Den lille pusen som ikke kunne

I helgen kom vi hjem fra familieferie på Kreta. (Veldig fint, veldig varmt) I den forbindelse trengte vi dyrepass til vår lille zoologiske hage, som for tiden består av Mogway:
Og katten Sushi, som har fått permanent hjem hos oss etter det som skulle være et midlertidig opphold under påvente av omplassering via Dyrebeskyttelsen.
La meg fortelle dere et par ting om katten Sushi. (Den heter Sushi, fordi den er grå på hvit bunn, og dermed ser ut som en bit tunfisk på kokt ris) Det er en forhenværende hannkatt, nå kastratsanger, med underutviklet retningssans og ekstrem selskapsyke. Da den kom til oss for halvannet år siden, gikk den seg vill i nabolaget minst 150 ganger det første halve året. Den utviser NULL kritisk sans i forhold til menneskelig kontakt, og vil kose deg sønder og sammen om du møter blikket dens i mer enn et tidels sekund – uansett hvem du er, men i særdeleshet om du ikke liker katter eller er allergisk. Den vil gå inn en hvilken som helst inngangsdør om den tror det er mat eller kos i vente, og den er omtrent like egnet for villmarksliv som Victoria Beckham i et par Manolo Blahniks.

Så, da vi skulle reise bort, skulle Mogway og Sushi tilbringe uken på “gårdsferie” en knapp mil hjemmefra. Vi bor på en liten øy med syltynn fastlandsforbindelse i den ene enden og undersjøisk tunnel i den andre. Det er et såkalt “landlig” område, med spredte villastrøk og rural bebyggelse i mellom. Mye skog og små fjell, fint turterreng. Men nå er ikke dette en boligsalgsannonse.

Sushi er vettskremt i bil. Virkelig; hysterisk. Da vi kom fram var han allerede fra seg av skrekk. Jeg trodde han ville holde seg rundt beina mine nettopp av den grunn, så jeg konsentrerte meg om Mogway og fugleburet og å få disse befraktet inn i huset, forbi den skjellende bikkja og mini- ponnien utenfor,  mellom de fastboende kattungene og den kneggende fjordingen i stallen. Alt dette ble simpelthen for mye for Sushi. Det siste jeg så av ham var en kattekropp som kravlet seg skinnflatt inn i buskene utenfor tomten, og borte var han. Da vi hadde innstallert Mogway, måtte jeg hjem og pakke, noe jeg sedvanligvis ikke hadde gjort, siden jeg fremdeles hadde sju nattetimer å gjøre det på, all den tid vi ikke skulle stå opp før klokken 04.45. Så jeg kjørte med en nagende følelse i magen, om at Sushi var tapt for evigheten, synet av gråtende barn på netthinnen og oddsberegninger for katt vs grevling på hjerna.

Sara hadde imidlertid pakket, en uke i forveien, helt alene, i sin egen koffert. Pene tellekanter, adekvate plagg og relativt grei antallsberegning. Jeg begynner alvorlig å lure på om jeg fikk med meg feil baby på sykehuset for 6 år siden…
Så reiste vi på ferie.

Vel hjemme, på lørdag, meldte jeg min ankomst til gards for å hente Mogway (og evt. katten). Fikk svar at det var helt ok, men tross søk hadde hun ikke sett så mye som et værhår. Akk. Før jeg kjørte hjemmefra, la jeg ut et bilde av Sushi og en etterlysning på Facebook.

Hele veien til og fra, så jeg etter katten langs veien. Jeg så opp i skogen, de bratte fjellknausene, og lurte på om han tross sine begrensninger hadde hatt vett til å søke seg til folk. Jeg lurte på hvor jeg skulle begynne å lete. Jeg lurte på hva ungene, som fremdeles var lykkelig uvitende, ville si om han ikke kom hjem. Halvveis hjemme kunne jeg ikke tro mine egne glugger da jeg så en hvit og grå katt sitte på et steingjerde ute på et jorde. Jeg bråbremset, spratt ut av bilen og psst, psst’ et som en galning. Jeg så ikke en eneste katt, derimot så jeg opptil flere mosegrodde steiner som til forveksling kunne likne på katter om man passerte i 50 km/t med pus på hjernen og en mørkerød ara på 85 cm med seg i bilen. Slukøret kjørte jeg hjem.

Jeg møtte Sushi i innkjørselen hjemme. Jeg blunket i vantro minst ti ganger, så begynte jeg å le (litt krampeaktig), plukket katta opp til tross for det åpenlyse faktum at han hadde en koloni av flått i begge ørene. Han så helt uanfektet ut, som katter helst gjør, og malte i vei mens jeg klødde ham på haken. Fy flate, sa jeg høyt, det er jammen mer ved deg enn man ser ved første øyekast! TENK at du har klart å GÅ hjem, det må ha tatt deg hele uka, se på all den flåtten, og pondusmagen er borte. Jaggu, hadde du det ikke i deg, din lille Lars Monsen – katte! Ivar kom ned, og fortsatt i vantro jublet jeg at katta var hjemme. Ivar så bare måtelig begeistret ut, men så er han sånn passe fornøyd med hele katteskinnet, så det syns jeg ikke var så rart.

Så kom jo sannheten for en dag da, etter bare et par minutter med Lars Monsen – status. Ivar fortalte at noen hadde kommet bilende med katta en kort stund etter at jeg la ut etterlysning på Facebook. En venninne hadde delt bildet, tagget et par hun kjente, og traff blink. Sushi har gått den svimlende distansen på omkring 850 m i luftlinje – i FEIL retning. Der fant han et hus med en solstol utenfor, som han umiddelbart flyttet inn i. Minst én kattevennlig dame bodde på adressen fra før, og hun gav ham regelmessig mat utenfor huset. Ellers fikk vi rapportert at han var sitt vanlige, sitat: “jævlig kosete” selv, og ikke det minste redd for å bli adoptert. Attpåtil kjørte de ham hjem, med det resultat at han etterlot seg store deler av pelsen i ren skrekk i bilen deres.

Jeg må si hjertelig takk til alle som bidro til at denne fiaskoen i kattehistorien tross alt fikk en lykkelig utgang. Sushi har pr. nå begrenset adgang til huset inntil neste flåttkur kan settes, og han gnåler mer enn vanlig etter mat og merksemd, samt at han har blitt litt slankere. Ellers er alt ved det vanlige!