En morsdag i Blogglandia

Rekk opp hånden alle mødre som fikk speilegg i stekepanne plassert på rustikk trekasse, syltetøy i stetteskål, lekkert dandert ost og spekemat, klemmer og kos av barna, samt lekne, kjærlige øyeblikk med ektemannen denne morsdagen. Alt sammen i dobbeltsengen, naturligvis, og speilrefleksen klar med selvutløser for å forevige den intime familiestunden. Slik så morsdagen ut hos en av Norges største bloggere på søndag.

La oss en slik seanse fra utsiden. Hva skal til for å balansere en skål syltetøy i en seng, som to barn og to voksne skal ikke bare oppholde seg i, de skal avholde en photoshoot til mammas blogg. Hvor mye tid går med før stekepannen med fire speilegg og fett er både fotogen OG stabil? (Se her kjære, la oss ta denne trekassen oppi sengen!) Og har egentlig mamma sovet sin søte mammasøvn mens pappa og barna har arrangert alt dette i knisende hemmelighet på kjøkkenet? I så fall har mamma sovet med forseggjorte bryn og øyevipper, for de er allerede på plass denne morgenen.

La oss si at dette faktisk skjer i sanntid, på morgenen morsdag. Barna tar aktivt del i forberedelsene, de er spente og gleder seg til å overraske mamma. (Pappa må skjære tomatene, slik at de blir dekorative i salatbollen) De små vet ikke at de, i likhet med stetteglasset med syltetøy og den rustikke trekassen, snart skal bli en del av den delikate gjenfortellingen mamma skal vise de 20.000 leserne sine. Og de 327.000 som følger henne på Instagram. De vet ikke at tusenvis av fremmede skal se dem klemme mamma i sengen, den trygge mammasengen, mens de alle er kledd i pysjamas. De vet ikke at de er en del av en iscenesatt, offentlig forestilling. De vet bare at de må være forsiktige så de ikke velter syltetøyet, eller stekepannen, eller fjølen med saltmat, og mamma og pappa vil at de skal mate de voksne på likt mens kameraet knipser i vei.

Men nei, det er vel ingen som legger ut så intime stunder på en kommersiell blogg? Ingen som lurer barna sine til å tro at de skal overraske mamma, når de voksne allerede har planlagt hvordan morsdagen skal se ut på bloggen? De matchende antrekkene, og menyen, hvordan de skal stabilisere stetteskålen med syltetøy, og stekepannen med speilegg? Hvordan barna skal spille skuespillet om sitt eget liv foran mammas publikum? Bildene har sikkert blitt tatt en annen dag, kanskje midt på dagen, slik at lyset er bra. Også har de kledd seg ut i pysj, og så har de sagt til barna at nå skal vi bare leke at det er morsdag. Pass på syltetøyet, lille venn. Kan du klemme mamma? Kan du legge deg sånn at det lange håret ditt ligger fint utover puten, også kan pappa ta bilde mens du og mamma ligger sånn helt tett med hodene? Nei, ikke se på pappa, se på mamma. Knips, knips, og et par runder i Photoshop, så er bildene til morsdagsinnlegget unnagjort i god tid før morsdag.

Hvem er det som blir lurt da? Jo, det er leserne som tror de får være med på en av de fineste dagene i året å være mamma. Influencere elsker leserne sine så mye at de tar dem med inn i de nære øyeblikkene, slik venner gjør. Tillitsforholdet som oppstår mellom leser og blogger er verdt millioner av annonsekroner. Men når “hverdagen”er så regissert at den ikke lenger er virkeligheten – hva er igjen da? Ikke tilliten til produktet – for helt ærlig, er det noen som syns stettefat med syltetøy i sengen høres ut som en god ide, om det ikke utelukkende hadde funksjon som rekvisitt?  Og mens vi er inne på rekvisitter – uansett om denne Photoshoppede fantasifrokosten fant sted på selve morsdagen, eller noen dager før: barna som deltar er ekte. De lever ekte liv. Hvordan forklarer man dette til små barn, at alle anledninger skal deles med publikum? Hver bursdag. Hver jul. Hver sommerferie. Hver dag, når mamma ber dem snu ryggen til når hun skal ta bilder, fordi hun har gått ut i mediene og sagt at de skal skjermes fra offentligheten.

Å forlede publikummet sitt til å tro at de tar del i noe spontant og ektefølt i “tilfeldig”, estetisk perfeksjon, er i beste fall kalkulerende. Å dele sine egne barns barndomsminner, fra de tryggeste rommene i huset, de innerste rommene i hjertet på det glansede magasinet som brødfør hele familien – det er så kynisk at jeg ikke har ord.