Tenk at jeg er her
Egentlig hadde jeg ikke verken tid eller råd til å dra på denne turen til India. I noen måneder har jeg og en venninne hatt løse planer om å dra til Asia, men mange omstendigheter måtte klaffe ettersom vi bor på hver vår side av Atlanteren. Det hele så ut til å koke bort i kålen. I en bisetning dukket India opp som et alternativ, og plutselig ble det sånn at vi avtalte å møtes i Goa i mars.
Jeg har hatt dette stedet i bakhodet i over 10 år. Jeg og mannen min skulle hit på bryllupsreise i 2008, men så kom livet brått i veien. Vi endte med å dra til Tanzania i stedet, et par år senere. På mange måter forandret akkurat den tilfeldigheten mye for meg. Etter Kilimanjaro klarte jeg aldri å få fjellet, landsbyen Marangu og folkene der ut av hodet, og jeg dro tilbake flere ganger. Tanzania vekket noe i meg som ikke kan forklares med noe annet enn et ord som har blitt en klisje: wanderlust. Trangen til å hele tiden utvide horisonter.
Hverdagen la en demper på forventningene mine til India – reisen, jeg hadde mye annet å tenke på, og ikke så mye motivasjon til forberedelsene. Få dager før avreise oppdaget jeg at jeg hadde ALTFOR liten tid på Gardermoen mellom inn – og utland. Jeg komprimerte alt jeg skulle ha med i en håndbagasjekoffert slik at jeg slapp å løpe inn og ut. Så kansellerte Norwegian en rekke avganger i forbindelse med Boeing MAX – styrten, jeg fikk panikk for at jeg ikke skulle komme meg til Oslo, og miste flyet til Amsterdam. Det gikk heldigvis bra, men så ble jeg strandet i Mumbai i et halvt døgn, fordi det indiske flyselskapet som skulle ta meg videre til Goa var på randen av konkurs og ikke hadde betalt pilotene sine, eller noe annet, på evig lenge. Og selv om jeg fikk vite dette “allerede” kvelden før jeg skulle reise hjemmefra, var KLM ute av stand til å booke meg om før jeg landet på Chhatrapati Shivaij. Siden jeg ikke hadde noen flybillett videre måtte jeg sitte hele natten på utsiden av sikkerhetskontrollen. Først etter 12 timer fikk jeg boardingkort til en avgang klokken 17, men de siste to timene kunne jeg i alle fall få tilgang på ordentlig internett, kafeer og butikker.
Men så kom jeg hit, til Goa og det portugisiske kvarteret i Panjim, der jeg skulle bo på et vandrerhjem. Selv om det var blitt kveld og helt mørkt, så jeg at dette ville skille seg drastisk fra alle andre steder jeg har besøkt. På en måte minnet det meg om Tanzania, men likevel ikke, for i Marangu var jeg skjermet fra landsbylivet med mindre jeg oppsøkte det. I Panjim skulle jeg bo i et av de nedslitte husene, i en skitten gate full av løse hunder, kyr og fløytende mopeder. Sjåføren min fant ikke adressen, så vi kjørte rundt og rundt i de trange gatene i mørket, og jeg håpte han ville være tålmodig nok til å ikke etterlate meg der alene. Det var han heldigvis. Rommet mitt på hostelet var i beste fall rustikt, badet var nok ikke pusset opp siden kolonitiden og gudene må vite hva som ellers bodde i pallekarmene de hadde bygget opp sengen min med. Men det var rent, og folkene som drev det var hyggelige.
I den rare lille loopen som har oppstått siden sist jeg planla å komme hit, kan jeg ikke unngå å tenke på hvordan wanderlusten min hadde sett ut om jeg faktisk hadde vært her for 11 år siden. Jeg ville mest sannsynlig aldri dratt til Tanzania da. Jeg ville aldri møtt de menneskene som fikk meg til å skjønne hvor stor verden er – og samtidig så liten. Jeg ville aldri nådd bunnen av meg selv på 5895 meter over havet, og kanskje aldri skjønt hvor mye ett lite skritt kan bety på vei mot et stort mål. Jeg ville besøkt Goa som en hvilken som helst annen charterturist, booket oss inn på et fint hotell ved stranden, og ikke et vandrerhjem i en bydel i ferd med å tape kampen mot tidens tann. Kanskje ville jeg aldri opparbeidet motet til å legge ut på reiser alene, med bare et navn og en gateadresse å finne fram til på andre siden av jorden. Jeg vet ikke. Man vet jo aldri konsekvensene av valgene man tar mens man tar dem, og man får aldri vite hva man velger bort.
Til tross for at jeg hadde latt stress og bekymringer overskygge forventningene i forkant, fikk jeg en underlig ro da jeg endelig var framme. Den lot seg ikke forstyrre av den klamme heten som får svetten til å sile så fort man løfter en finger, av all støyen i gatene, den hektiske aktiviteten, skitten og støvet, at selv de enkleste ting er ekstremt kompliserte i India… ting som normalt ville fått meg til å gå fra konseptene, ble skjøvet til side av tanken “tenk at jeg er her”. At jeg får se alt dette med mine egne øyne.
Tenk at jeg er her.
