Sjørøvergull

Jeg fkk plutselig ånden over meg mens jeg ryddet et rom i kjelleren, og fant noe gammel hobbymaling.

Jeg kjøpte noen trehvite oppbevaringsboksene for noen år siden på Nille. De er billige og praktiske, egentlig fine som de er, men gøy å fornye litt. Jeg malte den ene med matt, svart hobbymaling fra Panduro og la over et lag med Lady gullmaling. Begge er vannbaserte, tørker veldig fort og er enkle å ha med å gjøre.

Vet ikke helt hvor jeg skal ha den enda, men tenker på kontoret med post og papirer og slikt i.
Her er andre ting jeg har malt tidligere med den samme fargekombinasjonen. Lysfatet/ serveringsbrettet har jeg lagt mer gullmaling på, da blir effekten sterkere. Det er finest med mørke farger i bunn, syns jeg. Det er mye røde pigmenter i gullfargen, og effekten blir fort skrikende og voldsom om bunnfargen ikke er litt diskret.

En gammel mini- kommode som jeg har prøvd å kvitte meg med mange ganger, men jeg tar den alltid ut av “gi -bort -kassen” når jeg rydder, selv om jeg egentlig ikke har bruk for den. Jeg syns den er så søt! Den har alltid vært svart, men nokså bleket og slitt, så jeg malte den også med sortmalingen før den fikk et strøk gull på seg. 

Denne ble ikke så fotogen, haha! Det er en Quality Street – boks, som jeg kledde med marmorpreget kontaktplast for en tid tilbake. Det var ikke mulig å få den pent til på lokket, så det var fortsatt i sin opprinnelige stand inntil nå. Det ble ikke så fint med maling på heller, men den skal uansett ikke stå til framme, jeg bruker den bare til oppbevaring av hobbyting. Det går mot høst, og da er det koselig med slike små prosjekter!

 

Share on Facebook

Agurknytt

Jeg var spent på drivhuset da jeg nylig kom hjem fra ferie, mens vi var borte har det skjedd veldig mye! 

Ikke at jeg skal ta noen som helst slags ære. Noen husker kanskje dette innlegget fra i vår, der jeg fortalte om min litt vinglete pliktfølelse når det kommer til grønnsakshagen. Jeg syns det er morsomt å så, og høste, det i mellom klarer jeg liksom ikke å opprettholde nok engasjement for. Altså… det som er selve jobben… så alt det har mannen tatt ansvar for, i drivhuset som jeg absolutt skulle ha. (Og som han måtte bygge)

Se så fint! Rene jungelen inne i det lille drivhuset vårt, men det er akkurat plass så lenge *noen* passer på å forhindre at agurkplantene tar seg altfor mye til rette. I fjor hadde vi ca 10 kubikk agurkplante, som produserte to, nokså bitre agurker. I år er det så mange, og så store at jeg tror jeg må sylte ned noen.

De stakkars spirene som vi satte ut fikk en røff start. Det var mye sol, men nokså kaldt i tiden etterpå, så det gikk bekymringsfullt langsomt en lang stund. Men så begynte det å skje ting! Og da reiste vi på ferie. Heldigvis har vi venner som også har drivhus, så vi byttet på å passe på hverandres.

Vi slet med agurkplantene, frøene ville ikke spire, og de få som kom opp døde etter kort tid. Vi plantet over 30 frø, nå er 3- 4 av dem sterke planter, med en mengde store agurker og enda flere på vei. En klase kirsebærtomat blir modne når det blir litt sol igjen, og noen av paprikaene har også fått små, grønne frukter. Vi har også noen gulrøtter på nordsiden av tomta som også ser ut til å stå fint. Det enste som gikk katastrofalt dårlig var jordbæra, den trivdes ikke verken i drivhuset eller i hagen, mange av plantene døde, de som overlevde produserte få blomster, svært få blomster ble til bær, og de bæra som kom, tok skjora med det samme de fikk antydning til rødme.

Det er noe helt eget å kunne gå ut av huset og hente sin egen mat. Og det er når jeg skriver sånne ting at jeg skjønner hvor mye vi, samfunnet, har fjernet oss fra noe så grunnleggende som kunnskap om å dyrke jorda. Jeg må stoppe meg selv fra å skrive en avhandling om hvorfor så mange drømmer om enklere liv nå for tiden, med langsommere innhold, slik som dette, å være selvforsynt og ha god tid. Jeg nøyer meg med å konstatere min egen barnslige glede ved å gå ut i drivhuset og plukke en agurk til søndagsfrokosten. (Ok, greit, jeg har nettopp hatt ferie i to uker og jeg er fortsatt på midnattsol – tid. Jeg sto opp til lunsj, og dette var mitt første måltid i går. Og hvis jeg ikke hadde måttet gå ut i drivhuset, ville omeletten min ikke blitt så brent!)

 

Share on Facebook

Du vinner om du ligger med alle kompisene hans

Jeg heier på annerledeshet, på alle som tør, på alle som lar jantelov være jantelov. Særlig blant de unge er det steintøft å hevde seg, den indre justisen er knallhard og de sosiale mediekanalene er nådeløse.

Derfor har jeg ofte heiet på Sophie Elise. Jeg ser en jente som har hatt et intenst ønske om å oppnå noe, om å bli sett. Hun har turt å kreve oppmerksomhet, og hun har fått den, på godt og vondt. Hun har våget å være sårbar, men klarer også å vise styrke. Man kan mene hva man vil om barbielooken, om kroppsfokuset, om hennes valg av yrkeskarriere og i livet ellers – men det er ingen tvil om at det krever en sterk rygg å tåle all den verbale julingen som følger med når man lever av å være offentlig. Jeg har ikke alltid vært enig i virkemidlene, men jeg respekterer hennes rett til å bruke dem og jeg tror at hun virkelig har et ønske om å gjøre en forskjell for andre jenter, for dyr, og for miljøet.

Jeg ble dermed litt skuffet da hun, som offer for hevnporno, som en kvinne som bestandig har måttet bevise at hun også har en hjerne fordi hun velger å se ut som hun gjør, som uttalt feminist og selverklært forbilde, ga ut en sang der hun reduserer seg selv til det hun stadig blir kritisert for å være – en som kun kan hevde seg i kraft av sin seksualitet. Med singelen “All your friends”, som øyensynlig handler om komplisert kjærlighet og maktbalansen i et forhold, synger Sophie Elise at hun kan “knulle alle vennene” til ham hun vil ha for å “vinne”.

“Mange vil kjenne seg igjen i følelsene som ligger mellom linjene”, sier hun om sangen hun har skrevet på egenhånd. Jeg er ikke direkte uenig i at man kan ha irrasjonelle tanker når man er i et komplisert forhold, om å ta kontroll, ta hevn, tanker man kanskje ikke ville satt ut i livet, sånn egentlig. Men jeg er litt betuttet over at hun valgte å formidle akkurat den tanken for publikummet sitt, som hovedsakelig er unge jenter – du har makt fordi du kan skreve for kompisgjengen, liksom. Føkke opp livet hans ved å vise at andre vil ha det du kan tilby? Virkelig, Sophie Elise? Er det ikke nettopp dette du har kjempet siden tenårene for å motbevise? At du er mer enn kroppen din?

Da Sophie Elise ble kalt knulledukke av Radioresepsjonen i 2014, tok hun det med fatning, selv om feminister ble sekundærkrenket på hennes vegne. “Jeg ba om det” sa hun til Dagbladet. Jeg husker jeg syns det var litt kult, hun eide det, liksom. Men hva ber du om nå, Sophie Elise? Ber du om at vi skal fokusere på ditt intellekt? På din personlighet? På din rett til å bli tatt alvorlig som en kvinne som er sterk i seg selv, og ikke i kraft av det hun har mellom bena?

Faksimile; Sophie Elise sin Instagram

Jeg skjønner at mye av dette handler om å bli lagt merke til, å skille seg ut i mengden. Å være vulgær har funket for Sophie Elise siden tenårene, og det sier jeg med respekt, fordi jeg alltid har følt at hun har hatt substans bak fasaden. At hun spiller spillet, og skjønner spillereglene. Hun velger en drøy strofe for at medier og hvermansen skal mene noe om det, på samme måte som hun er drøy i bilder og uttrykk på sosiale medier, fordi det selger, og fordi det setter henne i en posisjon der hun kan dele sine hjertesaker til et større publikum. Og når hun nå tar steget ut, i håp om å bli tatt seriøst som singer/ songwriter, får mulighet til å gi ut en tekst fra sitt eget hjerte, en prosess som med hennes egne ord har kostet henne enormt mye, og som har vært både sår og tøff – så velger hun altså å fortelle at hun kan knulle seg til seier hvis hun vil. 

Da jeg var like gammel som Sophie Elise hadde jeg nokså detaljerte fantasier om å dytte eksen min utenfor en bro. Men om jeg hadde et ungt, hengivent publikum som så opp til meg, ville jeg kanskje ikke gitt ut en sang om akkurat den delen av mitt sjelelige liv. Særlig hvis jeg også brukte mye energi på å bygge et image som en spesielt empatisk og omsorgsfull person.

Share on Facebook

Motordeler og blondeduker

Årets siste feriedager tilbringes på landsbygda nordpå. Her nytes late dager med flott natur, sosialt samvær med familie og venner, og opptil flere dager med sol og varme. Jeg skal jeg ikke utbrodere akkurat dette til kjedsommelighet, det var bare for å sette scenen for min nyeste bilhistorie.

Her om dagen hadde jeg et ærend et stykke bortetter veien, så jeg brukte en av bilene som er tilgjengelig for utlån på gården. Det er vanskelig å beskrive denne farkosten uten å fornærme eieren, så jeg må først si at det er utrolig snilt at vi fikk låne den og at den stort sett fungerer etter intensjonen. Kjøreopplevelsen er imidlertid tilsvarende en pappeske trukket med aluminiumsfolie, med fire hjul vilkårlig montert med løse bolter.

I det jeg la i vei mot destinasjonen, hørte jeg i grunn med det samme at motoren gav fra seg et litt større lydrepertoar enn jeg har lagt merke til tidligere. Nå snakker vi ikke om et kjøretøy fra dette årtusenet, så jeg skrev de nye lydene på alderskontoen. Etter et par hundre meter, begynte det imidlertid å lyse “STOP” i lysende orange skrift i dashen. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å ta gode avgjørelser i bilsammenheng, så i dette tilfellet bestemte jeg meg for å innhente en second opinion. Jeg ringte gemalen som befant seg på fisketur, for å spørre om det hadde noe for seg å lytte til oppfordringen fra bilen. Han, som sto midtfjords til knes i sprellende torsk og prøvde å få sluken ut av kjeften på den siste fisken, sa at det sannsynligvis gikk bra å kjøre et stykke til, så jeg og min mann – som for øvrig er maskiningeniør – ble enige om at det tryggeste var å ikke stoppe motoren, siden batterilampen også begynte å lyse rødt. Ja, sånn at jeg kunne komme meg hjem, tenkte vi.

Jeg skulle heldigvis ikke særlig langt, for det ble en mistenkelig lukt av brent gummi inne i kupeen relativt kort tid etter, så jeg kjørte inn til siden og stoppet motoren. Jeg var takk og lov rukket fram, så jeg innhentet assistanse på stedet fra to kumulerte karer innen motor. De konkluderte med et blikk under panseret (og røykskyen som sto opp derfra) at diagnosen var svidd startmotor. De dyttet bilen i gang igjen, så jeg kunne krype hjem uten bruk av nevnte motordel.

Gemalen kom tilbake fra fisketur, og som medskyldig (kremt) tok han på seg oppgaven å skru ut den ødelagte delen. Jeg som hovedanklaget, følte nok skyld til at jeg ble med opp i garasjen som moralsk støtte. (Noe ut over det kan jeg normalt ikke bidra med i slike sammenhenger.) Å få ut startmotoren viste seg lettere tenkt enn gjort, for den ene skruen var plassert så skinnbarlig utilgjengelig at den var umulig å lokalisere uten inngående kjennskap til den aktuelle modellen. Jeg kunne høre på glosestyrken at min nordnorske mann begynte å bli en smule utålmodig, så jeg gjorde det enhver kvinne gjør i en krisesituasjon – jeg Googlet. “Hvordan skifte startmotor på Peugot 307″

Litt overraskende fant jeg umiddelbart en 6 år gammel forumtråd på engelsk der noen hadde nøyaktig tilsvarende problemstilling. “Jeg har lokalisert to av skruene, men finner ikke den tredje og siste” leste jeg høyt, før det litt skrøpelige internettet akkurat der tok seg en pause.
- Kan du kanskje fortælle mæ nokka nytt i den sammenhængen?!, hørte jeg fra under motoren, der mannen med tilkjempet ro ventet på resten av høytlesningen. Lynraskt forflyttet jeg med til et sted med bedre dekning, og kunne følgelig formidle et pinlig omstendelig svar fra en kar som nylig hadde foretatt samme operasjon. Ikke lite stolt kunne jeg konstatere at mitt bidrag førte til at den bortgjemte bolten ble funnet betydelig raskere enn den ellers ville ha blitt, ettersom det ble lett grundig fra undersiden av motoren. Hvis du skal skifte startmotor på en Peugot 307, må du ta den siste bolten ovenfra. Legg deg det på minnet, så kan du muligens briljere med denne kjensgjerningen selv, på et senere tidspunkt.

Etter ytterligere innsats, var startmotoren frigitt fra sin tilværelse inne i motorrommet, og vi kunne starte jakten på en ny. En ringerunde senere, kunne minst et par steder inne i byen skilte med en mulig erstatter av riktig sort. Så da ble det bytur.

Noen timer senere måtte vi erkjenne at INGEN hadde helt rette arten startmotor, så vi måtte bestille en. Jeg vil tro de fleste vi var innom hadde et sterkt ønske om å bistå oss i nøden, ettersom den ødelagte delen ble presentert som dette.

Den ene mekanikeren kommenterte forsiktig: blir ikkje kjærringa di førrbannja når du bruke blondedukan til å pakke inn motordelan?

Om lykken står oss bi, kommer rette sorten til gards i morgen, etter nok en “svipptur” til byen langsetter den humpete landevei – med en annen bil. Forhåpentligvis i tide til at eieren ankommer etter sitt opphold i veldig fjerne strøk. Kjære deg, hvis du leser dette på en eller annen flyplass et eller annet sted i en annen tidssone: jeg kan nesten garantere at bilen din vil starte bedre enn noensinne når du kommer hjem.

I motsatt fall blir dette en føljetong.

Share on Facebook

Disse barna slaktes som kyllinger

Da jeg var i Tanzania sist, fikk jeg høre flere hjerteskjærende barneskjebner, særlig blant barn med funksjonshemming. Mange av disse drepes ved fødselen, eller de holdes skjult under uverdige forhold, fordi foreldrene tror barnet er en straff fra Gud. Mangelen på helt grunnleggende folkeopplysning er etter min mening blant de største hindrene for utvikling i Tanzania. Det er denne vankunnskapen som gir groteske utslag som den nigerianske gutten Hope, anklaget for å være heks, utstøtt og overlatt til seg selv, to år gammel.

Denne jenta har en kromosomfeil, og vokste opp blant geiter, uten klær eller ordentlig mat. Hun ble adoptert av en hvit familie i Tanzania for få år siden, og har det heldigvis godt i dag.

Barn med albinisme har en spesielt risikofylt hverdag, fordi mange fortsatt tror at kroppsdelene med den lyse huden kan brukes til uchawi, magi. Medisinmenn bruker blod og innvoller fra albinobarn til å lage heksebrygg som skal bringe rikdom, eller de lager amuletter av knokler, hud og hår. Albinoer kalles zeru, spøkelse, på swahil. Zeru har ingen menneskeverd, de er “djevelens barn” og er i praksis fritt vilt. De blir like gjerne drept, partert og solgt til medisinmenn av sin egen familie. Armer, bein eller kjønnsdeler kappes av, ofrene blør ofte ihjel. Alle albinoer er utsatt, men det er særlig kvinner og barn som angripes, på åpen gate eller hjemme i sin egen seng. Albinojegere tjener store penger på dette, og i et fattig land er det en “enkel” karrierevei.

Faksimile fra Aftenposten om den nådeløse jakten på albinobarn. Bildet er linket til artikkelen, publisert i 2009. 

Senest forrige uke, natt til fredag 14 juli, ble boligene for albinobarn som drives av det Lutheranske sykehuset Haydom i Manyara, angrepet av fire menn som forsøkte å komme til barna som bor der. De skar over gitteret på vinduet, men heldigvis klarte vakten å rope om hjelp slik at naboene kunne komme til unnsetning. Det berget livet til barna; denne gangen. Dessverre vil det garantert skje igjen, og igjen.

Haydom har sterke bånd til Norge, og mange norske leger og sykepleiere har bidratt på sykehuset med utstyr og arbeidskraft opp gjennom årene. Haydom trenger nå bidrag for å styrke sikkerheten omkring albinobarna, med vakthold og forsterkninger av bygningsmassen. Akkurat nå er det minst to nordmenn på sykehuset, og det er flere her hjemme som forsøker å få i stand en innsamling. Dette er folk som bruker av egen tid og innsats for å hjelpe direkte, sånn som jeg syns er best i et korrupt land som Tanzania. Hjelpen kommer rett til de som trenger det, uten administrasjonsgebyrer og mellomledd.

Hvis du ønsker å hjelpe albinobarna på Haydom, kan du bidra til konto

3075.11.75066 eller via Vipps: 976 86 447

Her kan du se en kjempefin, profesjonelt produsert video fra Haydom, som viser hvor viktig dette sykehuset er og hva slags arbeid de gjør.

Her (sterke bildeinntrykk) finner du en artikkel om magi på swahili, forfatteren oppfordrer leseren til å avstå fra å ty til uchawi for å oppnå suksess, til tross for at man hører om mange vellykkede mennesker som angivelig har benyttet seg av det.

Og ikke minst, i denne videoen får du hilse på akkurat de barna det gjelder denne gangen, albinobarna som bor på Haydom, og som Lilli Ann fra Norge har jobbet for å ivareta sikkerheten til siden 2015.

Jeg har allerede sendt et bidrag til Haydom, og jeg håper flere vil gjøre det.
Om du ikke kan birda med penger, hjelp gjerne til ved å dele informasjonen. 

Tusen takk! :)  

Del innlegget på Facebook under

 

Share on Facebook

Hvor lenge varer feriefølelsen?

I alle fall kortere enn den flassende brunfargen. Til og med kortere enn tiden det tar å vaske opp klærne i bagasjen.

Hver gang jeg drar noe sted, ønsker jeg at jeg kunne ta med meg noe av opplevelsen hjem til hverdagen, roen i kroppen, gleden over å ha fri. Men feriefølelsen drukner altfor fort i den daglige tralten, rutinen og de huslige oppgavene. Plutselig våkner man en vanlig tirsdag og føler seg litt gretten, alt kjennes som før, som om man aldri har vært borte. Det skulle vært en mental konto man kunne gjøre innskudd i mens man var på ferie, og gjøre uttak når man trengte det hjemme.

Jeg har kommet til en konklusjon da, i dag, en litt muggen og umotivert morgen, der alt føltes akkurat litt for grått. Ferie for meg er ikke nødvendigvis sol og strand, god mat og fremmede steder. Ferie er like mye fravær av plikter, muligheten til å bruke tiden sin til akkurat det man vil. Det er ikke så lett hjemme når man jobber og har familie, men det ER mulig. Det handler om disse øyeblikkene, som til vanlig bare flyter av sted uten at vi merker det. Vi er bevisstløse, går på autopilot, og altfor ofte ønsker vi oss til steder vi ikke kan være, til ting vi ikke får opplevd, og alt vi skulle ønske vi kunne gjøre. Vi skulle ønske været var litt bedre, så vi kunne dra på stranden. Vi skulle ønske vi hadde mer tid, så vi kunne finne på noe sammen med venner. Vi skulle ønske vi hadde mer overskudd, så vi fikk gjort unna alt som burde vært gjort.

Jeg vil ta kontroll på flere av disse øyeblikkene, som man går glipp av fordi man ikke er mentalt til stede. Carpe diem, og alt det der. Dessverre har arbeidende foreldre sjelden mulighet til å carpe en hel diem, altfor mye annet krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse. Men vi kan senke ambisjonene, tenke at vi i det minste skal carpe et og annet øyeblikk. Det er faktisk bittelitt ferie på en helt vanlig dag.

I går kjørte jeg og handlet. Det var en fin kveld, skyet, men fjorden lå blank og det var ikke verken vind eller regn. Jeg kjøpte sushi og en tegneserie, og satte meg på et svaberg i fjæra. Det var ingen andre der, bare sjøfugler og meg. Jeg spiste billig sushi med fjordutsikt, mens jeg leste Tegnehanne til jeg ble oppspist av knott, og det var utrolig fint. Ikke knotten da, men det var 15 minutter før det som bare var mine, som gav meg noe, på ordentlig. Feriefølelse.

I morges var det ikke så verst vær, ikke strålende, men jeg satte pris på å kunne gå i t-skjorte til bussen. Det tar 10 – 15 minutter, og det er egentlig flott langs veien. Jeg legger bare ikke så godt merke til det alltid. Jeg tenkte at hvis jeg hadde fri i dag, så ville jeg kanskje gått meg en fjelltur. Jeg rekker ikke det, men jeg går jo her, nå – det er jo ganske fint? Ikke sant?

Jeg kom hjem til tomt hus, og kunne lage en rask middag fordi jeg hadde gjort den klar kvelden før. Luksus, begge deler. Jeg drakk kaffe på terrassen med sjokolade og en ny bok. Lykke.
Været holdt ikke helt inn i dag, men hva så, det er mye kos i et ullpledd og en papegøye.

Vi kan gjøre hverdagen lettere, lysere og mer ferieaktig hvis vi nøyer oss med mindre. Fem minutter ute av tralten, gjør noe annet, ta med kaffen ut, se på solnedgangen, gå på kafe, ring en venninne – rett og slett ta en mikroferie! Det er kos, det!

 

Share on Facebook

Tips for en smidig ferie

Mange som kjenner meg, eller har reist noe som helst sted sammen med meg vil le høyt av overskriften. Men tenk på det sånn, jeg har helt sykt mye erfaring i usmidige reiser! Det tok 39 år, men til slutt tok jeg også lærdom! Her er mine tips for ferieforberedelser med hvilepuls.

1. Skriv huskelister i god tid
En ambisjon jeg alltid har, men fortsatt ikke klarer å gjennomføre. Jeg har imidlertid blitt en racer på
mentale lister. I ukene før sommerferien, kverner hodet mitt på hva jeg skal pakke og ordne før vi drar. Før planla jeg overhodet a-l-d-r-i, som igjen førte til at jeg alltid sto til knes i klesvask en hel natt for å ha noe som helst å legge i kofferten.

Sjekk selvfølgelig avgangstider, pass og billetter, og at bankkortet er åpnet for reiseområdet. Jeg skriver selvfølgelig, fordi det er selvfølgelig – men jeg har personlig blitt berget av “du kan nå sjekke inn” – SMS’en, fordi jeg bare hadde en vag ide om hvilken dag jeg skulle fly. Jeg har også måttet kjøpe ny hjemreise fra utlandet fordi det ikke var samsvar mellom etternavnet på billetten og i passet mitt. Selvfølgeligheter er ikke selvfølgelig for alle, haha!

2. Planlegg å spise!
Mat pleide å være det første jeg kuttet ut når jeg stressa, jeg hadde verken apetitt eller tid til å prioritere det. Det førte gjerne til at jeg ikke fikk i meg noe som helst før langt utpå reisedagen, og da helst noe kjapt og usunt. Nå reiser vi med barn, og alle som har prøvd det, vet at jevnt blodsukker på hele familien er en forutsetning for å unngå total nedsmelting av feriefølelsen. Det er vanskelig å finne mat som passer alle på flyplasser, og enda vanskeligere ombord i flyet. Derfor reiste vi på sommerferie i år med 1 kg stekte pannekaker og en boks blandet salat i håndbagasjen! Det funket glimrende, og vi sparte mange hundre kroner på flymat som uansett går i søpla halvparten av gangene. Vi hadde også med tomme vannflasker som vi fylte opp med springvann innenfor sikkerhetssjekken.

3. Ikke glem hverdagstingene. 
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har glemt å pakke håndklær, såpe, fuktighetskrem, etc. I sommerhus og ferieleiligheter er ikke gitt at det tilbys alt du trenger. Nå har jeg en ferdigskrevet liste over ting jeg alltid glemmer, og den utvides stadig. Foreløpig har jeg
- små reiseflasker med shampo, balsam og dusjsåpe
- negleklipper, plaster og en liten saks (klok av utallige småskader)
- en liten boks med vaskepulver – det er gull å kunne skylle opp t – skjorter, shorts og badetøy i vasken og i alle fall få lukten av rent tøy i klærne. Å kunne bruke samme plagg mer enn en gang sparer mye bagasjeplass!
- årets tilføyelse er en liten reiseflaske med Zalo, et kopphåndkle og en oppvasksvamp. Du kan naturligvis kjøpe dette for en billig penge på destinasjonen, men det koster ca 1 kalori å bare putte det i kofferten og slippe å tenke mer på det.

I håndbagasjen har jeg alltid ørepropper (er avhengig av det på flyet, og man vet aldri helt hvordan det er med natteroen der du skal sove), anti – bac, nistemat og en bok. På en lang flytur er det kjekt å ha med tegnesaker eller en kortstokk om man reiser med barn.

4. Lynlåseposer
Den som fant opp lynlåseposer, burde fått en eller annen utmerkelse. Innlysende nok vil lynlåseposer beskytte klærne dine mot å sauses inn i bodylotion eller solkrem, men de vil også gjøre det enklere å holde oversikten i kofferten. Jeg sparer på lynlåseposer i alle størrelser og bruker dem til de går i oppløsning. I stedet for store, tunge og uformelige toalettvesker, sorterer jeg tingene i ulike kategorier i hver sine poser. Det trenger ikke være verken kosmetisk eller flytende, ladere, batteripakker og andre småting er også snertne å putte i poser. Det er mye enklere å utnytte plassen, og det er ryddigere når du pakker ned og når du pakker opp.

5. Ta kapasitetshensyn
Jeg har aldri hatt behov for å ta med “alt mulig” på reise. Jeg bruker lite sminke og ingen hårprodukter, og trenger ikke ørten valgmuligheter i klær og sko. Derimot har jeg vært dårlig på å tenke praktisk håndbagasje! Jeg var en av dem som hadde koffert, håndveske, diger jakke, samt en blytung taxfree – pose med inn på flyet, noe som gjør deg til en irriterende medpassasjer (til opplysning) – og en mer svett reisende. Nå forsøker jeg å tenke på hva jeg faktisk vil trenge, og når jeg vil trenge det. Skal jeg ha med mye bruker jeg en ransel, den er enklere å håndtere og den frigjør en sårt tiltrengt hånd i transit – situasjoner.

Ha en fast, lett tilgjengelig plass for boardingkort, pass og penger, slik at du slipper å lete etter det tusen ganger. Igjen – innlysende, men, igjen – for ti år siden var jeg tre minutter fra å bli returnert fra Egypt fordi jeg ikke fant igjen passet mitt. Det lå i tax – free posen, og det tok meg halvannen time og mye stress før jeg fant det i siste mulige minutt.

Og ang. tax – free… trenger man virkelig å handle så mye? Personlig kan jeg ikke ha økonomiposer med snop stående, siden jeg fullstendig mangler stoppsperre på inntaket. På hjemreise er dessuten selve butikken et mareritt, når 300 mennesker sluses inn blant alle tilbudene. Jeg vil bare komme meg ut så fort som mulig, så det jeg kjøper begrenser seg til tre eller fire flasker alkohol, samt tobakkskvota som noen andre vil ha. Det er fortsatt en transportetappe å komme seg helt hjem etter tax – free’ en, og for meg er det mer verdt å slippe å kave meg opp, enn å spare 50 kroner på en pose sjokolade. Jeg sparer dessuten mer på alt jeg lar være å kjøpe!

God ferie! :)  

Share on Facebook

Dårlig kommunikasjon

Jeg syns det er godt å slippe å kjøre bil til og fra jobb – av selvforklarende årsaker for de som har lest bloggen min lenge! Jeg sparer masse penger på å ta bussen, og det er behagelig å slippe å bale med parkering og… egentlig kjøring generelt, det var alltid mye styr med meg og den bilen…!

Nå er det ikke alltid en dans på roser å kjøre kollektivt heller. Jeg bor på et lite sted med sparsom bussforbindelse, så det er litt kritisk at man faktisk rekker den planlagte avgangen. Hvis ikke er det fort en time eller mer til neste. For en som stort sett er ute i siste minutt til alt mulig, får jeg en utilsiktet spurt etter en og annen buss, f.eks i forgårs etter jobb. Bussen passerte meg i det jeg ventet på grønt lys på vei bort på stoppet, og jeg løp som en gal etter den da jeg endelig fikk krysse gata. Heldigvis så sjåføren at jeg skulle være med og ventet på meg, til tross for at ingen andre passasjerer skulle på. Tilfeldigvis kom ei jeg kjenner kjørende forbi idet jeg nærmet meg bussen, hun så min gaselleaktige galopp, slengte bilen inn i busslomma mens hun la seg på fløyta. Litt mindre gaselleaktig kunne jeg altså kaste meg inn i bilen hennes, nærmest i spranget, og vi passerte bussen som fortsatt sto der og ventet på meg.

Seks minutter senere takket jeg for skyssen på busstoppet nedenfor boligfeltet der jeg bor, en tungt trafikkert 80 – sone. Mens jeg nok en gang ble stående å vente på å krysse veien, kom bussen jeg skulle sittet på kjørende. Den blinker inn til siden, og jeg står så langt ute mot veibanen at jeg faktisk må flytte meg for at han skal komme seg inn på busslomma. Kjære vene, han kunne vel sluppet av folk to meter lenger fram, det er god plass, tenkte jeg. Men det ER ingen som skal av, han venter på at jeg skal gå PÅ! Igjen! Heldigvis ble det en luke i trafikken akkurat da, så jeg kan luske meg beskjemmet over veien så sjåføren forstår at jeg ikke skal sitte på denne gangen heller.


Morgenen etter tok jeg en annen veske enn vanlig, og til tross for at jeg hadde gjort meg ærend å flytte busskortet over i den rette veska, klarte jeg likevel å glemme det igjen på kommoden hjemme. Jeg hadde verken kort eller kontanter med meg heller, så den som måtte tigge seg til en gratis busstur til jobb, var selvfølgelig meg. Og selvfølgelig var det den samme sjåføren som stoppet for meg to ganger dagen før! *rødme*

I det “deilige” sommerværet vi har hatt i det siste, har jeg brukt denne snasne regnjakken hver dag, drivende hvit med røde detaljer, garantert å klistre seg i hukommelsen. Note to self, øve på speilselfier og vaske speilet i kjellergangen. 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook