Bønder og byjenter
Jeg giftet meg inn i en gårdbrukerfamilie for snart 10 år siden. I begynnelsen ble jeg fornærmet da mannen min kalte meg “byjente”. Tross alt hadde jeg lidd den nedsettende benevnelsen “bone” i hele barndommen, fordi jeg bodde 10 minutter i feil retning unna sentrum. Det var ikke en fjøs i drift i mils omkrets fra mitt barndomshjem og først da jeg begynte på videregående ble jeg klar over at det fantes folk på min alder som måtte ta fjøsstell før de gikk på skolen. Jeg husker hvor fjernt det var for meg.
Likevel syns jeg ikke jeg fortjente å bli kalt byjente. Jeg visste godt hvor kjøtt, egg og melk kom fra, og trodde jeg hadde god innsikt i prosessen fra dyr til kartong. Hvor mye kunne det være å vite, liksom? Sånn tror jeg det er for mange som ikke vokser opp på gård. Hvor vanskelig kan det være? Det er ikke bonden som legger eggene, eller lager melken, det er jo bare å hente det i fjøsen.
Jeg fikk en solid realitetsorientering i den lille bygda nordpå hos svigerfamilien min. Aldri har jeg møtt folk som jobber så hardt, og jeg innså at jeg ikke hadde forstått hvor mye en gård krever. Jeg var nok langt mer “byjente” enn jeg trodde. Jeg har sett mennesker i livssituasjoner der man normalt ville vært sykmeldt i måndesvis, som fortsatt går på jobb, hver dag, fordi hvis ikke er det 150 dyr som går sultne og skitne. På sommeren er det ikke uvanlig at traktorene går døgnet rundt for å berge inn høyet. På vinteren skal det brøytes, i tillegg til fjøsstell. Dyra skal gjetes og stelles, og jordene holdes i orden. Det er få rom for pauser, selv i livets tyngste stunder ved sykdom, samlivsbrudd og dødsfall, krever gårdsdriften det samme, syv dager i uken, alle årets dager. De fleste bøndene jeg kjenner har høy terskel for å hente inn avløser, fordi det spiser av det lille overskuddet de har, og fordi de har høyere arbeidsmoral enn noen andre mennesker jeg har møtt.
På denne tiden av året diskuteres det hvor mye bøndene skal tjene på å produsere mat. Som vanlig er det noen som syns de allerede får altfor mye, og at maten vi kjøper er for dyr. Andre har mer innsikt i politikken her enn meg, så jeg skal overlate tallknusingen til dem – men spør deg selv: hvor høy lønn skulledu hatt for å jobbe like mye som en gårdbruker? Sannsynligvis langt mer enn det som er realiteten for en gjennomsnittsbonde i dag.
Maten er for dyr? Vi kaster 350 000 tonn mat hvert år – og det er forbrukerne som kaster mest, med sine 271 480 tonn. Hvis maten virkelig hadde vært så sykt dyr, så hadde vi antagelig både kjøpt og forbrukt den med langt mer respekt enn vi gjør i dag! Norsk mat er ikke dyrt i forhold til hva vi tjener. I 1958 brukte en husholdning over 40% av inntekten på mat, på 70 og 80 – tallet, rundt 20 – 25%. Rundt årtusenskiftet la den seg på rundt 11%, og har holdt seg der siden. 11%! Vi har råd til å beholde norsk landbruk! Det er ikke bøndene som tjener mest på matproduksjon. Se på leddene mellom bonde og forbruker, se hvem som ligger på inntektstoppen – det er ikke gårdbrukerne, det er Reitan og Hagen og de andre som driver storbutikk.
Jeg syns det er utrolig rart at så mange i Norge er villige til å overlate noe så grunnleggende som matproduksjon til andre land, samtidig som vi utviser en dyp skepsis til alt som lukter av sentralisert kontroll og overgivelse av vår selvbestemmelserett – f.eks EU. Vi vil stort sett klare oss sjæl, vi nordmenn. Men MAT – nei, det kan vi bare kjøpe av andre, det er billigere. Personlig er jeg ikke noen dommedagsprofet, jeg tror jevnt over det meste går bra – men se på USA, verdens største matvareprodusent. De har stemt fram en Playmobil – figur med skjelvende avtrekksfinger til å styre landet sitt i fire år. Er det noen som tror Donald Trump ville ofret Norge en tanke, dersom han måtte velge mellom å fø sitt eget land, eller oss? Hva om Syd – Europa kollapser under innvandringsbølgen fra de krigsherjede landene i sør, er det noen som tror de ville sendt forsyninger halvveis til Nordpolen for å berge oss? Jeg tror ikke det.
Jeg leste en gang at det vil komme en tid der bare den som kan så, vil spise. Det spiller ingen rolle hvor mye penger vi har, hvis det ikke finnes noe å kjøpe! Det skjer antagelig ikke i vår tid, kanskje ikke i barna våre sin tid heller. Men vi må tenke mer enn en generasjon fram – og det gjør vi ikke ved å brekke ryggen på norsk landbruk. Vi må ta vare på noe så grunnleggende som egen matproduksjon, også i framtiden!
Tusen takk fru Johansen. Dette var godt skrevet.
Tusen takk 🙂
Det var fruen sin det !????????!
Spørsmålstegn er lagt inn som Applaus !
Det skjer når man bruker smilyer fra mobil 🙂 Tusen takk!
Fantastisk flott skreve! Håper fleire får opp augene for at me må verne om landbruket!
Tusen takk! 🙂 Det er ingen som vil ha en jobb der innsatsen ikke blir verdsatt, så hvis vi fortsetter å gjøre det vanskelig å være bonde i Norge, har vi til slutt ingen igjen.
Utrolig bra skreve. Følte eg fekk ein klapp på skuldra av deg <3 Mannen min og eg overtok garden etter onkelen min for 1,5 år sidan, og driv med sau. Har berre 40 vinterfôra, men gjer det meir av idealisme førebels, enn for pengane sin del. Det er ein livsstil <3
Tusen takk! 🙂 Lykke til med driften! 🙂
Mulig jeg avviker fra innlegget ditt en smule.
Men hvis bøndene kunne forhandle mer med kjøperne av sitt produkt og selge noe mer av det lokalt til lokale kjøpmenn. i steden for å krangle med landruksministeren.
som jeg forstår det ønsker dere jo at forbrukerne blir mer bevisst. så snakk med dem.
Ræma kan underskrive på at de vet hva forbrukermakt er. hva om dere bare slutter å levere til matforedling til dere får bedre priser.
en skikkelig streik..
med en opptrappingsplan. over tid.
organiser dere og få talspersonene til å kreve med makt bak ord.
det virker . historien har bevist det.
traktorer som kjører langs e6 og står på kryss og tvers inne foran Stortinget gjør bare vanlige folk forbannet.
Er helt enig med deg, men her kan jeg ikke nok om hva som er lov og ikke, ift Tine og Nortura. Men ja – jeg hadde gjerne kjøpt mer direkte fra bonden! 🙂
Bra skrevet.
MEN.
Maten i Norge er sykt dyr for dem som ‘tjener’ til livets opphold ved å snylte på andre: minstepensjonister og uføre. Uføre som faktisk ER uføre, og ikke kan jobbe, om de aldri så mye vil.
Med 17500.- utbetalt i mnd. To tenåringer og 0 i bostøtte. Går fort 50% og vel så det av tilgjengelig ‘fri’ inntekt i mat. Selv om tilbudsaviser og lokketilbud tråles hver dag.
Det er dog IKKE bøndene som er skyld i dette. Det først og fremst staten, dernest de ‘flinke’ 0 skatteytende matmilliardærene som ‘nesten gir bort’ maten.
Bor heldigvis utenfor folkeskikken, og får kjøpt en del kjøtt & grønt fra hobbybruk som lovlig kan selge direkte til forbruker opp til en viss sum. Og har en voksen kjøkkenhage som tenåringene villig tar seg av. Den brune dunken brukes ikke, dersom noe ikke skulle bli spist før ‘utgått på dato’, går det i komposten. Det er ikke den maten du kjøper som koster mest, det er den som går ut uten å ha vert gjenom kroppen. Ellers hadde det blitt mye havregrøt.
Støtter forslaget om leverings streik fult ut. Men ikke ved kasting. Selg direkte til forbruker ved gårdsutsalg. Bruk torg og markeder. Tilbake til ‘gamle dager’ når det var mulig å leve av gårdsdrift uten ekstrajobb. Ikke fett, men i hvertfall ‘verdig’.
Som ‘snylter’ smaker det litt ullent å klage på at staten skummer fløten. Men mener mat er feil plass å ta inn pengene. Pensjonen politikerne får, koster halvparten av det staten tar inn på mat. Og de kan tjene hva de vil utenom pensjonen og ikke bli trukket. Skulle jeg, som lever under fattigdomsgrensen klare å tjene over 30000 brutto i året (til den billige maten…) og fortsatt være under fattidomsgrensen, blir trygda redusert.
Så ære være de bøndene som selger direkte til forbruker. De blir ofte kalt for skattesnytere og det som verre er. Men sannheten er at de gjør mer for de fattige enn politikerne. De fortjener hver eneste krone. Matbaronene gjør ikke det.
Stå på krava bønder. Jeg er med glede med på barrikadene, selv om det skulle resultere i mindre og dermed dyrere mat i butikkene.
Takk for en fin kommentar. Alt er dyrt når man ikke har penger til overs, også mat. Jeg ville også gjerne kjøpt mat direkte fra bonden, men jeg tror ikke i praksis at det er gjennomførbart i stor skala. Jeg er imidlertid helt enig med deg i at vi må se på hvor pengene egentlig blir av i norsk landbruk, og hvordan mer av det som kommer inn kan komme bøndene til gode.