Værsjuk

Dette er den tiden på året, da Moder Natur virkelig gjør det vanskelig å bo på disse breddegrader. Dagene har for lengst blitt lysere, vårblomstene har begynt å titte opp av bakken, småfuglene kvitrer, og på oppholdsdager gnistrer solen i kritthvite sunnmørsfjell i horisonten. Det er balsam for sjelen etter en mørk vinter, og man kjenner med hele seg at det endelig går mot vår – og langt der framme, sommer.

I år har vi hatt mye fint vær! Jeg har kjøpt en fem – årsbok, der jeg skriver værnotater, og korte referater om vi har gjort noe spesielt. Min mentale alder er åpenbart 77 år, men jeg har altså lenge ønsket meg en sånn bok, for vi husker jo aldri egentlig hvordan været har vært – så fort vi får en dag med sol, glemmer vi alle regnværsdagene – og omvendt.

Sånn er det nå. Jeg har håndfaste bevis på at det hittil HAR vært mange flotte dager så langt i 2017, men den siste uka har det vært noe solid DRITT! Man skulle tro at de fine dagene vi har hatt, la seg på en slags konto, der man kunne spare seg opp litt tålmodighet når regnet kom. Det kan man ikke, eller i alle fall kan ikke jeg det. Jeg blir først litt overrasket, sånn, oi, var det sånn det var, når man våkner til plaskende regn og tunge skyer. Så blir jeg veldig fort (vi snakker timer) lei, og når det ALDRI ser ut til å ta slutt på elendigheten blir jeg beint fram kok forbanna. Jeg føler meg lurt langt opp i stry – hvert år, selv om jeg VET at det er sånn det er å bo her oppunder Nordpolen – at man først skal bli fristet av de lange, lyse dagene og den stigende solen, for så å bli smadret til jorden av regn og hagl og kuling og føkkings våt jævla snø som legger seg og smelter om en annen, så veiene dekkes av vått slaps og de første vårblomstrene henger med nebbet i den gjørmehaugen som bare i forrige uke så ut som en nyvåken plen.

Hvis det var noen som helst tvil: jeg er værsjuk. Det føles sånn:

Og sånn: Og sånn:

Share on Facebook

Dramablogging er framtidens Buffalosko

Du vet den følelsen, når du blir minnet på hva som var kult da vi var yngre? Jeg blir f.eks pinlig berørt av å tenke på min blondeste fase. Jeg bleket håret mitt tre ganger på like mange timer, på jakt etter den ultimate platina, uten å bli helt fornøyd. Blondorexi burde vært en klinisk diagnose, for når jeg ser på gamle bilder er det latterlig åpenbart at jeg var MER enn blond nok. Jeg lignet en albino med glittersminke. Vi gikk med sinnsyke platåsko, de modigste med 17 cm såle, og så ut som klovdyr i sølvfolie.

Det var ikke dette jeg skulle snakke om. Jeg skulle bare sette moduset litt, hvordan oppfatningen vår av hva som er kult endrer seg over tid, og hvordan fortidens sosiale koder ofte får et komisk anstrøk når man ser tilbake.

Jeg begynte å blogge i 2009, og var en av omkring 300.000 som syns det var gøy å dele fra hverdagen. Etter tre år mistet jeg interessen, og tenkte ikke mer på innholdet som fløt rundt på verdensveven. I fjor så jeg gjennom det på nytt, og det føltes omtrent som å se et bilde av seg selv fra Buffalosko – perioden. Eller som å lese en skoledagbok fra sjuende klasse. Om jeg skal si noe som helst positiv om det, så er det i alle fall fint å få bevist at man modnes med alder.

Sosiale medier har blitt en salgskanal. I utgangspunktet uproblematisk, men hvis det er privatlivet ditt som selges, tror jeg flere kommer til å oppleve noe av det samme som meg – eller verre, fordi nedslagsfeltet er større, og det som har blitt delt er langt mer privat. Barna dine vokser til, livet ditt tar nye vendinger, rollen sosiale medier har i folks liv forandrer seg. Tiden går fra det gamle innholdet ditt, og når du ser tilbake på det, føles det bare pinlig, utdatert, og i verste fall utleverende.

Kvalitetsbloggere i dag satser på solid innhold, gjerne innenfor et bestemt tema – mat, trening, livsstil, mote, interiør. De tar gode bilder, har godt språk og er bevisste sin rolle som en kommersiell kanal. De tar vare på troverdigheten sin og tar sunne, framtidsrettede valg, for seg selv, for businessen sin, og familien sin.

Så har du de andre. Dramabloggene. De som først og fremst har høye lesertall, fordi de er utleverende på grensen til det pinlige. De deler de mest private sidene av sin tilværelse, bruker bloggen sin til å ramme en tredjepart, og tar publikum med seg som heiagjeng. De forteller åpent om solide overlapp i forhold, farskapstester, krangel med eks’er, barnas sykdommer og sitt eget kjærlighetsliv. Synker lesertallene, slipper man kikkerne enda litt nærmere på, konstruerer en enda mer provoserende overskrift, kler av seg litt mer, eller går hardt ut i media med en eller annen påstand. Disse bloggerne har aldri klart å etablere seg en nisje, eller kanskje startet det som en temablogg en gang, men så viste statistikken at drama og dyneløfting selger mer enn mammalivet, bakelivet, interiørlivet.

Hvordan blir det for disse folka å se tilbake på alt dette? De fleste av dem er under 30. Jeg var 31 da jeg begynte å blogge, og følte meg den gangen både moden og fornuftig. Likevel tok det bare noen få år og litt lett selektiv hukommelse å bli både sjokkert og ikke minst flau av mitt eget innhold. Jeg har brukt masse tid på å slette gammelt ræl (for hey, det det er IKKE er nok å slette bloggen din – du må be Google fjerne hvert eneste føkkings bilde som dukker opp på relaterte søk) Det andre har kopiert over på eksterne nettadresser, er vanskeligere å få fjernet.

Heldigvis for meg hadde jeg en liten blogg, jeg sto ikke midt i en livskrise, jeg hadde et relativt stabilt følelsesliv, en helt vanlig hverdag med én mann, to barn og generelt lav dramafaktor. Det var hensynet til barna som gjorde at jeg fjernet alt, det føltes feil at deres (helt ordinære) barndom skulle ligge dokumentert på en åpen nettside.

Hvordan kan man som forelder stå for holdninger som “barna mine tåler at jeg blogger om mennene i livet mitt, vi har nemlig et nært og ærlig forhold”. Eller “barnet mitt vet at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre, så det gjør ikke noe at jeg forteller det på bloggen min”.  Eller “barna mine vet at jeg hadde det vanskelig da jeg traff ham som ikke er pappa til noen av dem, så det gjør ikke noe at jeg deler med tusenvis av mennesker at jeg var utro da de var små”. Hvordan vil det føles å bli eldre, og vite at de (forhåpentligvis) mest turbulente årene i livet ditt, er en historie som aldri kan slettes fra bevisstheten til flere tusen fremmede?

Har de aldri lest sine egne dagbøker fra skoledagene, kjent på kleinheten av lese ordene til en person du nesten ikke kan huske at du har vært? Rødme over hvor umoden man var? Eller sett på gamle bilder, og tenkt – gud, hvordan er det jeg ser ut!? De fleste har sine erfaringer, minner og tanker trygt gjemt i en album eller dagbok med hengelås – men noen velger å rulle ut livserfaringen sin på internett i sanntid. De blir offentlige personer, fordi de tilbyr privatlivet sitt som en kommersiell ressurs. De kan aldri gjemme erfaringene sine, på godt og vondt, i en pappeske på loftet, fordi de deler minnet av den med tusenvis av mennesker.

Om noen år vil det kanskje gjøre vondt i mer enn bare forfengeligheten å skulle se tilbake. 

Blogglisten hits

 

Share on Facebook

De nye deltagerne til neste sesong av kjendis- Farmen

Jeg har ikke sett så mye som et sekund av årets kjendis- Farmen. Jeg innså sånn ca halvveis i sesongen at jeg muligens gikk glipp av noe som var verdt å se, men vi har faktisk sagt opp alle TV – abonnementene våre, for snart et år siden. (seriøst, jeg anbefaler det til alle. Med mindre du LIKER å spyle penger ned i dass, da, eller du faktisk ser på alt du betaler for) Jeg har ikke sett Fjorden Cowboys heller, så jeg aner ikke hvem Lothepus er.

Hvis neste sesong ser ut som dette, skal jeg imidlertid vurdere å skaffe TV2 igjen :)

Blogglisten hits

Share on Facebook

Empty nest syndrome

Empty nest syndrome er en ikke – patologisk tilstand som oppstår hos foreldre hvis barn nettopp har forlatt redet.

Det er enda noen år til vår husholdning kun går på to sylindre på fulltid – men jeg merker godt at Ivar og jeg ikke nødvendigvis er inkludert i alle sider av barnas liv lenger. På mange måter en lettelse, ettersom man kan tillate seg å pleie egne behov i dann og vann – men det fører også til et visst omsorgsoverskudd. Det gir seg nokså merkelige utslag av og til.

Her om dagen oppdaget jeg at jeg gikk rundt og snakket til robotstøvsugeren vår, Bromhilda – hun ble døpt da vi fikk henne for et par år siden, mest fordi Ivar omtalte henne som vår italienske hushjelp til alle naboene. Jeg har ikke brydd meg så mye om Bromhilda hittil, for å være helt ærlig har jeg ikke engang lært meg hvordan jeg tømmer henne for hybelkaniner etter endt innsats. Hun har liksom bare vært der, programmert til å jobbe mens vi er borte. Det har stort sett vært Ivar sitt ansvar å spore henne opp når hun ikke finner veien tilbake til ladestasjonen, eller går seg fast i gardiner og ledninger.

Nå for tiden jeg hjemme en time lenger om morgenen, dermed er jeg ofte til stede når Bromhilda skrider til verket – helst i det øyeblikket jeg er ferdig med alt jeg vil rekke før jobb, og setter meg ned med en kaffekopp. Når hun begynner, må jeg reise meg for å flytte stolene bort fra spisebordet, så hun kommer til alle brødsmulene som ligger igjen etter frokost. Så følger jeg etter henne ut på kjøkkenet for å se at hun ikke forsvinner under den delen av kjøkkenbenken som (fremdeles!) mangler sokkel. Jeg har tatt meg selv i å tenke at dette er lite innsatsbesparende i forhold til å dra ut støvsugeren selv – men det blir ytterligere latterlig i det jeg innser at jeg går der som en annen hønemor.
“Ikke gå der, da blir du sittende fast, vet du.”
“Uff, skal du ut i gangen, der er jo trappen!” (Hun har en sensor som hindrer henne i å falle ned, men jeg stoler åpenbart ikke på den.)
“Nei, nei, nå har jeg jo NETTOPP hjulpet deg ut av den vasen med ledninger, hvorfor går du dit igjen?!”

Ivar fikk robotgressklipper av oss til bursdagen sin i fjor. Hvis jeg ser ham følge etter den og snakke med den, tror jeg vi må vurdere å skaffe oss en hund.

Blogglisten hits

Share on Facebook

Markedsføring på SoMe 101

Disclaimer: alt som kan minne om ironi, sarkasme eller satire, er tilfeldig og utilsiktet. 

I dagens annonsemarked er det vanskelig å synes. La oss si at du ønsker å lansere et nytt produkt, f.eks QteCardboardCan; rimmed with overpriced item.

Vanlig reklame er naturligvis håpløst umoderne, og dessuten dyrt og ineffektivt, nå som sluttbruker kan både mute og spole. I dag kommer man ikke utenom content marketing; du må bruke influencers med høy markedsverdi for å sikre deg synlighet i det offentlige rom. I klartekst: få en blogger til å snakke om produktet ditt.

Så, la oss tenke oss at ditt produkt; QteCardbordCan; rimmed with overpriced item ble sett på, la oss si en prisutdeling, der vi tenker oss at en mengde profilerte personligheter vil samles. Dersom du kan få ditt produkt til å spille en vesentlig rolle på et slikt event, vil mye være gjort. Se bare på dette eksempelet der Jenny Skavland har fått en gratis utgave av et helt nytt produkt. 

Folk har jo gullfiskhukommelse, så du må naturligvis sørge for at ditt produkt kommer enda litt nærmere. Det gjør du ved å skaffe deg spalteplass på noen blogger med særs høye lesertall. Etter prisutdelingen, der alle de profilerte personlighetene ble eksponert for ditt produkt hele kvelden – det er tross alt relativt nytt på markedet, og vil skape veldig mye oppmerksomhet - kan du helt trygt regne med at en haug kjente personer vil kjøpe ditt produkt – samtidig - til full pris, til og med før butikken din har åpnet for bestilling. Dette har vært gjort med suksess her og her. Om du vil nå ut til publikumet til en singel blogger, frykt ikke – en hemmelig beundrer har vel aldri skadet noen. Pass på at språket ikke blir altfor svulstig, troverdighet er tross alt ganske viktig. Er du ekstra heldig, er det noen bloggere som fyller år, så det faller seg helt naturlig at disse også benytter seg av ditt produkt. Det er lite sannsynlig at du vil måtte foreta deg noe som helst i denne anledning, de profilerte kundene vil bare strømme til av seg selv. Og de vil naturligvis, helt uoppfordret, vise bilder av ditt produkt til alle sine titusener av følgere, med flere nærbilder og logoen din godt synlig. Ja, så heldig kan man faktisk være, selv om bloggere og sosiale mediepersonligheter vanligvis fakturerer femsifrede beløp for å vise fram produkter på nettstedet sitt.

Ingen liker reklame, så det er vesentlig at alle påstander om sponsing eller samarbeid blir tilbakevist. Se gjerne eksempler over en gang til. Det er fint om bloggeren også er innforstått med dette. Noen ganger kan det skje en glipp, som at noen merker produktet ditt som spons. I slike tilfeller er det best å si det som det er, at du har gitt bort ETT produkt fra ditt sortiment, og vedkommende har merket det korrekt. (Hvis du ikke sier hvem det gjelder, kan du kanskje bruke den flere ganger)

En annen fin måte å nå ut på, er å være aktiv i kommentarfeltet til bloggerne som omtaler ditt produkt. Her er det ikke så nøye om du bruker ditt private navn til å svare på spørsmål fra bloggerens lesere, det viktigste er at leseren får svar på sitt spørsmål. Hvis ingen mot formodning skulle spørre hvor produktene er fra, så kan man i verste fall stille spørsmålet selv. Bare pass på at det går litt tid mellom hver henvendelse, la oss si i alle fall over en klokketime – særlig hvis man representerer to firmaer som begge figurerer i det aktuelle innlegget

Ulempen med å operere på sosiale medier, er naturligvis at hvem som helst har anledning til å stille nærgående spørsmål om produktet eller markedsføringstrategien, offentlig. Det er jo ikke alltid så hyggelig, men det er likevel viktig å beholde en profesjonell tone i tilsvaret. Hvis ikke er det fort gjort at den polerte fasaden du ønsker å skape for ditt produkt, slår alvorlige sprekker. Hvis alt går over styr, kan det være greit å kjenne til funksjonene slett og blokker på Facebook.

Jeg håper dette var nyttig for deg som ønsker å markedsføre ditt produkt på sosiale medier. Neste gang vurderer jeg å lage et innlegg om hvordan man kan spare skatt, ved å unnlate å fylle ut poster i selvangivelsen. Gi meg en thumbs up, hvis dette er av interesse!

 

 

Blogglisten hits

Share on Facebook

Maurtue

La meg innlede dette innlegget med å si at jeg er introverthøysensitiv og lider av misofoni. Å oppholde meg 20 timer i strekk på trange fly, overbefolkede flyplasser og/ eller i kø sammen med fremmede mennesker, hvorav flertallet aldri har hørt om begrepet personal space, er derfor spesielt krevende for mennesker som meg.

Jeg liker å være på reise. Noe av det beste jeg vet, er å sitte på en flyplass, med en kopp bedriten trykk – knapp caffe latte og en bok i hendene, mens alle mulige slags mennesker farter forbi. Jeg liker å observere, ta inn stemningen, kjenne på forventningene til det som ligger foran. De som kjenner meg, vet at mine reiseopplevelser ikke alltid tillater luksus som dette, fordi jeg støtt roter meg opp i noe, kommer for sent eller har glemt og/ eller rotet bort helt vesentlige ting som mobilen min, passet mitt eller avgangstiden for flyet jeg skal være med. I en alder av 39 har jeg imidlertid omsider skjønt at sjelefred kommer med god planlegging, derfor klarer jeg nå beviselig å reise til den andre siden av jorden, helt alene, uten å krølle det til for meg selv. Det eneste jeg nå skulle ønske, var at alle andre holdt seg hjemme. 

En ting er å stå i kø, det må man nesten finne seg i når man befinner seg på et sted hvis eneste funksjon er å sluse mengder av mennesker til sin endelige destinasjon. Og selv om DIN endelige destinasjon er en knøttliten landsby i Afrika, kan du likevel banne på at 300 mennesker faktisk har tenkt seg med samme fly som deg. Så da står du der da, i economyclasskøen, rett foran en eksaltert gruppe amerikanere som SERIØST ikke holder kjeften sin lukket i fem sekunder av gangen, den ene mer oppøst enn den andre, og ingen hører etter hva de andre har å si. Foran deg igjen står en nederlender på størrelse med et tre, som helt åpenbart burde holdt sengen og pleid sin egen ekstremt fuktige forkjølelse, og du bare vet at det er han som blir å sitte ved siden av deg hele den 8 timer lange flyturen. Og på raden foran vil du finne den koreanske familien med kolikktvillinger.

Så åpner de endelig for boarding, og horden av reisende zombier subber seg mot flykroppen der ute. På dette punktet er det lett å bli forledet til å tenke at det verste snart er over – men neida. Nå skal 300 mennesker + maks tillatt håndbagasje, eller helst litt mer, presses ned en flaskehals på størrelse med en fødselkanal. Kommersiell flytrafikk håndterer minst 1,5 milliarder passasjerer i året på verdensbasis – likevel er det altså INGEN som har greid å organisere en effektiv ombordstigning! Det skyldes naturligvis at enkelte mennesker er komplett ute av stand til å løfte blikket fra sin egen navle. De står MIDT i midtgangen og lurer på hvor setet deres er. De svarer på mobilanrop etter tre ring, selv om de hadde nok vansker fra før med å få den overdimensjonerte trillekofferten inn i det allerede fulle skapet over setet sitt. I stedet for å bruke de TO TIMENE du må oppholde deg på flyplassen før avgang til å omorganisere nødvendigheter i håndbagasjen, velger de å gjøre det rett før de skal sette seg ned. Det er aldri samsvar mellom hvor du skal sitte, og hvilken rekkefølge flyet fylles opp. På annenhver seterad er det de som sitter ved midtgangen som kommer først, og de som sitter bakerst kommer sist ombord.

Hvis du noengang skal lande på Kilimanjaro Airport; vit dette: det tar en time å få visum, og slippe gjennom passkontrollen. Du må vise de samme dokumentene til fem forskjellige personer, og du må stå i fem forskjellige køer. Alt skjer i et rom på størrelse med en gjennomsnittlig barneskolegymsal, og det er 45 ikke luftkondisjonerte grader. Hvis noen av de flyplassansatte smiler til deg, er det fordi de har funnet et avvik i informasjonen du har forelagt, og du kan være helt sikker på at du må være der en time til. Heldigvis var jeg klar over alt dette, og kunne stille mentalt forberedt, i stand til å gjennomleve hele lidelsen i en komplett tilstand av zen. De andre 299 passasjerene kunne ikke det. Faktisk den mest fornøyelige køen jeg har stått i på hele denne reisen.

Blogglisten hits

Share on Facebook

Skryt av musa til dama di

Med klump i magen og lårene krysset, så jeg NRK sitt program “Innafor” om intimkirurgi. Kort oppsummert har det et eller annet sted i fra, oppstått en standard for hvordan et kvinnelig underliv skal se ut. Unge jenter føler som vanlig at de ikke lever opp til gitt fasit, og allerede før de kommer i puberteten, søker urovekkende mange informasjon om mulighetene for å skjære bort det overføldige og stramme opp det høyst sannsynlig imaginære slarket på egne kjønnslepper.

Altså, grensen for skjønnhetshysteri må trekkes lenge før jenter i konfirmasjonsalder opplever sitt eget underliv som vanskapt. Jeg innser imidlertid at jeg, som stormer mot 40, ikke har noen som helst innvirkning på unge jenters selvbilde. Det fins ikke ett ord jeg kan si, som ville overbevist en usikker pike om at hun er bra nok som hun er – hva vet jeg, det er 150 år siden jeg var ung. Men gutter – dere kan!

Skryt av musa til dama di! Eller daten din. ONS’et ditt. Uansett – hvis du er så sykt heldig å finne deler av din egen anatomi innenfor trusestrikken til ei jente, så gi henne komplimenter for det du finner! Du har ingenting å tape, tvert i mot, øker sannsynligheten betydelig for at du får tilgang ved en senere anledning!

I nesten alle andre henseender, konkurrerer jenter mot andre jenter, utseendemessig (seriøst, hvis de utelukkende var ute etter å imponere hankjønn, ville bukser med høyt liv, alle former for pannebånd, grafisk eyeliner og buskete øyebryn aldri slått an på motefronten) Men her, karer, har dere faktisk påvirkningskraft! Mellom lårene på kvinner er det stort sett dere som har oversikt, og det er dere som setter standarden for hva som er bra nok. Og let’s face it, ujevne kjønnslepper har vel svært sjelden vært en dealbreaker hvis man først kommer så langt at man får se dem.

Dessuten, hvis denne… trenden (!) griper om seg, er ikke framtidspotensialet en økning visuelt perfekte dåser (!!) – tvert i mot – det dere kan se fram til er en uendelighet av jenter som begrenses enda mer av sin egen usikkerhet (i tillegg til en økende mengde arrete underliv) og som vegrer seg for å gi seg hen til gutter hun liker, fordi hun er ridd av komplekser oppstått i hennes eget hode. Er det noen som tror at det stopper ved minor labia? I flere år har vi hatt en skjønnhetsindustri som i tur og orden har overbevist jenter at de trenger extensions i håret, restylane i lepper og kinn, botox i panna, silikon i puppene, minkhår på øyevippene og tatovering på øyebrynene. Nå skal altså intimområdene invaderes av de samme kommersielle interessene – det er ikke lenger nok å være fri for hår og ellers opprettholde en normal personlig hygiene. Der det finnes vev å skjære bort, finnes det alltid et marked.Og det vil til enhver tid finnes dem som blottet for enhver moral, vil tjene penger på DIN usikkerhet. I ytterste konsekvens vil det ikke finnes ei singel jente under 30 som vil ha sex før hun har fått bleket rumpesprekken.

Jenter, alvorlig talt – hvis en fyr er så ubegripelig avstumpet at han kommenterer underlivet ditt i negative vendinger, kan du være helt trygg på at du har med en uerfaren valp å gjøre, som hovedsakelig henter sitt erfaringsgrunnlag fra internettporno – og jeg anbefaler den påstanden som tilsvar til kritiske kommentarer, før du sparker ham ut av laknene. De fleste gutter verdt å ha under dyna vil være begeistret over underlivet ditt, selv om kjønnsleppene dine har ulik lengde, selv om de indre er på utsiden av de ytre, det ene paret er mørkere enn det andre, om de er for tykke eller for tynne.

Hvordan kjønnslepper ser ut har hittil aldri blitt tillagt noen vekt, og slik bør det fortsette å være. Det er nok! Denne delen av kroppen må jenter kunne føle stolt eierskap til, uten at vi skal akseptere barbariske inngrep som minner om kjønnslemlestelse som ideal!

Blogglisten hits

Share on Facebook

Kjenn på det nå

Idet vi går inn i den ordentlig hysteriske innspurten til julestria, vil jeg gjerne at de som har mulighet, blir med meg i en felles minnestund på forskudd, for de små hverdagsgledene vi har tatt for gitt før vi kom til desember.

- Den betryggende varmen i mellomgulvet som dekning på Visakortet gir
- Bukser og overdeler som ikke strammer absolutt alle steder
- Hvilepuls
- Normalt blodtrykk og insulinnivå
- God samvittighet

Blogglisten hits

Share on Facebook

I strupen på mammablogging

Aftenposten trykket i dag en tosiders artikkel der fagkyndige advarer bloggere mot å utlevere barna sine på nettet. Jeg bidro som “Mammabloggeren som angret”. I likhet med en rekke fagpersoner, er jeg sterkt kritisk til måten barn eksponeres i bloggsammenheng. Blogging er ikke lenger en uskyldig hobby, det er millionindustri, og det er åpenbart at kombinasjonen barn og personlig drama drar lesere til bloggene i tusentall.

Aftenposten har snakket med kjente mammabloggere, og gitt dem muligheten til å forsvare virksomheten sin. Camilla Øvestad, Anne Brith Davidsen, Jessica Enerberg, Anna Rasmussen og Rannveig Heitmann ble alle spurt om å uttale seg. Enerberg og Øvestad var de eneste som ville svare på avisens henvendelser.

Enerberg sier at hun “er opptatt av at barna skal være anstendig kledd på bildene som publiseres. De skal ikke være nakne, eller syke”. Jessica, bare i november postet du bilder av barnet ditt i bleier flere ganger! De var bukseløse og nakne på familiefotografering, og du har en serie bilder av et av barna dine mens det bader! Du kan ikke siteres på at du ikke poster bilder av barna dine avkledd, når minst 5000 daglige lesere vet at det ikke er sant! Bare ved å skrape overflaten av bloggen din, vet jeg at du har vært på randen av samlivsbrudd, at et av barna dine har kolikk, hva de ønsker seg til jul, og hva faren deres tenker om sin “tapte” ungdomstid. Hva slags “sensitiv informasjon” er det du mener forblir privat på bloggen din? Det eneste bloggere flest vegrer seg for å svare på, er hvor mye de tjener.
 Camilla Øvestad sier at hun ikke er bekymret for hva barna vil synes om bloggen fordi “de vet hva som skjer i livet mitt uansett, og jeg vil ikke sensurere følelsene mine”. Hun mener at i 2016 bør det være greit å dele. Greit for deg, Camilla, som er voksen og kan se ting i kontekst. Men er det greit for barna dine, at jeg, en komplett fremmed i en annen by, vet at du krangler med NAV fordi det er problemer med å få dokumentert farskap på et av barna dine? At din yngste aldri har sett faren sin, men at en annen allerede har fått hans plass i livet deres, i så stor grad at han bar henne til dåpen? Er det greit for henne at hun om seks år skal begynne i en klasse, der lærerne, og foreldrene til de andre barna vet at hun ble unnfanget under turbulente forhold med svik og bedrag, der moren offentlig kastrerte faren med ord i ukene før og etter fødsel, for alle sine 10.000 daglige lesere på “Norges største INTERIØRblogg?” Er det greit at 45.000 følgere på Instagram har sett 200 bilder av henne, og vet at hun elsker pupp og oppmerksomhet? Klarer du ikke se hvor ufattelig navlebeskuende det er å si at “internett er stort, og så mye er eksponert når barna blir eldre, at de ikke vil ha noen problemer med det”. Hva mener du med det, egentlig? At det skal bli helt vanlig å dele samlivsproblemer, krangler med NAV og farskapstester med offentligheten? Jeg håper av hele mitt hjerte at det aldri noensinne blir vanlig! Bloggen din er en dagbok? Nei, den er ingen dagbok! Det er en side du deler med minst 10.000 andre mennesker daglig. Vil du bearbeide følelsene dine, så kjøp en notatbok!

Anne Brith Davidsen ville ikke uttale seg til Aftenposten, men hun har skrevet et innlegg for litt siden der hun snakker, forsåvidt reflektert, om barn og eksponering på bloggen. Isolert sett er det fornuftige tanker, men det er åpenbart stort sprang mellom liv og lære. Anne Brith har sterke meninger om barneoppdragelse, og deler dem gjerne. “Ingenting er så morsomt som å se en 12 – åring stresse for å rekke skolen” skriver hun, etter først å ha presisert at hun aldri vekker barna sine, de må ta ansvar selv. Det stormer rundt Anne Brith titt og ofte, og hun får ofte pressedekning fordi hun er tøff i ordvalget og bastant i holdningene. Jeg lurer på hva jeg ville tenkt, om min mor snappet bilder av det brukte undertøyet sitt på soveromsgulvet, datet 30 -40 menn på et år etter brutt forlovelse (Anne Britt sitt eget overslag på egen blogg denne uken), hintet til seksuell omgang med kjendiser og utroskap i forhold – alt på en blogg som i utgangspunktet var dedikert til baking. Tydeligvis er privatlivet mer salgbart enn kaker.
 
Alle bloggere, meg selv inkludert, bruker de samme argumentene for å forsvare barna på bloggen. “Vi vurderer det hver dag, det er masse vi lar være å skrive om, de er ikke nakne, de syns det er greit, det er sånn det er i 2016″.

Dette er kvinner jeg antar lar være å drikke alkohol under svangerskapet, som unngår sigarettrøyk, kanskje spiser de ikke spekemat, muggost eller sushi, de gjør sitt beste for å amme så lenge som mulig, de leser seg opp på bilstoltester, noen lager sin egen barnemat, alt fordi det er “til det beste for barnet”. Likevel, her trosser de innbitt et stadig økende antall kritikere, bestående av flere og flere fagpersoner, og påstår hardnakket at dette, akkurat dette, det er ikke så farlig. Det er ikke SÅ mange pedofile på internett, barn blir mobbet for alt mulig, at jeg deler hverdagens opp- og nedturer for tusenvis av mennesker vil ikke gjøre noe fra eller til, alle andre gjør det samme, jeg spør barnet mitt og han sier det er greit.

Privatliv har en egenverdi. At barnet ikke tar direkte skade av å være eksponert på nettet, er ikke et godt nok argument for å forsvare det. Det kan være krenkende nok at tusenvis av mennekser har tatt del i din oppvekst, selv uten de pinlige bildene, utleveringen av mammas sex – liv, pappas utroskap og kranglene mellom foreldrene.

Aldri, aldri noensinne, har det vært til “barnets beste” å bli eksponert på en blogg. Det er kun én part som får dekket sine emosjonelle (og muligens økonomiske) behov av å la barna spille en sentral rolle i sosiale media, og det er de voksne.

 

 

Blogglistenhits

Share on Facebook

Etargilde

Halloween innleder årets ete – maraton. For det første kommer ungene hjem med mer godteri enn de klarer å spise opp, så jeg ofrer meg naturligvis for å få det unna. (Vi kaster ikke Halloween – snop her i huset, nei!) Nå er det straks en uke siden knask – eller knep- runden, og på stuebordet står fremdeles skåler med de dropsene alle liker minst. De varer nok en uke til.

I tillegg kommer bursdager, skolearrangementer, juleavslutninger og andre sosiale sammenkomster tettere enn hagl fram mot jul. Om ikke lenge er det på tide å begynne på julebaksten, noe som betyr at jeg kommer til å spise småkaker til kaffen fire ganger daglig. Alt dette før vi i det hele tatt har begynt å tenke på selve julematen, romjulsfestene og familiesammenkomstene, og nyttårsaften, og all restematen vi må kvitte oss med i januar, samtidig som vi skal begynne et nytt og bedre liv.

Tilgjengelighet svikter min begresningsevne. Inneholder det sukker, og det er tilgjengelig, vil jeg spise det. Dessuten sliter jeg med å kaste noe som kan brukes – derfor vil jeg så fort dette innlegget er ferdig, spise nok et stykke gresskarpai, som ingen egentlig er særlig begeistret for, men som jeg uansett lager hvert år, fordi jeg ikke makter å kaste to kilo gresskarinnmat. Etterpå skal jeg lage gresskarmuffins av de siste restene av gresskarpure. Så skal vi ut til foreldrene mine, der barna har sovet i natt. Kanskje er det noe restemat etter broren min sin bursdag i går. Selv om jeg egentlig fortsatt er stappmett etter all tapasen fra det andre selskapet vi var i.

Huff. Vel. I – landsproblemer, er også problemer, antar jeg.

 

Share on Facebook