Motordeler og blondeduker

Årets siste feriedager tilbringes på landsbygda nordpå. Her nytes late dager med flott natur, sosialt samvær med familie og venner, og opptil flere dager med sol og varme. Jeg skal jeg ikke utbrodere akkurat dette til kjedsommelighet, det var bare for å sette scenen for min nyeste bilhistorie.

Her om dagen hadde jeg et ærend et stykke bortetter veien, så jeg brukte en av bilene som er tilgjengelig for utlån på gården. Det er vanskelig å beskrive denne farkosten uten å fornærme eieren, så jeg må først si at det er utrolig snilt at vi fikk låne den og at den stort sett fungerer etter intensjonen. Kjøreopplevelsen er imidlertid tilsvarende en pappeske trukket med aluminiumsfolie, med fire hjul vilkårlig montert med løse bolter.

I det jeg la i vei mot destinasjonen, hørte jeg i grunn med det samme at motoren gav fra seg et litt større lydrepertoar enn jeg har lagt merke til tidligere. Nå snakker vi ikke om et kjøretøy fra dette årtusenet, så jeg skrev de nye lydene på alderskontoen. Etter et par hundre meter, begynte det imidlertid å lyse “STOP” i lysende orange skrift i dashen. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å ta gode avgjørelser i bilsammenheng, så i dette tilfellet bestemte jeg meg for å innhente en second opinion. Jeg ringte gemalen som befant seg på fisketur, for å spørre om det hadde noe for seg å lytte til oppfordringen fra bilen. Han, som sto midtfjords til knes i sprellende torsk og prøvde å få sluken ut av kjeften på den siste fisken, sa at det sannsynligvis gikk bra å kjøre et stykke til, så jeg og min mann – som for øvrig er maskiningeniør – ble enige om at det tryggeste var å ikke stoppe motoren, siden batterilampen også begynte å lyse rødt. Ja, sånn at jeg kunne komme meg hjem, tenkte vi.

Jeg skulle heldigvis ikke særlig langt, for det ble en mistenkelig lukt av brent gummi inne i kupeen relativt kort tid etter, så jeg kjørte inn til siden og stoppet motoren. Jeg innhentet assistanse på stedet fra to karer med motorerfaring. De konkluderte med et blikk under panseret (og røykskyen som sto opp derfra) at diagnosen var svidd startmotor. De dyttet bilen i gang igjen, så jeg kunne krype hjem uten bruk av nevnte motordel.

Gemalen kom tilbake fra fisketur, og som medskyldig (kremt) tok han på seg oppgaven å skru ut den ødelagte delen. Jeg som hovedanklaget, følte nok skyld til at jeg ble med opp i garasjen som moralsk støtte. (Noe ut over det kan jeg normalt ikke bidra med i slike sammenhenger.) Å få ut startmotoren viste seg lettere tenkt enn gjort, for den ene skruen var plassert så skinnbarlig utilgjengelig at den var umulig å lokalisere uten inngående kjennskap til den aktuelle modellen. Jeg kunne høre på glosestyrken at min nordnorske mann begynte å bli en smule utålmodig, så jeg gjorde det enhver kvinne gjør i en krisesituasjon – jeg Googlet. “Hvordan skifte startmotor på Peugot 307″

Litt overraskende fant jeg umiddelbart en 6 år gammel forumtråd på engelsk der noen hadde nøyaktig tilsvarende problemstilling. “Jeg har lokalisert to av skruene, men finner ikke den tredje og siste” leste jeg høyt, før det litt skrøpelige internettet akkurat der tok seg en pause.
- Kan du kanskje fortælle mæ nokka nytt i den sammenhængen?!, hørte jeg fra under motoren, der mannen med tilkjempet ro ventet på resten av høytlesningen. Lynraskt forflyttet jeg med til et sted med bedre dekning, og kunne følgelig formidle et pinlig omstendelig svar fra en kar som nylig hadde foretatt samme operasjon. Ikke lite stolt kunne jeg konstatere at mitt bidrag førte til at den bortgjemte bolten ble funnet betydelig raskere enn den ellers ville ha blitt, ettersom det ble lett grundig fra undersiden av motoren. Hvis du skal skifte startmotor på en Peugot 307, må du ta den siste bolten ovenfra. Legg deg det på minnet, så kan du muligens briljere med denne kjensgjerningen selv, på et senere tidspunkt.

Etter ytterligere innsats, var startmotoren frigitt fra sin tilværelse inne i motorrommet, og vi kunne starte jakten på en ny. En ringerunde senere, kunne minst et par steder inne i byen skilte med en mulig erstatter av riktig sort. Så da ble det bytur.

Noen timer senere måtte vi erkjenne at INGEN hadde helt rette arten startmotor, så vi måtte bestille en. Jeg vil tro de fleste vi var innom hadde et sterkt ønske om å bistå oss i nøden, ettersom den ødelagte delen ble presentert som dette.

Den ene mekanikeren kommenterte forsiktig: blir ikkje kjærringa di førrbannja når du bruke blondedukan til å pakke inn motordelan?

Om lykken står oss bi, kommer rette sorten til gards i morgen, etter nok en “svipptur” til byen langsetter den humpete landevei – med en annen bil. Forhåpentligvis i tide til at eieren ankommer etter sitt opphold i veldig fjerne strøk. Kjære deg, hvis du leser dette på en eller annen flyplass et eller annet sted i en annen tidssone: jeg kan nesten garantere at bilen din vil starte bedre enn noensinne når du kommer hjem.

I motsatt fall blir dette en føljetong.

Share on Facebook

Disse barna slaktes som kyllinger

Da jeg var i Tanzania sist, fikk jeg høre flere hjerteskjærende barneskjebner, særlig blant barn med funksjonshemming. Mange av disse drepes ved fødselen, eller de holdes skjult under uverdige forhold, fordi foreldrene tror barnet er en straff fra Gud. Mangelen på helt grunnleggende folkeopplysning er etter min mening blant de største hindrene for utvikling i Tanzania. Det er denne vankunnskapen som gir groteske utslag som den nigerianske gutten Hope, anklaget for å være heks, utstøtt og overlatt til seg selv, to år gammel.

Denne jenta har en kromosomfeil, og vokste opp blant geiter, uten klær eller ordentlig mat. Hun ble adoptert av en hvit familie i Tanzania for få år siden, og har det heldigvis godt i dag.

Barn med albinisme har en spesielt risikofylt hverdag, fordi mange fortsatt tror at kroppsdelene med den lyse huden kan brukes til uchawi, magi. Medisinmenn bruker blod og innvoller fra albinobarn til å lage heksebrygg som skal bringe rikdom, eller de lager amuletter av knokler, hud og hår. Albinoer kalles zeru, spøkelse, på swahil. Zeru har ingen menneskeverd, de er “djevelens barn” og er i praksis fritt vilt. De blir like gjerne drept, partert og solgt til medisinmenn av sin egen familie. Armer, bein eller kjønnsdeler kappes av, ofrene blør ofte ihjel. Alle albinoer er utsatt, men det er særlig kvinner og barn som angripes, på åpen gate eller hjemme i sin egen seng. Albinojegere tjener store penger på dette, og i et fattig land er det en “enkel” karrierevei.

Faksimile fra Aftenposten om den nådeløse jakten på albinobarn. Bildet er linket til artikkelen, publisert i 2009. 

Senest forrige uke, natt til fredag 14 juli, ble boligene for albinobarn som drives av det Lutheranske sykehuset Haydom i Manyara, angrepet av fire menn som forsøkte å komme til barna som bor der. De skar over gitteret på vinduet, men heldigvis klarte vakten å rope om hjelp slik at naboene kunne komme til unnsetning. Det berget livet til barna; denne gangen. Dessverre vil det garantert skje igjen, og igjen.

Haydom har sterke bånd til Norge, og mange norske leger og sykepleiere har bidratt på sykehuset med utstyr og arbeidskraft opp gjennom årene. Haydom trenger nå bidrag for å styrke sikkerheten omkring albinobarna, med vakthold og forsterkninger av bygningsmassen. Akkurat nå er det minst to nordmenn på sykehuset, og det er flere her hjemme som forsøker å få i stand en innsamling. Dette er folk som bruker av egen tid og innsats for å hjelpe direkte, sånn som jeg syns er best i et korrupt land som Tanzania. Hjelpen kommer rett til de som trenger det, uten administrasjonsgebyrer og mellomledd.

Hvis du ønsker å hjelpe albinobarna på Haydom, kan du bidra til konto

3075.11.75066 eller via Vipps: 976 86 447

Her kan du se en kjempefin, profesjonelt produsert video fra Haydom, som viser hvor viktig dette sykehuset er og hva slags arbeid de gjør.

Her (sterke bildeinntrykk) finner du en artikkel om magi på swahili, forfatteren oppfordrer leseren til å avstå fra å ty til uchawi for å oppnå suksess, til tross for at man hører om mange vellykkede mennesker som angivelig har benyttet seg av det.

Og ikke minst, i denne videoen får du hilse på akkurat de barna det gjelder denne gangen, albinobarna som bor på Haydom, og som Lilli Ann fra Norge har jobbet for å ivareta sikkerheten til siden 2015.

Jeg har allerede sendt et bidrag til Haydom, og jeg håper flere vil gjøre det.
Om du ikke kan birda med penger, hjelp gjerne til ved å dele informasjonen. 

Tusen takk! :)  

Del innlegget på Facebook under

 

Share on Facebook

Hvor lenge varer feriefølelsen?

I alle fall kortere enn den flassende brunfargen. Til og med kortere enn tiden det tar å vaske opp klærne i bagasjen.

Hver gang jeg drar noe sted, ønsker jeg at jeg kunne ta med meg noe av opplevelsen hjem til hverdagen, roen i kroppen, gleden over å ha fri. Men feriefølelsen drukner altfor fort i den daglige tralten, rutinen og de huslige oppgavene. Plutselig våkner man en vanlig tirsdag og føler seg litt gretten, alt kjennes som før, som om man aldri har vært borte. Det skulle vært en mental konto man kunne gjøre innskudd i mens man var på ferie, og gjøre uttak når man trengte det hjemme.

Jeg har kommet til en konklusjon da, i dag, en litt muggen og umotivert morgen, der alt føltes akkurat litt for grått. Ferie for meg er ikke nødvendigvis sol og strand, god mat og fremmede steder. Ferie er like mye fravær av plikter, muligheten til å bruke tiden sin til akkurat det man vil. Det er ikke så lett hjemme når man jobber og har familie, men det ER mulig. Det handler om disse øyeblikkene, som til vanlig bare flyter av sted uten at vi merker det. Vi er bevisstløse, går på autopilot, og altfor ofte ønsker vi oss til steder vi ikke kan være, til ting vi ikke får opplevd, og alt vi skulle ønske vi kunne gjøre. Vi skulle ønske været var litt bedre, så vi kunne dra på stranden. Vi skulle ønske vi hadde mer tid, så vi kunne finne på noe sammen med venner. Vi skulle ønske vi hadde mer overskudd, så vi fikk gjort unna alt som burde vært gjort.

Jeg vil ta kontroll på flere av disse øyeblikkene, som man går glipp av fordi man ikke er mentalt til stede. Carpe diem, og alt det der. Dessverre har arbeidende foreldre sjelden mulighet til å carpe en hel diem, altfor mye annet krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse. Men vi kan senke ambisjonene, tenke at vi i det minste skal carpe et og annet øyeblikk. Det er faktisk bittelitt ferie på en helt vanlig dag.

I går kjørte jeg og handlet. Det var en fin kveld, skyet, men fjorden lå blank og det var ikke verken vind eller regn. Jeg kjøpte sushi og en tegneserie, og satte meg på et svaberg i fjæra. Det var ingen andre der, bare sjøfugler og meg. Jeg spiste billig sushi med fjordutsikt, mens jeg leste Tegnehanne til jeg ble oppspist av knott, og det var utrolig fint. Ikke knotten da, men det var 15 minutter før det som bare var mine, som gav meg noe, på ordentlig. Feriefølelse.

I morges var det ikke så verst vær, ikke strålende, men jeg satte pris på å kunne gå i t-skjorte til bussen. Det tar 10 – 15 minutter, og det er egentlig flott langs veien. Jeg legger bare ikke så godt merke til det alltid. Jeg tenkte at hvis jeg hadde fri i dag, så ville jeg kanskje gått meg en fjelltur. Jeg rekker ikke det, men jeg går jo her, nå – det er jo ganske fint? Ikke sant?

Jeg kom hjem til tomt hus, og kunne lage en rask middag fordi jeg hadde gjort den klar kvelden før. Luksus, begge deler. Jeg drakk kaffe på terrassen med sjokolade og en ny bok. Lykke.
Været holdt ikke helt inn i dag, men hva så, det er mye kos i et ullpledd og en papegøye.

Vi kan gjøre hverdagen lettere, lysere og mer ferieaktig hvis vi nøyer oss med mindre. Fem minutter ute av tralten, gjør noe annet, ta med kaffen ut, se på solnedgangen, gå på kafe, ring en venninne – rett og slett ta en mikroferie! Det er kos, det!

 

Share on Facebook

Tips for en smidig ferie

Mange som kjenner meg, eller har reist noe som helst sted sammen med meg vil le høyt av overskriften. Men tenk på det sånn, jeg har helt sykt mye erfaring i usmidige reiser! Det tok 39 år, men til slutt tok jeg også lærdom! Her er mine tips for ferieforberedelser med hvilepuls.

1. Skriv huskelister i god tid
En ambisjon jeg alltid har, men fortsatt ikke klarer å gjennomføre. Jeg har imidlertid blitt en racer på
mentale lister. I ukene før sommerferien, kverner hodet mitt på hva jeg skal pakke og ordne før vi drar. Før planla jeg overhodet a-l-d-r-i, som igjen førte til at jeg alltid sto til knes i klesvask en hel natt for å ha noe som helst å legge i kofferten.

Sjekk selvfølgelig avgangstider, pass og billetter, og at bankkortet er åpnet for reiseområdet. Jeg skriver selvfølgelig, fordi det er selvfølgelig – men jeg har personlig blitt berget av “du kan nå sjekke inn” – SMS’en, fordi jeg bare hadde en vag ide om hvilken dag jeg skulle fly. Jeg har også måttet kjøpe ny hjemreise fra utlandet fordi det ikke var samsvar mellom etternavnet på billetten og i passet mitt. Selvfølgeligheter er ikke selvfølgelig for alle, haha!

2. Planlegg å spise!
Mat pleide å være det første jeg kuttet ut når jeg stressa, jeg hadde verken apetitt eller tid til å prioritere det. Det førte gjerne til at jeg ikke fikk i meg noe som helst før langt utpå reisedagen, og da helst noe kjapt og usunt. Nå reiser vi med barn, og alle som har prøvd det, vet at jevnt blodsukker på hele familien er en forutsetning for å unngå total nedsmelting av feriefølelsen. Det er vanskelig å finne mat som passer alle på flyplasser, og enda vanskeligere ombord i flyet. Derfor reiste vi på sommerferie i år med 1 kg stekte pannekaker og en boks blandet salat i håndbagasjen! Det funket glimrende, og vi sparte mange hundre kroner på flymat som uansett går i søpla halvparten av gangene. Vi hadde også med tomme vannflasker som vi fylte opp med springvann innenfor sikkerhetssjekken.

3. Ikke glem hverdagstingene. 
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har glemt å pakke håndklær, såpe, fuktighetskrem, etc. I sommerhus og ferieleiligheter er ikke gitt at det tilbys alt du trenger. Nå har jeg en ferdigskrevet liste over ting jeg alltid glemmer, og den utvides stadig. Foreløpig har jeg
- små reiseflasker med shampo, balsam og dusjsåpe
- negleklipper, plaster og en liten saks (klok av utallige småskader)
- en liten boks med vaskepulver – det er gull å kunne skylle opp t – skjorter, shorts og badetøy i vasken og i alle fall få lukten av rent tøy i klærne. Å kunne bruke samme plagg mer enn en gang sparer mye bagasjeplass!
- årets tilføyelse er en liten reiseflaske med Zalo, et kopphåndkle og en oppvasksvamp. Du kan naturligvis kjøpe dette for en billig penge på destinasjonen, men det koster ca 1 kalori å bare putte det i kofferten og slippe å tenke mer på det.

I håndbagasjen har jeg alltid ørepropper (er avhengig av det på flyet, og man vet aldri helt hvordan det er med natteroen der du skal sove), anti – bac, nistemat og en bok. På en lang flytur er det kjekt å ha med tegnesaker eller en kortstokk om man reiser med barn.

4. Lynlåseposer
Den som fant opp lynlåseposer, burde fått en eller annen utmerkelse. Innlysende nok vil lynlåseposer beskytte klærne dine mot å sauses inn i bodylotion eller solkrem, men de vil også gjøre det enklere å holde oversikten i kofferten. Jeg sparer på lynlåseposer i alle størrelser og bruker dem til de går i oppløsning. I stedet for store, tunge og uformelige toalettvesker, sorterer jeg tingene i ulike kategorier i hver sine poser. Det trenger ikke være verken kosmetisk eller flytende, ladere, batteripakker og andre småting er også snertne å putte i poser. Det er mye enklere å utnytte plassen, og det er ryddigere når du pakker ned og når du pakker opp.

5. Ta kapasitetshensyn
Jeg har aldri hatt behov for å ta med “alt mulig” på reise. Jeg bruker lite sminke og ingen hårprodukter, og trenger ikke ørten valgmuligheter i klær og sko. Derimot har jeg vært dårlig på å tenke praktisk håndbagasje! Jeg var en av dem som hadde koffert, håndveske, diger jakke, samt en blytung taxfree – pose med inn på flyet, noe som gjør deg til en irriterende medpassasjer (til opplysning) – og en mer svett reisende. Nå forsøker jeg å tenke på hva jeg faktisk vil trenge, og når jeg vil trenge det. Skal jeg ha med mye bruker jeg en ransel, den er enklere å håndtere og den frigjør en sårt tiltrengt hånd i transit – situasjoner.

Ha en fast, lett tilgjengelig plass for boardingkort, pass og penger, slik at du slipper å lete etter det tusen ganger. Igjen – innlysende, men, igjen – for ti år siden var jeg tre minutter fra å bli returnert fra Egypt fordi jeg ikke fant igjen passet mitt. Det lå i tax – free posen, og det tok meg halvannen time og mye stress før jeg fant det i siste mulige minutt.

Og ang. tax – free… trenger man virkelig å handle så mye? Personlig kan jeg ikke ha økonomiposer med snop stående, siden jeg fullstendig mangler stoppsperre på inntaket. På hjemreise er dessuten selve butikken et mareritt, når 300 mennesker sluses inn blant alle tilbudene. Jeg vil bare komme meg ut så fort som mulig, så det jeg kjøper begrenser seg til tre eller fire flasker alkohol, samt tobakkskvota som noen andre vil ha. Det er fortsatt en transportetappe å komme seg helt hjem etter tax – free’ en, og for meg er det mer verdt å slippe å kave meg opp, enn å spare 50 kroner på en pose sjokolade. Jeg sparer dessuten mer på alt jeg lar være å kjøpe!

God ferie! :)  

Share on Facebook

Dårlig kommunikasjon

Jeg syns det er godt å slippe å kjøre bil til og fra jobb – av selvforklarende årsaker for de som har lest bloggen min lenge! Jeg sparer masse penger på å ta bussen, og det er behagelig å slippe å bale med parkering og… egentlig kjøring generelt, det var alltid mye styr med meg og den bilen…!

Nå er det ikke alltid en dans på roser å kjøre kollektivt heller. Jeg bor på et lite sted med sparsom bussforbindelse, så det er litt kritisk at man faktisk rekker den planlagte avgangen. Hvis ikke er det fort en time eller mer til neste. For en som stort sett er ute i siste minutt til alt mulig, får jeg en utilsiktet spurt etter en og annen buss, f.eks i forgårs etter jobb. Bussen passerte meg i det jeg ventet på grønt lys på vei bort på stoppet, og jeg løp som en gal etter den da jeg endelig fikk krysse gata. Heldigvis så sjåføren at jeg skulle være med og ventet på meg, til tross for at ingen andre passasjerer skulle på. Tilfeldigvis kom ei jeg kjenner kjørende forbi idet jeg nærmet meg bussen, hun så min gaselleaktige galopp, slengte bilen inn i busslomma mens hun la seg på fløyta. Litt mindre gaselleaktig kunne jeg altså kaste meg inn i bilen hennes, nærmest i spranget, og vi passerte bussen som fortsatt sto der og ventet på meg.

Seks minutter senere takket jeg for skyssen på busstoppet nedenfor boligfeltet der jeg bor, en tungt trafikkert 80 – sone. Mens jeg nok en gang ble stående å vente på å krysse veien, kom bussen jeg skulle sittet på kjørende. Den blinker inn til siden, og jeg står så langt ute mot veibanen at jeg faktisk må flytte meg for at han skal komme seg inn på busslomma. Kjære vene, han kunne vel sluppet av folk to meter lenger fram, det er god plass, tenkte jeg. Men det ER ingen som skal av, han venter på at jeg skal gå PÅ! Igjen! Heldigvis ble det en luke i trafikken akkurat da, så jeg kan luske meg beskjemmet over veien så sjåføren forstår at jeg ikke skal sitte på denne gangen heller.


Morgenen etter tok jeg en annen veske enn vanlig, og til tross for at jeg hadde gjort meg ærend å flytte busskortet over i den rette veska, klarte jeg likevel å glemme det igjen på kommoden hjemme. Jeg hadde verken kort eller kontanter med meg heller, så den som måtte tigge seg til en gratis busstur til jobb, var selvfølgelig meg. Og selvfølgelig var det den samme sjåføren som stoppet for meg to ganger dagen før! *rødme*

I det “deilige” sommerværet vi har hatt i det siste, har jeg brukt denne snasne regnjakken hver dag, drivende hvit med røde detaljer, garantert å klistre seg i hukommelsen. Note to self, øve på speilselfier og vaske speilet i kjellergangen. 

Share on Facebook

Aftenposten og fuglenytt

Først litt nærlokale fuglenyheter, den syke parakitten som satt i isolat på badet har flyttet ut igjen i fuglehuset. Det var rørende å se hvor hysterisk glade de begge ble for å se hverandre igjen, den gjenværende parakitten hadde nok avskrevet kompisen etter så mange dager alene. De krangler litt i det daglige, men siden de flyttet sammen igjen har de til og med vært enige om matfordelingen, og det er ikke ofte! :)

I går var jeg bidragsyter i en sak i Aftenposten om bloggerbarn. Jeg syns det ble en fin artikkel med gode innspill fra Datatilsynet, slettmeg.no og jurist Sara Eline Grønvold. Aftenposten har skrevet mye om dette i år, og virker oppriktig engasjerte i barns rett til privatliv på sosiale medier. For de som er interessert og har anledning, vil jeg på det sterkeste anbefale Øyvind Nordli sin flotte hovedsak i A- magasinet på fredag, om barn som får hele sin sykehistorie publisert på nettet av foreldrene. En ekstremt utfordrende problemstilling, med mange sterke følelser, i tillegg til en rekke presseetiske hensyn å ta. Her kan du lese litt om bakgrunnen for hvordan han jobbet for å belyse saken best mulig. Vi er så vant til tempoet vi fordøyer nyheter i, at jeg tror vi ofte glemmer for et omfattende arbeid som ligger bak det vi leser. Vi må ta vare på denne typen journalistikk, det er så utrolig mye mer verdt enn grafsing i tragedier og oppdateringer om Paradise Hotel!

Her er vi på trykk i Aftenposten lørdag.  

Ha en fin søndag! :)  

 

Share on Facebook

Grensen går ved fiskesnøre

I all beskjedenhet, må jeg påstå at jeg er en ganske raus kone. Jeg er gift med en aktiv mann med mange hobbyer, de fleste av dem dyrkes utomhus i ulike sesonger. Jeg står aldri i veien for hans lidenskapelige forhold til toppturer på ski, ukelange trasketurer over vidda, helger på småviltjakt, hjortejakt i Sogn eller laksefiske i Trøndelag – til tross for at jeg helst blir informert om disse turene idet han har begynt å pakke i bilen. Ikke engang i fjor, da han dro til Alaska for å fiske “i en uke” (= 16 dager) hadde jeg noe å utsette på hans prioriteringer. Så lenge vi får logistikken hjemme til å gå opp, sier jeg alltid ja, (hvis jeg blir spurt) jeg furter aldri fordi han er borte, og jeg klager ikke på at han bruker et kommunebudsjett på utstyr til alle aktivitetene han driver med.

Men i dag nådde jeg faktisk en slags grense. Jeg hadde en travel morgen, og tett program hele dagen. Jeg hadde en avtale som krevde et noenlunde planlagt antrekk, og jeg hadde derfor vasket noen skjorter i går kveld, som jeg skulle rekke å tørke på tiden jeg hadde fra jeg sto opp til nevnte avtale kl 09. Jeg håper egentlig at det ikke bare er vår vaskemaskin som knytter alle plaggene sammen i en stor knute når det er flere skjorter inni samtidig? Vår gjør i alle fall det, alle ermene snor seg inni hverandre som spaghetti og kommer ut som en våt, homogen masse som må regelrett knyttes opp. I går kveld hadde gemalen sin fiskeshorts havnet i vasken samtidig. I den lå det… et langt fiskesnøre i en lomme. Dette fiskesnøret bidro naturligvis ytterligere til å forsegle den solide knuten med sentrifugerte plagg. Det passet særdeles dårlig å måtte KLIPPE plaggene fra hverandre før jeg kunne tørke dem.

Kjære, jeg beklager, men alle fiskerettigheter er inndratt for resten av sesongen.

 

Share on Facebook

3 ting ingen over 40 skal ta på seg!

Inspirert av dette innlegget.

Det er vanskelig å skjule at årene går. Kroppen endres, rynker dukker opp, og huden siger på steder du aldri hadde forestilt deg. Deprimerende nok i seg selv, men heldigvis kan man unngå mange av feilene man ofte gjør i denne fasen av livet. Det er bare snakk om bevisstgjøring. Kle deg i hva pokker du vil, så lenge det får deg til å føle deg bra – men unngå å ta på deg disse tre tingene.

1. Blytung helgenglorie
Når man blir eldre, ser man livet oftere i evighetsperspektiv, og man titter mer opp fra sin egen navle enn man gjorde i ungdomstiden. Vi blir mer bevisste våre egne behov, og flinkere til å prioritere dem. Kanskje fordi vi nærmer oss punktet der livet bak oss er lenger enn det som ligger foran? Som unge bruker vi masse energi på ting vi ikke kan forandre, og frykt for andres fordømmelse. Steng slike energilekkasjer. Tid og overskudd er kostbare ressurser. Ikke kast dem bort på problemer som ikke angår deg, bare for å framstå bedre i andres øyne. 

2. Briller som man kan titte skrått over kanten på
Med alder kommer visdom. Og når man føler seg klok, er det kort vei til å bli overbærende. Trangen til å dele vår akkumulerte livsvisdom presser seg fram i møte med de unge – men legg bånd på den. Den oppvoksende slekt må gjøre sine egne erfaringer – hvis ikke vil de nå 40 år, uten å bli det minste klokere. Ikke se skrått nedover din egen neserygg, mens du doserer om livets store sammenhenger – sannsynligheten for at publikum vil himle med øynene (og legge til 30 år på alderen din) er større enn at de tar til seg det du sier. Som du vet; 20 – åringer kan alt i verden allerede, du kan ikke lære dem noe. Det er bare tiden som kan vise dem at du likevel hadde rett.

3. For mange hatter
Ikke alle rekker å få voksne barn innen de er 40. Tvert i mot vil mange befinne seg i selve tidsklemme- tiåret, der barnas skolegang og fritidsaktiviteter krever mye engasjement. Kanskje sitter du i FAU eller i styret i idrettslaget, har tatt på deg trenerverv, eller sitter i velforening. Eller alle på en gang, i tillegg til at du prøver å stable på beina ditt eget sosiale liv nå som småbarnsperioden er over. Det er krevende å holde styr på alle hattene man skal bekle i ulike roller, og man kommer raskt i lojalitetskonflikter. Hold styr på hattene dine, bland dem for all del ikke sammen – og ikke minst; kvitt deg med dem som ikke tilfører noe positivt til livet ditt.

Omfavn de gode sidene ved å modnes. Når man har levd med seg selv i 40 år eller mer, har man blitt bedre kjent med sine sterke og svake sider. Vedlikeholdet av eksteriøret krever kanskje mer, men den indre tryggheten kompenserer!

Og la for all del ingen fortelle deg hvordan du skal kle deg! :)

Lik gjerne siden min på Facebook her

Share on Facebook

Late konfektbiter med likør

Jeg prøver spise litt mindre snop
Jeg prøver å bruke litt mindre penger på godteri i butikken
Jeg fikk skikkelig lyst på noe godt, og orket ikke dra å handle. Så jeg laget noe med ting som sto i skapet.

100 gram sjokolade, jeg brukte Dronningsjokolade.
Nougat
Kirsebærlikør (kan sløyfes, eller byttes ut med konjak, Baylies, el)
Isbitform av silikon

Smelt sjokoladen over vannbad, og smør den tykt langs kanten av silikonformen. (I motsetning til meg, husk å spare litt til å lage lokk, så slipper du å smelte mer sjokolade.) Sett i fryseren noen minutter til det stivner. I mellomtiden blander du nougat med en skvett likør. 15 sekunder i mikroen gjør den smidigere. Fyll sjokoladeskålene med nougat, og fyll opp formen med mer smeltet sjokolade. Sett i fryseren til du kan trykke konfektbitene ut av formene. 

Oppbevares i kjøleskap. Kos deg! :)

Share on Facebook

De som faktisk selger barna sine for klikk

Aftenposten følger opp problematikken rundt barns rett til privatliv i sosiale medier, nå sist med denne artikkelen, og denne. Det er flott at store medier følger opp dette, det er fremdeles altfor mye informasjon tilgjengelig om navngitte barn på nettet. Det er en ting om man som privatperson deler for mye. Hva om man eier en bedrift, som baserer inntekten sin på å skape et publikum til familielivet sitt?

En person med mange følgere på sosiale medier, kan ta betalt for omtale av et produkt eller en tjeneste. Det trenger ikke være en blogg, SnapChat og Instagram er høyst aktuelle kanaler for annonsører. Mange, også her i Norge, har så mange følgere at de kan leve utelukkende av annonseinntektene fra sine sosiale mediekanaler. De er ikke bare privatpersoner og foreldre, de er bedrifter, med organisasjonsnumre og skatteplikt. Jo flere klikk, jo bedre muligheter til å tjene penger på reklame.

Jeg mener at også annonsørene må stå til ansvar for hva slags blogger de samarbeider med. I fjor promoterte f.eks Lindex sin nyfødtkolleksjon via en rekke profilerte foreldrebloggere. Stabburet har gjort det samme med Leverpostei, og nylig hadde Forskerfabrikken en tilsvarende kampanje for sin sommerskole for barn. Bloggforeldrene får penger for å omtale produktet i et betalt innlegg, eller “reklame” som det ville blitt kalt i en avis. Siden reklame har en litt negativ klang, er det om å gjøre å utforme annonsen slik at det ligner mest mulig på et ordinært innlegg. På den måten slipper bloggeren å kjede leserne sine, og annonsøren får mest mulig valuta for pengene. I praksis betyr dette at Leverposteien blir plassert i et innlegg om bloggbarnas matvaner, bloggerens nyfødte blir modell for Lindex sine freshe bodyeri str. 50, og skolebarna i blogglandskapet blir kledd opp i forskeroutfit og poserer for foreldrenes titusentalls daglige følgere.

Mange barn jobber som modeller, og blir eksponert bredt i massemedia. Men barn i tradisjonell reklame er kontekstløse. Vi vet ikke hva de heter, hvor de går på skole, eller hva de liker på brødskiva. Dessuten er de beskyttet av arbeidsmiljøloven. Jeg spurte Arbeidstilsynet hva slags rettigheter barn har når de brukes i annonsesammenheng på foreldrenes blogg. Svaret var som følger:

Hva foreldre vil publisere på nettet av familiemedlemmer vil ikke komme inn under Arbeidstilsynets myndighet så fremt barnet ikke er ansatt som arbeidstaker i foreldrenes næringsvirksomhet.”

Bloggbarna er ikke ansatt i Bloggfamilien AS, men de benyttes likevel til samme type markedsføring som mor eller far tar betalt for – uten lønn i tradisjonell forstand, og uten juridiske rettigheter.

Arbeidstilsynet skriver også: “Arbeidstilsynets regelverk omtaler ikke bruk av sosiale medier, men ved bruk bør det tas hensyn til barns rettigheter i risikovurderingen samt hvilke tiltak som må iverksettes for å unngå at arbeidet kan medføre uheldige følger barnet for i fremtiden.”

Dette bør være et alvorlig tankekors, ikke bare for foreldrene, men for de annonsørene som er med på å gjøre eksponering av barn i sosiale media til en lønnsom markedsstrategi. Flere av disse barna har store deler av sin barndom eksponert for tusenvis av fremmede, også utenom de sponsede innleggene. Tusenvis av fremmede vet mer om dem, enn de vet om egne barns venner. Er det rett av foreldrene å ofre barnas privatliv for penger? Og er det rett av annonsørene å opprettholde livsgrunnlaget til slike blogger, ved å fortsette å kjøpe reklame av dem?

Barns privatliv har en egenverdi. Om du ikke ville publisert et tilsvarende bilde av deg selv, eller annen voksen, så ikke publiser det av barn heller. Ikke for likes, og spesielt ikke for penger.

Share on Facebook