Andre dag

Tross den bråkete natten, følte jeg meg lysvåken klokken seks, og begynte så stille som mulig å gjøre klart det jeg kunne gjøre klart fra soveposen. Klokken 6.30 kom de med te på døren, og varmt vaskevann. Jeg var overrasket over å kjenne at jeg ikke i det hele tatt var kvalm eller svimmel slik som sist jeg våknet her. Imidlertid hadde jeg i lengre tid hatt trøblete mage, også hjemme, noe jeg tilskrev en kraftig antibiotikakur jeg måtte ta rett før vi dro. Jeg får aldri diaré eller den typen vanskeligheter på reise, snarere tvert i mot, magen min stopper helt opp og blir oppblåst og meget – eh – treg. Slik var det nå også, det er veldig ubehagelig, men klart å foretrekke framfor å måtte løpe i buskene hver tredjehundre meter. Mandara har de fineste toalettene, så jeg håpet det skulle… løse seg her, men det gjorde det ikke.

Dyreliv. Denne kålormen er ca på størrelse med lillefingeren min.
Vi gikk klokken 8.30, alle var i fin form, det var flott klarvær og lett å gå. Vi går ut av jungelen nå, terrenget åpner seg opp, og ganske fort ser vi “the summit” foran oss. Det ser meget langt ut opp dit. Det er, til min skuffelse, ikke snø annet enn på isbreene, men ok, alt kan vel ikke være som sist heller. Det er masse folk på stien denne dagen, vi går mye i kø. En gruppe amerikanere utmerker seg, noen gutter i 20 – årene og det jeg antar er faren til noen av dem. De snakker så UTROLIG høyt, og mye, hele tiden. De går i et sinnsvakt tempo, våte av svette. De passerer oss flere ganger, men vi tar dem alltid igjen, fordi de må stoppe så mye. Jeg skjønner ikke hvorfor guidene deres ikke sier fra at de burde gå langsommere, bruke mindre energi på å snakke, og heller holde et jevnere tempo. I stedet sliter de seg ut, blir søkksvette i klærne og minker muligheten for en smidig høydeakklimtisering. Jaja. Vi går rolig og jevnt, mamma og jeg følger fint med.

Her ser vi toppen. Skrekkelig langt! 🙂
Vi tar lunsj ca halvveis i løypa, rundt klokken ett. Ett medlem av gruppen vår har fått mageproblemer, og blir hengende etter, men det ser ut til å gå fint. Man kommer langt på vilje.
Flinke mammaen min, i god form til lunsj!
Etter lunsj endrer terrenget seg noe. Det blir blytungt å gå, det er mange og lange bakker. Idiotisk nok droppet jeg å tisse ved lunsjplassen, og jeg har bortimot krampe i blæra etter kort tid. Jeg nekter å stoppe hele gruppa på grunn av min egen toskeskap, så jeg tvinger meg framover til noen andre trenger et stopp. Heldigvis ruller det inn noen truende skyer etter en times tid, så vi må fram med regnponchoene. Jeg formelig spretter ut i en busk, hehe. Det blir lettere å gå etterpå, det kommer ikke noe regn, men det er fortsatt ganske kupert terreng. Etterhvert som vi nærmer oss neste leir, Horombo, henger mamma og jeg litt etter de andre. Mamma sliter med pusten i motbakkene og trenger små stopp innimellom. Assistguide Modeste går sammen med oss, og snakker og snakker og snakker. Han kler absolutt ikke navnet sitt (“beskjeden”). Han er en selvsikker og brautende fyr, men hjelpsom og munter (i alle fall inntil videre). Han oppmuntrer oss det han klarer, og viser oss hvilken av de ørtenhundre svingene som skjuler leiren foran oss.Jeg kjenner et stikk av bekymring for dagen i morgen. De drepende bakkene opp mot neste camp, Kibo – mitt personlige lille helvete. Det blir enda tyngre for mamma og de reduserte lungene hennes.

Til slutt runder vi den siste svingen, og ser Horombo foran oss. Vi er på 3700 moh, vi har brukt ca sju timer hit. Annet enn tung pust, merker mamma og jeg ikke et dugg til høyden, heldigvis. Derimot har jeg grillet meg ganske betraktelig på baksiden av leggene og på overarmene og hendene. Det svir og huden er hoven. At jeg aldri lærer. I morgen må fjellstøvlene på, det blir jo gøy med solbrente legger.

På Horombo må vi sove i fellesrom med 20 sengeplasser. Det er to “matsaler”/ hytter med spisesal på Horombo, dette er en stor leir fordi mange sover her et ekstra døgn på tur opp, og alle sover her på vei ned. Det kan være så mye som 250 mennesker her på en gang. Denne dagen er det heldigvis ikke så mange, men det kryr av folk likevel. Vi bekymrer oss litt for at det skal bli nok en natt med mye uro, snakking og tråkking fram og tilbake, men heldigvis tar alle i hytta natt klokken 21.30. Jeg føler ikke jeg sover så tungt, men siden vi ligger i soveposen 10 – 12 timer i døgnet, føler jeg meg uthvilt likevel.

Mamma pakker ut tingene sine for natten. Det er helt utrolig hvor lave krav man stiller til komfort, hygiene og andre hverdagslige ting man tar for gitt hjemme. Det er en av de tingene jeg liker med å være på tur. De simpleste ting blir store gleder, som varmt vaskevann og fresh deodorant om morgenen. Og nok dopapir.
Klok av skade, og drittlei utallige toalettbesøk, prøver jeg å anpasse vanninntaket slik at jeg skal slippe å stå opp om natten. Vi drikker 3, 4 liter vann i døgnet, og sammen med Diamoxen, høydesyketablettene (vanndrivende) gjør det at man må tisse mye oftere enn vanlig. Det funker, på Horombo står jeg bare opp en gang rundt midnatt. Det blåser ute, vinden suser i den spisse takkonstruksjonen. Jeg vet det er kaldt, og at toalettet er ubrukelig, noen har totalt bommet på skåla med bæsjen sin og de andre av typen “hull i gulvet” er gått tett. Derfor tværer jeg så lenge jeg klarer, vet at jeg må bruke skråningen på utsiden av hytta. Til slutt må jeg gi meg, tusler meg ned den stupbratte hønsestigen fra 2. etasje og ut i det stummende mørket. Langt, langt der nede raser en storm, lynene splintrer himmelen flere ganger mens jeg stavrer meg ned skråningen. Jeg hører tordenskrallene buldre. Jeg ønsker jeg hadde med kamera, selv om jeg nok ikke ville orket å vente på å fange et lyn i linsa. Over Horombo lyser imidlertid stjernene, de er store som ping – pong baller og virker nære nok til å ta på. Det er så ufattelig vakkert, og jeg minnes på hvorfor jeg orker å gå gjennom denne torturen som er Kilimanjaro en gang til. Det er så mange øyeblikk som gjør alt slitet, all skitten og alle kompromissene, verdt det.