Møter med døden

Mitt første møte med døden er brutalt. Jeg er 9 år, det er sommer og vi er på båten med familie og venner. Det er nokså sent på kvelden, de voksne sitter på brygga og hygger seg. Plutselig skriker lillebroren min. “Bilen, bilen kjører på sjøen!” Vi snur oss. Selv i den lyse sommernatta er frontlyktene synlige, de er ikke på veien, de er i et selsomt svev i sakte film, før de treffer det mørke vannet og blir borte.

I et eviglangt sekund er alt helt, helt stille. Så eksploderer det. Jeg husker at faren min kom løpende. Faren min er en sterk mann, men han løper virkelig ingen steder. Det er lys, det er hyl, det er forvirring.

“KOM DERE UT, KOM DERE UT, KOM DERE UT!” Det er pappa som roper. Vi reagerer ikke fort nok, noen regelrett kaster oss over i nabobåten. Gjennom vinduet ser jeg pappa starter båten, den store, tunge stålbåten som han har bygget selv. Han roper til kusinen min at hun skal kaste loss, men de 11 år gamle hendene hennes er for svake, fortøyningene er for stramme, hun får det ikke til. Hun gråter. Jeg ser opp igjen på pappa, idet han resolutt klasker spakene i revers og bakker bort fra kaia for full maskin. Jeg hører lyden da fortøyningene ryker. Jeg husker lysene fra alle båtene som tok løs samtidig, alle mot samme punkt, ringene i vannet der bilen ble borte. Så ble det helt, helt stille igjen. For tre unge mennesker var den stillheten alt som noensinne ble igjen den natta. Vi var barn, for små til å ta inn over oss den ufattelige tragedien som nettopp rammet en liten bygd. Men de verste marerittene jeg har den dag i dag, handler om å havne i vannet med bil.

Noen år senere.  Jeg og moren min er på vei hjem. Hun sier; vi kjører oppom farfar først. Du har ikke vært der en eneste gang siden han ble syk. Jeg tenkte, nei, nei, nei. Jeg var sikker på at farfar kom til å dø mens jeg var der. Farfar var veldig syk, og veldig gammel.

Farfar var ikke våken. Det var flere på rommet hans, familie, sykepleiere.  Jeg gikk litt ut og inn. Mens jeg sto på gangen, kom en sykepleier og sa; nå går det veldig dårlig. Ja, sa jeg.
– Ja, altså, det går veldig, VELDIG dårlig.
Jeg sto mer ute på gangen. Til slutt sa mamma at jeg burde gå en tur. Det gjorde jeg, og i mellomtiden døde farfar. Jeg husker gråten min mer enn sorgen. Det var en sånn gråt som begynner helt innerst i brystet, som sprenger seg vei opp gjennom halsen, og som får pusten til å gå i desperate hiv.

Senere. Jeg er voksen, eller i alle fall godt på vei. Om natten, mens hele byen sover, dør en ung mann, helt alene, og blir funnet av en forbipasserende tidlig om morgenen. Kroppen blir hentet, vasket og stelt, og man venter på at noen skal etterlyse ham. Men så er det ingen som kommer. Ingen savner en gutt som er altfor ung til å dø. Så politiet begynner å lete. Helt ytterst i periferien av de få sporene som lå der livet hans sluttet, finner de meg. De ringer. Og spør om jeg kan komme og se på ham, om jeg vet hvem han er. Jeg sier ja, mest fordi jeg føler at jeg ikke kan si nei. Jeg har aldri sett et dødt menneske. Jeg spør hvordan han døde. Svaret gjør meg redd for hva jeg vil få se.

Jeg kjente ham ikke. Men jeg vil huske ham for alltid.

Sommeren 2008, i et ambulansefly på vei mot Trondheim. På fanget mitt sitter et barn på halvannet år. Om noen måneder skal de bli to, men det går ikke an å se at jeg er gravid enda. Det lille, gule flyet har ikke plass til all rastløsheten i en liten kropp. Jeg synger “Lille pusekatt” for tusende gang, for at barnet skal være rolig. Og kanskje for å tenke på noe annet selv. Rett foran oss sitter en dame i hvitt, hun er blid og oppmuntrende. Hun følger med på en mann som ligger på pasientplass, koblet til instrumenter. Han skal jeg gifte meg med om seks uker.

Hvis døden har en skikkelse, så sitter han på den eneste ledige plassen i flyet, på skulderen min og prøver å få oppmerksomhet. Jeg nekter. Vi vet ingenting enda. Det kan være hva som helst. Det kan være noe helt ufarlig.
– Det har du rett i, hvisker den slu blindpassasjeren inn i øret mitt.
– Det kan være hva som helst…

Idet diagnosen er et faktum, tenker jeg på begravelsen. Og at det er bra at vi rakk å få to barn, for da er det i alle fall noe igjen som er delvis ham. Men vi gråter ikke. For han vil leve. Han skal leve og bli akkurat som før, sier han. Jeg tenker; det er faktisk ikke opp til deg. Men han fikk rett.  

Døden er prisen for et liv. På et eller annet tidspunkt kommer den til alle. Og før det,vil den prege livene våre på andre måter.

Likevel må du leve. Alt du kan. Mens du kan.

Jeg vil anbefale alle å lese kronikken til Kaveh Rashidi, samt bloggen hans 1001liv.com. Kaveh mener vi må snakke mer om døden, mens vi lever.

Det syns jeg også. Hva syns du?