Storsinn

Jeg innrømmer det gjerne: jeg elsker å ha rett. Å leve ut dette trekket ved min personlighet er dessverre lite kompatibelt med et lykkelig ekteskap. Derfor prøver jeg hardt å ikke hovere over mine små og store seire i hverdagen.

En gjenganger i vårt samliv, er at Ivar spør om jeg vet hvor et eller annet han trenger er. Dette spørsmålet kan avstedkomme en av to reaksjoner hos meg, enten blir jeg irritert over at han ikke selv har oversikt over tingene sine – eller at jeg med lett overlegen mine kan fortelle ham nøyaktig hvor det ligger, helst et sted der han allerede har lett. Mitt stolteste øyeblikk i så henseende var i fjor, da han ringte meg fordi han lette etter årskortet til akvariet. På tidspunktet befant jeg meg på et fjell i Chamonix, på vei for å se på isbreen Mer de Glace. Midt i en sykt lang oppoverbakke, tusenvis av kilometer unna, kunne jeg uten å blunke fortelle Ivar at årskortet lå arkivert i den lilla permen på kontoret i kjelleren, merket “Mariann” med dymo – sticker; sortert bakerst under filmappen “Diverse 2015”. Jeg følte meg så skamløst suveren, at jeg knapt berørte bakken resten av veien til topps, og jeg kommer til å minne Ivar på denne episoden minst en gang i året til en av oss dør. Og sikkert enda lenger. (At det nevnte kontoret nå, et år senere, ser ut som Berlin anno 1945, trenger vi ikke snakke om. Jeg holder på.)

Å utvise storsinn er imidlertid langt mer taktisk enn å feire enhver liten hverdagsseier. Særlig siden det ekteskapelige overtaket har en tendens til å bølge litt fram og tilbake. Ivar er f.eks veldig flink til å late som ingenting hver gang jeg ikke får el – bilen vår til å virke. Og etter 8 års ekteskap lar han endelig være å kommentere progresjonen når jeg setter i gang et større rydd – og – sorterprosjekt. Noe som fort kan *host* prege huset… en stund.