Gdansk, del II (som ikke gikk bra)

Veien TIL Gdansk gikk forbløffende bra. Det til tross for at flyet var tre timer forsinket, informasjonen om sådan mer enn mangelfull, og da flyet endelig kom hadde det problemer med døra, så kun 137 av de opprinnelig 200 passasjerene fikk bli med til Polen. En russisk familie med små barn sto igjen i gaten og gråt, samtidig som utidig fulle norske menn (og minst en russer) fikk gå ombord. (Skal man først sile passasjerene sine, kan man jo godt sile dem med litt kosmisk rettferd…) Umiddelbart etter landing, toget fire uniformerte og bevæpnede politifolk inn i flyet og plukket med seg en full russisk borger.

Ingenting av dette ble viet plass i mitt første innlegg. Rett og slett fordi vi – mot alle standarder for min del, skled glatt igjennom alle hindringer. Ingen truet med å ta fra oss plassen ombord, ingen sa noe om feil på bestillingen vår, jeg hadde til og med med meg pass, kort og penger. Jeg hadde glemt batteriet til kameraet hjemme, det var min (så langt) største blemme – men fordi avgangen var så forsinket, rakk Ivar å kjøre til flyplassen med det, og jeg fikk det av en velvillig Securitasvakt fem sekunder før vi gikk ombord. I det hele tatt gikk alt så silkemykt at jeg allerede burde bli mistenksom. Dette går altfor bra.

Da vi skulle HJEM, hadde vi på forhånd sjekket når vi burde dra fra hotellet. To ganger. Vi valgte tidspunktet midt i mellom de to rådene vi hadde fått, og var dermed på Gdansk flyplass halvannen time før avgang. Innsjekk – køen gikk raskt og greit, og de tre venninnene mine fikk lempet koffertene sine på bagasjebåndet og boardingkortene i hånden. I det jeg satte min koffert på vekta, så jeg at noe var galt.

“Umm.. you are Mariann“, spurte jenta i skranken. Jada. “There is problem“. Selvfølgelig. Egentlig tror jeg at jeg skjønte allerede da hva det var. Noe jeg ikke hadde tenkt på, så mye som ett sekund i det halve året som var gått siden billettene var bestilt. Navnet mitt. Navnet mitt er feil.

Da jeg giftet meg i 2008, levde jeg i den villfarelse at man våknet opp dagen etter med nytt etternavn. At staten Norge automatisk ville oppdage at du nå var en halvdel av en helhet. Jeg forandret navnet mitt på Facebook, og døpte bloggen min etter navnet til Ivar. Men i passet mitt står fremdeles pikenavnet mitt. Jeg HADDE jo tenkt å endre det. Men jeg har ikke gjort det. De færreste vet det. Ikke engang hun som bestilte flybilletten min. Så der sto jeg, med en flybillet hjem, som ikke var min. Jeg heter ikke Mariann Johansen. That is problem. Det var ikke tale om å slippe meg inn i flyet.

Litt sightseeing – bilder innimellom her, for å lette stemningen.

Så jeg måtte pent plukke med meg kofferten min og gå til billettservicen. Jeg lurte på hvor mye gebyr det kunne være for å endre navnet på en billett, én time før flyet skulle ta av. På sidelinjen sto venninnene mine, i ulike grader av vantro. Aldri vært på tur med “fru Johansen” før, nei.

Ved billettservicen fikk jeg heldigvis et vennlig menneske, en ung dame. Hun opplyste med bedrøvet blikk, at jeg muligens måtte betale 250 zloty (ca 500 kr) for å få endret etternavnet. Det var ikke i nærheten av det jeg hadde fryktet, så jeg smilte mitt vennligste smil og sa at det var helt i orden. Hun knottet i vei på dataen sin, ringte og herjet, uten at det ble noen ordnings. Klokka gikk, følte ikke at vi hadde all verdens tid til dette her. Fra tid til annen gløttet jeg bort på reisefølget mitt, som satt i flokk og ventet. Og ventet. En-de-lig sa min vennlige hjelper at hun nå “bare skulle sjekke om jeg måtte betale for navneendring” – jeg lurte på hva hun hadde drevet med de siste 45 (!) minuttene, men ok. Hun trykket “enter” – og jeg kunne se ansiktet hennes falle sammen. “Name change is not possible“. Naturligvis ikke. Det var for sent, innsjekken var stengt for lenge siden, det var nå bare en liten halvtime til avgang. Køen ved sikkerthetskontrollen var en mil lang. Så hva nå? “You have to buy new ticket“. Jesus Kristus. Tanken slo meg, at det som nå skjer er at hun forteller meg at flyet er fullt, til tross for at Mariann Johansen ikke vil være i stand til å benytte seg av setet sitt. Det var ingen Mariann Johansen til stede som kunne kansellere den for henne heller.

Heldigvis er jeg dreven på forviklinger, så jeg beholdt roen. “Jeg har liten koffert, jeg kan ta den med ombord” Det koster nemlig ekstra å sjekke inn bagasje. Det koster ekstra å ta med håndbagasje også, og Whizz Air skiller mellom stor og liten koffert. “Make it as cheap as you can“, sa jeg, og stålsatte meg. Hun ba om å få se kofferten min. Jeg løftet den. Nesten skamfull mumlet hun “that is big suitcase“, og tastet inn gebyret for stor håndbagasje. Smerte.

1015 zloty (2000 + kr) senere hadde jeg en ny billett i hånden. I det øyeblikket går det opp for meg at kofferten min, som jeg måtte sette meg på for å klare å lukke igjen da vi skulle dra fra hotellet, inneholder alskens likvide ulovligheter, noe av det av både monetær og sentimental verdi. Parfymen fra Ivar, f.eks. Aldri i helvete om jeg får den gjennom sikkerhetskontrollen uten at de tømmer rått og råte i søpla. Christ. 29 minutter til avgang. Venninnene mine overtar det de kan av flytende kosmetikk i lynlåseposene sine, jeg tar på meg (dun)jakken for å få begrenset innholdet i kofferten min. Håndvesken stapper vi oppi vesken til venninnen min, for kofferten er det eneste jeg har lov til å ta med ombord – kun én håndbagasje, nemlig.

Strawberry Daiquiri hjelper mot alt.
I sikkerhetskontrollen velger vi feil kø, nemlig den som går desidert treigest. Jeg svetter i (dun)jakken min. Da det ENDELIG er vår tur, spør vakten om jeg har pc eller kamera i kofferten. Ja, kamera. Lite eller stort? Sukk. Stort. Take out, please. Naturligvis. Jeg åpner kofferten, og solkrem (200 ulovlige ml) og ansiktsrens (150 ulovlige ml), samt et par miniflasker Baylies, tyter ut såpass at jeg må stappe det på plass igjen. INGEN bryr seg om det, nei! Jeg sorterer kameraet, pass, lommebok, den dyrebare billetten og selvfølgelig, kofferten i kurvene, trasker gjennom metalldetektoren uten at det piper, stiller meg på andre siden og venter på å få beskjed om at kofferten min må gjennomgå en full sikkerhetssjekk pga meget suspekt innhold. Det ville nemlig ta de siste 19 minuttene vi hadde før flyet tok av, og jeg ville vært strandet i Polen til neste avgang – på lørdag. Utrolig nok, antagelig pga et øyeblikks uoppmerksomhet av karmapolitiet, ble det venninna mi som ble stoppet. Min koffert kom glidende ut av tunnelen, uforstyrret. Er det mulig.Til alt overmål hadde mitt omsorgsfulle reisefølge kjøpt mat til meg, som jeg kunne spise på flyet.

Jeg må innrømme at jeg ikke pustet ordentlig før jeg satt ombord. Dyr lærdom, men pytt, penger kommer og går uansett. Jeg var bare glad jeg kom meg hjem den dagen, hehe.

Om to uker skal vi til Kreta, sammen med svigerfamilien min. Det er søsteren til Ivar som har bestilt billetten. Jeg sendte henne en mail (og Ivar ringte henne på eget initiativ). Billetten min hadde to skrivefeil i navnet mitt.

Det er rettet opp nå.