Bryllupsdag

I dag er det 8 år siden Ivar og jeg ble gift. Minnene fra bryllupsdagen har blitt filtrert og kondensert gjennom alle gangene den har blitt gjenfortalt, til oss og av oss. Det er ikke nødvendigvis de øyeblikkene man tror man vil huske for alltid som fester seg. Jeg har f.eks nesten ingen minner fra selve vielsen. (annet enn at presten, som er amerikansk, hadde problemer med å uttale Ivar sitt navn, så jeg er gift med både Iver, Vidar og Ivar)

Egentlig husker jeg pappa aller best. Først og fremst fordi han, i likhet med meg, var så nervøs for selve gangen opp kirkegulvet. Og fordi han og jeg har komplett ulik oppfatning av hva som er “god tid”! :)

Jeg husker følelsen i kroppen da vi sto bak den massive, mørke tredøren i kirka, at jeg lurte på hvordan det  ville være der inne, og hvor mye folk det ville være på benkeradene. At jeg var kjemperedd for å begynne å gråte, fordi jeg aldri er i stand til å beherske meg når jeg først setter i gang. At jeg lette etter et kjent ansikt uten fuktige øyne da jeg gikk ned igjen sammen med Ivar, for å greie å holde masken selv.

Jeg husker forloveden min sin tale, om barndomsminner og alt vi lekte da vi var små. Og Ivar sin forlover sin, som var veldig morsom. De nærmeste til Ivar hadde et humørfylt innslag, og mine venner hadde snekret en kiste som inneholdt en flaske vin vi skulle lagre i fem år. Alle gjestene skrev en hilsen på et papirhjerte, som de la i kisten. Det var veldig spesielt å åpne den igjen på 5 – årsdagen vår. Søskenbarnet mitt skapte en utrolig stemningsfullt stund da hun fikk alle gjestene til å sette telys i et hjerte rundt meg og Ivar, til tonene av “You raise me up”. Akkurat da tror jeg absolutt alle gråt.

8 år går fort. Kanskje går de neste 8 årene enda fortere. Vi skaper nye minner hele tiden, noe forsvinner kanskje i glemselen, andre bringes kanskje fram av nye opplevelser. Livet består ikke av bryllupsdager, men hverdager.

 

Share on Facebook

Hvorfor gjøre det lett, når man kan gjøre det vanskelig?

Skulle bare ta en rask tur med Mogway i kveld, prøvde å treffe mellom regnbygene, men det var så klart umulig. Skulle heller ikke gå til topps på den 143 m høye fjellknausen i nabolaget, men holde meg i skogen der det er vindstille, kanskje finne noen kantareller. Ei regnbyge senere, ble det i grunn ganske fint, så jeg gikk litt høyere enn jeg hadde tenkt. Så fant jeg noen blåbær, som jeg plukket mens Mogway koste seg i ei bjørk. Da var jeg egentlig begynt å gå i retning hjem, så istedet for å snu og gå samme vei tilbake, tenkte jeg at jeg like godt kunne følge fjellryggen tilbake til huset vårt, siden det likevel ikke regnet så veldig akkurat nå. Det er litt bratt og gjengrodd ned på den siden, men ingen… direkte stup.

Så begynte det å regne igjen, og siden vi ikke lenger var beskyttet av skogen ble det i grunn litt vind også. Mogway begynte å skjelve litt på tærne, så jeg tok henne ned på armen så hun skulle slippe å sitte våt på skulderen min i blåsten. Dermed mistet jeg en hånd å ta meg for da terrenget begynte å skrå nedover. Jeg fulgte noe som begynte som en fin og tydelig sti, og endte opp i et overgrodd villnis av einer, lyng og gress, som effektivt skjulte forrædersk glatt og hullete ur. Det som måtte være et hjortetråkk snodde seg ut og inn mellom vegetasjonen. Hjort kan tydeligvis gå bratt, men særlig sans for effektiv retning har den ikke.

På dette tidspunktet så jeg rett ned på hustakene nedenfor, så nært at jeg kunne sett inn vinduene -men det var klin umulig å finne en vei nei; enten var det umulig å komme seg gjennom eineskogen, eller så var hustomtene sprengt inn i fjellet på en slik måte at det var håpløst å ta seg helt ned til veien. Vi var nå begge søkkvåte. For å tenke litt klarere, nappet jeg ut musikken fra øra, og stappet ørepluggene inn i ei veldig våt lomme med iskalde fingre, sammen med mobilen. Jeg orket ikke verken stenge ned Spotify eller lukke glidelåsen.

Etter en liten stund, som føltes som en evighet, fant jeg et hjortetråkk som endte i en av naboene våre sitt blomsterbed. Vi snek oss langs husveggen og ned terrassetrappen deres, og så var vi plutselig på asfaltert vei, 150 meter hjemmefra. Ah! Mogway kjente seg straks igjen, og flakset ivrig med vingene mot huset vårt. I det jeg låste oss inn i fuglehuset, tenkte jeg at jeg skulle ta en søkkvåt – selfie av oss begge, bare for å oppdaget – hva ellers – at mobilen min hadde sklidd ut av lomma på et eller annet tidspunkt. Jeg visste akkurat hvor det hadde skjedd også, nemlig idet jeg braste meg igjennom ei halvvoksen or, der bunnvegetasjonen nådde meg til hoftehøyde og terrenget var som aller mest ufremkommelig. Det var nemlig der det ville bli desidert vanskeligst å finne den igjen, og hadde jeg ekstra flaks ville jeg pådra meg både flått og hoggormbitt i prosessen. Jeg vurderte i fem sekunder om jeg hadde råd til å tape de 6000 kr telefonen kostet for to år siden, tross alt er to år ca to tusen mobilår, og det var på tide å kjøpe en ny. Men siden jeg er like avhengig av mobil som de fleste andre, skjønte jeg at det ikke var noe alternativ å la den ligge igjen i regnet.

Jeg listet meg opp terrassetrappa til naboen igjen, gjennom blomsterbedet, mens jeg prøvde å finne igjen tråkket mitt. Det var omtrent like vanskelig som å følge sporene til en elefant gjennom Christiania Glasmagasin,siden jeg hadde brøytet meg vei på slutten der. Jeg rotet litt rundt, til jeg fant igjen stedet der jeg mistenkte at mobilen hadde falt ut (jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg visste at den lå der, i virkeligheten kunne den ramlet ut av lomma hvor som helst, ettersom ledningen til ørepluggene tøt i alle retninger, og jeg hadde noen nær på-ræva opplevelser før jeg kom ned på veien) Akkurat som om det skulle vært skjebnebestemt, eller kanskje underbevisstheten min bare ville spare meg for hoggormbitt da jeg tenkte “jeg gidder ikke lukke Spotify”, kunne jeg bare LYTTE etter mobilen. Jeg fant den med en gang – den HANG faktisk i den halvvoksne ora, etter ledingen til øreproppene. Lars Vaular brølte “Rett opp og ned” ut i regnet. Gud.

Her skulle jeg egentlig ha hatt et bilde av mobilen min der den hang i greinene, men siden jeg trengte mobilen for å ta bilde av den, ble det et av mitt misfornøyde fjes på åstedet i stedet. 

Share on Facebook

Forbilde

Hvis det er ett område i livet jeg muligens kan være et ideal for noen, må det være at jeg bruker svært lite energi på å bekymre meg for hva andre syns om meg. Jeg var den litt snåle jenta i klassen, hvis sosiale status ble berget av at jeg var flink til å tegne lettkledde damer og bandlogoer til guttene. Jeg antar at jeg fremdeles framstår som litt snål, men jeg er for lat til å prøve å passe inn i større grad enn jeg allerede gjør.

Når jeg står opp, er det første jeg gjør å hente Mogway. Inntil i sommer, trengte jeg ikke å forlate huset for å gjøre det, men nå har hun flyttet på hybel ute i hagen. Likevel tar jeg meg sjelden bryderiet med å kle på meg ordentlig, for jeg skal gjerne både dusje og annet, og buret er jo bare rett på baksiden av huset. Nå herjer det som de fleste har merket et skrekkelig drittvær over det ganske land, og i den forbindelse oppsto et av disse sjeldne øyeblikkene der jeg plutselig ser meg selv utenfra. Jeg konkluderte med at jeg trengte en paraply, og jeg strakk meg etter den øverste i kurven – en leopardmønstret sak fra 1997 eller deromkring – og jeg tenkte, nei – ta den hvite, den er mer diskret. I samme sekund innså jeg at det neppe gjorde noen forskjell hvilken paraply jeg valgte, all den tid jeg ellers så ut som dette:  

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker “liker”- knappen under :)

Share on Facebook

I disse voldtektstider

Jeg er egentlig litt redd for å tulle med triste saker, men jeg tegnet denne for en tid tilbake og syns den passet litt til nyhetsbildet.

Vi tror vi forstår andre menneskers intensjoner og personlighet utfra måten de kler seg. Hadde det ikke ført til så mange fordommer og misforståelser, ville det vært morsomt.

Håper alle har hatt en fin sommerferie! :) Det er godt å komme tilbake til hverdagen også, heldigvis.

Share on Facebook

Storsinn

Jeg innrømmer det gjerne: jeg elsker å ha rett. Å leve ut dette trekket ved min personlighet er dessverre lite kompatibelt med et lykkelig ekteskap. Derfor prøver jeg hardt å ikke hovere over mine små og store seire i hverdagen.

En gjenganger i vårt samliv, er at Ivar spør om jeg vet hvor et eller annet han trenger er. Dette spørsmålet kan avstedkomme en av to reaksjoner hos meg, enten blir jeg irritert over at han ikke selv har oversikt over tingene sine – eller at jeg med lett overlegen mine kan fortelle ham nøyaktig hvor det ligger, helst et sted der han allerede har lett. Mitt stolteste øyeblikk i så henseende var i fjor, da han ringte meg fordi han lette etter årskortet til akvariet. På tidspunktet befant jeg meg på et fjell i Chamonix, på vei for å se på isbreen Mer de Glace. Midt i en sykt lang oppoverbakke, tusenvis av kilometer unna, kunne jeg uten å blunke fortelle Ivar at årskortet lå arkivert i den lilla permen på kontoret i kjelleren, merket “Mariann” med dymo – sticker; sortert bakerst under filmappen “Diverse 2015″. Jeg følte meg så skamløst suveren, at jeg knapt berørte bakken resten av veien til topps, og jeg kommer til å minne Ivar på denne episoden minst en gang i året til en av oss dør. Og sikkert enda lenger. (At det nevnte kontoret nå, et år senere, ser ut som Berlin anno 1945, trenger vi ikke snakke om. Jeg holder på.)

Å utvise storsinn er imidlertid langt mer taktisk enn å feire enhver liten hverdagsseier. Særlig siden det ekteskapelige overtaket har en tendens til å bølge litt fram og tilbake. Ivar er f.eks veldig flink til å late som ingenting hver gang jeg ikke får el – bilen vår til å virke. Og etter 8 års ekteskap lar han endelig være å kommentere progresjonen når jeg setter i gang et større rydd – og – sorterprosjekt. Noe som fort kan *host* prege huset… en stund.

Share on Facebook

Offentlig kvinnelig nakenhet

Nå er det den tiden på året, da ordet “sommerkroppen” skal selge artikler. “Sommerkroppen” har blitt et nokså vidt begrep, fra å speile et slankt og solbrunt korpus, til å også inkludere “elsk deg selv som du er, uansett utgangspunkt”. I kjølvannet av denne utviklingen, får vi magasinforsider med lubne lår og mager uten ruter iført bikini – eller ingen bikini – servert med følelsen av at det faktisk er en FORDEL om man er litt på den runde siden av slank, for da er man i det minste NORMAL! For det er jo tydeligvis ikke NORMALT å være tynn, eller like å trene, eller bare være velsignet med gode gener.

Uansett. Aviser og ukeblader flyter over av naken hud, pupper og lår, og dertil hørende kritikk og/ eller hyllester. Det kan være litt forvirrende for en stakkar, å skjønne hva som er innafor og ikke når det kommer til nakne damer. Fortvil ikke, her kommer kræsjkurs.
Nei, nei, nei. Her er det meste feil. Dette er kvinneundertrykkende, kvalmt, objektiviserende og grenseløst provoserende. Dessuten er hun et dårlig forbilde, i egenskap av sitt blotte åsyn og åpenbart manglende vurderingsevne, med de puppene og det håret. Totalt skivebom. Alle som finner dette attraktivt er neandertalere. Punktum.
Gråsone. Nakenhet kan være et virkemiddel for å rette oppmerksomheten mot en nobel sak. Som pelsmotstand. Merkelig nok er det her en fordel å være ut over det vanlige attraktiv, og helst kjendis, så dette vil nok ikke funke for alle. F. eks er det en lett smuldrende balansegang mellom ønsket om å rette oppmerksomheten mot saken, og ikke seg selv. Blir det for åpenlyst at man kler av seg for egen selvhevdelse, blir det hele bare pinlig. Enkelte idrettslag har forsøkt denne varianten i kalendersammenheng, altså å la seg avbilde uten klær for å støtte opp om Vestre Innvik Håndball og Geriljabroderi, og mageplasket en smule. Mannlige brannkorps har forsøkt det samme, med større hell. Kvinnesaksforkjempere har også tradisjon for å bekjempe kvinnelig nakenhet med MER nakenhet, men her er det viktig å mene at dette er helt i orden, hvis ikke er man nemlig motsander av likestilling og fritt vilt i samtlige kommentarfelt, og på noen skytebaner. Kler man av seg for kvinnesaken, spiller utseende ingen rolle, og her er vi tilbake til et tidligere punkt, nemlig at det er en fordel jo mer NORMAL du ser ut. Noe som bringer oss til neste eksempel.
Dette er riktig. Tre ganger hurra! Endelig en HELT NORMAL kropp, kvinnefrigjørende, befriende for sjelen,samfunnskorrigerende, en motvekt til det forkvaklede kroppsbilde. Et bidrag til mental folkehelse, og et eksempel til etterfølgelse.

Det er vesentlig å ta offentlig profil og historikk med i betraktning, når man vurderer om det er greit at kvinnen er naken i avisen. Ta f.eks Kim Kardashian, som satte seg som mål å “break the internet” med sin glinsende, formidable stuss. Om det ikke knuste internettet, så gikk det i alle fall verden rundt en million ganger. Det var utelukkende dette hun ville, og mer forventer vi ikke av henne; mission accomplished, uten riper i lakken og en god del ekstra millioner i banken. Så begår Else Koss Furuset et plagiat, men her ble motivet for ullent, er det humor, er det kvinnesak, hva er det? Og ER det egentlig noe av Else sin anatomi og manglende sjeanse vi ikke allerede har sett? Selv om det kom i media, ble den kollektive reaksjonen et “meh..” Stor innsats og styling til tross, Else sitt rumpebilde ble fort glemt. SÅ kommer polerte Caroline Berg Eriksen og viser oss hekken på forsiden av Det Nye, og folket går i taket. Nei, DETTE var flaut, HVOR er managmentet, spekulativt, gammeldags, karakterdrap, objektivisering av kvinnekroppen, og naturligvis – et HÅN mot kvinnefrigjøringen!

Det kan virke litt selvmotsigende at noen får flengende kritikk, mens andre mottar hyllest for å gjøre nøyaktig det samme. Men det er det ikke. Selvmotsigende altså. Man må bare akseptere at noen kan kle av seg, og det er greit, mens andre ganske enkelt ikke kan slippe unna med det. Det er ikke selvmotsigende. Eller dobbeltmoralsk. Det er en av disse tingene som man bare må velge å tro på, sånn som med Gud og Jesus og sånn. Man får mer sjelefred om man bare avfinner seg med paradokser og dobbeltmoral og reinhekla usannsynligheter, selv om de ligger helt opp i dagen. Jeg syns det hjelper å lukke øynene, og peke skikkelig hardt på trommehinnene mine mens jeg synger en sang jeg ikke kan. Særlig det med å lukke øynene. Det gjør jeg ofte.

Håper du lærte noe!

Hvis du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)

Share on Facebook

Fortid og framtid på Facebook

Jeg har stor glede av tilbakeblikk – funksjonen på Facebook, som viser meg hva jeg har bedrevet på dagens dato de siste årene. Til min skrekk gjorde den samme funksjonen meg oppmerksom på at jeg tidlig i min Facebook – karriere var en av disse folka som oppdaterte fem ganger daglig, med statuser om vær, dagligdagse selvfølgeligheter og andre komplett uspennende opplysninger. Endatil hadde jeg noen “nå sier jeg A, men ikke B”, statuser *rødme*. Nå er jeg innom hver eneste dag og sjekker om det fortsatt ligger noe inkriminerende beviser for min lett pinlige Facebook – fortid, og sletter unna for harde livet!

Jeg har også lagt merke til at terskelen min for å dele bilder av barna var langt lavere da de var umælende babyer, enn i dag, når de tydelig er sine egne, selvstendige personer i stand til å mene noe om min internettaktivitet. Jeg satte nesten kaffen i halsen da jeg for en tid tilbake oppdaget at jeg hadde lagt ut en hel serie badebilder av et av barna. Og en annen av en snørrete, men lykkelig to – åring som løper rundt i bleia. Det var rett nok blant de aller tidligste innleggene mine, jeg hadde antagelig 37 personer på vennelista, alle i nær familie eller vennekrets, og innlegget var ikke offentlig tilgjengelig – likevel, bilder som dette ville jeg aldri engang vurdert å legge ut i dag. Jeg har alltid tenkt om meg selv at jeg ikke legger ut noe som er flaut eller pinlig for barna, men nå skjønner jeg at jeg ikke hadde noen mulighet til å vurdere hva DE ville mene er flaut eller pinlig, flere år senere.

Enkelte ser ut til å tenke at så lenge det ikke er på deres egen vegg, kan de skrive hva som helst. I et kommentarfelt under en artikkel om sex etter fødsel, så jeg en jente som skrev at hun ikke hadde problemer med dette, all den tid samboeren heldigvis ikke var særlig velutstyrt. På den offentlige profilen hennes sto det “i et forhold med”, og navn og link til den stakkars samboeren.

Jeg lurer på hvordan dette vil arte seg i framtiden. Jeg har tenkt at barna våre kanskje vil nekte å forholde seg til sosiale media av ren pubertal opprørstrang, og bli hyperprivate særinger som finner tilbake til gamle samfunnsnormer, som å gå på besøk uten å sende melding først. Så langt er det jo ikke så mye som tyder på det, alle foreldre jeg snakker med sier en av de største utfordringene i oppdragelsen er hvordan barna skal forholde seg til bruk av mobil og nettbrett. Samtidig sitter foreldregenerasjonen der som verdens dårligste forbilder, med bilder av babygulp, rumpeutslett og oppdateringer om første bæsj på do (med bildebevis) på samvittigheten.

Så hva skjer da, når de overeksponerte små bollene våre blir voksne, og vi blir pleietrengende og umyndiggjort og mister kontrollen på både urinblæren og vårt eget privatliv ellers?

 

 

Share on Facebook

Eggende

Papegøyen min Mogway, har fått sin egen side her inne, du finner den i arkfanen over her. Jeg opplever så mye morsomt med henne at jeg gjerne vil ha et sted å dele det. For tre år siden, fortalte jeg om første gang hun la egg, episoden som snudde opp ned på alt jeg hadde trodd om hvilket kjønn hun var. Siden den gang har hun dessverre lagt egg hver vår.

Tidligere har hun ikke brydd seg om eggene, og jeg har fjernet dem etterhvert som de kom. Imidlertid blir hun mer og mer hormonell for hvert år, og det virker som om hun selv går lenger og lenger inn i hekkemodus – det er derfor jeg sier dessverre om eggleggingen, for prosessen er fysisk krevende, og frustrerende for Mogway fordi instinktene hennes roper på noe hun ikke kan få. Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke bare skaffer en hann, og lar henne få unger, særlig nå som jeg får bygget et stort uterom til henne. Det er ikke veldig stor forskjell på å ha én papegøye, enn å ha to. Grunnen til at jeg ikke gjør det er ganske enkel; det fins ikke mange nok gode hjem til store papegøyer. De lever i 60 – 80 år, og mange får uverdige liv fra hjem til hjem, fordi folk ikke innser hvor mye styr det er å ha en stor fugl i huset. De bråker, roper, roter og ødelegger. Får de ikke nok stimuli, vil de utvikle adferdsproblemer, biting, hyling, fjærplukking, hærverk. Jeg vil ikke bidra til at flere papegøyer blir ulykkelige vandrepokaler. Disse fuglene knytter seg sterkt til enkeltpersoner, og de sørger dypt om de blir forlatt.

Vel, nok om det. Hittil i år har Mogway fått tre egg i rask rekkefølge, og fordi hun har holdt så høyt tempo, lot jeg det siste være hos henne for å forsøke å stoppe produksjonen av nye egg. Dessuten så hun ut til å ønske å ruge på dette, i motsetning til tidligere der hun bare har latt eggene bli liggende. Her en morgen da jeg gjorde rent i buret, raste hun imidlertid inn, styrtet bort til egget og begynte å romstrere rundt for å få det under buken igjen. I tillegg KOSEPRATET hun med det; “e du der, åh, e du så trøtt, åh, kos,kos!” Hun slutter aldri å overraske meg med hva hun kan finne på å si i helt rett situasjon! Jeg fikk henne ikke til å gjøre det igjen, men jeg filmet en liten snutt i kveld etter at jeg hadde ryddet i buret, der hun gjør noe av det samme:

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under her :)

Share on Facebook

Sammenhenger

Share on Facebook

Om gnagsår og andre tradisjoner

 

Vi er glade i tradisjoner i Norge. Visste du at vi har gått i 17 – mai tog siden slutten av 1800 – tallet? Kanskje ikke så rart at det begynner å bli litt slitsomt.
Det med 17 – mai som med jul, det folk snakker mest om er stresset, kaoset, den helsikes bunadsskjorta, og ungene som skal være fire steder samtidig. Man husker med gru regnet fra i fjor, gnagsårene fra skoene som brukes en gang i året, køene foran is- kiosken, trengselen og ungene som trenger stadig mer motivasjon for å holde dagen ut.
Likevel, når en italiener stiller spørsmål ved den norske dugnadsånden på 17 – mai, reiser landet seg til forsvar. Hvis alle skal få, må noen bidra, og det er hver sin gang. Og når det verste er over, og vi kan skrelle av bunaden, kneppe opp skjorta og legge beina på bordet – så er alle enige om at det tross alt har vært en fin dag. Og at tradisjonen er verdt å ta vare på. Og at vi er glade i landet vårt.

Vi går nok i tog om nye 200 år også. Gratulerer med dagen! :)

Share on Facebook