Etter en liten apokalypse
Før 13 mars i år var jeg stresset, overbelastet og dønn sliten. I månedsvis hadde jeg ønsket meg en eneste ting; mer tid, bare litt flere timer i døgnet, slik at jeg kunne få hente meg inn på alt jeg burde ha gjort. Så, boom, på tre timers varsel sto plutselig alt stille, og mesteparten av Norge stengte ned for å verne seg mot en global pandemi.
Innen dagen var omme, føltes det som om jeg befant jeg meg på en knøttliten flåte, slitt løs fra alle fortøyninger, drivende med strømmen i full fart, like ut i et endeløst hav av svart, nådeløs tid.
Jeg hører til den gruppen som måtte stenge arbeidsplassen, låse døren bak meg og ikke komme tilbake før nærmere beskjed ble gitt. Jeg hadde ikke mulighet til å tjene så mye som en krone på mitt daglige virke. Som selvstendig næringsdrivende omfattes jeg normalt ikke av støtteordningene i det offentlige, og selv om jeg ikke var veldig bekymret over det økonomiske med det aller første, var usikkerheten rundt hele situasjonen et klamt, vemmelig belegg rundt hele min bevissthet. De første par ukene gjorde jeg lite annet enn å se pressekonferanser, og trykke oppdater på NRK sin nyhetsstrøm.
Under nedstengingen utkrystalliserte det seg to mestringsstrategier i samfunnet; de som gikk inn for å dyrke en ny eller gammel hobby med entusiastisk intensitet, som begynte å trene hjemme, som lærte seg et nytt språk eller endelig fikk mulighet å få teken på surdeigsbaking. I motsatt ende av skalaen satt, eller snarere lå, folk som meg, som henga seg til en seig apati med høyt nivå av indre stress. Jeg visste at det var mange ting jeg KUNNE gjort. Jeg har til enhver tid et tosifret antall påbegynte (og ikke i det hele tatt påbegynte) prosjekter jeg KUNNE benyttet muligheten til å få ferdig. Men jeg klarte ikke, for i dette uendelige vakuumet av tid ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne og jeg klarte ikke mobilisere energien som krevdes for å sortere alt kaoset jeg hadde i hodet.
Den minste ting føltes som en enorm kraftanstrengelse, og hadde jeg ett eneste ærend, kostet det alt jeg hadde av overskudd å planlegge en hel dag av ingenting rundt det ærendet.
At jeg gikk på en sånn type smell, hadde nok litt forskjellige årsaker. Det brå temposkiftet fra en stressende hverdag med tidsklemmetanker som “hvor er egentlig livet mitt på vei”, til det totale fraværet av ytre press i overskuelig framtid var vanskelig å takle. Men jeg har lært for lenge siden at å ha god tid er det verste som kan skje folk som meg, naturlige prokrastinører, hvis instinkt er å vente til i morgen med ting man kunne fått gjort i dag. Jeg er – eller jeg har blitt – god på stramme tidsrammer og får gjort absolutt mest når jeg har lite tid å gjøre det på. Nå satt jeg på den imaginære flåten min og drev formålsløst omkring uten land i sikte, mens stressnivået og frustrasjonen over egen tiltaksløshet vokste til en kriblende kløe i mellomgulvet.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Korona ble en mental CTRL-ALT-DELETE for meg, og jeg måtte redefinere en mengde ting som jeg trodde var superviktige i livet mitt. En uendelighet av tilgjengelige timer løste ingen av problemene mine, tvert i mot gjorde det meg mindre effektiv, det gav meg mindre motivasjon og gjorde tilværelsen min ørkesløs og lite meningsfull. Samtidig ble jeg enormt stresset av å ikke produsere noe som helst, alt jeg hadde opplevd som innhold i livet mitt var borte. Ikke familierelaterte greier, men roller og ansvar jeg knytter sterkt opp til min identitet og personlighet. En slags identitetskrise i miniatyr. I utgangen av den lå i alle fall en bekreftelse på at det ikke er mer tid jeg har behov for, bare andre prioriteringer.
Jeg er utrolig glad for, og stolt over, at Norge kom såpass godt fra en enorm katastrofe. Jeg tror vi trengte det som nasjon, en solid påminnelse om at vi ikke er usårlige, selv om vi bor høyt oppe i ei steinrøys med ei kiste av gull begravd under føttene våre. De første dagene etter nedstengingen, tror jeg alle hadde følelsen av å stå foran en potensiell apokalypse. Jeg håper vi klarer å ta med oss vissheten om hva som er viktig for oss, både som individer og som samfunn, inn i den nye hverdagen som er i ferd med å etablere seg.
Jeg skal i alle fall prøve.
