Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag.