Offentlig kvinnelig nakenhet

Nå er det den tiden på året, da ordet “sommerkroppen” skal selge artikler. “Sommerkroppen” har blitt et nokså vidt begrep, fra å speile et slankt og solbrunt korpus, til å også inkludere “elsk deg selv som du er, uansett utgangspunkt”. I kjølvannet av denne utviklingen, får vi magasinforsider med lubne lår og mager uten ruter iført bikini – eller ingen bikini – servert med følelsen av at det faktisk er en FORDEL om man er litt på den runde siden av slank, for da er man i det minste NORMAL! For det er jo tydeligvis ikke NORMALT å være tynn, eller like å trene, eller bare være velsignet med gode gener.

Uansett. Aviser og ukeblader flyter over av naken hud, pupper og lår, og dertil hørende kritikk og/ eller hyllester. Det kan være litt forvirrende for en stakkar, å skjønne hva som er innafor og ikke når det kommer til nakne damer. Fortvil ikke, her kommer kræsjkurs.
Nei, nei, nei. Her er det meste feil. Dette er kvinneundertrykkende, kvalmt, objektiviserende og grenseløst provoserende. Dessuten er hun et dårlig forbilde, i egenskap av sitt blotte åsyn og åpenbart manglende vurderingsevne, med de puppene og det håret. Totalt skivebom. Alle som finner dette attraktivt er neandertalere. Punktum.
Gråsone. Nakenhet kan være et virkemiddel for å rette oppmerksomheten mot en nobel sak. Som pelsmotstand. Merkelig nok er det her en fordel å være ut over det vanlige attraktiv, og helst kjendis, så dette vil nok ikke funke for alle. F. eks er det en lett smuldrende balansegang mellom ønsket om å rette oppmerksomheten mot saken, og ikke seg selv. Blir det for åpenlyst at man kler av seg for egen selvhevdelse, blir det hele bare pinlig. Enkelte idrettslag har forsøkt denne varianten i kalendersammenheng, altså å la seg avbilde uten klær for å støtte opp om Vestre Innvik Håndball og Geriljabroderi, og mageplasket en smule. Mannlige brannkorps har forsøkt det samme, med større hell. Kvinnesaksforkjempere har også tradisjon for å bekjempe kvinnelig nakenhet med MER nakenhet, men her er det viktig å mene at dette er helt i orden, hvis ikke er man nemlig motsander av likestilling og fritt vilt i samtlige kommentarfelt, og på noen skytebaner. Kler man av seg for kvinnesaken, spiller utseende ingen rolle, og her er vi tilbake til et tidligere punkt, nemlig at det er en fordel jo mer NORMAL du ser ut. Noe som bringer oss til neste eksempel.
Dette er riktig. Tre ganger hurra! Endelig en HELT NORMAL kropp, kvinnefrigjørende, befriende for sjelen,samfunnskorrigerende, en motvekt til det forkvaklede kroppsbilde. Et bidrag til mental folkehelse, og et eksempel til etterfølgelse.

Det er vesentlig å ta offentlig profil og historikk med i betraktning, når man vurderer om det er greit at kvinnen er naken i avisen. Ta f.eks Kim Kardashian, som satte seg som mål å “break the internet” med sin glinsende, formidable stuss. Om det ikke knuste internettet, så gikk det i alle fall verden rundt en million ganger. Det var utelukkende dette hun ville, og mer forventer vi ikke av henne; mission accomplished, uten riper i lakken og en god del ekstra millioner i banken. Så begår Else Koss Furuset et plagiat, men her ble motivet for ullent, er det humor, er det kvinnesak, hva er det? Og ER det egentlig noe av Else sin anatomi og manglende sjeanse vi ikke allerede har sett? Selv om det kom i media, ble den kollektive reaksjonen et “meh..” Stor innsats og styling til tross, Else sitt rumpebilde ble fort glemt. SÅ kommer polerte Caroline Berg Eriksen og viser oss hekken på forsiden av Det Nye, og folket går i taket. Nei, DETTE var flaut, HVOR er managmentet, spekulativt, gammeldags, karakterdrap, objektivisering av kvinnekroppen, og naturligvis – et HÅN mot kvinnefrigjøringen!

Det kan virke litt selvmotsigende at noen får flengende kritikk, mens andre mottar hyllest for å gjøre nøyaktig det samme. Men det er det ikke. Selvmotsigende altså. Man må bare akseptere at noen kan kle av seg, og det er greit, mens andre ganske enkelt ikke kan slippe unna med det. Det er ikke selvmotsigende. Eller dobbeltmoralsk. Det er en av disse tingene som man bare må velge å tro på, sånn som med Gud og Jesus og sånn. Man får mer sjelefred om man bare avfinner seg med paradokser og dobbeltmoral og reinhekla usannsynligheter, selv om de ligger helt opp i dagen. Jeg syns det hjelper å lukke øynene, og peke skikkelig hardt på trommehinnene mine mens jeg synger en sang jeg ikke kan. Særlig det med å lukke øynene. Det gjør jeg ofte.

Håper du lærte noe!

Hvis du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under 🙂

Share on Facebook