I strupen på mammablogging

Aftenposten trykket i dag en tosiders artikkel der fagkyndige advarer bloggere mot å utlevere barna sine på nettet. Jeg bidro som “Mammabloggeren som angret”. I likhet med en rekke fagpersoner, er jeg sterkt kritisk til måten barn eksponeres i bloggsammenheng. Blogging er ikke lenger en uskyldig hobby, det er millionindustri, og det er åpenbart at kombinasjonen barn og personlig drama drar lesere til bloggene i tusentall.

Aftenposten har snakket med kjente mammabloggere, og gitt dem muligheten til å forsvare virksomheten sin. Camilla Øvestad, Anne Brith Davidsen, Jessica Enerberg, Anna Rasmussen og Rannveig Heitmann ble alle spurt om å uttale seg. Enerberg og Øvestad var de eneste som ville svare på avisens henvendelser.

Enerberg sier at hun “er opptatt av at barna skal være anstendig kledd på bildene som publiseres. De skal ikke være nakne, eller syke”. Jessica, bare i november postet du bilder av barnet ditt i bleier flere ganger! De var bukseløse og nakne på familiefotografering, og du har en serie bilder av et av barna dine mens det bader! Du kan ikke siteres på at du ikke poster bilder av barna dine avkledd, når minst 5000 daglige lesere vet at det ikke er sant! Bare ved å skrape overflaten av bloggen din, vet jeg at du har vært på randen av samlivsbrudd, at et av barna dine har kolikk, hva de ønsker seg til jul, og hva faren deres tenker om sin “tapte” ungdomstid. Hva slags “sensitiv informasjon” er det du mener forblir privat på bloggen din? Det eneste bloggere flest vegrer seg for å svare på, er hvor mye de tjener.
 Camilla Øvestad sier at hun ikke er bekymret for hva barna vil synes om bloggen fordi “de vet hva som skjer i livet mitt uansett, og jeg vil ikke sensurere følelsene mine”. Hun mener at i 2016 bør det være greit å dele. Greit for deg, Camilla, som er voksen og kan se ting i kontekst. Men er det greit for barna dine, at jeg, en komplett fremmed i en annen by, vet at du krangler med NAV fordi det er problemer med å få dokumentert farskap på et av barna dine? At din yngste aldri har sett faren sin, men at en annen allerede har fått hans plass i livet deres, i så stor grad at han bar henne til dåpen? Er det greit for henne at hun om seks år skal begynne i en klasse, der lærerne, og foreldrene til de andre barna vet at hun ble unnfanget under turbulente forhold med svik og bedrag, der moren offentlig kastrerte faren med ord i ukene før og etter fødsel, for alle sine 10.000 daglige lesere på “Norges største INTERIØRblogg?” Er det greit at 45.000 følgere på Instagram har sett 200 bilder av henne, og vet at hun elsker pupp og oppmerksomhet? Klarer du ikke se hvor ufattelig navlebeskuende det er å si at “internett er stort, og så mye er eksponert når barna blir eldre, at de ikke vil ha noen problemer med det”. Hva mener du med det, egentlig? At det skal bli helt vanlig å dele samlivsproblemer, krangler med NAV og farskapstester med offentligheten? Jeg håper av hele mitt hjerte at det aldri noensinne blir vanlig! Bloggen din er en dagbok? Nei, den er ingen dagbok! Det er en side du deler med minst 10.000 andre mennesker daglig. Vil du bearbeide følelsene dine, så kjøp en notatbok!

Anne Brith Davidsen ville ikke uttale seg til Aftenposten, men hun har skrevet et innlegg for litt siden der hun snakker, forsåvidt reflektert, om barn og eksponering på bloggen. Isolert sett er det fornuftige tanker, men det er åpenbart stort sprang mellom liv og lære. Anne Brith har sterke meninger om barneoppdragelse, og deler dem gjerne. “Ingenting er så morsomt som å se en 12 – åring stresse for å rekke skolen” skriver hun, etter først å ha presisert at hun aldri vekker barna sine, de må ta ansvar selv. Det stormer rundt Anne Brith titt og ofte, og hun får ofte pressedekning fordi hun er tøff i ordvalget og bastant i holdningene. Jeg lurer på hva jeg ville tenkt, om min mor snappet bilder av det brukte undertøyet sitt på soveromsgulvet, datet 30 -40 menn på et år etter brutt forlovelse (Anne Britt sitt eget overslag på egen blogg denne uken), hintet til seksuell omgang med kjendiser og utroskap i forhold – alt på en blogg som i utgangspunktet var dedikert til baking. Tydeligvis er privatlivet mer salgbart enn kaker.
 
Alle bloggere, meg selv inkludert, bruker de samme argumentene for å forsvare barna på bloggen. “Vi vurderer det hver dag, det er masse vi lar være å skrive om, de er ikke nakne, de syns det er greit, det er sånn det er i 2016″.

Dette er kvinner jeg antar lar være å drikke alkohol under svangerskapet, som unngår sigarettrøyk, kanskje spiser de ikke spekemat, muggost eller sushi, de gjør sitt beste for å amme så lenge som mulig, de leser seg opp på bilstoltester, noen lager sin egen barnemat, alt fordi det er “til det beste for barnet”. Likevel, her trosser de innbitt et stadig økende antall kritikere, bestående av flere og flere fagpersoner, og påstår hardnakket at dette, akkurat dette, det er ikke så farlig. Det er ikke SÅ mange pedofile på internett, barn blir mobbet for alt mulig, at jeg deler hverdagens opp- og nedturer for tusenvis av mennesker vil ikke gjøre noe fra eller til, alle andre gjør det samme, jeg spør barnet mitt og han sier det er greit.

Privatliv har en egenverdi. At barnet ikke tar direkte skade av å være eksponert på nettet, er ikke et godt nok argument for å forsvare det. Det kan være krenkende nok at tusenvis av mennekser har tatt del i din oppvekst, selv uten de pinlige bildene, utleveringen av mammas sex – liv, pappas utroskap og kranglene mellom foreldrene.

Aldri, aldri noensinne, har det vært til “barnets beste” å bli eksponert på en blogg. Det er kun én part som får dekket sine emosjonelle (og muligens økonomiske) behov av å la barna spille en sentral rolle i sosiale media, og det er de voksne.

 

 

Blogglistenhits

Share on Facebook

Etargilde

Halloween innleder årets ete – maraton. For det første kommer ungene hjem med mer godteri enn de klarer å spise opp, så jeg ofrer meg naturligvis for å få det unna. (Vi kaster ikke Halloween – snop her i huset, nei!) Nå er det straks en uke siden knask – eller knep- runden, og på stuebordet står fremdeles skåler med de dropsene alle liker minst. De varer nok en uke til.

I tillegg kommer bursdager, skolearrangementer, juleavslutninger og andre sosiale sammenkomster tettere enn hagl fram mot jul. Om ikke lenge er det på tide å begynne på julebaksten, noe som betyr at jeg kommer til å spise småkaker til kaffen fire ganger daglig. Alt dette før vi i det hele tatt har begynt å tenke på selve julematen, romjulsfestene og familiesammenkomstene, og nyttårsaften, og all restematen vi må kvitte oss med i januar, samtidig som vi skal begynne et nytt og bedre liv.

Tilgjengelighet svikter min begresningsevne. Inneholder det sukker, og det er tilgjengelig, vil jeg spise det. Dessuten sliter jeg med å kaste noe som kan brukes – derfor vil jeg så fort dette innlegget er ferdig, spise nok et stykke gresskarpai, som ingen egentlig er særlig begeistret for, men som jeg uansett lager hvert år, fordi jeg ikke makter å kaste to kilo gresskarinnmat. Etterpå skal jeg lage gresskarmuffins av de siste restene av gresskarpure. Så skal vi ut til foreldrene mine, der barna har sovet i natt. Kanskje er det noe restemat etter broren min sin bursdag i går. Selv om jeg egentlig fortsatt er stappmett etter all tapasen fra det andre selskapet vi var i.

Huff. Vel. I – landsproblemer, er også problemer, antar jeg.

 

Share on Facebook

Husmorporno

Ingen som kjenner meg godt, ville kalt meg en ryddig person. Ingen som har møtt meg én gang heller. Men inni meg, bak alt det ytre rotet, bor det en infernalsk pedant som helst ville fargekodet garderoben og sortert krydderet alfabetisk etter opprinnelsesland.

Ironisk nok er det min indre pedant som har hindret meg i å ha orden; jeg tar for meg så mye på en gang, og gjør det så omstendelig, at oppgaven blir uoverkommelig. Da jeg var barn, og hadde stadige krangler med min mor om tilstanden rommet mitt befant seg i, foregikk rydding slik at jeg rev absolutt alt ut av skapene, og begynte å sortere. Midt i prosessen skjedde en av to ting: jeg ble lei, eller jeg fant et Donald – blad jeg ikke hadde lest på en stund. Rommet mitt var mer rotete enn da jeg begynte, inntil jeg så den blodåren i pannen til mamma, som antydet at jeg hadde omtrent fem sekunder å grave fram gulvflaten igjen. Da trødde jeg alt tilbake i skapene.

De siste par årene har har jeg blitt flinkere til mye. Blant annet har jeg oppdaget den berusende gleden av å KASTE! Jeg har alltid vært latterlig sentimental til ting, og tar vare på alt mulig. Nå leter jeg hele tiden etter noe å kvitte meg med, og jeg reorganiserer skuffer og skap så fort jeg får en mulighet.

Jeg har også oppdaget en rekke youtubere som har gått gjennom den samme oppvåkningen. Du kan søke på The KonMari Method, minimalisme, eller decluttering, og få opp en uendelighet av videoer som forklarer hvordan du skal kvitte deg med de emosjonlle bindingene du har til ting, rydde opp i livet og omgivelsene, og få det bedre med deg selv. Se f.eks på hun her, er det ikke noe nærmest erotisk over måten hun organiserer alle sakene sine? Jeg blir i alle fall helt salig av å se på. Her en dag så jeg en 11 minutter lang video av en dame fra innerste midtvesten som vasket huset sitt. Hun vasket huset. I 11 redigerte minutter. Da tenkte jeg at jeg kanskje har nådd et punkt der jeg bør utivde søkeordshistorikken min litt, men i alle fall: det er veldig inspirerende.

Nå høres det ut som om huset vårt også burde se ut som en minimalist bodde der. Det kan jeg jo bare si, at det gjør det ikke. Jeg må ta en ting i gangen, og foreløpig har jeg fått noenlunde kontroll på kjøkkenet. Resten av huset…. vel, det flyter som vanlig. Kanskje mer enn vanlig.

En ting jeg har tenkt på en stund, er at det aldri er samsvar mellom når huset vårt faktisk ER ryddig, og når det kommer besøk. Hver gang jeg får ånden over meg, og faktisk får orden på alle (de synlige) flatene i huset samtidig, kan jeg være sikker på at det ikke er en lyd å høre fra noen. Men så fort huset er tilbake i normaltilstand, eller helst verre, er det noen som stikker innom med fire minutters forvarsel:
 


Share on Facebook

Hvorfor beskytter vi ikke gutter sin penis?

I går kveld, ble jeg opplyst på en blogg jeg sjelden forbinder med folkeopplysning. Og det er jeg glad for.

Fra nyttår 2015, kunne norske sykehus med loven i hånd utføre rituell omskjæring av guttebarn (babyer). Ikke bare det, Helse – og omsorgdepartementet nekter også alle leger å reservere seg mot å utføre inngrepet, til tross for at motstanden fra legene selv er massiv. Begrunnelsen er at omskjæring er kulturelt betinget, og at inngrepet har blitt utført i tusenvis av år. “Guttene vil bli omskåret enten vi vet om det eller ikke, og vi ønsker at hensynet til barna skal veie tyngst”, sier Helsedepartementet, og inkluderer inngrepet i den statlige refusjonsordningen. Barneombudene i Norden gikk sammen i 2013 for å jobbe fram en nedre aldersgrense på 15 år, fordi inngrepet bryter med medisinsk- etiske prinsipper, det er irreversibelt, smertefullt og kan føre til alvorlige komplikasjoner.

Spaltist Isra Zariat delte nylig en rystende ytring om unge, muslimske jenter som blir utsatt for jomfrusjekk av norske leger. Dette førte takk og lov til en sunn debatt om urgamle religiøse skikker som er på fullstendig kollisjonskurs med moderne, vestlig levesett. Helseminister Bent Høie kommer raskt på banen med denne sterke og følelseladde kronikken. For deg som ikke orker å lese den, vil jeg gjerne trekke ut det vesentlige:

- “en grov krenkelse av et ungt menneske, og strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter”
- “har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse. Tvert imot”
- “frihet til å bestemme over egen kropp (…) og ta selvstendige valg”
-  ”vi har ulike lover og forskrifter som slår fast hva som skal prioriteres av helsehjelp (…) helsepersonell skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
-  ”det er ikke helsehjelp. Det er ikke forsvarlig. Det er ikke omsorgsfullt. Det er en krenkelse (…) Og jeg vil ikke ha noe av det.”

Så, for å sammenfatte: dette er greit:
 Men dette er ikke:
Jeg beklager – jeg fikk meg ikke engang til å tegne barns kjønnsdeler. Jeg føler med alle legene som mot sin vilje må skjære, skrape og strekke i dem. Jeg syns alle barn har rett til å bestemme over sin egen anatomiske framtid. Når de er gamle nok, kan de gjøre hva de vil med dem.

Du kan dele dette innlegget, hvis du vil.  

Share on Facebook

Avrusning

Før helgen hadde jeg dette innlegget på trykk i Aftenposten. Det ble delt en rekke ganger og engasjerte mange, også Tv2 som inviterte meg til Oslo for å snakke om barns rett til privatliv. Dermed fikk jeg anledning til å tenke enda mer over mitt eget forhold til sosiale medier, særlig siden jeg spammet Facebooken min med oppdateringer fra fredag til mandag- og tilbakemeldingene strømmet på. (Tusen takk!!)

Det er ingen tvil om at vi er et mobilavhengig folkeslag. Bare på reisen Ålesund – Oslo, brukte jeg mobilen til alt mulig. Jeg snakket og mailet med redaksjonene jeg skulle møte i, jeg mottok flybilletter og hotellvoucher på mail, jeg kjøpte togbillett via Ruter – appen og betalte den med Vipps. På toget satt jeg i likhet med 99% av passasjerene på sosiale medier, eller sendte SMS til familien, og avtalte møter med vennene mine i Oslo. I Tv2 sitt green room, sitter alle med mobilen i hånda og følger med på sin egen statusoppdatering på Facebook der de har tagget seg med God Morgen Norge. eller hva de nå skal være med på. Det tas selfier i sminken, eller foran presseveggen og nybegynnere som meg selv prøver å få med seg en og annen kjendis i bakgrunnen. Det er egentlig en smule rystende når man løfter blikket, og ser hvor mange – eller hvor FÅ som ikke sitter med nesen ned i skjermen. Og selv om mange av tingene jeg har ramset opp gjør hverdagen vår enklere, har vi gjort oss så mentalt avhengige av den at mobilen er en forstyrrelse, og ikke et tilskudd.
 Visste du at du blir avhengig av å sjekke sosiale medier fordi det trigger belønningssenteret i hjernen? Vi har lært oss opp til å føle tilfredsstillelse hver gang vi sjekker Facebook, derfor gjør vi det tusen ganger oftere enn vi strengt tatt trenger. Visste du også at hjernen tvinges til å prosessere all informasjon du utsetter den for? Selv om du bare scroller gjennom oppdateringene, må hjernen din ta en mengde avgjørelser i rask rekkefølge – skal den ignorere eller reagere, skal den lagre eller forkaste? Kort sagt blir de sekundene eller minuttene du bruker på å klikke deg rundt den vanlige runden på nettet hver gang du har litt tid å slå ihjel, et stressmoment for hjernen din. Om du prøver å ignorere behovet for å sjekke mobilen, blir du stresset fordi du føler deg avsondret og frakoblet. Vi kan ikke vinne.

Siden fredag har jeg tenkt på Facebook og blogg minst 20 timer i døgnet. Store deler av tiden gikk med til å tenke over hva jeg skulle si, og forberede meg mentalt på å være med på noe så nervepulveriserende som direktesendt riksdekkende TV. Men jeg kjenner meg minst like utmattet av å nærmest manisk følge med på responsen på nettet, siden saken “min” lå ute flere steder på Facebook og nyhetskanaler, i tillegg til at jeg selv delte mye på min egen profil. Akkurat nå har jeg mest lyst til å aldri åpne nettleseren min igjen, men jeg vet at i morgen vil jeg lure på hva som har skjedd på Facebook i løpet av natten, hva VG kan finne på å skremme oss med i dag, og hva damene på Kvinneguiden har konspirert opp siden sist jeg sjekket.

Vi må logge av, folkens.  

Share on Facebook

Alle fortjener en bestevenn

Tusenvis av barn har begynt på skolen i disse dager. Så jeg tenker litt.

Jeg kjente ikke en sjel da jeg begynte i første klasse. Jeg var en patologsik sjenert unge med uhyre sterke morsbindinger. Jeg grein så mye da mamma forsøkte å ha meg i barnehagen, at hun tok meg ut etter kort tid. Et av mine tidligste minner er den intense følelsen av å bli forlatt på et fremmed sted og den ukjente, eldre jenta som knep meg i armen slik at jeg begynte å gråte hysterisk. Jeg husker det var en lettelse å ha en grunn til å gråte.

Da jeg begynte på skolen, fulgte mamma meg hver dag, og satt på en stol bakerst i klasserommet hele skoledagen. Jeg vet ikke hvor lenge dette pågikk, mange uker, kanskje måneder.

Etterhvert, med stor innsats fra min mor, ble jeg kjent med de andre jentene i klassen, og ble en fjerdedel av et firkløver som hang mye i lag. Jeg var et underlig barn, som mesteparten av tiden befant meg langt inne i irrgangene i mitt eget hode, der jeg skapte helt andre verdner enn den mitt fysiske legeme befant seg i. Jeg var stille i klassen, elendig i gym og sosialt dyrket jeg stort sett kunsten å gjøre meg så usynlig som mulig. Jeg hadde egentlig god selvtillit, en slags indre trygghet, men jeg fornemmet at jeg ofte ble oppfattet som litt snål av de andre, og visste nok instinktivt at å unngå oppmerksomhet var en klok overlevelsestrategi. Som voksen har jeg forstått at jeg er introvert, høysensitiv og med et såkalt “rikt indre liv”, noe som gjør at jeg sjelden føler meg ensom – men også som barn forsto jeg at det å ha noen å kalle sine venner utgjorde all verdens forskjell. Det var en base, et sikkerhetsnett, og en bekreftelse på at jeg ikke var et fullkomment utskudd.

Jeg kom spesielt godt overns med Ragnhild. Anne Marthe kom også veldig godt overns med Ragnhild, og periodevis var jeg dødelig sjalu fordi jeg helst ville ha Ragnhild for meg selv. Jeg er blottet for konfrontative evner, så jeg led i stillhet – men på et tidspunkt, jeg tror det må ha vært i første eller andre klasse, samlet jeg opp alt motet jeg kunne skrape sammen og bestemte meg for å spørre Ragnhild om vi skulle være bestevenner.
 (Siden både Ragnhild og Anne Marthe kommer til å lese dette, må jeg presisere at de begge telles blant mine aller nærmeste venner fremdeles, og vi har utallige minner sammen som er koseligere enn dette, haha! :D )

 Det er tøft å være barn. Mange sier det er tøffere i dag, jeg vet ikke. Jeg tror menneskelige følelser er uforanderlige. Opplevelsen av annerledeshet, sårbarhet og frykt var vondt for 30 år siden, slik det sannsynligvis også er i dag for en ny generasjon barn.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette, egentlig hadde jeg bare lyst til å tegne det sylskarpe minnet jeg har av Ragnhild og meg i den tomme, trykkende skolekorridoren på Hessa Barneskole for 30 år siden. I ettertid er episoden mest en komisk kuriositet, men det er interessant at dette er ett av ganske få konkrete minner jeg har fra barneskoletiden. Jeg ser så mange barn, og unge jenter, som er sånn som jeg var. Og jeg håper at de alle har noen, slik som jeg hadde. Alle fortjener en bestevenn.

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)  

Share on Facebook

Bryllupsdag

I dag er det 8 år siden Ivar og jeg ble gift. Minnene fra bryllupsdagen har blitt filtrert og kondensert gjennom alle gangene den har blitt gjenfortalt, til oss og av oss. Det er ikke nødvendigvis de øyeblikkene man tror man vil huske for alltid som fester seg. Jeg har f.eks nesten ingen minner fra selve vielsen. (annet enn at presten, som er amerikansk, hadde problemer med å uttale Ivar sitt navn, så jeg er gift med både Iver, Vidar og Ivar)

Egentlig husker jeg pappa aller best. Først og fremst fordi han, i likhet med meg, var så nervøs for selve gangen opp kirkegulvet. Og fordi han og jeg har komplett ulik oppfatning av hva som er “god tid”! :)

Jeg husker følelsen i kroppen da vi sto bak den massive, mørke tredøren i kirka, at jeg lurte på hvordan det  ville være der inne, og hvor mye folk det ville være på benkeradene. At jeg var kjemperedd for å begynne å gråte, fordi jeg aldri er i stand til å beherske meg når jeg først setter i gang. At jeg lette etter et kjent ansikt uten fuktige øyne da jeg gikk ned igjen sammen med Ivar, for å greie å holde masken selv.

Jeg husker forloveden min sin tale, om barndomsminner og alt vi lekte da vi var små. Og Ivar sin forlover sin, som var veldig morsom. De nærmeste til Ivar hadde et humørfylt innslag, og mine venner hadde snekret en kiste som inneholdt en flaske vin vi skulle lagre i fem år. Alle gjestene skrev en hilsen på et papirhjerte, som de la i kisten. Det var veldig spesielt å åpne den igjen på 5 – årsdagen vår. Søskenbarnet mitt skapte en utrolig stemningsfullt stund da hun fikk alle gjestene til å sette telys i et hjerte rundt meg og Ivar, til tonene av “You raise me up”. Akkurat da tror jeg absolutt alle gråt.

8 år går fort. Kanskje går de neste 8 årene enda fortere. Vi skaper nye minner hele tiden, noe forsvinner kanskje i glemselen, andre bringes kanskje fram av nye opplevelser. Livet består ikke av bryllupsdager, men hverdager.

 

Share on Facebook

Hvorfor gjøre det lett, når man kan gjøre det vanskelig?

Skulle bare ta en rask tur med Mogway i kveld, prøvde å treffe mellom regnbygene, men det var så klart umulig. Skulle heller ikke gå til topps på den 143 m høye fjellknausen i nabolaget, men holde meg i skogen der det er vindstille, kanskje finne noen kantareller. Ei regnbyge senere, ble det i grunn ganske fint, så jeg gikk litt høyere enn jeg hadde tenkt. Så fant jeg noen blåbær, som jeg plukket mens Mogway koste seg i ei bjørk. Da var jeg egentlig begynt å gå i retning hjem, så istedet for å snu og gå samme vei tilbake, tenkte jeg at jeg like godt kunne følge fjellryggen tilbake til huset vårt, siden det likevel ikke regnet så veldig akkurat nå. Det er litt bratt og gjengrodd ned på den siden, men ingen… direkte stup.

Så begynte det å regne igjen, og siden vi ikke lenger var beskyttet av skogen ble det i grunn litt vind også. Mogway begynte å skjelve litt på tærne, så jeg tok henne ned på armen så hun skulle slippe å sitte våt på skulderen min i blåsten. Dermed mistet jeg en hånd å ta meg for da terrenget begynte å skrå nedover. Jeg fulgte noe som begynte som en fin og tydelig sti, og endte opp i et overgrodd villnis av einer, lyng og gress, som effektivt skjulte forrædersk glatt og hullete ur. Det som måtte være et hjortetråkk snodde seg ut og inn mellom vegetasjonen. Hjort kan tydeligvis gå bratt, men særlig sans for effektiv retning har den ikke.

På dette tidspunktet så jeg rett ned på hustakene nedenfor, så nært at jeg kunne sett inn vinduene -men det var klin umulig å finne en vei nei; enten var det umulig å komme seg gjennom eineskogen, eller så var hustomtene sprengt inn i fjellet på en slik måte at det var håpløst å ta seg helt ned til veien. Vi var nå begge søkkvåte. For å tenke litt klarere, nappet jeg ut musikken fra øra, og stappet ørepluggene inn i ei veldig våt lomme med iskalde fingre, sammen med mobilen. Jeg orket ikke verken stenge ned Spotify eller lukke glidelåsen.

Etter en liten stund, som føltes som en evighet, fant jeg et hjortetråkk som endte i en av naboene våre sitt blomsterbed. Vi snek oss langs husveggen og ned terrassetrappen deres, og så var vi plutselig på asfaltert vei, 150 meter hjemmefra. Ah! Mogway kjente seg straks igjen, og flakset ivrig med vingene mot huset vårt. I det jeg låste oss inn i fuglehuset, tenkte jeg at jeg skulle ta en søkkvåt – selfie av oss begge, bare for å oppdaget – hva ellers – at mobilen min hadde sklidd ut av lomma på et eller annet tidspunkt. Jeg visste akkurat hvor det hadde skjedd også, nemlig idet jeg braste meg igjennom ei halvvoksen or, der bunnvegetasjonen nådde meg til hoftehøyde og terrenget var som aller mest ufremkommelig. Det var nemlig der det ville bli desidert vanskeligst å finne den igjen, og hadde jeg ekstra flaks ville jeg pådra meg både flått og hoggormbitt i prosessen. Jeg vurderte i fem sekunder om jeg hadde råd til å tape de 6000 kr telefonen kostet for to år siden, tross alt er to år ca to tusen mobilår, og det var på tide å kjøpe en ny. Men siden jeg er like avhengig av mobil som de fleste andre, skjønte jeg at det ikke var noe alternativ å la den ligge igjen i regnet.

Jeg listet meg opp terrassetrappa til naboen igjen, gjennom blomsterbedet, mens jeg prøvde å finne igjen tråkket mitt. Det var omtrent like vanskelig som å følge sporene til en elefant gjennom Christiania Glasmagasin,siden jeg hadde brøytet meg vei på slutten der. Jeg rotet litt rundt, til jeg fant igjen stedet der jeg mistenkte at mobilen hadde falt ut (jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg visste at den lå der, i virkeligheten kunne den ramlet ut av lomma hvor som helst, ettersom ledningen til ørepluggene tøt i alle retninger, og jeg hadde noen nær på-ræva opplevelser før jeg kom ned på veien) Akkurat som om det skulle vært skjebnebestemt, eller kanskje underbevisstheten min bare ville spare meg for hoggormbitt da jeg tenkte “jeg gidder ikke lukke Spotify”, kunne jeg bare LYTTE etter mobilen. Jeg fant den med en gang – den HANG faktisk i den halvvoksne ora, etter ledingen til øreproppene. Lars Vaular brølte “Rett opp og ned” ut i regnet. Gud.

Her skulle jeg egentlig ha hatt et bilde av mobilen min der den hang i greinene, men siden jeg trengte mobilen for å ta bilde av den, ble det et av mitt misfornøyde fjes på åstedet i stedet. 

Share on Facebook

Forbilde

Hvis det er ett område i livet jeg muligens kan være et ideal for noen, må det være at jeg bruker svært lite energi på å bekymre meg for hva andre syns om meg. Jeg var den litt snåle jenta i klassen, hvis sosiale status ble berget av at jeg var flink til å tegne lettkledde damer og bandlogoer til guttene. Jeg antar at jeg fremdeles framstår som litt snål, men jeg er for lat til å prøve å passe inn i større grad enn jeg allerede gjør.

Når jeg står opp, er det første jeg gjør å hente Mogway. Inntil i sommer, trengte jeg ikke å forlate huset for å gjøre det, men nå har hun flyttet på hybel ute i hagen. Likevel tar jeg meg sjelden bryderiet med å kle på meg ordentlig, for jeg skal gjerne både dusje og annet, og buret er jo bare rett på baksiden av huset. Nå herjer det som de fleste har merket et skrekkelig drittvær over det ganske land, og i den forbindelse oppsto et av disse sjeldne øyeblikkene der jeg plutselig ser meg selv utenfra. Jeg konkluderte med at jeg trengte en paraply, og jeg strakk meg etter den øverste i kurven – en leopardmønstret sak fra 1997 eller deromkring – og jeg tenkte, nei – ta den hvite, den er mer diskret. I samme sekund innså jeg at det neppe gjorde noen forskjell hvilken paraply jeg valgte, all den tid jeg ellers så ut som dette:  

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker “liker”- knappen under :)

Share on Facebook

I disse voldtektstider

Jeg er egentlig litt redd for å tulle med triste saker, men jeg tegnet denne for en tid tilbake og syns den passet litt til nyhetsbildet.

Vi tror vi forstår andre menneskers intensjoner og personlighet utfra måten de kler seg. Hadde det ikke ført til så mange fordommer og misforståelser, ville det vært morsomt.

Håper alle har hatt en fin sommerferie! :) Det er godt å komme tilbake til hverdagen også, heldigvis.

Share on Facebook