No pain, no gain

I det siste har ryggen min kranglet, så jeg tenkte en thaimassasje ville hjelpe. Det er tidvis nokså smertefullt, og litt pinlig ettersom det knapt finnes noe som heter intimsfære i en slik seanse – men det er rimelig og effektiv behandling av stive muskler og knirkete beingrind. Jeg googlet meg fram til et sted som så ut til å ha minimal happy – ending faktor og gode anmeldelser fra voksne damer, samt kunne ta i mot meg på kort varsel.

Jeg ble møtt av en ung dame med strålende smil og stødig kroppsbygning. Hun geleidet meg inn på behandlingsrommet, som så ut som vanlig – en firkantet kasse på størrelse med en dobbeltseng midt i rommet, en tynn madrass og noen pledd og håndklær oppå. Jeg kledde av meg alt utenom trusa, la meg på magen og lot terapeuten dandere en pute slik at jeg ble liggende med krum nakke og ansiktet ned. “Vill du ha hår massasj”, spurte hun vennlig. Jeg skjønte ikke spørsmålet, jeg trodde oppriktig hun mente “hår” som i hår på hodet, og tenkte hodebunnsmassasje. Jeg nikket litt usikkert, noe hun åpenbart tolket bekreftende. Så satte hun seg på baksiden av lårene mine og begynte å trykke oppover ryggraden. Jeg kjente med det samme at dette slett ikke blir en behagelig time. Kanskje jeg burde sagt 30 minutter i stedet for 60, tenkte jeg i det terapeuten presset all luften ut av lungene mine med noe som føltes som et brassespark i ryggraden. Jesus. Dette blir vondt.

Den som sa at vondt skal vondt fordrive, var inne på noe vesentlig innen smerteforståelse. Aldri har jeg opplevd noe som lignet mer på ondsinnet tortur – og betalt for det. Terapeuten rev og slet i musklene mine, og jeg tenkte at om slaktekjøtt kunne føle noe ville det hatt det akkurat sånn mens det ble partert. Jeg sa at jeg syns det er fryktelig vondt å bli massert nedover armene, men hun mente at all smerten jeg opplevde kom derfra, og tok ingen smålige hensyn. Når jeg ynket meg sa hun medfølende, “åååå, I know, I know”, mens hun klemte til litt ekstra. Jeg var allerede svimmel av smerte og fant meg i alt.
Hun fant ganske raskt ut at jeg hadde en låsing omtrent midt på ryggen, den samme som jeg selv opplevde som årsaken til at jeg måtte oppsøke henne. Det virket som hun satte all sin profesjonelle ære i å få løst den opp, men etter 30 minutter hadde den fortsatt ikke rikket seg. Så la hun inn femtegiret. 

Jeg hadde ikke lagt merke til det da jeg kom inn, men i taket var det montert noen bøyler som hun akkurat nådde opp til… hvis hun sto på meg. Hun heiste seg opp i bøylen og begynte å gå oppover ryggen min. Hun presset hele kroppsvekten sin på låsingen, først langsomt, så i harde støt. På dette punktet var jeg omtrent ikke ved bevissthet og jeg hadde mistet all opplevelse av tid. Hun plasserte beina øverst på baksiden av lårene mine og presset flesk, muskler og vev flatt mot benken. Senefestene strakk seg det de maktet, og mens hun “gikk” nedover mot leggene ba jeg en stille bønn om at de slarkete knærne mine ikke ville poppes ut av stilling når hun kom så langt.

“Sjur ju don wan to auers” spurte hun, ettersom hun mente jeg hadde “masse probrem” med mesteparten av min nå mørbankede legeme. Jeg svarte at hvis jeg overlevde denne timen, skulle jeg si meg mer enn fornøyd. Hun lo, og begynte å dandere meg i andre stillinger for å gjøre det beste ut av tiden hun hadde igjen. Jeg ble instruert om å ligge på venstre side, med den underste foten strak, og den øverste bøyd 90 grader. Så satte hun seg bak meg, mens hun plantet en albue i skulderen min og den andre på siden av setemuskelen. Så lente hun seg fram og sa medfølende “dis gonna hørt little bit, huske puste”. Jeg stålsatte meg, og hun fikk rett – det gjorde helt sykt vondt, og jeg håper virkelig vi var alene i lokalet, hvis ikke ville lydene som lekket forbi gardinen skremt bort resten av kundene hennes den kvelden (eller kanskje ikke, hvem vet)

De siste minuttene ble et maratonlignende opplegg i ulike stillinger der hun vekselvis tråkket rundt på lår og legger, rumpe og rygg, trakk i armer og bein, eller flettet seg selv inn i armene mine så hun kunne slenge meg rundt og forsøke å få has på låsingen. Den nektet å slippe taket, men resten av kroppen min måtte nå nærmest være en flytende masse av indre blødninger, kun holdt på plass av hudens stahet. Etter 75 minutter måtte hun svettende gi seg på det, da hun antagelig innså at den hvite damen som lå under henne nå hadde nådd sin ytterste smertegrense.

Det høres kanskje ikke slik ut, men jeg var faktisk veldig fornøyd – etterpå. Det tar en dag eller to før man kjenner at det har hjulpet, dagen etter føles det som om jeg har blitt overkjørt av en lastebil – men det er helt umulig at de verste muskelknutene har overlevd. En behandling eller to til, så tenker jeg vi er i mål. Jeg må bare opparbeide meg litt mot først.

Share on Facebook

Yoga for begrensede

Jeg har vurdert å skrive bok om all livsvisdommen jeg har ervervet meg fra Youtube. Det er faktisk ingenting du IKKE finner instruksjonsvideoer om, kanskje med unntak av hvordan man slipper unna med mord og slikt – eller kanskje, jeg har ikke hatt behov for å søke på akkurat det. Tilværelsen min høres kanskje litt trist ut når jeg sier det, men Youtube har tilført livet mitt mye positivt!

Min visjon for meg selv, mens jeg lærer yoga fra Youtube

Som de fleste i dette millenniet, har jeg ofte stiv nakke, anspente skuldre og muskelknuter i ryggen. Derfor tenkte jeg yoga kunne være en god ide. Hvis du søker på “yoga” på Youtube får du 18.000.000 treff. 18 millioner faktisk. Man skulle tro at 18 millioner treff burde være et godt grunnlag for hvem som helst å lære seg hva som helst. Men det er det ikke.

Kroppsbeherskelse har aldri vært min sterke side. Jeg er omtrent like grasiøs som en sel på land, koordinasjon min er lik en full sjømann og jeg har muskelkraft fullt på høyde med kokt spaghetti. 18 millioner relevante treff på Youtube kan ikke berge min yogakarriere.

Ved å søke på “Yoga for absolute beginners” fant jeg kontoen til Adriene. Hun har et behagelig vesen, og en avslappet tilnærming til prestasjon. Og selv om man tidvis føler seg som en tørket bjørkekvist idet man prøver å knørve seg inn i noen av posisjonene, så merker man veldig raskt bedring i stiv muskulatur.

Nå har jeg hatt en la(aa)ng pause fra alt som ligner på trening, og det er på høy tid å komme i gang igjen. Jeg var egentlig ikke så veldig motivert da jeg rullet ut matta og søkte meg fram til et lett program på 17 minutter, men jeg kjente i hele ryggen at jeg rett og slett var nødt.

Så skjer det som veldig ofte skjer når man sitter foran mobilskjermen. Plutselig er det noe som fanger oppmerksomheten, nå husker jeg ikke engang hva det var – men en god stund senere finner jeg meg selv, fremdeles på treningsmatta, på knærne med ræva høyest, mobilen i hendene og ansiktet opplyst av video nr. 75.000 i sjangeren morsomme katter som ikke vil bade.

Man skulle filmet seg selv noen ganger, så man fikk sett sin egen patetiskhet utenfra.

Realiteten om meg selv, mens jeg lærer yoga fra Youtube

Share on Facebook

Endelig ute av flaggermushulen

I år er det 10 år siden vi flyttet inn i dette huset. I like mange år har belysningen vært av typen “midlertidig”. Vi har åpen løsning mellom kjøkken og stue, og rommet i seg selv er luftig og med mye naturlig lys. Nå bor vi jo på en breddegrad der naturlig lys er begrenset, for ikke å si ikke – eksisterende halvparten av året. Hver eneste sensommer har vi tenkt at I ÅR må vi få ordnet ordentlig lys før mørketiden! De siste fire årene har vi lett aktivt etter en taklampe, men vi finner aldri noe vi liker, eller som kan fungere i et rom som er både stue og kjøkken. Jeg har kjøpt flere smålamper, til vinduene, en lampett til veggen, en bordlampe og en stående leselampe, men ingen av dem har hatt den ønskede effekten, å lyse opp stua generelt og spisebordet spesielt, uten at man blir blendet av den når man sitter i sofaen. Til slutt begynte vi å snakke om å lage en lampe selv, for det var tydeligvis helt umulig å finne det vi var ute etter i butikk.

I hagen vår har vi hatt en stor bjørk, som av en eller annen grunn avgikk ved døden i forfjor. Mannen min hugget den opp til ved nå i høst, og i den prosessen kom han inn med et stort emne som har foreslo å lage en lampe av. Han tilbragte noen kvelder nede i kjelleren, og på bursdagen min i desember kom han opp med resultatet:
Det ble så fint! Det er akkurat en sånn type lampe jeg har sett mest på på Pinterest, den passer i interiøret vårt (som ikke har noen utpreget stil…), det finnes ingen som har helt likedan, og ikke minst – den funker! Den har led – lysskinner nedfelt som lyser opp taket og rommet, uten at det skjærer i øynene når man sitter i sofaen. Kulene med “glødepærer” lyser opp spisebordet, og kan dimmes.

Å få ordentlig lys i rommene vi oppholder oss mest i er befriende, først nå ser vi hvor anstrengende den dunkle tilværelsen har vært. Det føles som om vi har bodd i en flaggermushule i flere år, og endelig kommet ut i dagslys!

Share on Facebook

Alt vi ikke trenger i 2018

Godt nytt år! Det er tiden for blanke ark, nye begynnelser, og friskt pågangsmot. Mitt pågangsmot fikk en alvorlig knekk allerede i morges, det har blitt mildvær og bakken ned til busstoppet var en dødsløype av friksjonsløs klinkis. Heldigvis overlevde både jeg og lårhalsen min, og jeg rakk til og med bussen.

Jeg har, som alltid på denne tiden, tenkt mye på hva det nye året vil bringe. 2017 har vist at man må virvle opp mye grums for å kunne bevege seg framover, så her lister jeg opp alt grumset vi ikke trenger å ta med oss inn i det blanke, nye året.

1. #metoo
En viktig kampanje som har gitt en mengde ofre for seksuell trakassering en stemme. Forhåpentligvis vil den føre til at færre opplever denne typen maktmisbruk det kommende året!

2. Plast
I løpet av 2017 har det blitt ordentlig fokus på de fatale konsekvensene plastforbruket vårt har. Utallige videoer og nyhetsoppslag om dette de siste månedene ser endelig ut til å ha den ønskede effekten. Forbrukerne har begynt å tenke, politikerne har tatt grep (flere land har bla. forbudt plastposer i butikken), og forskere har funnet fram til gode, nedbrytbare erstatninger som ikke kveler planeten vår.

3. Kommentarfelthat
Jeg vet ikke om noe mer blodtrykksforhøyende enn å lese kommentarfelt, derfor gjør jeg det ikke så ofte. I fjor sto flere profilerte personer fram og snakket om hetsen de opplever, og hva det gjør med lysten til å uttale seg. Vi misbruker ytringsfriheten når vi sprer ondsinnet oppgulp på nettet, og i ytterste konsekvens vil den viktige offentlige debatten forstumme.

4. Mobbing
Det går litt på det samme som forrige punkt, men likevel ikke. Mobbing rammer fremdeles altfor mange, og det forebyggende arbeidet må absolutt ikke stoppe opp. Jeg håper langt færre, helst ingen, opplever å bli mobbet eller utestengt i det kommende året.

5. Skjønnhetstyranni
Jeg håper dette blir året da skjønnhetsfilter og bilderedigering blir komisk avleggs. Jeg blir mørkeredd av å se bilder på enkelte sosiale mediekanaler, noen ser ikke menneskelige ut lenger!  Døde øyne fulle av kunstig påført glimt, og huden er poreløs og glatt som porselen! Slå et slag for rynker og kviser i 2018, og skru av filteret på portrettfunksjonen! :)

6. Kommersiell eksponering av barn
Jeg er heldig som har fått tatt aktivt del i debatten om barns rett til privatliv på nettet. Stadig flere har tatt til orde for hvorfor barn må få lov til å skape sin egen digitale identiet. Det er fortsatt noen som insisterer på å bruke egne barn i sin kommersielle bloggvirksomhet. Jeg håper 2018 kommer med klarere sanksjonsmuligheter her. Hvorfor skal de skyve barna foran seg inn i offentlighetens lys, når de vet hvor tøft det kan være å oppholde seg der?

7. Donald Trump
Trenger vel ikke si noe mer om det…!

8. Lettkrenkelighet
Enhver negativ følelse var tydeligvis en krenkelse i 2017. Vi tok krenkehysteriet så langt at vi gjerne ble krenket på andres vegne. Særlig i desember blir en mengde mennesker sekundærkrenket på vegne av dem som ikke feirer jul slik som oss, og går til angrep på alt som potensielt kan være krenkende for andre, med det resultat at de som VIL feire tradisjonell jul, føler seg dypt krenket! Selvfølgelig kan man bli sint, provosert, fornærmet, forurettet, indignert, eller bare rett og slett sur når vi er uenige med noen – men la oss i det aller minste nyansere språket litt, og ikke kalle det en krenkelse når vi egentlig bare er litt irritert.

9. Mannen
Etter å ha terrorisert en bygd og alle nyhetskanaler også i 2017, må han rett og slett bare pelle seg ned i løpet av den kommende snøsmeltingen. Nå har geologene trodd så mye og så lenge, at det i det minste er hevet over enhver tvil at tro kan flytte fjell.

10. Paradise Hotel
1017 sesonger må rett og slett være nok.

Alle gode ønsker for det nye året!

Share on Facebook

Alle fortjener mer høne!

Bare ordet høne avstedkommer en pinlig mengde flau humor fra husstandens voksne mann. Høne til middag er mat nok for ham i dagevis, på flere måter enn en. Når Prior velger å kalle slaktehøns for “Gullhøne”, blir det liksom…enda verre. Så la oss hoppe over metaforer og allegorier forbundet med ordet “høne” (tro meg – jeg har hørt alle!) og komme til poenget, som er dette: alle burde kjøpe mer høne!

Hvert år gasses 3 MILLIONER norske verpehøns ihjel, og ender som fyringsolje eller i sementproduksjon. Høns som ikke lenger legger egg, er et avfallsprodukt i fjørfeindustrien. Tusenvis av kilo med spiselig MAT går rett i kverna. Dette skammelige faktum vil kun endre seg, dersom norske forbrukere signaliserer at de ønsker den ressursen hønsekjøtt er, tilbake i butikken. 

For et par uker siden kjøpte jeg to Gullhøns på Kiwi, til den nette totalsum av 72 kroner. Kjøttet er basis for minst fem middager og et par, tre lunsjpakker i vår familie på fire. Stort billigere mat finner du faktisk ikke, det er godt, næringsrikt og det er sunt. Dessuten, når du først har tatt deg tid til å koke og rense skroget, så er en ferdig middag bare minutter unna! DET er gullhøna si, det!

Jeg har pleid å partere hønsene før koking, men strengt tatt trenger du ikke det så lenge du har ei stor nok gryte. Kok hønsene etter anvisning på emballasjen, 1,5 – 2 timer. Når de er ferdig, renser du kjøttet fra skroget. Dette er det mest tidkrevende, men når du først har gjort det vil du spare masse tid senere. Jeg bruker både det mørke og lyse kjøttet, og det ble to store bokser til frysing. I tillegg laget jeg en stor porsjon hønsefrikase, nok til middag i to dager. Du kan f.eks bruke denne oppskriften, fra MatPrat.

I Ingrid Espelid sin blårutede kokebok finnes en oppskrift som heter “Kyllingstrimler i krydret saus” – et litt traurig navn som ikke yter en nydelig middag noen rettferdighet. Jeg byttet ut kyllingen med det ferdige hønsekjøttet fra fryseren, la til noen få ingredienser og brukte hønsekraft som jeg også hadde fryst ned i isbitformer, i stedet for buljongterning. Superenkel, rask og kjempebillig middag for en hel familie!

Server f.eks med ris, grove pitabrød, mango chutney, og litt grønt til.

God middag! :)  

Share on Facebook

Rosabloggerpoesi

Hva sa du, lille venn?
Vent litt, mamma skal bare sjekke Facebook igjen.
Jeg la ut et bilde som ingen har likt,
og det har gått fem minutter, kan det være en nettverksvikt?

Hold rundt meg kjære, lat som du vil.
La det se litt spontant ut, det får du vel til?
Hold mobilen litt høyt, da ser jeg tynnere ut
ta et til, det der ble ikke nok sussetrut.

Ta bilde fra hjørnet, der det ikke er rot.
Ingen kan se det vi utelot
Det er ikke så nøye om alt er sant
litt filter på virkeligheten trenger alle iblant

Det er ikke vanskelig å bli populær
det er faktisk nok å ta av litt klær
Legg ut et bilde der du viser litt lår
så skal du se hvor mange “liker” du får

Ingen vil se ditt sanne jeg
ikke engang du selv, så bare fake ivei.
Til slutt vil du faktisk tro på det selv,
pass bare på at du ikke går på en smell.

For skal du skape en parallell virkelighet,
hvor du lever i perfeksjon og lykksalighet,
må du vokte deg vel; både dag og natt -
det må ALDRI publiseres bilder noen andre har tatt!

Share on Facebook

Kakeplaner

Nå er det en stund siden jeg har bakt noe, men framover blir det en del anledninger for morsomme kaker! Jeg håper å få tid å lage en Halloween – kake som jeg fant på Pinterest her om dagen. En gresskar – pai blir det nok i år også, men jeg må prøve å finne en annen oppskrift – alternativt noe annet å bruke gresskarinnmaten til. Vi lager alltid gresskarlykt til Halloween, og vil helst slippe å kaste det som kan spises, men har ikke funnet noe alle syns er ordentlig godt enda. Kanskje en suppe?

Om to uker skal vi i bursdag, og da tenkte jeg å lage en type kake jeg aldri har prøvd meg på før, håper jeg får det til, det er noe jeg har hatt lyst til å prøve en god stund!

I mellomtiden tenkte jeg å vise en annen kake jeg laget tidligere i sommer. Det var en annen variant av “fiskekaken” som jeg bakte til Matfestivalens kakekonkurranse i fjor, men denne gangen med en mer realistisk look:

Realistisk og realistisk, fru Blom, artsbestemmelsen er vel noe midt mellom en steinbit og en pukkellaks, men den er i alle fall ikke irrgrønn! :D  

Jeg skrev et innlegg tidligere i år med tips om hvordan du kan lage kule kaker selv, les det her. Eller ta en titt i kategorien Kaker, kort og kreative krumspring i sidemenyen til høyre.

God søndag! :)

 

Share on Facebook

Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag. 

Share on Facebook

Alt går litt langsommere

En dag forsinket, kom jeg meg til Tromsø på mandag, tilbake til de 200 år gamle veggene i huset vi bor i her, den storslagne utsikten, den friske luften og nærheten til fjellene, skogen og havet. Mye av dette har vi hjemme på Sunnmøre også. Likevel er det en annen puls her oppe, alt går liksom litt langsommere. Luksusen vi finner her, er tid. Tid og hvilepuls.

Når morgenens største utfordring består i om du skal lage pulvercappuciono eller presskannekaffe.
Hver gang jeg er på reise, tenker jeg at jeg vil ta med meg feriefølelsen hjem – jeg skrev om det her. Jeg vil ha stressfrie hverdager, tid til å klemme på mine nærmeste, overskudd til å spørre hvordan dagen deres har vært, og ikke minst, lytte til hva de svarer. Hverdagen vil alltid stille andre krav enn feriedager, jeg vet det. Men mye handler også om prioriteringer og innstilling. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sove 30 minutter lenger om morgenen, får vi en dårligere start enn om jeg bare konfronterer den lidelsen det er å komme seg ut av senga. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sitte på mobilen – som jeg gjør altfor ofte – går det på bekostning av noe annet; en samtale, en stemning jeg går glipp av, en oppgave jeg burde fått unna.

Jeg hørte begrepet “mental clutter” et sted. Nå som “decluttering” i hjemmet har blitt en trend, burde vi kanskje gjøre det samme i hodet vårt. Alt “mental clutter”, all støyen og rotet i hjernen som forårsaker stress, er i realiteten utsatte avgjørelser. Det gav veldig mening for meg. Når jeg blir stressa av at klesskapene er tomme for rene klær, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å sette på en maskin (eller tre). Når jeg blir stressa av en telefon fra regnskapsføreren min, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å levere bilagene mine i rimelig tid. Stressmomentene i livet mitt skyldes sjelden mangel på tid. Det skyldes i all hovedsak at jeg prioriterer den tiden jeg har, på andre ting – og ikke alltid de riktige tingene. Når det blir nok slike stressmomenter, er det vanskelig å hode på noe som ligner feriefølelse.

Jeg leste en bok for en tid tilbake, en selvhjelpsbok fra midt på 90 – tallet. Det er godt over 20 år siden, men folk var visst stressa den gangen også. Selv om forfatteren brukte eksempler som ble komisk utdaterte, var det merkelig å se hvor overførbare de mentale mekanismene er til dagens samfunn. Prinsippet i boken var “gjør det nå”. Når du registrerer en oppgave som må gjøres, så gjør det – ikke tenk at du skal gjøre det senere, når du får tid, lyst eller overskudd. Gjør det nå. 

Så kanskje du kan beholde feriefølelsen litt lenger.

Share on Facebook

Reisefeber

Jeg flyr til Tromsø i morgen, og er overhodet ikke klar.

Før jeg reiser noe sted, får jeg alltid en sånn rar, veldig hektisk energi. Jeg vet ikke hva det skyldes, kanskje er det skippertak – genet som våkner så fort jeg begynner å få liten tid. Plutselig skal jeg liksom avslutte alt mulig, sånn at jeg ikke har noe halvferdig hengende over meg mens jeg er borte. Denne dyptliggende angsten er noe jeg strengt tatt burde kjenne på til daglig, siden jeg alltid har minst 10 påbegynte og/eller halvferdige ideer og prosjekter gående. Men så lenge tidsperspektivet er uendelig, føler jeg bare unntaksvis behov for å gjøre noen av dem ferdig. Så kommer en reisedag, og da skal alt skje – helst på bekostning av de tingene jeg burde gjort først, som å pakke kofferten.

Har levd helt greit med en gørrskitten mikrobølgeovn i tre uker  over en måned sikkert et halvt år, men 22 timer før jeg skal rekke et fly, får jeg ikke ro i sjelen før den er vasket. Selv om jeg ikke har pakket kofferten enda. 

Nå som jeg prøver å være litt mer organisert, er det en del stressfaktorer jeg har lært meg å kjenne igjen. F.eks klær. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har skullet pakke, bare for å finne ut at 78% av klærne mine befinner seg i skittentøyet. Jeg har kjøpt mange strømpepakker andre steder enn hjemme, for å si det sånn!  Nå går jeg vanligvis inn for å tømme skittentøykurven i god tid, så jeg vet at jeg har noe å legge i kofferten – men denne gangen har det sviktet litt, altså. Jeg vet ikke om jeg bare prøver å utsette pakkingen, eller om den manglende planleggingen skyldes at jeg nettopp har kommet hjem fra en lang reise og ikke helt har klart å omstille meg mentalt til en ny tur allerede.

Jeg liker også å rydde før vi reiser. For det første er det fint å slippe å komme hjem til et bombenedslag, men det viktigste er at jeg TENKER mye bedre når jeg rydder, og det er lettere å huske det som må huskes mens man er i sorteringsmodus. Jeg rydder for øvrig også når jeg er rasende for noe, det hjelper da også! (Innsidetips for framtiden, til min mann…!) Nå som det omsider begynner å gå opp for meg at det er i morgen jeg skal dra, gikk jeg løs på kjøkkenet med dødsforakt. I stedet for å vaske de klærne jeg skal ha med meg..

Skal vi være borte noen dager, prøver jeg å tømme kjøleskapet for mat som blir dårlig mens vi ikke er hjemme. Frukt skjærer jeg opp i terninger og fryser ned, og bruker dem i smoothier senere. Mogway syns det er en grei deal. Men jeg har altså enda ikke pakket kofferten. 
Vi hadde nokså mye ost i kjøleskapet, og også endel rester av kjøttpålegg. Det får rett og slett bli med til Tromsø, selv om det nok hadde holdt seg fint. Akkurat denne kjenner jeg er litt sånn tvangstanke – aktig, men jeg hater virkelig å kaste mat og jeg vet det blir sikkert en ost og vin – kveld i Tromsø før det skjer her, så…. da får det bare være litt OCD. Jeg har for øvrig fortsatt ikke pakket kofferten. 

Veldig mye viktigere enn å pakke kofferten, 20 timer før avreise: sortere det gjenværende kjøttpålegget i annen, egnet emballasje og sette pent stablet i kjøleskapet, slik at jeg kan vaske og tørke plasten og legge det i plastavfallet – samt  naturligvis rulle sammen majonesen til en mindre plasskrevende tube. (Det ser ut som vi spiser enorme mengder salami her i familien, men det skyldes nok aller mest at mannen min har vært alene hjemme i 10 dager og stått for all handlingen selv)

Så i øyeblikket sitter jeg her og skriver, mens jeg drikker et glass vin. Kjøkkenet er ferdig ryddet, men jeg har enda ikke vasket alle klærne jeg skal ha med, og stua er ikke særlig hjertelig velkommen hjem – aktig. Men ok. Et glass vin til, så har jeg hvilepuls uansett.

God helg, alle! 


Share on Facebook