Disse barna slaktes som kyllinger

Da jeg var i Tanzania sist, fikk jeg høre flere hjerteskjærende barneskjebner, særlig blant barn med funksjonshemming. Mange av disse drepes ved fødselen, eller de holdes skjult under uverdige forhold, fordi foreldrene tror barnet er en straff fra Gud. Mangelen på helt grunnleggende folkeopplysning er etter min mening blant de største hindrene for utvikling i Tanzania. Det er denne vankunnskapen som gir groteske utslag som den nigerianske gutten Hope, anklaget for å være heks, utstøtt og overlatt til seg selv, to år gammel.

Denne jenta har en kromosomfeil, og vokste opp blant geiter, uten klær eller ordentlig mat. Hun ble adoptert av en hvit familie i Tanzania for få år siden, og har det heldigvis godt i dag.

Barn med albinisme har en spesielt risikofylt hverdag, fordi mange fortsatt tror at kroppsdelene med den lyse huden kan brukes til uchawi, magi. Medisinmenn bruker blod og innvoller fra albinobarn til å lage heksebrygg som skal bringe rikdom, eller de lager amuletter av knokler, hud og hår. Albinoer kalles zeru, spøkelse, på swahil. Zeru har ingen menneskeverd, de er “djevelens barn” og er i praksis fritt vilt. De blir like gjerne drept, partert og solgt til medisinmenn av sin egen familie. Armer, bein eller kjønnsdeler kappes av, ofrene blør ofte ihjel. Alle albinoer er utsatt, men det er særlig kvinner og barn som angripes, på åpen gate eller hjemme i sin egen seng. Albinojegere tjener store penger på dette, og i et fattig land er det en “enkel” karrierevei.

Faksimile fra Aftenposten om den nådeløse jakten på albinobarn. Bildet er linket til artikkelen, publisert i 2009. 

Senest forrige uke, natt til fredag 14 juli, ble boligene for albinobarn som drives av det Lutheranske sykehuset Haydom i Manyara, angrepet av fire menn som forsøkte å komme til barna som bor der. De skar over gitteret på vinduet, men heldigvis klarte vakten å rope om hjelp slik at naboene kunne komme til unnsetning. Det berget livet til barna; denne gangen. Dessverre vil det garantert skje igjen, og igjen.

Haydom har sterke bånd til Norge, og mange norske leger og sykepleiere har bidratt på sykehuset med utstyr og arbeidskraft opp gjennom årene. Haydom trenger nå bidrag for å styrke sikkerheten omkring albinobarna, med vakthold og forsterkninger av bygningsmassen. Akkurat nå er det minst to nordmenn på sykehuset, og det er flere her hjemme som forsøker å få i stand en innsamling. Dette er folk som bruker av egen tid og innsats for å hjelpe direkte, sånn som jeg syns er best i et korrupt land som Tanzania. Hjelpen kommer rett til de som trenger det, uten administrasjonsgebyrer og mellomledd.

Hvis du ønsker å hjelpe albinobarna på Haydom, kan du bidra til konto

3075.11.75066 eller via Vipps: 976 86 447

Her kan du se en kjempefin, profesjonelt produsert video fra Haydom, som viser hvor viktig dette sykehuset er og hva slags arbeid de gjør.

Her (sterke bildeinntrykk) finner du en artikkel om magi på swahili, forfatteren oppfordrer leseren til å avstå fra å ty til uchawi for å oppnå suksess, til tross for at man hører om mange vellykkede mennesker som angivelig har benyttet seg av det.

Og ikke minst, i videoen får du hilse på akkurat de barna det gjelder denne gangen, albinobarna som bor på Haydom, og som Lilli Ann fra Norge har jobbet for å ivareta sikkerheten til siden 2015.

Jeg har allerede sendt et bidrag til Haydom, og jeg håper flere vil gjøre det.
Om du ikke kan birda med penger, hjelp gjerne til ved å dele informasjonen. 

Tusen takk! :)  

Del innlegget på Facebook under

 

Share on Facebook

Hvor lenge varer feriefølelsen?

I alle fall kortere enn den flassende brunfargen. Til og med kortere enn tiden det tar å vaske opp klærne i bagasjen.

Hver gang jeg drar noe sted, ønsker jeg at jeg kunne ta med meg noe av opplevelsen hjem til hverdagen, roen i kroppen, gleden over å ha fri. Men feriefølelsen drukner altfor fort i den daglige tralten, rutinen og de huslige oppgavene. Plutselig våkner man en vanlig tirsdag og føler seg litt gretten, alt kjennes som før, som om man aldri har vært borte. Det skulle vært en mental konto man kunne gjøre innskudd i mens man var på ferie, og gjøre uttak når man trengte det hjemme.

Jeg har kommet til en konklusjon da, i dag, en litt muggen og umotivert morgen, der alt føltes akkurat litt for grått. Ferie for meg er ikke nødvendigvis sol og strand, god mat og fremmede steder. Ferie er like mye fravær av plikter, muligheten til å bruke tiden sin til akkurat det man vil. Det er ikke så lett hjemme når man jobber og har familie, men det ER mulig. Det handler om disse øyeblikkene, som til vanlig bare flyter av sted uten at vi merker det. Vi er bevisstløse, går på autopilot, og altfor ofte ønsker vi oss til steder vi ikke kan være, til ting vi ikke får opplevd, og alt vi skulle ønske vi kunne gjøre. Vi skulle ønske været var litt bedre, så vi kunne dra på stranden. Vi skulle ønske vi hadde mer tid, så vi kunne finne på noe sammen med venner. Vi skulle ønske vi hadde mer overskudd, så vi fikk gjort unna alt som burde vært gjort.

Jeg vil ta kontroll på flere av disse øyeblikkene, som man går glipp av fordi man ikke er mentalt til stede. Carpe diem, og alt det der. Dessverre har arbeidende foreldre sjelden mulighet til å carpe en hel diem, altfor mye annet krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse. Men vi kan senke ambisjonene, tenke at vi i det minste skal carpe et og annet øyeblikk. Det er faktisk bittelitt ferie på en helt vanlig dag.

I går kjørte jeg og handlet. Det var en fin kveld, skyet, men fjorden lå blank og det var ikke verken vind eller regn. Jeg kjøpte sushi og en tegneserie, og satte meg på et svaberg i fjæra. Det var ingen andre der, bare sjøfugler og meg. Jeg spiste billig sushi med fjordutsikt, mens jeg leste Tegnehanne til jeg ble oppspist av knott, og det var utrolig fint. Ikke knotten da, men det var 15 minutter før det som bare var mine, som gav meg noe, på ordentlig. Feriefølelse.

I morges var det ikke så verst vær, ikke strålende, men jeg satte pris på å kunne gå i t-skjorte til bussen. Det tar 10 – 15 minutter, og det er egentlig flott langs veien. Jeg legger bare ikke så godt merke til det alltid. Jeg tenkte at hvis jeg hadde fri i dag, så ville jeg kanskje gått meg en fjelltur. Jeg rekker ikke det, men jeg går jo her, nå – det er jo ganske fint? Ikke sant?

Jeg kom hjem til tomt hus, og kunne lage en rask middag fordi jeg hadde gjort den klar kvelden før. Luksus, begge deler. Jeg drakk kaffe på terrassen med sjokolade og en ny bok. Lykke.
Været holdt ikke helt inn i dag, men hva så, det er mye kos i et ullpledd og en papegøye.

Vi kan gjøre hverdagen lettere, lysere og mer ferieaktig hvis vi nøyer oss med mindre. Fem minutter ute av tralten, gjør noe annet, ta med kaffen ut, se på solnedgangen, gå på kafe, ring en venninne – rett og slett ta en mikroferie! Det er kos, det!

 

Share on Facebook

Tips for en smidig ferie

Mange som kjenner meg, eller har reist noe som helst sted sammen med meg vil le høyt av overskriften. Men tenk på det sånn, jeg har helt sykt mye erfaring i usmidige reiser! Det tok 39 år, men til slutt tok jeg også lærdom! Her er mine tips for ferieforberedelser med hvilepuls.

1. Skriv huskelister i god tid
En ambisjon jeg alltid har, men fortsatt ikke klarer å gjennomføre. Jeg har imidlertid blitt en racer på
mentale lister. I ukene før sommerferien, kverner hodet mitt på hva jeg skal pakke og ordne før vi drar. Før planla jeg overhodet a-l-d-r-i, som igjen førte til at jeg alltid sto til knes i klesvask en hel natt for å ha noe som helst å legge i kofferten.

Sjekk selvfølgelig avgangstider, pass og billetter, og at bankkortet er åpnet for reiseområdet. Jeg skriver selvfølgelig, fordi det er selvfølgelig – men jeg har personlig blitt berget av “du kan nå sjekke inn” – SMS’en, fordi jeg bare hadde en vag ide om hvilken dag jeg skulle fly. Jeg har også måttet kjøpe ny hjemreise fra utlandet fordi det ikke var samsvar mellom etternavnet på billetten og i passet mitt. Selvfølgeligheter er ikke selvfølgelig for alle, haha!

2. Planlegg å spise!
Mat pleide å være det første jeg kuttet ut når jeg stressa, jeg hadde verken apetitt eller tid til å prioritere det. Det førte gjerne til at jeg ikke fikk i meg noe som helst før langt utpå reisedagen, og da helst noe kjapt og usunt. Nå reiser vi med barn, og alle som har prøvd det, vet at jevnt blodsukker på hele familien er en forutsetning for å unngå total nedsmelting av feriefølelsen. Det er vanskelig å finne mat som passer alle på flyplasser, og enda vanskeligere ombord i flyet. Derfor reiste vi på sommerferie i år med 1 kg stekte pannekaker og en boks blandet salat i håndbagasjen! Det funket glimrende, og vi sparte mange hundre kroner på flymat som uansett går i søpla halvparten av gangene. Vi hadde også med tomme vannflasker som vi fylte opp med springvann innenfor sikkerhetssjekken.

3. Ikke glem hverdagstingene. 
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har glemt å pakke håndklær, såpe, fuktighetskrem, etc. I sommerhus og ferieleiligheter er ikke gitt at det tilbys alt du trenger. Nå har jeg en ferdigskrevet liste over ting jeg alltid glemmer, og den utvides stadig. Foreløpig har jeg
- små reiseflasker med shampo, balsam og dusjsåpe
- negleklipper, plaster og en liten saks (klok av utallige småskader)
- en liten boks med vaskepulver – det er gull å kunne skylle opp t – skjorter, shorts og badetøy i vasken og i alle fall få lukten av rent tøy i klærne. Å kunne bruke samme plagg mer enn en gang sparer mye bagasjeplass!
- årets tilføyelse er en liten reiseflaske med Zalo, et kopphåndkle og en oppvasksvamp. Du kan naturligvis kjøpe dette for en billig penge på destinasjonen, men det koster ca 1 kalori å bare putte det i kofferten og slippe å tenke mer på det.

I håndbagasjen har jeg alltid ørepropper (er avhengig av det på flyet, og man vet aldri helt hvordan det er med natteroen der du skal sove), anti – bac, nistemat og en bok. På en lang flytur er det kjekt å ha med tegnesaker eller en kortstokk om man reiser med barn.

4. Lynlåseposer
Den som fant opp lynlåseposer, burde fått en eller annen utmerkelse. Innlysende nok vil lynlåseposer beskytte klærne dine mot å sauses inn i bodylotion eller solkrem, men de vil også gjøre det enklere å holde oversikten i kofferten. Jeg sparer på lynlåseposer i alle størrelser og bruker dem til de går i oppløsning. I stedet for store, tunge og uformelige toalettvesker, sorterer jeg tingene i ulike kategorier i hver sine poser. Det trenger ikke være verken kosmetisk eller flytende, ladere, batteripakker og andre småting er også snertne å putte i poser. Det er mye enklere å utnytte plassen, og det er ryddigere når du pakker ned og når du pakker opp.

5. Ta kapasitetshensyn
Jeg har aldri hatt behov for å ta med “alt mulig” på reise. Jeg bruker lite sminke og ingen hårprodukter, og trenger ikke ørten valgmuligheter i klær og sko. Derimot har jeg vært dårlig på å tenke praktisk håndbagasje! Jeg var en av dem som hadde koffert, håndveske, diger jakke, samt en blytung taxfree – pose med inn på flyet, noe som gjør deg til en irriterende medpassasjer (til opplysning) – og en mer svett reisende. Nå forsøker jeg å tenke på hva jeg faktisk vil trenge, og når jeg vil trenge det. Skal jeg ha med mye bruker jeg en ransel, den er enklere å håndtere og den frigjør en sårt tiltrengt hånd i transit – situasjoner.

Ha en fast, lett tilgjengelig plass for boardingkort, pass og penger, slik at du slipper å lete etter det tusen ganger. Igjen – innlysende, men, igjen – for ti år siden var jeg tre minutter fra å bli returnert fra Egypt fordi jeg ikke fant igjen passet mitt. Det lå i tax – free posen, og det tok meg halvannen time og mye stress før jeg fant det i siste mulige minutt.

Og ang. tax – free… trenger man virkelig å handle så mye? Personlig kan jeg ikke ha økonomiposer med snop stående, siden jeg fullstendig mangler stoppsperre på inntaket. På hjemreise er dessuten selve butikken et mareritt, når 300 mennesker sluses inn blant alle tilbudene. Jeg vil bare komme meg ut så fort som mulig, så det jeg kjøper begrenser seg til tre eller fire flasker alkohol, samt tobakkskvota som noen andre vil ha. Det er fortsatt en transportetappe å komme seg helt hjem etter tax – free’ en, og for meg er det mer verdt å slippe å kave meg opp, enn å spare 50 kroner på en pose sjokolade. Jeg sparer dessuten mer på alt jeg lar være å kjøpe!

God ferie! :)  

Share on Facebook

Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook

Altså, hva faen?

Jeg fikk en dårlig start i morges, en typisk tirsdag, dagen da rekylen etter helgens søvnmønster slår inn, og alle er litt trøttere og litt surere enn ellers. Jeg prøvde å sjonglere barn, skolemat, klesvask og en papegøye som plutselig trodde hun var med i Pirates of the Caribbean eller noe. Jeg skrev en irritert SMS til mamma om en filleting, før jeg endelig satte meg ned med min egen frokost, og dagens nettaviser.

På et sekund føltes alle mine ørsmå utfordringer enda mindre. Alle de ungene. Alle de stakkars ungene, og familiene deres i Manchester. Jeg kjenner at jeg dør innvendig av å tenke på at en slik ide kan oppstå i hodet til noe menneske. Hva faen er det som skjer!

Forrige gang noe slikt skjedde, i Sverige, tegnet jeg en tegning som jeg la ut på Facebook, med denne teksten:

Da London ble rammet av terror i mars, laget jeg en skisse av en sint, engelsk bulldog. Tanken var å få fram noe erkebritisk, som symboliserte styrke og kampvilje…men så tegnet jeg den aldri ferdig. Nå skjer det igjen, i vårt naboland. Som de fleste andre føler jeg frykt og raseri. Det er for ofte, det kommer for nært, og det er så ufattelig meningsløst. Denne gangen tegnet jeg tegningen min ferdig. Jeg la til flere hunder, og tok bort de blottede tennene. 
Hundens fremste kvaliteter er dens påtagelige livsglede, dens grenseløse kjærlighet, dens sterke lojalitet, og ikke minst dens evne til å reise seg etter alle slag som livet gir. Det er disse egenskapene vi trenger i tider som dette. Ikke flere skarpe tenner.
Jeg står for det. Jeg mener fortsatt at det beste vi kan gjøre er å ikke bli kneblet av frykt, men insistere på livsglede og kjærlighet. Reise oss hver gang vi blir slått ned. Ikke miste tilliten til at samhold er sterkere enn hat.

Men akkurat nå, når fortvilelsen og raseriet kjemper om plassen i brystet, og jeg tenker på alle som går sin verste dag i møte i dette øyeblikk….

da tenker jeg at båndtvangen er opphevet og at bikkjene kjenner lukten av blod.

Alle mine tanker til de berørte i Manchester. Verden sørger med dere i dag <3 

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Enkle tips til kule kaker

April og mai er bakemånedene framfor alle for meg. Jeg baker til spesielle anledninger for venner og kjente, og nå i konfirmasjonstiden går det mye egg og mel her i huset! Det ikke så vanskelig å lage kule kaker! Kanskje trenger du bare noen tips for å komme i gang selv:

1. Beregn god tid!
Kan ikke understreke dette nok! De første gangene jeg bakte på bestilling, gjorde jeg alt dagen før jeg skulle levere kaken, noe som resulterte i at jeg ble stående med kakepynting til klokken 4 på natten. Nå planlegger jeg hele prosessen i god tid, fra hvordan kaken skal se ut, til hva jeg trenger å handle inn og hvilke dager jeg skal gjøre hva. Å handle ingredienser, farge marsipan og lage figurer kan man f.eks gjøre noen dager før, og det sparer mye tid. Jeg bruker en sjokoladekakeoppskrift som blir bedre når den står noen dager, så jeg kan bake den en dag eller to før den må være ferdig. Da kan jeg kose meg med pyntingen, og det er jo det morsomste!
Denne kaken var kjempegøy å lage! Den vant premie for beste utseende på Matfestivalen i Ålesund i fjor. Dette var første gang jeg malte dekoren på med pensel. Også første gang jeg bakte til konkurranseformål. 
 2. Bruk oppskrifter og ingredienser som passer til formålet.
Dersom du skal skjære ut eller stable kaken, er det viktig at den er kompakt og ikke smuldrer. Med mindre jeg får ønsker om noe annet, bruker jeg alltid den samme kakeoppskriften. Unngå krem med sukker i kaker som dekoreres med marsipan, det får marsipanen til å svette og se udelikat ut. Det forkorter også holdbarheten til kaken. Jeg bruker som regel smørkrem, enten med vaniljesmak eller kakao. Det er godt med et lag rødt syltetøy mellom bunnene også.

Kaker som skal stables, trenger ekstra støtte. Tre en grillpinne tvers gjennom alle lagene, legg evt en liten skive tynn papp mellom etasjene, så unngår du at kaken siger. Her har jeg laget gitarer i hvit sjokolade. Smelt sjokoladen, sprøyt den ut i ønsket fasong på et bakepapir og legg i fryseren til den er hard igjen. Flammene er også hvit sjokolade som jeg har sprøytet på og håndmalt.

3. Pisk riktig
Ikke slurv med piskingen, la sukker og smør bli helt hvitt og mykt før du tilsetter egg. Smørkrem blir også bedre jo lenger du pisker den opp. Bruk K – vispen om du har kjøkkenmaskin, ballongvispen tenderer til å blåse altfor mye luft inn, og kaken kollapser når den stekes. Etter at du har tilsatt mel og væske, skal deigen ikke piskes mer enn at alt er en jevn masse, du kan gjerne bruke slikkepott til dette. Bruker du også romtempererte ingredienser og rett steketemperatur, får du en høy og fin kake som ikke synker sammen på midten.

En enkel og dekorativ kake
Veskekaker er ganske enkle å lage. Del en kakebunn i to og sett halvdelene mot hverandre med smørkrem i mellom. Dekk resten av kaken med smørkrem og kle med marsipan eller fondant. Dekorer som du vil. Her er noen eksempler på veskekaker jeg har laget tidligere:

Red velvet kake med ostekremfyll. Den var ikke stabil nok til å stå oppreist, men den funker liggende også. Vil anbefale det samme for gulrotkake og andre kaker som er litt løse i fisken. 

Dette er den vanlige sjokoladekaken min, trukket med marsipan farget med kakao.Denne laget jeg forrige uke. Jeg bruker Wilton næringsfarger, de gir solide farger med bare liten mengde produkt, så den påvirker ikke smak eller konsistens. Mønsteret er rullet på med en kjevle jeg kjøpte for 3 euro på et kokkekurs i Athen! Et kupp!! Jeg ser alltid etter bakeutstyr i utlandet, det er myye billigere. Silikonformene mine er fra Marokko og kostet 10 kroner for 10 stk, i Polen kjøpte jeg utstikkere brukt til bl.a blomstene på denne kaken for en brøkdel av prisen det koster i Norge. Avslutter med den siste kaken jeg bakte til konfirmasjoner i år. Du kan kjøpe hvit marsipan, med det er dyrt og smaker ikke som vanlig marsipan syns jeg. Med titanoksid kan du farge vanlig marsipan hvitere, som jeg har gjort her – men ikke bruk for mye, marsipanen blir tørrere av det. Jeg bruker for øvrig vanlig Eldorado marsipan fra Kiwi.
Lykke til med bakingen! :)

 

Share on Facebook

Marsipanroser i Skjonghellaren

Skjonghellaren er en stor hule i fjellsiden på vestsiden av Valderøya utefor Ålesund. Åpningen er 38 meter høy, men smalner ned til under en meter inn mot det trangeste. Det er funnet spor av bosetning tilbake til jernalderen, men man vet ikke hva slags type tilhold menneskene hadde i hellaren. Kanskje bodde de her hele året, kanskje var det en leir som ble brukt i forbindelse med jakt og fiske. Det er funnet rester av dyreliv her fra 30.000 år tilbake, blant de eldste funnene i Norge.

Vi har tatt turen hit fra tid til annen, et fascinerende sted. Jeg har lenge tenkt at det er et super plass å feire en eller annen anledning – så vi tok med en bursdagsfest hit.

Mye av grafittien som dekorerer veggene i hulen skriver seg mange tiår tilbake. De eldste jeg har sett er fra 1920. En lokalhistorisk kuriositet. 

Selve hulen går langt innover fjellet. Ca 100 m inn er det laget en luke som går ett nivå ned, til en liten hule til. 

Kveldssola skinner rett inn i hula på sommeren, men helt innerst er det helt mørkt.
Like ved parkeringsplassen kan man ta av fra stien til området merket Trollkjelen. I krysset er en ny gapahuk, fin pauseplass! Stien er fint opparbeidet med grus og trebroer, litt klyving på stener før man kommer til den lille hulen som er Trollkjelen. Det er en bitteliten åpning man kan heise seg ned i, det henger et tau til hjelp her. Det er litt bratt, men ikke mer enn noen meter dypt før man er nede i selve kjelen.
Vi fikk en superfin kveld i Skjonghellaren, og en annerledes måte å feire bursdag på! :)

Share on Facebook

Kortreist og langdrygt

Jeg drømmer om å dyrke egne grønnsaker. Egentlig har jeg ganske mange drømmer i den sjangeren, og har det siste året innsett at jeg burde bodd enda lenger ut på landet, slik at jeg kunne fylle tomten med høns, geiter, hester og, vel, grønnsaker, uten å slippe opp for plass eller vennlig innstilte naboer. Imidlertid er jeg god på visjoner, og mindre god på gjennomføring – særlig over tid. Jeg er derfor ikke særlig egnet til grønnsaksdyrking, eller annet som krever oppmerksomhet og innsats over en lengre periode.

Første gang jeg satte frø i jorden, for tre, fire år siden, plantet jeg reddik, plukksalat og sukkererter i isbokser på altanen. De kom opp som grønne lyn, til min store fryd, og overbefolket snart alle isboksene. Planen var å “kose meg” med å potte om de små spirene etterhvert. Relativt fort fant jeg ut to ting – hvis du planter 1000 reddikfrø, får du 1000 reddikplanter. Det samme gjelder for salat og sukkererter. Det andre er at ompotting er gørrkjedelig, og endeløst, om du har noe slikt som 3000 spirer (mildt overdrevet, men det var sånn det føltes) Dermed mistet jeg nokså fort interessen for de overfylte isboksene, og de ble i all overveienhet overlatt til sin egen skjebne under skåldende sol og høljende regn. Svigermor reddet en del av avlingen, så det ble litt salat og noen få reddiker. Sukkerertene overlevde ikke. Året etter kjøpte jeg drivhus, for da måtte jo alt gå så meget lettere, tenkte jeg.

Nå har det gått noen sesonger, og jeg lærer stadig noe nytt. For eksempel at jeg syns det er mest gøy å plante, og høste. Det i mellom har jeg ikke overskudd til å følge opp, så det blir som det blir.

I fjor ble det sånn. Et knøttlite Halloween – gresskar, som modnet seg ferdig på kjøkkenbenken, et par veldig rare og litt bitre agurker, og en uendelighet av kirsebærtomat (mange flere enn på bildet, altså! De fortsatte bare å komme!) 
I år har Ivar tatt større del i de innledende rundene, i motsetning til før, da han stort sett bedrev førstehjelp på døende planter, forefallende reparasjon av drivhuset etter alle stormene og stille opprydding av alt mitt rot i forbindelse med dette (og andre) prosjekter. Ivar har langt bedre kontinuitetskapasitet enn meg, dessuten er han mye flinkere til å gjøre ordentlig forarbeid. I fjor følte jeg f.eks at jeg kunne avansere til gulrøtter, så jeg kjøpte to pallekarmer og 1 -en- sekk jord. Ivar foreslo at jeg muligens burde investere i mer jord, eller i det aller minste spa opp torva under den sparsomme sengen jeg sådde i. Det følte jeg var komplett bortkastet tid, siden gulrøtter burde greie å vokse seg ned gjennom det som pleide å være en del av plenen vår. Tips til nysådde grønnsaksbønder: det klarer de ikke. 

Fjorårets gulrotavling. Høy Tjernobyl – faktor! (Men gode!) 

I alle fall: takket være Ivar sitt initiativ har vi har allerede sådd og spirt OG pottet om paprika, tomat og en enslig agurkplante av 24 (!) plantede frø. De er mer plasskrevende enn de var for 14 dager siden, men fortsatt for sårbare til å settes ut i drivhuset – så inntil videre bor alle babyene i stua:

 

 

Share on Facebook

Værsjuk

Dette er den tiden på året, da Moder Natur virkelig gjør det vanskelig å bo på disse breddegrader. Dagene har for lengst blitt lysere, vårblomstene har begynt å titte opp av bakken, småfuglene kvitrer, og på oppholdsdager gnistrer solen i kritthvite sunnmørsfjell i horisonten. Det er balsam for sjelen etter en mørk vinter, og man kjenner med hele seg at det endelig går mot vår – og langt der framme, sommer.

I år har vi hatt mye fint vær! Jeg har kjøpt en fem – årsbok, der jeg skriver værnotater, og korte referater om vi har gjort noe spesielt. Min mentale alder er åpenbart 77 år, men jeg har altså lenge ønsket meg en sånn bok, for vi husker jo aldri egentlig hvordan været har vært – så fort vi får en dag med sol, glemmer vi alle regnværsdagene – og omvendt.

Sånn er det nå. Jeg har håndfaste bevis på at det hittil HAR vært mange flotte dager så langt i 2017, men den siste uka har det vært noe solid DRITT! Man skulle tro at de fine dagene vi har hatt, la seg på en slags konto, der man kunne spare seg opp litt tålmodighet når regnet kom. Det kan man ikke, eller i alle fall kan ikke jeg det. Jeg blir først litt overrasket, sånn, oi, var det sånn det var, når man våkner til plaskende regn og tunge skyer. Så blir jeg veldig fort (vi snakker timer) lei, og når det ALDRI ser ut til å ta slutt på elendigheten blir jeg beint fram kok forbanna. Jeg føler meg lurt langt opp i stry – hvert år, selv om jeg VET at det er sånn det er å bo her oppunder Nordpolen – at man først skal bli fristet av de lange, lyse dagene og den stigende solen, for så å bli smadret til jorden av regn og hagl og kuling og føkkings våt jævla snø som legger seg og smelter om en annen, så veiene dekkes av vått slaps og de første vårblomstrene henger med nebbet i den gjørmehaugen som bare i forrige uke så ut som en nyvåken plen.

Hvis det var noen som helst tvil: jeg er værsjuk. Det føles sånn:

Og sånn: Og sånn:

Share on Facebook