Empirier fra Junaiten

Først og fremst, takk for så mye respons og “liker” på innlegget jeg skrev før jeg reiste! Mange som leser her inne er tydeligvis opptatt av å leve mens man kan! 🙂

Jeg kom hjem fredag ettermiddag, og det har ikke vært tid til noe jetlag. Det vanlige livet går i sitt sedvanlige tempo, det er bare å falle inn i rytmen igjen først som sist. Men før jeg gir slipp på denne roadtripen gjennom to stater, tenkte jeg å dele noen erfaringer fra min transatlantiske opplevelse.

– Aldri skryt av norsk natur til noen fra Colorado. De har alt vi har, fire ganger større. Utenom fjorder, da.

– USA har en av verdens mest paranoide immigrasjonsmyndigheter. Det er det eneste stedet de vil forvente et utfyllende svar på spørsmålet “and what kind of friends are they” når du oppgir “besøke venner” som “purpose of visit” i passkontrollen. Veldig fristende å svare “oh, you know, just the regular, drugdealing, delinquent kinda friends”, men det ville antagelig blitt tatt i mot med like stor begeistring som å svare “ja” på om du har deltatt i terror eller terrorlignende handlinger. (Du blir spurt om det også. Ikke svar ja.)

– Alle stereotyper du noensinne har sett på film, finnes i virkeligheten. Den overvektige indianeren med den lange sølvfletten, den fulle meksikaneren med uflidd skjegg og rutete skjorte, den stutte, middelaldrende damen fra midtvesten med bred dialekt, hjelbleket hår og to cm tykk kajalstrek rundt hele øyet, den kjekke sølvreven med slimfit jeans og cowboyboots, den modne hippiedamen med flagrende gevanter og øredobber av turqoise… i løpet av ti dager har jeg sett dem alle, og enda fler. For en traust nordmann framstår mange nærmest som komiske parodier. Jeg har vært i California for noen år tilbake, og fikk bekreftet det samme der – bare andre stereotyper; det blonde bombenedslaget, den Barbie – Ken aktige mannen. Alle genuint hyggelige mennesker når du snakker med dem, for øvrig.

Den amerikanske landeveien er akkurat så lang og rett som man ser på film. Det er antagelig derfor de kan ha langvarig øyekontakt med passasjerene, lete etter noe i hanskerommet eller føre en intens krangel, samtidig som de kjører. På film. 

– De fleste amerikanere du møter, er til enhver tid klar til å dele sin livshistorie med deg, til tross for at deres bekjentskap begrenser seg til tre og et halv minutt, og du aldri vil se dem igjen. Om du føler behov for å bli kjent med nye mennesker, anbefaler jeg en vanlig rutebuss etter klokken 19 i en hvilken som helst middels by i det sørlige midtvesten.

– Alle er innenfor en fem sekunders tidsramme, helt komfortabel med å kalle deg “honey” eller “sweetie”. Jeg foretrakk begge de førstnevnte framfor den brede varianten av “ma’am”, som mest av alt fikk meg til å føle meg som en aldrende lærerinne.

De spiser faktisk helt sinnsvake mengder chili i New Mexico….! 

– Når du sier at Norge er hovedstaden i Sverige, vil i alle fall én amerikaner (tidlig i femtiårene, fra Florida) nikke iherdig og svare “oh, riiiight”, som om han bare hadde glemt at det var sånn det hang sammen. Minst fem amerikanere, inkl. en bensinstasjonansatt, har aldri i sitt liv sett en euro, eller hørt om EU. Jeg kom ved et uhell til å gi fra meg en 10 – euro seddel som betaling for to cola på en bensinstasjon, langt ute i den nymeksikanske ødemarka. Jenta bak disken rakk å se ut som jeg hadde gitt henne monopolpenger før jeg oppdaget feilen. Mens jeg løp ut igjen i bilen for å hente rett valuta, stimlet de mannlige kundene seg om seddelen som om den skulle vært laget av uran. Da jeg kom tilbake var de overmåtelig nysgjerrige, jeg måtte forklare hva en euro var, og hvordan den kunne være gyldig i flere land. Den ene karen spurte med glødende øyne; and how much is it worth?! Føkk, som jeg angrer på at jeg ikke svarte 10 millioner dollar.

– Man adopterer ordet “fuck” mye fortere enn man tror.

Disse husene ser mer ut som kulisser jeg så på Universal Studios for noen år siden, men mange av småbyene som fortsatt er bebodd, har denne byggestilen.

Det er fint å være på reise, og denne turen sorterer under “fantastisk” – men det er godt å komme hjem også, og det er om mulig enda mer fantastisk! 🙂

Takk for at du leste – del gjerne innlegget på Facebook under: