I tre år var dette en aktiv hverdagsblogg, med store og små kriser fra livet småbarnsmor uten stålkontroll på tilværelsen. Jeg hadde det veldig gøy med bloggen min, ettersom jeg liker å utbrodere, og lar gjerne folk flire på min bekostning. Jeg fikk særlig god respons på innleggene der jeg klarte å rote det til for meg selv – noe som skjedde ofte nok til at jeg fikk en liten haug veldig trofaste følgere, som lo av meg og med meg – som fulgte meg på reiser og opplevelser, i traust hverdag – og som også støttet meg når jeg skrev om ting som ikke var så greit.
Så skjedde det noe.
Eller… det sluttet å skje noe. På et tidspunkt forsto jeg at om jeg ikke skulle gå fullstendig opp i limingen av alt kaoset i livet mitt, måtte jeg begynne å tenke lenger enn fem minutter fram. Jeg lærte å disponere tiden min på en annen måte. Det førte til to ting. Lavere gjennomsnittspuls. Og færre blogginnlegg. Både fordi jeg ikke prioriterte å sitte foran skjemen like mye – og at jeg ikke følte at jeg hadde like mye å fortelle.
Jeg har savnet å skrive, og kontakten med dem som leste. Jeg savner å ha en kanal ut for ting jeg tenker på, som jeg syns er morsomt, og ting jeg har lyst til å se litt nærmere på. Samtidig vil jeg ikke bloggen skal ta utgangspunkt i min egen hverdag lenger. Jeg vil ha større frihet til å tøye rammene litt, sette på spissen og koke ut essensen, og forhåpentligvis få noe underholdende ut av det. Så jeg har tenkt ut noe, har allerede jobbet med det en stund, og har tro på at jeg har funnet en formel som kan fungere – selv om veien blir litt til mens jeg går. Det blir meg, men likevel ikke. Det blir morsomt, håper jeg, av og til underfundig, noen ganger alvorlig – slik som før. Men med en ny vri 🙂
– Mariann