Viktor 6 år

I dag fyller Viktor 6 år. Dagen er allerede ferdig feiret med familie og venner nå i helga, i dag blir det en liten markering i barnehagen – den aller siste bursdagen før han blir skolegutt til høsten. Han ble vekket i morges med en mini – muffins med bursdagslys, og Happy Birthday sunget av meg og Sara, noe han syns var ganske flaut, og litt fint. Her følger noen bilder fra feiringen.

Søndag hadde vi alle barnehagebarna fra samme årskull hjemme. Det blir fort litt hæla i taket med 16 – 17 femåringer innendørs, heldigvis tillot været at vi kunne ha skattejakten ute slik jeg hadde håpet. Her finner de skattekisten med godteposer.

For tredje år på rad har jeg laget Angry Birds – kake til Viktor. Selv om han også har oppdaget andre figurer innen Lego og spill, er han fortsatt opptatt av de sinte fuglene. Han ville spesielt ha den svarte, men av praktiske årsaker ville jeg bare lage helt runde kaker i små størrelser – derfor fikk han velge den røde også. Han snek seg ned i kjelleren og satte på lysene selv før jeg fikk tatt bilde uten, men jeg tenkte at det er hans kake – så får det heller være at jeg hadde planlagt alle lysene på den grønne mini- kaken bakerst.

Share on Facebook

Slottsball

I går var vi invitert til fest, i anledning Hennes Majestet Dronning Nico den Eneste’s 40 års dag. Som sedvanlig var ingenting overlatt til tilfeldighetene når denne damen arrangerer selskapeligheter. Det ble en veldig morsom kveld, mye latter og mange eksempler på fabelaktig fantasi og godt vennskap. Det er så gøy når alle går “all in” på slike tilstelninger, og jeg syns aldri man blir for gammel til å fjolle seg litt.

PST var naturligvis på plass hele kvelden, komplett med skjulte mikrofoner og obligatoriske pilotbriller. Alle måtte gjennom sikkerhetskontrollen før de fikk slippe inn på Herdtun Slott. Ivar satte seg ikke til motverge

Champagnen fløt, som seg hør og bør.

Her sitter herr og fru OverstormføLer til bords.

Alle reiser seg når Dronningen gjør sin entre, og de minst fem musketerer løftet kårdene til hilsen.

Feiringen varte til langt ut i de små timer, og til slutt måtte også fru Overstormføler kaste inn håndkleet. Her er det sånn ca. like før.

 Takk for en aldeles fortryllende aften på Herdtun Slott, vi kommer gjerne tilbake ved neste runde dag!

Share on Facebook

Jesus og Charlie og sånt…

Den siste uka har alle vært Charlie. Først nå, når stormen legger seg litt, sees nyansene. Problemstillingen ytringsfrihet vs unødig provokasjon bobler til overflaten.

Ytringsfriheten er umistelig. Men man MÅ ikke nødvendigvis si alt man mener, selv om man kan. På den annen side er de kanskje viktig at alle blir utfordret, f.eks av et satiremagasin? At man kan se seg selv fra et annet ståsted, at vi kan humre litt sånn gjenkjennende, høhø, ja, det er jo sånn vi er. Også kan alle være like gode venner etterpå. Eller man kan tenke at det var smakløst, eller ikke morsomt, eller barnslig eller teit – også glemme det. Bare… la være å drepe noen, liksom.

Jeg tenker at det er veldig få ting som IKKE lar seg tulle med. Jeg tenker at mennesker som tar alt mulig personlig, kanskje er i overkant nærtagende. Også tenker jeg at når man trekker våpen og blod fordi man føler noe viktig for en er blitt latterliggjort – så er man kanskje syk i hodet? Så er kanskje ikke verken satire, eller det som var så viktig, det egentlige problemet?

Men så handler det jo om respekt. Og hensyn. Hvis jeg har en bekjent som absolutt ikke klarer å se at hun har et altfor mor – barn – aktig forhold til katten sin, og som blir blodig fornærmet om jeg prøver å fleipe med det – så lar jeg jo være. For det burde man jo, kanskje?

Jeg tenker, om noen hadde tullet med Jesus, ville noen blitt drept da? For om man skal hevde sin rett til å tulle med muslimer, så må man tåle at noen tuller med Jesus? Også ble denne tegningen født.

 

 

Share on Facebook

Verden ligger der

Jeg tok på en haiker i morges. Det gjør jeg normalt aldri, og er ikke noe jeg ville anbefalt sånn generelt. Egentlig mistolket jeg situasjonen, han hadde en insisterende haiketeknikk, ikke annet med seg enn en sekk på ryggen – jeg trodde han var en lokal som hadde mistet bussen. Været var nettopp så ubehagelig som det kan være på Sunnmøre i januar, så før jeg visste hva jeg gjorde, hadde jeg blinket til siden og åpnet døren.

Han var en italiensk gutt, tidlig i 20 – årene, lys som en skandinav med et kvikt ansikt under den tykke hettejakken. På godt engelsk takket han for at jeg stoppet. Jeg spurte hvor han skulle. Til Ålesund, fortalte han, og senere skulle han haike til Bergen. Han hadde funnet en billig flybillett til Norge, og reist uten noen særlig plan, eller penger. Han skrøt av det han hadde rukket å se av den norske naturen, til og med slaps og sur nordavind var nytt for ham. “But I guess; this is ordinary for you”, sa han.

Ja, sa jeg. Veldig ordinary. En onsdag i januar, presis på det jevne, akkurat litt for hektisk morgen, akkurat passe dårlig samvittighet for at jeg gnålte akkurat litt for mye på ungene mens vi gjorde oss klare for en ny dag, midt i uka, akkurat litt for lenge til helga. No surprises.

Med ujevne mellomrom, reflekterer jeg over meningen med livet. Jo eldre man blir, jo flere som dør fra en, store og små kriser man selv og andre opplever – jo mer oppmerksom blir man på sin egen dødelighet. At livet kan bli snudd på hodet at any given time, og at en selv nøyaktig like utsatt som enhvert annet menneske.

Jeg hadde aldri noen utfartstrang i ungdomstiden. Jeg hadde en stabil tilværelse som jeg trivdes med. Jeg har aldri plaget meg selv med forventinger om framtiden. Jeg har levd fra dag til dag, stort sett alltid vært fornøyd, og det er jeg glad for. Mål man har satt på forhånd kan pulveriseres under omstendigheter man ikke kan kontrollere. Jeg har sett hva det gjør med et menneske. Det kunne aldri rammet meg, for jeg har knapt lagt en plan i hele mitt liv. Men det var før jeg skjønte at jeg også skal dø en dag.

Når jeg tvinger meg selv til å tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til, er det ett ord som alltid er lengst fram i panna: reise. Å oppleve. Jeg vil se alt, i hele verden. Jeg vil se hvordan andre lever. Forstå hva som er viktig for dem. Connect.

Dette har jeg tenkt mye på i året som gikk, en del konkrete ønsker har blitt til en mental bucketlist som stadig blir lengre. Jeg har et par planer klare for 2015, og jeg håper å få anledning til flere. Når man streker opp de store linjene, er det enklere å se de små. Tingene som gjør også hverdagen verdt innsatsen – tid med venner og familie, fridager i Tromsø, turer på fjellet. Man blir bevisst på hvor lett det er å velge disse bort, fordi man blir sløv under tyngden av alt man og skulle ha gjort – også tenker man at det alltids kommer en dag der man får tid til å ta det igjen. Vel, det er ikke sikkert. Hvorfor vente?

Jeg og Ivar gikk til Gorzelvstind i høst. Jeg har sett på dette fjellet i snart 10 år, siden første gang jeg besøkte Tromsø. Jeg hadde tusen unnskyldninger til å ikke gå det. Når jeg først bestemte meg, er det ingenting annet jeg ville brukt akkurat den dagen til. 

På en slapsete onsdag i januar er det ikke alltid meningen med livet er blant problemstillingene man har kapasitet til. Da kan det være nyttig å plukke opp en italiensk haiker, i startgropa til sitt norwegian adventure helt alene, som snakker om hvor eksotisk været er og hvor vill naturen vår er. Selv om jeg har passert stadiet der jeg kunne tenke meg å haike gjennom Europa, så minnet han meg på at alt er mulig. Du må bare prioritere.

Og tørre. Verden ligger der. Gjør det.

Jotunheimen en spesielt vakker dag i desember 2014.

Share on Facebook

Hundevakta

Nå har Ivar mast i månedsvis om at vi skal få oss hund. Han ser naturlgvis for seg en jaktkamerat, som med sin fabelaktige nese vil spare ham atskillige timer skauen med kikkert. Så i går lånte jeg denne lille krølltoppen:

Italiensk vannhund, 4 mnd. Null jaktinstinkt, i følge Wikipedia.

En hund krever mye, de skal mates, luftes, og ikke minst; oppdras. Og de skal passes når vi skal på ferie. Og hvem skal lufte den når det regner? Jeg håper at denne helgen skal få Ivar til å skjønne at å ha en hund fører med seg masse ansvar og en hel del arbeid. At det er en hvalp, vil forhåpentlgvis få ham til å innse at det vil bli som å få en ny baby i hus, i minst ett år. Og hvis noen som har møtt meg mer enn fem sekunder, trodde på denne syltynne forklaringen, skal jeg gå kloster. Det er selvfølgelig bare en unnskyldning for at jeg skal lekeslåss på gulvet med noen som elsker alle i hele verden av hele sitt fire måneder gamle hjerte.


 

Share on Facebook

Fasettert farsdag

Det er ikke lett å være pappa. Barna ser ikke alltid innsatsen man gjør for at de skal ha det bra. Periodevis kan man ha kronisk dårlig samvittighet for alt man ikke rekker sammen med ungene, andre dager føler man at man ikke gjør annet enn å stelle til mat, hente drikke, arrangere aktiviteter, hjelpe til med vrangvillige glidelåser, roe gemytter og spille ludo for ørtende gang – også får man ingenting tilbake, annet enn mer mas, jeg vil ikke ha sånn brødskive, jeg finner ingen bukser, jeg liker ikke, vil ikke ha, gidder ikke, hvor er nettbrettet.

Også, likevel, fordi man er Pappa med stor P, så kan man spenne opp Jervenduken for å beskytte mot regnet, fyre bål i hagen og steke resten av pannekakerøren fra i går ute.
Barna ser det kanskje ikke i dag. Men en vakker dag, når de er voksne, er det øyeblikk som dette de vil huske. Og ikke alle gangene dere var uenige om hva som er greit å spise til frokost, og hvorfor det ikke går an å spille Angry Birds hele dagen.

Gratulerer med farsdagen Ivar!
Vi er glade i deg, og glade for at akkurat du er en sånn flink pappa som du er.

Share on Facebook

Trippelbyen i Polen

I fjor var jeg på venninnetur til Gdansk, som sedvanlig førte med seg et par innlegg i bloggkategorien “Kaos og pinligheter”. Det skjer støtt noe når jeg er ute og reiser, og jeg må innrømme at mitt bekymringsløse forhold til alle disse små og store katastrofene har begynt å slå sprekker. Jeg hadde direkte angst for hva som skulle gå galt når vi nå skulle på ny fruetur, denne gang til Gdynia. Jeg ble gresselig forkjølet før vi skulle dra, så hodet mitt fungerte dårlig – OG jeg var alene hjemme, for Ivar og ungene var i Tromsø. Potensiale for mange blogginnlegg… :P

Utrolig nok skjedde det ingenting. Det var nesten litt skuffende, haha! (Neida. Joda) Vi hadde en veldig fin tur. Jeg skrev om Gdansk i fjor, så nå tenkte jeg å skrive litt om Gdynia og Sopot. Sammen med Gdansk kalles disse nabobyene Trippelbyen, har en samlet befolkning på over en million og danner et kultur -og industrisentrum i Polen.

Vi bodde på Longstay Hotell i Gdynia, et stykke fra sentrum, men taxi er billig. Hotellet profileres som et luksuriøst leilighetshotell, og henvender seg i hovedsak til business – folk. Leiligheten vår var moderne innredet, hadde fullt utstyrt kjøkken, to bad og to soverom. Jeg som gruppens “pasient” – med et uttalt snorkeproblem, påstått midlertidig – fikk eget rom, mens de to andre delte ett.
Vi hadde planlagt å ordne vår egen frokost, fordi frokosten på hotellet skulle være relativt enkel. Så oppdaget vi at det ikke var noen dagligvare i nærheten. Det gjorde slett ingenting, for det manglet lite på frokosten i hotellet. Selv om utvalget ikke er enormt, er alt smakfullt, ferskt og spennende. Utvalget varierer litt hver dag. Det er også mulig å få omelett stekt etter ønske av de hyggelige ansatte.

Den første hele dagen i Polen, hadde vi booket oss inn på det samme spaet som vi besøkte sist, på Hotel Sheraton i Sopot. Det er supert, luksuriøse omgivelser og flinke terapauter, latterlig billig i forhold til i Norge. Man får fire, fem timer med behandlinger for under 2000 kr, og fri tilgang på spaets bade – og steamavdeling. Anbefales på det sterkeste! Vi hadde god tid, så vi tok en sightseeing i gatene før vi dro til Sheraton.

Sopot er en koselig by, med uttalt “sommerfølelse”. Handlegaten, Monciak Street, er kranset av fine, gamle bygninger i friske pasteller. Det er litt jugendpreg over enkelte av husene. Det meste av shopping i området fins på store kjøpesentre i utkanten av alle byene, men man finner morsomme butikker i Sopot sentrum også.

Dette huset kalles The Crooked House, og ble bygget i 2004. Den særegne arkitekturen er en hyllest til en barnebokillustratør, Jan Marcin Szancer. Inni er et lite kjøpesenter.

Dagen etter tilbragte vi i Gdynia. Vi spaserte til sentrum, og ned til havneområdet. Gdynia er en nokså typisk baltisk “hverdagsby”, med pregløse gater og glatte, grå betongfasader. Byen er ikke noen typisk turistmagnet, butikkene henvender seg til de lokale – det er elektromarkeder, dagligvarer, klesbutikker og påfallende mange brudebutikker. Selv på en solskinnsdag i slutten av september, framstår Gdynia som nokså kjedelig for en turist.
Enkelte steder kan man imidlertid finne små arkitektoniske perler, som dette tårnet under et virvar av strømledninger. Gdynia er en av Polens yngste byer, og hadde stor vekst fra den fikk bystatus i 1926 og fram til andre verdenskrig.  Tyskerene annekterte byen i 1939, og i 1945 ble 90% av bygningne i havneområdet jevnet med jorden. Gdynia havn var en av de viktigste havnene i den Polske Korridor lenge før Gdynia var etablert som by. I dag har Gdynia igjen en svært flott havn, med mange hoteller og imponerende kontorbygg. Det fins også et akvarium her, det er mye å se i dette området. Denne seilskuta har jeg faktisk vært ombord i i 2001, da den var i Ålesund i forbindelse med Cutty Sark. Den heter Dar Mlodsziezy (The gift of Youth), og er et skoleskip for unge sjøfarere, omtrent som vår Christian Radich. Gdynia er Dar Mlodsziezy sin hjemmehavn.

Se matrosene som klatrer i mastene! De lider i alle fall ikke av høydeskrekk!!
Sommerstid er det mulig å gå på stranden i Gdynia, det er også veldig mange flotte parkområder man kan besøke.

Først og fremst er dette en by i vekst innen industri og internasjonal handel. Det høres ikke så spennende ut for en turist, men om man ser litt nærmere, oppdager man noen interresante konsekvenser av dette. Bla. fins det flere små, ekslusive konseptrestauranter i Gdynia. For en nordmann er prisene fortsatt rimelige, så man kan få en utmerket smaksopplevelse for en tredjedel av hva det ville kostet i Norge.

Noen tips og anbefalinger:

Restaurant Sztuczka, Gdynia: Denne kule restauranten er litt bortgjemt, på baksiden av bygget som er oppgitt som adresse. Den drives av tre brødre som er lidenskapelig opptatt av mat og smaksopplevelser. Det er bare plass til 20 – 30 gjester, så det kan være lurt å bestille bord. Menyen ivaretar både smak og visuelle intrykk, og serveres i små, delikate porsjoner. Man kan bestille en niretters middag her, vi angret på at vi ikke tok det, vi ville fått mye spennende. Det var likevel en kulinarisk opplevelse å spise her, maten er utsøkt, og servitøren hyggelig og kunnskapsrik.
Pueblo, Gdansk: Siste kvelden tok vi taxi til Gdansk. Jeg er glad for at vi gjorde det, Gdansk er en slående vakker by med en helt spesiell atmosfære. Vi skulle på en meksikansk restaurant, som vår flinke reiseplanlegger Laila hadde googlet seg fram til. Den norske fredagstacoen har muligens gitt meksikansk mat litt lav status i restaurantsammenheng, men på Pueblo får man “the real deal”. I sjarmerende glorete omgivelser får man servert solide (!!) porsjoner mat, med fyldige smaker. Og ikke minst, margeritas i mugge, haha! Om du skal spise meksikansk i Polen, gjør det her.

Shopping: Jeg er ikke noen rutinert shopper, jeg blir lei etter to butikker. Trippelbyen har mange kjøpesentre, og selv jeg syns det var gøy å gå rundt her en hel dag. Du finner både merkeklær og rimelige antrekk, intereiør og kosmetikk. Mye av det er betydelig billigere enn i Norge, men ikke alt. Jeg gjorde et kupp på bakeutstyr, silikonformer til muffins og figurutstikkere til marsipan til en fjerdedel av hva de koster i Norge. Elektronikk koster omtrent det samme som hjemme.

Taxi: Det er lett å finne taxier i sentrum av alle byene, og hotellene er alltid behjelpelige med å få noen til å hente deg. (Det er ikke alltid billigere at hotellet ordner det, selv om de sier det) Taxi fra Gdynia til Gdansk kostet ca 200 kr, det var den dyreste taxi – turen vi hadde. Det koster i underkant av 200 kr til flyplassen fra alle byene. Veiene er gode, og de fleste taxi – sjåførene har relativt nye biler og kjører pent.

Kommunikasjon: I Gdansk opplevde jeg at alle innledet samtaler på polsk. Jeg vet ikke om jeg ser spesielt polsk ut, eller om turismen fortsatt er såpass ny at de fleste tar utgangspunkt i at man snakker samme språk. I Gdansk og Sopot klarer de fleste seg greit gjennom en enkel samtale på engelsk, om enn noe famlende. I Gdynia snakket nesten alle vi var i kontakt med utmerket engelsk. Innimellom kan du også snuble over en polakk som har jobbet i Skandinavia en periode, og kan noen gloser på svensk eller norsk.

Hvor skal du bo?

Bo i Gdansk om du ønsker å oppleve stemningsfulle gater, stappet med gammel historie, slående arkitektur, pittoresk havn, små butikker med smykker og håndverk, spabehandlinger (det fins gode alternativer her også, bla. på Hilton Hotel) mangfold av restauranter, mulighet for natteliv. Her finner man flest restauranter av høy kvalitet, både med og uten turist – profil. Er det din første gang i Polen, syns jeg Gdansk gir klart mest valuta for pengene.

Bo i Sopot om du ønsker sjø og badeliv, iskrem eller kaffe på en fortauskafe, spaserturer i sjarmerende gater, uteliv og shopping. Og spa, så klart.

Bo i Gdynia om du ønsker å oppleve noe ut over turist- tilbudet i de to andre byene. Oppsøk de spennende konseptrestaurantene, gjør research på forhånd, f.eks på Tripadvisor. Gdynia har maritim historie, universitetet ligger her. Gdynia er mer enn “what meets the eye”, men tilbudene ligger ikke så langt opp i dagen som i de andre byene.

Har du en uke til rådighet, anbefaler jeg at du tar turen innom alle byene og opplever de ulike stemningene! :) God tur!

Share on Facebook

HBK30./976 Ellingsøy

Søndag ettermiddag tok vi en sykkeltur ut “i bunkersen”, det gamle kystfortet på vestspissen av Ellingsøya. Det er ikke blant de største bunkersanleggene rundt Ålesund, men i motsetning til mange andre fort, er hele kommandobunkeren fortsatt åpen og tilgjengelig for utforsking. Et veldig spennende sted for ungene, og for voksne også. Krigshistorien blir så nær. Jeg går alltid med gåsehud, jeg kan ikke la være å tenke på alt som har vært tenkt og følt inne i de dystre, trange og fuktige korridorene. Tenk at besteforeldrene våre opplevde Norge i krig, det er så fjernt i vår bedagelige hverdag. Disse stedene gjør det umulig å glemme, og jeg tror faktisk det er viktig. Hva kan man ta lærdom av, om ikke historien?

Viktor og Ivar inne i kommandobunkeren. Gluggen vender ut mot fjorden, og i 1940 var det nok ryddet mer i terrenget så man hadde oversikt over hva som skjedde ute på sjøen. HBK30./976 har stått uten tilsyn i snart 70 år, området er overgrodd og vanskelig å finne. Det er enkelst å gå hit på vår eller høst, når vegetasjonen ikke er på sitt frodigste.

Bildet under er tatt med stativ og lang lukkertid, det er egentlig nesten helt mørkt inne i bunkeren. Jeg sto her alene, Ivar og ungene hadde gått et annet sted mens jeg fotograferte. Mens jeg knotet med innstillingene på kameraet, med den gåsehudframkallende rislingen jeg alltid har i ryggraden på slike steder, hørte jeg at grusen begynte å knase bak meg. Jeg hørte på skrittene at det ikke var Ivar, og fornuften sa at det antagelig var en annen turgåer på ekspedisjon. Fantasien min trodde naturligvis ikke på det. Må legge til at jeg har sett hel del på The Walking Dead i det siste, hehe! Heldigvis var det hodet som hadde rett denne gangen, en annen fototurist dukket opp rundt hjørnet.

Korridorene er veldig lange, men uten tak. Jeg vet ikke om de alltid har vært åpne som dette. Jeg har prøvd å finne ut litt historie bak anlegget, men det står ikke så mye på nettet. Sannsynligvis fordi det ikke er særlig stort, og i følge “bunkersjegere” på div. forum, er HBK30. et litt “slurvete” anlegg som framstår planløst for ettertidens øyne. Et lite stykke unna selve kommandobunkersen, finner man to fundamenter for feltkanoner, 7,5 mm for spesielt interesserte. De ble plassert der for å sikre havneområdet inn til Ålesund i 1942. I 1944 ble 7,5 kanonene byttet ut med 2 stk 4,5cm panservernkanoner, som var en del av bevæpningen frem til freden.

Så kjekt med fotostativ, så får jeg også vært med på bilde en gang i blant! :)

Share on Facebook

Andre bordsetning

Allerede et par timer etter at de små heksene og monstrene hadde forlatt Halloweenfesten, var det klart for sceneskifte her hjemme. I går hadde vi invitert til vennemiddag, vi har tross alt 80 kg elg å spise oss gjennom dette året :) I høstferien var vi i Tromsø og deltok på elgjakta, i år falt det to store okser. Nå har vi allerede hatt to flotte middager av kjøttet vi tok med hjem.

Veldig fornøyd med spisestuen vi kjøpte da kjøkkenet sto ferdig for et par år siden. Den er fin, og det er god plass rundt bordet. 10 voksne får godt armslag når begge ekstraklaffene er på. Til hverdags brukes det som kjøkkenbord.
Det ble en fin kveld og natt, med masse latter, gamle og nye skrøner, god drikke og godt selskap! I dag blir nok en roligere dag, kjenner at vi snart må ut og få litt friskluft i nesen.

God helg! :)

Share on Facebook

Halloween

Jeg elsker Halloween, og nå som jeg har barn får jeg endelig leve ut alt jeg ønsket meg da jeg var selv var liten. Her følger noen bilder fra årets Halloweenfest for barna (og mor): Vi hadde skattejakt og gikk knask – eller knep i nabolaget. Det er fint at de fleste her syns Halloween er helt ok, i alle fall tar de i mot ungene med godteri og et smil. Mine egne barn er jo langt på vei miljøskadd av sin mor, og gleder seg enormt til å ha vennene på fest hvert år – i år begynte de å snakke om Halloween midt i september. Viktor var to år på sin første Halloween – feiring, Sara var fire og inviterte såvidt jeg husker alle i gruppa i barnehagen det året. Året etter tok jeg den helt ut, lånte røykmaskin og fikk en venn til å stå i kostyme i kjelleren der ungene skulle finne en skattekiste med sjokoladepenger. Det ble muligens *host* i overkant skremmende, selv om det gikk bra med alle, ingen gråt – men jeg modererte meg litt i år altså, mest fordi Viktor også skulle få invitere venner, og de var ikke like drevne i gamet som Sara sine venninner :) Men alle hadde det morsomt nå også, ikke minst jeg! ;)

Sara og Viktor nyter fangsten etter knaskerunden. Det festlige er at ingen av dem egentlig liker noe særlig godteri, så vi må alltid ha en “bytterunde” hjemme, der de får bytte 75% av det de har fått i bøttene sine, til det godteriet jeg har kjøpt til utdeling, hehe.

Share on Facebook