Tredje dag

Den første etappen etter Horombo består av mange lange, seige motbakker. Vi er snart på 4000 moh, de fleste vil merke at man ikke får like mye oksygen som man pleier. Mamma hoster mer enn tidligere, og dagen starter blytungt. De andre går fortere enn oss, og omsider er guidene villige til å dele gruppen, noe jeg har savnet tidligere på turen. De som går raskest kan ikke bestemme tempoet for alle, men det er ikke greit for dem å måtte stoppe å vente hele tiden heller. Særlig Julie har behov for å gå jevnt, hun blir svimmel og uggen hver gang hun må stoppe og starte på nytt. Så John tar med seg de tre andre, mens jeg, mamma og assistguidene Modeste og Kamili danner baktroppen. Modeste tilbyr seg å ta ryggsekken til mamma i en uendelig lang oppoverbakke. Mamma svarer nølende, ok, maybe just up the hill. Haha. Det er mer eller mindre utelukkende oppoverbakken til toppen herfra 🙂

Så Modeste plasserer elegant sin egen digre ryggsekk på hodet, og tar mamma sin lille Bergans på ryggen. Utrolig. Ser du de grønne takene midt på bildet? Det er den siste helikopterplassen. Derfra passerer vi 4000 moh, og helikoptre kan ikke fly høyere enn hit. Don’t break a leg. 

Det er mye lettere å gå når vi ikke må pese etter de andre. Jeg føler meg i fin form, jeg er glad for å slippe ubehag pga høyden. Jeg vet ikke hvor forskjellen ligger, det kan være tilfeldig, det kan være jeg drikker mer vann, eller kanskje de få joggeturene og spinningtimene jeg har hatt siden sist betaler seg på denne måten. Mamma slipper også unna både hodepine og kvalme, heldigvis. Vi går rolig, og er ikke lenger etter de andre enn at vi tar dem igjen i pausene. Det er fint.

Jeg går og sleper på det digre kameraet jeg kjøpte til Ivar til jul, rundt halsen hele turen. Det er unektelig litt masete, men det gjør i alle fall at jeg tar flere bilder! 🙂 Modeste, med sekk på hodet, og Kamili følger trofast med oss. Se hva de går i. Jeg vil sende dem masse klær!!

Ved lunsjtider har vi nådd “månelandskapet”. All vegetasjon er borte, og heldigvis, terrenget flater ut, inntil den siste, forferdelige bakken opp mot Kibo Hut. Vi tar lunsj i steinura jeg husker fra sist, da vi satt her i øsende regn. Denne gangen er det tørt, men mye vind. De store steinene gir god ly, vi fryser ikke. Kamili gav meg imidlertid streng beskjed om å ta på hetta i det åpne slettelandskapet, den kalde vinden kjøler ned hjernen og gir en forferdelig hodepine om man ikke dekker seg til. Lydig som jeg er, trakk jeg den over hodet mens vi gikk.

Her spiser vi lunsj. Vi får ferdige bokser med masse mat i hver morgen, vi bærer dem selv i sekkene – og spiser mindre og mindre av dem for hver dag som går. Man orker ikke mye mat.

Klok av gårsdagens erfaring vil jeg gå på do mens vi likevel stopper. Det er ikke mye skjul i landskapet, men jeg fant en fin stein som dekket det grøvste. Der, 4300 høydemeter fra nærmeste tampong, sanitetsbind eller truseinnlegg får jeg mensen. Urk! Ikke rart magen min var ekstra opprørsk. Og siden jeg først har trampet over denne intimgrensen, kan jeg si at jeg ikke tok med adekvat utstyr for slike situasjoner fordi jeg bruker p- pillen og trodde jeg ville være i stand til å kontrollere tidspunktet. Føkk. Jaja, man får klare seg som best man kan.

I det klare været, ser man Kibo lenge før man er der. Sist lå skyene helt ned til bakken, så det er nytt for meg å se målet på dette tidspunktet. Jeg peker det ut for mamma. Der er det. “Bare dit? Det ser jo ikke langt ut”. Jeg rister på hodet. “Det er langt. Tro ikke noe annet enn at det er langt” Terrenget er flatt, helt til vi tar til venstre, opp mot hyttene. Vi tar igjen de andre i enden av bakken, vi tar en pust der for å mote oss opp til stigningen. Jeg er spent på hvordan det blir denne gangen. Denne bakken holdt på å knekke meg aldeles sist jeg gikk her, men da ante jeg ikke hvor lang den var og jeg så ingenting i tåkeheimen. Nå ser man jo husene, de helvetes steinhusene, på den verste plassen jeg har vært på jorden. Vi går. Det er tungt. Jævlig tungt. Jeg teller skrittene mine. Mamma går foran meg, hun er sliten, men hun går.

Her ser vi Kibo allerede, ganske kort tid etter lunsj. Det tar to eller tre timer å gå dit herfra, det er tungt å komme seg opp til hyttene, stien slynger seg sikk -sakk opp stigningen så det er langt og bratt. Over Kibo ser dere hvordan fjellsiden vi skal gå om natten ser ut. Jeg er glad for at det ser akkurat så skrekkelig ut som det er, særlig det siste stykket.
Jeg er sliten, men ikke knust da vi endelig kommer opp til Kibo. Jeg ser med et halvt øye at det er altor mye folk her. De slår opp telt, som åpenbart ikke er for bærere og guider på plassen utenfor hyttene. Shait. Får vi ikke rom? Julie kommer, hun har hørt at campen er full, noen australiere raser over å ikke ha fått senger. Det frister meget lite å ligge i telt, og magen min krymper seg da jeg ser en rekke bærere dra ut en haug soveunderlag som de legger ved teltene. Heldigvis får vi etterhvert plass i en av steinbygningene, mye mindre enn forrige gang, bare plass til drøyt 20 sengeplasser i to etasjer, tett i tett. Det er knapt gulvplass til å stå, langt mindre legge fra seg noe utstyr, så vi sover i sengene med alt gearet vårt rundt oss. Klokken er rundt fire, tror jeg, jeg har ikke lenger oversikt over tiden. Middag klokken seks, så vi benytter anledningen til en hvil i soveposen. Jeg ser at mamma er veldig sliten i dag, og hosten hennes bekymrer meg. I natt skal vi til topps. Jeg håper disse få timene vi har her, vil være nok for mamma, at hun klarer å samle energien som trengs.

Kibo. Vi får skviset oss inn i det syltrange rommet ved den nest nederste døren. Der inne sover minst 20 stk. Fordelen med at det er meget – eh – intime forhold, er at vi slipper den bitende kulden Ivar og jeg opplevde i den langt romsligere hytten vi hadde da.
Middagen blir først 18.40, forsinket fordi spiserommet er overbefolket. Det oppleves bare forstyrrende å bli vekket, ingen er sultne. I denne høyden er apetitten en saga blott, alle pirker i maten. En dame kaster opp rett ved siden av oss, ingen bryr seg om det. Ingen hjelper henne, eller tørker opp etter henne, der hun sjangler ut av rommet. Julie sier, now I know what you ment, Mariann, this really is hell on earth. Jeg hater dette stedet. Jeg har ingen minner herfra, annet enn kulde, utmattelse og ubarmhjertige omgivelser. Hyttene er rå og kalde, og gir ingen ly for annet enn vinden. Man føler energien renne ut mellom fingrene på en, og selv om jeg aldri har vært her såpass oppegående som jeg er nå, er det vanskelig å føle noe annet enn… likgyldighet. Jeg er ikke sliten nok til å bli motløs, men har heller ikke krefter til å glede meg over alt jeg har klart hittil. Dette stedet stjeler alt fra en, det er virkelig hell on earth.

Klokken 19.30 er vi ferdig spist og ferdig ompakket. Vi legger oss, og håper på noen timer dyp søvn før nattens strabaser. Klokken 23 vil de vekke oss, ved midnatt må vi være klare til å gå. 12 timer uten mer søvn, uten mer mat, bare sakte stigning opp mot stjernehimmelen over oss. 5895 meter over havet, ligger Uhuru Peak og venter.