Altså, hva faen?

Jeg fikk en dårlig start i morges, en typisk tirsdag, dagen da rekylen etter helgens søvnmønster slår inn, og alle er litt trøttere og litt surere enn ellers. Jeg prøvde å sjonglere barn, skolemat, klesvask og en papegøye som plutselig trodde hun var med i Pirates of the Caribbean eller noe. Jeg skrev en irritert SMS til mamma om en filleting, før jeg endelig satte meg ned med min egen frokost, og dagens nettaviser.

På et sekund føltes alle mine ørsmå utfordringer enda mindre. Alle de ungene. Alle de stakkars ungene, og familiene deres i Manchester. Jeg kjenner at jeg dør innvendig av å tenke på at en slik ide kan oppstå i hodet til noe menneske. Hva faen er det som skjer!

Forrige gang noe slikt skjedde, i Sverige, tegnet jeg en tegning som jeg la ut på Facebook, med denne teksten:

Da London ble rammet av terror i mars, laget jeg en skisse av en sint, engelsk bulldog. Tanken var å få fram noe erkebritisk, som symboliserte styrke og kampvilje…men så tegnet jeg den aldri ferdig. Nå skjer det igjen, i vårt naboland. Som de fleste andre føler jeg frykt og raseri. Det er for ofte, det kommer for nært, og det er så ufattelig meningsløst. Denne gangen tegnet jeg tegningen min ferdig. Jeg la til flere hunder, og tok bort de blottede tennene. 
Hundens fremste kvaliteter er dens påtagelige livsglede, dens grenseløse kjærlighet, dens sterke lojalitet, og ikke minst dens evne til å reise seg etter alle slag som livet gir. Det er disse egenskapene vi trenger i tider som dette. Ikke flere skarpe tenner.
Jeg står for det. Jeg mener fortsatt at det beste vi kan gjøre er å ikke bli kneblet av frykt, men insistere på livsglede og kjærlighet. Reise oss hver gang vi blir slått ned. Ikke miste tilliten til at samhold er sterkere enn hat.

Men akkurat nå, når fortvilelsen og raseriet kjemper om plassen i brystet, og jeg tenker på alle som går sin verste dag i møte i dette øyeblikk….

da tenker jeg at båndtvangen er opphevet og at bikkjene kjenner lukten av blod.

Alle mine tanker til de berørte i Manchester. Verden sørger med dere i dag <3 

Share on Facebook

Et drømmeliv

De lyse morgenene nå på våren, gjør at jeg våkner altfor tidlig. Så jeg sovner igjen – eller, jeg faller i en nærmest komatøs tilstand. Hjernen min jobber imidlertid på høygir fordi den vet at jeg nå kommer til å sove for lenge. Her en morgen drømte jeg for eksempel at jeg og familien skulle på et surrealistisk teaterstykke. Billettene var vaskekoster som måtte kjøpes på et supermarked. Jeg glemte å kjøpe til Mannen, så jeg måtte gå tilbake og kjøpe en til, men klarte ikke å komme meg tilbake til teateret uten å glemme vaskekostbilletten flere ganger. Da jeg endelig kom fram, var forestillingen begynt, og jeg fant ikke Mannen og barna. Det var helt umulig å skjønne hvor plassen min var, ingen kunne hjelpe meg, numrene på setene var hulter til bulter og gav absolutt ingen mening. I det jeg våknet var min første tanke, NÅ er klokka over halv åtte! Og det var den. På slike dager er det slitsomt å ha et såkalt rikt indre liv, hjernen min er utslitt når jeg våkner og hodet føles fullt av bomull til langt på dag.

Jeg har alltid drømt mye, antagelig fordi jeg ikke klarer å gi slipp på inntrykk og følelser. Som regel er det morsomt å huske krumspringene hjernen foretar seg mens jeg sover – f.eks da jeg drømte at jeg fikk Barack Obama som assistent. Han er vel pr. definisjon arbeidsledig, så hvorfor ikke. Det var mindre morsomt etter et The Walking Dead – maraton i sene nattetimer. Aldri har jeg hatt så sinnsyke mareritt som da! Jeg sluttet å se serien i halvannet år da jeg fikk en pillråtten zombiedame inn på soverommet på tross av at jeg følte meg lys våken. Jeg trodde alvorlig at mitt siste minutt var kommet. I ettertid har jeg lært at slike opplevelser kalles søvnparalyse, samt at The Walking Dead bør sees mens jeg har kontortid på jobb, tidlig på dagen, på en liten pc – skjerm, samtidig som jeg holder på med noe annet.
 
Alderen begynner å innhente døgnrytmen min. Fra å LETT kunne sove 12 – 13 timer i døgnet (fra midnatt eller helst senere), har jeg nå problemer med å sove en hel natt. I fjor på denne tiden slet jeg voldsomt med nattesøvnen, men i år stiller jeg forberedt. De siste nettene har jeg hørt på en hypnoseinnspilling på YouTube, og sovnet som en stein etter 10 minutter – lenge før sekvensen der det er meningen at vi skal rydde opp i den negative underbevisstheten min. Det var sikkert derfor jeg drømte om vaskekoster.

Underbevisstheten min har hatt mye å si om mine prioriteringer innen husarbeid i det siste… 

 

Share on Facebook

Enkle tips til kule kaker

April og mai er bakemånedene framfor alle for meg. Jeg baker til spesielle anledninger for venner og kjente, og nå i konfirmasjonstiden går det mye egg og mel her i huset! Det ikke så vanskelig å lage kule kaker! Kanskje trenger du bare noen tips for å komme i gang selv:

1. Beregn god tid!
Kan ikke understreke dette nok! De første gangene jeg bakte på bestilling, gjorde jeg alt dagen før jeg skulle levere kaken, noe som resulterte i at jeg ble stående med kakepynting til klokken 4 på natten. Nå planlegger jeg hele prosessen i god tid, fra hvordan kaken skal se ut, til hva jeg trenger å handle inn og hvilke dager jeg skal gjøre hva. Å handle ingredienser, farge marsipan og lage figurer kan man f.eks gjøre noen dager før, og det sparer mye tid. Jeg bruker en sjokoladekakeoppskrift som blir bedre når den står noen dager, så jeg kan bake den en dag eller to før den må være ferdig. Da kan jeg kose meg med pyntingen, og det er jo det morsomste!
Denne kaken var kjempegøy å lage! Den vant premie for beste utseende på Matfestivalen i Ålesund i fjor. Dette var første gang jeg malte dekoren på med pensel. Også første gang jeg bakte til konkurranseformål. 
 2. Bruk oppskrifter og ingredienser som passer til formålet.
Dersom du skal skjære ut eller stable kaken, er det viktig at den er kompakt og ikke smuldrer. Med mindre jeg får ønsker om noe annet, bruker jeg alltid den samme kakeoppskriften. Unngå krem med sukker i kaker som dekoreres med marsipan, det får marsipanen til å svette og se udelikat ut. Det forkorter også holdbarheten til kaken. Jeg bruker som regel smørkrem, enten med vaniljesmak eller kakao. Det er godt med et lag rødt syltetøy mellom bunnene også.

Kaker som skal stables, trenger ekstra støtte. Tre en grillpinne tvers gjennom alle lagene, legg evt en liten skive tynn papp mellom etasjene, så unngår du at kaken siger. Her har jeg laget gitarer i hvit sjokolade. Smelt sjokoladen, sprøyt den ut i ønsket fasong på et bakepapir og legg i fryseren til den er hard igjen. Flammene er også hvit sjokolade som jeg har sprøytet på og håndmalt.

3. Pisk riktig
Ikke slurv med piskingen, la sukker og smør bli helt hvitt og mykt før du tilsetter egg. Smørkrem blir også bedre jo lenger du pisker den opp. Bruk K – vispen om du har kjøkkenmaskin, ballongvispen tenderer til å blåse altfor mye luft inn, og kaken kollapser når den stekes. Etter at du har tilsatt mel og væske, skal deigen ikke piskes mer enn at alt er en jevn masse, du kan gjerne bruke slikkepott til dette. Bruker du også romtempererte ingredienser og rett steketemperatur, får du en høy og fin kake som ikke synker sammen på midten.

En enkel og dekorativ kake
Veskekaker er ganske enkle å lage. Del en kakebunn i to og sett halvdelene mot hverandre med smørkrem i mellom. Dekk resten av kaken med smørkrem og kle med marsipan eller fondant. Dekorer som du vil. Her er noen eksempler på veskekaker jeg har laget tidligere:

Red velvet kake med ostekremfyll. Den var ikke stabil nok til å stå oppreist, men den funker liggende også. Vil anbefale det samme for gulrotkake og andre kaker som er litt løse i fisken. 

Dette er den vanlige sjokoladekaken min, trukket med marsipan farget med kakao.Denne laget jeg forrige uke. Jeg bruker Wilton næringsfarger, de gir solide farger med bare liten mengde produkt, så den påvirker ikke smak eller konsistens. Mønsteret er rullet på med en kjevle jeg kjøpte for 3 euro på et kokkekurs i Athen! Et kupp!! Jeg ser alltid etter bakeutstyr i utlandet, det er myye billigere. Silikonformene mine er fra Marokko og kostet 10 kroner for 10 stk, i Polen kjøpte jeg utstikkere brukt til bl.a blomstene på denne kaken for en brøkdel av prisen det koster i Norge. Avslutter med den siste kaken jeg bakte til konfirmasjoner i år. Du kan kjøpe hvit marsipan, med det er dyrt og smaker ikke som vanlig marsipan syns jeg. Med titanoksid kan du farge vanlig marsipan hvitere, som jeg har gjort her – men ikke bruk for mye, marsipanen blir tørrere av det. Jeg bruker for øvrig vanlig Eldorado marsipan fra Kiwi.
Lykke til med bakingen! :)

 

Share on Facebook

Marsipanroser i Skjonghellaren

Skjonghellaren er en stor hule i fjellsiden på vestsiden av Valderøya utefor Ålesund. Åpningen er 38 meter høy, men smalner ned til under en meter inn mot det trangeste. Det er funnet spor av bosetning tilbake til jernalderen, men man vet ikke hva slags type tilhold menneskene hadde i hellaren. Kanskje bodde de her hele året, kanskje var det en leir som ble brukt i forbindelse med jakt og fiske. Det er funnet rester av dyreliv her fra 30.000 år tilbake, blant de eldste funnene i Norge.

Vi har tatt turen hit fra tid til annen, et fascinerende sted. Jeg har lenge tenkt at det er et super plass å feire en eller annen anledning – så vi tok med en bursdagsfest hit.

Mye av grafittien som dekorerer veggene i hulen skriver seg mange tiår tilbake. De eldste jeg har sett er fra 1920. En lokalhistorisk kuriositet. 

Selve hulen går langt innover fjellet. Ca 100 m inn er det laget en luke som går ett nivå ned, til en liten hule til. 

Kveldssola skinner rett inn i hula på sommeren, men helt innerst er det helt mørkt.
Like ved parkeringsplassen kan man ta av fra stien til området merket Trollkjelen. I krysset er en ny gapahuk, fin pauseplass! Stien er fint opparbeidet med grus og trebroer, litt klyving på stener før man kommer til den lille hulen som er Trollkjelen. Det er en bitteliten åpning man kan heise seg ned i, det henger et tau til hjelp her. Det er litt bratt, men ikke mer enn noen meter dypt før man er nede i selve kjelen.
Vi fikk en superfin kveld i Skjonghellaren, og en annerledes måte å feire bursdag på! :)

Share on Facebook

Kortreist og langdrygt

Jeg drømmer om å dyrke egne grønnsaker. Egentlig har jeg ganske mange drømmer i den sjangeren, og har det siste året innsett at jeg burde bodd enda lenger ut på landet, slik at jeg kunne fylle tomten med høns, geiter, hester og, vel, grønnsaker, uten å slippe opp for plass eller vennlig innstilte naboer. Imidlertid er jeg god på visjoner, og mindre god på gjennomføring – særlig over tid. Jeg er derfor ikke særlig egnet til grønnsaksdyrking, eller annet som krever oppmerksomhet og innsats over en lengre periode.

Første gang jeg satte frø i jorden, for tre, fire år siden, plantet jeg reddik, plukksalat og sukkererter i isbokser på altanen. De kom opp som grønne lyn, til min store fryd, og overbefolket snart alle isboksene. Planen var å “kose meg” med å potte om de små spirene etterhvert. Relativt fort fant jeg ut to ting – hvis du planter 1000 reddikfrø, får du 1000 reddikplanter. Det samme gjelder for salat og sukkererter. Det andre er at ompotting er gørrkjedelig, og endeløst, om du har noe slikt som 3000 spirer (mildt overdrevet, men det var sånn det føltes) Dermed mistet jeg nokså fort interessen for de overfylte isboksene, og de ble i all overveienhet overlatt til sin egen skjebne under skåldende sol og høljende regn. Svigermor reddet en del av avlingen, så det ble litt salat og noen få reddiker. Sukkerertene overlevde ikke. Året etter kjøpte jeg drivhus, for da måtte jo alt gå så meget lettere, tenkte jeg.

Nå har det gått noen sesonger, og jeg lærer stadig noe nytt. For eksempel at jeg syns det er mest gøy å plante, og høste. Det i mellom har jeg ikke overskudd til å følge opp, så det blir som det blir.

I fjor ble det sånn. Et knøttlite Halloween – gresskar, som modnet seg ferdig på kjøkkenbenken, et par veldig rare og litt bitre agurker, og en uendelighet av kirsebærtomat (mange flere enn på bildet, altså! De fortsatte bare å komme!) 
I år har Ivar tatt større del i de innledende rundene, i motsetning til før, da han stort sett bedrev førstehjelp på døende planter, forefallende reparasjon av drivhuset etter alle stormene og stille opprydding av alt mitt rot i forbindelse med dette (og andre) prosjekter. Ivar har langt bedre kontinuitetskapasitet enn meg, dessuten er han mye flinkere til å gjøre ordentlig forarbeid. I fjor følte jeg f.eks at jeg kunne avansere til gulrøtter, så jeg kjøpte to pallekarmer og 1 -en- sekk jord. Ivar foreslo at jeg muligens burde investere i mer jord, eller i det aller minste spa opp torva under den sparsomme sengen jeg sådde i. Det følte jeg var komplett bortkastet tid, siden gulrøtter burde greie å vokse seg ned gjennom det som pleide å være en del av plenen vår. Tips til nysådde grønnsaksbønder: det klarer de ikke. 

Fjorårets gulrotavling. Høy Tjernobyl – faktor! (Men gode!) 

I alle fall: takket være Ivar sitt initiativ har vi har allerede sådd og spirt OG pottet om paprika, tomat og en enslig agurkplante av 24 (!) plantede frø. De er mer plasskrevende enn de var for 14 dager siden, men fortsatt for sårbare til å settes ut i drivhuset – så inntil videre bor alle babyene i stua:

 

 

Share on Facebook

Værsjuk

Dette er den tiden på året, da Moder Natur virkelig gjør det vanskelig å bo på disse breddegrader. Dagene har for lengst blitt lysere, vårblomstene har begynt å titte opp av bakken, småfuglene kvitrer, og på oppholdsdager gnistrer solen i kritthvite sunnmørsfjell i horisonten. Det er balsam for sjelen etter en mørk vinter, og man kjenner med hele seg at det endelig går mot vår – og langt der framme, sommer.

I år har vi hatt mye fint vær! Jeg har kjøpt en fem – årsbok, der jeg skriver værnotater, og korte referater om vi har gjort noe spesielt. Min mentale alder er åpenbart 77 år, men jeg har altså lenge ønsket meg en sånn bok, for vi husker jo aldri egentlig hvordan været har vært – så fort vi får en dag med sol, glemmer vi alle regnværsdagene – og omvendt.

Sånn er det nå. Jeg har håndfaste bevis på at det hittil HAR vært mange flotte dager så langt i 2017, men den siste uka har det vært noe solid DRITT! Man skulle tro at de fine dagene vi har hatt, la seg på en slags konto, der man kunne spare seg opp litt tålmodighet når regnet kom. Det kan man ikke, eller i alle fall kan ikke jeg det. Jeg blir først litt overrasket, sånn, oi, var det sånn det var, når man våkner til plaskende regn og tunge skyer. Så blir jeg veldig fort (vi snakker timer) lei, og når det ALDRI ser ut til å ta slutt på elendigheten blir jeg beint fram kok forbanna. Jeg føler meg lurt langt opp i stry – hvert år, selv om jeg VET at det er sånn det er å bo her oppunder Nordpolen – at man først skal bli fristet av de lange, lyse dagene og den stigende solen, for så å bli smadret til jorden av regn og hagl og kuling og føkkings våt jævla snø som legger seg og smelter om en annen, så veiene dekkes av vått slaps og de første vårblomstrene henger med nebbet i den gjørmehaugen som bare i forrige uke så ut som en nyvåken plen.

Hvis det var noen som helst tvil: jeg er værsjuk. Det føles sånn:

Og sånn: Og sånn:

Share on Facebook

Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Share on Facebook

De nye deltagerne til neste sesong av kjendis- Farmen

Jeg har ikke sett så mye som et sekund av årets kjendis- Farmen. Jeg innså sånn ca halvveis i sesongen at jeg muligens gikk glipp av noe som var verdt å se, men vi har faktisk sagt opp alle TV – abonnementene våre, for snart et år siden. (seriøst, jeg anbefaler det til alle. Med mindre du LIKER å spyle penger ned i dass, da, eller du faktisk ser på alt du betaler for) Jeg har ikke sett Fjorden Cowboys heller, så jeg aner ikke hvem Lothepus er.

Hvis neste sesong ser ut som dette, skal jeg imidlertid vurdere å skaffe TV2 igjen :)

Share on Facebook

Markedsføring på SoMe 101

Disclaimer: alt som kan minne om ironi, sarkasme eller satire, er tilfeldig og utilsiktet. 

I dagens annonsemarked er det vanskelig å synes. La oss si at du ønsker å lansere et nytt produkt, f.eks QteCardboardCan; rimmed with overpriced item.

Vanlig reklame er naturligvis håpløst umoderne, og dessuten dyrt og ineffektivt, nå som sluttbruker kan både mute og spole. I dag kommer man ikke utenom content marketing; du må bruke influencers med høy markedsverdi for å sikre deg synlighet i det offentlige rom. I klartekst: få en blogger til å snakke om produktet ditt.

Så, la oss tenke oss at ditt produkt; QteCardbordCan; rimmed with overpriced item ble sett på, la oss si en prisutdeling, der vi tenker oss at en mengde profilerte personligheter vil samles. Dersom du kan få ditt produkt til å spille en vesentlig rolle på et slikt event, vil mye være gjort. Se bare på dette eksempelet der Jenny Skavland har fått en gratis utgave av et helt nytt produkt. 

Folk har jo gullfiskhukommelse, så du må naturligvis sørge for at ditt produkt kommer enda litt nærmere. Det gjør du ved å skaffe deg spalteplass på noen blogger med særs høye lesertall. Etter prisutdelingen, der alle de profilerte personlighetene ble eksponert for ditt produkt hele kvelden – det er tross alt relativt nytt på markedet, og vil skape veldig mye oppmerksomhet - kan du helt trygt regne med at en haug kjente personer vil kjøpe ditt produkt – samtidig - til full pris, til og med før butikken din har åpnet for bestilling. Dette har vært gjort med suksess her og her. Om du vil nå ut til publikumet til en singel blogger, frykt ikke – en hemmelig beundrer har vel aldri skadet noen. Pass på at språket ikke blir altfor svulstig, troverdighet er tross alt ganske viktig. Er du ekstra heldig, er det noen bloggere som fyller år, så det faller seg helt naturlig at disse også benytter seg av ditt produkt. Det er lite sannsynlig at du vil måtte foreta deg noe som helst i denne anledning, de profilerte kundene vil bare strømme til av seg selv. Og de vil naturligvis, helt uoppfordret, vise bilder av ditt produkt til alle sine titusener av følgere, med flere nærbilder og logoen din godt synlig. Ja, så heldig kan man faktisk være, selv om bloggere og sosiale mediepersonligheter vanligvis fakturerer femsifrede beløp for å vise fram produkter på nettstedet sitt.

Ingen liker reklame, så det er vesentlig at alle påstander om sponsing eller samarbeid blir tilbakevist. Se gjerne eksempler over en gang til. Det er fint om bloggeren også er innforstått med dette. Noen ganger kan det skje en glipp, som at noen merker produktet ditt som spons. I slike tilfeller er det best å si det som det er, at du har gitt bort ETT produkt fra ditt sortiment, og vedkommende har merket det korrekt. (Hvis du ikke sier hvem det gjelder, kan du kanskje bruke den flere ganger)

En annen fin måte å nå ut på, er å være aktiv i kommentarfeltet til bloggerne som omtaler ditt produkt. Her er det ikke så nøye om du bruker ditt private navn til å svare på spørsmål fra bloggerens lesere, det viktigste er at leseren får svar på sitt spørsmål. Hvis ingen mot formodning skulle spørre hvor produktene er fra, så kan man i verste fall stille spørsmålet selv. Bare pass på at det går litt tid mellom hver henvendelse, la oss si i alle fall over en klokketime – særlig hvis man representerer to firmaer som begge figurerer i det aktuelle innlegget

Ulempen med å operere på sosiale medier, er naturligvis at hvem som helst har anledning til å stille nærgående spørsmål om produktet eller markedsføringstrategien, offentlig. Det er jo ikke alltid så hyggelig, men det er likevel viktig å beholde en profesjonell tone i tilsvaret. Hvis ikke er det fort gjort at den polerte fasaden du ønsker å skape for ditt produkt, slår alvorlige sprekker. Hvis alt går over styr, kan det være greit å kjenne til funksjonene slett og blokker på Facebook.

Jeg håper dette var nyttig for deg som ønsker å markedsføre ditt produkt på sosiale medier. Neste gang vurderer jeg å lage et innlegg om hvordan man kan spare skatt, ved å unnlate å fylle ut poster i selvangivelsen. Gi meg en thumbs up, hvis dette er av interesse!

 

 

Share on Facebook

Kjenn på det nå

Idet vi går inn i den ordentlig hysteriske innspurten til julestria, vil jeg gjerne at de som har mulighet, blir med meg i en felles minnestund på forskudd, for de små hverdagsgledene vi har tatt for gitt før vi kom til desember.

- Den betryggende varmen i mellomgulvet som dekning på Visakortet gir
- Bukser og overdeler som ikke strammer absolutt alle steder
- Hvilepuls
- Normalt blodtrykk og insulinnivå
- God samvittighet

Share on Facebook