Alle fortjener mer høne!

Bare ordet høne avstedkommer en pinlig mengde flau humor fra husstandens voksne mann. Høne til middag er mat nok for ham i dagevis, på flere måter enn en. Når Prior velger å kalle slaktehøns for “Gullhøne”, blir det liksom…enda verre. Så la oss hoppe over metaforer og allegorier forbundet med ordet “høne” (tro meg – jeg har hørt alle!) og komme til poenget, som er dette: alle burde kjøpe mer høne!

Hvert år gasses 3 MILLIONER norske verpehøns ihjel, og ender som fyringsolje eller i sementproduksjon. Høns som ikke lenger legger egg, er et avfallsprodukt i fjørfeindustrien. Tusenvis av kilo med spiselig MAT går rett i kverna. Dette skammelige faktum vil kun endre seg, dersom norske forbrukere signaliserer at de ønsker den ressursen hønsekjøtt er, tilbake i butikken. 

For et par uker siden kjøpte jeg to Gullhøns på Kiwi, til den nette totalsum av 72 kroner. Kjøttet er basis for minst fem middager og et par, tre lunsjpakker i vår familie på fire. Stort billigere mat finner du faktisk ikke, det er godt, næringsrikt og det er sunt. Dessuten, når du først har tatt deg tid til å koke og rense skroget, så er en ferdig middag bare minutter unna! DET er gullhøna si, det!

Jeg har pleid å partere hønsene før koking, men strengt tatt trenger du ikke det så lenge du har ei stor nok gryte. Kok hønsene etter anvisning på emballasjen, 1,5 – 2 timer. Når de er ferdig, renser du kjøttet fra skroget. Dette er det mest tidkrevende, men når du først har gjort det vil du spare masse tid senere. Jeg bruker både det mørke og lyse kjøttet, og det ble to store bokser til frysing. I tillegg laget jeg en stor porsjon hønsefrikase, nok til middag i to dager. Du kan f.eks bruke denne oppskriften, fra MatPrat.

I Ingrid Espelid sin blårutede kokebok finnes en oppskrift som heter “Kyllingstrimler i krydret saus” – et litt traurig navn som ikke yter en nydelig middag noen rettferdighet. Jeg byttet ut kyllingen med det ferdige hønsekjøttet fra fryseren, la til noen få ingredienser og brukte hønsekraft som jeg også hadde fryst ned i isbitformer, i stedet for buljongterning. Superenkel, rask og kjempebillig middag for en hel familie!

Server f.eks med ris, grove pitabrød, mango chutney, og litt grønt til.

God middag! :)  

Share on Facebook

Frafall i flokken

I det siste har det skjedd mye trist. Vi mistet alle de små kyllingene våre, tre av dem kunne jeg ikke gjøre noe for, de døde om natten. De tre andre bedrev jeg intens livredning på, laget grøt av knust for og vann, og gav dem med pipette. Jeg fikk ikke gjort stort annet enn å sitte å se på dem, og håpe at det skulle gå bra. Likevel døde ytterligere to i løpet av de to neste dagene, og da vi trodde vi hadde berget den siste, som vokste og virket sprek, døde den også helt plutselig for noen dager siden.

En av kyllingene får litt knust pellets og vann, uten at det kunne hjelpe dem. Vi finner nok ikke ut nøyaktig hva som sviktet. Kanskje hadde de det for varmt eller for fuktig, eller begge deler, kanskje var de bare svakelige i utgangspunktet. Det er så mye som kan gå galt med slike små skapninger. 
I mellomtiden fikk vi en syk undulat hjem til oss, jeg visste at den ikke hadde noen sjanse – den hadde en stor kreftsvulst i buken, og jeg skulle ta den til dyrlegen over helgen for å avlive den. Det rakk jeg ikke, men i det minste slapp den noe mer. Da jeg trodde det ikke kunne bli verre, fant jeg den ene nymfeparakitten helt utslått i fuglehuset, han var så dårlig at jeg skjønte at dette ikke ville gå bra. Jeg hadde ham inne på stua hele kvelden der han fikk masse kos og nærhet. Jeg fant en nokså stor, hard kul øverst på brystet, sannsynligvis kreft det også. Jeg satt våken med ham til klokken var ett, da la jeg ham i et håndkle på baderomsgulvet, og der sovnet han inn i løpet av natten. Han har vært i dårlig form flere ganger, men alltid kviknet til igjen. Av alle fuglene var det verst å miste denne, han var håndtam, en integrert del av flokken, og etterlater seg en kompis som nok lurer på hvor han har blitt av.

Lille Knotten fikk masse kos den siste kvelden sin. Han var helt rolig, nesten på grensen til å være bevisstløs mesteparten av før han sovnet for godt. Jeg håper han ikke hadde vondt, stakkars liten. 

Jeg håper vi får tak i noen nye beboere i fuglehuset så fort som mulig, det er ikke bra for den siste å sitte igjen alene. Når slike ting skjer, blir jeg bekymret for at noe skal hende med Mogway. Fugler er så skjøre, og det er vanskelig å oppdage sykdom før det er for sent. Få dyrleger har noen særlig kunnskap om fugler, så det er ikke lett å få hjelp om det skulle være noe heller. 

Trist å dele slike nyheter, men siden jeg var så rask å skrive om kyllingene måtte jeg nesten fortelle at de ikke klarte seg også <3

 

Share on Facebook

Rosabloggerpoesi

Hva sa du, lille venn?
Vent litt, mamma skal bare sjekke Facebook igjen.
Jeg la ut et bilde som ingen har likt,
og det har gått fem minutter, kan det være en nettverksvikt?

Hold rundt meg kjære, lat som du vil.
La det se litt spontant ut, det får du vel til?
Hold mobilen litt høyt, da ser jeg tynnere ut
ta et til, det der ble ikke nok sussetrut.

Ta bilde fra hjørnet, der det ikke er rot.
Ingen kan se det vi utelot
Det er ikke så nøye om alt er sant
litt filter på virkeligheten trenger alle iblant

Det er ikke vanskelig å bli populær
det er faktisk nok å ta av litt klær
Legg ut et bilde der du viser litt lår
så skal du se hvor mange “liker” du får

Ingen vil se ditt sanne jeg
ikke engang du selv, så bare fake ivei.
Til slutt vil du faktisk tro på det selv,
pass bare på at du ikke går på en smell.

For skal du skape en parallell virkelighet,
hvor du lever i perfeksjon og lykksalighet,
må du vokte deg vel; både dag og natt -
det må ALDRI publiseres bilder noen andre har tatt!

Share on Facebook

Happy Halloween

Jeg liker Halloween, og pleier å gjøre mye ut av det. En vakker dag skal jeg reise til Mexico og oppleve Dia de Muertos, som antagelig er noe av opprinnelsen til Halloween slik vi kjenner den i dag. Man kan si mye om kjøpepress, tiggekultur og amerikanske usikker, men det som ligger helt i bånn er en feiring av livet og enkeltmennesket – og det syns jeg er fint. Og jeg syns det er morsomt med kostymer og barn som gleder seg – i skrivende stund sitter jeg nede i entreen med fyr i ovnen og en kopp kaffe, fordi jeg ikke orker å løpe opp og ned trappene mellom alle som ringer på. Det er koselig! :)

Årets feiring ble mer nedtonet enn tidligere, jeg har f.eks ikke gått helt over styr med dekor. Jeg hadde planer om å lage en mer komplisert kake, men oppdaget for sent at jeg ikke hadde en form som egnet seg til det jeg hadde tenkt, så det ble en veldig enkel utgave laget i randform, med Nonstop – fyll. Heldigvis trenger ikke en Halloween – kake å være så veldig vakker, og god var den uansett!

Gresskarlykt må vi selvfølgelig ha også.

Happy halloween til alle som liker det, og til dere andre: nå er det et helt år til neste gang! :)

Share on Facebook

#notme

Jeg har aldri blitt voldtatt, misbrukt eller seksuelt trakassert. Jeg har ikke en gang mottatt penisbilder på mobilen. Jeg begynner å føle meg litt alene!

Jeg ble bevisst neglisjert på Maxbo en gang, jeg skulle kjøpe materialer til noe jeg skulle bygge. Teller det? Da det til slutt kom bort en kar, ble jeg ikke spurt om jeg trengte hjelp, men “ehm, er du bare med noen andre du, eller….?” Nei, jeg skal faktisk ha 8 stk 9mm sponplater uten fals, hulkilslister og noen 2,5” lekter, svarte jeg. Jeg følte meg ikke sånn kjempekrenket etterpå, men kanskje jeg burde? Jeg kan vel kjøpe bygningsmaterialer, selv om jeg har blondt hår og hadde støvletter med hæl, liksom?

En lørdagsnatt i min grønne ungdom sto jeg i garderobekø, og en meget beruset mannsperson presset underlivet sitt mot meg bakfra. Det sorterer vel under uønsket seksuell oppmerksomhet, og jeg ble riktignok også skikkelig irritert. Så jeg snudde meg og spurte om han virkelig syns han hadde noe å reklamere for. Egentlig har jeg mer dårlig samvittighet for den kommentaren, enn raseri for at han krenket min intimsfære. Han var en dust, i alle fall akkurat da. Men det var jeg også.

Jeg har også jobbet i utelivsbransjen, og forsøkt å irettesette voksne menn som tar med seg sprit inn på områder der vi ikke har lov til å servere slikt. Da kommer det fort noen kommentarer av mindre hyggelig karakter, og man lurer oppriktig på om de samme mennene noengang har barnebarnet sitt på fanget og bare er en koselig, tussete bestefar. De ville aldri sagt det de sa, om den som serverte dem var en annen mann. Men de ville fortsatt vært ubehagelige og kranglete, og like irriterende.

Det er selvfølgelig langt herfra til det å bli grafset på av en mann som står i en maktposisjon i forhold til deg, eller bli fysisk tvunget til å gjøre noe du ikke vil. Jeg vil ikke underslå viktigheten av en spontan aksjon som #metoo har blitt. Det er FLOTT at seksuell trakassering blir tatt opp til debatt, og det er INGEN tvil om at mange menn har utnyttet sin posisjon ovenfor en rekke kviner. Det finnes ingen unnskyldning for det.

Poenget mitt er at det akkurat i øyeblikket, ser ut til at alle kvinner i et moderne samfunn har blitt utsatt for overgrep i en eller annen form. Og at alle menn har på et eller annet vis, begått overgrep mot en kvinne. Faktisk har jeg sett meningsytringer som antyder at mannen kan være en overgriper nærmest uten å vite det. Og at enhver ubehagelighet man kommer ut for handler om sex og kjønnsrelatert undertrykkelse. Personlig tror jeg at mange situasjoner ikke nødvendigvis handler om at den som trakasserer og maktmisbruker er mann. Mange situasjoner bunner ut i at enkelte mennesker ganske enkelt er idioter, som mangler sosiale antenner og vitale sjelsevner – og det kan like godt være en kvinne.
Baksiden med en massiv kampanje som #metoo, er at den skaper et voldsomt dragsug, der alt følger med inn og nyansene blir borte. Det skilles ikke mellom ubehagelige opplevelser, som både menn og kvinner vil oppleve i løpet av livet, og direkte overgrep. Også ender vi opp med et inntrykk av at alle kvinner er ofre, og alle menn er monstre.

Mange menn forgriper seg IKKE på kvinner. Mange kvinner har aldri blitt utsatt for noe av det som beskrives i det som kommer fram i lyset av #metoo – kampanjen.

Oppi alt, må vi ikke miste det faktum av syne. 

Share on Facebook

Seks nye familiemedlemmer

Jeg kan ikke tro hvor små de er!

For tre uker siden bestilte jeg noen minivakteler, en liten hønsefugl, enda mindre enn en vanlig vaktel. Eggene klekket denne helgen, og hele seks av ti egg ble til kyllinger. Så i går kveld kjørte jeg på direkten fra flyplassen da jeg kom fra Oslo, og hentet de nye beboerne våre.

Jeg har bare sett voksne fugler av denne typen, og ble overrasket over hvor knøttsmå kyllingene er. De får uten problemer plass på en femkroning, og minner litt om små, dunkledde frosker. De er usannsynlig spretne, og hopper lett ut av rugekassen de fortsatt bor i. 

Første natten sov de i fuglehuset, og jeg var i grunn innstilt på å sove der ute selv, haha – jeg fikk nemlig angst for at det skulle bli noe galt med rugekassen, slik at kyllingene ble kokt ihjel i løpet av natten. Det holdt nesten på å skje med Mogway da hun var baby og bodde i varmeskap, plutselig ble det noe galt med termostaten og temperaturen steg til over 45 grader. Heldigvis oppdaget jeg det i tide. Uansett, vaktelkyllingene overlevde natten, men i morges flyttet jeg dem inn i huset, siden jeg ikke var helt overbevist om at Mogway ville la den spennende rugekassen være i fred mens jeg var på jobb.

Så nå bor de i kjelleren, og her får de bli til de er store nok til å flytte ut i en vanlig kasse med varmelampe. De har blitt sterkere bare siden i går, bena deres bærer dem bedre og de har kanskje lagt på seg et gram eller to, så det går veldig fort!

Sett så nusselig da! Alle kyllingene løp bort til hånden min og slåss om å krølle seg inntil den. De savner kanskje en varm mammakropp å gjemme seg under, selv om de har det godt og varmt inne i rugekassen. Se de små vingestubbene på den gule, jeg smelter!! :)  

 

Share on Facebook

Kakeplaner

Nå er det en stund siden jeg har bakt noe, men framover blir det en del anledninger for morsomme kaker! Jeg håper å få tid å lage en Halloween – kake som jeg fant på Pinterest her om dagen. En gresskar – pai blir det nok i år også, men jeg må prøve å finne en annen oppskrift – alternativt noe annet å bruke gresskarinnmaten til. Vi lager alltid gresskarlykt til Halloween, og vil helst slippe å kaste det som kan spises, men har ikke funnet noe alle syns er ordentlig godt enda. Kanskje en suppe?

Om to uker skal vi i bursdag, og da tenkte jeg å lage en type kake jeg aldri har prøvd meg på før, håper jeg får det til, det er noe jeg har hatt lyst til å prøve en god stund!

I mellomtiden tenkte jeg å vise en annen kake jeg laget tidligere i sommer. Det var en annen variant av “fiskekaken” som jeg bakte til Matfestivalens kakekonkurranse i fjor, men denne gangen med en mer realistisk look:

Realistisk og realistisk, fru Blom, artsbestemmelsen er vel noe midt mellom en steinbit og en pukkellaks, men den er i alle fall ikke irrgrønn! :D  

Jeg skrev et innlegg tidligere i år med tips om hvordan du kan lage kule kaker selv, les det her. Eller ta en titt i kategorien Kaker, kort og kreative krumspring i sidemenyen til høyre.

God søndag! :)

 

Share on Facebook

Livsvisdom i en meitemark

Dette blir et rart innlegg. Jeg er så dønn sliten, det har gått i ett siden det øyeblikket vi kom hjem fra Tromsø på søndag. Kanskje det er derfor hjernen min går i så dype spiraler innover, i de mørkeste irrgangene der jeg sjelden oppholder meg.

Så i alle fall, etter en spesielt travel dag på jobb, sto jeg og ventet på bussen hjem. Jeg følte meg helt tom, og ble derfor bare stående og stirre på en meitemark som kveilet seg på en merkelig måte på fortauet. Det kraftige regnet tidligere på dagen lokket ut mange av dem, men nå var asfalten tørr og alle disse meitemarkene strevde for å komme seg til et mørkt og fuktig sted. Denne oppførte seg nesten som en orm, den kavet voldsomt, krøllet seg sammen og strakk seg ut, buktet seg opp i en stående bue og kastet seg ned igjen, før den igjen krøllet seg sammen. Noen hadde tråkket på den ene enden, den var flatklemt mot bakken, og hindret resten av meitemarken i å forflytte seg framover. Jeg vet ikke om det er sant, men meitemarker kan visst kuttes i to, også kan begge halvdelene leve videre. I dette tilfellet hang den sønderknuste delen fortsatt fast i den friske, og idet jeg sto der og så på det lille dramaet, tenkte jeg at dette faktisk er direkte overførbart til selve livet. (Jepp, akkurat der var jeg i hodet mitt)

Men alvorlig da – hvor mange av oss har ikke klamret oss til noe som er så skadet og ødelagt, at det ikke er mulig å komme seg framover? Noe vi opplever som en del av oss selv, som definerer oss, og som vi føler burde gi oss noe, men i virkeligheten holder det oss tilbake, i ytterste konsekvens til en slik grad at den friske delen av oss også går under. Det kan være en familierelasjon, et kjærlighetsforhold, en jobbsituasjon, eller et bosted, hvilken som helst av de tingene som tar plass i livet vårt, som blir tunge å dra på når de ikke fungerer. Vi tror at vi ikke kan klare oss uten det, eller i alle fall at det oppleves for vanskelig, for smertefullt eller risikabelt å kvitte oss med det. Kanskje skjønner vi at vi burde, men mangler styrken som kreves. Som voksen vil de fleste ha en rekke slike erfaringer i bagasjen, og i ettertid tenker man alltid – hvorfor kastet jeg ikke den idioten av en eks ut av huset med det samme? Hvorfor ba jeg ikke den tosken av en sjef om å ryke og reise på et tidligere tidspunkt? Hvorfor fant jeg meg i all den dritten fra den personen, før jeg endelig fant mot til å kutte kontakten?

Den meitemarken hadde skjønt det. Den prøvde å kvitte seg med den maltrakterte halvdelen slik at den kunne komme seg i sikkerhet, før resten av den måtte gi tapt for solen, eller noen rakk å tråkke på den en gang til. Den vrengte seg rundt seg selv, var nede for å undersøke skaden, kastet seg omkring på nytt, halte og dro for å slite seg selv i to. I den grad meitemarker er i stand til å tenke, eller føle smerte, vil jeg tro det var en krevende prosess, men den gav ikke opp. Jeg ville nesten ikke gå på bussen, fordi jeg heiet sånn på det stakkars kreket.

Jeg gikk på bussen. Jeg er ikke HELT i tåka. Og selv om det var en merkelig tankerekke, så er det jo sant. Vi kniper oss fast i forhold, gjenstander og følelser mye lenger enn godt er. Lær av meitemarken. Kapp av alt som ikke lenger funker, samme hva det koster.

Resten av deg kan fortsatt klare seg fint. 
Urelatert: Bildet er fra The Stanley Hotel i Colorado, der de spilte inn “The Shining. Vi tok en drink i baren der, det drives som et vanlig hotell i dag. 

Share on Facebook

Alt går litt langsommere

En dag forsinket, kom jeg meg til Tromsø på mandag, tilbake til de 200 år gamle veggene i huset vi bor i her, den storslagne utsikten, den friske luften og nærheten til fjellene, skogen og havet. Mye av dette har vi hjemme på Sunnmøre også. Likevel er det en annen puls her oppe, alt går liksom litt langsommere. Luksusen vi finner her, er tid. Tid og hvilepuls.

Når morgenens største utfordring består i om du skal lage pulvercappuciono eller presskannekaffe.
Hver gang jeg er på reise, tenker jeg at jeg vil ta med meg feriefølelsen hjem – jeg skrev om det her. Jeg vil ha stressfrie hverdager, tid til å klemme på mine nærmeste, overskudd til å spørre hvordan dagen deres har vært, og ikke minst, lytte til hva de svarer. Hverdagen vil alltid stille andre krav enn feriedager, jeg vet det. Men mye handler også om prioriteringer og innstilling. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sove 30 minutter lenger om morgenen, får vi en dårligere start enn om jeg bare konfronterer den lidelsen det er å komme seg ut av senga. Jeg vet at hvis jeg prioriterer å sitte på mobilen – som jeg gjør altfor ofte – går det på bekostning av noe annet; en samtale, en stemning jeg går glipp av, en oppgave jeg burde fått unna.

Jeg hørte begrepet “mental clutter” et sted. Nå som “decluttering” i hjemmet har blitt en trend, burde vi kanskje gjøre det samme i hodet vårt. Alt “mental clutter”, all støyen og rotet i hjernen som forårsaker stress, er i realiteten utsatte avgjørelser. Det gav veldig mening for meg. Når jeg blir stressa av at klesskapene er tomme for rene klær, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å sette på en maskin (eller tre). Når jeg blir stressa av en telefon fra regnskapsføreren min, skyldes det at jeg har utsatt avgjørelsen om å levere bilagene mine i rimelig tid. Stressmomentene i livet mitt skyldes sjelden mangel på tid. Det skyldes i all hovedsak at jeg prioriterer den tiden jeg har, på andre ting – og ikke alltid de riktige tingene. Når det blir nok slike stressmomenter, er det vanskelig å hode på noe som ligner feriefølelse.

Jeg leste en bok for en tid tilbake, en selvhjelpsbok fra midt på 90 – tallet. Det er godt over 20 år siden, men folk var visst stressa den gangen også. Selv om forfatteren brukte eksempler som ble komisk utdaterte, var det merkelig å se hvor overførbare de mentale mekanismene er til dagens samfunn. Prinsippet i boken var “gjør det nå”. Når du registrerer en oppgave som må gjøres, så gjør det – ikke tenk at du skal gjøre det senere, når du får tid, lyst eller overskudd. Gjør det nå. 

Så kanskje du kan beholde feriefølelsen litt lenger.

Share on Facebook

Tromsø, her kommer jeg…ikke helt enda

Jeg er tydeligvis vaksinert mot smertefrie reiser! Akkurat nå skulle jeg vært i Trondheim, og ventet på neste fly til Tromsø. Det er jeg ikke. Jeg var fortsatt hjemme, klar til avgang, da SAS sendte SMS om at flyet mitt var to timer forsinket. Det betydde at jeg ville miste forbindelsen min til Tromsø, som naturligvis var siste fly nordover i kveld.

Når jeg ser hvordan avtalen om flyplasstransport ble gjort, skjønner jeg muligens bedre hvorfor mamma kom ikke bare det vanlige kvarteret tidligere enn avtalt, men en hel time og et kvarter tidligere enn avtalt. Trodde flyet gikk 16.40, hun plutselig. Eller at klokka var 16.41 da hun kom. Eller noe. Eplet faller ikke sånn kjempelangt fra stammen.

Jeg kontaktet SAS, prøvde å forklare vedkommende at det var helt meningsløst å sende meg til Trondheim, når jeg ikke ville komme meg videre derfra. Personen jeg snakket med kunne ikke gjøre noe som helst før flyet mitt var minst tre timer forsinket. Beklager, altså. Men jeg kommer jo til å bli TJUEtre timer forsinket fra Trondheim om jeg drar dit, flyet mitt fra Ålesund letter jo ikke før 30 minutter etter at fly nr 2 har forlatt Trondheim! Og det går ikke flere fly! Om hun ikke kunne booke meg om via Oslo, men nei, det det var fullt, og det var ingen verdens ting hun kunne gjøre, jeg måtte bare vente og se hva som skjedde.

Jeg regner med SAS betaler transport og overnatting da, sa jeg. “Det kan du snakke med SAS Trondheim om, så fikser de det for deg”, var svaret. Om du ikke snakker flytende dårlig kundebehandler, så er det direkte oversatt for; det vil jeg ikke si noe om, men du kan snakke med noen andre, som jeg kan gi skylden hvis de sier nei”.

Det er jo veldig dumt å sende meg bare halve veien, sa jeg, når vi VET at det blir økte kostnader for alle involverte, og da særlig arbeidsgiveren hennes, men nei, hun gjentok refrenget, overhooodet ingenting hun kunne foreta seg, siden flyet mitt bare var to timer forsinket, og ikke tre. Veldig beklager, altså.

Så vi dro til Vigra, Ålesunds lille lufthavn. Der var det jo en hel del passasjerer med samme problem, likevel møtte vi langt mer imøtekommende personell, som faktisk gjorde et oppriktig forsøk på å avhjelpe situasjonen. Ikke bare fikk vi forklart hva problemet besto i (manglet opptil flere crew- medlemmer ombord) – de sjekket alle muligheter for å booke meg om til Oslo, men dessverre, med fulle fly og få avganger, ville jeg ikke rekke siste fly derfra heller. Men de kunne selvfølgelig ordne en billett så tidlig som mulig i morgen, (06.10, skrik!). slik at jeg kunne reise hjem og sove i min egen seng, og slippe å tilbringe kvelden på ørkesløs venting på et fly som uansett ikke ville fly meg helt fram.

Så da kjørte mamma meg hjem igjen, og her sitter jeg. Jeg har jo tømt kjøleskapet, jeg spiste risengrynsgrøt til middag klokka tre, bare for å bruke opp all melken, og bortsett fra to brødskiver er det det eneste jeg har spist i dag. Det eneste jeg fant i fryseren var noen krabbeklør som jeg fikk av pappa forleden. Heldigvis hadde jeg glemt å kaste den tørre kneipen som ligger i brødskuffen, og jeg har jo en majonestube ferdig krøllet fra i går, da jeg brukte hele kvelden på å prokrastinere pakkingen.

Sukk. I alle fall rekker jeg å tenke litt ekstra på om jeg har glemt noe. 

Share on Facebook