De siste dagers hendelser
På mandag la jeg ut et bilde på Facebook av min oppskrapede legg, og ba folk om å gjette hvordan det skjedde. Selv om det kom flere kreative forslag, var det ingen som traff blink. Ikke overraskende, for det var naturligvis ingen helt innlysende forklaring på de blodige, parallelle stripene som nå pynter ankelen min. Jeg penslet altså oljegrunning på terrassebordene ute i fuglehuset. Det oppsto et lite dilemma da jeg skulle ta det siste stykket, for da måtte jeg sitte i døråpningen med døra åpen og male meg ut av huset. Ikke så lurt med små, kjappe fugler på innsiden, men de virket rolige så jeg tok sjansen. Plutselig så jeg et blått lite lyn komme fykende mot den åpne døra, og fem av hjernecellene mine klarte å oppfatte at det var den ene undulaten. De resterende hjernecellene klarte ikke bli enige om det var best om jeg kastet meg inn eller ut av fuglehuset, så det endte i en underlig manøver der jeg på mystisk vis slengte meg rundt dørkarmen samtidig som jeg smelte døra igjen. I prosessen klarte jeg å dra hele ankelen min langs enden på nettingen og skrape meg opp. Så sånn var det! Men så gikk jeg en utrolig flott solnedgangstur på fjellet, det var helt vilt nydelig og jeg fikk bekreftet at jeg ikke var invalidiserende skadet.
Tirsdag fikk jeg invitasjon til å være gjest God Morgen Norge. Den korte tidsrammen antar jeg skyldes oppfatningen av “alle” bor på det sentrale østland, og bare kan kaste seg rundt og stille i studio på Aker Brygge uten videre. Jeg for min del må kaste meg rundt fra Ålesund, og det blir jo fort litt mer… styr. Men så syns jeg jo at det er veldig gøy med masse styr, derfor sa jeg ja takk likevel og slengte meg på flyet til Oslo på ettermiddagen. Så sov jeg ikke veldig mye den natta, for det gjør jeg aldri når jeg absolutt må stå opp i gryotta. Og fordi jeg er sunnmøring og syns taxi er bortkasta penger, planla jeg å spasere til studio i tide til avtalt oppmøte klokka 06.30. Det tok 7 minutter lenger enn jeg trodde, og på direktesendt tv er 7 minutter forsinkelse sånn ca 6 og et halvt hjerteinfarkt. Heldigvis var det bare jeg som hadde noe over hvilepuls da jeg ankom. Jeg gikk rett i sminken med øyne som ikke hadde rukket å våkne helt enda, samtidig gikk vi kjapt gjennom planen for innslaget med programlederne. Fra sminkestolen hørte jeg at sendingen startet noen minutter etter.
En direktesending er fascinerende greier, det er utrolig mye som skal klaffe, men alt er rolig, effektivt og ikke minst stille. Mens tv -seerne så på værmeldingen, listet vi oss på plass bak kamera og så plutselig er vi på. Det er veldig gøy å se hvordan alt gjøres! Dette var faktisk min tredje direktesending på TV2, så jeg følte meg som en veteran når produksjonen inkluderer meg i uttrykk som “så gjør vi som vanlig når….!”
Etterpå gikk jeg tilbake til hotellet, klokka var enda ikke 8. Mens jeg spiste frokost, leste jeg meldingene hjemmefra, mange hadde sendt meg bilde av TV – skjermen sin. Jeg fikk et av tanta mi, og jeg syns jeg lignet komisk mye på Gro Harlem Bruntland! Kanskje det er på tide å farge håret eller noe igjen, haha!
