra, jeg kan bare lukke øynene så kjenner jeg duftene, hører lydene, kjenner solen på kroppen og vinden blåse i håret. Når jeg dør, hvis jeg har anledning, kommer jeg til å sveve innom Tanzania, over steppene, rundt foten av Kilimanjaro, ut mot havet før jeg forsvinner i evigheten.

    Ja, nå har jeg skrevet en liten skolestil allerede. Hihi. Igjen, takk for at du delte og at jeg fikk lov til å minne og drømme meg vekk noen minutter. ?

    Reply
    • March 10, 2019 at 10:15
      Permalink

      For en fantastisk historie, jeg ble rørt selv! I det siste har jeg også tenkt mye på Tanzania, for det har skjedd uheldige ting i “min” landsby som jeg er veldig lei meg for. Jeg håper jeg får muligheten å reise tilbake om et års tid, men jeg vet ikke om det vil la seg gjøre. Plutselig har det kommet nye folk i høye posisjoner og det har blitt korrupsjon der det ikke var korrupsjon for bare ett år siden.
      Du har rett i at Afrika sitter under huden for alltid. Har aldri følt det slik for noe land, en dragning som aldri ser ut til å bli svakere.
      Jeg håper du får ønsket ditt oppfylt, og at sjelen din får oppleve den frodige regnskogen, den røde jorden og de blå isbreene på Kili en gang til. Asante sana for at du delte disse minnene ❤

      Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *