Jeg har en person i familien, kjent for sin skarpe tunge og tydelige meninger. Da jeg klippet håret nylig, sendte jeg henne en SMS for å forberede henne (og meg) på at jeg hadde ny sveis ved neste rendevouz. Da rakk hun å tenke ut et noenlunde positivt verbalt utspill. Vi møttes på søndag, og det var første gang hun sa noe om håret mitt. “Det så jo fint ut, sånn kan du ha det en stund.” En stund. Med andre ord, greit at du eksprimenterer litt, men det var finere før. Hun fulgte opp med å kommentere genseren min, som var en helt ny blondedekorert sak. “For en fin gardin du har på deg i dag! Jeg finner aldri noe når jeg skal kjøpe klær”. Gardin, faktisk. Jaja, jeg antar om man først skal kle seg i en gardin, så er det jo greit at den i det minste er fin.
Nå går det tilfeldigvis en direkte slektslinje fra denne damen ned til meg – og det merkes. Det er kanskje derfor jeg aldri tar meg nær av noe hun sier, for jeg skjønner hva hun mener, og det er aldri noe vondt. (Jeg er dessuten veldig glad i henne.) For noen år siden presterte jeg f.eks å kvekke ut av meg følgende, idet jeg skulle fortelle om en jente jeg hadde hatt med å gjøre tidligere på dagen: Hun hadde på seg en silkeaktig singlet, i litt sånn horete stil – ja, sånn som du har på deg, sa jeg og pekte på en av mine beste venninner. Et klavertramp av de sjeldne, men jeg mente virkelig ikke noe vondt – eller at venninnen min så ut som et ludder (!) Før hjernen min rakk å prosessere den store sammenhengen, pekte jeg på det nærmeste jeg så som liknet på det jeg var ute etter å beskrive. Huff.
En ting er å si noen skjeve ord, selv når man prøver å være hyggelig. Som regel kan man le det bort hvis man ellers har en god relasjon. Jeg syns det er verre å ta i mot et ektefølt kompliment face – to – face. Det er kanskje den norske nøysomheten som nekter oss å ta i mot skryt med rak rygg og fast blikk, vi er oppdratt til beskjedenhet. Utrolig dumt, for det er ikke morsomt å si “så fin genser” til noen som svarer “nei, DENNE, herregud, den er jo skrekkelig ukledelig og dessuten kjøpt på salg”. Det er ikke alltid enkelt å ta i mot og si “tusen takk” heller, når mitt naturlige instinkt er å enten gjemme meg bort eller dementere enhver koselig påstand om min person eller oppsyn. Jeg er egentlig drittlei av å lese om janteloven overalt, men frasen “du skal ikke tro at du er noe”, rinner meg i hu.
Jeg tror veldig på å SI DET, når jeg legger merke til noe positivt ved andre. Det fører innimellom til at jeg sier mer enn jeg hadde tenkt, at det kommer ut litt feil, eller i verste fall at jeg tråkker noen på tærne. Som med min kjære Mimmi, er det ikke alltid hodet henger med kjeften.
Sier du “tusen takk”, når du får komplimenter?
Share on Facebook
For tre, fire år siden kom jeg på tredjeplass i Nivea sin skjønnhetstips – konkurranse. Jeg kan nemlig veldig mye TEORI om sminke, jeg er bare ikke så flittig på å bruke det selv. Tipset mitt gikk ut på hvordan du kunne jukse deg til en mer flatterende topografi i ansiktet ved hjelp av selvbruningskrem, og premien var et sett dag – og nattkremer fra Nivea. Det ble senere tatt ut at produksjon, uvisst av hvilken grunn. Jeg syns den var helt ok, den var i alle tilfeller gratis, derfor ble jeg mildt sagt forbasket da en ivirg sikkerhetsbetjent på flyplassen i Tromsø oppdaget dagkremen i håndbagasjen min og beslagla den, fortsatt nesten full. *grem*
I samme kurv lå også ansiktsvoks i stripsversjon til samme pris, jeg kjøpte det også, for det bruker jeg jevnlig på øyebrynene. Jeg følte virkelig at min sminke – karma var i ferd med å finne tilbake til balansen, to kupp til under en femtilapp, gull! Det varte helt til jeg kom hjem, og oppdaget at pakken med voks – strips var TOM! Noen har faktisk GIDDET å gjøre seg til kjeltring for 20 hele kroner, tatt ut innholdet av esken og lagt den tomme pakken tilbake. Jaja.
For det første: au. Jeg har vokset brynene mine i flere år, og bruker epilator på leggene (*host* ca en gang i året) Å vokse bort barten gjør ganske mye vondere. En hyggelig bi – effekt er imidlertid at huden umiddelbart hovner opp, og i minst et par døgn kan man nyte sitt eget oppsyn med høyere Angelina Jolie – faktor rundt munnpartiet. Å overse den prikkende følelsen langs overleppen er antagelig en treningssak, og at jeg føler enhver berøring som et lite, elektrisk støt – vel, det er jo bare å la være å klø seg på overleppen. Ivar reiste utenlands i dag, så klining blir vel neppe et problem heller.
Dette har virkelig ikke vært min uke. Hjernen min har føltes mer avslått en vanlig, om mulig, noe som har ført til diverse små og store katastrofer. I går hadde jeg f.eks en glimrende ide om å avkalke kaffemaskinen ved hjelp av bakepulver. En ts bakepulver og vann i kaffekannen er nemlig særs effektivt for å få vekk det ekle laget av gammel kaffe som legger seg langs sidene i kannen. I går blinket kalk- lyset på maskinen, og da nekter den å lage en eneste kopp før avkalking er utført. Funksjonen er innstilt etter antall bryggede kopper, og har ingen sammenheng med hvor mye eller lite avleiring det faktisk er i maskinen. Vi har ikke sånt vann som gjør at alt kalkes ihjel, så jeg tenkte at litt bakepulver måtte være tilstrekkelig, siden jeg ikke gadd å lete opp det ordentlige kalk – middelet. Ivar så det, og spurte om jeg virkelig syns det var en god ide. Selvfølgelig, det var en glimrende ide, svarte jeg idet jeg landet en god skje oppi vannet. Jeg rørte litt rundt for syns skyld, også satte jeg i gang maskinen.
Så fant jeg fram Aafk – drakten som Viktor skulle ha på seg på karneval. En genial plan, syns jeg, til Ivar kan jeg si at han selvfølgelig fortsatt heier på TIL, og at han bare har kledd seg ut som Aafk – supporter i anledning karnevalet. I barnehagen høstet han massiv kred for antrekket, alle ungene stilte seg faktisk øyeblikkelig på geledd og sang å – å – Ålesund av full hals idet vi kom inn – såpass at Viktor selv ble vettskremt. Men nå går jeg litt fort fram.
å langt, skulle jeg nemlig ta et par vakre bilder av mine håpefulle. Viktor husket at da vi tok bilder til nissefesten, satt de på kjøkkenbordet som to tente lys. Derfor kravlet de på eget initiativ opp på bordkanten igjen, mens jeg var mest bekymret for at det nå er dagslys, så vinduet bak dem pøste masse motlys inn på linsa. Heldigvis slapp jeg å bekymre meg for dette særlig lenge, for ungene har tydeligvis lagt på seg en halvkilo eller to siden jul. Bordet tippet tvert over, med unger, rester av frokost og bestikk. ER det virkelig mulig?! Ungene bæljet i kor, heldigvis av skrekk og ikke smerte – og jeg så på klokka og tenkte at nå begynner barnehagen og lure på om vi har glemt hele karnevalet. Jeg stablet ungene på beina, mens jeg gjorde mitt beste for å ablegøye såpass at bildene ble sånn noenlunde uten hovne øyne og tårevåte kinn. Det tok et par minutter for Viktor å bli veldig villig til å smile, hehe. I bakgrunnen ser dere forresten tapeten. Fin?———–>
SÅ. Det var min morgen. Hvordan var din?! 
Den er nemlig et paradoks. Så det så. Dessuten oppsummerer den mitt ganske bipolare forhold til slike dager
mma. Så vi har ikke kjøpt noe gulv enda. Men nå nærmer det seg altså! Ah, det blir så bra! 
Da jeg hentet ungene i barnehagen i dag, antydet den ene ansatte at Viktor muligens hadde en stein i nesen. Jeg sjekket, og det så ut som det satt noe fast oppi der, ja. Hjemme fikk jeg ham til å legge seg på kjøkkenbordet, der det var best lys. Ved hjelp av en lommelykt, var det lett å se at det ikke var en stein, men en rund kule av plast, naturligvis akkurat for stor til at jeg klarte å gripe rundt den med en pinsett, og altfor glatt til at jeg klarte å gjøre noe som helst framstøt for å lokke den ut. Så da ble det legevakten. Legen brukte et nanosekund på å få ut kulen, så historien endte heldigvis lykkelig. Likevel mistenker jeg at dette ikke blir siste gang Viktor sine små “hyss” drar oss til legevakten, hehe.
I kveld skal jeg pynte en kake som jeg skal ha klar til i morgen. Jeg bakte den på onsdag kveld, men da jeg skar den opp for forming i går, oppdaget jeg til min skrekk at den var rå i midten! Jeg måtte bake en ny i morges, så denne dagen kan man trygt si har vært begivenhetsrik og en smule hektisk! 
Barneklær har en tendens til å hope seg opp, jeg sorterer stadig stablene av for små plagg og mellomlagrer dem i passelige hauger rundt omkring. Innen jeg blir kvitt dem, eller får dem stuet bort, har ungene vokst ut av et nytt lass med klær. Ivar er veldig fornøyd med dette systemet, kremt. Tingene jeg er spesielt glad i sparer jeg på. I kveld har jeg drømt meg bort i barnebarn! Tenk, en gang i tiden sitter jeg og pakker opp igjen de søte gamle sengetøyene som mine barn fikk da de ble født, dressen til Viktor som aldri passet ham helt, og den nydelige kåpen som Ivar sin søster kjøpte til Sara. Mange ting jeg aldri ville hatt hjerte til å kvitte meg med.