Noe utrolig har skjedd!

Skulle ønske jeg kunne delt dette 1. april. Det ville vært en bra spøk at dette faktisk er sant.

I morges plasserte jeg som vanlig min snart 17 år gamle ara, Mogway, på badevasken mens jeg stelte meg. Han så litt pjusk ut, så jeg bøyde meg ned for å gi ham en suss. Da fløy han i synet på meg, beit seg fast i nesen med slik kraft at blodet silte. Jeg måtte slite ham løs. Det var ikke vondt, antagelig fordi jeg ble så sjokkert, og fordi han fikk tak på den tykkeste delen av nesevingen. Jeg så meg i speilet, blodstrømmen rakk meg til leppa og jeg så et u – formet hull i huden som antagelig blir et fint arr. Mogway krøp sammen som om han var skamfull. Eller syk. Noe var i alle fall alvorlig galt, jeg har aldri sett ham sånn før! Kjente han meg ikke igjen? Jeg farget håret mitt drastisk i går, ble han redd den røde luggen? Jeg gjorde meg ferdig, bar ham tilbake i buret, ordnet barna og fulgte dem til skole og barnehage.
Mogway <3
Jeg tittet inn til Mogway før vi forlot huset, han lå paddeflat i bunnen av buret, en uhyrlig tanke for en frisk fugl. Jeg ble fra meg av bekymring og dårlig samvittighet. Hvordan hadde jeg kunnet overse tegnene, jeg hadde jo lagt merke til at han tullet med maten, at han hadde nappet seg i fjærene på brystet, og at jeg flere ganger hadde sett ham sitte på bunnen av buret. Men jeg trodde han kanskje var litt matlei, at han kjedet seg siden jeg har hatt lite tid til ham i det siste, at han likte å sitte på den hjemmelagde stigen jeg satte i buret hans, som han plukket i stkykker slik at pinnene ble liggende i bunnen. Jeg hadde ham jo ute hver dag, og han var kvikk da. Hadde han fått kreft? Blitt alvorlig deprimert? Hadde han fått en infeksjon, fordi jeg ikke hadde vasket buret på altfor lenge?

Egentlig skulle jeg på jobb, men måtte hjem for å sjekke Mogway og evt. kjøre ham til dyrlegen. Han lå fortsatt, men klatret opp på pinnen sin da jeg kom inn. Han åpnet nebbet og blåste seg opp (en trusel) da jeg skulle løfte ham ut. Nølende steg han på hånden min. Jeg tenkte å kose med ham, men han hugg etter fingrene mine (bet ikke) så jeg måtte slippe ham. Nede på gulvet smatt han under sofaen. Han liker å sitte under møbler, han blir veldig leken og tøysete når han får lov til å gå under skapet på badet f.eks – men nå rømte han rett og slett fra meg. Jeg tenkte at dyr gjemmer seg for å dø, og holdt på å gråte av redsel.

Jeg la meg ned for å se om han krøp sammen der under sofaen, men tvert i mot så han pigg og glad ut, plukket nysgjerrig rundt seg og møtte blikket mitt med et “smil” slik han vanligvis gjør. En forsiktig lettelse rislet rundt hjertet mitt, kanskje det likevel kunne gå bra? Jeg plasserte ham i vinduet så han kunne se ut mens jeg vakset buret hans.

Og der så jeg det.

Et egg! Jeg trodde ikke mine egne øyne, jeg tenkte faktisk at noen hadde lagt det der for å lure meg! Men det var mindre enn et hønseegg, og plutselig ble det helt åpenbart hvorfor Mogway fra så aggressiv, og hvorfor han søkte seg til bunnen av buret så mye! “Han” var blitt mamma!
Mogway har alltid blitt omtalt som “han”, selv om jeg på direkte spørsmål har svart at “han” sannsynligvis er en hun, fordi – eh – hun er nokså spedbygd. Araer må DNA – testes for å kjønnsbestemmes, men jeg har aldri brydd meg om å gjøre det. Jeg vet at fugler kan få egg selv om de ikke har partner, men jeg tror ikke det er særlig vanlig for store papegøyer. (Det dreier seg naturligvis om et ubefruktet egg, som aldri kan bli en kylling) OG, jeg har hatt Mogway i 16 hekkesesonger før dette, og aldri, aldri har jeg opplevd at… hun (dette blir uvant!) har lagt egg. Jeg ble fullstendig tatt på senga, og veldig, veldig letta!:)

Jeg snakket med fugleoppretteren som solgte meg Mogway i sin tid, han sa at dette var helt normalt. Jeg skulle fjerne eggene om det kom flere, så ville alt komme i vanlig gjenge om noen dager. Så nå venter vi på flere papegøye – påske – egg! :)
Viktor syns det var kjempestas å få et papegøye -egg, så vi skal ha det med i barnehagen og vise det fram.

Share on Facebook

Flaws is the new perfect

Tidligere i høst gjorde VG et forsøk på å komme #bakfasaden – bak de hjemmebakte hvetebollene med glinsende steketæn, gourmetmiddagene midti uka, rødvinsglasset dandert på en dyptpløyende, intellektuell bok, friske roser i bakgrunnen og hashtagen #helg – osv, osv. VG påsto at det var i ferd med å bli et samfunnsproblem at vi bare viste oss fra vår beste side på Facebook, og at de som ikke hadde fine nok sider å vise fram, sto i fare for å utvikle mindreverdighetskomplekser og selvmordstanker. (VG sa kanskje ikke det siste der, men med tanke på all spalteplassen de brukte på denne sykeligjøringen av folks evne til å skille sosial medievirkelighet fra den faktiske virkeligheten, så syns jeg nesten de burde ha dekning for å påstå at minst ett menneske på ett eller annet tidspunkt hadde vurdert selvmord etter å ha blitt nådeløst utsatt for naboens feriebiler i Dubai) Heldigvis lot ikke folk flest seg lure til å bli med på VG sin krisemaksimering, og med det satte vi visst en slags grense for hvor mange ofre det er mulig å skape i dette ekstrem- velferdssamfunnet.

Unaturlig vakre bilder av kreativ, hjemmebakt marengs, big no – no. Men, nede i folkedypet, var det visst noe som rørte seg likevel. Lene Wikander var blant de første til å ta bladet fra munnen. (Nå hjelper det kanskje litt på at folk tenderer til å høre ekstra godt etter når kreftpasienter brøler) Hun snakket om lykketyranni, på en måte som fikk folk til å nikke gjenkjennende. Vi blir KVALME av all denne LYKKEN, alle disse livsstilsprofetene som skal gjøre oss til supermennesker som tar alt med et smil, som går lange turer i skogen, har tantrisk sex (det fins, google it) og befinner seg i en kronisk tilstand av zen. Det skapes et kunstig behov for å være intenst überhappy, og det eneste det fører til er, tydeligvis, en følelse av mislykkethet for dem som ikke klarer å oppnå det. Dvs, røft anslått 97,9% av oss.Og oppå der skal vi altså prestere perfekt hevede hveteboller med solbrun stekeskorpe, sjekke oss inn på en kulturevent minst en gang i uka og ha jevnlige oppdateringer på antall sit -ups pr dag.

Men, det som (som vanlig) skulle til for å starte et grasrotopprør mot hverdagsperfeksjonismen, var et lettkledd bilde av en nybakt mor med sixpack. Plutselig kokte bloggverden over av #normalfruer, mager av bolledeig, strekkmerker fra helvete, skitne kjøkken og nærgående beskrivelser av barns tarmbevegelser. Det gikk sport i å være mest mulig INperfekt, jo flere skavanker jo bedre, og jo mer sliten og dradd man følte seg, jo mer trafikk fikk man på bloggen sin – ja, for folk uten perfekte liv, har tydeligvis blogg de også. Det er bare det at vi ikke har giddet å bry oss så mye om dem før nå, nå som Fotballfruen har vist den flate magen sin fire dager etter fødsel. For DET kan vi ikke ha noe av, så klart, og vi reagerer med å opphøye hennes rake motsetninger til noe tilnærmet gudinnestatus. Nå sier vi YES til hengemager, dere!

Dette bildet av min egen mage la jeg ut for to år siden, i et innlegg som handlet om “Merker av sølv” Merkelig nok kom det aldri på noen førsteside, selv om det handlet om strekkmerker.
Jeg syns hele denne karusellen er så jævlig rar. På den ene siden søker vi hele tiden etter perfeksjon, det ligger i vår natur. Særlig vi nordmenn, vi er ikke annet enn en gjeng kronisk misfornøyde sutrekopper som snart kveles i vår egen navle – vi har så små samfunnsproblemer, at det eneste vi kan bekymre oss for er at vi ikke er lykkelige nok. (Ja, også været, da.)

På den andre siden, når vi ser andre fronte noe de har oppnådd, det være seg perfekt stekte boller, flat mage eller høy årsinntekt – ja, nei da skal det rives ned og strimles opp i så små biter at det ikke kan provosere noen lenger. Vi har tross alt BAAAARN å tenke på, og de er snart så polstret og overbeskyttet at vi ikke tror de tåler å bli utsatt for synet av noen andres suksess. I stedet for å innprente våre egne unger at folk er forskjellige, så skal alle andre (!) skvises inn i vår firkanta oppfatning av hva som er innenfor rammene av spiselig lykke; slik at vi tåler å se det, slik at barna moralmobben skyver foran seg ikke skal få arr i sine tandre sjeler. Vi benytter enhver passende anledning til å juble “alle burde elske seg selv som de er, og alle har rett til å møtes med forståelse og aksept”! Det gjelder tydeligvis ikke da, hvis du har råd til å reise til syden to ganger i året, og har en partner som vil tilbringe en romantisk helg i Paris. Legg for all del ikke ut bilder på Face, i fare for å gjøre ubotelig skade på noens psyke. Legg heller ut bilde av de brente bollene fra onsdag, og pepperkakehuset som raste sammen idet du limpte pipa på klokka 01.24 natt til første søndag i advent. Jeg garanterer minst 50 likes.

Og dermed, muligens et øyeblikk med intens lykke.

Share on Facebook

Oppskriftsøndag: bæsj på pinne

Ta to syke barn, en lang søndag, og tilbud på ferdig Cake Pops – mix på Kiwi. Bland det hele sammen til du får en jevnere røre enn du hadde da du startet: med litt blidere barn, og forhåpentligvis en kaffepause til mor mens kaken kjølner.
Bildet over er et eksempel på hva du på ingen måte kan regne med å få til.

Når det står på pakken, stek i 25 minutter på 175 grader: overse det. Det fører nemlig til at kakekubben, som senere skal bli til 10 cake – pops, får en hard skorpe som er godt på brownies, men som føles som Leca – kuler når du skal trille ut pops’ene. Ta altså hele sulamitten ut av ovnen før den får for mye skorpe.

Uansett hva du tidligere har lest om hvor lettvindt det er å lage lekre cake pops: forget it. Pinnene holder seg ikke på plass inni pops’en, sjokoladen er for seig til å smyge seg – eh – smidig omkring kakedeigen, samt at det er en viss risiko for at Leca – kule – skorpen gjør hele skiten såpass porøs at den kan smuldre opp når som helst. Løsningen er å slenge kulene oppi den akkurat ikke passe flytende sjokoladen, rulle den rundt til den er sånn høvelig dekket, legge den i en muffinsform og SÅ stikke pinnen inni.

Spises som den er, uten unødig styling, når far i huset kommer hjem fra mannehelg i skauen og kan sette på kaffe. 100% av husstandens barn, og 50 % av foreldrene, syns Cake Pops’ene lignet på elgbæsj på pinne. 50% av husstandens barn syns Cake Pops’ene smakte ekkelt, den andre halvparten syns de var helt ok. Mor tenkte i sitt stille sinn, at resten av disse spiser jeg til Farmen klokken 21.45, sammen med en dugelig Baylies. Med krem.

 

Share on Facebook

The partner trap

På fredag var Ivar og klippet seg. 80% av gangene han har vært hos frisøren, ser jeg det ikke. Om jeg har ett mannlig gen, så er det det – å ikke legge merke til nye ting ved ektefellen. Grunnen til at jeg vet at han var hos frisøren denne gangen, var fordi det førte til at vi ble forsinket til en familiedate. I alle fall, han hadde funnet en ny frisør, og det var virkelig ikke måte på hvor fornøyd han var. Frisøren hadde nemlig vært svært så fin, host, flink, rimelig var det også. “Det tok så lang tid, fordi hun nektet å slippe meg ut før håret var perfekt”, sa Ivar. Javel. Jeg så jo med selvsyn at han VAR spesielt fin på håret, så det var jo bra.

I helgen var vi på campingtur. Mens vi kjørte gjennom distriktet lørdag ettermiddag, kunne Ivar opplyse meg om at i nettopp denne bygda bodde frisøren som hadde klippet ham dagen før. Hun pendlet til byen hver dag, tenk, det klarte hun på bare en time hver vei. (Umulig, med mindre hun kjører i 150 km/t og har privat ferge – men ok) Med unntak av de gangene bardomsvenninnen min har klippet håret til Ivar, har jeg aldri hatt såpass god oversikt over privatlivet til frisøren til min mann. Hm.

På MANDAG kveld spurte Ivar meg nok en gang hva jeg syns om den nye sveisen. Han sto ved kjøkkenbenken og ryddet opp etter kveldsmaten, jeg satt med laptopen foran fjeset. I løpet av helga hadde jeg pådratt meg en kraftig forkjølelse, så min evne til normal tilstedeværelse og engasjement var meget begrenset. Mulig det bare er en unnskyldning, om jeg er knekkende ærlig ville nok den følgende samtalen forløpt på samme vis uansett. I alle tilfeller syns jeg vi hadde diskutert både frisøren og sveisen, frisørSALONGEN og OMGANGSKRETSEN til frisøren mer enn nok på dette tidspunktet. Jeg lurte på hvorfor i all verden Ivar følte behov for å ta opp emnet på nytt. Det eneste jeg kunne tenke meg ville gjøre Ivar SÅ interessert i en frisørsalong, var om den så ut som dette:
(kilde)
- Jeg har jo allerede sagt du var fin, hvorfor spør du?
- SER du ikke noe nytt, spør Ivar så. (Ok, jeg lukter en felle, men for mitt bare liv kan jeg ikke se en eneste ting som ikke var nøyaktig lik dagen før) Ivar tar demonstrativt brillene av seg, så jeg virkelig kan få studere sveisen uten forstyrrende elementer. Jeg går helt bort til ham for å se ordentlig.
- Jeg ser ikke en dritt, har du vært hos frisøren i dag igjen da?
- Næææi…. ho syns kanskje æ skulle farge håret, mumler han, og tar på seg brillene igjen.
- Hæ! Hvem?
- Frisøren…
Jeg begynner å le, litt frenetisk.
- Frisøren syns du burde farge håret. Hvorfor syns hun det da, la hun merke til at du begynner å få grå hår, mohaha (ah, ziing, en syler inn fra sidelinjen der)
- Næææi, ho snakka om noe… striper eller noe.
Jeg gransker manken til Ivar, men kan ikke se at det har antydning til uvant fargespill.
- Så har du gjort det da? Farget det??
- Næææi…
- Så hva i hel… er det? Har hun nappet øyebrynene dine? Vokset neserota?
- Nei, nei… ingenting, glem det.

Jeg ler, enda mer frenetisk, Ivar ler også, litt ubestemmelig. Han skjuler et eller annet med vilje, men jeg skjønner ikke hva det er – og jeg vet ikke om han er sur for at jeg ikke ser det, eller om han ler seg lørvete av mitt ekteskapelige tåkesyn. Uansett blir jeg overmannet av spreng i bihulene og tettpakkede nesebor, og utslitt av dette uløselige mysteriet, går jeg og legger meg. Jeg tenker på hva i helsike det er med den frisøren som får min meget lite forfengelige mann til å vurdere å farge håret. Og jeg tenker at jeg antagelig må oppsøke den lille salongen hennes i morgen den dag, for her er det noe muffens.

Tirsdagen treffer vi broren min og samboeren hans. Min svigerinne sier mer eller mindre umiddelbart: Oi, Ivar, har du fått deg nye briller? Så fine de var!

Ivar ser på meg, mens han omtrent dør av latter. – Ja. Jeg henta dem i går!

Mitt eneste forsvar er at det er det indre som teller, tralala…. ;)

Share on Facebook

Mannelist

Ja, for det fins, det også.

Da vi skulle reise fra Tromsø i sommer, spurte Ivar om vi kunne ta en av koffertene til ungene som håndbagasje. Da fikk vi nemlig sjekket inn et kolli til uten gebyr. Det er ikke så uvanlig at det følger med “litt” ekstra hjem fra svigerfamilien min, det være seg noen kg poteter, frossent kjøtt eller fisk, barneklær eller…. ting.

- Det går vel fint, hva skal du ha med?
- Nææi, øh, kiten til Jarle (bror)
- Hæ? Hvorfor skal du ha med den?
- For da slipper han å ta den med når de kommer på besøk. (Kiten er som en stor ryggsekk, så det var i og for seg en plausibel forklaring)

- Å ja! Så hyggelig da! Når kommer de?
- Øøøøh, det har vi ikke bestemt enda.
- Såehm, du skal ha med kiten til broren din hjem, for å oppbevare den til han evt. skal komme på besøk, på et tidspunkt der dere kanskje får mulighet til å dra å kite?
- Ja.
- Og hva skal Jarle (som kiter betydelig oftere enn Ivar) bruke mens kiten hans ligger i Ålesund?
- Han…. har kjøpt en ny.
- Akkurat. Er dette en snokete måte å fortelle meg at du nettopp har arvet kiten til broren din, og at du har planer om å begynne å dyrke en ny hobby?

Som om ikke garasjen, boden og huset generelt allerede bærer preg av at mannen min lider av en kronisk tilstand av makk i ræva – de siste årene har han ervervet én kano og én kajakk (hey, det er TO forskjellige framkomstmidler, til TO forskjellige formål! Hallo!) – et uhorvelig antall ski med tilhørende sko, minst to sykler (én racer og en offroad – igjen – to heeelt forskjellige ting!!) – samt en liten båt. I tillegg kommer naturligvis alle klærne og utstyret man trenger for å utøve alle disse fritidssyslene, samt langt de fleste praktiske ting og tang som har med fiske og jakt å gjøre.

Ikke at jeg klager. Jeg er tross alt gift med han her:

Share on Facebook

Jeg avanserer

Jeg har jo etterhvert blitt ganske kjent for bil – historiene mine. Ferietiden hittil i år, kan tyde på at jeg avanserer til eskapader med fly i stedet. I år dro Ivar og barna før meg til svigerforeldrene mine i Tromsø. Jeg reiste oppover alene, en uke senere, på billetten jeg hadde bestilt sjøl.  Denne statustråden fra er fra Facebook, og jeg antar reaksjonen til de som kjenner meg forteller historien greit på egen hånd:

 

Jeg blir ikke lenger overrasket over at ingen er overrasket ;)

Ivar bestilte til seg selv og ungene idet han snublet over et tilbud fra SAS i vår, der barna reiste gratis. Der og da klarte jeg ikke bestemme meg hvilken dato det passet for meg å reise til Tromsø, så jeg skulle ordne meg billett sjøl, senere. Det tok meg en mnd å somle meg til, men midt i juni, fem minutter før jeg hadde en avtale på jobb, fant jeg ut at det passet å kjøpe flybillet. Den første jeg fant, på SAS, med samme fly som Ivar hjem, kostet 6666 NOK. WTF, uaktuelt! Sjekka Norwegian, og fant en tur til rundt 2500 kr, kjøpte den, og tenkte at hvis Ivar klarte å fly nordover alene med begge ungene (7 timer), så klarer han vel det sørover også. Idet jeg skulle lukke nettleser- vinduene (og avtalen min kom inn døra) oppdaget jeg at 6666 – kroners turen på SAS var valgt på feil måned – juni, ikke juli. JAHA, det var derfor det kostet en formue! Sjekka SAS en gang til, nå på rett måned, og joda – SÅ KLART ble prisen straks mer fornuftig! AAAhh! Kanseller billetten på Norwegian, bestill ett av de TO (!) ledige setene på flyet til Ivar og ungene. Siden jeg fikk det brenntravelt, bestilte jeg bare tilbaketuren, og tenkte at jeg kunne bestille utreisen en annen dag når jeg hadde bedre tid. Jada. Å booke én reise med to bookingnumre er jo alltid ideelt.

Såååå ventet jeg noen dager før jeg bestilte tur – billetten. Ganske sikker på at jeg husker å ha tenkt, “jeg tar søndag, selv om den koster 200 kr mer enn mandagsbilletten”. Lenge var jeg dermed overbevist om at jeg SKULLE reise søndag 21. juli. Men så begynte mamma å mase om når flyet mitt gikk, uuuukesvis (minst) før jeg skulle reise. Jeg hadde på det tidspunktet ikke den fjerneste ide, så jeg sa gjentatte ganger at jeg skulle sjekke mailen og finne det ut. Da hun endelig hadde spurt meg 71 ganger, sjekket jeg mailen, og ble litt paff da jeg fant en billett for mandag 22 juli. (Jeg ble så paff at jeg faktisk ikke sjekket klokkeslettet for avgang engang - åpenbart ikke flyselskapet heller, for denne billetten gjaldt naturligvis den kansellerte reisen fra Norwegian) Så jeg sa til mamma, og flere andre, mandag 22. juli. (og fikk en hel del; hæ, mandag? Var det ikke søndag? Neida, nå har jeg sjekka, jeg huska visst feil.) Jeg visste fremdeles ikke helt akkurat NÅR flyet gikk, men herremin, det var jo dritlenge (dagevis) til.

Uken hjemme alene gikk som den pleier, i en døs, siden jeg lider av uhelbredelig lakenskrekk hver gang Ivar er borte. Søndag 21.juli klokken 03.02 satt jeg på femte runden på den aller siste siden på internett, og tenkte at OK – EN sjekk på mailen, så skal jeg legge meg. På det tidspunktet var min geniale plan å gjøre AALT jeg hadde utsatt HEELE uka på min eneste hele fridag den påfølgende dagen. Inkludert pakking. Jeg fikk øket hjerterytme da jeg så en mail fra SAS: du kan nå sjekke inn. Hm? Det var jo tidlig. Så jeg åpnet den, så datoen: 21. juli – og før jeg rakk registrere klokkeslettet, tenkte jeg at jeg nå hadde seriøse problemer hvis avgangen var klokken 07.00 – det er nemlig det flyet vi pleier å booke, det var under fire timer til, og jeg hadde ikke løftet en halv finger på en hel uke. Jeg hadde jo hele søndagen å ordne det på, høhø.

Til alt hell hadde jeg for en gangs skyld fly på kvelden, 18.30. Så jeg rakk alt  mye  en hel del noe av det jeg hadde planlagt å gjøre i løpet av søndag formiddag. Jeg sendte melding til Ivar: Hei! Jeg kommer i dag jeg! Han svarte i sedvanlig stil: ok.

Share on Facebook

Den lille pusen som ikke kunne

I helgen kom vi hjem fra familieferie på Kreta. (Veldig fint, veldig varmt) I den forbindelse trengte vi dyrepass til vår lille zoologiske hage, som for tiden består av Mogway:
Og katten Sushi, som har fått permanent hjem hos oss etter det som skulle være et midlertidig opphold under påvente av omplassering via Dyrebeskyttelsen.
La meg fortelle dere et par ting om katten Sushi. (Den heter Sushi, fordi den er grå på hvit bunn, og dermed ser ut som en bit tunfisk på kokt ris) Det er en forhenværende hannkatt, nå kastratsanger, med underutviklet retningssans og ekstrem selskapsyke. Da den kom til oss for halvannet år siden, gikk den seg vill i nabolaget minst 150 ganger det første halve året. Den utviser NULL kritisk sans i forhold til menneskelig kontakt, og vil kose deg sønder og sammen om du møter blikket dens i mer enn et tidels sekund – uansett hvem du er, men i særdeleshet om du ikke liker katter eller er allergisk. Den vil gå inn en hvilken som helst inngangsdør om den tror det er mat eller kos i vente, og den er omtrent like egnet for villmarksliv som Victoria Beckham i et par Manolo Blahniks.

Så, da vi skulle reise bort, skulle Mogway og Sushi tilbringe uken på “gårdsferie” en knapp mil hjemmefra. Vi bor på en liten øy med syltynn fastlandsforbindelse i den ene enden og undersjøisk tunnel i den andre. Det er et såkalt “landlig” område, med spredte villastrøk og rural bebyggelse i mellom. Mye skog og små fjell, fint turterreng. Men nå er ikke dette en boligsalgsannonse.

Sushi er vettskremt i bil. Virkelig; hysterisk. Da vi kom fram var han allerede fra seg av skrekk. Jeg trodde han ville holde seg rundt beina mine nettopp av den grunn, så jeg konsentrerte meg om Mogway og fugleburet og å få disse befraktet inn i huset, forbi den skjellende bikkja og mini- ponnien utenfor,  mellom de fastboende kattungene og den kneggende fjordingen i stallen. Alt dette ble simpelthen for mye for Sushi. Det siste jeg så av ham var en kattekropp som kravlet seg skinnflatt inn i buskene utenfor tomten, og borte var han. Da vi hadde innstallert Mogway, måtte jeg hjem og pakke, noe jeg sedvanligvis ikke hadde gjort, siden jeg fremdeles hadde sju nattetimer å gjøre det på, all den tid vi ikke skulle stå opp før klokken 04.45. Så jeg kjørte med en nagende følelse i magen, om at Sushi var tapt for evigheten, synet av gråtende barn på netthinnen og oddsberegninger for katt vs grevling på hjerna.

Sara hadde imidlertid pakket, en uke i forveien, helt alene, i sin egen koffert. Pene tellekanter, adekvate plagg og relativt grei antallsberegning. Jeg begynner alvorlig å lure på om jeg fikk med meg feil baby på sykehuset for 6 år siden…
Så reiste vi på ferie.

Vel hjemme, på lørdag, meldte jeg min ankomst til gards for å hente Mogway (og evt. katten). Fikk svar at det var helt ok, men tross søk hadde hun ikke sett så mye som et værhår. Akk. Før jeg kjørte hjemmefra, la jeg ut et bilde av Sushi og en etterlysning på Facebook.

Hele veien til og fra, så jeg etter katten langs veien. Jeg så opp i skogen, de bratte fjellknausene, og lurte på om han tross sine begrensninger hadde hatt vett til å søke seg til folk. Jeg lurte på hvor jeg skulle begynne å lete. Jeg lurte på hva ungene, som fremdeles var lykkelig uvitende, ville si om han ikke kom hjem. Halvveis hjemme kunne jeg ikke tro mine egne glugger da jeg så en hvit og grå katt sitte på et steingjerde ute på et jorde. Jeg bråbremset, spratt ut av bilen og psst, psst’ et som en galning. Jeg så ikke en eneste katt, derimot så jeg opptil flere mosegrodde steiner som til forveksling kunne likne på katter om man passerte i 50 km/t med pus på hjernen og en mørkerød ara på 85 cm med seg i bilen. Slukøret kjørte jeg hjem.

Jeg møtte Sushi i innkjørselen hjemme. Jeg blunket i vantro minst ti ganger, så begynte jeg å le (litt krampeaktig), plukket katta opp til tross for det åpenlyse faktum at han hadde en koloni av flått i begge ørene. Han så helt uanfektet ut, som katter helst gjør, og malte i vei mens jeg klødde ham på haken. Fy flate, sa jeg høyt, det er jammen mer ved deg enn man ser ved første øyekast! TENK at du har klart å GÅ hjem, det må ha tatt deg hele uka, se på all den flåtten, og pondusmagen er borte. Jaggu, hadde du det ikke i deg, din lille Lars Monsen – katte! Ivar kom ned, og fortsatt i vantro jublet jeg at katta var hjemme. Ivar så bare måtelig begeistret ut, men så er han sånn passe fornøyd med hele katteskinnet, så det syns jeg ikke var så rart.

Så kom jo sannheten for en dag da, etter bare et par minutter med Lars Monsen – status. Ivar fortalte at noen hadde kommet bilende med katta en kort stund etter at jeg la ut etterlysning på Facebook. En venninne hadde delt bildet, tagget et par hun kjente, og traff blink. Sushi har gått den svimlende distansen på omkring 850 m i luftlinje – i FEIL retning. Der fant han et hus med en solstol utenfor, som han umiddelbart flyttet inn i. Minst én kattevennlig dame bodde på adressen fra før, og hun gav ham regelmessig mat utenfor huset. Ellers fikk vi rapportert at han var sitt vanlige, sitat: “jævlig kosete” selv, og ikke det minste redd for å bli adoptert. Attpåtil kjørte de ham hjem, med det resultat at han etterlot seg store deler av pelsen i ren skrekk i bilen deres.

Jeg må si hjertelig takk til alle som bidro til at denne fiaskoen i kattehistorien tross alt fikk en lykkelig utgang. Sushi har pr. nå begrenset adgang til huset inntil neste flåttkur kan settes, og han gnåler mer enn vanlig etter mat og merksemd, samt at han har blitt litt slankere. Ellers er alt ved det vanlige!

Share on Facebook

En hverdagskjønnsrollestudie

Begge ungene har vært febersyke et par dager, Ivar har hatt hjemmekontor. Etter (den herlige gatekjøkken) middagen jeg ordnet i dag, utviklet samtalen seg på følgende vis:

Ivar: Æ går ut å gjør nåkka ute.
Jeg: Hva skal du da? (uvanlig interessert)
Ivar: (sukker) én av tusen ting som venter – skru ned forskaling (vi fikk ny mur utenfor tidligere i uka) klippe plen..
Jeg: JEG kan klippe plen!

Så, etter at Ivar hadde gått ut, ventet jeg til alle naboene hadde durt og skranglet over tomtene sine etter tur, på denne eneste noenlunde tørre dagen denne uka. Så gikk jeg omsider ut, som den siste i nabolagets plenklippings – stafett. (Pytt, det er vi sjøl som har de minste ungene i nærheten, og de har snudd døgnet totalt)

Sara: Skal DU klippe plen, mamma?
Jeg: Ja?
Sara: E ikke det mannane som bruka å klippe plen da?
Jeg: Pøh. Damer kan også klippe plen!

Jeg bukserte klipperen ut av skjulet. Etter to resultatløse drag i snora, tenkte jeg at Ivar kunne hjelpe meg å få start. Så jeg hentet ham, fra bak huset der han demonterte forskaling.

Ivar: Træng du hjælp?
Jeg: Ja…
Ivar: Til å få ut klipperen?
Jeg (indignert): Nei! Til å starte den! *snøft*

Så viste han meg at jeg måtte sette spaken under kanin – symbolet, før jeg dro i snora. Han dro ett drag, og klipperen startet. Han forklarte at jeg nå kunne flytte spaken mot skilpadde- symbolet. Det visste jeg jo. Også var jeg skuffa over at han ikke spurte om jeg hadde åpnet for bensinen, for det visste jeg også, den lille ventilen på slangen hadde jeg funnet og skrudd opp. Jeg hadde også konstatert at det var bensin på tanken, ikke mye, men jeg vurderte det som nok. Ingenting av dette spurte Ivar om. Det burde han ha gjort.

Ivar gikk bak huset igjen, og jeg klippet én stripe gress. Så døde klipperen. Jeg fikk start igjen, men den døde, helt sånn sakte, akkurat som om den var tom for bensin. Med kjennermine, skrudde jeg opp bensintanken og sjekket. Njø, det skvulpet nå litt bensin nedi der, men det var kanskje litt lite når tomten er litt kupert og tanken bikker opp og ned, tenkte jeg i mitt tekniske sinn. Så jeg hentet Ivar igjen.

Ivar: Skal æ fylle på bensin?
Jeg: Ja….

Ikke for at jeg ikke VISSTE hvor jeg skulle tømme bensinen. Men jeg visste ikke hvor bensinen står. Også var jeg ikke overbevist om at det faktisk var problemet. Så Ivar fylte på bensin. Også fikk han ikke start. Ivar har veldig vondt i albuen etter å ha skrudd OPP forskalingen. (Og bygd St. Hans bål) Han var bare sånn passe fornøyd med å herje med en vrangvillig startsnor.

Ivar: Hælv… (mumler) du må jo sjekke bensin før du starte nåkka!
Jeg: Jeg gjorde det! Jeg syns det så nok ut!
Ivar: Jaja – jeg vet ikke om motoren har blitt sur eller hva. Men Æ e nå hvertfall sur!
Jeg: …. (fniser på en måte jeg håper er avvæpnende)

Ivar: Har du skrudd på den hær? (peker på ventilen som åpner for bensinen)
Jeg: (stolt) Ja! Jeg åpnet den!
Ivar: Nei. Du stengte den. Den sto åpen.
Jeg: ???! (har fortsatt problemer med å tro at Ivar har latt den stå åpen, han er nemlig verdens største pedant i slike fall)

Ivar: Ser du? O- F-F står det der.
Jeg: Å ja. Jeg så ikke på den. Er du ikke glad for at jeg hjelper deg å klippe plen?
Ivar: Du innser at hvis jeg hadde klipt plenen sjøl, så hadde jeg vært ferdig nå?
Jeg: Vil du heller at jeg skal hjelpe deg å skru ned forskaling?

Tenk, det ville han ikke.

Men jeg klippet plena da!

Share on Facebook

Gdansk, del II (som ikke gikk bra)

Veien TIL Gdansk gikk forbløffende bra. Det til tross for at flyet var tre timer forsinket, informasjonen om sådan mer enn mangelfull, og da flyet endelig kom hadde det problemer med døra, så kun 137 av de opprinnelig 200 passasjerene fikk bli med til Polen. En russisk familie med små barn sto igjen i gaten og gråt, samtidig som utidig fulle norske menn (og minst en russer) fikk gå ombord. (Skal man først sile passasjerene sine, kan man jo godt sile dem med litt kosmisk rettferd…) Umiddelbart etter landing, toget fire uniformerte og bevæpnede politifolk inn i flyet og plukket med seg en full russisk borger.

Ingenting av dette ble viet plass i mitt første innlegg. Rett og slett fordi vi – mot alle standarder for min del, skled glatt igjennom alle hindringer. Ingen truet med å ta fra oss plassen ombord, ingen sa noe om feil på bestillingen vår, jeg hadde til og med med meg pass, kort og penger. Jeg hadde glemt batteriet til kameraet hjemme, det var min (så langt) største blemme – men fordi avgangen var så forsinket, rakk Ivar å kjøre til flyplassen med det, og jeg fikk det av en velvillig Securitasvakt fem sekunder før vi gikk ombord. I det hele tatt gikk alt så silkemykt at jeg allerede burde bli mistenksom. Dette går altfor bra.

Da vi skulle HJEM, hadde vi på forhånd sjekket når vi burde dra fra hotellet. To ganger. Vi valgte tidspunktet midt i mellom de to rådene vi hadde fått, og var dermed på Gdansk flyplass halvannen time før avgang. Innsjekk – køen gikk raskt og greit, og de tre venninnene mine fikk lempet koffertene sine på bagasjebåndet og boardingkortene i hånden. I det jeg satte min koffert på vekta, så jeg at noe var galt.

Umm.. you are Mariann“, spurte jenta i skranken. Jada. “There is problem“. Selvfølgelig. Egentlig tror jeg at jeg skjønte allerede da hva det var. Noe jeg ikke hadde tenkt på, så mye som ett sekund i det halve året som var gått siden billettene var bestilt. Navnet mitt. Navnet mitt er feil.

Da jeg giftet meg i 2008, levde jeg i den villfarelse at man våknet opp dagen etter med nytt etternavn. At staten Norge automatisk ville oppdage at du nå var en halvdel av en helhet. Jeg forandret navnet mitt på Facebook, og døpte bloggen min etter navnet til Ivar. Men i passet mitt står fremdeles pikenavnet mitt. Jeg HADDE jo tenkt å endre det. Men jeg har ikke gjort det. De færreste vet det. Ikke engang hun som bestilte flybilletten min. Så der sto jeg, med en flybillet hjem, som ikke var min. Jeg heter ikke Mariann Johansen. That is problem. Det var ikke tale om å slippe meg inn i flyet.

Litt sightseeing – bilder innimellom her, for å lette stemningen.

Så jeg måtte pent plukke med meg kofferten min og gå til billettservicen. Jeg lurte på hvor mye gebyr det kunne være for å endre navnet på en billett, én time før flyet skulle ta av. På sidelinjen sto venninnene mine, i ulike grader av vantro. Aldri vært på tur med “fru Johansen” før, nei.

Ved billettservicen fikk jeg heldigvis et vennlig menneske, en ung dame. Hun opplyste med bedrøvet blikk, at jeg muligens måtte betale 250 zloty (ca 500 kr) for å få endret etternavnet. Det var ikke i nærheten av det jeg hadde fryktet, så jeg smilte mitt vennligste smil og sa at det var helt i orden. Hun knottet i vei på dataen sin, ringte og herjet, uten at det ble noen ordnings. Klokka gikk, følte ikke at vi hadde all verdens tid til dette her. Fra tid til annen gløttet jeg bort på reisefølget mitt, som satt i flokk og ventet. Og ventet. En-de-lig sa min vennlige hjelper at hun nå “bare skulle sjekke om jeg måtte betale for navneendring” – jeg lurte på hva hun hadde drevet med de siste 45 (!) minuttene, men ok. Hun trykket “enter” – og jeg kunne se ansiktet hennes falle sammen. “Name change is not possible“. Naturligvis ikke. Det var for sent, innsjekken var stengt for lenge siden, det var nå bare en liten halvtime til avgang. Køen ved sikkerthetskontrollen var en mil lang. Så hva nå? “You have to buy new ticket“. Jesus Kristus. Tanken slo meg, at det som nå skjer er at hun forteller meg at flyet er fullt, til tross for at Mariann Johansen ikke vil være i stand til å benytte seg av setet sitt. Det var ingen Mariann Johansen til stede som kunne kansellere den for henne heller.

Heldigvis er jeg dreven på forviklinger, så jeg beholdt roen. “Jeg har liten koffert, jeg kan ta den med ombord” Det koster nemlig ekstra å sjekke inn bagasje. Det koster ekstra å ta med håndbagasje også, og Whizz Air skiller mellom stor og liten koffert. “Make it as cheap as you can“, sa jeg, og stålsatte meg. Hun ba om å få se kofferten min. Jeg løftet den. Nesten skamfull mumlet hun “that is big suitcase“, og tastet inn gebyret for stor håndbagasje. Smerte.

1015 zloty (2000 + kr) senere hadde jeg en ny billett i hånden. I det øyeblikket går det opp for meg at kofferten min, som jeg måtte sette meg på for å klare å lukke igjen da vi skulle dra fra hotellet, inneholder alskens likvide ulovligheter, noe av det av både monetær og sentimental verdi. Parfymen fra Ivar, f.eks. Aldri i helvete om jeg får den gjennom sikkerhetskontrollen uten at de tømmer rått og råte i søpla. Christ. 29 minutter til avgang. Venninnene mine overtar det de kan av flytende kosmetikk i lynlåseposene sine, jeg tar på meg (dun)jakken for å få begrenset innholdet i kofferten min. Håndvesken stapper vi oppi vesken til venninnen min, for kofferten er det eneste jeg har lov til å ta med ombord – kun én håndbagasje, nemlig.

Strawberry Daiquiri hjelper mot alt.
I sikkerhetskontrollen velger vi feil kø, nemlig den som går desidert treigest. Jeg svetter i (dun)jakken min. Da det ENDELIG er vår tur, spør vakten om jeg har pc eller kamera i kofferten. Ja, kamera. Lite eller stort? Sukk. Stort. Take out, please. Naturligvis. Jeg åpner kofferten, og solkrem (200 ulovlige ml) og ansiktsrens (150 ulovlige ml), samt et par miniflasker Baylies, tyter ut såpass at jeg må stappe det på plass igjen. INGEN bryr seg om det, nei! Jeg sorterer kameraet, pass, lommebok, den dyrebare billetten og selvfølgelig, kofferten i kurvene, trasker gjennom metalldetektoren uten at det piper, stiller meg på andre siden og venter på å få beskjed om at kofferten min må gjennomgå en full sikkerhetssjekk pga meget suspekt innhold. Det ville nemlig ta de siste 19 minuttene vi hadde før flyet tok av, og jeg ville vært strandet i Polen til neste avgang – på lørdag. Utrolig nok, antagelig pga et øyeblikks uoppmerksomhet av karmapolitiet, ble det venninna mi som ble stoppet. Min koffert kom glidende ut av tunnelen, uforstyrret. Er det mulig.Til alt overmål hadde mitt omsorgsfulle reisefølge kjøpt mat til meg, som jeg kunne spise på flyet.

Jeg må innrømme at jeg ikke pustet ordentlig før jeg satt ombord. Dyr lærdom, men pytt, penger kommer og går uansett. Jeg var bare glad jeg kom meg hjem den dagen, hehe.

Om to uker skal vi til Kreta, sammen med svigerfamilien min. Det er søsteren til Ivar som har bestilt billetten. Jeg sendte henne en mail (og Ivar ringte henne på eget initiativ). Billetten min hadde to skrivefeil i navnet mitt.

Det er rettet opp nå.

 

Share on Facebook

Gdansk, del 1 (den som gikk bra)

I helga var jeg på jentetur til Gdansk. At jeg reiser noe som helst sted, fører som regel til viderverdigheter, men denne gangen skulle jeg reise sammen med tre damer som vanligvis går for å ha stålkontroll. Kan min dårlige flyplass – karma danke ut disse tre søstrene sine planleggings – skillz? Ja. Men først litt reiseskildring.

På denne turen har jeg overhodet ikke hatt noe med arrangeringen å gjøre. Faktisk tok det meg opptil flere mnd etter at turen var bestilt å finne ut hvor Gdansk egentlig ligger. (I Polen) Alle formaliteter var iherdig googlet og booket i forkant av min ytterst kompetente venninne, helt ned til forslag om hvilke restauranter som var å foretrekke.

Hotellet, Radisson Sas, ligger i Gamlebyen, nydelig beliggenhet og flotte businessclass rom. Veldig bra frokost, og etter norske mål, rimelig. Ja, alt rotet er mitt.
Den første kvelden, lørdag, gjorde vi ikke annet enn å spise en på alle måter utfyllende middag, siden vi landet tre timer forsinket. Nyyydelig mat på restauranten Goldwasser, som ligger nede ved elven.
Søndag ettermiddag tok vi drosje de 20 minuttene (ca 150 kr) til Sopot.
Sopot er en koselig by, som vi dessverre ikke fikk sett mer enn den kjente piren av, samt handlegaten vi tråkket gjennom for å komme ned til sjøen.
I Sopot kan man bade, shoppe, spise og drikke, feste til langt på natt – eller, som vi hadde planer om – tilbringe størstedelen av dagen på et spa. Men først spiste vi lunsj på en semi – meksikansk restaurant, som ikke stolte på at vi ville klare å spise uten å søle på klærne.
Spaet er på fasjonable Sheraton Hotel, har høy klasse og mange fasiliteter. Jeg vet ikke om vi var ekstra heldige, men vi hadde nesten hele spa – anlegget for oss selv.

Vi ble vennlig tatt i mot av to damer i resepsjonen, som forklarte oss hvordan dagens program så ut. En av oss gikk rett til pedikyr, resten tilbragte et par timer i svømmebassengene (delikate og rene, med stemningslys, mosaikkfliser fra gulv til tak, i kongeblått, gull og sort, og – eh – stort sett beroligende sjølyder, klassisk musikk og fuglekvitter på lydanlegget) Det fins dusjnisjer i rund, organisk formgivning, med ulike “opplevelser” tilgjengelig via et tastatur i veggen, samt steamrooms med forskjellige tema. Det festligste var imidlertid boblebadet, med plass til et tjuetalls mennesker. Jeg satt i det, helt alene og hørte på måkeskrik og plaskende vann i det blåskimrende lyset, mens korsryggen min ble boblet sønder og sammen til blodkarene kriblet av fryd. I midten var det en mindre runding, som man kunne sprudle litt ekstra i. Jeg prøvde det, med det resultat at jeg hadde mitt svare strev med å holde bikinien på plass og hodet over vann. Føltes omtrent slik jeg vil tro det føles å stå i en geysir, øyeblikket før den fyker til værs. Mer morsomt enn behagelig, altså.

Så skulle vi til behandlinger. Vi ble geleidet inn i “the relax lounge”, hvor vi etter kort tid ble hentet av fire velstelte, pene jenter i ryddige uniformer, smil på leppene og midjer så slanke som høvlespon (i likhet med 79% av den kvinnelige, polske befolkning. Legg igjen kompleksene hjemme.)

Vi hadde bestilt flere behandlinger, og slik jeg hadde oppfattet, skulle jeg først ha kroppsmassasje. Min behagelige “therapist” snakket ikke så tydelig engelsk, så jeg var usikker på om det faktisk var massasje jeg skulle få, siden jeg tydelig syns hun nevnte noe om full bodyscrub.

Inne i det stemningsfulle behandlingsrommet, gav hun meg en engangstruse, omtrent like sexy som en lyskestrekk, men den dekket det grøvste. Jeg la meg på magen på benken, slik jeg hadde fått beskjed om. Jeg visste fortsatt ikke om hun skulle skrubbe eller massere, men siden benken var dekket av plast under håndkleet mitt, tenkte jeg det var pga massasjeoljen.

Det var det ikke. Hun gikk løs på leggene mine med noe som umiddelbart føltes som en vinkelsliper. I vikreligheten var det en grov saltskrubb, som etter det første sjokket, faktisk var behagelig. Bortsett fra på fotsålene, jeg flirte hysterisk så fort hun prøvde å skrubbe der. Hun gav fort opp. Smått flirfull ble jeg også da hun omhyggelig danderte en sammenbrettet håndduk slik at den til enhver tid dekket de sentrale delene av brystkassen, etterhvert som hun skrubbet seg rundt overkroppen min. Til slutt spør hun silkemykt “ju vant to skrabb ze boobs?” Altså, jeg mener, boobs? Du kan ikke si det i en slik setting og forvente at jeg skal holde meg alvorlig. Langt mindre foreta en rasjonell avgjørelse i sakens anledning. Så jeg sa ja, og all den nitidige brettingen og foldingen for å beskytte “ze boobs” fra nysgjerrige blikk, virket brått ganske bortkastet. Hun grov løs i åttetalls – sirkler på samtlige deler av min øvre anatomi, mens jeg tenkte på begravelser for å ikke fnise av uttrykket “ze boobs”. Så var hun ferdig, hun pakket meg inn i plasten (aha) og inni der lå jeg som en svissrull med sukker og svettet i et kvarter. Så var det tid for en dusj, og en assistert innsmurning i “milk” (en flytende bodylotion) også var behandlingen ferdig. Jeg følte meg allerede som et nytt menneske.

Det neste på programmet var hot stone massasje. Alltid hatt lyst til å prøve det, men i Norge koster en time nesten det samme som vi betalte for hele denne spa – pakken. Jeg byttet “therapist” med en av venninnene mine, og i relax – loungen rakk vi  å diskutere de lekre engangstrusene. Jeg skjønte ikke hvorfor venninna mi kalte det “en stringtruse”, for min dekket i alle fall rumpa – men jeg forsto det da min nye “therapist” rakte meg en trusepakke med omtrent halvparten av innholdet av den forrige: et “plagg” som i all overveienhet besto av tanntråd, bare litt tykkere foran. Nuvel.

Hot stone massasjen var ytterst behagelig. Steinene var glovarme, helt på grensen til å svi hull i skinnet – men therapisten flyttet dem rundt med innøvd eleganse, uten å brenne meg. Steinene svømte over huden min inni hendene hennes, badet i friksjonsløs olje og la igjen varme spor over hele meg. Det var som om hun spilte et innviklet spill bare hun selv kjente reglene til, la fra seg steiner i ulik størrelse på ulike deler av kroppen etterhvert som de tapte varme, byttet ut en med en ny gloende het en, skled den systematisk omkring til hun kunne bytte ut en annen. I forhold til harde muskler og knuter, ville jeg foretrukket en dypere massasje med mer trøkk – men alt i alt, veldig avspennende.

Samme jente skulle også gi meg ansiktsbehandling. Hun spurte på litt famlende engelsk hva jeg ønsket, og jeg svarte “maybe a deep clean?” – siden jeg har vært plaget med kviser i det siste. Hun grep en lampe med dusinvis av intense led – lyspunkter omkring et forstørrelseglass på størrelse med en middels melon. Hun trakk i pannehuden min mens hun studerte porene inngående under lupen. “Ju laike to sunbathe, mayby?” Ai. Jeg liker ikke å sole meg, jeg tar praktisk talt aldri solarium og jeg bor på Sunnmøre – vi er ikke akkurat belemret med solfylte somre. Sannheten er at jeg er j-vlig sløv med solkrem, og det har – særlig i Tanzania – ført til en fin andregrads forbrenning i panna, på nesen og på haka. Jeg ser det sjøl, flere måneder senere er det arr og pigmentflekker enda. Det var litt forstemmende at det var det første en profesjonell ville kommentere, så jeg tenker det må bli en endring på mine solkrem – vaner.

Uansett, hun vasket og renset og “tonet” i vei, inntil hun sa opplysende “and now, peelingk”. Jeg forventet skrubb. I stedet smurte hun en slags gele over fjeset mitt, som hun gned iherdig inn. Det begynte å svi øyeblikkelig. Jeg vil jo ikke være en plagsom, klagete kunde, så jeg led i stillhet. Etter et par minutter spurte hun hvordan jeg hadde det. Det svei noe jæævlig, men siden jeg regnet med at det skulle være sånn, sa jeg at det gikk fint. “No faier?” sier hun. Eh, joda, litt fire. “You ok?” Ehe, jada. Snart må det jo være over. Neida. Hun gnukket og gned, til jeg tenkte at dette må være sånn de gjør i Hollywood, der de skreller av det øverste hudlaget for å gro ut et nytt og rynkefritt. No pain, no gain, tenkte jeg, og holdt ut. “You ok?” spurte hun etter tre ulidelige minutter til. Joda, jeg hadde det fint, jeg, men måtte jo innrømme at det var en smule smertefullt. Hun kommenterte at dette var en “stronk peelingk”, for solskadet hud, men manglet ord til å forklare hvordan den virket – jeg antar hun trygt kunne lært seg engelsk for batterisyre, for det må uten tvil stå på ingredienslisten. For å være hyggelig, tok hun mer vann i geleblandingen og skummet den litt opp. I det minste fordelte det smerten jevnere utover, så jeg holdt ut fem minutter til. Da følte jeg meg klar til å holde foredrag om livet som kvinnen uten ansikt. Resten av behandlingen husker jeg ærlig talt ikke, men den var i alle fall mer behagelig. Og “therapisten” selv beskrev det ferdige resultatet som “spectacular”. Jeg så sånn ut:
Om kvelden fikk jeg sår i ansiktet, og tre dager senere hadde jeg fått ca femten spørsmål om hva som har skjedd der jeg fortsatt har brannsår på kinnbeina. MEN, alle kvisene og hudormene er grillet bort, tilbake er bare noen forkullede rester av døde epatelier, og jeg kan se at huden min er finere.

Vi hadde egentlig tenkt å drosje tilbake til Gdansk for å stæsje oss litt, men vi var halvdøde av sult, så vi gikk på en fin thairestaurant i det vi sto og gikk i, rødskimrende og blankskurte i meget – eh – komfortable outfits. Maten var som vanlig, upåklagelig (ThaiThai Restaurant, Sopot)

Så kjørte vi tilbake til Gdansk, gikk oss en liten spasertur, halvparten av oss tok en margarita på en bar og ble overvettes fnisete – dette på tross av at drinken smakte som saltlake.

Alt i alt, hadde vi en fantastisk tur. Gdansk er en utrolig vakker by, det er lett å finne fram. Vi var stort sett på turist – steder, siden vi hadde begrenset tid, men absolutt et sted jeg gjerne ville dratt igjen, både med venninner, eller med mann og barn.

Det hører naturligvis til en kaotisk del til denne turen. Det er tross alt meg det er snakk om. Men sparer den til senere, så jeg virkelig får utbrodere de pinlige detaljene ;)

 

 

Share on Facebook