Kakeplaner

Nå er det en stund siden jeg har bakt noe, men framover blir det en del anledninger for morsomme kaker! Jeg håper å få tid å lage en Halloween – kake som jeg fant på Pinterest her om dagen. En gresskar – pai blir det nok i år også, men jeg må prøve å finne en annen oppskrift – alternativt noe annet å bruke gresskarinnmaten til. Vi lager alltid gresskarlykt til Halloween, og vil helst slippe å kaste det som kan spises, men har ikke funnet noe alle syns er ordentlig godt enda. Kanskje en suppe?

Om to uker skal vi i bursdag, og da tenkte jeg å lage en type kake jeg aldri har prøvd meg på før, håper jeg får det til, det er noe jeg har hatt lyst til å prøve en god stund!

I mellomtiden tenkte jeg å vise en annen kake jeg laget tidligere i sommer. Det var en annen variant av “fiskekaken” som jeg bakte til Matfestivalens kakekonkurranse i fjor, men denne gangen med en mer realistisk look:

Realistisk og realistisk, fru Blom, artsbestemmelsen er vel noe midt mellom en steinbit og en pukkellaks, men den er i alle fall ikke irrgrønn! :D  

Jeg skrev et innlegg tidligere i år med tips om hvordan du kan lage kule kaker selv, les det her. Eller ta en titt i kategorien Kaker, kort og kreative krumspring i sidemenyen til høyre.

God søndag! :)

 

Share on Facebook

Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag. 

Share on Facebook

Bydua som ikke ville dø

Regjeringen vil kutte all støtte til frivillige organisasjoner, inkludert dyrevern. Vi var en periode krisehjem for katter for Dyrebeskyttelsen, og vet hvor utrolig mye innsats de frivillige legger ned, uten lønn og annen motivasjon enn å hjelpe dyr. Det er utmattende arbeid, fordi behovet er så uendelig stort i forhold til hvor mange som kan eller vil bidra. For å synliggjøre hvor mye Dyrebeskyttelsen vil gjøre for ett enkelt dyr som ellers ville hatt små sjanser for å overleve, vil jeg gjerne dele denne pussige historien jeg opplevde tidligere i år. 

En dag i påskeuken, løp en bydue fram og tilbake foran døra mi på jobb. Den hadde en skadet vinge, og det virket rett og slett som om den ba om hjelp! Da jeg åpnet døra, kom den inn nesten uten å nøle. Jeg kunne ikke ha den i butikken, så jeg la den i en pappeske og plasserte den i kjelleren. Jeg ringte Dyrebeskyttelsen for å høre hva jeg kunne gjøre, og de begynte straks å ringe rundt til folk som kunne bistå. Etter en stund fikk jeg telefon tilbake med beskjed om å oppsøke dyrlege, de skulle ta kostnaden. Dessverre sa alle vi snakket med, at dersom vingen var brukket, ville det beste være å avlive den.

Jeg trodde nok at vingen var brukket, men selv om sjansene var små, syns jeg dua fortjente at vi gjorde det vi kunne. Det var tross alt påske, og om jeg trodde på slikt ville jeg tenkt at om man skal overliste døden, måtte det være nettopp i disse dager. Dessuten var jeg nokså sikker på at den dua visste hva den gjorde da den kom på døra min ;)

Så jeg tok den med til Ålesund Dyreklinikk, der veterinær Ole Frøland konstaterte at det IKKE var brudd! Derimot hadde den en sårskade under vingen, kanskje hadde den blitt sittende fast et sted, eller slåss med et rovdyr, hvem vet. Det eneste den trengte var en antibiotikakur, og fred og ro til å leges, så jeg kunne ta den med hjem.

Pga fare for sykdommer, kunne jeg ikke ha dua i fuglehuset sammen med mine tamfugler. Den fikk flytte inn i drivhuset, i et lite bur, så den skulle holde seg i ro og ikke slå opp igjen sårene. I 10 dager gav jeg den antibiotika. Sårene grodde fint, og etterhvert begynte dua å trene på å slå med vingene igjen. Den 10 dagen tok jeg den med ut i byparken, der jeg vet at en stor koloni byduer holder til. Jeg slapp duen ut av buret, og så den trippe rundt på bakken, før den fløy opp på et hustak og ble borte. Jeg var der oppe noen ganger og så etter den, men har ikke sett den siden. Jeg tenker imidlertid på den hver gang jeg ser en bydue med hvite styrefjær, og håper at det gikk bra med dua “vår”.

Se video av duen som “banker” på døra mi, og hvordan den ble stelt hjemme hos oss.

Dette er bare én historie der Dyrebeskyttelsen har bidratt til å redde et dyreliv. Utallige katter har fått nye hjem, og de prøver alt de kan å sørge for at kattebestanden blir regulert. De steriliserer alle katter de omplasserer, de sørger for helsesjekk og medisinering når det trengs. Om man ikke ser dette arbeidet på nært hold, tror jeg ikke man kan skjønne hvor mye tid og engasjement det faktisk krever. Og hvor mange dyreliv som ville vært langt verre, dersom de ikke la ned all denne innsatsen. 

Det vil bli svært vanskelig for Dyrebeskyttelsen å opprettholde driften om statsstøtten forsvinner! Oppfordrer alle dyrevenner til å protester på denne delen av statsbudsjettet!

Share on Facebook

Alt går litt langsommere

En dag forsinket, kom jeg meg til Tromsø på mandag, tilbake til de 200 år gamle veggene i huset vi bor i her, den storslagne utsikten, den friske luften og nærheten til fjellene, skogen og havet. Mye av dette har vi hjemme på Sunnmøre også. Likevel er det en annen puls her oppe, alt går liksom litt langsommere. Luksusen vi finner her, er tid. Tid og hvilepuls.

Når morgenens største utfordring består i om du skal lage pulvercappuciono eller presskannekaffe.
Hver gang jeg er på reise, tenker jeg at jeg vil ta med meg feriefølelsen hjem – jeg skrev om det her. Jeg vil ha stressfrie hverdager, tid til å klemme på mine nærmeste, overskudd til å spørre hvordan dagen deres har vært, og ikke minst, lytte til hva de svarer. Hverdagen vil alltid stille andre krav enn feriedager, jeg vet det. Men mye handler også om prioriteringer og innstilling. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sove 30 minutter lenger om morgenen, får vi en dårligere start enn om jeg bare konfronterer den lidelsen det er å komme seg ut av senga. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sitte på mobilen – som jeg gjør altfor ofte – går det på bekostning av noe annet; en samtale, en stemning jeg går glipp av, en oppgave jeg burde fått unna.

Jeg hørte begrepet “mental clutter” et sted. Nå som “decluttering” i hjemmet har blitt en trend, burde vi kanskje gjøre det samme i hodet vårt. Alt “mental clutter”, all støyen og rotet i hjernen som forårsaker stress, er i realiteten utsatte avgjørelser. Det gav veldig mening for meg. Når jeg blir stressa av at klesskapene er tomme for rene klær, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å sette på en maskin (eller tre). Når jeg blir stressa av en telefon fra regnskapsføreren min, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å levere bilagene mine i rimelig tid. Stressmomentene i livet mitt skyldes sjelden mangel på tid. Det skyldes i all hovedsak at jeg prioriterer den tiden jeg har, på andre ting – og ikke alltid de riktige tingene. Når det blir nok slike stressmomenter, er det vanskelig å hode på noe som ligner feriefølelse.

Jeg leste en bok for en tid tilbake, en selvhjelpsbok fra midt på 90 – tallet. Det er godt over 20 år siden, men folk var visst stressa den gangen også. Selv om forfatteren brukte eksempler som ble komisk utdaterte, var det merkelig å se hvor overførbare de mentale mekanismene er til dagens samfunn. Prinsippet i boken var “gjør det nå”. Når du registrerer en oppgave som må gjøres, så gjør det – ikke tenk at du skal gjøre det senere, når du får tid, lyst eller overskudd. Gjør det nå. 

Så kanskje du kan beholde feriefølelsen litt lenger.

Share on Facebook

Tromsø, her kommer jeg…ikke helt enda

Jeg er tydeligvis vaksinert mot smertefrie reiser! Akkurat nå skulle jeg vært i Trondheim, og ventet på neste fly til Tromsø. Det er jeg ikke. Jeg var fortsatt hjemme, klar til avgang, da SAS sendte SMS om at flyet mitt var to timer forsinket. Det betydde at jeg ville miste forbindelsen min til Tromsø, som naturligvis var siste fly nordover i kveld.

Når jeg ser hvordan avtalen om flyplasstransport ble gjort, skjønner jeg muligens bedre hvorfor mamma kom ikke bare det vanlige kvarteret tidligere enn avtalt, men en hel time og et kvarter tidligere enn avtalt. Trodde flyet gikk 16.40, hun plutselig. Eller at klokka var 16.41 da hun kom. Eller noe. Eplet faller ikke sånn kjempelangt fra stammen.

Jeg kontaktet SAS, prøvde å forklare vedkommende at det var helt meningsløst å sende meg til Trondheim, når jeg ikke ville komme meg videre derfra. Personen jeg snakket med kunne ikke gjøre noe som helst før flyet mitt var minst tre timer forsinket. Beklager, altså. Men jeg kommer jo til å bli TJUEtre timer forsinket fra Trondheim om jeg drar dit, flyet mitt fra Ålesund letter jo ikke før 30 minutter etter at fly nr 2 har forlatt Trondheim! Og det går ikke flere fly! Om hun ikke kunne booke meg om via Oslo, men nei, det det var fullt, og det var ingen verdens ting hun kunne gjøre, jeg måtte bare vente og se hva som skjedde.

Jeg regner med SAS betaler transport og overnatting da, sa jeg. “Det kan du snakke med SAS Trondheim om, så fikser de det for deg”, var svaret. Om du ikke snakker flytende dårlig kundebehandler, så er det direkte oversatt for; det vil jeg ikke si noe om, men du kan snakke med noen andre, som jeg kan gi skylden hvis de sier nei”.

Det er jo veldig dumt å sende meg bare halve veien, sa jeg, når vi VET at det blir økte kostnader for alle involverte, og da særlig arbeidsgiveren hennes, men nei, hun gjentok refrenget, overhooodet ingenting hun kunne foreta seg, siden flyet mitt bare var to timer forsinket, og ikke tre. Veldig beklager, altså.

Så vi dro til Vigra, Ålesunds lille lufthavn. Der var det jo en hel del passasjerer med samme problem, likevel møtte vi langt mer imøtekommende personell, som faktisk gjorde et oppriktig forsøk på å avhjelpe situasjonen. Ikke bare fikk vi forklart hva problemet besto i (manglet opptil flere crew- medlemmer ombord) – de sjekket alle muligheter for å booke meg om til Oslo, men dessverre, med fulle fly og få avganger, ville jeg ikke rekke siste fly derfra heller. Men de kunne selvfølgelig ordne en billett så tidlig som mulig i morgen, (06.10, skrik!). slik at jeg kunne reise hjem og sove i min egen seng, og slippe å tilbringe kvelden på ørkesløs venting på et fly som uansett ikke ville fly meg helt fram.

Så da kjørte mamma meg hjem igjen, og her sitter jeg. Jeg har jo tømt kjøleskapet, jeg spiste risengrynsgrøt til middag klokka tre, bare for å bruke opp all melken, og bortsett fra to brødskiver er det det eneste jeg har spist i dag. Det eneste jeg fant i fryseren var noen krabbeklør som jeg fikk av pappa forleden. Heldigvis hadde jeg glemt å kaste den tørre kneipen som ligger i brødskuffen, og jeg har jo en majonestube ferdig krøllet fra i går, da jeg brukte hele kvelden på å prokrastinere pakkingen.

Sukk. I alle fall rekker jeg å tenke litt ekstra på om jeg har glemt noe. 

Share on Facebook

Reisefeber

Jeg flyr til Tromsø i morgen, og er overhodet ikke klar.

Før jeg reiser noe sted, får jeg alltid en sånn rar, veldig hektisk energi. Jeg vet ikke hva det skyldes, kanskje er det skippertak – genet som våkner så fort jeg begynner å få liten tid. Plutselig skal jeg liksom avslutte alt mulig, sånn at jeg ikke har noe halvferdig hengende over meg mens jeg er borte. Denne dyptliggende angsten er noe jeg strengt tatt burde kjenne på til daglig, siden jeg alltid har minst 10 påbegynte og/eller halvferdige ideer og prosjekter gående. Men så lenge tidsperspektivet er uendelig, føler jeg bare unntaksvis behov for å gjøre noen av dem ferdig. Så kommer en reisedag, og da skal alt skje – helst på bekostning av de tingene jeg burde gjort først, som å pakke kofferten.

Har levd helt greit med en gørrskitten mikrobølgeovn i tre uker  over en måned sikkert et halvt år, men 22 timer før jeg skal rekke et fly, får jeg ikke ro i sjelen før den er vasket. Selv om jeg ikke har pakket kofferten enda. 

Nå som jeg prøver å være litt mer organisert, er det en del stressfaktorer jeg har lært meg å kjenne igjen. F.eks klær. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har skullet pakke, bare for å finne ut at 78% av klærne mine befinner seg i skittentøyet. Jeg har kjøpt mange strømpepakker andre steder enn hjemme, for å si det sånn!  Nå går jeg vanligvis inn for å tømme skittentøykurven i god tid, så jeg vet at jeg har noe å legge i kofferten – men denne gangen har det sviktet litt, altså. Jeg vet ikke om jeg bare prøver å utsette pakkingen, eller om den manglende planleggingen skyldes at jeg nettopp har kommet hjem fra en lang reise og ikke helt har klart å omstille meg mentalt til en ny tur allerede.

Jeg liker også å rydde før vi reiser. For det første er det fint å slippe å komme hjem til et bombenedslag, men det viktigste er at jeg TENKER mye bedre når jeg rydder, og det er lettere å huske det som må huskes mens man er i sorteringsmodus. Jeg rydder for øvrig også når jeg er rasende for noe, det hjelper da også! (Innsidetips for framtiden, til min mann…!) Nå som det omsider begynner å gå opp for meg at det er i morgen jeg skal dra, gikk jeg løs på kjøkkenet med dødsforakt. I stedet for å vaske de klærne jeg skal ha med meg..

Skal vi være borte noen dager, prøver jeg å tømme kjøleskapet for mat som blir dårlig mens vi ikke er hjemme. Frukt skjærer jeg opp i terninger og fryser ned, og bruker dem i smoothier senere. Mogway syns det er en grei deal. Men jeg har altså enda ikke pakket kofferten. 
Vi hadde nokså mye ost i kjøleskapet, og også endel rester av kjøttpålegg. Det får rett og slett bli med til Tromsø, selv om det nok hadde holdt seg fint. Akkurat denne kjenner jeg er litt sånn tvangstanke – aktig, men jeg hater virkelig å kaste mat og jeg vet det blir sikkert en ost og vin – kveld i Tromsø før det skjer her, så…. da får det bare være litt OCD. Jeg har for øvrig fortsatt ikke pakket kofferten. 

Veldig mye viktigere enn å pakke kofferten, 20 timer før avreise: sortere det gjenværende kjøttpålegget i annen, egnet emballasje og sette pent stablet i kjøleskapet, slik at jeg kan vaske og tørke plasten og legge det i plastavfallet – samt  naturligvis rulle sammen majonesen til en mindre plasskrevende tube. (Det ser ut som vi spiser enorme mengder salami her i familien, men det skyldes nok aller mest at mannen min har vært alene hjemme i 10 dager og stått for all handlingen selv)

Så i øyeblikket sitter jeg her og skriver, mens jeg drikker et glass vin. Kjøkkenet er ferdig ryddet, men jeg har enda ikke vasket alle klærne jeg skal ha med, og stua er ikke særlig hjertelig velkommen hjem – aktig. Men ok. Et glass vin til, så har jeg hvilepuls uansett.

God helg, alle! 


Share on Facebook

Nytt liv til mislykket kake

I helgen hadde vi besøk, og jeg hadde bakt en sjokoladekake. Den ble så tørr og smuldrete at jeg kunne spart den til vinteren og brukt den som strøsand. Det verste er at jeg tror jeg har bakt den minst fire ganger før, og hver gang tenkt at jeg skal slutte å bruke den oppskriften, fordi den har altfor mye kakao i forhold til væske. Neste gang husker jeg kanskje å notere den tanken i kakeboken…

Siden vi var mange, ble jeg likevel kvitt over halvparten av sørgeligheten. Jeg så ikke for meg at vi ville klare å kvitte oss med restene her hjemme slik den var. Så jeg smuldret hele kaken i en bolle – dvs, den smuldret seg nærmest seg selv – og blandet godt inn ca en halv pakke Philadelphia. Så trillet jeg kuler ut av massen og dyppet dem i smeltet kokesjokolade.

DET ble straks noe annet! Du kan gjøre dette med alle typer kaker. Bland kakesmulene med smøreost, fløte, syltetøy eller smørkrem til du får en slags deig. Du kan også sette kulene på pinner for en mer festlig look, men det syns jeg er bare styr – disse over lever neppe dagen uansett! :)  

Share on Facebook

Savner papegøyen din deg når du er borte?

Jeg har lest ulike påstander om intelligensen til store papegøyer, der de blir lagt på nivå med hunder, primater og tre år gamle barn. Jeg vet ikke hva som er mest beskrivende, men de er i alle fall høyt utviklede sosiale skapninger, med sterkt flokkinstinkt. Mogway var 3 mnd gammel da jeg fikk henne, nå er hun snart 20, og det er jeg som er flokken hennes. Hun skiller kraftig mellom mennesker, noen liker hun umiddelbart, f.eks min far, som hun nesten aldri ser, men likevel alltid søker seg til om hun kan velge. Andre, som en kar jeg var sammen med en stund, hatet hun intenst (burde gitt meg et par hint..). Hun kan med andre ord ikke føle tilhørighet, eller ha glede av et hvilket som helst menneske. Det sterke båndet de knytter til enkeltpersoner, og den høye intelligensen er en av hovedgrunnene til at jeg aldri anbefaler noen å skaffe seg en stor fugl, om de ikke er langt over gjennomsnittet engasjert – de krever mye, lever lenge, og de sørger over brutte bånd. 

Da jeg var borte i nesten to uker nå nettopp, var Mogway hjemme sammen med resten av familien. Jeg ble fortalt at de første dagene, løp hun som besatt bort til trappa hver gang hun hørte en lyd fra utgangsdøra nede. Mannen min sa det virket som om hun ventet på meg. Da jeg skulle hente henne inn første gang etter jeg kom hjem, løftet hun fjærene på hele kroppen, strakk ut vingene og kunne ikke slutte å rope “hei” og “hallo”. Til vanlig er hun sjelden særlig kosete, men hver gang vi har vært borte fra hverandre kan jeg nærmest knørve henne inntil meg og kose med henne som man koser med en hund, mens hun sier “ååååh, kos, kos, kos!”

Papegøyer trives best med daglige rutiner. Om jeg ikke henter henne inn i huset når det blir lyst ute, vil hun skrike seg hes. Vi tilbringer alltid en time eller to på morgenen sammen, på den måten får hun også ut litt energi og oppmerksomhetsbehov før hun blir alene noen timer. Her har jeg prøvd å gi henne frokost i sitt eget eggeglass, men min er naturligvis langt mer interessant. 

Så ja, papegøyen min savner meg når jeg er borte :) Hun husker godt, og har et rikt følelsesliv. De kan tenke både framover og bakover, selv om jeg tviler på at de har noen oppfatning av tid slik som vi har.

 

Share on Facebook

Empirier fra Junaiten

Først og fremst, takk for så mye respons og “liker” på innlegget jeg skrev før jeg reiste! Mange som leser her inne er tydeligvis opptatt av å leve mens man kan! :)

Jeg kom hjem fredag ettermiddag, og det har ikke vært tid til noe jetlag. Det vanlige livet går i sitt sedvanlige tempo, det er bare å falle inn i rytmen igjen først som sist. Men før jeg gir slipp på denne roadtripen gjennom to stater, tenkte jeg å dele noen erfaringer fra min transatlantiske opplevelse.

- Aldri skryt av norsk natur til noen fra Colorado. De har alt vi har, fire ganger større. Utenom fjorder, da.

- USA har en av verdens mest paranoide immigrasjonsmyndigheter. Det er det eneste stedet de vil forvente et utfyllende svar på spørsmålet “and what kind of friends are they” når du oppgir “besøke venner” som “purpose of visit” i passkontrollen. Veldig fristende å svare “oh, you know, just the regular, drugdealing, delinquent kinda friends”, men det ville antagelig blitt tatt i mot med like stor begeistring som å svare “ja” på om du har deltatt i terror eller terrorlignende handlinger. (Du blir spurt om det også. Ikke svar ja.)

- Alle stereotyper du noensinne har sett på film, finnes i virkeligheten. Den overvektige indianeren med den lange sølvfletten, den fulle meksikaneren med uflidd skjegg og rutete skjorte, den stutte, middelaldrende damen fra midtvesten med bred dialekt, hjelbleket hår og to cm tykk kajalstrek rundt hele øyet, den kjekke sølvreven med slimfit jeans og cowboyboots, den modne hippiedamen med flagrende gevanter og øredobber av turqoise… i løpet av ti dager har jeg sett dem alle, og enda fler. For en traust nordmann framstår mange nærmest som komiske parodier. Jeg har vært i California for noen år tilbake, og fikk bekreftet det samme der – bare andre stereotyper; det blonde bombenedslaget, den Barbie – Ken aktige mannen. Alle genuint hyggelige mennesker når du snakker med dem, for øvrig.

Den amerikanske landeveien er akkurat så lang og rett som man ser på film. Det er antagelig derfor de kan ha langvarig øyekontakt med passasjerene, lete etter noe i hanskerommet eller føre en intens krangel, samtidig som de kjører. På film. 

- De fleste amerikanere du møter, er til enhver tid klar til å dele sin livshistorie med deg, til tross for at deres bekjentskap begrenser seg til tre og et halv minutt, og du aldri vil se dem igjen. Om du føler behov for å bli kjent med nye mennesker, anbefaler jeg en vanlig rutebuss etter klokken 19 i en hvilken som helst middels by i det sørlige midtvesten.

- Alle er innenfor en fem sekunders tidsramme, helt komfortabel med å kalle deg “honey” eller “sweetie”. Jeg foretrakk begge de førstnevnte framfor den brede varianten av “ma’am”, som mest av alt fikk meg til å føle meg som en aldrende lærerinne.

De spiser faktisk helt sinnsvake mengder chili i New Mexico….! 

- Når du sier at Norge er hovedstaden i Sverige, vil i alle fall én amerikaner (tidlig i femtiårene, fra Florida) nikke iherdig og svare “oh, riiiight”, som om han bare hadde glemt at det var sånn det hang sammen. Minst fem amerikanere, inkl. en bensinstasjonansatt, har aldri i sitt liv sett en euro, eller hørt om EU. Jeg kom ved et uhell til å gi fra meg en 10 – euro seddel som betaling for to cola på en bensinstasjon, langt ute i den nymeksikanske ødemarka. Jenta bak disken rakk å se ut som jeg hadde gitt henne monopolpenger før jeg oppdaget feilen. Mens jeg løp ut igjen i bilen for å hente rett valuta, stimlet de mannlige kundene seg om seddelen som om den skulle vært laget av uran. Da jeg kom tilbake var de overmåtelig nysgjerrige, jeg måtte forklare hva en euro var, og hvordan den kunne være gyldig i flere land. Den ene karen spurte med glødende øyne; and how much is it worth?! Føkk, som jeg angrer på at jeg ikke svarte 10 millioner dollar.

- Man adopterer ordet “fuck” mye fortere enn man tror.

Disse husene ser mer ut som kulisser jeg så på Universal Studios for noen år siden, men mange av småbyene som fortsatt er bebodd, har denne byggestilen.

Det er fint å være på reise, og denne turen sorterer under “fantastisk” – men det er godt å komme hjem også, og det er om mulig enda mer fantastisk! :)

 

 

Takk for at du leste – del gjerne innlegget på Facebook under: 

Share on Facebook

Husk at du skal dø

Når folk som skal dø snakker, lytter vi. Vi lyttet til Per Fugelli, ikke bare fordi han var en klok mann, men fordi i ordene hans kjente vi tyngden av vår egen skjebne, formidlet av en mann som sto på terskelen til sin. Alle skal dø, og alle vet det – men de fleste av oss lever som om vi hadde all verdens tid. Alt kan vente, for vi har det så travelt. Eller verre, vi venter ikke på muligheten til å gjennomføre noen drøm, for vi har ingen – vi lar dager og år bare gli umerkelig forbi, som sand i et timeglass.

En eldre dame betrodde meg for en tid tilbake; jeg angrer sånn på at jeg aldri dro til Tromsø. Jeg hadde så mange sjanser, men jeg turte aldri. Nå er det for sent.

Jeg tenkte; det der skal aldri bli meg. Aldri om jeg skal sitte på tampen av livet og angre på alt jeg ikke gjorde. Derfor dro jeg til Tanzania tidligere i år, med innsamlede penger til barneskolen og utstyr til sykehuset. Det tok meg sju år å gjennomføre den tanken, selv om det eneste jeg trengte å gjøre var å bestemme meg. Jeg sier ja til alt jeg har lyst til, selv om jeg egentlig ikke tør – som å holde foredrag foran mange mennesker. Det strider enormt mot min introverte natur å stå alene på en scene, men jeg tør, når jeg har lyst.

Derimot har jeg ikke lyst til å kjøre karuseller på tivoli, eller hoppe fallskjerm, så det sier jeg nei til. Jeg sier også nei til å henge med mennesker som tapper meg for energi, og til hvem som helst så lenge jeg føler mest behov for å være alene. Et godt liv handler om å si ja og nei til de rette tingene. Man må selv finne ut hva de er. 

I morgen tidlig sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Jeg lander i Denver, Colorado, og skal videre til et bittelite sted under Rocky Mountains som heter Nederland. Der skal jeg treffe noen jeg møtte på Kilimanjaro for fire år siden, og sammen med henne skal jeg gå i fjellet, vi skal bade i varme kilder, besøke indianderlandsbyer og vi skal rafte i elv. Jeg er skrekkslagen for elveraftingen, men jeg vil, så jeg sa ja. Neste tirsdag skal vi gå det høyeste fjellet i staten New Mexico, Wheeler Peak. Jeg er i mitt livs dårligste form, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp, men jeg vil, så jeg skal. Jeg må kjøre bil i USA, og alle som vet litt om meg, kan tenke seg hva jeg føler om det – men jeg må, så jeg skal.

Jeg vil ikke vente på at livet skal komme i gang. At jeg skal få tid til det jeg har lyst til, eller at tilværelsen skal legge seg til rette for at ting jeg drømmer om skal skje. Det er få ting som ramler ned i fanget på en, man må iverksette selv. Og husk at du skal dø. Kanskje blir livet ditt kortere enn du tror. Kanskje har du ikke helse så lenge som du innbiller deg. Ikke vent. Lev nå.

Dette bildet har jeg vist flere ganger, men for meg sier det mye om motivasjon. Det er tatt i fjor, 2016, min tredje tur på Kilimanjaro, den tyngste turen. Jeg ble syk siste natten mens vi gikk opp, jeg klarte ikke spise, jeg kastet opp, alt vannet mitt frøs, det var iskald vind, og jeg var dødssliten. Tankene om å snu kom stadig oftere, jeg har stått på toppen før, jeg trenger ikke bevise noe, bare gå ned, jeg orker ikke. Det som fikk meg til å fortsette, var bursdagskortet til pappa, som jeg hadde laget hjemme i Norge før jeg dro. Jeg visste at vi ville stå på toppen den dagen han fylte 65. Dette bildet skulle jeg sende ham når vi kom i dekning igjen, og jeg skulle få det til. Så jeg satte en fot foran den andre, inntil jeg endelig var der. Man klarer alt, men man må ville det, og man må bestemme seg for det.  

 

Share on Facebook