Siste dag

Det har vært veldig morsomt å skrive om min og mamma sin Kilimanjarotur. Tusen takk for alle fine kommentarer her, på Facebook og ellers! 🙂 Vi hadde en kjempefin opplevelse, i alle fall når man ser tilbake på det, hehe. Det er naturligvis skuffende med det samme å ikke komme til Uhuru Peak, men under omstendighetene gjorde vi det rette ved å snu på Gilmans. 

Å komme seg ned fra Kilimanjaro er svært tungt. Det siste døgnet før toppen er knallhardt, man går mesteparten av dagen, hele natten og store deler av morgenen bare for å komme seg OPP. Når man skal ned skredryggen er det bratt og løst under beina, det er utmattende for en kropp som allerede er sliten.

Mamma var fullstendig utslitt og fikk hjelp av Kamili og Modeste for å komme seg ned. De stoppet fortsatt ofte, heldigvis for meg, for nå klarte ikke jeg å henge med. Bena skalv under meg i de bratte nedoverbakkene, jeg hadde ikke sjans å holde guidenes tempo der de småsprang ned fjellsiden med mamma mellom seg. Forrige gang satt jeg meg rett ned i fjellsiden og grein av fortvilelse, jeg var så tappet for krefter. Jeg var ikke like død denne gangen, men jeg kjente godt at vi hadde gått oppover i ni timer uten mat. Jeg var sikkert også ganske dehydrert, siden vannet mitt ikke tinte opp før utpå formiddagen. Jeg sjanglet etter de andre, jeg husker på ett tidspunkt at jeg måtte på do, for første gang på veldig mange timer. Jeg la fra meg sekken og gikk mot en steinur, gjorde det jeg skulle – også gikk jeg rundt steinene på andre siden og ut på stien igjen – og havnet kanskje 15 skritt nedenfor sekken min, så jeg måtte gå opp å hente den. Den “anstrengelsen” gjorde meg så svimmel at jeg måtte sette meg rett ned i flere minutter.

Her er vi ved Hans Meyer igjen, dvs halvveis mellom Gilmans og Kibo. Mamma er kvalm og svimmel nå, Kamili sier det er fordi magen slår krøll på seg når man går fort ned såpass mange høydmeter.
Vi holdt etterhvert greit tempo ned til Kibo, og vi gikk rett og la oss i samme sengene som vi hadde tidligere. Jeg syns det var pussig at mamma orket å pakke ut soveposen sin, jeg la meg bare under jakkene mine, vi skulle jo bare hvile en kort stund, så spise et ordentlig måltid før vi gikk den siste mila ned til Horombo. Man er nødt til å forlate Kibo absolutt senest klokken 14, nå var vel klokka rundt 12 omtrent.

Mamma ville ikke ha noe mat, så jeg spiste sammen med Mathias, som faktisk hadde greid å komme seg til topps – den eneste i gruppen vår. Lise og Julie hadde allerede gått videre nedover, og Mathias gikk umiddelbart etter maten. Jeg drøyde så lenge jeg kunne før jeg vekket mamma. Hun så fremdeles helt ødelagt ut idet hun stakk fjeset ut av soveposen. Av en eller annen grunn hadde hun forstått det slik at vi skulle være på Kibo hele natten, det var derfor hun hadde pakket ut. Gode gud, det var helt grusomt å måtte gi henne en så knusende kontrabeskjed, at vi hadde en mil igjen å gå.

John kom og purret på oss, vi måtte komme oss av gårde. Hvordan i all verden skulle vi få med mamma den lange, lange milen ned? Til alt overmål hadde hun tråkket over en eller annen gang på den slingrete nedturen, ankelen hennes var synlig hoven. Jeg snakket med John, tenkte kanskje han hadde en mirakuløs løsning, men hva kunne han si? Vi kunne bare gå pole, pole (sakte, sakte), det var eneste mulighet, å ta tiden til hjelp nok en gang.

Jeg gikk inn til mamma igjen og hjalp henne å pakke ned soveposen. Jeg spurte om hun ville at jeg skulle høre om det var mulig å legge henne på en “stretcher”, en båre med ett sykkelhjul montert på, som brukes til å frakte syke eller skadde ned fjellet.
– HAH! Aldri i verden om jeg skal oppi en sånn!
Det var kanskje det som skulle til, for da klarte hun i alle fall å komme seg opp og ut av hytta. Modeste var fortsatt med oss, han tok sekken til mamma. Vi begynte å gå nedover, og det gikk faktisk ganske bra.

Idet man runder Mawensi, den lille toppen på Kilimanjaro, går man igjennom et område som har mye vær. Terrenget deler seg i flere daler og høydedrag som skyene hoper seg opp i. Vi gikk gjennom en hagleskur her, det tordnet voldsomt over hodene våre og skyene var veldig fascinerende.
Vi gikk sakte, men vi trengte ikke stoppe så mye. Jeg tipper vi brukte rundt fire timer til Horombo. Den siste timen var usannsynlig lang, men endelig, endelig kunne mamma krølle seg inn i soveposen og sove helt til neste morgen. Jeg ryddet i tingene mine, leste litt bok og klarte faktisk å sende en SMS til Ivar om hvordan det hadde gått med oss. Jeg ville ikke sove før jeg hadde spist, jeg var usigelig lei av å bli vekket for å tvangsfores, så jeg ventet heller til maten var klar. Mamma sov over middagen, til kokken sin store fortvilelse (She needs to eat! More energy!) Vi andre hadde et fint felles måltid og delte opplevelsene våre med hverandre før vi tok en meget tidlig natt.

Klokken 7 neste morgen var vi klare til ny dyst. På halvveien spiste vi deilig lunsj på Mandara – hvor jeg fikk dokumentert min lekre 2. grads forbrenning på nesa og haka. Jeg gikk hele dagen før uten solkrem, det blir fint neste gang jeg soler meg, tenker jeg.

Mamma var sprekest av alle denne dagen, hun gikk sammen med John, langt foran meg og Julie, vi hadde så vondt under beina, vi klarte ikke å gå fortere. Herre, jeg var dritlei av å gå da vi endelig kom til gaten, haha – det er den største utfordringen på nedtur, at man er søkklei av å tråkke, og det er mange timer å gå selv om det er nedoverbakke.

John finner en gekko, som jeg naturligvis er nødt til å knø på. Jeg digger reptiler!

Vel tilbake på hotellet, samles hele gruppen, vi og alle hjelperne våre i hagen. John deler ut diplomer, de synger Kilimanjarosangen for oss, og vi deler ut tips og klær vi har lyst til å legge igjen. Jeg hadde med meg barneklær, John tok alle Sara sine for å gi bort. En av bærerne tok en pose av Viktor sine klær, det var så fint å se ansiktet hans når han pakket opp plaggene, særlig en rutete skjorte som var så tøff på Viktor da han var to år – han viste den fram til de andre, og de nikket bifallende. Det viste seg at han ikke hadde verken barn eller kone, men han skulle spare på dem til han fikk egne barn. (Enten den eller så løp han ned i landsbyen, og solgte dem, man vet jo aldri, hehe – men uansett er det noen som får glede av dem)

Mamma og John
Modeste og Kamili, endelig ferdig med fem dagers knallhard jobb. 

Her er hele støtteapparatet vårt, unntatt to som hadde begynt på hjemveien sin etter de lange arbeidsdagene. Han som står helt til venstre heter Lennart, han var kokkens assistent og serverte oss deilig mat flere ganger for dag. En utrolig søt og vennlig gutt, som virkelig gjorde stor innsats for at vi skulle trives. Vi fikk så mye mat, altfor mye, brød, suppe, frukt og en stor hovedrett til alle måltider. På Mandara gikk vi alle stappmette fra frokostbordet, etter å ha spist både havregrøt, frukt og brød. Lennart lette fortvilet etter oss leiren rundt, og jaget oss tilbake til bordet – han hadde jo ikke fått servert oss pølser og stekt egg!! Han valgte mamma sin fleecejakke da det var hans tur å velge klær, og han tok den på seg med en gang 🙂 Tusen takk for at dere fulgte oss på tur! 🙂

(Og hvis noen vil gå Kilimanjaro sammen med meg, er jeg klar! :D)