Hva hjelper mot forkjølelse?

Vel, ingenting, det må vel bare gå sin gang. Men siden jeg føler meg sånn:
så må jeg prøve noe. Jeg reiser til Polen i morgen og akter ikke å tilbringe dagene der i sengen! Først og fremst har jeg prøvd å påvirke formen innenfra de siste par dagene:
Ginseng med vitaminer. Jeg tar disse fra tid til annen, og placebo eller ei, jeg får mer energi av dem. Og det trengs jo virkelig når man er syk.

Chili. Det verste med å være forkjølet er følelsen av å være helt “tett” i hodet. Frisk, hakket chili blåser ut av bihulene og kvikker opp. Disse dyrker vi hjemme (på en plante jeg kjøpte på Coop Obs for 39 kr *host*) Jeg har chili i salat om morgenen, og så har jeg chilipulver og kanel på caffe latten min – det høres ikke noe særlig ut, men på denne tiden av året smaker det faktisk godt, og det renser systemet. Jeg drikker svært sjelden juice, jeg er ikke er så glad i syrlige smaker – men C – vitamin trenger immunforsvaret, så nå heller jeg innpå. Og frisk sitron i vannet, prøver å drikke mye.

Jeg får lett bihulebetennelse, og ble anbefalt å kjøpe et “nesehorn” for å unngå det. Jeg har hatt det liggende gjennom minst tre forkjølelser, men aldri brukt det fordi bare tanken byr meg aldeles i mot. I går skylte jeg gjennom bihulene to ganger, og det letter faktisk opp en hel del. I dag er jeg derimot enda tettere i nesen, så i kveld følte jeg ikke at det hadde like god effekt – men jeg skal fortsette å bruke det, særlig fordi jeg vet hvor intenst smertefullt det er å fly med bihulebetennelse.

Haha!

Et annet tips som har funket veldig bra for meg før, er peppermynteolje i kokende vann. Nå som jeg trenger den mest, finner jeg naturligvis ikke igjen akkurat den, men eukaluptus og anis har litt samme effekt. Peppermynteolje er imidlertid absolutt best, bedre enn den beste nesespray, jeg lover! Bare noen få dråper i kokende vann, og pust inn dampen. Peppermynte er som en bulldoser gjennom bihulene!
Mine oljer er fra Panduro, har hatt dem i årevis, men de holder lenge.

Vennligst overse at jeg ser ut som en 75 år gammel gresk kone med koppehånduken over skallen – det hjelper å “lede” dampen opp i nesa!

Nå i kveld tenkte jeg å koke meg et skikkelig heksebrygg av alt jeg har hørt skal funke: fersk ingefær, sitron, kanel, anis og chili. Så håper jeg at formen er betraktelig bedre etter en natts søvn.I skrivende stund raser årets første høststorm utenfor vinduene. Jeg er alene, Ivar og ungene er i Tromsø til over helgen. (Antagelig derfor jeg ble så selskapsjuk at jeg måtte blogge :P ) Forhåpentligvis er værgudene også i bedre humør i morgen, så flyturen går uten viderverdigheter. Og jada. Jeg HAR sjekket at billetten er bestilt i mitt navn i år! ;)

 

Share on Facebook

Skolestartfest

Hverdagen er kommet i gjenge igjen, og godt er det! Fredag inviterte vi jentene i klassen til Sara til skolestartfest. “Festen” var ganske lavterskel, uten andre aktiviteter enn mat og film, men jeg tror de koste seg.

Bordet pyntet med bokstavkjeks og blomster av servietter.

Vi laget Polarbrød – pizza, kjemperaskt og enkelt, barnevennlig og godt! I tillegg hadde jeg bakt muffins, men ellers holdt en pose potetgull og en halv pakke bokstavkjeks til filmen.
Viktor fikk ha en kompis på besøk, han blir ellers ofte eneste hane i kurven  med alle Sara sine venninner.

Så var det filmtid, jentene fikk hente hver sin pute fra sofaen i kjellerstuen, også flyttet vi sofaen foran tv’en (For øyeblikket har vi ikke tv – stoler, de vi hadde tok vi med til Trosmø i sommer, vi skal ha dem i det gamle huset som familien til Ivar pusser opp der)

Barna så Doktor Proktors Prompepulver, jeg var redd den skulle være i overkant skummel, men heldigvis var det ingen som syns det. Det er så fint samhold i denne gjengen, trygt og godt klassemiljø! :)

Share on Facebook

Tanker om to tenåringer

Hverdagslivet er nesten tilbake til normalen, etter at Bestemor, tante og kusine reiste hjem til Tromsø i går. Barnehage og SFO er i gang, på mandag begynner skolen, med Sara i andre klasse. Viktor er eldst i barnehagen.

Da ungene var i Tromsø uten oss så lenge i juli, merket både Ivar og jeg hvor stor del av hverdagen vår som preges av at vi er foreldre. Ikke bare det praktiske, at man holder styr på hvor ungene er og hva de trenger og slikt – men også all den mentale kapasiteten man bruker på alt som har med barna å gjøre. Alt man planlegger, vurderer, mimrer om, og ikke minst; bekymrer seg for. Jeg aner ikke hvor mange kvelder jeg tok meg selv i å titte inn i sengene for å se om de sov, eller hvor mange morgener jeg våknet og lurte på om vi hadde forsovet oss til skolen – bare for å huske at de ikke var hjemme.

Ivar og jeg brukte mange dager på å finne en slags rytme som bare inkluderte oss to. Det er snart åtte år siden vi kun hadde oss selv å tenke på. Men det som virkelig føkker med virkelighetsoppfatningen min, er at om åtte år er det slik det vil være – i alle fall mesteparten av tiden.

Om åtte år er Sara 15 år, Viktor 13. Om min erfaring med tenåringer er noe å gå etter, vil de på den alderen neppe se det særlig hensiktsmessig å være sammen med Ivar og meg. Og selv om de fortsatt vil trenge oppfølging, er det på et helt annet nivå enn nå. Vår rolle vil antagelig begrense seg til transport – og måltidsrelaterte anliggender, og vår autoritet innen hva som er verdt å bruke tiden sin på, vil være betydelig redusert. Mitt og Ivar sitt liv må finne tilbake til to – takts rytme. Og når den tid kommer, blir det ikke for 14 dager. Det blir for alltid. Jeg skjønner faktisk bedre nå, hvilken sorgprosess det kan være å “miste” de små barna sine til tenårene. Fra å være de vitktigste personene i livet til dem som betyr mest for deg, må man redusere både innflytelsen sin, og tiden man får sammen med dem. Og ikke minst, må man finne seg selv igjen, i en rolle som kanskje ikke utelukkende består av å være mamma og pappa alle timene i døgnet.

Alle som har barn, spør seg vel ca annenhver dag hvor tiden ble av. De som har voksne unger, sier at årene flyr bare fortere og fortere. Jeg syns allerede hvert eneste år er kortere enn det forrige. Jeg blir nervøs bare av å skrive det. Jeg føler behov for å knipe meg fast, akkurat her og nå, der ungene våre er store nok til å ha blitt kjent med de små personlighetene sine, følt gleden i å oppdage at de har vokst enda et par cm i løpet av sommeren, og mestring i oppgaver de ikke klarte i fjor – men enda ikke er for store til å krype opp i fanget, eller til å syns den største lykken er når mamma og pappa vil leke eller lese sammen med dem.

Jeg har alltid satt pris på at barna vokser, og blir mer selvstendige. Selv om vi har svært snille og rolige unger har småbarnsperioden har vært krevende på ulike måter. Det er mange ting jeg er glad for å være ferdig med. Og det er fortsatt mange ting jeg ser fram til, både med og “uten” barna.

Men det gjør ikke noe om vi bremser bare bittelitt fra nå av.

Share on Facebook

Livet som barnløse

I juli var vi to uker i Tromsø hos foreldrene til Ivar. Jeg har aldri opplevd Troms slik som i år, helt fantastisk vær! Som alltid har vi kost oss masse sammen med familien.

I år tok vi bilen nordover. Viktor var bare tre år sist vi kjørte, og husker ikke hvor gudsjammerlig langt det er. Sara husker det, og grudde seg. 150 mil på tre dager. Mogway fikk også være med i år, heldigvis, jeg hadde ikke klart å reise fra henne ettersom hun fortsatt plukker fjær etter den berømte egg – leggingen. (Det går litt bedre nå)

Se så blid :) Lunsjpause på en rasteplass rett sør for Narvik (tror jeg det var)
Ungene var på ingen måte motivert for å reise da hjemturen nærmet seg. Og i hvertfall ikke med bil! Så vi avtalte med Bestemor og Tante at de skulle ta dem med til Ålesund med fly et par uker senere. Ivar og jeg suste Norge på langs på 29 timer med Mogway i bilen (som var tilnærmet bevisstløs av trøtthet til slutt, stakkar!)

Så nå har Ivar og jeg tilbragt to uker i barnløshet! Og nå, om du er småbarnsforelder, tenker du kanskje, å herregud, så deilig! Det er i alle fall det de fleste har sagt når vi har svart på spørsmål om hvor ungene er. Og joda – det er fint – og stille. Veldig, veldig stille! Og man kan jo gjøre akkurat det man vil – så jeg har vært massevis av ekstra timer på jobb! Fint på sin måte, men kvalifiseres strengt tatt ikke som kjærestetid. Ellers har vi lett etter baderomsinnredning, noe vi begge hater intenst. (Til slutt endte vi med å bruke seks minutter på å bestille usett fra katalog) Vi har knapt laget en eneste middag, men derimot spist mer gatekjøkken – og bensinstasjonmat enn jeg ellers spiser på et år. Oppvaskmaskinen har jeg satt på en gang tredjehver dag, halvfull. Vi har vasket ned stua. Og badet i kjelleren. Og ordnet i hagen. Så joda. Veldig deilig å ha barnefri, hehe.

Det tok oss mange dager å finne en slags rytme i all denne pliktløsheten. Og ikke minst, finne tid i havet plutselig frigjort tid, til å gjøre ting vi ellers ikke kan. Ta en kajakktur i lag, gå på kveldsbesøk og slikt. Så det ER fint, og vi har satt pris på det. Men man savner jo masse. Jeg har tatt meg selv i å titte inn på de tomme rommene for å se om de sover eller har sparket av seg dyna og sånt som man gjør uten å tenke seg om. Også er sengene like tomme og kalde som de nå har vært i straks en måned. Det er veldig underlig. Innimellom i disse ukene har jeg tenkt, at den dag, om noen få år, så blir det sånn, for alltid – bare Ivar og jeg. Det blir nok… rart. Og fint. Og tomt. Å være mamma og pappa er tydeligvis en uendelighet av komplekse følelser til evig tid :)

Nå er det en liten time til flyet lander. Jeg gleder meg så veldig til å få dem hjem <3

Noen bilder fra ferien vår:

Vitkor padler kajakk. Det ser ut som om han er midtfjords, men vannet når ham antagelig til midt på låret, mamma.
Mogway satt timesvis ute i trærne. I dette treet ble hun imidlertid litt nervøs, og klatret stadig høyere opp – inntil hun oppdaget at hun ikke kom seg ned igjen! Ivar måtte hente gårdens lengste stige, hehe! Og da han sto og strakte seg så lang han var får å få henne på hånden, strakte hun seg mot ham og maste “Kom da! Kom da!” inntil Ivar måtte hente enda et ledd på stigen for å nå tak i henne :)
Vi tok en voksentur inn til Rostad – hytta, et flott område i Indre Troms. Vi sov ei natt der, veldig fint.
Dagen etter gikk vi videre inn til Moska, et fantastisk viddelandskap.
Jeg fikk som vanlig på tur i Troms, ca 236 myggstikk. Her sees ca en tredjedel, til opplysning hadde jeg på genser da jeg fikk disse kvelden før! Heldigvis ble det bra vindtrekk dagen etter, så da kunne man gå lettkledd.
Ivar sin tante har høns, og det syns ungene er veldig gøy. De legger jo egg, akkurat som Mogway! :)

Share on Facebook

Barnas krig

Internett renner over av barnelik. Uansett hvilket medium man oppsøker i disse dager, løper man risiko å få nærgående bilder av død midt i fjeset.

Krigen mellom Israel og Palestina har fått et nytt våpen. Barn. De tjener ikke sitt land ved å bære gevær. De bidrar ved å dø, og få bildene av sine blodige lik publisert i medier over det ganske internett. Gevinsten er sympati fra omverden, og raseriet rettet mot sine fiender.

Jeg ønsker ikke å velge side. Til det er bakteppet for komplisert, jeg vet for lite, og informasjonen som sirkulerer synes alltid farget av den som formidler den. Dessuten er grusomhetene fra begge sider hinsides enhver politisk sympati. Det jeg vet – det hele verden vet – er at barn og krig ikke er kompatible. Raketter, kuler og krutt skiller ikke mellom militær og sivil, mellom pappa og soldat, mellom barn og voksen – men det sitter mennesker med makt til å styre hvor det skal siktes. Den retningen krigen tar nå, er så nedrig at det vanskelig finnes ord for å beskrive. Med viten og vilje, drepes sivile og begge parter skyver sine tap så langt fram i dagen som mulig – jo mer sjokkerende, jo mer tragisk, jo mer blodig – jo yngre døde – jo mer brukes ofrenes kropper for alt de er verdt. I mellomtiden vokser hatet, hevntørsten – og haugen av lik.

Det fins ingen vinnere. Bare blod, tårer og bunnløs sorg. Hvis det ikke stopper nå, nå som barna er i ferd med å bli både skyteskive og propagandavåpen – hvor skal det stoppe?

Jeg kunne valgt å illustrere med bilde av en blodig barnekropp. Det vil jeg ikke. Så jeg bruker et av en barndomstid som burde være alle unger forunt. Det sliter meg i stykker, at det ikke er sånn.

 

 

Share on Facebook

Sveti Vlas, Bulgaria

Når jeg ser statistikken på dem som tilfeldigvis havner innom bloggen, er det reiseskildringen fra fjorårets tur til Polen som får flest treff. Jeg har fått flere mail fra andre som planlegger tur til Gdansk. Derfor tenkte jeg å skrive en rapport fra årets familieferie, selv om den utrolig nok gikk for seg uten de store viderverdighetene. Jeg prøvde å søke opp informasjon om Sveti Vlas i forkant av vår tur, men fant svært lite, så jeg tenkte jeg kunne bidra! :)

Jeg fant reisen på restplass.no, arrangøren var Apollo. Jeg betalte ca 15.000 for fly og en ukes opphold med frokost på Rainbow Hotell (3 stjerner), to voksne og to barn på 5 og 7 år.

Flyturen:
Tok ca 3 timer, og var helt ok. Flymat er sjelden en høydare, men den varme retten vi fikk servert var en særdeles uapetittelig affære med klissete ris, dvaske bønner og et innbakt kjøttstykke av ubestemmelig art, samt uspiselig brød. Ellers grei ost, litt frukt, en yoghurt og en liten kake, samt kaffe. Drikke måtte kjøpes utenom. Det var et overpriset “måltid”, 280 pr voksen, og 80 pr. barn t/r – og ungene likte ingenting. Neste gang sparer jeg de penga. For øvrig supert at flyet går direkte fra Ålesund.

Hotellet:
Rainbow er et lite hotell drevet av en familie fra landsbygda. Det har enkel standard, få rom og lite areal, men er oversiktelig og personalet er hyggelig. Det er rent og pent, selv om den øst -europeeiske smaken i innredning gir stedet et litt umoderne preg. Vi spiste pizza her ved ankomst, en ferdigprodusert bunn med sparsom topping. Jeg tenkte at dette ikke var stedet for de store kulinariske opplevelsene, men der tok jeg feil! Frokosten er enkel, men smakfull, med ulike brød, diverse pålegg, frukt, deilig ost, yoghurt og egg i variasjoner. På Tripadvisor hadde flere kommentert at maten sto framme uten kjøling, men vi syns ikke det forringet kvaliteten, til tross for at vi alltid kom ned ganske sent. Med unntak av pizzaen, var all maten vi spiste på hotellet svært god, de dyrker grønnsakene selv på familiegården, og lager maten fra bunnen av. Kan på det varmeste anbefale husets spesialitet, svin fylt med grønn fiken, friske urter og nydelig saus. “Mama Ruska” som serverer her fra morgen til kveld, pusler om gjestene sine som en forstyrret høne, og selv om engelsken hennes er ekstremt begrenset, kommer man langt med noen tyske gloser, kroppsspråk og et smil. Koselig terrasse man kan spise på, under vindruene de dyrker her ute.

Hotellet har basseng, men da vi var der var det rett og slett for kaldt i vannet til å brukes noe særlig. Antar dette bedrer seg litt senere i sesongen.

Sara testet bassenget første dagen.
Sveti Vlas
Sveti Vlas ligger en halv mil fra mer kjente Sunny Beach. Det er et typisk chartersted, der de fleste butikker og restauranter henvender seg til turister. Det er svært mye påbegynt byggevirksomhet, mange tomme og/ eller halvferdige hoteller. Vi var her midt i juni, så det store innrykket av turister har ikke kommet i gang. Uansett er Sveti Vlas et rolig sted, totalt blottet for party – faktor. Jeg så ikke en eneste nattklubb, bare restauranter, souvenirbutikker og “super”markeder. Det er heller ikke særlig mange aktiviteter for barn her, så skal man oppleve noe utenom spaserturer og strandliv, må man forflytte seg til Sunny Beach eller Nessebar, der man finner badeland, gokart, bowling osv. Det kostet 4 leva (under 20 kr) for oss fire å ta bussen – billig – men anbefales ikke om du har klaustrofobi, da de stapper bussene fullere enn rushtidstogene i Tokyo. En taxi til Nessebar burde koste omkring 35 leva, ble vi fortalt. Badelandene har gratis shuttle – buss hvert kvarter. (Sjåføren forventer tips, dog)

Jeg var klar over at Sveti Vlas ikke besto av stort mer enn et veikryss, men satset på at stranden og bassenget ville være underholdning nok for ungene i en uke. Det ville nok stemt, om det ikke var for at Bulgariakysten ble rammet av flom den uka vi var der. Ti mennesker døde og nyhetene var fulle av oversvømte gater og flytende hus både nord og sør for oss. I Sveti Vlas merket vi ikke noe til selve flommen, men regnet kunne vi ikke unngå. Det var stort sett lunt (20+) og opplett, men det slo til med noen seriøse byger innimellom, lyn og torden hadde vi også.

Dagen før den store flommen i Varna regnet det MYE utenfor vinduet vårt
Sara skadet seg i trappa på bassenget allerede første dagen, og fikk et stort kutt i hælen som begrenset både aksjonsradius og humør. Viktor kunne heldigvis kose seg med bading, men det ble jo ikke helt det samme når Sara ikke kunne bli med. De tre første dagene ble derfor litt amputerte, inntil været bedret seg og foten til Sara så smått kunne brukes. Vi brukte ellers dagene på stranden, til å gå korte turer i handlegaten, som for øvrig er fin, uten særlig pågående selgere. Vi spiste på ulike restauranter, og hadde jevnt over gode matopplevelser overalt. Det eneste som kan være litt vanskelig, er at folk ikke snakker engelsk, de fleste utlendingene er russere. De er derimot veldig flinke til å late som om de forstår, også gir de deg det de tror du vil ha – med varierende hell ;)

Vi prøvde flere slike “gryteretter”, grillet kjøtt servert i jerngryte. Jeg unngår alltid biffkjøtt i utlandet, med mindre jeg er på en bedre steakhouse. Som regel er svin og kylling, og ofte lam, bedre tilpasset slik vi nordmenn liker kjøtt – nemlig mørt.
Stranden er liten, men ikke overbefolket da vi var der. Det koster 26 leva for en parasoll og to solsenger, og det fins kafeer der man kan kjøpe mat og drikke. Det eneste vi handlet der var imidlertid varme maiskolber fra to menn som solgte rett fra gryta. Nyyydelig med masse salt og smak! :)

Vi tok en tur til Nessebar med nevnte buss, en meget… svett opplevelse! Vi kunne ikke gå så veldig mye pga foten til Sara, men fikk sett de fine kirkeruinene og den gamle, gamle bydelen her. Man blir dessverre litt blendet av alt juggelet som selges fra alle gatehjørner, og stedet framstår totalt sett som en turistfelle av dimensjoner. Prisene her er betydelig høyere enn i Sveit Vlas, men maten er fortsatt god og servicen upåklagelig. Det er absolutt verdt en tur ut hit, om man er bare voksne kan man lett tilbringe en hel dag å vandre rundt og se på bygninger, titte i butikker eller ta en kaffe/vin/øl-pause på en gatekafe.

Eller milkshake!
Den siste dagen var foten til Sara grei nok til å bade i basseng, så i håp om å berge ferien hennes litt, dro vi til Action Waterpark i Sunny Beach. Det var en innertier, parken har et enormt anlegg utendørs bassenger som passer absolutt alle aldre, fra helt små babyer til spenninssøkende tenåringer og voksne. Det fins flere restauranter og ulike underholdningsshow å få med seg i badepausene. For Sara (og Ivar) var de stupbratte vannskliene en favoritt. Viktor brukte utrolig nok litt tid å bli varm i trøya i det jeg ville trodd var hans drømmested – men da han fikk ligge på en diger badering i bølgebassenget var han også frelst! :)
Totalinntrykk:

Vi hadde en effektiv og uproblematisk reise (mot normalt for vår familie). Apollo bidro med god informasjon (kanskje litt vel høy Costa del Kongsvik – faktor på vår svenske bussguide på vei fra flybussen. Less is more.) Hotellet svarte til forventningene man kan ha til et tre – stjerners sted, jeg ble svært positivt overrasket. Vi stiller ikke høye krav til hotell, men vi vil ha det rent, samt mulighet til å bade og spise lett der vi bor. Det får man på Rainbow, og trivelig atmosfære i tillegg. Hotellet er så lite at alle gjestene blir som en stor familie, det oppleves trygt og godt, særlig med tanke på barna.

Sveti Vlas er helt greit å reise til om man vil slappe av, bade og sole seg – men ikke stedet for de kulturelle opplevelsene eller utsvevende natteliv. Perfekt for småbarnsfamilier eller voksne, som bare vil ha sol og mulighet til å lese en bok i fred og ro. Lite minus for at det sjelden er total stillhet, det er alltid noe trafikkstøy, og absolutt alle restauranter spiller alle typer musikk akkurat litt for høyt for mine ører. Folkene her er en smule reserverte, men trivelige om du først innleder en samtale. Med unntak av omstendigheter som verken Apollo eller andre rår over, hadde vi et veldig fint opphold! For alle som ikke er 18 – 25 år (fysisk eller mentalt) vil jeg på det sterkeste anbefale et sted som Sveti Vlas, framfor kaos og bråk i Sunny Beach.

God ferie, alle sammen!

Share on Facebook

Det enkleste livet

Pinsehelgen fikk vi vår andre natt i telt for sesongen.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi oppsøker teltlivet. Svaret er alltid: det er så enkelt. Men egentlig er det jo ikke det. Alt tar tusen ganger lenger tid enn hjemme. Man må hente vann i elva. Man må sanke ved og fyre bål, om man skal få seg et varmt måltid, eller bare en kaffe. Etter relativt kort tid er alt du har på deg støvete eller skittent, i verste fall vått, og i alle tilfeller, stinker du som en nysvidd askehaug. Men siden du bare har med ett skift, sparer du klærne så lenge som mulig. Du har sett din siste rene tallerken etter ditt første måltid. Det høres muligens ikke så forlokkende ut. Men det er nettopp her magien ligger.

Du legger igjen alle “burde ha” og “skulle ha” hjemme. I en kort stund er hjemmet ditt, arbeidsplassen din, og alle oppgavene knyttet til disse, begrenset til et telt på 2×2 meter, og et bål som trenger påfyll. Det eneste du trenger å tenke på, er at du har nok ved til å lage middag. At du har tak over hodet hvis regnet kommer. Du spiser når du er sulten. Sover når du er trøtt. Står opp når du våkner. DET er enkelt! Det er befriende at ting tar tid. Hva annet har du å gjøre? Det er ingen stressmomenter. Få bekymringer. Og klokka bestemmer ingenting.

Jeg så en gang et foredrag med Cecilie Skog. Hun sa en ting som klistret seg i hjerna mi, og som jeg kunne relatere meg til etter første gang på Kilimanjaro. Cecilie Skog blir ofte spurt om hvorfor hun utsetter seg for den torturen det er å legge ut på krevende ekspedisjoner. Da svarte hun: det er fordi livet på tur er så enkelt. Jeg vet hva jeg skal gjøre hver dag. “I dag skal jeg gå ti mil på ski. Så skal jeg slå opp telt. Lage en kopp te. Så skal jeg sove. Så skal jeg gjøre det samme neste dag.”

Gledene på tur er så små. En varm og tørr genser fra sekken. Å vaske av seg den klamme teltlufta i elva om morgenen. Å pusse tennene, fordi den tinglende følelsen av tannkrem mot tannkjøtt gjør at du føler deg renere enn du er. Men mest av alt, å være så nær naturen. På netter som nå i helga, en ordentlig sommernatt, der det aldri blir kaldt eller mørkt. Luften er klar etter en krafig regnskyll tidligere på kvelden – det eneste man hører er fuglekvitter, og det konstante bruset fra elva – det er så fantastisk at jeg mangler ord for å beskrive det. Så jeg slenger inn en haug av bilder fra turen vår, som var en av de aller fineste jeg kan huske.

Vannet vi padler i er Heimste Kaldhussætervatn i Tafjord. Det er et relativt lite vann, og et av Tafjord Kraftselskap sine regulerte magasiner. Derfor er vannstanden så lav.
At vannet er regulert, gjør underlige ting med naturen. Mye som ellers ville vært under vann, er oppe i dagen. Det er både fint og stygt på en gang. Noen steder er det rene månelandskapet, og det er ganske facinerende å se.

Her gikk vi i land, ungene lekte i sand finere enn melis i time etter time.

Dette er hjemmet vårt på tur. Et lite tre – mannstelt som alle – inntil videre – har plass å sove i. Da det begynte å regne på kvelden (vi var forberedt på det iflg. værmelding) satt vi alle her inne og leste høyt fra Harry Potter til ungene sluknet som to lys.

Her er kjøkkenet. Viktor tar ansvar for bålet!

Etter at barna hadde sovnet, gikk Ivar og jeg en liten tur i området rundt teltet. Det hadde sluttet å regne, så kvelden var fløyelsmyk og blå, og full av lukter. Klokka er ca 22 – 23.
Neste dag tok vi med ungene og gikk opp i en kulp litt lenger oppe i skogen. Vi hadde med fiskestenger, og ungene fikk sine aller første ørreter på flue! Jeg vet ikke om Ivar eller ungene var mest stolt <3
Når dagene er så fine som nå, gå på tur! Det er sjelefred rett utenfor stuedøra! :)

Share on Facebook

Aldri et kjedelig øyeblunk

Nå er det så lenge siden forrige bilhistorie, at jeg måtte rote meg opp i noe seriøst problematisk for å kompensere for ventetiden.

Fredag morgen skulle vi fly til Tromsø klokken 9.10. Jeg har blitt flinkere til å planlegge det siste året, så jeg følte meg godt forberedt allerede torsdag kveld. Koffertene var pakket, jeg hadde til og med skrevet en liste over de siste tingene som måtte huskes før vi dro. Det som skar seg bittelitt, var at jeg tok en boks cider på kvelden, så jeg kunne ikke kjøre på jobb og hente ytterjakken min som var blitt hengende igjen der tidligere i uka. Men, siden flyet gikk så sent som 9.10, følte jeg at jeg hadde rikelig tid å ordne det før vi dro.

Klokken 7.35 var alle punkt på lista krysset av og jeg hadde hvilepuls da jeg informerte Ivar om at jeg tok en kjapp tur på jobb for å hente jakka. Det tar i høyden 15 minutter, og vi skulle fortsatt ha god tid til å kjøre hjemmefra klokka 8.00 – det tar 20 minutter til flyplassen, som ligger i motsatt retning. “Ok. Ta ny – bilen”, sa Ivar. Jeg kjører vanligvis den skramlete gamle Opelen (som de fleste bilhistoriene mine er knyttet til). Gudene må vite hva som plutselig kom over Ivar, som blandet seg bort i hva slags bil jeg valgte. Jeg tok en vurdering på hvorvidt jeg skulle ta med mobilen, men slo det fra meg, fordi den lå på bunnen av ranselen med alt vi skulle ha på flyet. Jeg husker også at jeg tenkte, hva om det skjer noe? Nøsj.., hva kan skje på den korte turen? Derimot tok jeg med papegøyen, fordi jeg har dritdårlig samvittighet for å reise fra henne . Etter egg – historien har hun ikke sluttet å knipe av seg fjær, så jeg har engasjert opptil flere naboer for å underholde henne mens vi er borte. Likevel ville jeg at hun skulle bruke så mye energi som mulig før vi dro, så hun kunne hvile seg lenge og vel til hun fikk besøk. Kloke avgjørelser, kloke avgjørelser! Så vi kjørte, Mogway og jeg.

Nå bor jo vi på en øy, knyttet til sivilisasjon via undersjøiske tunneler. De er lange og bratte, biler havarerer her flere ganger i måneden. Det er enormt irriterende, fordi så fort en bil får stans her nede, stenges tunnelen, køene bygger seg opp i begge ender, mye raskere enn Falken klarer å slepe stakkarene ut.

Så skjedde jo det som aldri kunne skjedd på et verre tidspunkt. Jeg kom til bunns i tunnelen, og begynte stigningen opp mot dagslyset, da jeg kjente at vår nokså nye Ford mistet motorkraft. Fem sekunder etter hørte jeg en særdeles uhyggelig skrapelyd, som ble kraftigere etterhvert som bilen gikk saktere og saktere. Nei, nei, nei, dette kan ikke skje!! Klokka er straks 8, det er rushtid, hundrevis av biler skal til byen. Foran meg ser jeg, bokstavelig talt, lyset i enden av tunnelen, plis, pliis, la meg komme helt opp før bilen kneler, da slipper jeg i alle fall ydmykelsen det er å være den som sørger for at hele øya kommer for sent på jobb.

Men nei, like etter må jeg sette nødblinken på og svinge ut til siden. Ved siden av meg sitter Mogway i strålende humør, og roper “hallo!! Hallo!!!!” til alle som kjører forbi. Jeg har knapt nok på meg klær, en tynn singlet – jeg skulle jo hente jakka mi – jeg har ikke mobil, og jeg befinner meg i en undersjøisk tunnel som raskt fylles av stressa og åpenbart, morragretne folk. Ingen stopper for å hjelpe, og jeg tør ikke gå ut for trafikken passerer i 110. Så jeg sitter i bilen, med det som fra utsiden må fortone seg som en naken hånd, vinkende ut av førervinduet mens jeg ser på klokka som tikker seg avgårde mot flyavgang – om 64 minutter. Omsider, etter endeløse minutter og tilløp til panikk, er det noen som får medynk med meg. Jeg smetter ut, får låne en mobil og ringer Ivar. Som på ingen måte blir sjokkert.

La oss ta en pustepause med et fint bilde av meg på fjelltur sammen med Ivar torsdag ettermiddag. 
 Syv, åtte endeløse minutter til, kommer Ivar i den trofaste skranglekassa av en Opel. I mellomtiden hadde jeg roet meg ned med tanken på at vi kunne slepe Ford’en ut, sette den igjen på en kundeparkering på bysida, også suse hjem etter unger og bagasje. Det kunne vi rekke, det MÅTTE vi rekke! Ungene har gledet seg til Tromsø i ukevis, og det er konfirmasjon på søndag.

Ivar pulveriserte det håpet i løpet av 90 sekunder. Ford’ en har ikke et sånt slepe – øye foran, det fulgte aldri med bilen da vi kjøpte den. Det fantes ikke noe fornuftig vis å koble den til Opelen. Vi satte oss inn til Mogway (ikke på noe tidspunkt lurte Ivar på hvorfor i helsike jeg hadde vurdert det fornuftig å velge papegøye over mobil) og begynte å lete etter nummeret til NAF. NAF er flinke til å reklamere for sin enestående service i krisetilfeller for sine medlemmer. Utrolig nok har vi jeg aldri trengt å benytte oss av denne tjenesten, men nå var det jo vitterlig krise. Omsider fant vi en lapp fra siste EU – kontroll, der det sto et femsifret nummer til NAF. Ivar ringte, og ble satt over til rette vedkommende. Jeg så på klokka igjen, den tikket seg mot over åtte i rasende fart. Herregud. Som i et mareritt, ser jeg Ivar sin side av samtalen med NAF, der han må opplyse om alle mulige – i øyeblikket – komplette uvesentligheter, som bostedsadresse, bilnummer og forsikringsselskap. Han kjemper for å beholde roen idet han informerer den andre enden om at vi faktisk skal rekke et fly om mindre enn en time, men NAF kan ikke på noen måte garantere at de kan hjelpe oss innen den tid. Ivar forklarer at tunnelen vi står i er en innfartsåre, alternativet er å ringe politiet, men da vil all trafikk gjennom her stanses øyeblikkelig, noe som skaper svært store trafikkproblemer på denne tiden av døgnet. Det er ikke sånn at en havarert bil kan stå her i en time, det går faktisk ikke an.

Men NAF forstår ikke situasjonen, så Ivar ender med å si at de bare skal glemme at han har ringt, og legger på. Jeg kan ikke tro at dette skjer, det føles som en skrekkelig drøm. Vi står noen meter fra en nødtelefon, Ivar går dit og får kontakt med et menneske på en eller annen etat. Vi må bare håpe at noen der er raskere i avtrekket enn NAF. Sara ringer hjemmefra – hun og Viktor sitter alene hjemme og venter – Ivar mister mobilen sin nesten ut i veibanen idet han skal svare, den spretter flere ganger i asfalten, og jeg tenker, dette er ikke mulig, nå smadres den eneste kontakten vi har med omverden – men utrolig nok faller ikke engang batteriet ut. Ivar slenger telefonen til meg mens han kjemper med bagasjerommet på Opelen for kanskje å finne et annet slepeøye (under alt søppelet som jeg lastet inn der for et par uker siden, fordi jeg hadde tenkt å kjøre på fyllinga med det – men ikke har somlet meg til å gjøre enda *host*) I mobilen til Ivar hører jeg Sara gråte, mamma, mamma, nå rekker vi ikke flyet! Jeg holder på å gråte selv, idet jeg lover henne at vi skal rekke det, pappa er her, noen kommer snart og hjelper oss! Men jeg ser på klokka, den er snart kvart over åtte, jeg er ikke sikker på om jeg kan holde løftet mitt.

Ivar kommer og setter seg i bilen, han sier at vi bare må kjøre. Vi må bare håpe at noen faktisk kommer og sleper bort Ford’ en, til et sted der vi får den igjen, uten å bli ruinert (eller arrestert) Akkurat da kommer en stor, rød redningsbil med blinkende gule lys på taket. Det er det nydeligste jeg har sett siden første gang jeg fikk ungene mine på magen. Siden Opelen står fremst, og er tom, virker det som om redningsbilen gjør seg klar til å slepe DEN av gårde. Tross alt, av de to bilene på veiskulderen med nødblinken på, er det Opelen som ser krankest ut. Ivar løper ut, jeg ser ham peker på Ford’ en. Han forklarer at vi må gjøre et forsøk på å rekke flyet vårt.
- Men hvor skal jeg gjøre av bilen deres, da – spør redningsbilsjåføren.
- Øh, tja – bare kjør den inn på Ford! Dette må vi bare deale med senere.

Jeg plukker Mogway ut i den mørke og eksosfylte tunnelen, vi løper alle tre til Opelen. Ivar starter og slenger bilen ut i veibanen. Vi kan ikke snu i tunnelen, så vi må opp i rundkjøringen på utsiden, og vende nesen i riktig retning der. Idet vi kommer opp i dagslyset, ser jeg at Viking – bilen har fulgt etter oss, sjåføren signaliserer at vi må stoppe. AAAH, hva ER DET NÅ??!
- Bilnøkkelen, roper han – jeg må få bilnøkkelen!
- Den står i tenninga, roper Ivar tilbake. Nå MÅ vi hjem!

Noen hektiske minutter senere har vi fått stablet koffertene inn i det allerede stappfulle bagasjerommet på Opelen, to letta unger satt i baksetet og Ivar og jeg kastet oss inn foran. – Når vi kommer til flyplassen, løper du inn med ungene, jeg parkerer bilen og kommer etter dere. – Men billettene står på deg, jeg får dem vel ikke ut?! Printscreen av bestillingen veksles mellom mobilene, nå kan vi ikke risikere at en av oss er utenfor kontakt. Vi når fram til flyplassen, den er bortimot tom – alle er naturligvis i avgangshallen – men, takk og lov – det er mulig å sjekke inn, og før jeg får trukket pusten ordentlig står jeg med boardingkortene våre i hånden. Jeg kan nesten ikke tro at dette – dette OGSÅ – gikk bra.

Vi går rett i køa til ombordstigning, og her rekker Ivar å legge ut en tvetydig Facebookstatus om motorstopp og flyavganger, og påfører dermed min mor et mildt hjerteinfarkt. Så slo han av mobilen en times tid til vi landa på Gardermoen, da jeg fikk ringt henne, ventilert av meg alt kaoset og fortvilelsen, og beroliget alle involverte parter om at vi var i rute.

Du trodde kanskje det var slutten på historien? Neida, her følger det som bare ble en fotnote i den katastrofale starten på dagen:

Uten flere viderverdigheter landa vi i Tromsø, der faren til Ivar plukka oss opp for å kjøre oss til gårds. Det tar en times tid til Ivar sin hjemplass ute på landsbygda. Det var god stemning i bilen, helt til vi svingte av hovedveien og inn på de smale, svingete veiene rundt Ramfjord. Brått ser både Ivar og jeg, som sitter foran, en smadret bil nærmest på høykant i grøfta. Ivar kastet seg på bremsen – har dette nettopp skjedd?? Vi ser ikke et menneske, men det passerer ikke mange biler her på en tidlig fredag ettermiddag, det kan godt være at ingen har sett at noen har kjørt av veien. Jeg tenker at dette er en dag med usedvanlig dårlig bil – karma. Vi løper ut. Jeg ser på den ødelagte bilen, nøler, forbereder meg på det verste. Hva møter oss der inne? Det er urovekkende stille rundt oss. Airbagene er løst ut, frontruta er sprukket, og det ligger bildeler overalt. Det har vært et solid smell. Ivar må strekke seg for å klare å se inn førervinduet. Men så er det er ingen i bilen! Situasjonen må være ordnet opp i, tror vi, akkurat idet ambulansehelikopteret plutselig henger i lufta over oss. Det går støyende inn for landing like ved. To mennesker hopper ut, og kommer løpende med førstehjelpsutstyr. Bak dem stopper en politibil med blinkende lys. Dette HAR nettopp skjedd – men hvor er sjåføren? Vi går en runde til rundt bilen, men Ivar må bare si til redningsmannskapet at det ikke er noen å berge. I samme sekund stopper en bil til oppe på veien. Sjåføren lener seg ut vinduet sitt

- Han kom sæ ut sjøl for et kvarter sia!
Det viser seg at noen har oppdaget bilvraket på avstand, og ringt nødetatene. I følge avisene var sjåføren uskadd, og det var ikke mistanke om uaktsom eller ruspåvirket kjøring.

 Så vi setter oss skjelvende inn i vår egen bil igjen, og fortsetter vår ferd “hjem” til Dalen. Jeg la meg klokka ti på fredagskvelden, da var jeg fullstendig utkjørt. Jeg sovna momentant og holdt senga i 13 timer. Da føltes det trygt å starte en ny dag. Men jeg passet på å stå opp på den andre foten ;)  

Share on Facebook

Groundhog Day

Har du sett den filmen, der Bill Murray må leve den samme dagen opp igjen og opp igjen til han tar de rette valgene? Sånn har jeg det litt for tida, i alle fall om morgenen. Det er mange år siden jeg var slave av vekkerklokken, men nå må jeg opp lenge før jeg egentlig er våken, for å få Sara på skolen. Dagene flyr av gårde, fullpakkede som de er, og det føles som om morgenene kommer etter hverandre som perler på en snor, uten at jeg liksom rekker å trekke pusten ordentlig i mellom hver gang. Jeg blir nok aldri noe skikkelig morgenmenneske, og jeg merker at å måtte komprimere rutinene inn i et ekstremt tight tidsskjema kler meg dårlig i lengden.
Ukene kommer som på et endeløst samlebånd, som går akkurat fort nok til at jeg kommer akkurat litt på etterskudd med alt mulig. Men, så kommer dagen i gang, og da går det heldigvis fint! Det er mye spennende som skjer, det er vel nettopp derfor det er hektisk også – og alt sett under ett er det heldigvis et luksusproblem. Men disse morgenene, altså… bah! ;)

I dag tidlig gikk jeg med disse tankene, da jeg så en flokk fem – åringer i skolegården. Det var førskoledag igjen. Jeg kan ikke tro at det er ett år siden jeg sto her med Sara :) Å ha skolebarn førte til endringer i hverdagen, mange jeg ikke var forberedt på. Men det er utrolig kjekt å ha så store barn, ikke minst å se hvordan de også vokser på nye utfordringer :)

Share on Facebook

17. mai, egentlig.

17. mai er forbereding av antrekk og bekymring for været i dagevis i forkant. 17. mai er tidsnød, sure barn, klær som ikke sitter som de skal og sko som gnager.
17. mai er altfor mye folk, på altfor liten plass, altfor lange køer til mat og kaker som må balanseres altfor langt for å spises. 17. mai er jakten på en sitteplass, jakten på hverandre og tomt for strøm på mobilen.
17. mai er vonde bein i optimistisk høye hæler, og dagen jeg helst skulle delt meg selv på midten for å tilbringe dagen med både venner og familie.

Likevel, på mystisk vis, når kvelden kommer, og finstasen kan tas av, de vonde hælene sparkes inn i skapet igjen, beina kan plasseres godt på stuebordet og man kan puste ut… da føler man likevel at man har hatt en flott dag. At været tross kunne blitt værre. At man er heldig som får ta del i noe som – egentlig – er større enn en selv. Og som vi – egentlig – burde sette langt større pris på, også til hverdags. Vårt land. Vår frihet. Det har ikke kommet gratis.
Gratulerer med overstått nasjonaldag!  :)

Share on Facebook