Husmorporno

Ingen som kjenner meg godt, ville kalt meg en ryddig person. Ingen som har møtt meg én gang heller. Men inni meg, bak alt det ytre rotet, bor det en infernalsk pedant som helst ville fargekodet garderoben og sortert krydderet alfabetisk etter opprinnelsesland.

Ironisk nok er det min indre pedant som har hindret meg i å ha orden; jeg tar for meg så mye på en gang, og gjør det så omstendelig, at oppgaven blir uoverkommelig. Da jeg var barn, og hadde stadige krangler med min mor om tilstanden rommet mitt befant seg i, foregikk rydding slik at jeg rev absolutt alt ut av skapene, og begynte å sortere. Midt i prosessen skjedde en av to ting: jeg ble lei, eller jeg fant et Donald – blad jeg ikke hadde lest på en stund. Rommet mitt var mer rotete enn da jeg begynte, inntil jeg så den blodåren i pannen til mamma, som antydet at jeg hadde omtrent fem sekunder å grave fram gulvflaten igjen. Da trødde jeg alt tilbake i skapene.

De siste par årene har har jeg blitt flinkere til mye. Blant annet har jeg oppdaget den berusende gleden av å KASTE! Jeg har alltid vært latterlig sentimental til ting, og tar vare på alt mulig. Nå leter jeg hele tiden etter noe å kvitte meg med, og jeg reorganiserer skuffer og skap så fort jeg får en mulighet.

Jeg har også oppdaget en rekke youtubere som har gått gjennom den samme oppvåkningen. Du kan søke på The KonMari Method, minimalisme, eller decluttering, og få opp en uendelighet av videoer som forklarer hvordan du skal kvitte deg med de emosjonlle bindingene du har til ting, rydde opp i livet og omgivelsene, og få det bedre med deg selv. Se f.eks på hun her, er det ikke noe nærmest erotisk over måten hun organiserer alle sakene sine? Jeg blir i alle fall helt salig av å se på. Her en dag så jeg en 11 minutter lang video av en dame fra innerste midtvesten som vasket huset sitt. Hun vasket huset. I 11 redigerte minutter. Da tenkte jeg at jeg kanskje har nådd et punkt der jeg bør utivde søkeordshistorikken min litt, men i alle fall: det er veldig inspirerende.

Nå høres det ut som om huset vårt også burde se ut som en minimalist bodde der. Det kan jeg jo bare si, at det gjør det ikke. Jeg må ta en ting i gangen, og foreløpig har jeg fått noenlunde kontroll på kjøkkenet. Resten av huset…. vel, det flyter som vanlig. Kanskje mer enn vanlig.

En ting jeg har tenkt på en stund, er at det aldri er samsvar mellom når huset vårt faktisk ER ryddig, og når det kommer besøk. Hver gang jeg får ånden over meg, og faktisk får orden på alle (de synlige) flatene i huset samtidig, kan jeg være sikker på at det ikke er en lyd å høre fra noen. Men så fort huset er tilbake i normaltilstand, eller helst verre, er det noen som stikker innom med fire minutters forvarsel:
 


Share on Facebook

Hvorfor beskytter vi ikke gutter sin penis?

I går kveld, ble jeg opplyst på en blogg jeg sjelden forbinder med folkeopplysning. Og det er jeg glad for.

Fra nyttår 2015, kunne norske sykehus med loven i hånd utføre rituell omskjæring av guttebarn (babyer). Ikke bare det, Helse – og omsorgdepartementet nekter også alle leger å reservere seg mot å utføre inngrepet, til tross for at motstanden fra legene selv er massiv. Begrunnelsen er at omskjæring er kulturelt betinget, og at inngrepet har blitt utført i tusenvis av år. “Guttene vil bli omskåret enten vi vet om det eller ikke, og vi ønsker at hensynet til barna skal veie tyngst”, sier Helsedepartementet, og inkluderer inngrepet i den statlige refusjonsordningen. Barneombudene i Norden gikk sammen i 2013 for å jobbe fram en nedre aldersgrense på 15 år, fordi inngrepet bryter med medisinsk- etiske prinsipper, det er irreversibelt, smertefullt og kan føre til alvorlige komplikasjoner.

Spaltist Isra Zariat delte nylig en rystende ytring om unge, muslimske jenter som blir utsatt for jomfrusjekk av norske leger. Dette førte takk og lov til en sunn debatt om urgamle religiøse skikker som er på fullstendig kollisjonskurs med moderne, vestlig levesett. Helseminister Bent Høie kommer raskt på banen med denne sterke og følelseladde kronikken. For deg som ikke orker å lese den, vil jeg gjerne trekke ut det vesentlige:

- “en grov krenkelse av et ungt menneske, og strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter”
- “har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse. Tvert imot”
- “frihet til å bestemme over egen kropp (…) og ta selvstendige valg”
-  ”vi har ulike lover og forskrifter som slår fast hva som skal prioriteres av helsehjelp (…) helsepersonell skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.
-  ”det er ikke helsehjelp. Det er ikke forsvarlig. Det er ikke omsorgsfullt. Det er en krenkelse (…) Og jeg vil ikke ha noe av det.”

Så, for å sammenfatte: dette er greit:
 Men dette er ikke:
Jeg beklager – jeg fikk meg ikke engang til å tegne barns kjønnsdeler. Jeg føler med alle legene som mot sin vilje må skjære, skrape og strekke i dem. Jeg syns alle barn har rett til å bestemme over sin egen anatomiske framtid. Når de er gamle nok, kan de gjøre hva de vil med dem.

Du kan dele dette innlegget, hvis du vil.  

Share on Facebook

Avrusning

Før helgen hadde jeg dette innlegget på trykk i Aftenposten. Det ble delt en rekke ganger og engasjerte mange, også Tv2 som inviterte meg til Oslo for å snakke om barns rett til privatliv. Dermed fikk jeg anledning til å tenke enda mer over mitt eget forhold til sosiale medier, særlig siden jeg spammet Facebooken min med oppdateringer fra fredag til mandag- og tilbakemeldingene strømmet på. (Tusen takk!!)

Det er ingen tvil om at vi er et mobilavhengig folkeslag. Bare på reisen Ålesund – Oslo, brukte jeg mobilen til alt mulig. Jeg snakket og mailet med redaksjonene jeg skulle møte i, jeg mottok flybilletter og hotellvoucher på mail, jeg kjøpte togbillett via Ruter – appen og betalte den med Vipps. På toget satt jeg i likhet med 99% av passasjerene på sosiale medier, eller sendte SMS til familien, og avtalte møter med vennene mine i Oslo. I Tv2 sitt green room, sitter alle med mobilen i hånda og følger med på sin egen statusoppdatering på Facebook der de har tagget seg med God Morgen Norge. eller hva de nå skal være med på. Det tas selfier i sminken, eller foran presseveggen og nybegynnere som meg selv prøver å få med seg en og annen kjendis i bakgrunnen. Det er egentlig en smule rystende når man løfter blikket, og ser hvor mange – eller hvor FÅ som ikke sitter med nesen ned i skjermen. Og selv om mange av tingene jeg har ramset opp gjør hverdagen vår enklere, har vi gjort oss så mentalt avhengige av den at mobilen er en forstyrrelse, og ikke et tilskudd.
 Visste du at du blir avhengig av å sjekke sosiale medier fordi det trigger belønningssenteret i hjernen? Vi har lært oss opp til å føle tilfredsstillelse hver gang vi sjekker Facebook, derfor gjør vi det tusen ganger oftere enn vi strengt tatt trenger. Visste du også at hjernen tvinges til å prosessere all informasjon du utsetter den for? Selv om du bare scroller gjennom oppdateringene, må hjernen din ta en mengde avgjørelser i rask rekkefølge – skal den ignorere eller reagere, skal den lagre eller forkaste? Kort sagt blir de sekundene eller minuttene du bruker på å klikke deg rundt den vanlige runden på nettet hver gang du har litt tid å slå ihjel, et stressmoment for hjernen din. Om du prøver å ignorere behovet for å sjekke mobilen, blir du stresset fordi du føler deg avsondret og frakoblet. Vi kan ikke vinne.

Siden fredag har jeg tenkt på Facebook og blogg minst 20 timer i døgnet. Store deler av tiden gikk med til å tenke over hva jeg skulle si, og forberede meg mentalt på å være med på noe så nervepulveriserende som direktesendt riksdekkende TV. Men jeg kjenner meg minst like utmattet av å nærmest manisk følge med på responsen på nettet, siden saken “min” lå ute flere steder på Facebook og nyhetskanaler, i tillegg til at jeg selv delte mye på min egen profil. Akkurat nå har jeg mest lyst til å aldri åpne nettleseren min igjen, men jeg vet at i morgen vil jeg lure på hva som har skjedd på Facebook i løpet av natten, hva VG kan finne på å skremme oss med i dag, og hva damene på Kvinneguiden har konspirert opp siden sist jeg sjekket.

Vi må logge av, folkens.  

Share on Facebook

Alle fortjener en bestevenn

Tusenvis av barn har begynt på skolen i disse dager. Så jeg tenker litt.

Jeg kjente ikke en sjel da jeg begynte i første klasse. Jeg var en patologsik sjenert unge med uhyre sterke morsbindinger. Jeg grein så mye da mamma forsøkte å ha meg i barnehagen, at hun tok meg ut etter kort tid. Et av mine tidligste minner er den intense følelsen av å bli forlatt på et fremmed sted og den ukjente, eldre jenta som knep meg i armen slik at jeg begynte å gråte hysterisk. Jeg husker det var en lettelse å ha en grunn til å gråte.

Da jeg begynte på skolen, fulgte mamma meg hver dag, og satt på en stol bakerst i klasserommet hele skoledagen. Jeg vet ikke hvor lenge dette pågikk, mange uker, kanskje måneder.

Etterhvert, med stor innsats fra min mor, ble jeg kjent med de andre jentene i klassen, og ble en fjerdedel av et firkløver som hang mye i lag. Jeg var et underlig barn, som mesteparten av tiden befant meg langt inne i irrgangene i mitt eget hode, der jeg skapte helt andre verdner enn den mitt fysiske legeme befant seg i. Jeg var stille i klassen, elendig i gym og sosialt dyrket jeg stort sett kunsten å gjøre meg så usynlig som mulig. Jeg hadde egentlig god selvtillit, en slags indre trygghet, men jeg fornemmet at jeg ofte ble oppfattet som litt snål av de andre, og visste nok instinktivt at å unngå oppmerksomhet var en klok overlevelsestrategi. Som voksen har jeg forstått at jeg er introvert, høysensitiv og med et såkalt “rikt indre liv”, noe som gjør at jeg sjelden føler meg ensom – men også som barn forsto jeg at det å ha noen å kalle sine venner utgjorde all verdens forskjell. Det var en base, et sikkerhetsnett, og en bekreftelse på at jeg ikke var et fullkomment utskudd.

Jeg kom spesielt godt overns med Ragnhild. Anne Marthe kom også veldig godt overns med Ragnhild, og periodevis var jeg dødelig sjalu fordi jeg helst ville ha Ragnhild for meg selv. Jeg er blottet for konfrontative evner, så jeg led i stillhet – men på et tidspunkt, jeg tror det må ha vært i første eller andre klasse, samlet jeg opp alt motet jeg kunne skrape sammen og bestemte meg for å spørre Ragnhild om vi skulle være bestevenner.
 (Siden både Ragnhild og Anne Marthe kommer til å lese dette, må jeg presisere at de begge telles blant mine aller nærmeste venner fremdeles, og vi har utallige minner sammen som er koseligere enn dette, haha! :D )

 Det er tøft å være barn. Mange sier det er tøffere i dag, jeg vet ikke. Jeg tror menneskelige følelser er uforanderlige. Opplevelsen av annerledeshet, sårbarhet og frykt var vondt for 30 år siden, slik det sannsynligvis også er i dag for en ny generasjon barn.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette, egentlig hadde jeg bare lyst til å tegne det sylskarpe minnet jeg har av Ragnhild og meg i den tomme, trykkende skolekorridoren på Hessa Barneskole for 30 år siden. I ettertid er episoden mest en komisk kuriositet, men det er interessant at dette er ett av ganske få konkrete minner jeg har fra barneskoletiden. Jeg ser så mange barn, og unge jenter, som er sånn som jeg var. Og jeg håper at de alle har noen, slik som jeg hadde. Alle fortjener en bestevenn.

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)  

Share on Facebook

Bryllupsdag

I dag er det 8 år siden Ivar og jeg ble gift. Minnene fra bryllupsdagen har blitt filtrert og kondensert gjennom alle gangene den har blitt gjenfortalt, til oss og av oss. Det er ikke nødvendigvis de øyeblikkene man tror man vil huske for alltid som fester seg. Jeg har f.eks nesten ingen minner fra selve vielsen. (annet enn at presten, som er amerikansk, hadde problemer med å uttale Ivar sitt navn, så jeg er gift med både Iver, Vidar og Ivar)

Egentlig husker jeg pappa aller best. Først og fremst fordi han, i likhet med meg, var så nervøs for selve gangen opp kirkegulvet. Og fordi han og jeg har komplett ulik oppfatning av hva som er “god tid”! :)

Jeg husker følelsen i kroppen da vi sto bak den massive, mørke tredøren i kirka, at jeg lurte på hvordan det  ville være der inne, og hvor mye folk det ville være på benkeradene. At jeg var kjemperedd for å begynne å gråte, fordi jeg aldri er i stand til å beherske meg når jeg først setter i gang. At jeg lette etter et kjent ansikt uten fuktige øyne da jeg gikk ned igjen sammen med Ivar, for å greie å holde masken selv.

Jeg husker forloveden min sin tale, om barndomsminner og alt vi lekte da vi var små. Og Ivar sin forlover sin, som var veldig morsom. De nærmeste til Ivar hadde et humørfylt innslag, og mine venner hadde snekret en kiste som inneholdt en flaske vin vi skulle lagre i fem år. Alle gjestene skrev en hilsen på et papirhjerte, som de la i kisten. Det var veldig spesielt å åpne den igjen på 5 – årsdagen vår. Søskenbarnet mitt skapte en utrolig stemningsfullt stund da hun fikk alle gjestene til å sette telys i et hjerte rundt meg og Ivar, til tonene av “You raise me up”. Akkurat da tror jeg absolutt alle gråt.

8 år går fort. Kanskje går de neste 8 årene enda fortere. Vi skaper nye minner hele tiden, noe forsvinner kanskje i glemselen, andre bringes kanskje fram av nye opplevelser. Livet består ikke av bryllupsdager, men hverdager.

 

Share on Facebook

Hvorfor gjøre det lett, når man kan gjøre det vanskelig?

Skulle bare ta en rask tur med Mogway i kveld, prøvde å treffe mellom regnbygene, men det var så klart umulig. Skulle heller ikke gå til topps på den 143 m høye fjellknausen i nabolaget, men holde meg i skogen der det er vindstille, kanskje finne noen kantareller. Ei regnbyge senere, ble det i grunn ganske fint, så jeg gikk litt høyere enn jeg hadde tenkt. Så fant jeg noen blåbær, som jeg plukket mens Mogway koste seg i ei bjørk. Da var jeg egentlig begynt å gå i retning hjem, så istedet for å snu og gå samme vei tilbake, tenkte jeg at jeg like godt kunne følge fjellryggen tilbake til huset vårt, siden det likevel ikke regnet så veldig akkurat nå. Det er litt bratt og gjengrodd ned på den siden, men ingen… direkte stup.

Så begynte det å regne igjen, og siden vi ikke lenger var beskyttet av skogen ble det i grunn litt vind også. Mogway begynte å skjelve litt på tærne, så jeg tok henne ned på armen så hun skulle slippe å sitte våt på skulderen min i blåsten. Dermed mistet jeg en hånd å ta meg for da terrenget begynte å skrå nedover. Jeg fulgte noe som begynte som en fin og tydelig sti, og endte opp i et overgrodd villnis av einer, lyng og gress, som effektivt skjulte forrædersk glatt og hullete ur. Det som måtte være et hjortetråkk snodde seg ut og inn mellom vegetasjonen. Hjort kan tydeligvis gå bratt, men særlig sans for effektiv retning har den ikke.

På dette tidspunktet så jeg rett ned på hustakene nedenfor, så nært at jeg kunne sett inn vinduene -men det var klin umulig å finne en vei nei; enten var det umulig å komme seg gjennom eineskogen, eller så var hustomtene sprengt inn i fjellet på en slik måte at det var håpløst å ta seg helt ned til veien. Vi var nå begge søkkvåte. For å tenke litt klarere, nappet jeg ut musikken fra øra, og stappet ørepluggene inn i ei veldig våt lomme med iskalde fingre, sammen med mobilen. Jeg orket ikke verken stenge ned Spotify eller lukke glidelåsen.

Etter en liten stund, som føltes som en evighet, fant jeg et hjortetråkk som endte i en av naboene våre sitt blomsterbed. Vi snek oss langs husveggen og ned terrassetrappen deres, og så var vi plutselig på asfaltert vei, 150 meter hjemmefra. Ah! Mogway kjente seg straks igjen, og flakset ivrig med vingene mot huset vårt. I det jeg låste oss inn i fuglehuset, tenkte jeg at jeg skulle ta en søkkvåt – selfie av oss begge, bare for å oppdaget – hva ellers – at mobilen min hadde sklidd ut av lomma på et eller annet tidspunkt. Jeg visste akkurat hvor det hadde skjedd også, nemlig idet jeg braste meg igjennom ei halvvoksen or, der bunnvegetasjonen nådde meg til hoftehøyde og terrenget var som aller mest ufremkommelig. Det var nemlig der det ville bli desidert vanskeligst å finne den igjen, og hadde jeg ekstra flaks ville jeg pådra meg både flått og hoggormbitt i prosessen. Jeg vurderte i fem sekunder om jeg hadde råd til å tape de 6000 kr telefonen kostet for to år siden, tross alt er to år ca to tusen mobilår, og det var på tide å kjøpe en ny. Men siden jeg er like avhengig av mobil som de fleste andre, skjønte jeg at det ikke var noe alternativ å la den ligge igjen i regnet.

Jeg listet meg opp terrassetrappa til naboen igjen, gjennom blomsterbedet, mens jeg prøvde å finne igjen tråkket mitt. Det var omtrent like vanskelig som å følge sporene til en elefant gjennom Christiania Glasmagasin,siden jeg hadde brøytet meg vei på slutten der. Jeg rotet litt rundt, til jeg fant igjen stedet der jeg mistenkte at mobilen hadde falt ut (jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg visste at den lå der, i virkeligheten kunne den ramlet ut av lomma hvor som helst, ettersom ledningen til ørepluggene tøt i alle retninger, og jeg hadde noen nær på-ræva opplevelser før jeg kom ned på veien) Akkurat som om det skulle vært skjebnebestemt, eller kanskje underbevisstheten min bare ville spare meg for hoggormbitt da jeg tenkte “jeg gidder ikke lukke Spotify”, kunne jeg bare LYTTE etter mobilen. Jeg fant den med en gang – den HANG faktisk i den halvvoksne ora, etter ledingen til øreproppene. Lars Vaular brølte “Rett opp og ned” ut i regnet. Gud.

Her skulle jeg egentlig ha hatt et bilde av mobilen min der den hang i greinene, men siden jeg trengte mobilen for å ta bilde av den, ble det et av mitt misfornøyde fjes på åstedet i stedet. 

Share on Facebook

Forbilde

Hvis det er ett område i livet jeg muligens kan være et ideal for noen, må det være at jeg bruker svært lite energi på å bekymre meg for hva andre syns om meg. Jeg var den litt snåle jenta i klassen, hvis sosiale status ble berget av at jeg var flink til å tegne lettkledde damer og bandlogoer til guttene. Jeg antar at jeg fremdeles framstår som litt snål, men jeg er for lat til å prøve å passe inn i større grad enn jeg allerede gjør.

Når jeg står opp, er det første jeg gjør å hente Mogway. Inntil i sommer, trengte jeg ikke å forlate huset for å gjøre det, men nå har hun flyttet på hybel ute i hagen. Likevel tar jeg meg sjelden bryderiet med å kle på meg ordentlig, for jeg skal gjerne både dusje og annet, og buret er jo bare rett på baksiden av huset. Nå herjer det som de fleste har merket et skrekkelig drittvær over det ganske land, og i den forbindelse oppsto et av disse sjeldne øyeblikkene der jeg plutselig ser meg selv utenfra. Jeg konkluderte med at jeg trengte en paraply, og jeg strakk meg etter den øverste i kurven – en leopardmønstret sak fra 1997 eller deromkring – og jeg tenkte, nei – ta den hvite, den er mer diskret. I samme sekund innså jeg at det neppe gjorde noen forskjell hvilken paraply jeg valgte, all den tid jeg ellers så ut som dette:  

Om du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker “liker”- knappen under :)

Share on Facebook

I disse voldtektstider

Jeg er egentlig litt redd for å tulle med triste saker, men jeg tegnet denne for en tid tilbake og syns den passet litt til nyhetsbildet.

Vi tror vi forstår andre menneskers intensjoner og personlighet utfra måten de kler seg. Hadde det ikke ført til så mange fordommer og misforståelser, ville det vært morsomt.

Håper alle har hatt en fin sommerferie! :) Det er godt å komme tilbake til hverdagen også, heldigvis.

Share on Facebook

Storsinn

Jeg innrømmer det gjerne: jeg elsker å ha rett. Å leve ut dette trekket ved min personlighet er dessverre lite kompatibelt med et lykkelig ekteskap. Derfor prøver jeg hardt å ikke hovere over mine små og store seire i hverdagen.

En gjenganger i vårt samliv, er at Ivar spør om jeg vet hvor et eller annet han trenger er. Dette spørsmålet kan avstedkomme en av to reaksjoner hos meg, enten blir jeg irritert over at han ikke selv har oversikt over tingene sine – eller at jeg med lett overlegen mine kan fortelle ham nøyaktig hvor det ligger, helst et sted der han allerede har lett. Mitt stolteste øyeblikk i så henseende var i fjor, da han ringte meg fordi han lette etter årskortet til akvariet. På tidspunktet befant jeg meg på et fjell i Chamonix, på vei for å se på isbreen Mer de Glace. Midt i en sykt lang oppoverbakke, tusenvis av kilometer unna, kunne jeg uten å blunke fortelle Ivar at årskortet lå arkivert i den lilla permen på kontoret i kjelleren, merket “Mariann” med dymo – sticker; sortert bakerst under filmappen “Diverse 2015″. Jeg følte meg så skamløst suveren, at jeg knapt berørte bakken resten av veien til topps, og jeg kommer til å minne Ivar på denne episoden minst en gang i året til en av oss dør. Og sikkert enda lenger. (At det nevnte kontoret nå, et år senere, ser ut som Berlin anno 1945, trenger vi ikke snakke om. Jeg holder på.)

Å utvise storsinn er imidlertid langt mer taktisk enn å feire enhver liten hverdagsseier. Særlig siden det ekteskapelige overtaket har en tendens til å bølge litt fram og tilbake. Ivar er f.eks veldig flink til å late som ingenting hver gang jeg ikke får el – bilen vår til å virke. Og etter 8 års ekteskap lar han endelig være å kommentere progresjonen når jeg setter i gang et større rydd – og – sorterprosjekt. Noe som fort kan *host* prege huset… en stund.

Share on Facebook

Offentlig kvinnelig nakenhet

Nå er det den tiden på året, da ordet “sommerkroppen” skal selge artikler. “Sommerkroppen” har blitt et nokså vidt begrep, fra å speile et slankt og solbrunt korpus, til å også inkludere “elsk deg selv som du er, uansett utgangspunkt”. I kjølvannet av denne utviklingen, får vi magasinforsider med lubne lår og mager uten ruter iført bikini – eller ingen bikini – servert med følelsen av at det faktisk er en FORDEL om man er litt på den runde siden av slank, for da er man i det minste NORMAL! For det er jo tydeligvis ikke NORMALT å være tynn, eller like å trene, eller bare være velsignet med gode gener.

Uansett. Aviser og ukeblader flyter over av naken hud, pupper og lår, og dertil hørende kritikk og/ eller hyllester. Det kan være litt forvirrende for en stakkar, å skjønne hva som er innafor og ikke når det kommer til nakne damer. Fortvil ikke, her kommer kræsjkurs.
Nei, nei, nei. Her er det meste feil. Dette er kvinneundertrykkende, kvalmt, objektiviserende og grenseløst provoserende. Dessuten er hun et dårlig forbilde, i egenskap av sitt blotte åsyn og åpenbart manglende vurderingsevne, med de puppene og det håret. Totalt skivebom. Alle som finner dette attraktivt er neandertalere. Punktum.
Gråsone. Nakenhet kan være et virkemiddel for å rette oppmerksomheten mot en nobel sak. Som pelsmotstand. Merkelig nok er det her en fordel å være ut over det vanlige attraktiv, og helst kjendis, så dette vil nok ikke funke for alle. F. eks er det en lett smuldrende balansegang mellom ønsket om å rette oppmerksomheten mot saken, og ikke seg selv. Blir det for åpenlyst at man kler av seg for egen selvhevdelse, blir det hele bare pinlig. Enkelte idrettslag har forsøkt denne varianten i kalendersammenheng, altså å la seg avbilde uten klær for å støtte opp om Vestre Innvik Håndball og Geriljabroderi, og mageplasket en smule. Mannlige brannkorps har forsøkt det samme, med større hell. Kvinnesaksforkjempere har også tradisjon for å bekjempe kvinnelig nakenhet med MER nakenhet, men her er det viktig å mene at dette er helt i orden, hvis ikke er man nemlig motsander av likestilling og fritt vilt i samtlige kommentarfelt, og på noen skytebaner. Kler man av seg for kvinnesaken, spiller utseende ingen rolle, og her er vi tilbake til et tidligere punkt, nemlig at det er en fordel jo mer NORMAL du ser ut. Noe som bringer oss til neste eksempel.
Dette er riktig. Tre ganger hurra! Endelig en HELT NORMAL kropp, kvinnefrigjørende, befriende for sjelen,samfunnskorrigerende, en motvekt til det forkvaklede kroppsbilde. Et bidrag til mental folkehelse, og et eksempel til etterfølgelse.

Det er vesentlig å ta offentlig profil og historikk med i betraktning, når man vurderer om det er greit at kvinnen er naken i avisen. Ta f.eks Kim Kardashian, som satte seg som mål å “break the internet” med sin glinsende, formidable stuss. Om det ikke knuste internettet, så gikk det i alle fall verden rundt en million ganger. Det var utelukkende dette hun ville, og mer forventer vi ikke av henne; mission accomplished, uten riper i lakken og en god del ekstra millioner i banken. Så begår Else Koss Furuset et plagiat, men her ble motivet for ullent, er det humor, er det kvinnesak, hva er det? Og ER det egentlig noe av Else sin anatomi og manglende sjeanse vi ikke allerede har sett? Selv om det kom i media, ble den kollektive reaksjonen et “meh..” Stor innsats og styling til tross, Else sitt rumpebilde ble fort glemt. SÅ kommer polerte Caroline Berg Eriksen og viser oss hekken på forsiden av Det Nye, og folket går i taket. Nei, DETTE var flaut, HVOR er managmentet, spekulativt, gammeldags, karakterdrap, objektivisering av kvinnekroppen, og naturligvis – et HÅN mot kvinnefrigjøringen!

Det kan virke litt selvmotsigende at noen får flengende kritikk, mens andre mottar hyllest for å gjøre nøyaktig det samme. Men det er det ikke. Selvmotsigende altså. Man må bare akseptere at noen kan kle av seg, og det er greit, mens andre ganske enkelt ikke kan slippe unna med det. Det er ikke selvmotsigende. Eller dobbeltmoralsk. Det er en av disse tingene som man bare må velge å tro på, sånn som med Gud og Jesus og sånn. Man får mer sjelefred om man bare avfinner seg med paradokser og dobbeltmoral og reinhekla usannsynligheter, selv om de ligger helt opp i dagen. Jeg syns det hjelper å lukke øynene, og peke skikkelig hardt på trommehinnene mine mens jeg synger en sang jeg ikke kan. Særlig det med å lukke øynene. Det gjør jeg ofte.

Håper du lærte noe!

Hvis du likte dette innlegget, blir jeg glad om du trykker liker – knappen under :)

Share on Facebook