Takk og unnskyld, Vanessa Rudjord

I sommer har jeg hørt alle episodene av Synnøve og Vanessa, en podcast med Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord. Det er et herlig sammensurium av tant og fjas, humor og alvor. I dag hørte jeg nyeste episode, der tittelen og en hel sekvens av podcasten er dedikert til en kommentar jeg skrev på Vanessa sin Instagram for noen dager siden. Det er mulig jeg burde la dette være, men Vanessa, jeg beklager – det ligger ikke i min natur å overse at noe jeg har skrevet blir gjort til noe annet enn det er.

La oss først ta for oss sakens kalde fakta. Vanessa la ut et bilde av seg selv på sin Instagram, i forbindelse med lansering av sin nye kleskolleksjon. Bildet er etterbehandlet slik at Vanessa sin midje er smalere – det sees fordi trærne i bakgrunnen bøyer seg innover. Du kan se det aktuelle bildet her – (dette er ikke min opplasting, jeg hadde ikke noen skjermdump av selve bildet. Vanessa har repostet det på sin Instagram i forbindelse med podcast – episoden, som heter “Fødemagen”.) Bølgete bakgrunn er en Photoshop – fail som utallige kjendiser, eksempelvis Kim Kardashian og Lindsay Lohan har begått tidligere, se linker for bildeeksempler.

Jeg skrev denne kommentaren til Vanessa, her vist med hennes tilsvar.

I podcasten i dag, resiterer Vanessa kommentaren min, (for øvrig med mer syrlighet i stemmen enn jeg hørte i hodet mitt da jeg skrev den) Hun sier at hun umiddelbart fikk vondt i magen, følte seg “fersket”, og at hun skrev tilbake til meg med en gang for å forsvare seg. (Hun nevner ikke at det kom en kommentar til som påpeker redigeringen, og også tar opp at det var noe tilsvarende med det forrige bildet hun hadde postet, som også ble slettet – en annonse for Adams Matkasse) Synnøve spør om bildet var behandlet, noe Vanessa bekrefter. Hun skjønte allerede da hun så det første gang at hun var gjort smalere, men at hun lot det passere, fordi det var tatt like etter fødsel i fjor, og hun følte seg “dritstygg” med fødemage og en kropp ute av lage. Hun fortsetter med å tillegge meg en mening om at til tross for at hun følte seg styggere hun noensinne hadde følt seg, burde hun vise kroppen sin slik den faktisk ser ut, uansett, fordi hun har et ansvar ovenfor sine følgere å ikke fremme kroppspress. (Hvordan skulle jeg vite at hun følte seg så stygg på det tidspunktet, jeg visste ikke engang at hun nylig hadde født da bildet ble tatt – men ja, jeg syns hun har et ansvar for å unngå å bevisst poste et bilde der hun er gjort tynnere enn hun er.) Så fikk hun etter eget utsagn helt angst, og slettet hele innlegget, fordi det ble for dumt å bare slette min kommentar. Hun slettet også bildene på bloggen sin, fordi et slikt forbilde ville hun ikke være. Få det vekk, få det vekk, sier hun, dette er jo grusomt.

På dette punktet i podcasten tenker jeg at det er supert at hun faktisk tar rollen sin som forbilde på alvor, og jeg får vondt av henne fordi hun går rundt hele dagen med en ekkel følelse i magen på bakgrunn av noe jeg hadde sagt. Men så da…

Så sier hun at den dårlige følelsen (over å ha gjort en feilvurdering?), går over til å bli en dårlig følelse fordi folk faktisk sitter og følger med på slike ting. Hun insinuerer at jeg har nistudert bildene hennes, for å oppdage hennes (ikke – eksisterende) mage på eldre bilder, for så å legge merke til at trærne rundt henne på blusebildet bøyer seg i 45 grader vinkel inn mot midjen hennes. Hun sier også at hun har jobbet i motemagasiner i 20 år, at alle bilder blir retusjert, og at proffe retusjører ikke lar trær i bakgrunnen avsløre at det er gjort. Sitter folk virkelig og gransker bildene og venter på en grunn til å ta oss, spør hun. Det var bare noen busker i bakgrunnen, det var slett ikke “det som hadde skjedd” (?) Så følger en lengre, aggressiv sammenligning med å klistre en lapp med “hore” på ryggen hennes, og hvordan hun i så fall ville matet vedkommende med den lappen, og hvordan terapeuten hennes hadde sagt til henne en gang, at hvis noen tar en bøtte med drit og heller over deg, så skulle man ikke begynne å kaste drit tilbake, eller smøre driten rundt på seg selv (eh…) – for det fører bare til mer drit. Det beste var å trø til side for den dritbøtta. Det er ikke min drit, sier Vanessa – det er hennes! (Altså min drit, tenker jeg da). Hun blir ganske sint i stemmen da hun sier at “hun kan bare ta de schtøggeste bildene av meg på SIN Instagram, og gjøre narr av meg der, men på MIN Instagram, der velger JEG”:

Kjære Vanessa. (<– Kvalm hersketeknikk, jeg vet) Du er en kjent moteprofil, du har vært redaktør i Elle og Costume, Norges største motemagasiner. Du har 41.500 følgere på Instagram, du har en superpopulær podcast og en kjempestor moteblogg, du omgås utelukkende A – kjendiser og du ser ut som en million dollar. Hvorfor i heite hule trenger du en retusjert midje (når du allerede ER smal, fødemage eller ei!) for å føle deg bra?! DET syns jeg er trist, og jeg syns det fortjente en knust hjerte – emoji på Insta.

Jeg misliker at folk tillegger andre et moralsk ansvar for å være et forbilde, jeg syns først og fremst at folk må ta ansvar for seg sjøl! Men hvorfor bidra til det presset du og Synnøve bruker mye tid på på podden deres, press som fører til dårlig selvtillit, følelsen av å ikke være bra nok i forhold til andre, man er ikke pen nok, tynn nok, vellykket nok. Selv du (dere) som har oppnådd så mye, og som virkelig drar opp standarden på hvordan en kvinne i 40 – årene, som attpåtil har båret fram barn, kan se ut, bidrar altså til det selvsamme presset ved å publisere et bilde der du vet du er tynnere enn i virkeligheten, og presenterer det som en sannhet. Også tordner du videre at problemet er ikke at du gjorde det, men at JEG studerte bildet så nøye at jeg la merke til det?

Jeg trengte ikke å studere bildet for å legge merke til de trærne. Jeg sammenlignet såvisst ikke midjen din med de andre bildene i feeden din. Jeg satt ikke der og lette etter feil – jeg liker deg, jeg liker Synnøve, og jeg liker podden deres. Derfor var jeg på Instaen din, og derfor så jeg det bildet. Det var ikke mer enn det. Jeg tror til og med på deg, når du sier at du først og fremst var interessert i å vise fram blusen. Jeg er lei for at du følte deg dritt da jeg kommenterte. Unnskyld. Jeg vet hvordan det føles når noen misoppfatter intensjonene dine, og trekker motivene dine i tvil.

Men kommentaren min fortjener ikke å bli sammenliknet med en “horelapp” eller en “bøtte med drit”. Det var ikke en mobbekommentar, den var konstruktiv, og det sto mer positivt enn negativt der. Og jeg prøvde da slett ikke å gjøre narr av deg! Det må være lov å gi tilbakemelding til en offentlig person, som du faktisk er, om at noe vedkommende gjør bidrar til et reelt samfunnsproblem? Eller syns du ikke det?

Du avslutter pod – sekvensen med å fortelle om at du følte deg sterk og oppløftet etter å ha sovet på følelsene fra dagen før. Klar til og vise verden, bring it on, liksom, og mannen din la merke til det, og Synnøve la merke til det og de ble glad for det supre humøret ditt. Jeg vet ikke om jeg skal våge å si “vær så god”, hehe – men jeg er i alle fall glad for at du kom over drittfølelsen. Jeg er også glad for at du reflekterte mye over det jeg skrev, og at du i løpet av tankerekken i alle fall var innom det som var poenget mitt – så takk for det.

Lykke til videre med podcasten, jeg er fortsatt trofast lytter.