Fortid og framtid på Facebook

Jeg har stor glede av tilbakeblikk – funksjonen på Facebook, som viser meg hva jeg har bedrevet på dagens dato de siste årene. Til min skrekk gjorde den samme funksjonen meg oppmerksom på at jeg tidlig i min Facebook – karriere var en av disse folka som oppdaterte fem ganger daglig, med statuser om vær, dagligdagse selvfølgeligheter og andre komplett uspennende opplysninger. Endatil hadde jeg noen “nå sier jeg A, men ikke B”, statuser *rødme*. Nå er jeg innom hver eneste dag og sjekker om det fortsatt ligger noe inkriminerende beviser for min lett pinlige Facebook – fortid, og sletter unna for harde livet!

Jeg har også lagt merke til at terskelen min for å dele bilder av barna var langt lavere da de var umælende babyer, enn i dag, når de tydelig er sine egne, selvstendige personer i stand til å mene noe om min internettaktivitet. Jeg satte nesten kaffen i halsen da jeg for en tid tilbake oppdaget at jeg hadde lagt ut en hel serie badebilder av et av barna. Og en annen av en snørrete, men lykkelig to – åring som løper rundt i bleia. Det var rett nok blant de aller tidligste innleggene mine, jeg hadde antagelig 37 personer på vennelista, alle i nær familie eller vennekrets, og innlegget var ikke offentlig tilgjengelig – likevel, bilder som dette ville jeg aldri engang vurdert å legge ut i dag. Jeg har alltid tenkt om meg selv at jeg ikke legger ut noe som er flaut eller pinlig for barna, men nå skjønner jeg at jeg ikke hadde noen mulighet til å vurdere hva DE ville mene er flaut eller pinlig, flere år senere.

Enkelte ser ut til å tenke at så lenge det ikke er på deres egen vegg, kan de skrive hva som helst. I et kommentarfelt under en artikkel om sex etter fødsel, så jeg en jente som skrev at hun ikke hadde problemer med dette, all den tid samboeren heldigvis ikke var særlig velutstyrt. På den offentlige profilen hennes sto det “i et forhold med”, og navn og link til den stakkars samboeren.

Jeg lurer på hvordan dette vil arte seg i framtiden. Jeg har tenkt at barna våre kanskje vil nekte å forholde seg til sosiale media av ren pubertal opprørstrang, og bli hyperprivate særinger som finner tilbake til gamle samfunnsnormer, som å gå på besøk uten å sende melding først. Så langt er det jo ikke så mye som tyder på det, alle foreldre jeg snakker med sier en av de største utfordringene i oppdragelsen er hvordan barna skal forholde seg til bruk av mobil og nettbrett. Samtidig sitter foreldregenerasjonen der som verdens dårligste forbilder, med bilder av babygulp, rumpeutslett og oppdateringer om første bæsj på do (med bildebevis) på samvittigheten.

Så hva skjer da, når de overeksponerte små bollene våre blir voksne, og vi blir pleietrengende og umyndiggjort og mister kontrollen på både urinblæren og vårt eget privatliv ellers?

 

 

Share on Facebook

Eggende

Papegøyen min Mogway, har fått sin egen side her inne, du finner den i arkfanen over her. Jeg opplever så mye morsomt med henne at jeg gjerne vil ha et sted å dele det. For tre år siden, fortalte jeg om første gang hun la egg, episoden som snudde opp ned på alt jeg hadde trodd om hvilket kjønn hun var. Siden den gang har hun dessverre lagt egg hver vår.

Tidligere har hun ikke brydd seg om eggene, og jeg har fjernet dem etterhvert som de kom. Imidlertid blir hun mer og mer hormonell for hvert år, og det virker som om hun selv går lenger og lenger inn i hekkemodus – det er derfor jeg sier dessverre om eggleggingen, for prosessen er fysisk krevende, og frustrerende for Mogway fordi instinktene hennes roper på noe hun ikke kan få. Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke bare skaffer en hann, og lar henne få unger, særlig nå som jeg får bygget et stort uterom til henne. Det er ikke veldig stor forskjell på å ha én papegøye, enn å ha to. Grunnen til at jeg ikke gjør det er ganske enkel; det fins ikke mange nok gode hjem til store papegøyer. De lever i 60 – 80 år, og mange får uverdige liv fra hjem til hjem, fordi folk ikke innser hvor mye styr det er å ha en stor fugl i huset. De bråker, roper, roter og ødelegger. Får de ikke nok stimuli, vil de utvikle adferdsproblemer, biting, hyling, fjærplukking, hærverk. Jeg vil ikke bidra til at flere papegøyer blir ulykkelige vandrepokaler. Disse fuglene knytter seg sterkt til enkeltpersoner, og de sørger dypt om de blir forlatt.

Vel, nok om det. Hittil i år har Mogway fått tre egg i rask rekkefølge, og fordi hun har holdt så høyt tempo, lot jeg det siste være hos henne for å forsøke å stoppe produksjonen av nye egg. Dessuten så hun ut til å ønske å ruge på dette, i motsetning til tidligere der hun bare har latt eggene bli liggende. Her en morgen da jeg gjorde rent i buret, raste hun imidlertid inn, styrtet bort til egget og begynte å romstrere rundt for å få det under buken igjen. I tillegg KOSEPRATET hun med det; “e du der, åh, e du så trøtt, åh, kos,kos!” Hun slutter aldri å overraske meg med hva hun kan finne på å si i helt rett situasjon! Jeg fikk henne ikke til å gjøre det igjen, men jeg filmet en liten snutt i kveld etter at jeg hadde ryddet i buret, der hun gjør noe av det samme:

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under her :)

Share on Facebook

Sammenhenger

Share on Facebook

Om gnagsår og andre tradisjoner

 

Vi er glade i tradisjoner i Norge. Visste du at vi har gått i 17 – mai tog siden slutten av 1800 – tallet? Kanskje ikke så rart at det begynner å bli litt slitsomt.
Det med 17 – mai som med jul, det folk snakker mest om er stresset, kaoset, den helsikes bunadsskjorta, og ungene som skal være fire steder samtidig. Man husker med gru regnet fra i fjor, gnagsårene fra skoene som brukes en gang i året, køene foran is- kiosken, trengselen og ungene som trenger stadig mer motivasjon for å holde dagen ut.
Likevel, når en italiener stiller spørsmål ved den norske dugnadsånden på 17 – mai, reiser landet seg til forsvar. Hvis alle skal få, må noen bidra, og det er hver sin gang. Og når det verste er over, og vi kan skrelle av bunaden, kneppe opp skjorta og legge beina på bordet – så er alle enige om at det tross alt har vært en fin dag. Og at tradisjonen er verdt å ta vare på. Og at vi er glade i landet vårt.

Vi går nok i tog om nye 200 år også. Gratulerer med dagen! :)

Share on Facebook

Rekkeviddeangst

Ivar har kjøpt el – bil. Jeg lurer på om han har tatt høyde for at han er gift med et menneske som aldri har mer enn 8% strøm på noe som helst som trenger lading.

Dessuten hater jeg intenst å sette meg inn i bruken av nye ting, og bilen har både automatgir og alskens innretninger som jeg ikke forstår noe av. Den piper og hyler for alt mulig, og mens man kjører, holder den deg oppdatert på relevant og – for meg – komplett irrelevant informasjon. Jeg trodde jeg skulle besvime da den minnet meg på å ta med mobilen i det jeg steg ut av den før første gang. Så jeg holdt meg unna den så lenge det var mulig.

Hva Ivar ser når han sitter i den nye el – bilen.

En søndag var det ikke mulig å utsette det lenger. Min første kjøretur på egenhånd, under tvang og med hjertet i halsen, endte med at bilen stoppet midt i et kryss og sto der som død, inntil jeg ringte Ivar i pur forbannelse og strødde eder og galle til han kom meg til unnsetning med dieselbilen. (Benytter anledningen å beklage til den vennlige mannen som banket på ruta og spurte om jeg trengte hjelp. Det var virkelig ikke meningen å frese som et lemen opp i ansiktet ditt) Som vanlig i slike situasjoner, løser problemet seg så snart Ivar er innen synsvidde, uten at han trenger å foreta seg noe som helst: el- bilen startet like plutselig som den hadde stoppet. Faen i helvete.
- Vil du kjøre dieselbilen hjem, spurte Ivar.
- Nei, nå kan jeg like godt kjøre denne helveteskapen!

Hva jeg ser når jeg sitter i den nye el – bilen.

Moren min sin komplette mangel på tiltro til meg, gjør ikke saken noe bedre. En gang kom jeg trillende inn på en parkeringsplass for å hente barna, som hadde tilbrakt dagen sammen med Besta’en sin. I det mamma så meg komme, i den nye bilen, hanket hun ungene inn og klemte dem fast inntil seg mens jeg leste på munnen hennes – kom her, de’ e’ mor dokka som kjøre! Dette, i kombinasjon med min egen, uttalte aversjon mot den stakkars doningen, fører til at jeg stadig får spørsmål som “men KAN du kjøre nybilen da, mamma?” fra barna.

Nå går det litt bedre, jeg har ikke lenger paralysernede angst for å kjøre automatgir. Jeg har vent meg til å ikke få fnatt av at det ikke finnes noen clutch, og tror ikke lenger at motoren kveles så fort jeg må slakke ned farten. Jeg liker at bilen er liten og snerten, og ryggekameraet er heller ikke noen ulempe (den hysteriske ryggealarmen derimot, kunne godt hatt litt bedre nerver) Lukten av ny bil, og at ingenting slarker eller skrangler er helt ok.

Likevel – jeg sliter med å ta den på alvor. Det føles fortsatt som en litt forvokst radiobil, med den latterlige av – og – på knappen og mangelen på motorlyd. Her om dagen tenkte jeg dønn seriøst, at jeg “bare kunne ta el – bilen” for å kjøre et lite ærend etter å ha drukket et glass vin. (Før noen får hjerteflimmer, må jeg si at dette høyst idiotiske innfallet bare føyer seg inn i rekken av andre høyst idiotiske innfall som dukker opp i hjernen min fra tid til annen. Jeg har for eksempel også brått overbevist meg selv om at jeg har tatt feil bil med meg fra parkeringshuset på kjøpesenteret. Eller jeg kan tenke at jeg har glemt mobilen min hjemme, samtidig som jeg sender en tekstmelding. Jeg har tydeligvis ikke åndsnærværelse nok til å hindre at slike imbesile tanker oppstår, men jeg identifiserer dem heldigvis nokså kjapt – så jeg kjørte naturligvis ikke el – bilen heller etter det glasset med vin)

Share on Facebook

John Arne Riise tapte igjen

Nok en gang har John Arne Riise tapt en fotballkamp mot et annet lag i tippeligaen. Det er veldig kritikkverdig at John Arne Riise ikke klarer å slå de norske lagene, når han har flere års erfaring fra engelsk liga. Siden han kom tilbake til Norge for noen uker siden, har han faktisk ikke vunnet en eneste kamp.

I denne kampen spilte han spesielt dårlig, det andre laget hadde 11 spillere på banen til enhver tid, hvorav samtlige av disse var bedre enn John Arne Riise. John Arne Riise må ta seg kraftig sammen, dersom han skal klare å berge plassen sin i Tippeligaen.

Treneren til John Arne Riise ber om at John Arne får ro til å konsentrere seg om å bli bedre å spille fotball. Han mener at det er helt greit at John Arne ikke gjør det så bra, og har tro på at det vil snu en vakker dag. Fotballeksperter vi har snakket med, mener tvert i mot at det var naivt av John Arne Riise å tro at han kom til å slå alle i Norge, når han har tilbrakt flere år på ferie på Kypros og i India.

Vi forbeholder oss retten til å fortsette å lure på hvorfor John Arne Riise ikke vinner kampene sine. Særlig nå, når han nekter å snakke til media, så må vi spørre andre om hvorfor han er så dårlig, også må vi åpne for at en mengde mennesker også mener noe om dette offentlig. Det er tross alt veldig vesentlig å finne ut hvorfor John Arne Riise ikke vinner. Vi har spurt opptil flere eksperter, og alle som vi har snakket med, mener at John Arne Riise må tåle at vi lurer på dette. Han har tross alt vært ganske mye i avisen før, og på Skavlan.

Her ser vi at det andre laget har puttet ballen i målet til John Arne Riise enda en gang.

Share on Facebook

Livsløgner

Jeg er nok selv hun nr. 2. Men jeg er gift med nr. 3…… ;)

 

Share on Facebook

Det aller første, en gang til

I tre år var dette en aktiv hverdagsblogg, med store og små kriser fra livet småbarnsmor uten stålkontroll på tilværelsen. Jeg hadde det veldig gøy med bloggen min, ettersom jeg liker å utbrodere, og lar gjerne folk flire på min bekostning. Jeg fikk særlig god respons på innleggene der jeg klarte å rote det til for meg selv – noe som skjedde ofte nok til at jeg fikk en liten haug veldig trofaste følgere, som lo av meg og med meg – som fulgte meg på reiser og opplevelser, i traust hverdag – og som også støttet meg når jeg skrev om ting som ikke var så greit.

Så skjedde det noe.

Eller… det sluttet å skje noe. På et tidspunkt forsto jeg at om jeg ikke skulle gå fullstendig opp i limingen av alt kaoset i livet mitt, måtte jeg begynne å tenke lenger enn fem minutter fram. Jeg lærte å disponere tiden min på en annen måte. Det førte til to ting. Lavere gjennomsnittspuls. Og færre blogginnlegg. Både fordi jeg ikke prioriterte å sitte foran skjemen like mye – og at jeg ikke følte at jeg hadde like mye å fortelle.

Jeg har savnet å skrive, og kontakten med dem som leste. Jeg savner å ha en kanal ut for ting jeg tenker på, som jeg syns er morsomt, og ting jeg har lyst til å se litt nærmere på. Samtidig vil jeg ikke bloggen skal ta utgangspunkt i min egen hverdag lenger. Jeg vil ha større frihet til å tøye rammene litt, sette på spissen og koke ut essensen, og forhåpentligvis få noe underholdende ut av det. Så jeg har tenkt ut noe, har allerede jobbet med det en stund, og har tro på at jeg har funnet en formel som kan fungere – selv om veien blir litt til mens jeg går. Det blir meg, men likevel ikke. Det blir morsomt, håper jeg, av og til underfundig, noen ganger alvorlig – slik som før. Men med en ny vri :)

Jeg håper du ble nysgjerrig nok til å like Facebooksiden jeg har laget for bloggen, jeg kommer til å bruke den til å annonsere nye innlegg. Jeg vil heller bruke tiden på å lage innlegg jeg syns er gode, enn å ha daglige oppdateringer, så det blir ikke en “masete” Facebookside :)

Håper du vil følge med! :)

- Mariann

 

(Bare overse denne: 4219C69E-8B7E-480D-A525CA1C76A68196-39A590A8-87B7-4C96-965136A80B0254E1

Share on Facebook

Noe utrolig har skjedd!

Skulle ønske jeg kunne delt dette 1. april. Det ville vært en bra spøk at dette faktisk er sant.

I morges plasserte jeg som vanlig min snart 17 år gamle ara, Mogway, på badevasken mens jeg stelte meg. Han så litt pjusk ut, så jeg bøyde meg ned for å gi ham en suss. Da fløy han i synet på meg, beit seg fast i nesen med slik kraft at blodet silte. Jeg måtte slite ham løs. Det var ikke vondt, antagelig fordi jeg ble så sjokkert, og fordi han fikk tak på den tykkeste delen av nesevingen. Jeg så meg i speilet, blodstrømmen rakk meg til leppa og jeg så et u – formet hull i huden som antagelig blir et fint arr. Mogway krøp sammen som om han var skamfull. Eller syk. Noe var i alle fall alvorlig galt, jeg har aldri sett ham sånn før! Kjente han meg ikke igjen? Jeg farget håret mitt drastisk i går, ble han redd den røde luggen? Jeg gjorde meg ferdig, bar ham tilbake i buret, ordnet barna og fulgte dem til skole og barnehage.
Mogway <3
Jeg tittet inn til Mogway før vi forlot huset, han lå paddeflat i bunnen av buret, en uhyrlig tanke for en frisk fugl. Jeg ble fra meg av bekymring og dårlig samvittighet. Hvordan hadde jeg kunnet overse tegnene, jeg hadde jo lagt merke til at han tullet med maten, at han hadde nappet seg i fjærene på brystet, og at jeg flere ganger hadde sett ham sitte på bunnen av buret. Men jeg trodde han kanskje var litt matlei, at han kjedet seg siden jeg har hatt lite tid til ham i det siste, at han likte å sitte på den hjemmelagde stigen jeg satte i buret hans, som han plukket i stkykker slik at pinnene ble liggende i bunnen. Jeg hadde ham jo ute hver dag, og han var kvikk da. Hadde han fått kreft? Blitt alvorlig deprimert? Hadde han fått en infeksjon, fordi jeg ikke hadde vasket buret på altfor lenge?

Egentlig skulle jeg på jobb, men måtte hjem for å sjekke Mogway og evt. kjøre ham til dyrlegen. Han lå fortsatt, men klatret opp på pinnen sin da jeg kom inn. Han åpnet nebbet og blåste seg opp (en trusel) da jeg skulle løfte ham ut. Nølende steg han på hånden min. Jeg tenkte å kose med ham, men han hugg etter fingrene mine (bet ikke) så jeg måtte slippe ham. Nede på gulvet smatt han under sofaen. Han liker å sitte under møbler, han blir veldig leken og tøysete når han får lov til å gå under skapet på badet f.eks – men nå rømte han rett og slett fra meg. Jeg tenkte at dyr gjemmer seg for å dø, og holdt på å gråte av redsel.

Jeg la meg ned for å se om han krøp sammen der under sofaen, men tvert i mot så han pigg og glad ut, plukket nysgjerrig rundt seg og møtte blikket mitt med et “smil” slik han vanligvis gjør. En forsiktig lettelse rislet rundt hjertet mitt, kanskje det likevel kunne gå bra? Jeg plasserte ham i vinduet så han kunne se ut mens jeg vakset buret hans.

Og der så jeg det.

Et egg! Jeg trodde ikke mine egne øyne, jeg tenkte faktisk at noen hadde lagt det der for å lure meg! Men det var mindre enn et hønseegg, og plutselig ble det helt åpenbart hvorfor Mogway fra så aggressiv, og hvorfor han søkte seg til bunnen av buret så mye! “Han” var blitt mamma!
Mogway har alltid blitt omtalt som “han”, selv om jeg på direkte spørsmål har svart at “han” sannsynligvis er en hun, fordi – eh – hun er nokså spedbygd. Araer må DNA – testes for å kjønnsbestemmes, men jeg har aldri brydd meg om å gjøre det. Jeg vet at fugler kan få egg selv om de ikke har partner, men jeg tror ikke det er særlig vanlig for store papegøyer. (Det dreier seg naturligvis om et ubefruktet egg, som aldri kan bli en kylling) OG, jeg har hatt Mogway i 16 hekkesesonger før dette, og aldri, aldri har jeg opplevd at… hun (dette blir uvant!) har lagt egg. Jeg ble fullstendig tatt på senga, og veldig, veldig letta!:)

Jeg snakket med fugleoppretteren som solgte meg Mogway i sin tid, han sa at dette var helt normalt. Jeg skulle fjerne eggene om det kom flere, så ville alt komme i vanlig gjenge om noen dager. Så nå venter vi på flere papegøye – påske – egg! :)
Viktor syns det var kjempestas å få et papegøye -egg, så vi skal ha det med i barnehagen og vise det fram.

Share on Facebook

Oppskriftsøndag: bæsj på pinne

Ta to syke barn, en lang søndag, og tilbud på ferdig Cake Pops – mix på Kiwi. Bland det hele sammen til du får en jevnere røre enn du hadde da du startet: med litt blidere barn, og forhåpentligvis en kaffepause til mor mens kaken kjølner.
Bildet over er et eksempel på hva du på ingen måte kan regne med å få til.

Når det står på pakken, stek i 25 minutter på 175 grader: overse det. Det fører nemlig til at kakekubben, som senere skal bli til 10 cake – pops, får en hard skorpe som er godt på brownies, men som føles som Leca – kuler når du skal trille ut pops’ene. Ta altså hele sulamitten ut av ovnen før den får for mye skorpe.

Uansett hva du tidligere har lest om hvor lettvindt det er å lage lekre cake pops: forget it. Pinnene holder seg ikke på plass inni pops’en, sjokoladen er for seig til å smyge seg – eh – smidig omkring kakedeigen, samt at det er en viss risiko for at Leca – kule – skorpen gjør hele skiten såpass porøs at den kan smuldre opp når som helst. Løsningen er å slenge kulene oppi den akkurat ikke passe flytende sjokoladen, rulle den rundt til den er sånn høvelig dekket, legge den i en muffinsform og SÅ stikke pinnen inni.

Spises som den er, uten unødig styling, når far i huset kommer hjem fra mannehelg i skauen og kan sette på kaffe. 100% av husstandens barn, og 50 % av foreldrene, syns Cake Pops’ene lignet på elgbæsj på pinne. 50% av husstandens barn syns Cake Pops’ene smakte ekkelt, den andre halvparten syns de var helt ok. Mor tenkte i sitt stille sinn, at resten av disse spiser jeg til Farmen klokken 21.45, sammen med en dugelig Baylies. Med krem.

 

Share on Facebook