10 gode grunner å dele bilder av barnet ditt på sosiale medier

#1. Jeg er så stolt av barnet mitt, jeg vil vise alle hvor mye han betyr for meg, og hvor søt og flink han er.

Alle foreldre er stolte av barna sine. Hvor mye du deler av barnets liv på sosiale medier, er ikke en målestokk på hvor høyt du elsker det. Når du bruker stolthet som argument for at det må være greit å dele, handler det om dine følelser, ikke hva som er til fordel for barnet. Toåringen din bryr seg ikke om likes, og har ikke noe utbytte av at publikum bejubler ham på internett. Han bryr seg om at du er til stede som mamma eller pappa, ikke hva alle vennene dine syns om hva han foretar seg. (Og helt ærlig, de fleste er mest opptatt av sine egne barn. Vi er alle myrsniper)

#2. Det er sinnsykt å være så hysterisk, alt er farlig nå for tiden! Hvilken skade kan det gjøre å dele et fint bilde av barnet mitt på Instagram?

Det er ikke farlig å dele et fint bilde av barnet ditt på Instagram. Debatten om barns rett til privatliv handler heller ikke om bursdagshilsener, et feriebile, eller et og annet glimt fra en hverdagssituasjon. Den handler om foreldre som deler så mye fra barnets liv, at kjente og/ eller ukjente får mulighet til å danne seg et inntrykk av hvem barnet er som menneske. Barn eier sin egen historie. De har rett til å bestemme hva og hvor mye andre mennesker skal vite om dem. Dersom mamma eller pappa forteller hele sitt nettverk om ting som angår barnet, så er det en krenkelse av dets privatliv. De fleste ville spurt om lov til å dele selv et enkeltstående, “uskyldig” bilde, dersom den som var avbildet var voksen. Barn blir sjelden eller aldri spurt om de syns det er greit at et bilde av dem blir vist fram, eller en historie gjenfortalt. Hvorfor har du ikke samme respekt for et barn, som du har for en voksen?

#3. Barn vokser opp med sosiale medier, de kommer til å dele like mye selv når de blir eldre. Det blir bare mer og mer vanlig å være åpen på internett.

Det er vanskelig å spå, særlig om framtiden… Den oppvoksende slekt går sjelden i foreldrenes fotspor, tvert i mot vil de helst gå i stikk motsatt retning. Dagens unge lærer å beskytte seg selv på internett fra de går i første klasse. Derfor legger de ikke ut alt mulig på Facebook, slik vi gjorde for 10 år siden. De blogger ikke om hverdagen sin, og de har private profiler på Instagram. De er aktive på SnapChat i lukkede grupper der de kjenner alle mottagerne. De unges delingskultur er diametralt motsatt av den hyperoffentligheten som oppsto da Facebook og hverdagsblogging ble en greie i 2007. Så nei – det blir ikke mer og mer vanlig å være åpen på internett. Dessuten; om ditt barn ønsker å være åpen og offentlig, så er det et valg vedkommende må ta for seg selv når den tid kommer. Du som forelder har ingen rett til å ta det valget på vegne av barnet ditt før det har samtykkekompetanse.

#4. Hva med barn i reklamer? De sees jo av mange hundretusen mennesker. Skal vi forby det også kanskje?

Barn i reklamer er kontekstløse. Du vet ikke hva de heter, eller hvor gamle de er, langt mindre hvor de går i barnehage, om de har søsken, eller om mamma og pappa bor sammen eller ikke. I motsetning til f.eks barn av kjente bloggere, som titusenvis av mennesker har fått mulighet til å bli kjent med fra de var unnfanget, er barn i tradisjonell reklame beskyttet av arbeidsmiljøloven. De har heller ikke store deler av livet sitt liggende ute til offentlig beskuelse. Barnemodeller er kun et ansikt i en kampanje.
Debatten om barns rett til privatliv handler ikke om at det ikke skal finnes et eneste bilde av barn i det offentlige rom. Barn kan være modeller og skuespillere, og de kan stille opp i avisen og på tv uten at det i seg selv er kritikkverdig. Det er en vesenforskjell mellom å få private opplevelser delt på nettet, og å stille opp i en reklame eller avisartikkel, eller en tv – serie der man spiller noen andre enn seg selv. Se ellers svar på #2.

#5. Jeg forteller ikke alt, det er masse jeg lar være å dele! Folk tror kanskje de kjenner barnet mitt, men det gjør de ikke, for jeg verner nemlig om det som er privat. 

Det spiller liten rolle om pulikum ikke kjenner hele historien til barnet ditt, alle fasettene i personligheten, ei heller at du utelater de mindre idylliske sidene av småbarnslivet. Selv om du bare deler korte, utvalgte drypp, vil du over tid ha regissert et narrativ, en karakter – en rolle som barnet ditt skal fylle i andre mennesker sin bevissthet. Den rollen er ikke forankret i barnets oppfatning av seg selv, den tar utgangspunkt i din opplevelse av barnet. Basert på dette lar du publikummet ditt, enten det er folk du kjenner, eller (enda verre) folk du ikke kjenner, danne seg et inntrykk av hvem barnet ditt er. Eller rettere sagt; barnet slik du ønsker at andre skal se det. At du bedriver en flatterende seleksjon av informasjonen du deler er dermed ikke nødvendigvis en formildende omstendighet.

#6. Det er ikke ulovlig at jeg som forelder deler bilder av barnet mitt. Det er jeg som bestemmer.

En mengde uheldige ting er ikke ulovlig. Det er ikke ulovlig å røyke i bil med barn i baksetet, men de fleste vil være enige i at det er forbundet med en potensiell framtidig risiko for en uskyldig tredjepart, for ikke å snakke om at det er ubehagelig for tredjeparten mens det pågår. I likhet med overdreven eksponering på sosiale medier. Trenger vi virkelig å lovregulere ting som ligger langt inn i den private sfære? Ønsker vi det? Ville det ikke vært ideelt om vi bare brukte fornuften, lyttet til fagfolk og fulgte de rådgivende retningslinjene fra eksempelvis Datatilsynet, Kripos og Barneombudet – som alle sier at å dele bilder av barn er forbundet med risiko? Dessuten er barns rett til privatliv juridisk lovfestet i Barnekonvensjonen artikkel 16.

#7. Sjansen for at en pedofil misbruker akkurat mitt bilde er utrolig liten. De som er ute etter å stjele bilder fra nettet finner dem uansett.

Et veldig rart argument. I de fleste sammenhenger tilpasser vi våre personlige behov så langt vi kan for å beskytte barna våre. Vi lar være å drikke alkohol under svangerskapet, vi kjøper den beste bilstolen og den tryggeste barnematen. Dette til tross for at sjansen for at noe skal skje statistisk sett er liten. Det går bra med de aller fleste. Men på sosiale medier er trangen til å dele så sterk, at enkelte glatt ignorerer absolutt alle råd fra fagmiljøer og ekspertise. ALLE med faglig innsikt oppfordrer til forsiktighet når det kommer til barn i sosiale medier. Du lar ikke være å sikre barnet ditt i bilen “fordi du bare skal kjøre til butikken”. Du tenker ikke at det “sikkert går bra å ta bare ett glass vin” mens du er gravid. Men på internett, der tenker du at det mest sannsynlig er det noen andre sitt bilde som havner i den neste Dark Room – saken. Er det ikke vanvittig naivt å ta utgangspunkt i at vonde ting bare skjer med andre enn deg selv?

#8. Det er du som har et problem hvis du seksualiserer et uskyldig bilde av et barn i badetøy, eller i badekaret! Det er kvalmt at helt naturlige ting skal bli framstilt som noe skittent!

Ikke skyt budbringeren. Det er ikke de som forteller deg om risikoen for misbruk som skal beskyldes for å være perverse. De som faktisk liker bildet av barnet ditt på den kvalme måten, kommer ikke til å fortelle deg om det. De kommer til å ta bildet ditt, dele det videre som det er, eller manipulere det til å bli noe annet enn det opprinnelig var. Mange av bildene i Dark Room – beslagene var private bilder tatt fra sosiale mediekanaler. Hvis bilder av barnet ditt havner i det neste beslaget, så er det du som har gjort det mulig. Den som fortalte deg at det kunne skje, var ikke truselen.

#9. Jeg legger bare ut fine bilder av barnet mitt, og tenker nøye gjennom hva jeg deler. Ingentig av det jeg legger ut kan skape problemer for ungen min når hun blir eldre.

Vel, det vet du ikke i gjerningsøyeblikket. Tenåringer flest syns det er flaut at foreldrene puster. Hvorfor risikere at det du deler blir pinlig eller ubehagelig for barnet ditt i framtiden, når det er så utrolig lett å eliminere all risiko? Se ellers svar på #5 og #7.

#10. Jeg blir kvalm av dette mammapolitiet! Kan ikke folk bare få gjøre som de vil!

Jo! La folk bestemme selv hva som skal legges ut på internett om dem selv. Det gjelder naturligvis også barn, for som vi vet, så blir barn også “folk” en dag! Når barna har blitt “folk”, eller selvstendige individer om du vil, er det nemlig for sent for dem å skape sin egen digitale identitet, dersom foreldrene allerede har kommet dem i forkjøpet. Derfor; la “folk” bestemme selv, og ikke ta avgjørelser på vegne av dem som enda ikke har rukket å bli “folk”! (Takk for denne, Aricia!)

Del hvis du er enig. Kommenter hvis du er uenig. Personangrep frabes. Takk.