Dårlig kommunikasjon

Jeg syns det er godt å slippe å kjøre bil til og fra jobb – av selvforklarende årsaker for de som har lest bloggen min lenge! Jeg sparer masse penger på å ta bussen, og det er behagelig å slippe å bale med parkering og… egentlig kjøring generelt, det var alltid mye styr med meg og den bilen…!

Nå er det ikke alltid en dans på roser å kjøre kollektivt heller. Jeg bor på et lite sted med sparsom bussforbindelse, så det er litt kritisk at man faktisk rekker den planlagte avgangen. Hvis ikke er det fort en time eller mer til neste. For en som stort sett er ute i siste minutt til alt mulig, får jeg en utilsiktet spurt etter en og annen buss, f.eks i forgårs etter jobb. Bussen passerte meg i det jeg ventet på grønt lys på vei bort på stoppet, og jeg løp som en gal etter den da jeg endelig fikk krysse gata. Heldigvis så sjåføren at jeg skulle være med og ventet på meg, til tross for at ingen andre passasjerer skulle på. Tilfeldigvis kom ei jeg kjenner kjørende forbi idet jeg nærmet meg bussen, hun så min gaselleaktige galopp, slengte bilen inn i busslomma mens hun la seg på fløyta. Litt mindre gaselleaktig kunne jeg altså kaste meg inn i bilen hennes, nærmest i spranget, og vi passerte bussen som fortsatt sto der og ventet på meg.

Seks minutter senere takket jeg for skyssen på busstoppet nedenfor boligfeltet der jeg bor, en tungt trafikkert 80 – sone. Mens jeg nok en gang ble stående å vente på å krysse veien, kom bussen jeg skulle sittet på kjørende. Den blinker inn til siden, og jeg står så langt ute mot veibanen at jeg faktisk må flytte meg for at han skal komme seg inn på busslomma. Kjære vene, han kunne vel sluppet av folk to meter lenger fram, det er god plass, tenkte jeg. Men det ER ingen som skal av, han venter på at jeg skal gå PÅ! Igjen! Heldigvis ble det en luke i trafikken akkurat da, så jeg kan luske meg beskjemmet over veien så sjåføren forstår at jeg ikke skal sitte på denne gangen heller.


Morgenen etter tok jeg en annen veske enn vanlig, og til tross for at jeg hadde gjort meg ærend å flytte busskortet over i den rette veska, klarte jeg likevel å glemme det igjen på kommoden hjemme. Jeg hadde verken kort eller kontanter med meg heller, så den som måtte tigge seg til en gratis busstur til jobb, var selvfølgelig meg. Og selvfølgelig var det den samme sjåføren som stoppet for meg to ganger dagen før! *rødme*

I det “deilige” sommerværet vi har hatt i det siste, har jeg brukt denne snasne regnjakken hver dag, drivende hvit med røde detaljer, garantert å klistre seg i hukommelsen. Note to self, øve på speilselfier og vaske speilet i kjellergangen. 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook

Når dyrene blir syke

For et par dager siden la jeg merke til at den ene nymfeparakitten vår virket litt pjuskete. Nå som det har vært litt varme, har de fått vært ute i volieren oftere. Det er fortsatt nytt for dem å være ute i frisk luft, så jeg ser de blir ekstra trøtte når de har vært ute noen timer. Da jeg kom ut for å gi frokost her om dagen, fløy han ikke ned i matskålen som han pleier, og han var uvanlig stille. Da jeg kom hjem fra jobb, satt han som en liten fjærball på pinnen sin, helt tydelig ikke i form.

Av instinkt vil en fugl skjule sykdom så lenge den klarer. Når man først ser at de er syke, er det ofte for sent. Vi har hatt nymfer som har dødd under 48 timer etter første synlige sykdomstegn, så jeg ble veldig bekymret for denne, der han satt med puffede fjær og lukkede øyne. Sannsynligvis har han pådratt seg en liten forkjølelse etter å ha stått ute noen timer i helgen. Jeg tenkte jeg skulle skru opp varmen i fuglehuset, bare for å oppdage at Mogway hadde geskjeftiget seg med å gnage opp ledningen til varmeovnen den dagen! Heldigvis har ikke fugler spytt, så de får ikke strøm i seg.

Må nok finne en annen løsning på varmekilde i fuglehuset!! Araen har aldri tygget på ledninger, men nå fikk hun det tydeligvis over seg at hun måtte prøve! 

Jeg tok den syke nymfen inn, så nå står den på badegulvet og får stell og pleie der. Den ser litt kvikkere ut nå, og jeg håper virkelig det går bra. Den spiser frø og virker å ha normal fordøyelse, så det er et godt tegn. Ute i fuglehuset venter kompisen dens, og skjønner nok ikke hvorfor den plutselig ble alene i nymfeavdelingen.

Stakkar liten, håper den føler seg raskt bedre! 

Share on Facebook

Nytt liv til knuste utekrukker

Hvis du er like nøye med å tømme og ta inn utekrukker som meg – altså ikke så veldig nøye i det hele tatt – så har du kanskje noen utekrukker som møtte våren i flere deler etter frostnettene. Du trenger ikke kaste dem!

Du trenger noen mini – planter, eller en stor og noen små, slik som her. Monter potteskåret i jorden litt innenfor ytterkanten, slik at du kan plante både på innsiden og utsiden av den. Sett de små plantene i “skråningen” som oppstår, fyll gjerne ut med litt stein, det gir ekstra støtte til potteskåret.

Fint, og en lur måte å tyne en ekstra sesong ut av ødelagte utekrukker! :)

Share on Facebook

3 ting ingen over 40 skal ta på seg!

Inspirert av dette innlegget.

Det er vanskelig å skjule at årene går. Kroppen endres, rynker dukker opp, og huden siger på steder du aldri hadde forestilt deg. Deprimerende nok i seg selv, men heldigvis kan man unngå mange av feilene man ofte gjør i denne fasen av livet. Det er bare snakk om bevisstgjøring. Kle deg i hva pokker du vil, så lenge det får deg til å føle deg bra – men unngå å ta på deg disse tre tingene.

1. Blytung helgenglorie
Når man blir eldre, ser man livet oftere i evighetsperspektiv, og man titter mer opp fra sin egen navle enn man gjorde i ungdomstiden. Vi blir mer bevisste våre egne behov, og flinkere til å prioritere dem. Kanskje fordi vi nærmer oss punktet der livet bak oss er lenger enn det som ligger foran? Som unge bruker vi masse energi på ting vi ikke kan forandre, og frykt for andres fordømmelse. Steng slike energilekkasjer. Tid og overskudd er kostbare ressurser. Ikke kast dem bort på problemer som ikke angår deg, bare for å framstå bedre i andres øyne. 

2. Briller som man kan titte skrått over kanten på
Med alder kommer visdom. Og når man føler seg klok, er det kort vei til å bli overbærende. Trangen til å dele vår akkumulerte livsvisdom presser seg fram i møte med de unge – men legg bånd på den. Den oppvoksende slekt må gjøre sine egne erfaringer – hvis ikke vil de nå 40 år, uten å bli det minste klokere. Ikke se skrått nedover din egen neserygg, mens du doserer om livets store sammenhenger – sannsynligheten for at publikum vil himle med øynene (og legge til 30 år på alderen din) er større enn at de tar til seg det du sier. Som du vet; 20 – åringer kan alt i verden allerede, du kan ikke lære dem noe. Det er bare tiden som kan vise dem at du likevel hadde rett.

3. For mange hatter
Ikke alle rekker å få voksne barn innen de er 40. Tvert i mot vil mange befinne seg i selve tidsklemme- tiåret, der barnas skolegang og fritidsaktiviteter krever mye engasjement. Kanskje sitter du i FAU eller i styret i idrettslaget, har tatt på deg trenerverv, eller sitter i velforening. Eller alle på en gang, i tillegg til at du prøver å stable på beina ditt eget sosiale liv nå som småbarnsperioden er over. Det er krevende å holde styr på alle hattene man skal bekle i ulike roller, og man kommer raskt i lojalitetskonflikter. Hold styr på hattene dine, bland dem for all del ikke sammen – og ikke minst; kvitt deg med dem som ikke tilfører noe positivt til livet ditt.

Omfavn de gode sidene ved å modnes. Når man har levd med seg selv i 40 år eller mer, har man blitt bedre kjent med sine sterke og svake sider. Vedlikeholdet av eksteriøret krever kanskje mer, men den indre tryggheten kompenserer!

Og la for all del ingen fortelle deg hvordan du skal kle deg! :)

Lik gjerne siden min på Facebook her

Share on Facebook

Late konfektbiter med likør

Jeg prøver spise litt mindre snop
Jeg prøver å bruke litt mindre penger på godteri i butikken
Jeg fikk skikkelig lyst på noe godt, og orket ikke dra å handle. Så jeg laget noe med ting som sto i skapet.

100 gram sjokolade, jeg brukte Dronningsjokolade.
Nougat
Kirsebærlikør (kan sløyfes, eller byttes ut med konjak, Baylies, el)
Isbitform av silikon

Smelt sjokoladen over vannbad, og smør den tykt langs kanten av silikonformen. (I motsetning til meg, husk å spare litt til å lage lokk, så slipper du å smelte mer sjokolade.) Sett i fryseren noen minutter til det stivner. I mellomtiden blander du nougat med en skvett likør. 15 sekunder i mikroen gjør den smidigere. Fyll sjokoladeskålene med nougat, og fyll opp formen med mer smeltet sjokolade. Sett i fryseren til du kan trykke konfektbitene ut av formene. 

Oppbevares i kjøleskap. Kos deg! :)

Share on Facebook

De som faktisk selger barna sine for klikk

Aftenposten følger opp problematikken rundt barns rett til privatliv i sosiale medier, nå sist med denne artikkelen, og denne. Det er flott at store medier følger opp dette, det er fremdeles altfor mye informasjon tilgjengelig om navngitte barn på nettet. Det er en ting om man som privatperson deler for mye. Hva om man eier en bedrift, som baserer inntekten sin på å skape et publikum til familielivet sitt?

En person med mange følgere på sosiale medier, kan ta betalt for omtale av et produkt eller en tjeneste. Det trenger ikke være en blogg, SnapChat og Instagram er høyst aktuelle kanaler for annonsører. Mange, også her i Norge, har så mange følgere at de kan leve utelukkende av annonseinntektene fra sine sosiale mediekanaler. De er ikke bare privatpersoner og foreldre, de er bedrifter, med organisasjonsnumre og skatteplikt. Jo flere klikk, jo bedre muligheter til å tjene penger på reklame.

Jeg mener at også annonsørene må stå til ansvar for hva slags blogger de samarbeider med. I fjor promoterte f.eks Lindex sin nyfødtkolleksjon via en rekke profilerte foreldrebloggere. Stabburet har gjort det samme med Leverpostei, og nylig hadde Forskerfabrikken en tilsvarende kampanje for sin sommerskole for barn. Bloggforeldrene får penger for å omtale produktet i et betalt innlegg, eller “reklame” som det ville blitt kalt i en avis. Siden reklame har en litt negativ klang, er det om å gjøre å utforme annonsen slik at det ligner mest mulig på et ordinært innlegg. På den måten slipper bloggeren å kjede leserne sine, og annonsøren får mest mulig valuta for pengene. I praksis betyr dette at Leverposteien blir plassert i et innlegg om bloggbarnas matvaner, bloggerens nyfødte blir modell for Lindex sine freshe bodyeri str. 50, og skolebarna i blogglandskapet blir kledd opp i forskeroutfit og poserer for foreldrenes titusentalls daglige følgere.

Mange barn jobber som modeller, og blir eksponert bredt i massemedia. Men barn i tradisjonell reklame er kontekstløse. Vi vet ikke hva de heter, hvor de går på skole, eller hva de liker på brødskiva. Dessuten er de beskyttet av arbeidsmiljøloven. Jeg spurte Arbeidstilsynet hva slags rettigheter barn har når de brukes i annonsesammenheng på foreldrenes blogg. Svaret var som følger:

Hva foreldre vil publisere på nettet av familiemedlemmer vil ikke komme inn under Arbeidstilsynets myndighet så fremt barnet ikke er ansatt som arbeidstaker i foreldrenes næringsvirksomhet.”

Bloggbarna er ikke ansatt i Bloggfamilien AS, men de benyttes likevel til samme type markedsføring som mor eller far tar betalt for – uten lønn i tradisjonell forstand, og uten juridiske rettigheter.

Arbeidstilsynet skriver også: “Arbeidstilsynets regelverk omtaler ikke bruk av sosiale medier, men ved bruk bør det tas hensyn til barns rettigheter i risikovurderingen samt hvilke tiltak som må iverksettes for å unngå at arbeidet kan medføre uheldige følger barnet for i fremtiden.”

Dette bør være et alvorlig tankekors, ikke bare for foreldrene, men for de annonsørene som er med på å gjøre eksponering av barn i sosiale media til en lønnsom markedsstrategi. Flere av disse barna har store deler av sin barndom eksponert for tusenvis av fremmede, også utenom de sponsede innleggene. Tusenvis av fremmede vet mer om dem, enn de vet om egne barns venner. Er det rett av foreldrene å ofre barnas privatliv for penger? Og er det rett av annonsørene å opprettholde livsgrunnlaget til slike blogger, ved å fortsette å kjøpe reklame av dem?

Barns privatliv har en egenverdi. Om du ikke ville publisert et tilsvarende bilde av deg selv, eller annen voksen, så ikke publiser det av barn heller. Ikke for likes, og spesielt ikke for penger.

Share on Facebook

Altså, hva faen?

Jeg fikk en dårlig start i morges, en typisk tirsdag, dagen da rekylen etter helgens søvnmønster slår inn, og alle er litt trøttere og litt surere enn ellers. Jeg prøvde å sjonglere barn, skolemat, klesvask og en papegøye som plutselig trodde hun var med i Pirates of the Caribbean eller noe. Jeg skrev en irritert SMS til mamma om en filleting, før jeg endelig satte meg ned med min egen frokost, og dagens nettaviser.

På et sekund føltes alle mine ørsmå utfordringer enda mindre. Alle de ungene. Alle de stakkars ungene, og familiene deres i Manchester. Jeg kjenner at jeg dør innvendig av å tenke på at en slik ide kan oppstå i hodet til noe menneske. Hva faen er det som skjer!

Forrige gang noe slikt skjedde, i Sverige, tegnet jeg en tegning som jeg la ut på Facebook, med denne teksten:

Da London ble rammet av terror i mars, laget jeg en skisse av en sint, engelsk bulldog. Tanken var å få fram noe erkebritisk, som symboliserte styrke og kampvilje…men så tegnet jeg den aldri ferdig. Nå skjer det igjen, i vårt naboland. Som de fleste andre føler jeg frykt og raseri. Det er for ofte, det kommer for nært, og det er så ufattelig meningsløst. Denne gangen tegnet jeg tegningen min ferdig. Jeg la til flere hunder, og tok bort de blottede tennene. 
Hundens fremste kvaliteter er dens påtagelige livsglede, dens grenseløse kjærlighet, dens sterke lojalitet, og ikke minst dens evne til å reise seg etter alle slag som livet gir. Det er disse egenskapene vi trenger i tider som dette. Ikke flere skarpe tenner.
Jeg står for det. Jeg mener fortsatt at det beste vi kan gjøre er å ikke bli kneblet av frykt, men insistere på livsglede og kjærlighet. Reise oss hver gang vi blir slått ned. Ikke miste tilliten til at samhold er sterkere enn hat.

Men akkurat nå, når fortvilelsen og raseriet kjemper om plassen i brystet, og jeg tenker på alle som går sin verste dag i møte i dette øyeblikk….

da tenker jeg at båndtvangen er opphevet og at bikkjene kjenner lukten av blod.

Alle mine tanker til de berørte i Manchester. Verden sørger med dere i dag <3 

Share on Facebook

Bønder og byjenter

Jeg giftet meg inn i en gårdbrukerfamilie for snart 10 år siden. I begynnelsen ble jeg fornærmet da mannen min kalte meg “byjente”. Tross alt hadde jeg lidd den nedsettende benevnelsen “bone” i hele barndommen, fordi jeg bodde 10 minutter i feil retning unna sentrum. Det var ikke en fjøs i drift i mils omkrets fra mitt barndomshjem og først da jeg begynte på videregående ble jeg klar over at det fantes folk på min alder som måtte ta fjøsstell før de gikk på skolen. Jeg husker hvor fjernt det var for meg.

Likevel syns jeg ikke jeg fortjente å bli kalt byjente. Jeg visste godt hvor kjøtt, egg og melk kom fra, og trodde jeg hadde god innsikt i prosessen fra dyr til kartong. Hvor mye kunne det være å vite, liksom? Sånn tror jeg det er for mange som ikke vokser opp på gård. Hvor vanskelig kan det være? Det er ikke bonden som legger eggene, eller lager melken, det er jo bare å hente det i fjøsen.

Jeg fikk en solid realitetsorientering i den lille bygda nordpå hos svigerfamilien min. Aldri har jeg møtt folk som jobber så hardt, og jeg innså at jeg ikke hadde forstått hvor mye en gård krever. Jeg var nok langt mer “byjente” enn jeg trodde. Jeg har sett mennesker i livssituasjoner der man normalt ville vært sykmeldt i måndesvis, som fortsatt går på jobb, hver dag, fordi hvis ikke er det 150 dyr som går sultne og skitne. På sommeren er det ikke uvanlig at traktorene går døgnet rundt for å berge inn høyet. På vinteren skal det brøytes, i tillegg til fjøsstell. Dyra skal gjetes og stelles, og jordene holdes i orden. Det er få rom for pauser, selv i livets tyngste stunder ved sykdom, samlivsbrudd og dødsfall, krever gårdsdriften det samme, syv dager i uken, alle årets dager. De fleste bøndene jeg kjenner har høy terskel for å hente inn avløser, fordi det spiser av det lille overskuddet de har, og fordi de har høyere arbeidsmoral enn noen andre mennesker jeg har møtt. 

På denne tiden av året diskuteres det hvor mye bøndene skal tjene på å produsere mat. Som vanlig er det noen som syns de allerede får altfor mye, og at maten vi kjøper er for dyr. Andre har mer innsikt i politikken her enn meg, så jeg skal overlate tallknusingen til dem – men spør deg selv: hvor høy lønn skulledu hatt for å jobbe like mye som en gårdbruker? Sannsynligvis langt mer enn det som er realiteten for en gjennomsnittsbonde i dag.

Maten er for dyr? Vi kaster 350 000 tonn mat hvert år - og det er forbrukerne som kaster mest, med sine 271 480 tonn. Hvis maten virkelig hadde vært så sykt dyr, så hadde vi antagelig både kjøpt og forbrukt den med langt mer respekt enn vi gjør i dag! Norsk mat er ikke dyrt i forhold til hva vi tjener. I 1958 brukte en husholdning over 40% av inntekten på mat, på 70 og 80 – tallet, rundt 20 – 25%. Rundt årtusenskiftet la den seg på rundt 11%, og har holdt seg der siden. 11%! Vi har råd til å beholde norsk landbruk! Det er ikke bøndene som tjener mest på matproduksjon. Se på leddene mellom bonde og forbruker, se hvem som ligger på inntektstoppen – det er ikke gårdbrukerne, det er Reitan og Hagen og de andre som driver storbutikk.

Jeg syns det er utrolig rart at så mange i Norge er villige til å overlate noe så grunnleggende som matproduksjon til andre land, samtidig som vi utviser en dyp skepsis til alt som lukter av sentralisert kontroll og overgivelse av vår selvbestemmelserett – f.eks EU. Vi vil stort sett klare oss sjæl, vi nordmenn. Men MAT – nei, det kan vi bare kjøpe av andre, det er billigere. Personlig er jeg ikke noen dommedagsprofet, jeg tror jevnt over det meste går bra – men se på USA, verdens største matvareprodusent. De har stemt fram en Playmobil – figur med skjelvende avtrekksfinger til å styre landet sitt i fire år. Er det noen som tror Donald Trump ville ofret Norge en tanke, dersom han måtte velge mellom å fø sitt eget land, eller oss? Hva om Syd – Europa kollapser under innvandringsbølgen fra de krigsherjede landene i sør, er det noen som tror de ville sendt forsyninger halvveis til Nordpolen for å berge oss? Jeg tror ikke det.

Jeg leste en gang at det vil komme en tid der bare den som kan så, vil spise. Det spiller ingen rolle hvor mye penger vi har, hvis det ikke finnes noe å kjøpe! Det skjer antagelig ikke i vår tid, kanskje ikke i barna våre sin tid heller. Men vi må tenke mer enn en generasjon fram – og det gjør vi ikke ved å brekke ryggen på norsk landbruk. Vi må ta vare på noe så grunnleggende som egen matproduksjon, også i framtiden!

Share on Facebook