Hundevakta

Nå har Ivar mast i månedsvis om at vi skal få oss hund. Han ser naturlgvis for seg en jaktkamerat, som med sin fabelaktige nese vil spare ham atskillige timer skauen med kikkert. Så i går lånte jeg denne lille krølltoppen:

Italiensk vannhund, 4 mnd. Null jaktinstinkt, i følge Wikipedia.

En hund krever mye, de skal mates, luftes, og ikke minst; oppdras. Og de skal passes når vi skal på ferie. Og hvem skal lufte den når det regner? Jeg håper at denne helgen skal få Ivar til å skjønne at å ha en hund fører med seg masse ansvar og en hel del arbeid. At det er en hvalp, vil forhåpentlgvis få ham til å innse at det vil bli som å få en ny baby i hus, i minst ett år. Og hvis noen som har møtt meg mer enn fem sekunder, trodde på denne syltynne forklaringen, skal jeg gå kloster. Det er selvfølgelig bare en unnskyldning for at jeg skal lekeslåss på gulvet med noen som elsker alle i hele verden av hele sitt fire måneder gamle hjerte.


 

Share on Facebook

Fasettert farsdag

Det er ikke lett å være pappa. Barna ser ikke alltid innsatsen man gjør for at de skal ha det bra. Periodevis kan man ha kronisk dårlig samvittighet for alt man ikke rekker sammen med ungene, andre dager føler man at man ikke gjør annet enn å stelle til mat, hente drikke, arrangere aktiviteter, hjelpe til med vrangvillige glidelåser, roe gemytter og spille ludo for ørtende gang – også får man ingenting tilbake, annet enn mer mas, jeg vil ikke ha sånn brødskive, jeg finner ingen bukser, jeg liker ikke, vil ikke ha, gidder ikke, hvor er nettbrettet.

Også, likevel, fordi man er Pappa med stor P, så kan man spenne opp Jervenduken for å beskytte mot regnet, fyre bål i hagen og steke resten av pannekakerøren fra i går ute.
Barna ser det kanskje ikke i dag. Men en vakker dag, når de er voksne, er det øyeblikk som dette de vil huske. Og ikke alle gangene dere var uenige om hva som er greit å spise til frokost, og hvorfor det ikke går an å spille Angry Birds hele dagen.

Gratulerer med farsdagen Ivar!
Vi er glade i deg, og glade for at akkurat du er en sånn flink pappa som du er.

Share on Facebook

Trippelbyen i Polen

I fjor var jeg på venninnetur til Gdansk, som sedvanlig førte med seg et par innlegg i bloggkategorien “Kaos og pinligheter”. Det skjer støtt noe når jeg er ute og reiser, og jeg må innrømme at mitt bekymringsløse forhold til alle disse små og store katastrofene har begynt å slå sprekker. Jeg hadde direkte angst for hva som skulle gå galt når vi nå skulle på ny fruetur, denne gang til Gdynia. Jeg ble gresselig forkjølet før vi skulle dra, så hodet mitt fungerte dårlig – OG jeg var alene hjemme, for Ivar og ungene var i Tromsø. Potensiale for mange blogginnlegg… :P

Utrolig nok skjedde det ingenting. Det var nesten litt skuffende, haha! (Neida. Joda) Vi hadde en veldig fin tur. Jeg skrev om Gdansk i fjor, så nå tenkte jeg å skrive litt om Gdynia og Sopot. Sammen med Gdansk kalles disse nabobyene Trippelbyen, har en samlet befolkning på over en million og danner et kultur -og industrisentrum i Polen.

Vi bodde på Longstay Hotell i Gdynia, et stykke fra sentrum, men taxi er billig. Hotellet profileres som et luksuriøst leilighetshotell, og henvender seg i hovedsak til business – folk. Leiligheten vår var moderne innredet, hadde fullt utstyrt kjøkken, to bad og to soverom. Jeg som gruppens “pasient” – med et uttalt snorkeproblem, påstått midlertidig – fikk eget rom, mens de to andre delte ett.
Vi hadde planlagt å ordne vår egen frokost, fordi frokosten på hotellet skulle være relativt enkel. Så oppdaget vi at det ikke var noen dagligvare i nærheten. Det gjorde slett ingenting, for det manglet lite på frokosten i hotellet. Selv om utvalget ikke er enormt, er alt smakfullt, ferskt og spennende. Utvalget varierer litt hver dag. Det er også mulig å få omelett stekt etter ønske av de hyggelige ansatte.

Den første hele dagen i Polen, hadde vi booket oss inn på det samme spaet som vi besøkte sist, på Hotel Sheraton i Sopot. Det er supert, luksuriøse omgivelser og flinke terapauter, latterlig billig i forhold til i Norge. Man får fire, fem timer med behandlinger for under 2000 kr, og fri tilgang på spaets bade – og steamavdeling. Anbefales på det sterkeste! Vi hadde god tid, så vi tok en sightseeing i gatene før vi dro til Sheraton.

Sopot er en koselig by, med uttalt “sommerfølelse”. Handlegaten, Monciak Street, er kranset av fine, gamle bygninger i friske pasteller. Det er litt jugendpreg over enkelte av husene. Det meste av shopping i området fins på store kjøpesentre i utkanten av alle byene, men man finner morsomme butikker i Sopot sentrum også.

Dette huset kalles The Crooked House, og ble bygget i 2004. Den særegne arkitekturen er en hyllest til en barnebokillustratør, Jan Marcin Szancer. Inni er et lite kjøpesenter.

Dagen etter tilbragte vi i Gdynia. Vi spaserte til sentrum, og ned til havneområdet. Gdynia er en nokså typisk baltisk “hverdagsby”, med pregløse gater og glatte, grå betongfasader. Byen er ikke noen typisk turistmagnet, butikkene henvender seg til de lokale – det er elektromarkeder, dagligvarer, klesbutikker og påfallende mange brudebutikker. Selv på en solskinnsdag i slutten av september, framstår Gdynia som nokså kjedelig for en turist.
Enkelte steder kan man imidlertid finne små arkitektoniske perler, som dette tårnet under et virvar av strømledninger. Gdynia er en av Polens yngste byer, og hadde stor vekst fra den fikk bystatus i 1926 og fram til andre verdenskrig.  Tyskerene annekterte byen i 1939, og i 1945 ble 90% av bygningne i havneområdet jevnet med jorden. Gdynia havn var en av de viktigste havnene i den Polske Korridor lenge før Gdynia var etablert som by. I dag har Gdynia igjen en svært flott havn, med mange hoteller og imponerende kontorbygg. Det fins også et akvarium her, det er mye å se i dette området. Denne seilskuta har jeg faktisk vært ombord i i 2001, da den var i Ålesund i forbindelse med Cutty Sark. Den heter Dar Mlodsziezy (The gift of Youth), og er et skoleskip for unge sjøfarere, omtrent som vår Christian Radich. Gdynia er Dar Mlodsziezy sin hjemmehavn.

Se matrosene som klatrer i mastene! De lider i alle fall ikke av høydeskrekk!!
Sommerstid er det mulig å gå på stranden i Gdynia, det er også veldig mange flotte parkområder man kan besøke.

Først og fremst er dette en by i vekst innen industri og internasjonal handel. Det høres ikke så spennende ut for en turist, men om man ser litt nærmere, oppdager man noen interresante konsekvenser av dette. Bla. fins det flere små, ekslusive konseptrestauranter i Gdynia. For en nordmann er prisene fortsatt rimelige, så man kan få en utmerket smaksopplevelse for en tredjedel av hva det ville kostet i Norge.

Noen tips og anbefalinger:

Restaurant Sztuczka, Gdynia: Denne kule restauranten er litt bortgjemt, på baksiden av bygget som er oppgitt som adresse. Den drives av tre brødre som er lidenskapelig opptatt av mat og smaksopplevelser. Det er bare plass til 20 – 30 gjester, så det kan være lurt å bestille bord. Menyen ivaretar både smak og visuelle intrykk, og serveres i små, delikate porsjoner. Man kan bestille en niretters middag her, vi angret på at vi ikke tok det, vi ville fått mye spennende. Det var likevel en kulinarisk opplevelse å spise her, maten er utsøkt, og servitøren hyggelig og kunnskapsrik.
Pueblo, Gdansk: Siste kvelden tok vi taxi til Gdansk. Jeg er glad for at vi gjorde det, Gdansk er en slående vakker by med en helt spesiell atmosfære. Vi skulle på en meksikansk restaurant, som vår flinke reiseplanlegger Laila hadde googlet seg fram til. Den norske fredagstacoen har muligens gitt meksikansk mat litt lav status i restaurantsammenheng, men på Pueblo får man “the real deal”. I sjarmerende glorete omgivelser får man servert solide (!!) porsjoner mat, med fyldige smaker. Og ikke minst, margeritas i mugge, haha! Om du skal spise meksikansk i Polen, gjør det her.

Shopping: Jeg er ikke noen rutinert shopper, jeg blir lei etter to butikker. Trippelbyen har mange kjøpesentre, og selv jeg syns det var gøy å gå rundt her en hel dag. Du finner både merkeklær og rimelige antrekk, intereiør og kosmetikk. Mye av det er betydelig billigere enn i Norge, men ikke alt. Jeg gjorde et kupp på bakeutstyr, silikonformer til muffins og figurutstikkere til marsipan til en fjerdedel av hva de koster i Norge. Elektronikk koster omtrent det samme som hjemme.

Taxi: Det er lett å finne taxier i sentrum av alle byene, og hotellene er alltid behjelpelige med å få noen til å hente deg. (Det er ikke alltid billigere at hotellet ordner det, selv om de sier det) Taxi fra Gdynia til Gdansk kostet ca 200 kr, det var den dyreste taxi – turen vi hadde. Det koster i underkant av 200 kr til flyplassen fra alle byene. Veiene er gode, og de fleste taxi – sjåførene har relativt nye biler og kjører pent.

Kommunikasjon: I Gdansk opplevde jeg at alle innledet samtaler på polsk. Jeg vet ikke om jeg ser spesielt polsk ut, eller om turismen fortsatt er såpass ny at de fleste tar utgangspunkt i at man snakker samme språk. I Gdansk og Sopot klarer de fleste seg greit gjennom en enkel samtale på engelsk, om enn noe famlende. I Gdynia snakket nesten alle vi var i kontakt med utmerket engelsk. Innimellom kan du også snuble over en polakk som har jobbet i Skandinavia en periode, og kan noen gloser på svensk eller norsk.

Hvor skal du bo?

Bo i Gdansk om du ønsker å oppleve stemningsfulle gater, stappet med gammel historie, slående arkitektur, pittoresk havn, små butikker med smykker og håndverk, spabehandlinger (det fins gode alternativer her også, bla. på Hilton Hotel) mangfold av restauranter, mulighet for natteliv. Her finner man flest restauranter av høy kvalitet, både med og uten turist – profil. Er det din første gang i Polen, syns jeg Gdansk gir klart mest valuta for pengene.

Bo i Sopot om du ønsker sjø og badeliv, iskrem eller kaffe på en fortauskafe, spaserturer i sjarmerende gater, uteliv og shopping. Og spa, så klart.

Bo i Gdynia om du ønsker å oppleve noe ut over turist- tilbudet i de to andre byene. Oppsøk de spennende konseptrestaurantene, gjør research på forhånd, f.eks på Tripadvisor. Gdynia har maritim historie, universitetet ligger her. Gdynia er mer enn “what meets the eye”, men tilbudene ligger ikke så langt opp i dagen som i de andre byene.

Har du en uke til rådighet, anbefaler jeg at du tar turen innom alle byene og opplever de ulike stemningene! :) God tur!

Share on Facebook

HBK30./976 Ellingsøy

Søndag ettermiddag tok vi en sykkeltur ut “i bunkersen”, det gamle kystfortet på vestspissen av Ellingsøya. Det er ikke blant de største bunkersanleggene rundt Ålesund, men i motsetning til mange andre fort, er hele kommandobunkeren fortsatt åpen og tilgjengelig for utforsking. Et veldig spennende sted for ungene, og for voksne også. Krigshistorien blir så nær. Jeg går alltid med gåsehud, jeg kan ikke la være å tenke på alt som har vært tenkt og følt inne i de dystre, trange og fuktige korridorene. Tenk at besteforeldrene våre opplevde Norge i krig, det er så fjernt i vår bedagelige hverdag. Disse stedene gjør det umulig å glemme, og jeg tror faktisk det er viktig. Hva kan man ta lærdom av, om ikke historien?

Viktor og Ivar inne i kommandobunkeren. Gluggen vender ut mot fjorden, og i 1940 var det nok ryddet mer i terrenget så man hadde oversikt over hva som skjedde ute på sjøen. HBK30./976 har stått uten tilsyn i snart 70 år, området er overgrodd og vanskelig å finne. Det er enkelst å gå hit på vår eller høst, når vegetasjonen ikke er på sitt frodigste.

Bildet under er tatt med stativ og lang lukkertid, det er egentlig nesten helt mørkt inne i bunkeren. Jeg sto her alene, Ivar og ungene hadde gått et annet sted mens jeg fotograferte. Mens jeg knotet med innstillingene på kameraet, med den gåsehudframkallende rislingen jeg alltid har i ryggraden på slike steder, hørte jeg at grusen begynte å knase bak meg. Jeg hørte på skrittene at det ikke var Ivar, og fornuften sa at det antagelig var en annen turgåer på ekspedisjon. Fantasien min trodde naturligvis ikke på det. Må legge til at jeg har sett hel del på The Walking Dead i det siste, hehe! Heldigvis var det hodet som hadde rett denne gangen, en annen fototurist dukket opp rundt hjørnet.

Korridorene er veldig lange, men uten tak. Jeg vet ikke om de alltid har vært åpne som dette. Jeg har prøvd å finne ut litt historie bak anlegget, men det står ikke så mye på nettet. Sannsynligvis fordi det ikke er særlig stort, og i følge “bunkersjegere” på div. forum, er HBK30. et litt “slurvete” anlegg som framstår planløst for ettertidens øyne. Et lite stykke unna selve kommandobunkersen, finner man to fundamenter for feltkanoner, 7,5 mm for spesielt interesserte. De ble plassert der for å sikre havneområdet inn til Ålesund i 1942. I 1944 ble 7,5 kanonene byttet ut med 2 stk 4,5cm panservernkanoner, som var en del av bevæpningen frem til freden.

Så kjekt med fotostativ, så får jeg også vært med på bilde en gang i blant! :)

Share on Facebook

Andre bordsetning

Allerede et par timer etter at de små heksene og monstrene hadde forlatt Halloweenfesten, var det klart for sceneskifte her hjemme. I går hadde vi invitert til vennemiddag, vi har tross alt 80 kg elg å spise oss gjennom dette året :) I høstferien var vi i Tromsø og deltok på elgjakta, i år falt det to store okser. Nå har vi allerede hatt to flotte middager av kjøttet vi tok med hjem.

Veldig fornøyd med spisestuen vi kjøpte da kjøkkenet sto ferdig for et par år siden. Den er fin, og det er god plass rundt bordet. 10 voksne får godt armslag når begge ekstraklaffene er på. Til hverdags brukes det som kjøkkenbord.
Det ble en fin kveld og natt, med masse latter, gamle og nye skrøner, god drikke og godt selskap! I dag blir nok en roligere dag, kjenner at vi snart må ut og få litt friskluft i nesen.

God helg! :)

Share on Facebook

Halloween

Jeg elsker Halloween, og nå som jeg har barn får jeg endelig leve ut alt jeg ønsket meg da jeg var selv var liten. Her følger noen bilder fra årets Halloweenfest for barna (og mor): Vi hadde skattejakt og gikk knask – eller knep i nabolaget. Det er fint at de fleste her syns Halloween er helt ok, i alle fall tar de i mot ungene med godteri og et smil. Mine egne barn er jo langt på vei miljøskadd av sin mor, og gleder seg enormt til å ha vennene på fest hvert år – i år begynte de å snakke om Halloween midt i september. Viktor var to år på sin første Halloween – feiring, Sara var fire og inviterte såvidt jeg husker alle i gruppa i barnehagen det året. Året etter tok jeg den helt ut, lånte røykmaskin og fikk en venn til å stå i kostyme i kjelleren der ungene skulle finne en skattekiste med sjokoladepenger. Det ble muligens *host* i overkant skremmende, selv om det gikk bra med alle, ingen gråt – men jeg modererte meg litt i år altså, mest fordi Viktor også skulle få invitere venner, og de var ikke like drevne i gamet som Sara sine venninner :) Men alle hadde det morsomt nå også, ikke minst jeg! ;)

Sara og Viktor nyter fangsten etter knaskerunden. Det festlige er at ingen av dem egentlig liker noe særlig godteri, så vi må alltid ha en “bytterunde” hjemme, der de får bytte 75% av det de har fått i bøttene sine, til det godteriet jeg har kjøpt til utdeling, hehe.

Share on Facebook

Vente – tv

Nasjonale medier tar “slow tv” til nye høyder, med livesending av fjell som muligvis skal til å bevege seg. I skrivende stund er vi på fjerde døgn med direktesendt kjedsomhet fra “Mannen” – hvis navn har avstedkommet en anseelig mengde morsomheter på den motsatte siden av prematur ejakulasjon. For når kommer egentlig Mannen?

Vel, det vet tydeligvis ingen. Hittil har vi med synkende interesse lest et utvalg ekspertuttalelser, hvorav premien for “stating the bleedin’ obvious” går til geologen som i går, etter en liten uke, en bygd i kriseberedskap og stengt jernbane ble sitert på at “det kan bli et stort ras”.

Spøk til side. Tidligere har mediene nøyd seg med å sende en filtrert utgave av aktuelle hendeler. Konsumenten – du og jeg – skånes for de kjedelige lavpunktene, og serveres korte, actionfylte sekvenser med essensen av skandalen/katastrofen/sett inn det som passer. For mediene er det vitalt å være først ute med å trykke “publiser”, konsumenten er opptatt av å føle seg informert til enhver tid, uten å kaste bort for mye tid.

Nå er det i ferd med å skje noe annet. Nå skal du og jeg være med på hele prosessen, være til stede, hele tiden – selv om det egentlig ikke skjer noe. Noe av det mest smertefulle jeg har sett på TV i høst, er da den ebola – smittede kvinnen var ventet inn på Gardermoen, og nyhetene gikk live til reporteren som jevnlig fikk 90 sekunder å fylle med siste nytt. Problemet var for det første at aldri VAR noe nytt. Det andre var at selve nyheten begrenset seg til det faktum at et fly skulle lande på Gardermoen. Selv med en ebola – smittet kvinne ombord, er dette godt over grensen for hva folk flest føler det er nødvendig å få med seg. Det visste nok også den stakkars, stakkars reporteren som fylte sine 90 endeløse sekunder med “ja, flyet har enda ikke kommet, vi fikk høre at det var ventet klokken 10, men det kom ikke, også trodde vi kanskje at det kom for en halvtime siden, for det var noen som hadde hørt noe om det, det kom ikke da heller, men vi regner med at det skjer noe snart, siden de skulle lande klokken 10.” Er det nyheter?

I går svitsjet jeg innom Tv2 Nyhetskanalen idet et håndholdt kamera filmet direkte fra en politiaksjon, utløst av noe som hørtes ut som skudd i Oslo. Min umiddelbare reaksjon var redsel, for det så veldig alvorlig ut når mediedekningen var løst slik. Det gikk imidlertid fort opp for meg at det eneste jeg var vitne til, var nok et eksempel på “vente – tv” – kanskje er det løsnet skudd, kanskje får vi en pågripelse på direkten. I dag har jeg scrollet gjennom alle nyhetsnettsider, uten at noen nevner skyting i Oslo. En meget forgjengelig nyhet med andre ord, og antagelig en nokså vanlig dag på jobb for Politiet i Oslo. Likevel velger Nyhetskanalen å sende det live. Er det konstruktivt? Nyttig? Informativt? Jeg vet ikke. Jeg vil jo gjerne vite det hvis det skytes i hovedstaden. Men jeg vet ikke om jeg trenger å følge det hele via et vinglete kamera in real time. Jeg lurer også på hva politiet syns om at en hale av reportere fotfølger dem på jobb, i påvente av at det KANSKJE skal skje noe, mens de oppdaterer livefeeden med “Følg dramaet på Løkka: Betjentene tar en kaffepause!”.

Så, vente-tv, yey og ney. Det første er at slike saker gjerne vokser ut av proposjoner. Man kan ikke åpne et eneste medie uten å bli teppebombet av informasjon om det samme emnet. Er man ikke interessert, kan man jo enkelt unngå dette ved å la være å oppsøke medier. Mer viktig er det kanskje å spørre seg om det fortrenger andre nyheter? Å ha et reporterteam stand – by koster penger, og enhver aktør vil antagelig skvise det for det det er verdt. I kappløpet om å være først med det siste, genereres også en mengde ikke – nyheter, preget av selvfølgeligheter, gjentagelser og/ eller uttalelser fra mer eller mindre krediterte eksperter. Ofte antar det hele direkte latterlige former, og DET minker min allerede skrantende tillit til journaliststandens vurderingsevne. Jeg føler meg altfor ofte undervurdert som mediekonsument.

Uten live – sendinger; går man glipp av noe? Neppe. I de fleste tilfeller vil sekvensen der “noe” omsider skjer gå på heavy rotation til det kjedsommelige i alle kanaler uansett.

Jeg skal innrømme at jeg har sjekket vg.no og smp.no oftere enn normalt i dag. Jeg ser “spenningsmomentet” i en sak som dette raset. I andre tilfeller, f.eks i tilfellet Northug sin rettsak, gjør jeg det jeg kan for å få med meg så lite som mulig – og det krevde faktisk bevisst innsats, det også!

Jeg antar at dette ikke vil bli siste gang aviser og tv kaster seg over muligheten å sette opp et live – kamera med sending 24 – 7. Om jeg skulle ønske meg noe i sakens anledning, ville jeg bedt om noe som beveger seg litt fortere enn et fjell, og at sensasjonen foregår på en tid på året der det ikke er bekmørkt 16 timer i døgnet. ;)

Share on Facebook

Hva hjelper mot forkjølelse?

Vel, ingenting, det må vel bare gå sin gang. Men siden jeg føler meg sånn:
så må jeg prøve noe. Jeg reiser til Polen i morgen og akter ikke å tilbringe dagene der i sengen! Først og fremst har jeg prøvd å påvirke formen innenfra de siste par dagene:
Ginseng med vitaminer. Jeg tar disse fra tid til annen, og placebo eller ei, jeg får mer energi av dem. Og det trengs jo virkelig når man er syk.

Chili. Det verste med å være forkjølet er følelsen av å være helt “tett” i hodet. Frisk, hakket chili blåser ut av bihulene og kvikker opp. Disse dyrker vi hjemme (på en plante jeg kjøpte på Coop Obs for 39 kr *host*) Jeg har chili i salat om morgenen, og så har jeg chilipulver og kanel på caffe latten min – det høres ikke noe særlig ut, men på denne tiden av året smaker det faktisk godt, og det renser systemet. Jeg drikker svært sjelden juice, jeg er ikke er så glad i syrlige smaker – men C – vitamin trenger immunforsvaret, så nå heller jeg innpå. Og frisk sitron i vannet, prøver å drikke mye.

Jeg får lett bihulebetennelse, og ble anbefalt å kjøpe et “nesehorn” for å unngå det. Jeg har hatt det liggende gjennom minst tre forkjølelser, men aldri brukt det fordi bare tanken byr meg aldeles i mot. I går skylte jeg gjennom bihulene to ganger, og det letter faktisk opp en hel del. I dag er jeg derimot enda tettere i nesen, så i kveld følte jeg ikke at det hadde like god effekt – men jeg skal fortsette å bruke det, særlig fordi jeg vet hvor intenst smertefullt det er å fly med bihulebetennelse.

Haha!

Et annet tips som har funket veldig bra for meg før, er peppermynteolje i kokende vann. Nå som jeg trenger den mest, finner jeg naturligvis ikke igjen akkurat den, men eukaluptus og anis har litt samme effekt. Peppermynteolje er imidlertid absolutt best, bedre enn den beste nesespray, jeg lover! Bare noen få dråper i kokende vann, og pust inn dampen. Peppermynte er som en bulldoser gjennom bihulene!
Mine oljer er fra Panduro, har hatt dem i årevis, men de holder lenge.

Vennligst overse at jeg ser ut som en 75 år gammel gresk kone med koppehånduken over skallen – det hjelper å “lede” dampen opp i nesa!

Nå i kveld tenkte jeg å koke meg et skikkelig heksebrygg av alt jeg har hørt skal funke: fersk ingefær, sitron, kanel, anis og chili. Så håper jeg at formen er betraktelig bedre etter en natts søvn.I skrivende stund raser årets første høststorm utenfor vinduene. Jeg er alene, Ivar og ungene er i Tromsø til over helgen. (Antagelig derfor jeg ble så selskapsjuk at jeg måtte blogge :P ) Forhåpentligvis er værgudene også i bedre humør i morgen, så flyturen går uten viderverdigheter. Og jada. Jeg HAR sjekket at billetten er bestilt i mitt navn i år! ;)

 

Share on Facebook

Skolestartfest

Hverdagen er kommet i gjenge igjen, og godt er det! Fredag inviterte vi jentene i klassen til Sara til skolestartfest. “Festen” var ganske lavterskel, uten andre aktiviteter enn mat og film, men jeg tror de koste seg.

Bordet pyntet med bokstavkjeks og blomster av servietter.

Vi laget Polarbrød – pizza, kjemperaskt og enkelt, barnevennlig og godt! I tillegg hadde jeg bakt muffins, men ellers holdt en pose potetgull og en halv pakke bokstavkjeks til filmen.
Viktor fikk ha en kompis på besøk, han blir ellers ofte eneste hane i kurven  med alle Sara sine venninner.

Så var det filmtid, jentene fikk hente hver sin pute fra sofaen i kjellerstuen, også flyttet vi sofaen foran tv’en (For øyeblikket har vi ikke tv – stoler, de vi hadde tok vi med til Trosmø i sommer, vi skal ha dem i det gamle huset som familien til Ivar pusser opp der)

Barna så Doktor Proktors Prompepulver, jeg var redd den skulle være i overkant skummel, men heldigvis var det ingen som syns det. Det er så fint samhold i denne gjengen, trygt og godt klassemiljø! :)

Share on Facebook

Tanker om to tenåringer

Hverdagslivet er nesten tilbake til normalen, etter at Bestemor, tante og kusine reiste hjem til Tromsø i går. Barnehage og SFO er i gang, på mandag begynner skolen, med Sara i andre klasse. Viktor er eldst i barnehagen.

Da ungene var i Tromsø uten oss så lenge i juli, merket både Ivar og jeg hvor stor del av hverdagen vår som preges av at vi er foreldre. Ikke bare det praktiske, at man holder styr på hvor ungene er og hva de trenger og slikt – men også all den mentale kapasiteten man bruker på alt som har med barna å gjøre. Alt man planlegger, vurderer, mimrer om, og ikke minst; bekymrer seg for. Jeg aner ikke hvor mange kvelder jeg tok meg selv i å titte inn i sengene for å se om de sov, eller hvor mange morgener jeg våknet og lurte på om vi hadde forsovet oss til skolen – bare for å huske at de ikke var hjemme.

Ivar og jeg brukte mange dager på å finne en slags rytme som bare inkluderte oss to. Det er snart åtte år siden vi kun hadde oss selv å tenke på. Men det som virkelig føkker med virkelighetsoppfatningen min, er at om åtte år er det slik det vil være – i alle fall mesteparten av tiden.

Om åtte år er Sara 15 år, Viktor 13. Om min erfaring med tenåringer er noe å gå etter, vil de på den alderen neppe se det særlig hensiktsmessig å være sammen med Ivar og meg. Og selv om de fortsatt vil trenge oppfølging, er det på et helt annet nivå enn nå. Vår rolle vil antagelig begrense seg til transport – og måltidsrelaterte anliggender, og vår autoritet innen hva som er verdt å bruke tiden sin på, vil være betydelig redusert. Mitt og Ivar sitt liv må finne tilbake til to – takts rytme. Og når den tid kommer, blir det ikke for 14 dager. Det blir for alltid. Jeg skjønner faktisk bedre nå, hvilken sorgprosess det kan være å “miste” de små barna sine til tenårene. Fra å være de vitktigste personene i livet til dem som betyr mest for deg, må man redusere både innflytelsen sin, og tiden man får sammen med dem. Og ikke minst, må man finne seg selv igjen, i en rolle som kanskje ikke utelukkende består av å være mamma og pappa alle timene i døgnet.

Alle som har barn, spør seg vel ca annenhver dag hvor tiden ble av. De som har voksne unger, sier at årene flyr bare fortere og fortere. Jeg syns allerede hvert eneste år er kortere enn det forrige. Jeg blir nervøs bare av å skrive det. Jeg føler behov for å knipe meg fast, akkurat her og nå, der ungene våre er store nok til å ha blitt kjent med de små personlighetene sine, følt gleden i å oppdage at de har vokst enda et par cm i løpet av sommeren, og mestring i oppgaver de ikke klarte i fjor – men enda ikke er for store til å krype opp i fanget, eller til å syns den største lykken er når mamma og pappa vil leke eller lese sammen med dem.

Jeg har alltid satt pris på at barna vokser, og blir mer selvstendige. Selv om vi har svært snille og rolige unger har småbarnsperioden har vært krevende på ulike måter. Det er mange ting jeg er glad for å være ferdig med. Og det er fortsatt mange ting jeg ser fram til, både med og “uten” barna.

Men det gjør ikke noe om vi bremser bare bittelitt fra nå av.

Share on Facebook