Sara 7 år

I dag er det Sara sin bursdag. Det blir vanskeligere og vanskeligere å unngå klisjeer om tiden som flyr, så jeg nøyer meg med å nok en gang konstatere at årene går fort. Vi har hatt venninnefest her i dag, og Sara har hatt en fin bursdag så langt. I morgen blir det familieselskap, og på kvelden kommer familie nordfra på påskeferie. Det gleder vi oss til alle sammen, vi er heldige som har så mange flotte mennesker rundt oss.

Sara laget bordkortene selv, og Viktor har blåst opp nesten alle ballongene.

Sara har en utrolig flott gjeng i klassen sin, alle er flinke til å være venninner med hverandre. Det er veldig kjekt å se dem sammen.


Gratulerer så mye med dagen, kjære Sara

Share on Facebook

Noe utrolig har skjedd!

Skulle ønske jeg kunne delt dette 1. april. Det ville vært en bra spøk at dette faktisk er sant.

I morges plasserte jeg som vanlig min snart 17 år gamle ara, Mogway, på badevasken mens jeg stelte meg. Han så litt pjusk ut, så jeg bøyde meg ned for å gi ham en suss. Da fløy han i synet på meg, beit seg fast i nesen med slik kraft at blodet silte. Jeg måtte slite ham løs. Det var ikke vondt, antagelig fordi jeg ble så sjokkert, og fordi han fikk tak på den tykkeste delen av nesevingen. Jeg så meg i speilet, blodstrømmen rakk meg til leppa og jeg så et u – formet hull i huden som antagelig blir et fint arr. Mogway krøp sammen som om han var skamfull. Eller syk. Noe var i alle fall alvorlig galt, jeg har aldri sett ham sånn før! Kjente han meg ikke igjen? Jeg farget håret mitt drastisk i går, ble han redd den røde luggen? Jeg gjorde meg ferdig, bar ham tilbake i buret, ordnet barna og fulgte dem til skole og barnehage.
Mogway <3
Jeg tittet inn til Mogway før vi forlot huset, han lå paddeflat i bunnen av buret, en uhyrlig tanke for en frisk fugl. Jeg ble fra meg av bekymring og dårlig samvittighet. Hvordan hadde jeg kunnet overse tegnene, jeg hadde jo lagt merke til at han tullet med maten, at han hadde nappet seg i fjærene på brystet, og at jeg flere ganger hadde sett ham sitte på bunnen av buret. Men jeg trodde han kanskje var litt matlei, at han kjedet seg siden jeg har hatt lite tid til ham i det siste, at han likte å sitte på den hjemmelagde stigen jeg satte i buret hans, som han plukket i stkykker slik at pinnene ble liggende i bunnen. Jeg hadde ham jo ute hver dag, og han var kvikk da. Hadde han fått kreft? Blitt alvorlig deprimert? Hadde han fått en infeksjon, fordi jeg ikke hadde vasket buret på altfor lenge?

Egentlig skulle jeg på jobb, men måtte hjem for å sjekke Mogway og evt. kjøre ham til dyrlegen. Han lå fortsatt, men klatret opp på pinnen sin da jeg kom inn. Han åpnet nebbet og blåste seg opp (en trusel) da jeg skulle løfte ham ut. Nølende steg han på hånden min. Jeg tenkte å kose med ham, men han hugg etter fingrene mine (bet ikke) så jeg måtte slippe ham. Nede på gulvet smatt han under sofaen. Han liker å sitte under møbler, han blir veldig leken og tøysete når han får lov til å gå under skapet på badet f.eks – men nå rømte han rett og slett fra meg. Jeg tenkte at dyr gjemmer seg for å dø, og holdt på å gråte av redsel.

Jeg la meg ned for å se om han krøp sammen der under sofaen, men tvert i mot så han pigg og glad ut, plukket nysgjerrig rundt seg og møtte blikket mitt med et “smil” slik han vanligvis gjør. En forsiktig lettelse rislet rundt hjertet mitt, kanskje det likevel kunne gå bra? Jeg plasserte ham i vinduet så han kunne se ut mens jeg vakset buret hans.

Og der så jeg det.

Et egg! Jeg trodde ikke mine egne øyne, jeg tenkte faktisk at noen hadde lagt det der for å lure meg! Men det var mindre enn et hønseegg, og plutselig ble det helt åpenbart hvorfor Mogway fra så aggressiv, og hvorfor han søkte seg til bunnen av buret så mye! “Han” var blitt mamma!
Mogway har alltid blitt omtalt som “han”, selv om jeg på direkte spørsmål har svart at “han” sannsynligvis er en hun, fordi – eh – hun er nokså spedbygd. Araer må DNA – testes for å kjønnsbestemmes, men jeg har aldri brydd meg om å gjøre det. Jeg vet at fugler kan få egg selv om de ikke har partner, men jeg tror ikke det er særlig vanlig for store papegøyer. (Det dreier seg naturligvis om et ubefruktet egg, som aldri kan bli en kylling) OG, jeg har hatt Mogway i 16 hekkesesonger før dette, og aldri, aldri har jeg opplevd at… hun (dette blir uvant!) har lagt egg. Jeg ble fullstendig tatt på senga, og veldig, veldig letta!:)

Jeg snakket med fugleoppretteren som solgte meg Mogway i sin tid, han sa at dette var helt normalt. Jeg skulle fjerne eggene om det kom flere, så ville alt komme i vanlig gjenge om noen dager. Så nå venter vi på flere papegøye – påske – egg! :)
Viktor syns det var kjempestas å få et papegøye -egg, så vi skal ha det med i barnehagen og vise det fram.

Share on Facebook

En god dag – på Godøya

Det går mot vår, og det merkes godt, også i kropp og sjel. Det er travle tider, men lysere dager gir mer overskudd. Den siste uken har været vist seg fra sin beste side, og siden jeg var alene hjemme denne søndagen, gikk jeg en tur i fjellet. Jeg har savnet slike turer. Det er godt å gå alene, på sine egne premisser, kun i selskap med egne tanker. (Ja, og alle andre som ellers er ute på søndagstur) I dag var jeg så heldig med (nesten) alt, at det faktisk ble et blogginnlegg.

For det første var jo været upåklagelig:

Å komme til toppen, sette seg i sola og spise en Kvikklunsj er fantastisk. På denne tiden av året lengter man ofte etter sommeren. Man tenker at dette bare er en smak på alt som skal komme. Vel, på Sunnmøre er disse dagene på vårparten ofte blant de fineste man får. Sommeren blir gjerne våtere og kaldere enn man liker. Å gripe dagene og mulighetene når de er der, gjør en lykkeligere, tror jeg. Jeg var i alle fall veldig lykkelig der, på toppen. Og da to havørner bestemte seg for å underholde med luftig dans like ved, var opplevelsen om mulig enda mer perfekt.

En av grunnene til at akkurat dette fjellet er så ufattelig fint, er at stien fra nordsiden byr på så mye variasjon. Fjellet er bratt på begge sider, og i mars er bare sørsiden oppvarmet av solen. Det kan derfor ligge snøflekker på toppen en stund utover, selv om fjellet bare er knappe 500 moh. Det ligger ved åpent hav, og vegetasjonen er preget av salte, tidvis kraftige vinder. Det gir et vilt landskap og flotte farger i naturen. Når man kommer opp på de høyeste ryggene, regelrett velter Sunnmørslandskapet seg ut under en i alle retninger.

Sunnmørsalpene mot øst

Mot vest, Breisundet, bildet er tatt et stykke før toppen. Alnesvannet skimtes også. På vei ned, kom en stor tåkebank og la seg over toppen. Det skjer ofte her, fra Ålesund kan man gjerne se Godøyfjellet med en pussig “lue” av tåke. Jeg har ikke opplevd å gå her i tåka, det var veldig fascinerende å merke hvordan temperaturen, landskapet, stemningen og lydene endret seg etterhvert som det pakket seg til omkring meg. Bare måkeskrikene og lyden av mine egne skritt kunne høres, alle andre lyder stilnet hen.

Alnes fyr forsvinner under meg

I løpet av få minutter var hele verden pakket inn i grå ull. Jeg skjønner hvorfor dette kan bli farlig, men her, i dag, er det bare fint. Jeg ser fortsatt stien flere meter foran meg, og jeg vet hvor jeg skal. (mot normalt, høhø)  Jeg får noen trolske høydemeter før tåken smelter bort lenger nede. Det fins et merkelig utspring i fjellet her, som jeg har lett etter før, men som jeg har oversett både opp og ned tidligere. Det ser ut som en lang kampestein som stikker ut, rett over et bratt fjellparti. Steinen heter Johan Skytt, og er angivelig oppkalt etter en lokal helt som var bjørnejeger. Jeg har ønsket å utfordre suget jeg alltid får i magen når jeg står rett ovenfor et fritt fall, ved å gå ut på tuppen. I dag lå det en polsk dame i neonrosa jakke og kravlet seg paddeflatt ut på Johan Skytt da jeg kom ned, så det var vanskelig å overse ham i dag. Jeg kjente det kilte i magen bare av tanken på å gå ut der, men jeg var fast bestemt. Vel utpå var det ikke så ille som fryktet, så lenge jeg unngikk å se særlig mye ned vel og merke.

Her er Johan Skytt fra undersiden, den lange tuppen som stikker utfor kanten før ryggen stiger oppover igjen. Her ser du også hvor langt ned det er *grøss* Nede ved foten av fjellet får landskapet meg alltid til å tenke på skotske høyland, selv om jeg aldri har vært der. Det er noe med fargene, havet og det forblåste fjellet som er litt utypisk for områdene ellers rundt Ålesund. Det er veldig fint i alle fall.
Jeg håper det blir mange slike dager i løpet av året, vi er så heldige som bor i et så flott landskap <3

(Å, nå glemte jeg å fortelle bakgrunnen for parantesen i første avsnitt. Da jeg gikk videre etter fotoseansen ved Johan Skytt, var jeg litt kald, så jeg småløp bortover ryggen for å få varmen. Der sklei jeg så lang jeg var, rett i ei blaut myr, og den tynne buksa mi ble søkkvåt fra øverst til nederst. Jada. Jeg ble ikke så veldig mye varmere for å si det sånn, men jeg fikk meg i alle fall en god latter :))

 

Share on Facebook

Serieteket

For mange år siden, tegnet jeg noen seriestriper for bladet Billy. Jeg var 18 år og student, og syns det var veldig stort å ha ting på trykk. I dag befinner nok disse stripene antageligvis seg på et støvete lager på Egmont, og det er antagelig like greit, haha. Jeg har ikke tatt vare på dem selv heller, så de er nok tapt for evigheten.

Av og til kommer lysten til å tegne noe morsomt over meg fremdeles, og slik ble denne lille hverdagsobservasjonen til. (På ingen måte selvbiografisk, dette er tross alt sosiale medier der alt er perfekt. Alle som leser Dagbladet vet at det er sånn det er å være småbarnsmor)
(Klikk bildet for større utgave)

Share on Facebook

Savner sola

Desember er den mørkeste måneden i året, og jeg tar alltid meg selv i å telle dager til vintersolverv den 21. Denne vinteren har vært spesielt mørk, siden det har vært så mye regn. Her jeg bor blir sola aldri helt borte bak horisonten, men vi har ikke sett så mye til den likevel. Derfor er det spesielt deilig nå som den stadig kryper bittelitt høyere på horisonten for hver dag. De helt blytunge skyene har også holdt seg unna, og i dag var himmelen kongeblå i vest helt til klokka var 16.45. Det er så fint.

Hver morgen ser jeg mot øst, og håper at sola skal vise seg. Bildet er tatt klokka 9. 15 i morges, det ville nok vært lysere om det ikke hadde vært litt regn i lufta. Det er ikke så mye vinterstemning, merker jeg føler meg litt snytt om det ikke snart kommer litt snø..

Share on Facebook

Juleglede hele året

Ensomhet, rus, fattigdom… det er mange som sjelden får en god jul. Heldigvis har det gått sport i å dele overfloden, nesten så det er vanskelig å finne nok “ulykkelige sjeler” å forbarme seg over. De fleste husker den eldre damen som annonserte etter noen å feire jul med? Hun fikk et utall henvendelser. I år leste jeg et leserinnlegg om en ensom og fattig student. Kommentarfeltet rant over av tilbud om penger, mat og jobb.

Flere har brukt media på å annonsere ledige stoler rundt julebordet sitt. Jeg leste endatil om en ung mor som ble litt skuffet over responsen, da hovedtyngen av svarene kom fra 40 år gamle menn som trodde hun lette etter… annet selskap. I fjor delte jeg statusen til en venn, som ønsket å gi bort julegaver til de som ikke hadde råd å kjøpe til barna sine. Han fikk mange “liker”, men ingen konkrete henvendelser. Bloggeren Gunnar Tjomlid måtte lete lengre enn forventet etter mottakere til de ti “julepakkene” han hadde handlet inn til trengende i Oslo. Man ser jo fattige overalt, og leser om alskens tragiske skjebner i avisen. Barnhjertige samaritener slåss om de få som er heldige nok til å få historien sin i media. Hvor gjemmer stakkarene seg, når man først ønsker å gjøre noe fint for dem?

Nå høres det ut som om jeg spekulerer i om gode gjerninger springer ut av behovet for å stille seg selv i et fordelaktig lys: se så hjertevarm jeg er. Det er ikke meningen. Viljen til å dele kommer fra et oppriktig ønske om å gjøre noe fint for andre. Vi er bevisst vår overflod, og den skjeve fordelingen. Heldigvis.
Jeg skulle ønske flere tok med seg denne viljen utover i året. Ikke bare børster støv av den til jul.

1. Smil og si hei til byens løse fugler. Tiggere, romfolk, den alkoholiserte mannen på benken. Jeg lover – du vil føle deg bedre, og det vil de også. Føler du deg modig, ta en prat. Du kan bli overrasket over hvor mye mer som ” er der” enn det som møter øyet…

2. Kjøp =OSLO, MAGASIN, VIRKELIG, ASFALT, SORGENFRI og MEGAFON. Dette er et fantastisk tiltak som virker etter hensikten. Det gir mening og innhold i hverdagen for de som selger, og ærlige penger i lomma for de som trenger det mest. Like enkelt som det er genialt!

3. Gi bort det du ikke trenger. Asylmottakene har stort behov. Amathea også, en nøytral organisasjon for gravide og mødre som trenger støtte. Flere kirkesamfunn har regelmessige turer til Øst – Europas barnehjem. Det er vanlig å gi en skjerv i transportstøtte når du leverer ting til dem, 50 – 200 kr. Du kan bli med også om du vil, turen går med buss og koster 5 – 7000 kr.

4. Bli støttekontakt. Du får vite mer hos din lokale kommune, i Ålesund ser informasjonen slik ut.

5. Besøk et gamlehjem. Det er lange dager på institusjoner. Snakk med de som jobber der. Kanskje kan de blunke mot en beboer som trenger litt ekstra oppmerksomhet. Spør om du får lov til å ta med en hund, eller en katt, så er samtalen i gang – eller en sjokolade, og by på en bit. Synger du i kor, så spør om dere får ha en mini – konsert i fellesarealet. Det er mye som går an, bare man forhører seg litt.

6. Kjøp Kaffe på Vent. Det er et tilbud enkelte kafeer har, du kan betale for en ekstra kaffe, slik at de som ikke har råd til å kjøpe en selv kan spørre etter det i disken. Eller bare kjøp en kaffe, og gi bort til noen som ser ut til å ha lyst på en.

7. Bli frivillig på en nødtelefon, f.eks Kirkens SOS. Røde Kors har også et opplegg basert på frivillighet, der du kan bli besøksvenn, bidra med leksehjelp eller ferietilbud til vanskeligstilte familier. Du finner påmeldingsskjema her.

8. Gi penger eller tid til lokale institusjoner i byen din. Dere har kanskje et natthjem for hjemløse, et dagsenter med tilbud til vanskeligstilte, Blå Kors, Krisesenter for Kvinner, Utekontakten, osv. Dette er viktige institusjoner som betyr mye (kanskje alt) for dem som bruker dem. Dessverre lever mange av dem på kommunalpolitisk nåde, eller er avhengige av veldedighet for å kunne drive videre. Leter du etter noen å hjelpe, finner du dem på disse stedene. Støtt dem.

9. Vær inkluderende. Det er ikke alltid så lett å se at noen er ensomme, når man er i jobb og ellers virker velfungerende. Les f.eks dette innlegget, så forstår man at det ikke nødvendigis er enkelt å få nye venner i voksen alder. Kjenner du noen som er alene med barn, er ny på arbeidsplassen, i nabolaget – snakk med dem. Inviter på kaffe. Det står sjelden på muligheter eller vilje, bare se kommentarfeltet under innlegget jeg linket – mye ensomhet kunne vært unngått dersom vi bare var mer åpne for kontakt og nye vennskap.

10. Se mulighetene. Det er ikke alltid så veldig mye innsats som skal til, for å gjøre stor forskjell i noens dag. Smil. Vær hyggelig. Bry deg.

Share on Facebook

Julekortene i 2013

I fjor la jeg ut noen bilder av ungene som poserte for julekort 2012. Flere av dere foreslo at jeg burde brukt de “mislykkede” bildene i stedet for det mer tradisjonelle som ble valgt. Jeg var inne på tanken selv, men i hodet mitt hadde jeg allerede sett for meg hvordan jeg ville at julekortet skulle se ut, noe veldig klassisk noe. I år derimot, ville jeg ta med noen av de komiske øyeblikkene som alltid oppstår når man prøver å fotografere barn.

Viktor var f.eks ikke så veldig motivert i år.

Det ble en time med ekstremt mye latter, og noget frustrasjon fra mor, men til slutt ble det et riktig fint og, eh, sjarmerende kort. Det er også første gang jeg selv har sett søskenlikheten, bak det meget påklistrede og ressigerte smilet de presterte på bildet i midten. Det var for øvrig det eneste bildet som ble tilnærmet normalt, hehe.

Share on Facebook

Familietid

Nå kjenner jeg det begynner å klø i fingrene for å få julen ut av huset, hehe. Sånn er det hvert år, når alle pakkene er åpnet, julekakene spist opp og fridagene begynner å gnage i hjernebarken, da vil jeg pakke ned alt og komme i normal gjenge igjen.

Pepperkakehuset knuste vi tredjedag, det fikk stå en ukes tid. Vanligvis sparer vi på det til nyttår, men da er det jo bortimot uspiselig. Like greit å bare knørve det i seg.
Julen har vært kjempefin, som den alltid er. Vi har stramme juletradisjoner i familien min, juletiden har sett likedan ut siden jeg var barn. Det er trygt, forutsigbart og fint, noe jeg veldig gjerne vil at våre barn også skal ha med seg videre. Vi er heldige som alltid har familie og venner rundt oss, ikke bare i jula, men hele året.

På julaften var vi hos foreldrene mine, sammen med resten av min nærmeste familie. En overflod av mat og gaver, som alltid :)
Julenissen fikk også tid å stikke innom. Han ble møtt av skrekkblandet fryd av barna, og selv om de øyeblikkelig skjønte hvem som skjulte seg bak masken, var all nærkontant utelukket ;)

Jeg håper alle har hatt den julen de ønsket seg, og at det nye året bringer med seg mange fine opplevelser! I det nye årets ånd, har vi allerede prøvd noe nytt her i huset. I går laget Ivar pølser av selvskutt hjort og elg. Vi har en kjøkkenmaskin med kvern og pølserør, og utrolig nok fikk vi stappet all pølsemassen inn i tarmen uten viderverdigheter. Jeg har alltid trodd den prosessen var veldig vanskelig, men det gikk helt problemfritt. Pølsene skal henge et par uker, så blir det forhåpentligvis en god middag utpå nyåret.

Ønsker dere et riktig godt nytt år, vi sees i januar! :)

Share on Facebook

Snart, litt for fort

Om noen timer er det jul.
Desember for oss har vært preget av… vær. Det har vært ekstremt mye vind og nedbør, og den helt store julestemningen har uteblitt, nå som det nærmer seg. Som sedvanlig ble jeg syk ei ukes tid før jul, og kom ytterligere på etterskudd, slik jeg alltid blir :) Huset ser ut som et bombenedslag, og inntil nå har kaos regjert med gavepapir, hel – og halvferdige julegaver, pakkelapper, gavebånd og plastposer flytende ut over spisebordet. Den delen av julepynten jeg aldri fikk satt ut har stått til spott og spe i gangen, trødd ned i plastbakker fra Europris. Nå har jeg mellomlagret det et sted jeg slipper å se den hver gang jeg beveger meg ut av stua. ;) MEN! Nå er alle gavene klare til i morgen. Juletreet vårt er pyntet, og selv om det er av plast og kjøpt på Jula, så ble det veldig fint. Barna og jeg har pyntet pepperkakekirken, som dessverre bærer preg av at arkitekten bestemte seg for at det var en god ide å begynne med taket på kirkespiret…. *host*
I dette øyeblikk satte Kringkastingsorkesteret i gang med “Deilig er jorden” på tv’n, barna er endelig falt i søvn etter å ha klort i tapeten av spenning i hele kveld – og jeg har åpnet ett stykk alkoholholdig enhet å nyte julefreden på. (Barn, jul og alkohol hører ikke sammen – men en cider på lillejulaften etter leggetid er vel innafor?)
Jeg gleder meg til i morgen. Tidligere i dag leste jeg et innlegg hos Kristina Andersen, som satte et par sunne tankerekker i gang. Vær glad for hver dag du får sammen med dine kjære. Om du har folk du er glad i rundt deg i jula, er du faktisk uendelig heldig. Det er så lett å glemme det.

God jul, alle sammen! Jeg håper dere får alt dere ønsker dere – ikke bare i… ting – men i livet <3

Share on Facebook

4 år, Regine

I dag er det 4 år siden Regine Stokke døde. Når man ser tilbake på ting, er det noen ganger vanskelig å skjønne hvor tiden ble av. Andre ganger føles 4 år som 4 år. Regines kamp mot kreften ligger som i en egen boble i hodet mitt, det føles ikke fjernere for hvert år, men det er vanskelig å få minnene om henne nærmere enn de er også.

Jeg kjente ikke Regine, men jeg snakket med henne via mail da jeg holdt på med den enorme plakaten av 800 lesere som fulgte henne i kampen. Jeg vet at flere av dere som enda henger med her, oppdaget min blogg på den tiden. Så rart. Når jeg tenker tilbake på hvilke blogger jeg leste den gangen, hvilket forhold jeg hadde til min egen… hvordan ting var i livet mitt da… det føles veldig fjernt, mye lenger enn fire år siden.

Jeg kommer aldri til å glemme Regine. Mange har kjempet og tapt mot kreft over Facebook og andre sosiale medier siden hun døde, men hun var den første til å nå ut til så mange på så kort tid. Å følge tankene til et ungt menneske som vet hun skal dø, gjør noe med deg for alltid, tror jeg.

Hvil i fred, Regine.

Share on Facebook