De som faktisk selger barna sine for klikk
Aftenposten følger opp problematikken rundt barns rett til privatliv i sosiale medier, nå sist med denne artikkelen, og denne. Det er flott at store medier følger opp dette, det er fremdeles altfor mye informasjon tilgjengelig om navngitte barn på nettet. Det er en ting om man som privatperson deler for mye. Hva om man eier en bedrift, som baserer inntekten sin på å skape et publikum til familielivet sitt?
En person med mange følgere på sosiale medier, kan ta betalt for omtale av et produkt eller en tjeneste. Det trenger ikke være en blogg, SnapChat og Instagram er høyst aktuelle kanaler for annonsører. Mange, også her i Norge, har så mange følgere at de kan leve utelukkende av annonseinntektene fra sine sosiale mediekanaler. De er ikke bare privatpersoner og foreldre, de er bedrifter, med organisasjonsnumre og skatteplikt. Jo flere klikk, jo bedre muligheter til å tjene penger på reklame.
Jeg mener at også annonsørene må stå til ansvar for hva slags blogger de samarbeider med. I fjor promoterte f.eks Lindex sin nyfødtkolleksjon via en rekke profilerte foreldrebloggere. Stabburet har gjort det samme med Leverpostei, og nylig hadde Forskerfabrikken en tilsvarende kampanje for sin sommerskole for barn. Bloggforeldrene får penger for å omtale produktet i et betalt innlegg, eller “reklame” som det ville blitt kalt i en avis. Siden reklame har en litt negativ klang, er det om å gjøre å utforme annonsen slik at det ligner mest mulig på et ordinært innlegg. På den måten slipper bloggeren å kjede leserne sine, og annonsøren får mest mulig valuta for pengene. I praksis betyr dette at Leverposteien blir plassert i et innlegg om bloggbarnas matvaner, bloggerens nyfødte blir modell for Lindex sine freshe bodyeri str. 50, og skolebarna i blogglandskapet blir kledd opp i forskeroutfit og poserer for foreldrenes titusentalls daglige følgere.
Mange barn jobber som modeller, og blir eksponert bredt i massemedia. Men barn i tradisjonell reklame er kontekstløse. Vi vet ikke hva de heter, hvor de går på skole, eller hva de liker på brødskiva. Dessuten er de beskyttet av arbeidsmiljøloven. Jeg spurte Arbeidstilsynet hva slags rettigheter barn har når de brukes i annonsesammenheng på foreldrenes blogg. Svaret var som følger:
“Hva foreldre vil publisere på nettet av familiemedlemmer vil ikke komme inn under Arbeidstilsynets myndighet så fremt barnet ikke er ansatt som arbeidstaker i foreldrenes næringsvirksomhet.”
Bloggbarna er ikke ansatt i Bloggfamilien AS, men de benyttes likevel til samme type markedsføring som mor eller far tar betalt for – uten lønn i tradisjonell forstand, og uten juridiske rettigheter.
Arbeidstilsynet skriver også: “Arbeidstilsynets regelverk omtaler ikke bruk av sosiale medier, men ved bruk bør det tas hensyn til barns rettigheter i risikovurderingen samt hvilke tiltak som må iverksettes for å unngå at arbeidet kan medføre uheldige følger barnet for i fremtiden.”
Dette bør være et alvorlig tankekors, ikke bare for foreldrene, men for de annonsørene som er med på å gjøre eksponering av barn i sosiale media til en lønnsom markedsstrategi. Flere av disse barna har store deler av sin barndom eksponert for tusenvis av fremmede, også utenom de sponsede innleggene. Tusenvis av fremmede vet mer om dem, enn de vet om egne barns venner. Er det rett av foreldrene å ofre barnas privatliv for penger? Og er det rett av annonsørene å opprettholde livsgrunnlaget til slike blogger, ved å fortsette å kjøpe reklame av dem?
Barns privatliv har en egenverdi. Om du ikke ville publisert et tilsvarende bilde av deg selv, eller annen voksen, så ikke publiser det av barn heller. Ikke for likes, og spesielt ikke for penger.
