Forbilde

Hvis det er ett område i livet jeg muligens kan være et ideal for noen, må det være at jeg bruker svært lite energi på å bekymre meg for hva andre syns om meg. Jeg var den litt snåle jenta i klassen, hvis sosiale status ble berget av at jeg var flink til å tegne lettkledde damer og bandlogoer til guttene. Jeg antar at jeg fremdeles framstår som litt snål, men jeg er for lat til å prøve å passe inn i større grad enn jeg allerede gjør.

Når jeg står opp, er det første jeg gjør å hente Mogway. Inntil i sommer, trengte jeg ikke å forlate huset for å gjøre det, men nå har hun flyttet på hybel ute i hagen. Likevel tar jeg meg sjelden bryderiet med å kle på meg ordentlig, for jeg skal gjerne både dusje og annet, og buret er jo bare rett på baksiden av huset. Nå herjer det som de fleste har merket et skrekkelig drittvær over det ganske land, og i den forbindelse oppsto et av disse sjeldne øyeblikkene der jeg plutselig ser meg selv utenfra. Jeg konkluderte med at jeg trengte en paraply, og jeg strakk meg etter den øverste i kurven – en leopardmønstret sak fra 1997 eller deromkring – og jeg tenkte, nei – ta den hvite, den er mer diskret. I samme sekund innså jeg at det neppe gjorde noen forskjell hvilken paraply jeg valgte, all den tid jeg ellers så ut som dette:  

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker “liker”- knappen under 🙂