Kati Kati Camp

Mamma og jeg hadde så mange fantastiske øyeblikk på safari etter Kilimanjaro, jeg må bare skrive litt om dem også. Jeg og Ivar var i Ngorongorokrateret da vi var i Tanzania sist, og det var flott – men krateret er bare 2 x 2 mil i diameter, og huser titusner av dyr. Selv om dyrne er ville og vandrer ut og inn av krateret som de vil, føles det bittelitt som å kjøre rundt i en zoo når man er der på safari.

Denne gangen hadde vi, i tillegg til en dagstur i Ngorogoro, to netter ute på selve Serengeti. Campen heter KatiKati, og kan med litt velvillighet, kalles en teltleir. “Teltene” er på størrelse med et billig hotellrom, har innlagt vann (dvs. en tank hengende utenfor teltet), vannklosett (!!!) og flotte senger. Det er virkelig telt, man går ut og inn via glidelås, og lerretsveggene blafrer i vinden. Men *host* komforten er jo noe annet enn i et standard tomanns Marmut fjelltelt. Og maten…smask! Vi fikk den beste maten på hele reisen her.

Her bodde vi i tre korte dager. Leiren er semi – permanent, på den måten at den er flyttbar og så lite invaderende i terrenget som mulig – men denne har fått stå på samme sted et par sesonger nå. De må flytte den når terrenget begynner å slites av mennesklig nærvær.

Her er doen. Man KAN skylle ned, om man er utstyrt med en engels tålamot. Sånn er det med de fleste toaletter i Tanzania, og det er om å gjøre å planlegge når man skal – eh – noe stort, for det er ikke sikkert du blir kvitt det så lett som man er vant til. MEN, for all del, a little piece of heaven å senke skinka ned på en skikkelig dass når man først skal noe.

Både mamma og jeg er nattmennesker de lux, men i Tanzania ble kveldene bare kortere og kortere. Vi var stort sett i køys før 22 hver kveld, men her ute gikk vi og la oss rett etter middag klokka halv ni!! Uhørt. Mange inntrykk som skal fordøyes, man blir utrolig søvnig og sover godt, nesten uansett forhold. Det er lys her også, drives av solcellepaneler!

Jeg hadde sett fram til denne opplevelsen, for jeg har hørt at dyrene kommer veldig tett opp i teltene om natten. Jeg gledet meg til å høre løvebrøl og elefanttråkk i bleggmørket, det ville sikkert bli en helt spesiell atmosfære. Det ble det jo, forsåvidt, men ikke helt som jeg hadde tenkt.

Vi sovnet med det samme vi la oss, vi hadde kjørt hele dagen, og var slitne. Jeg våknet flere ganger i løpet av natten av lyder utenfor, fjerne dyrelåter og vinden som blafret i teltet. Jeg sovnet igjen hver gang, helt til sånn i tretiden. Jeg våket av noe, og selv i halvsøvne kunne jeg fornemme nærværet av et stort dyr rett utenfor. Jeg ble faktisk redd, haha, jeg ante jo ikke hva det var, og veggene i teltet føltes plutselig syltynne og skrøpelige. Jeg hørte bevegelsene helt tydelig, luskende skritt, stri pels som gnisset hår mot hår for hvert steg. Et og annet prust, men dette var ikke noen gnu eller gaselle. Den var alene, og det var ikke hovslag jeg hørte. Det var poter. Jeg falt i søvn etter noen minutter, lett anspent, men jeg var så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken.

Litt etter hørte jeg den lett gjenkjennelige kaklingen av hyener. Hyener er SVÆRE, tunge beist med kraftige labber og diger kjeft. Og de var inne i leiren, jeg hørte dem passere teltet, og etter lyden å dømme hadde de samling borte ved bålplassen vår – 15 meter fra sengen jeg lå i. Jeg ble stiv som en pinne, jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha vett til å bli redd av noe sånt, men det var skremmende og spennende på samme tid. Jeg tenkte at – eh – det var synd ikke mamma fikk med seg dette, jeg hørte på den jevne pusten hennes at hun sov tungt. Jeg prøvde å hviske, men hun våknet ikke. Neivel, jeg kunne ligge her sammen med hyenene alene. Grøss. Jeg sov og våknet om hverandre, alt ettersom hvor nære hyenene kom glidelåsen vår. Jeg visste ikke hva klokken var, men jeg visste at alarmen på mobilen til mamma ville ringe klokken fem. Gud hjelpe meg hvis den begynnre å hyle med de sinnsyke skapningene utenfor, husker jeg at jeg tenkte.

Plutselig ble det et himla spetakkel der ute, kaklingen gikk over til vill snerring og bjeffing, og jeg hørte hyenene slåss så fillene føk. Da fikk jeg mer enn nok, og jeg hvisket så høyt jeg turte til mamma: våkn opp!! Det er fullt av hyener her, våkn opp!! Mamma bråvåknet, og i samme øyeblikk hørte vi et kjempehøyt trompetstøt gjalle gjennom leiren. Elefantene! Hyenene ble blikkstille på mindre enn et sekund, og etter dette var det helt knyst i leiren.

Morgenen etter snakket jeg med guiden vår, og han bekreftet det jeg hadde antatt – det var mange hyener rundt teltene hele natten. Han hadde lagt og ventet på løvene fortalte han, for hyenene følger gjerne løvene rundt, i håp om at de skal drepe noe de kan stjele. Men, ingen løver. Helt greit, tenkte jeg.

Her hadde dyrne fest, og elefantene satte en stopper for den ved å knekke dette treet som en fyrstikk. Dette er altså bålplassen vår, rett utenfor der vi spiser måltidene våre, og bilene står parkert om natten. En ganske vill opplevelse, morsom i ettertid, men litt vel spennende mens det sto på, må jeg være så pinglete å innrømme! 🙂

BTW: Legg merke til antrekket! Vi fikk fem sekunder å pakke om alt vi eide på vei hit, fordi vi ikke hadde fått beskjed om at vi kun kunne ta med 15 kg bagasje på det knøttlille innlandsflyet som skulle frakte oss herfra. Vi hadde 30 kg hver. Såehm, i mellom det faktum at man ikke har med fritidsklær i overflod, samt at dette er ganske på slutten av de rene antrekkene, så var dette det beste jeg kunne få til. Toppet heila driden med min fancy hodeskalleveske som jeg kjøpte i Barcelona. Står til terningkast sju og en halv, minst. Heldigvis så vi ikke et speil på 14 dager.

Legger ved noen stemningsbilder fra kveldene. Fy fader så fantastisk dette stedet var. Om du noensinne får mulighet, reis hit! Det sitter i hjertet for evig og alltid. Tanzania <3