Husk at du skal dø

Når folk som skal dø snakker, lytter vi. Vi lyttet til Per Fugelli, ikke bare fordi han var en klok mann, men fordi i ordene hans kjente vi tyngden av vår egen skjebne, formidlet av en mann som sto på terskelen til sin. Alle skal dø, og alle vet det – men de fleste av oss lever som om vi hadde all verdens tid. Alt kan vente, for vi har det så travelt. Eller verre, vi venter ikke på muligheten til å gjennomføre noen drøm, for vi har ingen – vi lar dager og år bare gli umerkelig forbi, som sand i et timeglass.

En eldre dame betrodde meg for en tid tilbake; jeg angrer sånn på at jeg aldri dro til Tromsø. Jeg hadde så mange sjanser, men jeg turte aldri. Nå er det for sent.

Jeg tenkte; det der skal aldri bli meg. Aldri om jeg skal sitte på tampen av livet og angre på alt jeg ikke gjorde. Derfor dro jeg til Tanzania tidligere i år, med innsamlede penger til barneskolen og utstyr til sykehuset. Det tok meg sju år å gjennomføre den tanken, selv om det eneste jeg trengte å gjøre var å bestemme meg. Jeg sier ja til alt jeg har lyst til, selv om jeg egentlig ikke tør – som å holde foredrag foran mange mennesker. Det strider enormt mot min introverte natur å stå alene på en scene, men jeg tør, når jeg har lyst.

Derimot har jeg ikke lyst til å kjøre karuseller på tivoli, eller hoppe fallskjerm, så det sier jeg nei til. Jeg sier også nei til å henge med mennesker som tapper meg for energi, og til hvem som helst så lenge jeg føler mest behov for å være alene. Et godt liv handler om å si ja og nei til de rette tingene. Man må selv finne ut hva de er. 

I morgen tidlig sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Jeg lander i Denver, Colorado, og skal videre til et bittelite sted under Rocky Mountains som heter Nederland. Der skal jeg treffe noen jeg møtte på Kilimanjaro for fire år siden, og sammen med henne skal jeg gå i fjellet, vi skal bade i varme kilder, besøke indianderlandsbyer og vi skal rafte i elv. Jeg er skrekkslagen for elveraftingen, men jeg vil, så jeg sa ja. Neste tirsdag skal vi gå det høyeste fjellet i staten New Mexico, Wheeler Peak. Jeg er i mitt livs dårligste form, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp, men jeg vil, så jeg skal. Jeg må kjøre bil i USA, og alle som vet litt om meg, kan tenke seg hva jeg føler om det – men jeg må, så jeg skal.

Jeg vil ikke vente på at livet skal komme i gang. At jeg skal få tid til det jeg har lyst til, eller at tilværelsen skal legge seg til rette for at ting jeg drømmer om skal skje. Det er få ting som ramler ned i fanget på en, man må iverksette selv. Og husk at du skal dø. Kanskje blir livet ditt kortere enn du tror. Kanskje har du ikke helse så lenge som du innbiller deg. Ikke vent. Lev nå.

Dette bildet har jeg vist flere ganger, men for meg sier det mye om motivasjon. Det er tatt i fjor, 2016, min tredje tur på Kilimanjaro, den tyngste turen. Jeg ble syk siste natten mens vi gikk opp, jeg klarte ikke spise, jeg kastet opp, alt vannet mitt frøs, det var iskald vind, og jeg var dødssliten. Tankene om å snu kom stadig oftere, jeg har stått på toppen før, jeg trenger ikke bevise noe, bare gå ned, jeg orker ikke. Det som fikk meg til å fortsette, var bursdagskortet til pappa, som jeg hadde laget hjemme i Norge før jeg dro. Jeg visste at vi ville stå på toppen den dagen han fylte 65. Dette bildet skulle jeg sende ham når vi kom i dekning igjen, og jeg skulle få det til. Så jeg satte en fot foran den andre, inntil jeg endelig var der. Man klarer alt, men man må ville det, og man må bestemme seg for det.  

 

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>