Reisefeber

Jeg flyr til Tromsø i morgen, og er overhodet ikke klar.

Før jeg reiser noe sted, får jeg alltid en sånn rar, veldig hektisk energi. Jeg vet ikke hva det skyldes, kanskje er det skippertak – genet som våkner så fort jeg begynner å få liten tid. Plutselig skal jeg liksom avslutte alt mulig, sånn at jeg ikke har noe halvferdig hengende over meg mens jeg er borte. Denne dyptliggende angsten er noe jeg strengt tatt burde kjenne på til daglig, siden jeg alltid har minst 10 påbegynte og/eller halvferdige ideer og prosjekter gående. Men så lenge tidsperspektivet er uendelig, føler jeg bare unntaksvis behov for å gjøre noen av dem ferdig. Så kommer en reisedag, og da skal alt skje – helst på bekostning av de tingene jeg burde gjort først, som å pakke kofferten.

Har levd helt greit med en gørrskitten mikrobølgeovn i tre uker  over en måned sikkert et halvt år, men 22 timer før jeg skal rekke et fly, får jeg ikke ro i sjelen før den er vasket. Selv om jeg ikke har pakket kofferten enda. 

Nå som jeg prøver å være litt mer organisert, er det en del stressfaktorer jeg har lært meg å kjenne igjen. F.eks klær. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har skullet pakke, bare for å finne ut at 78% av klærne mine befinner seg i skittentøyet. Jeg har kjøpt mange strømpepakker andre steder enn hjemme, for å si det sånn!  Nå går jeg vanligvis inn for å tømme skittentøykurven i god tid, så jeg vet at jeg har noe å legge i kofferten – men denne gangen har det sviktet litt, altså. Jeg vet ikke om jeg bare prøver å utsette pakkingen, eller om den manglende planleggingen skyldes at jeg nettopp har kommet hjem fra en lang reise og ikke helt har klart å omstille meg mentalt til en ny tur allerede.

Jeg liker også å rydde før vi reiser. For det første er det fint å slippe å komme hjem til et bombenedslag, men det viktigste er at jeg TENKER mye bedre når jeg rydder, og det er lettere å huske det som må huskes mens man er i sorteringsmodus. Jeg rydder for øvrig også når jeg er rasende for noe, det hjelper da også! (Innsidetips for framtiden, til min mann…!) Nå som det omsider begynner å gå opp for meg at det er i morgen jeg skal dra, gikk jeg løs på kjøkkenet med dødsforakt. I stedet for å vaske de klærne jeg skal ha med meg..

Skal vi være borte noen dager, prøver jeg å tømme kjøleskapet for mat som blir dårlig mens vi ikke er hjemme. Frukt skjærer jeg opp i terninger og fryser ned, og bruker dem i smoothier senere. Mogway syns det er en grei deal. Men jeg har altså enda ikke pakket kofferten. 
Vi hadde nokså mye ost i kjøleskapet, og også endel rester av kjøttpålegg. Det får rett og slett bli med til Tromsø, selv om det nok hadde holdt seg fint. Akkurat denne kjenner jeg er litt sånn tvangstanke – aktig, men jeg hater virkelig å kaste mat og jeg vet det blir sikkert en ost og vin – kveld i Tromsø før det skjer her, så…. da får det bare være litt OCD. Jeg har for øvrig fortsatt ikke pakket kofferten. 

Veldig mye viktigere enn å pakke kofferten, 20 timer før avreise: sortere det gjenværende kjøttpålegget i annen, egnet emballasje og sette pent stablet i kjøleskapet, slik at jeg kan vaske og tørke plasten og legge det i plastavfallet – samt  naturligvis rulle sammen majonesen til en mindre plasskrevende tube. (Det ser ut som vi spiser enorme mengder salami her i familien, men det skyldes nok aller mest at mannen min har vært alene hjemme i 10 dager og stått for all handlingen selv)

Så i øyeblikket sitter jeg her og skriver, mens jeg drikker et glass vin. Kjøkkenet er ferdig ryddet, men jeg har enda ikke vasket alle klærne jeg skal ha med, og stua er ikke særlig hjertelig velkommen hjem – aktig. Men ok. Et glass vin til, så har jeg hvilepuls uansett.

God helg, alle! 


Share on Facebook

Nytt liv til mislykket kake

I helgen hadde vi besøk, og jeg hadde bakt en sjokoladekake. Den ble så tørr og smuldrete at jeg kunne spart den til vinteren og brukt den som strøsand. Det verste er at jeg tror jeg har bakt den minst fire ganger før, og hver gang tenkt at jeg skal slutte å bruke den oppskriften, fordi den har altfor mye kakao i forhold til væske. Neste gang husker jeg kanskje å notere den tanken i kakeboken…

Siden vi var mange, ble jeg likevel kvitt over halvparten av sørgeligheten. Jeg så ikke for meg at vi ville klare å kvitte oss med restene her hjemme slik den var. Så jeg smuldret hele kaken i en bolle – dvs, den smuldret seg nærmest seg selv – og blandet godt inn ca en halv pakke Philadelphia. Så trillet jeg kuler ut av massen og dyppet dem i smeltet kokesjokolade.

DET ble straks noe annet! Du kan gjøre dette med alle typer kaker. Bland kakesmulene med smøreost, fløte, syltetøy eller smørkrem til du får en slags deig. Du kan også sette kulene på pinner for en mer festlig look, men det syns jeg er bare styr – disse over lever neppe dagen uansett! :)  

Share on Facebook

Savner papegøyen din deg når du er borte?

Jeg har lest ulike påstander om intelligensen til store papegøyer, der de blir lagt på nivå med hunder, primater og tre år gamle barn. Jeg vet ikke hva som er mest beskrivende, men de er i alle fall høyt utviklede sosiale skapninger, med sterkt flokkinstinkt. Mogway var 3 mnd gammel da jeg fikk henne, nå er hun snart 20, og det er jeg som er flokken hennes. Hun skiller kraftig mellom mennesker, noen liker hun umiddelbart, f.eks min far, som hun nesten aldri ser, men likevel alltid søker seg til om hun kan velge. Andre, som en kar jeg var sammen med en stund, hatet hun intenst (burde gitt meg et par hint..). Hun kan med andre ord ikke føle tilhørighet, eller ha glede av et hvilket som helst menneske. Det sterke båndet de knytter til enkeltpersoner, og den høye intelligensen er en av hovedgrunnene til at jeg aldri anbefaler noen å skaffe seg en stor fugl, om de ikke er langt over gjennomsnittet engasjert – de krever mye, lever lenge, og de sørger over brutte bånd. 

Da jeg var borte i nesten to uker nå nettopp, var Mogway hjemme sammen med resten av familien. Jeg ble fortalt at de første dagene, løp hun som besatt bort til trappa hver gang hun hørte en lyd fra utgangsdøra nede. Mannen min sa det virket som om hun ventet på meg. Da jeg skulle hente henne inn første gang etter jeg kom hjem, løftet hun fjærene på hele kroppen, strakk ut vingene og kunne ikke slutte å rope “hei” og “hallo”. Til vanlig er hun sjelden særlig kosete, men hver gang vi har vært borte fra hverandre kan jeg nærmest knørve henne inntil meg og kose med henne som man koser med en hund, mens hun sier “ååååh, kos, kos, kos!”

Papegøyer trives best med daglige rutiner. Om jeg ikke henter henne inn i huset når det blir lyst ute, vil hun skrike seg hes. Vi tilbringer alltid en time eller to på morgenen sammen, på den måten får hun også ut litt energi og oppmerksomhetsbehov før hun blir alene noen timer. Her har jeg prøvd å gi henne frokost i sitt eget eggeglass, men min er naturligvis langt mer interessant. 

Så ja, papegøyen min savner meg når jeg er borte :) Hun husker godt, og har et rikt følelsesliv. De kan tenke både framover og bakover, selv om jeg tviler på at de har noen oppfatning av tid slik som vi har.

 

Share on Facebook

Empirier fra Junaiten

Først og fremst, takk for så mye respons og “liker” på innlegget jeg skrev før jeg reiste! Mange som leser her inne er tydeligvis opptatt av å leve mens man kan! :)

Jeg kom hjem fredag ettermiddag, og det har ikke vært tid til noe jetlag. Det vanlige livet går i sitt sedvanlige tempo, det er bare å falle inn i rytmen igjen først som sist. Men før jeg gir slipp på denne roadtripen gjennom to stater, tenkte jeg å dele noen erfaringer fra min transatlantiske opplevelse.

- Aldri skryt av norsk natur til noen fra Colorado. De har alt vi har, fire ganger større. Utenom fjorder, da.

- USA har en av verdens mest paranoide immigrasjonsmyndigheter. Det er det eneste stedet de vil forvente et utfyllende svar på spørsmålet “and what kind of friends are they” når du oppgir “besøke venner” som “purpose of visit” i passkontrollen. Veldig fristende å svare “oh, you know, just the regular, drugdealing, delinquent kinda friends”, men det ville antagelig blitt tatt i mot med like stor begeistring som å svare “ja” på om du har deltatt i terror eller terrorlignende handlinger. (Du blir spurt om det også. Ikke svar ja.)

- Alle stereotyper du noensinne har sett på film, finnes i virkeligheten. Den overvektige indianeren med den lange sølvfletten, den fulle meksikaneren med uflidd skjegg og rutete skjorte, den stutte, middelaldrende damen fra midtvesten med bred dialekt, hjelbleket hår og to cm tykk kajalstrek rundt hele øyet, den kjekke sølvreven med slimfit jeans og cowboyboots, den modne hippiedamen med flagrende gevanter og øredobber av turqoise… i løpet av ti dager har jeg sett dem alle, og enda fler. For en traust nordmann framstår mange nærmest som komiske parodier. Jeg har vært i California for noen år tilbake, og fikk bekreftet det samme der – bare andre stereotyper; det blonde bombenedslaget, den Barbie – Ken aktige mannen. Alle genuint hyggelige mennesker når du snakker med dem, for øvrig.

Den amerikanske landeveien er akkurat så lang og rett som man ser på film. Det er antagelig derfor de kan ha langvarig øyekontakt med passasjerene, lete etter noe i hanskerommet eller føre en intens krangel, samtidig som de kjører. På film. 

- De fleste amerikanere du møter, er til enhver tid klar til å dele sin livshistorie med deg, til tross for at deres bekjentskap begrenser seg til tre og et halv minutt, og du aldri vil se dem igjen. Om du føler behov for å bli kjent med nye mennesker, anbefaler jeg en vanlig rutebuss etter klokken 19 i en hvilken som helst middels by i det sørlige midtvesten.

- Alle er innenfor en fem sekunders tidsramme, helt komfortabel med å kalle deg “honey” eller “sweetie”. Jeg foretrakk begge de førstnevnte framfor den brede varianten av “ma’am”, som mest av alt fikk meg til å føle meg som en aldrende lærerinne.

De spiser faktisk helt sinnsvake mengder chili i New Mexico….! 

- Når du sier at Norge er hovedstaden i Sverige, vil i alle fall én amerikaner (tidlig i femtiårene, fra Florida) nikke iherdig og svare “oh, riiiight”, som om han bare hadde glemt at det var sånn det hang sammen. Minst fem amerikanere, inkl. en bensinstasjonansatt, har aldri i sitt liv sett en euro, eller hørt om EU. Jeg kom ved et uhell til å gi fra meg en 10 – euro seddel som betaling for to cola på en bensinstasjon, langt ute i den nymeksikanske ødemarka. Jenta bak disken rakk å se ut som jeg hadde gitt henne monopolpenger før jeg oppdaget feilen. Mens jeg løp ut igjen i bilen for å hente rett valuta, stimlet de mannlige kundene seg om seddelen som om den skulle vært laget av uran. Da jeg kom tilbake var de overmåtelig nysgjerrige, jeg måtte forklare hva en euro var, og hvordan den kunne være gyldig i flere land. Den ene karen spurte med glødende øyne; and how much is it worth?! Føkk, som jeg angrer på at jeg ikke svarte 10 millioner dollar.

- Man adopterer ordet “fuck” mye fortere enn man tror.

Disse husene ser mer ut som kulisser jeg så på Universal Studios for noen år siden, men mange av småbyene som fortsatt er bebodd, har denne byggestilen.

Det er fint å være på reise, og denne turen sorterer under “fantastisk” – men det er godt å komme hjem også, og det er om mulig enda mer fantastisk! :)

 

 

Takk for at du leste – del gjerne innlegget på Facebook under: 

Share on Facebook

Husk at du skal dø

Når folk som skal dø snakker, lytter vi. Vi lyttet til Per Fugelli, ikke bare fordi han var en klok mann, men fordi i ordene hans kjente vi tyngden av vår egen skjebne, formidlet av en mann som sto på terskelen til sin. Alle skal dø, og alle vet det – men de fleste av oss lever som om vi hadde all verdens tid. Alt kan vente, for vi har det så travelt. Eller verre, vi venter ikke på muligheten til å gjennomføre noen drøm, for vi har ingen – vi lar dager og år bare gli umerkelig forbi, som sand i et timeglass.

En eldre dame betrodde meg for en tid tilbake; jeg angrer sånn på at jeg aldri dro til Tromsø. Jeg hadde så mange sjanser, men jeg turte aldri. Nå er det for sent.

Jeg tenkte; det der skal aldri bli meg. Aldri om jeg skal sitte på tampen av livet og angre på alt jeg ikke gjorde. Derfor dro jeg til Tanzania tidligere i år, med innsamlede penger til barneskolen og utstyr til sykehuset. Det tok meg sju år å gjennomføre den tanken, selv om det eneste jeg trengte å gjøre var å bestemme meg. Jeg sier ja til alt jeg har lyst til, selv om jeg egentlig ikke tør – som å holde foredrag foran mange mennesker. Det strider enormt mot min introverte natur å stå alene på en scene, men jeg tør, når jeg har lyst.

Derimot har jeg ikke lyst til å kjøre karuseller på tivoli, eller hoppe fallskjerm, så det sier jeg nei til. Jeg sier også nei til å henge med mennesker som tapper meg for energi, og til hvem som helst så lenge jeg føler mest behov for å være alene. Et godt liv handler om å si ja og nei til de rette tingene. Man må selv finne ut hva de er. 

I morgen tidlig sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Jeg lander i Denver, Colorado, og skal videre til et bittelite sted under Rocky Mountains som heter Nederland. Der skal jeg treffe noen jeg møtte på Kilimanjaro for fire år siden, og sammen med henne skal jeg gå i fjellet, vi skal bade i varme kilder, besøke indianderlandsbyer og vi skal rafte i elv. Jeg er skrekkslagen for elveraftingen, men jeg vil, så jeg sa ja. Neste tirsdag skal vi gå det høyeste fjellet i staten New Mexico, Wheeler Peak. Jeg er i mitt livs dårligste form, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp, men jeg vil, så jeg skal. Jeg må kjøre bil i USA, og alle som vet litt om meg, kan tenke seg hva jeg føler om det – men jeg må, så jeg skal.

Jeg vil ikke vente på at livet skal komme i gang. At jeg skal få tid til det jeg har lyst til, eller at tilværelsen skal legge seg til rette for at ting jeg drømmer om skal skje. Det er få ting som ramler ned i fanget på en, man må iverksette selv. Og husk at du skal dø. Kanskje blir livet ditt kortere enn du tror. Kanskje har du ikke helse så lenge som du innbiller deg. Ikke vent. Lev nå.

Dette bildet har jeg vist flere ganger, men for meg sier det mye om motivasjon. Det er tatt i fjor, 2016, min tredje tur på Kilimanjaro, den tyngste turen. Jeg ble syk siste natten mens vi gikk opp, jeg klarte ikke spise, jeg kastet opp, alt vannet mitt frøs, det var iskald vind, og jeg var dødssliten. Tankene om å snu kom stadig oftere, jeg har stått på toppen før, jeg trenger ikke bevise noe, bare gå ned, jeg orker ikke. Det som fikk meg til å fortsette, var bursdagskortet til pappa, som jeg hadde laget hjemme i Norge før jeg dro. Jeg visste at vi ville stå på toppen den dagen han fylte 65. Dette bildet skulle jeg sende ham når vi kom i dekning igjen, og jeg skulle få det til. Så jeg satte en fot foran den andre, inntil jeg endelig var der. Man klarer alt, men man må ville det, og man må bestemme seg for det.  

 

Share on Facebook

Husk at jenter kan like mye som gutter, nå da dere!

Er det bare jeg som styrer landet i bar overkropp mens jeg poserer anstrengt i skinny jeans og prøver å se overrasket ut?
Hvis du ikke skjønte bildereferansen, så kan du lese dette innlegget. Og dette. Og ta en titt på dette bildet

Det er valgdag! Jeg er heldigvis ferdigstemt; jeg forhåndsstemte første dagen, fordi jeg var så sent ute ved forrige valg at jeg nesten ikke fikk avlevert stemme – til tross for at jeg sto to timer i kø.

Jeg tror valget i år kan gå alle veier. Jeg tror også at valgoppslutningen blir rekordlav, dessverre. Folk er lei av fagre ord som aldri blir til handling, for mange føler at stemmen deres ikke teller, og at alle politikere lyver uansett. Og alt er så forvirrende, de vet ikke nok til å stemme på noen.

De små partiene har vært mye tydeligere i politikken sin enn de to store, AP og Høyre. I tillegg stemmer mange taktisk, som meg, og ikke nødvendigvis på hvem de vil ha som statsminister. Resultatet blir kanskje et veldig fragmentert resultat, som igjen gjør at det blir vanskelig å føre en ensrettet og slagkraftig politikk? Tenk om det blir 29% valgoppslutning og vi får Trygve Slagsvold Vedum som statsminister? Eller MDG – Lan?

Vi er uansett heldige. Vi har et usedvanlig flott hjemland, og et godt utgangspunkt for et velfungerende samfunn. Likestilling f.eks. Vi har en barselpolitikk der pappaen er inkludert på en unik måte. Jenter blir innkalt til førstegangstjeneste. Og vi har kvinnelig statsminister, i alle fall inntil midnatt, kanskje lenger. Det syns jeg er flott, selv om jeg ikke stemmer på Erna.

Uansett hvem du stemmer på, eller om du stemmer blankt for den del – det viktigste er å delta! Og husk at jenter er like flinke som gutter, og at det slett ikke er nødvendig å kle av seg for å få fram poenget sitt, om man ikke har skikkelig, skikkelig lyst å vise seg fram avkledd da. Det er lov, det også.

Personlig syns jeg det er et like viktig budskap at i landet vårt kan man faktisk bli statsminister, selv om man er kvinne, overvektig, har dysleksi og aldri vist seg naken offentlig. Verdt å tenke på for mange.

Godt valg! Stem! :)

Share on Facebook

Å bli voksen, etter at man har blitt voksen

I går følte jeg meg som mitt gamle jeg. Og ikke på en bra måte. Eller jo, litt.

De siste par årene har jeg tatt mange grep for å unngå de situasjonene som gjorde bloggen min morsom den gangen jeg startet i 2009. Jeg var kronisk på etterskudd og klarte aldri å tenke mer enn fem minutter fram i tid – det skapte mye kaos. Og morsomme blogginnlegg. Mye av grunnen til at jeg sluttet å blogge et par år, var faktisk at jeg ikke lenger hadde noe særlig å fortelle så lenge jeg hadde litt bedre kontroll på tilværelsen.

Denne uken derimot, hadde jeg prokrastrinert å kjøpe mer brød inntil det punkt at jeg faktisk var nødt til å gjøre det klokka 8 om morgenen i går for å kunne sørge for skolemat. Siden jeg ikke orket å ta med hele veska på butikken, tok jeg bare Visakortet ut av lommeboka og la det på benken ved siden av mobilen og bilnøklene. Så kjørte jeg fra det. Hvordan er det mulig?

Heldigvis lå det noen mynter rundt omkring i bilen, så jeg kunne skrape sammen nok cash til å løse ut et brød. Kjørte hjem, ordnet matpakker som jeg skulle nedom skolen med, før jeg suste videre til en avtale jeg hadde 8.45.

Jeg skulle på jobb klokka 10, så klokka 9.36 begynte jeg å få litt dårlig tid. Jeg var imidlertid ferdig med det jeg skulle, så jeg tenkte at jeg akkurat rakk å kjøpe noe mat til meg selv, nå som jeg hadde Visakortet med meg. Parkerte ved en Spar – butikk, strakk meg etter lommeboka i veska – bare for å oppdage to matbokser som ikke var levert. What! Jeg husker jo nesten at jeg var på skolen og la dem i hylla! Klokka var 9.45, det ville ta meg minst 20 minutter å kjøre fram og tilbake med de matpakkene, så jeg ville ikke rekke jobb i tide. Gragl.

Jeg savner av og til å være en mer ukomplisert person, som tok alt på sparket og sjelden følte på stress. Å lære meg å utarbeide en plan, og holde meg til den, krever mye av meg. Jeg måtte finne opp hjulet på nytt mange ganger, og jeg må oppleve konsekvensen av ting som ikke fungerer mange ganger, før jeg klarer å gjøre en endring. Og noen ganger har jeg tilbakefall, sånn som i går.

Dette er noe jeg har lyst til å skrive mer om, uten å ha noen ambisjoner om å bli en slags lifecoach – blogg! Jeg har det ikke i meg å bruke begreper som “å ta del i denne reisen” og sånt – men jeg har lyst til å fortelle om hvordan det er å være en født vims, som på et tidspunkt blir tvunget til å undertrykke sine naturlige instinkter om å la alt flyte.

Litt vilkårlig bilde. Jeg skulle gå ut og ta et nytt nå på morgenkvisten, mens jeg koste meg en kopp kaffe. Men så oppdaget jeg at jeg har glemt å kjøpe kaffe. 

Share on Facebook

Takk og unnskyld, Vanessa Rudjord

I sommer har jeg hørt alle episodene av Synnøve og Vanessa, en podcast med Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord. Det er et herlig sammensurium av tant og fjas, humor og alvor. I dag hørte jeg nyeste episode, der tittelen og en hel sekvens av podcasten er dedikert til en kommentar jeg skrev på Vanessa sin Instagram for noen dager siden. Det er mulig jeg burde la dette være, men Vanessa, jeg beklager – det ligger ikke i min natur å overse at noe jeg har skrevet blir gjort til noe annet enn det er.

La oss først ta for oss sakens kalde fakta. Vanessa la ut et bilde av seg selv på sin Instagram, i forbindelse med lansering av sin nye kleskolleksjon. Bildet er etterbehandlet slik at Vanessa sin midje er smalere – det sees fordi trærne i bakgrunnen bøyer seg innover. Du kan se det aktuelle bildet her – (dette er ikke min opplasting, jeg hadde ikke noen skjermdump av selve bildet. Vanessa har repostet det på sin Instagram i forbindelse med podcast – episoden, som heter “Fødemagen”.) Bølgete bakgrunn er en Photoshop – fail som utallige kjendiser, eksempelvis Kim Kardashian og Lindsay Lohan har begått tidligere, se linker for bildeeksempler.

Jeg skrev denne kommentaren til Vanessa, her vist med hennes tilsvar.

I podcasten i dag, resiterer Vanessa kommentaren min, (for øvrig med mer syrlighet i stemmen enn jeg hørte i hodet mitt da jeg skrev den) Hun sier at hun umiddelbart fikk vondt i magen, følte seg “fersket”, og at hun skrev tilbake til meg med en gang for å forsvare seg. (Hun nevner ikke at det kom en kommentar til som påpeker redigeringen, og også tar opp at det var noe tilsvarende med det forrige bildet hun hadde postet, som også ble slettet – en annonse for Adams Matkasse) Synnøve spør om bildet var behandlet, noe Vanessa bekrefter. Hun skjønte allerede da hun så det første gang at hun var gjort smalere, men at hun lot det passere, fordi det var tatt like etter fødsel i fjor, og hun følte seg “dritstygg” med fødemage og en kropp ute av lage. Hun fortsetter med å tillegge meg en mening om at til tross for at hun følte seg styggere hun noensinne hadde følt seg, burde hun vise kroppen sin slik den faktisk ser ut, uansett, fordi hun har et ansvar ovenfor sine følgere å ikke fremme kroppspress. (Hvordan skulle jeg vite at hun følte seg så stygg på det tidspunktet, jeg visste ikke engang at hun nylig hadde født da bildet ble tatt – men ja, jeg syns hun har et ansvar for å unngå å bevisst poste et bilde der hun er gjort tynnere enn hun er.) Så fikk hun etter eget utsagn helt angst, og slettet hele innlegget, fordi det ble for dumt å bare slette min kommentar. Hun slettet også bildene på bloggen sin, fordi et slikt forbilde ville hun ikke være. Få det vekk, få det vekk, sier hun, dette er jo grusomt.

På dette punktet i podcasten tenker jeg at det er supert at hun faktisk tar rollen sin som forbilde på alvor, og jeg får vondt av henne fordi hun går rundt hele dagen med en ekkel følelse i magen på bakgrunn av noe jeg hadde sagt. Men så da…

Så sier hun at den dårlige følelsen (over å ha gjort en feilvurdering?), går over til å bli en dårlig følelse fordi folk faktisk sitter og følger med på slike ting. Hun insinuerer at jeg har nistudert bildene hennes, for å oppdage hennes (ikke – eksisterende) mage på eldre bilder, for så å legge merke til at trærne rundt henne på blusebildet bøyer seg i 45 grader vinkel inn mot midjen hennes. Hun sier også at hun har jobbet i motemagasiner i 20 år, at alle bilder blir retusjert, og at proffe retusjører ikke lar trær i bakgrunnen avsløre at det er gjort. Sitter folk virkelig og gransker bildene og venter på en grunn til å ta oss, spør hun. Det var bare noen busker i bakgrunnen, det var slett ikke “det som hadde skjedd” (?) Så følger en lengre, aggressiv sammenligning med å klistre en lapp med “hore” på ryggen hennes, og hvordan hun i så fall ville matet vedkommende med den lappen, og hvordan terapeuten hennes hadde sagt til henne en gang, at hvis noen tar en bøtte med drit og heller over deg, så skulle man ikke begynne å kaste drit tilbake, eller smøre driten rundt på seg selv (eh…) – for det fører bare til mer drit. Det beste var å trø til side for den dritbøtta. Det er ikke min drit, sier Vanessa – det er hennes! (Altså min drit, tenker jeg da). Hun blir ganske sint i stemmen da hun sier at “hun kan bare ta de schtøggeste bildene av meg på SIN Instagram, og gjøre narr av meg der, men på MIN Instagram, der velger JEG”:

Kjære Vanessa. (<– Kvalm hersketeknikk, jeg vet) Du er en kjent moteprofil, du har vært redaktør i Elle og Costume, Norges største motemagasiner. Du har 41.500 følgere på Instagram, du har en superpopulær podcast og en kjempestor moteblogg, du omgås utelukkende A – kjendiser og du ser ut som en million dollar. Hvorfor i heite hule trenger du en retusjert midje (når du allerede ER smal, fødemage eller ei!) for å føle deg bra?! DET syns jeg er trist, og jeg syns det fortjente en knust hjerte – emoji på Insta.

Jeg misliker at folk tillegger andre et moralsk ansvar for å være et forbilde, jeg syns først og fremst at folk må ta ansvar for seg sjøl! Men hvorfor bidra til det presset du og Synnøve bruker mye tid på på podden deres, press som fører til dårlig selvtillit, følelsen av å ikke være bra nok i forhold til andre, man er ikke pen nok, tynn nok, vellykket nok. Selv du (dere) som har oppnådd så mye, og som virkelig drar opp standarden på hvordan en kvinne i 40 – årene, som attpåtil har båret fram barn, kan se ut, bidrar altså til det selvsamme presset ved å publisere et bilde der du vet du er tynnere enn i virkeligheten, og presenterer det som en sannhet. Også tordner du videre at problemet er ikke at du gjorde det, men at JEG studerte bildet så nøye at jeg la merke til det?

Jeg trengte ikke å studere bildet for å legge merke til de trærne. Jeg sammenlignet såvisst ikke midjen din med de andre bildene i feeden din. Jeg satt ikke der og lette etter feil – jeg liker deg, jeg liker Synnøve, og jeg liker podden deres. Derfor var jeg på Instaen din, og derfor så jeg det bildet. Det var ikke mer enn det. Jeg tror til og med på deg, når du sier at du først og fremst var interessert i å vise fram blusen. Jeg er lei for at du følte deg dritt da jeg kommenterte. Unnskyld. Jeg vet hvordan det føles når noen misoppfatter intensjonene dine, og trekker motivene dine i tvil.

Men kommentaren min fortjener ikke å bli sammenliknet med en “horelapp” eller en “bøtte med drit”. Det var ikke en mobbekommentar, den var konstruktiv, og det sto mer positivt enn negativt der. Og jeg prøvde da slett ikke å gjøre narr av deg! Det må være lov å gi tilbakemelding til en offentlig person, som du faktisk er, om at noe vedkommende gjør bidrar til et reelt samfunnsproblem? Eller syns du ikke det?

Du avslutter pod – sekvensen med å fortelle om at du følte deg sterk og oppløftet etter å ha sovet på følelsene fra dagen før. Klar til og vise verden, bring it on, liksom, og mannen din la merke til det, og Synnøve la merke til det og de ble glad for det supre humøret ditt. Jeg vet ikke om jeg skal våge å si “vær så god”, hehe – men jeg er i alle fall glad for at du kom over drittfølelsen. Jeg er også glad for at du reflekterte mye over det jeg skrev, og at du i løpet av tankerekken i alle fall var innom det som var poenget mitt – så takk for det.

Lykke til videre med podcasten, jeg er fortsatt trofast lytter.

 

Share on Facebook

Froskelår og eplemuffins

Da vi kom hjem i ettermiddag, satt det en liten padde midt på gulvet i gangen vår. Den var dekket av støv og hybelkaniner, og så veldig tørr og stakkarslig ut. Antagelig har den trodd den var lur, sneket seg inn og gjemt seg i en krok og blitt der noen dager, inntil den fant ut at et vindfang er et ublidt sted for et amfibium i lengden. Halvdød har den tatt sjansen på å sette seg i lyset, og antagelig tenkt at det fikk briste eller bære.

Det er syndeflod utenfor i øyeblikket, så vi slapp den slappe padden ut i en nokså dyp pytt i innkjørselen, så vi kunne se den komme til seg selv. Det gjorde den, og etter en svømmetur satte den seg på det dypeste punktet i vannet og nøt sitt naturlige element.

Jeg reddet en pinnsvinbaby i dag også. Den vraltet rett foran bilen vår på da vi var på vei ut til foreldrene mine. “STOPP, den må bort fra veien!”, og utrolig nok stoppet mannen min. Jeg løftet pinnsvinungen forsiktig og strente rett mot bilen med den piggete ballen i hendene. Vinduet på førersiden åpnet seg langsomt. “SETT den i grøftekanten”, fulgt av det det eneste argumentet som ville klart å presse litt fornuft inn i skallen min i sånne øyeblikk – mora er sikkert rett i nærheten, den dauer om du tar den med deg! (Jeg skulle ikke ta den med hjem, jeg tenkte å sette den ut på tomta til foreldrene mine) Men jeg satte den i gresset og håper den holder seg unna asfalten.

Egentlig var det slett ikke dette jeg skulle skrive om. Det er et par uker siden skolestart, og jeg kjenner allerede på matpakke – prestasjonsangst. Så jeg laget noen matmuffins med eple og kanel i går kveld. Jeg brukte denne oppskriften, bare at jeg byttet ut halvparten av hvetemelet med havremel, sukkeret med en spiseskje sukrin og litt honning. Og jeg brukte bare ett eple, for jeg hadde ikke flere. De ble litt kompakte, men absolutt et godt alternativ til de trøtte brødskivene jeg har sendt med hittil. Jeg kokte plommesyltetøy også i går, og det var kjempegodt på.

Share on Facebook

Hjernens skattkammer

Man sier at det er på barna man ser at tiden går. Ikke direkte usant, men om det er en ting som viser med all mulig tydelighet at tiden har galoppert, så er det dine gamle musikkavspillingsenheter.

I går måtte jeg lete opp russeavisen fra avgangsåret mitt, fordi jeg prøver å nøste opp i en gammel tråd som har viklet seg inn i hjernebarken min den siste uken. (Et navn som jeg ikke klarer å plassere i hukommelsen – utrolig enerverende) Russeavisen visste jeg lå i et av de nederste sedimentene i en kiste jeg bruker til denslags relikvier. Jeg har ikke åpnet den på flere år, og sist tydeligvis bare for å slenge inn en haug gamle julekort, bursdagshilsner og reiseminner. En mengde tanker jeg har glemt at jeg har tenkt, boblet til overflaten. Rart hvordan døde ting kan sette i gang så mange følelser.

Det første som slo meg var at det ser ut til at jeg over flere år har hatt et patologisk behov for å ta vare på ombordstigningskort, museumsbilletter, bykart og severdighetsbrosjyrer. Jeg fant en avis fra en vilkårlig dato i 1999, som jeg har en vag anelse om at jeg skulle ta vare på, fordi alt fra 1999 kom til å bli verdifullt en vakker dag. Alt jeg kom over i denne kategorien gikk i søpla, men innimellom alt jeg ikke skjønner hvorfor jeg har spart, fant jeg en mengde andre minner. Gamle kassetter, for eksempel. Plutselig husket jeg at vi hørte på Ti i Skuddet hver uke, og satt med fingrene på rec og play for å ta opp favorittsangen. 90 – tallets piratkopiering! 

Bilder av mennesker du en gang hadde en relasjon til, som du aldri kommer til å se igjen. Noen fordi du ikke ønsker det, andre fordi du ikke lenger har muligheten. Noen bilder gjør det godt å kaste, andre legges varsomt tilbake i konvolutten og spares til neste tur ned Memory Lane.

Andre er mer av den morsomme sorten. Den gule mappen sendte Sunnmørsposten ut til alle barn som fikk en tegning på trykk på Kompis – siden, et konsept jeg har glemt for flere tiår siden. Med det samme jeg så mappen, husket jeg hvilken tegning jeg hadde laget, og hvor stolt jeg var av den. Tegningen ligger også i kisten, men lenger ned enn jeg grov meg i går. Et skolebilde fra 6. klasse. Gud, jeg husker den sveisen, jeg kan fortsatt kjenne følelsen av tøystrikkene vi brukte, som vi kjøpte på Adelsten. Mamma pleide å sy “scrunchies” av stoffrester, som vi kunne ha utenpå kjøpestrikkene, for mer en mer “fluffy” look. Hamsteren var lillebroren min sin, den het Snufs – Herman og var en underlig skapning. Den hadde helt abnorm hårvekst, og lignet mer og mer på et marsvin i miniatyr. Hesten er Karitulla, den første fórhesten jeg hadde, og det er ungdomskjæresten som sitter i salen sammen med lillebroren min. Han hadde lenger hår enn meg i mange år, men en aprildag i 1997 fant han omsider mot til å klippe seg kort. Han har heldigvis holdt seg til det siden.

Jeg lo da jeg fant denne saken:

Den er av nyere dato, relativt sett – jeg tror den sto på bryllupskaken til meg og mannen min for ni år siden, eller i alle fall er den fra kakebordet, og på et tidspunkt falt den overende og brudgommen mistet hodet. Bryllupskaken vår var en katastrofe, bakeriet hadde glemt bestillingen, så de slengte den sammen mens vi spiste bryllupsmiddag. Den var skakk og skjev da den ble levert, all dekoren var feil, og timen vi hadde brukt i panleggingsmøte med konditoren virket temmelig bortkastet. Det ble en morsom historie og jeg er mer opptatt av morsomme historier enn en perfekt bryllupskake.

Jeg prøver å kaste ting som ikke lenger har noen verdi eller funksjon, og alle YouTube – videoer jeg har sett om decluttering oppfordrer en til å kvitte seg med vekten fra fortiden. Minnene blir ikke borte, selv om tingen som holder minnet blir borte, sier de. Det er ikke alltid sant. Man kan ikke klamre seg til alt mulig, men noen epoker er det fint å kunne huske. Det er noe med veien man har gått for å komme dit man er, og alt det der. Det meste av det jeg pakket opp i går, ble pakket ned igjen.

Share on Facebook