The partner trap

På fredag var Ivar og klippet seg. 80% av gangene han har vært hos frisøren, ser jeg det ikke. Om jeg har ett mannlig gen, så er det det – å ikke legge merke til nye ting ved ektefellen. Grunnen til at jeg vet at han var hos frisøren denne gangen, var fordi det førte til at vi ble forsinket til en familiedate. I alle fall, han hadde funnet en ny frisør, og det var virkelig ikke måte på hvor fornøyd han var. Frisøren hadde nemlig vært svært så fin, host, flink, rimelig var det også. “Det tok så lang tid, fordi hun nektet å slippe meg ut før håret var perfekt”, sa Ivar. Javel. Jeg så jo med selvsyn at han VAR spesielt fin på håret, så det var jo bra.

I helgen var vi på campingtur. Mens vi kjørte gjennom distriktet lørdag ettermiddag, kunne Ivar opplyse meg om at i nettopp denne bygda bodde frisøren som hadde klippet ham dagen før. Hun pendlet til byen hver dag, tenk, det klarte hun på bare en time hver vei. (Umulig, med mindre hun kjører i 150 km/t og har privat ferge – men ok) Med unntak av de gangene bardomsvenninnen min har klippet håret til Ivar, har jeg aldri hatt såpass god oversikt over privatlivet til frisøren til min mann. Hm.

På MANDAG kveld spurte Ivar meg nok en gang hva jeg syns om den nye sveisen. Han sto ved kjøkkenbenken og ryddet opp etter kveldsmaten, jeg satt med laptopen foran fjeset. I løpet av helga hadde jeg pådratt meg en kraftig forkjølelse, så min evne til normal tilstedeværelse og engasjement var meget begrenset. Mulig det bare er en unnskyldning, om jeg er knekkende ærlig ville nok den følgende samtalen forløpt på samme vis uansett. I alle tilfeller syns jeg vi hadde diskutert både frisøren og sveisen, frisørSALONGEN og OMGANGSKRETSEN til frisøren mer enn nok på dette tidspunktet. Jeg lurte på hvorfor i all verden Ivar følte behov for å ta opp emnet på nytt. Det eneste jeg kunne tenke meg ville gjøre Ivar SÅ interessert i en frisørsalong, var om den så ut som dette:
(kilde)
– Jeg har jo allerede sagt du var fin, hvorfor spør du?
– SER du ikke noe nytt, spør Ivar så. (Ok, jeg lukter en felle, men for mitt bare liv kan jeg ikke se en eneste ting som ikke var nøyaktig lik dagen før) Ivar tar demonstrativt brillene av seg, så jeg virkelig kan få studere sveisen uten forstyrrende elementer. Jeg går helt bort til ham for å se ordentlig.
– Jeg ser ikke en dritt, har du vært hos frisøren i dag igjen da?
– Næææi…. ho syns kanskje æ skulle farge håret, mumler han, og tar på seg brillene igjen.
– Hæ! Hvem?
– Frisøren…
Jeg begynner å le, litt frenetisk.
– Frisøren syns du burde farge håret. Hvorfor syns hun det da, la hun merke til at du begynner å få grå hår, mohaha (ah, ziing, en syler inn fra sidelinjen der)
– Næææi, ho snakka om noe… striper eller noe.
Jeg gransker manken til Ivar, men kan ikke se at det har antydning til uvant fargespill.
– Så har du gjort det da? Farget det??
– Næææi…
– Så hva i hel… er det? Har hun nappet øyebrynene dine? Vokset neserota?
– Nei, nei… ingenting, glem det.

Jeg ler, enda mer frenetisk, Ivar ler også, litt ubestemmelig. Han skjuler et eller annet med vilje, men jeg skjønner ikke hva det er – og jeg vet ikke om han er sur for at jeg ikke ser det, eller om han ler seg lørvete av mitt ekteskapelige tåkesyn. Uansett blir jeg overmannet av spreng i bihulene og tettpakkede nesebor, og utslitt av dette uløselige mysteriet, går jeg og legger meg. Jeg tenker på hva i helsike det er med den frisøren som får min meget lite forfengelige mann til å vurdere å farge håret. Og jeg tenker at jeg antagelig må oppsøke den lille salongen hennes i morgen den dag, for her er det noe muffens.

Tirsdagen treffer vi broren min og samboeren hans. Min svigerinne sier mer eller mindre umiddelbart: Oi, Ivar, har du fått deg nye briller? Så fine de var!

Ivar ser på meg, mens han omtrent dør av latter. – Ja. Jeg henta dem i går!

Mitt eneste forsvar er at det er det indre som teller, tralala…. 😉