Maurtue

La meg innlede dette innlegget med å si at jeg er introverthøysensitiv og lider av misofoni. Å oppholde meg 20 timer i strekk på trange fly, overbefolkede flyplasser og/ eller i kø sammen med fremmede mennesker, hvorav flertallet aldri har hørt om begrepet personal space, er derfor spesielt krevende for mennesker som meg.

Jeg liker å være på reise. Noe av det beste jeg vet, er å sitte på en flyplass, med en kopp bedriten trykk – knapp caffe latte og en bok i hendene, mens alle mulige slags mennesker farter forbi. Jeg liker å observere, ta inn stemningen, kjenne på forventningene til det som ligger foran. De som kjenner meg, vet at mine reiseopplevelser ikke alltid tillater luksus som dette, fordi jeg støtt roter meg opp i noe, kommer for sent eller har glemt og/ eller rotet bort helt vesentlige ting som mobilen min, passet mitt eller avgangstiden for flyet jeg skal være med. I en alder av 39 har jeg imidlertid omsider skjønt at sjelefred kommer med god planlegging, derfor klarer jeg nå beviselig å reise til den andre siden av jorden, helt alene, uten å krølle det til for meg selv. Det eneste jeg nå skulle ønske, var at alle andre holdt seg hjemme. 

En ting er å stå i kø, det må man nesten finne seg i når man befinner seg på et sted hvis eneste funksjon er å sluse mengder av mennesker til sin endelige destinasjon. Og selv om DIN endelige destinasjon er en knøttliten landsby i Afrika, kan du likevel banne på at 300 mennesker faktisk har tenkt seg med samme fly som deg. Så da står du der da, i economyclasskøen, rett foran en eksaltert gruppe amerikanere som SERIØST ikke holder kjeften sin lukket i fem sekunder av gangen, den ene mer oppøst enn den andre, og ingen hører etter hva de andre har å si. Foran deg igjen står en nederlender på størrelse med et tre, som helt åpenbart burde holdt sengen og pleid sin egen ekstremt fuktige forkjølelse, og du bare vet at det er han som blir å sitte ved siden av deg hele den 8 timer lange flyturen. Og på raden foran vil du finne den koreanske familien med kolikktvillinger.

Så åpner de endelig for boarding, og horden av reisende zombier subber seg mot flykroppen der ute. På dette punktet er det lett å bli forledet til å tenke at det verste snart er over – men neida. Nå skal 300 mennesker + maks tillatt håndbagasje, eller helst litt mer, presses ned en flaskehals på størrelse med en fødselkanal. Kommersiell flytrafikk håndterer minst 1,5 milliarder passasjerer i året på verdensbasis – likevel er det altså INGEN som har greid å organisere en effektiv ombordstigning! Det skyldes naturligvis at enkelte mennesker er komplett ute av stand til å løfte blikket fra sin egen navle. De står MIDT i midtgangen og lurer på hvor setet deres er. De svarer på mobilanrop etter tre ring, selv om de hadde nok vansker fra før med å få den overdimensjonerte trillekofferten inn i det allerede fulle skapet over setet sitt. I stedet for å bruke de TO TIMENE du må oppholde deg på flyplassen før avgang til å omorganisere nødvendigheter i håndbagasjen, velger de å gjøre det rett før de skal sette seg ned. Det er aldri samsvar mellom hvor du skal sitte, og hvilken rekkefølge flyet fylles opp. På annenhver seterad er det de som sitter ved midtgangen som kommer først, og de som sitter bakerst kommer sist ombord.

Hvis du noengang skal lande på Kilimanjaro Airport; vit dette: det tar en time å få visum, og slippe gjennom passkontrollen. Du må vise de samme dokumentene til fem forskjellige personer, og du må stå i fem forskjellige køer. Alt skjer i et rom på størrelse med en gjennomsnittlig barneskolegymsal, og det er 45 ikke luftkondisjonerte grader. Hvis noen av de flyplassansatte smiler til deg, er det fordi de har funnet et avvik i informasjonen du har forelagt, og du kan være helt sikker på at du må være der en time til. Heldigvis var jeg klar over alt dette, og kunne stille mentalt forberedt, i stand til å gjennomleve hele lidelsen i en komplett tilstand av zen. De andre 299 passasjerene kunne ikke det. Faktisk den mest fornøyelige køen jeg har stått i på hele denne reisen.

Blogglisten hits

Share on Facebook

3 thoughts on “Maurtue

  1. Kjenner at det der hadde blitt i overkant for meg gitt :-/ jeg må telle til 10 sånn omtrent 1000 ganger bare for en flytur Oslo – Stavanger i irritasjon over køer og alle de håpløse folka som lager dem lengre i ren skjær mangel på normal oppegåenhet. Skal man legge på 45 varmegrader i enden på det der snakker man jo tortur….. Jeg er helt avhengig av musikk i ørene for å kunne mentalt forlate situasjonen i sånne tilfeller. Men det virker jo som om du kom deg godt igjennom det hele, kreds :-) både for det og for det bra arbeidet du gjør.

    • Jeg kan ikke ha musikk i ørene når jeg står i kø, da føler jeg meg helt “avskrudd” fra omgivelsene og står hele tiden og er redd for at jeg går glipp av noe, noen snakker til meg, eller de plutselig bytter gate eller noe, hehe!

      Tusen takk, og takk for at du bidro! :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>