Påskefrokost

God skjærtorsdagsmorgen! Kanskje har du hatt fri hele uken allerede, men i dag er i alle fall den første helligdagen – så da passer det med en ekstra god frokost. Jeg så dette tipset for en tid tilbake, og syns det så ut som en perfekt start på en fridag.

Legg to halve baconstrimler i kryss i et muffinsbrett, og fyll med lettpisket egg og melk, litt oppkuttet paprika, løk, tomat, eller det du liker best. Litt strimlet ost på toppen gjør seg. Stek på 220 grader til de er puffet opp og gyldne på toppen.

God påske! :)

Blogglisten hits

Share on Facebook

Den nasjonale løgnen

Vi har nok alle brukt uttrykket i en eller annen sammenheng. Særlig når vi flotter oss med Nansen og Amundsen og de folka der, de som satte Norge på kartet. “Du vet, nordmenn er født med ski på beina.”

Nei, vi er ikke det!

Jeg ble født uten ski. Det var ikke engang et par ski i rommet, faktisk ikke i omkringliggende nærhet av sykehuset, enda jeg er født på vinteren. På denne tiden av året, høytiden for appelsiner, Kvikklunsj, og – ja, nettopp, ski – så føles det som om jeg har en udefinert fødselsdefekt. Jeg føler meg alltid litt mindre norsk i påsken.

Hvis jeg prøver å formidle denne skavanken til min skigående omgangskrets , kommenterer de alltid: åh, jeg er også KJEMPEdårlig! Har ikke stått slalom på flere ÅR! Helt talentløs, assa!

Takk, jeg skjønner at hensikten er at jeg skal føle meg bedre. Men dere aner ikke hva dere snakker om. At du ikke har stått slalom på årevis, teller ikke når det du egentlig mener er at du nå går på topptur på randoné. Kan du holde deg oppreist på ski ned en bakke, er du flinkere enn meg. Punktum.

Det er mulig min talentløshet må oppleves. Så la meg male noen bilder:
For ti år siden, inviterte en av Ivar sine venner oss til 30 årslag på Voss. Voss, ekstremsportens vugge, med flere skianlegg enn fastboende. Tanken på å gå i trekket med en gjeng fjellvante nordlendinger – på VOSS – skremte vettet av meg. Så klaaart var de andre også var skikkelig dårlig på ski assa, da jeg ymtet frampå at jeg kanskje bare ble på hytta. Dessuten var det en gjeng dansker som prøvde seg i går, og hahaha – DE var jo heeeelt elendige, så jeg kom ikke til å bli dårligst. La meg si det slik, de danskene var nok ganske fornøyde med å ikke være dårligst på dag to. Det jeg husker mest fra den turen, er ansiktet til Ivar når han iblant slapp den pedagogiske og oppmuntrende masken han hadde på hver gang vi hadde blikkontakt, på den ENE turen vi rakk å kjøre NED, den DAGEN – hvordan er det mulig å være så komplett blottet for skiegenskaper?

Mens jeg skrev dette, forsøkte jeg å se for meg hvordan jeg tar meg ut i skibakken. Jeg var innom mange sammenlikninger, men landet på denne. En flodhest surfende på en diger bølge, med middagstallerkner spent fast på beina. Sånn føles det å stå på ski, når man virkelig ikke kan.
 Ja, hvordan er det egentlig mulig? Jeg har lyst til å påberope meg arvelig belastning. Min mor prøver langrennski av og til, min far… prøver ikke. Da vi var barn, pleide mamma å ta oss med på (fantastiske) turer til Ørskogfjell (en haug, mer enn et fjell), med kakao, Kvikklunsj, spade og… akebrett. Vi gikk 200 m fra bilen, grov ei sittegrop og rant i bakkene på det vi hadde av ting som kunne rennes på: store flak av voksduk, båtfendere og plastposer. Vi fikk fregner og solbrilleskille vi også – men vi lærte ikke å stå på ski. En gang, da jeg og broren min var veldig små, gikk mamma på sine gamle treplanker opp Måselia med oss ungene i et akebrett, festet med tau rundt livet på seg selv. På vei hjem rant hun nedover den slakke bakken mot parkeringsplassen, med kapasitet utelukkende til å holde seg selv på beina. En langlegget bjørk sto midt i bakken, mamma kjørte til høyre for den, broren min og jeg havnet til venstre. Tauet i mellom gjorde jobben sin. Mens vi alle kavet i snøen, gled ekte nordmenn i knickers og knestrømper forbi, mens de ristet på hodet og smattet med tungen. “Tsk, tsk å herje med ungene på den måten”.

Etterhvert som vi ble eldre, har brødrene mine tatt ansvar for sin egen skikjøring. De deltok på skidagene på skolen; jeg satt på en benk i bunnen av bakken. De kjøpte seg snowboard og dro ofte til fjells, jeg holdt meg stort sett på havnivå. Det er dermed vanskelig å hevde at genetikken sto i veien for min utvikling, og jeg må nok skylde på min egen manglende vilje til å utsette meg for beinbrudd og, enda verre, pinlige forestillinger i skibakken. Eksen min Sigurd, tok meg med én gang, da jeg var omkring 19. På toppen av trekket ramlet jeg over ledningen som forsyner heisen med strøm, og jeg skjønte ikke hvorfor alle ble hengende i fjellsiden etter at jeg gikk (falt) av. Før en 12 åring sa, døh – gidder du putte inn igjen kontakten? Vi brukte for øvrig tre timer for å komme oss ned igjen.

Så giftet jeg meg med en nordlending, noe som gjorde det vanskelig å ytterligere utsette min forsinkede skikarriere. Heldigvis fikk vi to barn i rask rekkefølge, så jeg fikk trenert det enda noen år. Å måtte amme er en fin unnskyldning for å ikke stå på ski. Når barna ble store nok, tenkte jeg, kan jeg gå i barnetrekket uten å se ut som en idiot, bare peke på de hjelpeløse små, himle med øynene og smile mildt med mitt innøvde “noen må jo ofre seg” – uttrykk. Perfekt. Bortsett fra at begge ungene ligner på sin far, og for lengst har passert stadiet der de trenger assistanse i bakken. I fjor påske sto barna i familietrekket, mens jeg kavet – liggende-  på det der båndet for toåringer, som praktisk talt ligger på flatmark, helt ute av stand til å komme meg verken opp eller av. Ivar måtte trykke på nødstoppen for å stable meg på beina. Skjønner du? Du er ikke dårlig på ski. 

Folk som meg er dårlige på ski!

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Påskeegg 2017

Du trenger:
- egg med innholdet blåst ut
- graveringspenn, jeg har en som heter Engrave – it
- tid og litt tålmodighet

Jeg har lett på flere butikker etter graveringspenner, men fant ingen. Til slutt hadde jeg valget mellom å opprette en eBay – konto for å kjøpe den der til ca 50 kroner, eller kjøpe den på Finn.no for 149. Siden jeg sannsynligvis kommer til å bruke langt mer enn 149 kroner på eBay hvis jeg først skaffer meg konto, endte det med at jeg kjøpte den på Finn. Heldigvis har jeg, som tidligere nevnt, en veldig snill mann, og HAN har eBay – konto, dermed bestilte han også en, så nå har vi to. De er litt ulike, og ved sammenlikning er det tydelig at den jeg fikk fra Finn.no er en litt kjipere kopi av originalen – men begge funker til dette formålet. Selve drillen er imidlertid litt rund, så på vanlige hønseegg er det vanskelig å få helt små detaljer. Koselige og litt utenom det vanlige påskeegg derimot er det fullt mulig å få til! Prøv selv, det er veldig gøy! :)

Jeg laget en video av hvordan jeg laget dem, den ligger HER
 

 

 

 

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Dragekake

Nå er det mange som planlegger konfirmasjon. Vi gjør ikke det, men jeg skal bidra i flere andre sine konfirmasjoner. Jeg syns det er gøy å bake, og de siste årene har jeg prøvd meg på en del figurkaker. Det har etterhvert ført til at jeg blir spurt om å bake til forskjellige anledninger, og har jeg tid, sier jeg gjerne ja. Siden jeg skal lage flere kaker framover, vil jeg fortelle litt om hvordan jeg gjør det. Jeg benyttet anledningen til å dokumentere deler av prosessen da jeg bakte til en barnebursdag forrige uke. Jeg er ikke så god på video, og det var ikke lett å pynte med en hånd og filme med den andre, så dette får passere som et prøveprosjekt!

Jeg pleier å bruke en oppskrift som heter  ”Evig fersk sjokoladekake”. Den egner seg godt til figurkaker, fordi den ikke smuldrer noe særlig. Smaken passer både barn og voksne. Jeg bruker vanligvis sjokoladesmørkrem som fyll, i alle fall om kaken er til barn, men det er godt med både vanilje -og romfyll, eller bærmousser. Dekoren er vanlig Eldorado marsipan, som jeg enten farger eller håndmaler med Wilton næringsfarge.

Jeg har satt opp en Instagram -konto som jeg tenkte å bruke til ulike, kreative innslag, bl.a baking – ta en titt HER på den om du vil :)

HER kan du se video av kaken jeg laget forrige uke.

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Kortreist og langdrygt

Jeg drømmer om å dyrke egne grønnsaker. Egentlig har jeg ganske mange drømmer i den sjangeren, og har det siste året innsett at jeg burde bodd enda lenger ut på landet, slik at jeg kunne fylle tomten med høns, geiter, hester og, vel, grønnsaker, uten å slippe opp for plass eller vennlig innstilte naboer. Imidlertid er jeg god på visjoner, og mindre god på gjennomføring – særlig over tid. Jeg er derfor ikke særlig egnet til grønnsaksdyrking, eller annet som krever oppmerksomhet og innsats over en lengre periode.

Første gang jeg satte frø i jorden, for tre, fire år siden, plantet jeg reddik, plukksalat og sukkererter i isbokser på altanen. De kom opp som grønne lyn, til min store fryd, og overbefolket snart alle isboksene. Planen var å “kose meg” med å potte om de små spirene etterhvert. Relativt fort fant jeg ut to ting – hvis du planter 1000 reddikfrø, får du 1000 reddikplanter. Det samme gjelder for salat og sukkererter. Det andre er at ompotting er gørrkjedelig, og endeløst, om du har noe slikt som 3000 spirer (mildt overdrevet, men det var sånn det føltes) Dermed mistet jeg nokså fort interessen for de overfylte isboksene, og de ble i all overveienhet overlatt til sin egen skjebne under skåldende sol og høljende regn. Svigermor reddet en del av avlingen, så det ble litt salat og noen få reddiker. Sukkerertene overlevde ikke. Året etter kjøpte jeg drivhus, for da måtte jo alt gå så meget lettere, tenkte jeg.

Nå har det gått noen sesonger, og jeg lærer stadig noe nytt. For eksempel at jeg syns det er mest gøy å plante, og høste. Det i mellom har jeg ikke overskudd til å følge opp, så det blir som det blir.

I fjor ble det sånn. Et knøttlite Halloween – gresskar, som modnet seg ferdig på kjøkkenbenken, et par veldig rare og litt bitre agurker, og en uendelighet av kirsebærtomat (mange flere enn på bildet, altså! De fortsatte bare å komme!) 
I år har Ivar tatt større del i de innledende rundene, i motsetning til før, da han stort sett bedrev førstehjelp på døende planter, forefallende reparasjon av drivhuset etter alle stormene og stille opprydding av alt mitt rot i forbindelse med dette (og andre) prosjekter. Ivar har langt bedre kontinuitetskapasitet enn meg, dessuten er han mye flinkere til å gjøre ordentlig forarbeid. I fjor følte jeg f.eks at jeg kunne avansere til gulrøtter, så jeg kjøpte to pallekarmer og 1 -en- sekk jord. Ivar foreslo at jeg muligens burde investere i mer jord, eller i det aller minste spa opp torva under den sparsomme sengen jeg sådde i. Det følte jeg var komplett bortkastet tid, siden gulrøtter burde greie å vokse seg ned gjennom det som pleide å være en del av plenen vår. Tips til nysådde grønnsaksbønder: det klarer de ikke. 

Fjorårets gulrotavling. Høy Tjernobyl – faktor! (Men gode!) 

I alle fall: takket være Ivar sitt initiativ har vi har allerede sådd og spirt OG pottet om paprika, tomat og en enslig agurkplante av 24 (!) plantede frø. De er mer plasskrevende enn de var for 14 dager siden, men fortsatt for sårbare til å settes ut i drivhuset – så inntil videre bor alle babyene i stua:

 

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Værsjuk

Dette er den tiden på året, da Moder Natur virkelig gjør det vanskelig å bo på disse breddegrader. Dagene har for lengst blitt lysere, vårblomstene har begynt å titte opp av bakken, småfuglene kvitrer, og på oppholdsdager gnistrer solen i kritthvite sunnmørsfjell i horisonten. Det er balsam for sjelen etter en mørk vinter, og man kjenner med hele seg at det endelig går mot vår – og langt der framme, sommer.

I år har vi hatt mye fint vær! Jeg har kjøpt en fem – årsbok, der jeg skriver værnotater, og korte referater om vi har gjort noe spesielt. Min mentale alder er åpenbart 77 år, men jeg har altså lenge ønsket meg en sånn bok, for vi husker jo aldri egentlig hvordan været har vært – så fort vi får en dag med sol, glemmer vi alle regnværsdagene – og omvendt.

Sånn er det nå. Jeg har håndfaste bevis på at det hittil HAR vært mange flotte dager så langt i 2017, men den siste uka har det vært noe solid DRITT! Man skulle tro at de fine dagene vi har hatt, la seg på en slags konto, der man kunne spare seg opp litt tålmodighet når regnet kom. Det kan man ikke, eller i alle fall kan ikke jeg det. Jeg blir først litt overrasket, sånn, oi, var det sånn det var, når man våkner til plaskende regn og tunge skyer. Så blir jeg veldig fort (vi snakker timer) lei, og når det ALDRI ser ut til å ta slutt på elendigheten blir jeg beint fram kok forbanna. Jeg føler meg lurt langt opp i stry – hvert år, selv om jeg VET at det er sånn det er å bo her oppunder Nordpolen – at man først skal bli fristet av de lange, lyse dagene og den stigende solen, for så å bli smadret til jorden av regn og hagl og kuling og føkkings våt jævla snø som legger seg og smelter om en annen, så veiene dekkes av vått slaps og de første vårblomstrene henger med nebbet i den gjørmehaugen som bare i forrige uke så ut som en nyvåken plen.

Hvis det var noen som helst tvil: jeg er værsjuk. Det føles sånn:

Og sånn: Og sånn:

Share on Facebook

Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Blogglisten hits

 

Share on Facebook

De nye deltagerne til neste sesong av kjendis- Farmen

Jeg har ikke sett så mye som et sekund av årets kjendis- Farmen. Jeg innså sånn ca halvveis i sesongen at jeg muligens gikk glipp av noe som var verdt å se, men vi har faktisk sagt opp alle TV – abonnementene våre, for snart et år siden. (seriøst, jeg anbefaler det til alle. Med mindre du LIKER å spyle penger ned i dass, da, eller du faktisk ser på alt du betaler for) Jeg har ikke sett Fjorden Cowboys heller, så jeg aner ikke hvem Lothepus er.

Hvis neste sesong ser ut som dette, skal jeg imidlertid vurdere å skaffe TV2 igjen :)

Blogglisten hits

Share on Facebook

Empty nest syndrome

Empty nest syndrome er en ikke – patologisk tilstand som oppstår hos foreldre hvis barn nettopp har forlatt redet.

Det er enda noen år til vår husholdning kun går på to sylindre på fulltid – men jeg merker godt at Ivar og jeg ikke nødvendigvis er inkludert i alle sider av barnas liv lenger. På mange måter en lettelse, ettersom man kan tillate seg å pleie egne behov i dann og vann – men det fører også til et visst omsorgsoverskudd. Det gir seg nokså merkelige utslag av og til.

Her om dagen oppdaget jeg at jeg gikk rundt og snakket til robotstøvsugeren vår, Bromhilda – hun ble døpt da vi fikk henne for et par år siden, mest fordi Ivar omtalte henne som vår italienske hushjelp til alle naboene. Jeg har ikke brydd meg så mye om Bromhilda hittil, for å være helt ærlig har jeg ikke engang lært meg hvordan jeg tømmer henne for hybelkaniner etter endt innsats. Hun har liksom bare vært der, programmert til å jobbe mens vi er borte. Det har stort sett vært Ivar sitt ansvar å spore henne opp når hun ikke finner veien tilbake til ladestasjonen, eller går seg fast i gardiner og ledninger.

Nå for tiden jeg hjemme en time lenger om morgenen, dermed er jeg ofte til stede når Bromhilda skrider til verket – helst i det øyeblikket jeg er ferdig med alt jeg vil rekke før jobb, og setter meg ned med en kaffekopp. Når hun begynner, må jeg reise meg for å flytte stolene bort fra spisebordet, så hun kommer til alle brødsmulene som ligger igjen etter frokost. Så følger jeg etter henne ut på kjøkkenet for å se at hun ikke forsvinner under den delen av kjøkkenbenken som (fremdeles!) mangler sokkel. Jeg har tatt meg selv i å tenke at dette er lite innsatsbesparende i forhold til å dra ut støvsugeren selv – men det blir ytterligere latterlig i det jeg innser at jeg går der som en annen hønemor.
“Ikke gå der, da blir du sittende fast, vet du.”
“Uff, skal du ut i gangen, der er jo trappen!” (Hun har en sensor som hindrer henne i å falle ned, men jeg stoler åpenbart ikke på den.)
“Nei, nei, nå har jeg jo NETTOPP hjulpet deg ut av den vasen med ledninger, hvorfor går du dit igjen?!”

Ivar fikk robotgressklipper av oss til bursdagen sin i fjor. Hvis jeg ser ham følge etter den og snakke med den, tror jeg vi må vurdere å skaffe oss en hund.

Blogglisten hits

Share on Facebook

Markedsføring på SoMe 101

Disclaimer: alt som kan minne om ironi, sarkasme eller satire, er tilfeldig og utilsiktet. 

I dagens annonsemarked er det vanskelig å synes. La oss si at du ønsker å lansere et nytt produkt, f.eks QteCardboardCan; rimmed with overpriced item.

Vanlig reklame er naturligvis håpløst umoderne, og dessuten dyrt og ineffektivt, nå som sluttbruker kan både mute og spole. I dag kommer man ikke utenom content marketing; du må bruke influencers med høy markedsverdi for å sikre deg synlighet i det offentlige rom. I klartekst: få en blogger til å snakke om produktet ditt.

Så, la oss tenke oss at ditt produkt; QteCardbordCan; rimmed with overpriced item ble sett på, la oss si en prisutdeling, der vi tenker oss at en mengde profilerte personligheter vil samles. Dersom du kan få ditt produkt til å spille en vesentlig rolle på et slikt event, vil mye være gjort. Se bare på dette eksempelet der Jenny Skavland har fått en gratis utgave av et helt nytt produkt. 

Folk har jo gullfiskhukommelse, så du må naturligvis sørge for at ditt produkt kommer enda litt nærmere. Det gjør du ved å skaffe deg spalteplass på noen blogger med særs høye lesertall. Etter prisutdelingen, der alle de profilerte personlighetene ble eksponert for ditt produkt hele kvelden – det er tross alt relativt nytt på markedet, og vil skape veldig mye oppmerksomhet - kan du helt trygt regne med at en haug kjente personer vil kjøpe ditt produkt – samtidig - til full pris, til og med før butikken din har åpnet for bestilling. Dette har vært gjort med suksess her og her. Om du vil nå ut til publikumet til en singel blogger, frykt ikke – en hemmelig beundrer har vel aldri skadet noen. Pass på at språket ikke blir altfor svulstig, troverdighet er tross alt ganske viktig. Er du ekstra heldig, er det noen bloggere som fyller år, så det faller seg helt naturlig at disse også benytter seg av ditt produkt. Det er lite sannsynlig at du vil måtte foreta deg noe som helst i denne anledning, de profilerte kundene vil bare strømme til av seg selv. Og de vil naturligvis, helt uoppfordret, vise bilder av ditt produkt til alle sine titusener av følgere, med flere nærbilder og logoen din godt synlig. Ja, så heldig kan man faktisk være, selv om bloggere og sosiale mediepersonligheter vanligvis fakturerer femsifrede beløp for å vise fram produkter på nettstedet sitt.

Ingen liker reklame, så det er vesentlig at alle påstander om sponsing eller samarbeid blir tilbakevist. Se gjerne eksempler over en gang til. Det er fint om bloggeren også er innforstått med dette. Noen ganger kan det skje en glipp, som at noen merker produktet ditt som spons. I slike tilfeller er det best å si det som det er, at du har gitt bort ETT produkt fra ditt sortiment, og vedkommende har merket det korrekt. (Hvis du ikke sier hvem det gjelder, kan du kanskje bruke den flere ganger)

En annen fin måte å nå ut på, er å være aktiv i kommentarfeltet til bloggerne som omtaler ditt produkt. Her er det ikke så nøye om du bruker ditt private navn til å svare på spørsmål fra bloggerens lesere, det viktigste er at leseren får svar på sitt spørsmål. Hvis ingen mot formodning skulle spørre hvor produktene er fra, så kan man i verste fall stille spørsmålet selv. Bare pass på at det går litt tid mellom hver henvendelse, la oss si i alle fall over en klokketime – særlig hvis man representerer to firmaer som begge figurerer i det aktuelle innlegget

Ulempen med å operere på sosiale medier, er naturligvis at hvem som helst har anledning til å stille nærgående spørsmål om produktet eller markedsføringstrategien, offentlig. Det er jo ikke alltid så hyggelig, men det er likevel viktig å beholde en profesjonell tone i tilsvaret. Hvis ikke er det fort gjort at den polerte fasaden du ønsker å skape for ditt produkt, slår alvorlige sprekker. Hvis alt går over styr, kan det være greit å kjenne til funksjonene slett og blokker på Facebook.

Jeg håper dette var nyttig for deg som ønsker å markedsføre ditt produkt på sosiale medier. Neste gang vurderer jeg å lage et innlegg om hvordan man kan spare skatt, ved å unnlate å fylle ut poster i selvangivelsen. Gi meg en thumbs up, hvis dette er av interesse!

 

 

Blogglisten hits

Share on Facebook